Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Posts by admin

Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 14/6 – Del 7 * Sigve Lauvaas

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 14/6 – Del 7 * Sigve Lauvaas
Havørn ved Smøla.
26.
TAL
Tal ikke til støvet.
Tal stillhet til sjelen, bror.
Undre deg over det skapte.
Se frøet i alt som gror.
Rosene bøyer seg ut av tiden,
Som mennesker strekker hals.
Når lauvet vinker og traller,
Hører vi fuglesang.
Grågåsen peiler mot havet
Og flyr over sjø og land.
Adjø alle lette vinger.
Høsten står alt i brann.
Tal til mitt ømme hjerte.
Stillheten hvisker, ditt ord.
Alt som er skapt i smerte,
Skal juble på denne jord.
STILLHETEN
Jeg kaller stillheten
Og sangen.
Hver dråpe av himmelskyer
Skal favne vår jord.
Jeg vandrer og kaller på havet,
Og fjellet som gir meg fred.
Jeg kaller tiden tilbake.
Min barndom var lang og søt.
Jeg skriver ditt navn i hånden.
Mitt hjerte banker for deg.
Den evige, lyse sommer
Skal vekke mitt ømme sinn.
 27.
VILLE FUGLER
Fuglene mine er ville,
Som blomster og lyng.
På markene ser vi dem glimte
I solens strålevell.
De kvitrer som landskapet rundt oss
Og hilser god dag, god dag.
Fuglene gir meg glede,
En rikdom å være født.
Tenk, å oppleve fuglekvitter,
Musikk fra en fugleskare av ærfugl og lom.
Det gir meg nye krefter, og høytid.
Jeg er konge i eget hus.
SE
Kloden ruller i rommet,
Og jeg spiller gitar.
Ordene fosser på papiret,
Og jeg er skyggen av alt.
Jeg undrer, og ser meg i speilet.
Det lyser over hav og fjell.
Det stråler fra himmelhjulet.
Det svinger natt og dag.
FUGL
Fuglene flyr hjem til kvelds.
De flyr til gammel adresse.
De sover på øyer i havet, et sted,
Og drar forbi mitt hus.
Fuglene flyr hjem til slutt,
Som mennesker, i stillhet.
Der høres kvitter av min fugl.
I dypet er din stemme.
28.
NÅR JEG VÅKNER
Håpet er i mine nerver.
Sterk er dagen som er vevd i sol.
Jeg er fanget, ser og lytter.
Jeg er våken. Takk og lov.
Trygt er landet, freden smaker.
Jeg er født, og tiden går.
Det er morgenluft i graset.
Stille griper lyset rommet mitt.
Alt er vakkert i min hage.
Blomster våkner, fuglekvitter.
Epletrær med frukt må le.
Paradis med sol vil lyse.
Jeg skal male hele verden nå.
REGN
Regnet drar meg inn i huset.
Jeg vil dra meg etter deg
Når solen bølger frem.
Sterk som regnet, roper fjellet.
Jeg vil rope etter trær med epler på.
Røttene er dype brønner
For en diger grein.
Regnet vekker meg or søvne.
Jeg vil drømme om en morgen uten regn.
Bare landskapet der ute bader
Det er høst og mye regn.
Jeg våkner snart med fuglekvitter, stjerner.
Og havet klapper mot land.
Snart kan jeg høre rosene synge.
Det er solen som kommer
For å tørker regnet bort. 
29. 
STILLHET
La stillheten ruge i hjerte og sinn.
Der ute er larm og leven.
La stillheten komme i huset mitt,
Og bli hos meg hele tiden.
Jeg lenges til stillhetens fargeprakt.
Naturen er skjønn som en pike.
Jeg lenges å eie den snøhvite drakt
Som kler oss når alt er over.
La stillheten favne vårt urolige sinn
Som spinner om mer å eie.
Se blomsten på marken, og fuglens lek.
Så vakker er hele verden.
Landskapet gir oss alt i seg selv.
Orkesteret spiller for alle.
Stillhetens nøkkel er himmel på jord,
Og livet er eventyrvandring.
LYTT
Lytt til gitaren. De tusen mil
Skiller oss fra en stjerne.
Se at du eier en ring av gull.
Du er en dronning i livet.
Lytt til en engel som roper ditt navn.
Lytt til en stemme i vinden.
Alt er så vakkert når du er her.
Jeg hører sangen om kjærlighet.
Du er en himmelgave.
En solstråle flyr fra fjell til strand,
Og over den hele jord.
Ditt ansikt lyser ved natt og dag.
Du gir mitt hjerte fred.

Ditt ansikt er mer enn ord.



Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 6 *Sigve Lauvaas

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 6 *Sigve Lauvaas
Fuglekvitter.Ill.
20.
FUGLER
Fugler har ikke tak,
Kirker har ikke tak,
Fjellene har ikke tak.
Men natten kommer til alle
Og lukker døren fast igjen.
Fugler flyr høyt og lavt.
Menneskene søker sitt eget,
Men noen søker Gud.
Livet og døden er søsken på jord.
Alle har noe å lære.
STILLE
Stille vandrer vi
Med tusen farger i hånden.
Skogen er i ekstase.
Vi vandrer i utmark og fjell,
Og lys fra en ukjent planet
Roper etter oss.
I stillhetens lys går vi
Navnløse. Vi flyter fra grensen
Ut i visdommens hav.
Vi er en båt som seiler med vinden.
Vi følger strømmen til det ukjente,
Og lærer språket til de døde.
Vi får et nytt navn.
SEG SELV

Hvem våger å gi av seg selv.

Renset og omsluttet av engler
Bøyer vi oss til jorden.
Vi er en brikke i skapelsen, et frø
Som flyr med vinden.
Vi er barnet som roper etter visdom.
Bare i din kjærlighet er håp.

21.
ENSOMHET
Jeg kjenner ensomhet
I en by der alle andre går forbi,
Der ingen gater skiller seg ut
Og alt er grått og trist.
Ensomheten kjennes sterkt
Der mange folk samles,
Og jeg er alene, en fremmed
I denne byen, i dette livet.
Ensomheten gnager på innsiden
Og kveler meg langsomt.
Mitt tause skrik høres ikke.
Jeg er forlatt ved grensen.
VÅKNER
Noen ganger våkner jeg frossen
Og skjelver over hele kroppen.
Selv om jeg svøper meg inn i ulltepper,
Hakker jeg tenner og kjenner meg ensom,
Ulykkelig og sveket.
Når jeg våkner forlatt av mennesker,
Har jeg ingen å dele min nød.
Mitt silkebløte hjerte roper etter en gateselger:
La meg få se deg, la meg høre dine fottrinn.
Det er tid for å tenne bål.
Stillheten ruller over jorden og tar i oss.
Jeg våkner av stillheten, hører månen
Som hvisker i tretoppene.
Jeg går langsomt ut i rommet.
Her er alle lampene tent,
Og jeg er alene med Gud.

22.
ROSER
Enda en gang kan du betrakte mine roser,
De endeløse kronblad i sommerdans,
Er kongelig skrud.
Kjolen er lilla, roser er vakre.
Takk at du kom til min roselund.
Treet synger i vind og regn, blomstene smiler i solen.
Tal til meg, du, under stjernelys.
Gi meg en rose før alt blir natt.
Vær meg en brud i skogen.
Roser gir kjærlighet og kraft, et navn i min høye alder.
Svøp meg med roser når stormklokken slår.
Gi meg din fløyelsmyke hånd.
Løft meg fra jorden med varm melodi.
Roser er solrike bål, og varme kilder.
FONTENE
Bygg meg en fontene i parken,
Bøy meg mot skogens trær.
La himmelens lys løfte min panne
Så jeg kan se Jerusalems gylne port
Og høre sus av engler.
La meg smake høstens deilige frukt
Og høre sang av nattergal.
Gi meg et rent hjerte, et hellig liv,
Og la meg smake din altervin.
Så er jeg din trofaste tjener.
Bygg meg en fontene i livet.
Bøy meg mot stjerner og sol.
La meg få være et strålende lys,
En fontene for alle jeg møter på jord,
Et tegn på vårlivets kilde.

23.
SOMMER
Nå skinner sola, nå er det sommer
Og bringebær.
Og fuglekvitter i varme reder.
Nå flyr de snart. Det er sånn det er.
Og heggeduften og blomsterstøvet.
Det svirrer tett.
Snart vil solen snu. Det går mot høsten
I sommervarmen.
Jeg har en prat med vår kjære mor.
La plikter være. Kom ut i solen.
Se alle blomster og hagetrær.
Det bugner snart av epler, pærer.
Og plommetrærne har smykke på.
STILLHET
La stillhet være stillhet.
La himmelen være blå.
Alt er vakkert i landskapet mitt.
Hver gråsteinsmur er en vegg, et le
For svake hjerter.
Her må jeg vente i all slags vær
Og øve mitt øye, mitt indre.
Jeg ser og fornemmer stillhet i dag
Og sus fra en fremmed kyst.
Alt som er vakkert bøyer seg nå
Mot lyset, mot sol og sommer.
Det som er bestemt for oss
Fra tidenes morgen av,
Gir oss kraft til å vandre i tro.
At vi er elsket, gir håp for en bedre verden.
Vi kan puste, og lytte til fjellet.
Og landskapet gir av seg selv.
Vi blir løftet inn i en varm, blå himmel,
Og kjærtegnet av engler.

24.
LATTER
Bak denne latteren er en gutt.
Jeg møter kalde og varme dager.
Syrinene blomstrer, våren er på hell.
Så er det sommer, og hemmelig latter
I elver og fjell.
Det kvitrer i lauv og einer.
Du er her og tenner et bål.
Jeg ser deg, og kysser din panne.
Det stormer i brystet, og hjertet mitt slår
Med strenger, rike og varme.
Du er som en stengel, en blomst, en frukt,
En sol på de evige stier,
På jorden et under. Jeg elsker din kropp.
Ditt ansikt taler med glødende blikk.
Du er min evige flamme.
FØLE
Skal jeg føle deg, kjenne deg, male deg.
Elske din spøkefulle latter?
Jeg hvisker til dine utallige spor.
Du er en skatt, et lys på vår jord.
Jeg når deg, jeg favner og skjelver i kne.
Din skjønnhet er mer enn jeg tåler.
Kom nærmere nå, du jordiske kvinne.
Du som kjærtegner mine hender.
Du som holder meg høyt, vil jeg elske
Som en sommerfugl.
Du er min dronning i hundre år.
Din stemme er gull, mitt anker.
Nå er det vår, og kvitter i lund.
Du er et gudskapt under.

25.
ANNERLEDES
Jeg hører fuglene rope fra fjellet,
Og beveger meg lett.
Jeg kjenner eventyret om tusser og troll
Og de stumme skrik.
Jeg går alene i en farlig verden
Og lengter etter en forvandling.
Jeg klynger meg til løftene fra Salomo
Og ser etter lys i mørke.
Omkring meg er alt fjernt.
Jeg ser ingen tryllestav som kan snu verden.
Om det virvler sand fra ørkenhav,
Vil jeg gå bak glassvegger.
Jeg vil skjule mitt ansikt i ufattelig nåde.
Jeg er rik i et fremmed hus
Og gir av mine gaver.
GUD
Gud i hjertet, i hennes vakre ansikt.
Det lyser fra øynene.
Hun er levende, og kommer med kraft,
Med hender fulle av blomster.
Hun er en lykke i sorgen. Hun nøler ikke,
Og vil møte meg snart.
Hun har et brennende hjerte,
Og omfavner meg med glød.
Slik er det forutbestemt at vi skal møtes.
Og kraften skal gå videre
Fra slekt til slekt.
Under bildet av Guds ansikt ser jeg
Min utvalgte, som er mer enn ord,
En vellyst, en kilde til liv.
Jeg venter til vi skal møtes igjen.
Da spiller englene. Og fuglene kvitrer
Til en ny dag.

Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 5 *Sigve Lauvaas

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 5 *Sigve Lauvaas
Stillhet i naturen.
15.
BLOMSTRING
Ungdommen blomstrer
Og frukten er søt og god.
Stillheten blomstrer i gamle tun.
Lyngen blomstrer, og snart er det jul.
Gleden ligger i taket.
Når regnet kommer er kornet i hus.
Og pus og Gamlefar smiler.
Alt er en lykke for den som er våken
Og opplever himmelhjulet
Fra høst til vår, til blomstring og liv.
Og frukten er søt.
Jeg elsker å bade i blomster,
Og barn gir oss mer enn vi aner.
Jeg elsker min kropp, men livet ebber.
I dag synger fuglene mine:
Blomstring gir frukt og honning.
Venner, jeg hilser med levende ord.
Alt du gir, er brød for vår jord.
Men blomstring varer bare en tid.
Ord er hellige søsken.
Ditt navn er en levende kilde, et lys.
Blomsten og barnet synger din pris.
VIND
Vinden kommer med sitt usynlige spill.
Det synger i trær og einer.
Og husgavlen knegger som gammel lyng
Når vinden roper og uler.
Det er sorg over landet,
Og snøen klamrer seg fast over fjell og vidder.
Usynlige strenger spiller gitar.
Jeg kjenner kulden i kroppen.
Vinden tar meg som seilduk og strå
Og fører meg opp mot toppen. 

16.
GJENNOM ALT
Det går en vei gjennom natten.
En hubro lyser etter sitt bytte.
En flyktig tone seiler gjennom alt.
De stumme skrik forteller.
Gjennom alt går en stråle av gull
Fra en gyllen venn.
Som et barn tar vi imot med takk
Og bøyer oss frem.
Alt skal vokse. Det er en flyktig drøm
Gjennom alt som lever og gror.
Tenk, vi er skapt for å dele brød
Mellom søster og bror.
TRÆR I HAGEN
Stillheten ligger gjemt i stammen.
I trekronen lyser en fugl
Og skjelver med vingen, og piper
Som fugler ofte gjør.
Om våren er kvitringen godt i gang,
Og trærne nikker i vinden.
Livet gir løfter til kvinne og mann,
Og stasen er barnelatter.
Stillheten synger imot oss nå
Mens lauvtrærne bukker og neier.
Lyset gir alt til sin elskede slekt.
Og sånn skal vi elske vår neste.

17.
FRAMTID
Skal vi gå mot en levende framtid
Hvor vi snakker med hverandre?
Skal slekten høre sammen en dag,
Må vi huse våre minner
Og øve oss i kjærlighet.
Skal vi overleve som folk,
Må vi gi hverandre nærhet og brød.
Fremtiden ligger i våre hender
Som salmevers.
Vi må lære kjærlighetens språk.
Vi må lære å leve i kontakt med røttene,
Så vi ikke tørker ut.
VASKE
Vi kan vaske språket, ordene, setningene,
Kjenne om de er ekte.
Vi kan lytte etter fuglene,
Og vaske fjellet med våre dikt.
Vi kan vaske tanker og drømmer
Med hellige kors.
Vi kan løfte verden med lys
Og gi av oss selv til hele verden.
I stillheten kan vi vaske kropper og klær
Og lytte til vinden som jager hvileløst
Og bærer menneskene mot nye mål.
Vi trenger alle drahjelp.
Vi trenger lys og varme for å nå til utsikten,
Der solen aldri går ned.
Alt dette klarer vi i ordet
Som er veien, sannheten og livet.
Og fuglene skal følge oss med sine vinger.
Over de syv hav. Og vi skal finne fram til målet,
Det evige paradis, som blomstrer
Og gir oss alt i navnet
Som lyser fra hjerte til hjerte.

18.
VINDPUST
Sommeren er høy og frisk,
Og synlig som en blomst i solen.
Her ror mitt øye nå
Og velsigner hver minste pust
Som driver over jorden.
Om regnet kommer og skyene går lavt,
Så hvisker vinden i graset:
Sommeren er på hell, og høsten banker på
Med storm fra de evige haller.
Jeg legger meg trygt og hviler ut
Under himmelens speilblå vinger.
ROSER
Det lyser av roser i hagen.
Det skinner på bø og mark.
Og alle som elsker livet i dag
Ser Gud i hans skaperverk.
Lyset stråler fra alle barn
Som lever i kjærlighetens lys.
De gir av seg selv som en blomst, en sol,
Og bøyer seg ned.
For alt som gror er et under fra Gud.
Våre søsken er roser i livet.
LYTT
Når alle folkeslag lytter, er din miskunnhet stor.
Når vi følger dine veier,
Kan vi se himmelen der oppe
Og høre trompeten fra Sions fjell.
Lytt når Herren vil tale, sier profeten.
Hans lys rekker fra øst til vest.
Hans ord er fra begynnelsen,
En evig bauta for alle folkeslag, til jordens ender.

19.
GRENSE
Der går en tynn grense
Mellom oss.
Men vi glir stadig fra hverandre
Og blir borte i drømmer.
Søvnen tar oss med
Til et land som består av fugler.
Vi våkner med kvitter
Fra alle kanter.
Vi lever i grensen mellom to verdener.
Vi er fordrevet av kulde,
Og er oversvømt av varme kilder.
Vinden jager oss som strå
På flat mark.
Lavastrømmen strekker seg ut
Som en veldig masse.
Og kirkegården blir omringet.
Fuglene tier, og menneskene flytter
Mot et annet fiskevær.
Men livet etter døden
Vil være lys.
KJÆRLIGHETEN
Fra begynnelsen var kjærligheten.
Den omfattet alt og alle.
Men ondskapen slo rot,
Og jorden måtte pløyes og harves.
Høsten gav avling,
Og våren gav nytt liv.
Frukt og blomster gav gode dager,
Men fiendskapen i verden
Skapte frost og fortvilelse.
Og hatet gjemte seg i vannet,
Og alle ble smittet til døde.
Men kjærlighetens kraft

Reddet mange.


K.Herredsvela.Ill.

Uncategorized

STEMMER I ROMMET – Poesi 7/14 – Del3 *Sigve Lauvaas

STEMMER I ROMMET – Poesi 7/14 – Del3 *Sigve Lauvaas
Kjellaug Herredsvela

12.
TUSEN LIV
Tusen liv i verden.
Stemmer over alt.
Under mine sko er stemmer.
Over skogen danser fugler.
Jeg er fri,
Og går på stranden.
Havet fosser inn i hagen.
Fisken spretter.
Det er jul.
Vinterstorm med regn i sikte.
Tusen liv i fjell og fjord.
Speil av nordlys,
Speil av sommer.
Grønne trær vil favne alle.
Snart er våren i vårt hjerte
Ny og vakker
Som en brud.
Alt skal fødes, alt skal vokse.
Livets pust
Er himmelbud.
OMKRING OSS
Omkring oss falmer rosene.
Og unge folk blir lauv i skog
Som blåser bort med vinden.
Omkring oss går en lydløs ånd.
Den vil så gjerne favne
Den ene til sitt bryst.
Omkring oss smuldrer lykken hen,
Og graset dør på marken,
Og det er høst igjen.
Omkring oss svever stjerner, sol,
Og vi har lengsel til en venn
Som elsker oss
Akkurat slik som vi er.

13.
STILLHET IGJEN
Jeg søkte alltid stillheten.
Den lyser på min vei.
Jeg lekte i barndommens rike
Ved en stille elv.
Grenseoverganger var nye spor
Mot stillhet i det endeløse.
Min drøm var å finne
Stillheten i det blå.
Men plutselig var dagen forbi,
Og min stille elv var lukket
Av snø og is.
Jeg gikk omkring min hule
Med staffeli og utstyr
Til en symfoni av stillhet.
Stillheten ruger i mørket.
Men det var lyset som vekket meg
Og fikk meg til å se
Rikdommen i å være til.
HAVET
Om vi drar mot havet
Og kaster oss ut i den brune tang,
Og skinner som en fisk,
Er vi likevel den vi er:
En klippe for alt som er skapt,
For måne og sol.
Vi vandrer på den ytterste strand
Og finner et sted å hvile.
Om det regner, eller buldrer i mørke skyer,
Er vi sammen for å oppleve
Himmelens underverk.
Om det er vår eller høst, er vi ved havet
Og lytter til bølgene
Som kaster seg over verden
Som en forelsket kvinnekropp.

14.
STEMMER

Stemmer fra mitt ømme hjerte.
Stemmer over hele jorden
Kommer inn i rommet mitt.
Havet roper, slår mot strender.
Fugler flyr med sterke nebb.
Barnet ser, og føler stemmer
Som en vårvind, mild og vakker.
Jeg skal blomstre som en apal,
Høre summing av en bie.
Jeg skal danse som en hvitveis,
Kjenne skogens høye stamme
Som en søyle imot himmel.
Stemmer roper ifra fjellet.
Hør, mitt barn, når fjellet synger
Livets pust i gamle graver.
Se det hellige som skjer
Når folket kneler for ditt alter.
Stillheten vil skape verden, bære
Nye sjeler inn i rommet,
Skrive navnet til Gud Fader
Inn i hjertene som lever,
Vokse som en evig spire
Inn til korset, Paradiset.
GRAVEN
Det lukter død
På gravplassen til de hellige.
Det lukter liv over morgendagen,
Som kommer med disiplene
Som stadig går veien.
Det lukter over jorden en mørk langfredag.
Alle mennesker er døde som martyrer i Jesus navn.
Men morgendagen kommer sigende
Som en hellig triumfbue.
Gjennom denne porten må alle gå
Som vil leve i det nye huset.

15.
PORTRETT
Det kommer en sliten mann fra skogen.
Håret henger sleipt og vått.
Kvelden er nær som en månesigd,
Og fuglene har gått til ro.
Det er sommer nå.
Det er bryllupstid over landet.
I fjellet henger en kongeørn,
Og mannen har skuddfoten med.
Han jager mot havet, der bølgene slår
Med vinger av gull og stål.
Gammel mann med utgåtte sko
Rusler fra nord til sør.
Her finner han lykken blant nakne trær,
Og bygger et klippehus.
Her vil han leve, og her vil han dø,
Og her skal ulven stupe en dag.
Her er ikke rom for alt i vår grend
Barnet spør etter mor og far
Og stjernene danser samba.
VINTER
Årene kommer sakte
Inn i huset ditt.
Hvor gammel er du nå?
Det står i boken.
Tiden kommer med lette sko
Og banker på din hjertedør.
Hvem er du? sier er syltynn stemme.
Hvem er du i dag, når vinden reiser over fjellet?
Det er et stykke natur mellom himmel og hav.
Vinteren sniker seg inn i huset,
Og du blir gammel, og hvit som et laken.
Og snøen dekker alle spor.
En katt rusler i tunet og passer på,
Til flyttebilen har kjørt
Og alle dørene er låst av fremmede som skal arve.

16.
LYN
Torden og lyn.
Det synger i høyspentstrenger.
Sommerlufta dirrrer.
Jeg merker at verden snur mot vinter.
Gufs av regn hulker og gråter.
Sporveiene snirkler.
Høsten kommer med nye tanker.
Signaler om et fullbåre liv.
Det svinger i frukt og grønt.
Også i meg svinger verden i takt.
Oase på oase løfter seg.
Jeg merker vulkanen lever,
Og krateret er dypt.
Lynet slår ned,
Og her bor jeg og du.
FORTVIL
Fortvil ikke om natten er mørk,
Om glaset står åpent.
Skogen vinker til alle
Og lager en evig lyd.
Toner flyr med vinden og hilser.
Det er språket som fyller rommet.
Her gynger granene.
Verden er i sorg etter flyet i havet
Med gjennomsiktige vinger.
Rytmen av sorg koker,
Og himmelen er stille og kald.
Jeg tenker det kommer en engel til slutt
Og tømmer i glasset.
GRAVEN
Graven er tom. Bildet lyser i verden.
Lasarus får gå videre mens Maria kokte
Avskjeds middag og vasket golvet.
Graven er tom i halvmørket, og morgendagen
Har ingen sett. I dag er lyset vårt håp,
Og hjertet banker for en ny dag.

17.
TID
Vi kan ikke gripe tiden, holde fast i berget.
Døden vil eie vårt lys og vår maske, og taler høyt.
Vi kan ikke vente på morgendagen,
Som ingen har sett.
Tiden danser sin vei, og lenker oss til verden.
Alt som kommer, forgår, men tiden seiler sin egen sjø,
Og vi kjenner ikke det endeløse havet.
Vi vet bare vi er kongelig født
Og skal arve alt når tiden stopper
Og alle klokker roper navnet.
Da er himmelen blitt gjennomsiktig,
Og vi kan se hverandre som i et speil.
BORTE
Skal vi bli borte i denne sjøen,
Skal vi miste hender og føtter,
Skal vi favne himmelen med øynene
Og sove trygt i dine hellige armer?
Skal lyset drikke havet, og natt bli til dag
– hvor jeg svømmer som en fisk?
Skal jeg møte en engel ved porten
Og være borte fra denne verden
Til jeg kan drikke din vin
I helligdommen?
Skal jeg bli borte i støv og aske
Og glemme mine egne, må jeg be
Om å slippe alderdommen.
Da vil jeg heller åpne øynene i Jerusalem,
Når fredens klokker kimer,
Og være en av de utvalgte i vinåkeren.
FRUKT
Ordene er poesiens frukt,
Som er saftig og bærekraftig
For et langt liv, inn i det evige bueteltet
Som lyser av himmelens stjerner til en ny dag.

18.
TANKER
Hva tenker du om meg
Som er i trengsel dag og natt
Av forurensede ord som griper inn
Og farger atmosfæren grå?
Hva tenker du når englene tier
Og jeg er motløs en natt,
Som etter en orkan som har meiet åkeren
Og skapt panikk i byen og på havet?
Hva tenker du om skyttergravene
Og volden i verden som ryker –
Som fra et bål som aldri slokner?
Hva tenker du om det evige når ingenting
Lyser kjærlighet i hjemmet
Og gardinene er trukket for,
Til et segl for de døde?
TIDENS GRENSE
Tiden har en tykk og en tynn grense
Som sluker hverandre på veien,
Og strekker seg ut og minker
Som gras og lauv.
Tiden glir ut fra land som en båt,
Og kjærtegner alt den treffer
På sin vandring som en evig pust
Som griper tak i menneskene og løfter landskapet
Til store høyder med tårn og blomster
Som lyser og setter spor.
Tidens livspust seiler over alt som en ørn
Og stuper ned til den minste hytte
Med gledens vind, og forteller om navnet
Som gir liv og grenser, vei og lys,
Så alle kan finne fram til målet.
Jeg må vente til tiden roper,
Og forme mitt eget kors
Til en portåpner til Det aller helligste,
Hvor sjelene får sin lønn.
19.
VÅKEN
Jeg er våken og drar hjem til livets kilde.
Min melodi er kjent. Jeg øver dag og natt
Med brusten stemme.
Jeg synger i mitt hjerte. Jeg skal vinke
Når andre seiler samme vei.
Ja, kjærligheten våker – enn i larmen,
Og åpner dører, setter fanger fri.
Hørselen, – jeg ser, og hjertet banker.
Jeg er våken til å åpne stengte dører.
Ensomheten er et lukket rom
Hvor stillheten kan synge i.
Jeg går dypt, og kjenner klarhet over alle grenser.
Her er jeg nå, mitt hjerte slår i takt
Med tidens adventsklokker. – Jeg venter,
Håper å få treffe den ene, hist i en evig kongesal,
Ved kilden i et hellig land.
DØDEN
Døden skyller over oss..
Bølgene skyller mot stranden,
Og berget blir knust.
Døden bølger over hele verden med uendelig kraft.
Som en tømmerhogger feller den skogen,
Og renser gullet fra bekken.
Verdens slagghauger fylles.
Brønnene skaper et lite håp. Bare de som har lyset
Finner veien til oasen. Her er engelen i hvit kappe
Og tar imot dine bønner.
Døden ser alle. Og du vil bli døpt
Med den nye dåp.


K.Herredsvela.

Uncategorized

STEMMER I ROMMET – Poesi 7/14 – Del2 *Sigve Lauvaas

STEMMER I ROMMET – Poesi 7/14 – Del2 *Sigve Lauvaas
Stemmer fra himmel og hav.
6.
STEMMER
Engelen tømmer sin stemmeskål ut,
Og vinden tar stemmene med.
Over hele verden flyter en stemmestrøm
Med sollys og kjærlighet.
Vannet har stemmen i sin barm.
Den sprer seg med vær og vind.
Natt og dag høres stemmerop fra fjellet,
Og huset blir fylt med fred.
FRA URTID
Fra urtid har stemmene satt sine spor
Og gitt av sitt kildevann.
Stemmer synger fra fjell og fjord,
Og svaler i varme land.
Om tiden skynder forbi min dør,
Er stemmene like nær.
Jeg hører stemmer i alt som gror,
Stemmer av kjærlighet.
I mørke og lys kommer stemmer frem
Som blomster en våryr dag.
Jeg hviler i stemmer, og drømmer trygt
I huset til mor og far.
STILLHET
Om det finnes en stillhet bak alle fjell,
Er stemmene i mitt bryst.
De lyser veien og skrider frem
Som tidshjulet, fra morgen til kveld,
Og inn i den mørke sal.
Stillhetens hav er et mektig hav
Hvor stemmene har sin plass.
Her synger skapelsen dagen lang,
Og lyser over hele jord
Som barnet fra Betlehem.
7.
FANGET
Jeg er fanget av stemmer på jorden.
Jeg er fanget i rommet mitt.
Men vinduet har jeg åpent, så solen kan slippe inn.
Alle stemmene fra skogen og fjellet
Gnisser i vinduet om kvelden.
Alt jeg vet å fortelle skal skrives tydelig
Med stemmegaffel og stive permer.
Jeg samler stemmer til et valg.
Jeg er fanget av alle stemmene som gir fred.
Min sjel kryper sammen og hviler litt,
Før døden lukker døren  
Og vinduet blir forseglet for all tid.
VERDEN
Fremdeles hører jeg
Fra to verdener. Jeg hører i søvne
Musikk som holder meg fast
Til denne verden med tusen stemmer.
Jeg har heller ikke mistet min stemme.
Jeg maler med friske farger
Min lidenskap, min kjærlighet til den ene
Som ble så lenge borte.
ANNERLEDES
Det fjerne i blikket blir til en lysende forvandling.
Du løfter din spinkle kropp i et smil.
Du hører liv i fuglekassen.
Og klangen fra solens strenger fyller rommet.
Omkring deg er verden.
Du følger sirkelen med blikket.
Du holder hele universet i dine mektige hender.
Du hører ropet fra stupet. Men oasen er ikke langt borte.
Du finner kjærligheten i musikken. Din utvalgte spiller klarinett,
Og du er forelsket som en nattergal, og beveger deg
Som årets sommerfugl.

8.
STILLHET
Endeløs stillhet
Med lukkede øyner,
Med åpne armer mot en åpen himmel.
Usigelig stillhet i vakker natur
Med blåbær og molter,
På eventyr.
Endeløs hvithet
I snøkledde fjell, vidder i verden
Uten menneskespor.
Alt er en stillhet som hviler
Over vår tapre slekt
I kjærlighet.
MITT HJERTE
Jeg synes synd på de hjelpeløse.
Og snart blir alt borte
I en virvelstorm.
Og søvnen river oss med. Vi glir ut i vannet
Og blir knekket av vær og vind.
Jeg lukker øynene, og tenker på verden
Som går i oppløsning av et ord
Som gjærer og tenner brann.
Alt dette må skje før mitt hjerte lukker seg
Og frykten for det ukjente er borte.
Jeg går alene ved stranden og lytter.
Bølgene slår sine taktfaste slag i korveggen,
Og mitt hjerte våkner. Jeg lengter
Å se kornåkrene igjen, og hasselnøttene
Fra min barndoms hage.

9.
SOM BØLGER
Vi trekker oss sammen
Og glir fra hverandre.
Vi lever i tidens jag, mellom to verdener.
Vi lever i en boble som trekker seg unna
Og drives mot land.
Vi er som bølger som skyller svaberget.
Vi går over grenser, og støtes bort,
Og jages, jages
Mot de evige jaktmerker,
Mot havets ytterste kyst.
Vi glir i søvne – frem og tilbake,
Og kjærtegner alle vi treffer
Med vårt søvntunge smil.
Vi er en utslått paraply
Som flyter fra jorden.
Vi flyter og tenner gnister i rommet,
Og skubber hverandre.
Vi baner oss plass til reisen.
Vi sleper av sted med drømmen
Om å røre ved tiden.
Vi bølger fra den ene,
Og hører snøen rase fra taket, fra fjellet.
Vi bølger i minner, og finner oss selv
Som en nediset slekt,
Forfremmet av Gud.
KANSKJE
Kanskje skal himmelen høste sine?
Som et enkelt aks vaier jeg i vinden
Til tidens sigd meier meg ned.
Jeg er forsvarsløs, og bøyer meg i nåde.
Bare det evige ordet kan hjelpe
Når stormen drar over landet.
Kanskje vil jeg få fred en dag?
Kanskje kommer den ene og banker på?
Kanskje får jeg leve
Til den store innhøstingen?

10.
BRUS
Det bruser et tog forbi meg,
Det bruser en verdensvind.
Jeg sitter ved stille søyler
Et sted – i Akropolis.
Det bruser fra menneskehavet.
Og alt er en brusende ild.
Det stormer i dag over verden.
Men jeg er for evig din.
Det bruser ved grenseposten,
Og land bryter sammen nå.
Vår tid er i uro. – Det bruser,
Og klokkene slår og slår.
Det bruser ved tolvte timen,
Og alle har sagt god natt.
Da kommer en engel fra himlen
Og henter sin dyreste skatt.
VANDRER
Jeg vandrer i skogen og lytter,
Og gråter ved graven din.
Jeg kjenner hvert spor i marken
Og fuglenes fløytespill. 
Jeg vandrer og lytter til livet.
Her er stemmer i månelys kveld.
Jeg kjenner meg ensom i verden,
Og går mye for meg selv.
I mylderet går jeg og drømmer.
Jeg hører havet sin dans.
Jeg vandrer fra vinter til sommer,
Men vet jo at våren vant.
Det er livet som kommer tilbake
Med instrumenter og spill
Jeg er hjemløs, men lukter og smaker,
Og kjenner at jeg er til.

11. 
BOKSTAVER
Vi kan sloss med bokstaver,
Og få dem til å bestemme over livet.
De bestemmer alt, når vi vil.
Bokstaver er noe å strekke seg etter.
De lever sitt eget liv,
Helt til vi setter dem i kurs.
Vi bestemmer retningen, tror vi nok,
Helt til vi blir overmannet
Og ikke kan si et ord.
Vi føder nye ord ved å sette bokstaver
Etter en viss orden.
Vi liker å bestemme, og er født
Til å ta ledelsen.
Vi bærer ordene frem som barn
Og gir dem navn.
Og ordene følger oss hele livet
Som et lass med bokstaver
Til siste hvilested.
VANN
Vi tørker inn
Av egen skamløshet.
Vi er sårbare og tørker inn.
Uten vann og kjærlighet
Kan vi ingenting utrette.
Da klynker vi i forbannelse
Og dør stille som lauv og gras.
Men vannet får de tynne røttene
Til å svulme. Kroppen våkner,
Og vi kan leve som barnet i mors liv.
Vannet gir håp og nye krefter.
Vi ser opp mot skyene
Som gir oss daglig vann
I vår mørke verden.
Lys og vann gir trøst til verden.
Om vi er tankeløse, blir vi hver dag overøst

Av himmelens nådige gaver.



Gammel vei.


Uncategorized

STEMMER I ROMMET – Poesi 7/14 – Del1 *Sigve Lauvaas

STEMMER I ROMMET – Poesi 7/14 – Del1 *Sigve Lauvaas
Prestekrage i sommersol.
STEMMER
I
ROMMET
DiKtBoK
07-14
Sigve Lauvaas

Nobel Forlag



M.Grimby


1.
STEMMER
Rommet er nakent
Med sol.
Rommet velter gardiner og skap.
Det blåser fra syd.
Det ulmer en brann,
Og lukten sprer seg i rommet
Med kraft.
Det brenner en ild.
Skogen brenner,
Og byen er i stor fare.
Bekken bruser i regnet,
Fosser i fjellet,
Meisler sitt navn over dalen
Og stirrer på oss.
Bekken durer i vei
Som millioner biler,
Som folk fra hele verden.
Bekken smiler og ler
I solen.
Og under himmelens stjerner
Banker en hakkespett.
Det banker på døren.
Lyset banker på med usagte ord.
Hjertet banker for den ene
I rommet mitt.
SNØ
Snøen skjuler,
Flyr med vinden, flyr
Og vinker, roper, lyser,
Blender mine øyner nå.
Snøen vakler mellom fjell
Og legger seg i dalen
Som et teppe, fløyelsteppe,
Mykt og deilig, tung og våt.
Ustanselig den samme snøen
Om igjen, om igjen til kraften visner
Og frosten tar i oss.

2.
ELV
Stemmer flyter i rommet
Som en elv,
Som en bred og makelig elv
Som vandrer sin vei
Og hilser med musikk.
Elven hilser og drar forbi
Med sin underlige stemme
Som finner sin plass
Og kimer i tempelmuren
Og smiler i sollyset.
Med undring ser vi elven
Som kommer fra en kilde høyt
Mellom de evige alper.
Men elven er ingen fremmed
I rommet.
Den spiller på lag med oss.
Så lenge det finnes en elv,
Finnes mennesker
Som kan speile seg og nynne
Halleluja til englene
Som fyller oss med glede
Fra oasen Gud.
STEMMER
Stemmer i livet
Følger oss på veien,
Og klapper oss ømt
Og gir oss en forunderlig hvile.
Stemmer nynner oss i søvn,
Og forstår oss
Uansett hvor vi er i verden.
I dette bølgete rommet,
Fylt av farger og barn,
Roper en stemme til oss
Og øser ut kildevann
Så vi kan leve inn i alderdommen
Med ulltepper på silkepute.

3.
STILLHET
Stemmer av stillhet
Kommer med budskap,
Gir oss freden
Som sprenger grenser.
Stillheten lyser i øyner, i verden.
Alt som har ånde priser Hans ord.
Freden er ekte.
Det indre blir styrket.
Lyset vil favne og løfte oss høyt.
Jeg føler meg rik
Med det evige budskap.
Språket formidler lys over land.
Alt er et under.
Stillheten synger.
Trærne har røtter over hele jord.
Barnet skal vokse i kunnskap og ære,
Dra over alt i stillhetens dal.
Du er velsignet som søker sannhet.
Livet er fjellbekk, oase, musikk.
Livet er veven som skaper og former.
Verden gir farger, og brød fra et bugnende fat.
SKO
Jeg skal vandre skoene
En tur til Telemark.
Jeg skal flette verdens land
Med ord og spill.
Akvareller, maleri, et herlig speil i blått.
Verden er min kongesal, mitt slott.
Her lever jeg, og preker for meg selv.
Jeg vandrer med mitt ord, et dikt
Som ryster gamle tønner.
Jeg spiser korn og paprika.
Livet er så stort. – Jeg fryder meg
Når stillheten i skogen senker seg,
Og jeg kan hvile ut.

4.
HER I GATEN
Ingen drømmer mer.
Vi sitter på en benk og slapper av.
Med furet ansikt sitter vi i vær og vind
Og venter på at noen snart skal gå forbi.
Her i gaten kjenner alle meg,
Men ingen sier noe, bare springer
For å rekke bussen, være fri til litt av hvert.
Gløden brenner i et bryst som sigarett. –
Et flyveblad om hva som skjer gjør verden glad.
Jeg fryser litt, men spiller min gitar
Til alt er slutt en vakker dag.
I morgen kommer kongen her,
Og lykken snur, og regnet stopper opp.
Det blir en deilig morgenstund. Og kvelden roper stearin
Med hvilepuls og kos fra Andeby.
Og huden tørker ut med meg,
Men skinner fritt som furutrær i vest.
Her sitter jeg og smiler til en gatedør:
Så pen og vakker som du er.
Jeg kysser alle barn med kjærlighet.
Gud hjelpe våre ansikter, så vi kan se
Og kjenne hvem vi er
Før lampene slokner i gaten her.
STILLE
Sollyset prikker i huden.
Fortauet tørker som klær i vind.
Noen har uro i blodet, og reiser til Syden.
Jeg sitter stille og venter på tiden som kommer,
Og reiser, og kommer igjen.
Jeg beveger meg litt mellom graver.
Og ser at alt er på stell.
En nabo er stille. Han sover i parken.
Jeg finner meg selv i en underlig gate med piletrær.
”En pest og en plage” skal gå i kveld.
Jeg tigger sol, og regn, og hører skogens grønne melodi.

5.
ALLTID NYTT
Alltid noe nytt på denne kloden.
Selv kjærligheten er ny.
Og den som våkner i en drøm forstår
At tiden setter spor.
Sammen er vi søsken, og hører til.
Blomstene fornyer seg. En avlegger tar form.
Og menneskene brer seg ut som solen.
Alt vi ser, er noe nytt som er på gang.
Gamle fjell er ikke gamle mer
Når tidens hjul kan svinge oss
Fra en til to.
Alltid noe nytt. Selv om vi går på tå,
Så titter blomstene opp over hele jorden
Og synger stille under åpen himmel.
Vi er venner. Alltid er vi sammen,
Du og jeg.
KLAG IKKE
Min sjel, klag ikke over ensomheten.
Den kommer av seg selv
Og er gåtefull. Den snur seg som en vei
Over Alpene, over alle høye pass og grenser.
Mitt usynlige hjerte synger stille
Om å bære modenhet, bære verden
Som et sykt barn til siste hvilested.
Et sanatorium er ikke nok.
Jeg klager ikke over stormen, pesten, hungeren
Som når de innfødte i Afrika.
De skjønne vet å more seg. En engel passer på.
De jubler over tidens hjul.
Og retningen forteller om en himmel bak,
En evig Gud.
Det skjønneste av alt er stillhet, fred,
En jubelsang fra hjertedyp, et ord som løfter,
Bærer oss – til Paradis. Min sjel er fremtiden.
Håpet lyser gjennom alt. – Det gåtefulle menneske.


Norddal kirke.



Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 4 *Sigve Lauvaas

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 4 *Sigve Lauvaas
Ukjent maler.
12.
STILLHETENS HUS
Det er underlig å leve.
I stillhetens hus lever alle
Som skygger og omriss, bilder, speil.
Vi lever i en mosaikkverden
For å fylle rommet.
Stillheten er merkelig,
For den flytter etter oss
Og griper oss med slokne lanterner.
Den speiler seg i havet
Og flyr under himmelen som en albatross.
Stillheten seiler i våre spor.
MENNESKET
Vi har alle en framside, og en bakside.
Noen ganger er vi et utydelig bilde,
Et splittet lys.
Noen hører til fortiden, andre til framtiden,
Mens nåtiden gjerne står stille.
Vi er som et tre i skogen, et strå.
Som lauvet følger vi vinden,
Men plutselig er vi en ny skapning.
Mellom alt er mennesket
Et bilde av Gud.
Vi ser en foss, en elv, vannet i tjernet,
Og kan speile oss der.
Vi ser navnet, og møter oss selv
Som en skygge ved stupet.
Vi er hjelpeløse,
Samtidig har vi stor makt i lyset.
Det overvelder oss hver dag
Som et orkester.
Men alt er mulig for Gud.
  
 13.
MÅNELYS
Månelyset kommer til oss
Og vekker hunden,
Vekker våre innerste krefter.
Vi er ett med månelyset
Og vasker oss i gull og sølv.
Månelyset speiler oss, drar oss
På en liten kjelke natt og dag.
Vi møter oss selv med fuktige øyner,
Og svetter over hele kroppen.
Vi tar imot det overjordiske regnet
Som siler ned over oss
Og gir oss en ny vår.
VIND
Vinden har sin oppgave med flagget, med frøet,
Og skogen som bruser som hav i de stille netter.
Da lukker friheten sine vinger over oss
Og farger landskapet grått av regn
Og svarte skyer.
Vinden går bratt i fjellet og hyler og ler
Med sin fuktige stemme.
Og blikket biter seg fast i en kjølig lampe
På himmelhvelvet, mens vinden feier golvet
Og veggene i rommet.
Bildene roper imot oss. Lyset blafrer.
Det er tiden som rører på seg
Og kler seg om.
Vi er tilskuere i en grønnkledd verden
Med alt tilbehør.
Vi ror på en gammel vev, vi reiser i vinden
Som frø og lauv
Og setter spor etter oss.
14. 
TREET
Treet svarer med sin klokke.
Lauvet rasler ute nå.
Høsten kommer inn i rommet.
Fløytetoner banker på.
Treet luter sine greiner.
Dagen tømmes av en sky.
Blikket flagrer som en husløs,
Speider som en flaggermus.
Treet taler med sin maske,
Gir oss svar på natt og dag.
Lyset gir oss nye tanker.
Vi er født med alt vi har.
TONE
Det vekkes en tanke i mitt bryst
Når kirkeklokkene kimer.
Tenk, alt er skapt med liv og lyst:
Som barn, som mann og kvinne.
Det toner i mitt innerste rom –
Og musikken nærer min vandring.
Jeg hører bølgene hilser kom.
Mitt liv er i hellig forvandling.
Himmelens port er åpen nå.
En dag skal jeg stige inn.
Med sang fra hvite engler
Skal lyset løfte meg til Davids by,
Til det evige Jerusalem.
  
Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 3 *Sigve Lauvaas

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 3 *Sigve Lauvaas
M. Skjelbred
9.
­­­­KRAV
La oss stille krav
Til alt vi gjør,
Til vindusvask og klesvask
Og jobben vår.
Hver samtale, hvert ord
Må være styrt av kjærlighet,
Så vi kan se, og male Gud
I alt vi gjør.
STILLHET
Før kunne stillhet være bølgeskvulp
En søndag ettermiddag.
Nå er stillhet fremtiden, en blå og vakker drøm.
Stillhet er en stjerne på himmelen
Som skinner gjennom vinduet og treffer oss.
Og vi er ganske små, alminnelige barn
Som trener kjærlighet.
Stillheten feier over landet en gang i blant
Og får oss til å smile. Vi synger litt,
Og vet at våren kommer snart.
Før kunne regnet komme brått.
Nå feier vinden over fjell og hav, og synger
Våre navn til fuglekvitter.
VINGER
Jeg tøyer mine vinger over jorden
Og velsigner hvert menneskebarn, som en mor.
Jeg strekker mine hender mot himmelen
Og speider etter Gud.
Hans ord er lys og hvite vinger.
De setter mitt hjerte i brann, og løfter meg.
En ny verden åpner seg i speilet
Med fuglekvitter og sol.

10.
UNG
Vi strever imot en ung verden.
Vi strekker oss mot skyene.
All urett og skam legger vi bak oss.
Bare lyset gir oss kraft.
Vi er unge med fremtid og håp.
Vi synger av glede.
Vi er et folk som går i takt
Mot fremtidens grønne marker.
VINGER
Skogens grønne vinger
Kaller våre barn til dans.
Himmelen er blå,
Og bekk og hav snakker.
Her er plass til alt.
Bilene ruller av sted på veien.
Stjernene vinker og ler.
Fuktige skyer glir sakte
Inn i skogen, og over fjellet
Til en ny dag med alt.
SEKUND
Hvert sekund er dyrebar tid
I ungdommen, i alderdommen.
Så lenge vi lever er sekundene vårt alfabet.
Tiden forteller for hele verden
Hvor langt vi er kommet.
Disse dyre sekundene er vår nistepakke
Fra evighet. De gir styrke og kraft
Til en ny dag. Vårt evige sekund er livet.
Det hellige hjerteslag. 
 11. 
BLIND
Hadde jeg en blind bror
Som gikk ute i regnet
Og hørte bekkensilder og fossedur?
Da ville denne broren fortalt meg mye
Om stillheten i naturen,
Om livet som en bare kan kjenne og føle.
Min bror lytter til vinden
Og fornemmer været: skyer og storm.
Alt som jeg ikke ser, det ser han
Gjennom det blinde gitteret av lys.
Min blinde bror ser mer enn du aner,
Mer enn mitt hjerte kan se.
Min bror ser Gud.
DAGER
Gjennom dager og netter går jeg
Med et sår i magen,
Og jeg undrer meg på verden.
Her er også mange sår.
Jeg hører flyktige toner, fuglekvitter,
Men klarer ikke gripe tonen.
Jeg tenker på alle arr i jordskorpa,
Alle nederlag i livet,
Den stumme sangen,
Sangen som ingen har hørt.
HØST
Høsten kommer med en stille storm
Som farer over landet som en bølge,
Som en farsott, – og blir borte i en grå hverdag
Med flagget på halv stang.
Høsten hvisker vårt navn.
Og mange blekner i høst og tåke.
De får ikke smake kornet til evig liv.

Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 -Del 2 *Sigve Lauvaas

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 -Del 2 *Sigve Lauvaas
M. Skjelbred
5.
HIMMEL
Himmelen er myk.
Myrull jager med vinden
Og blir til skyer.
Regnbuen er over fjellet.
Det skal bli godt å sove nå.
Himmelen slipper lyset ned
Som stråler og glans.
Månen ser oss
Og måler alle våre veier.
Hvem er du? spør himmelen.
Hvem er den barmhjertige bror?
Hvem våger å hjelpe
Når verden skjelver?
Himmelen taler til oss natt og dag.
Vi er vergeløse, ensomme.
Vi er som lauv og strå i vinden.
Men, snart er vi engler
I det blå rommet.
STORM
Det stormer i vårt indre, noen ganger,
Og himmelens stjerner gransker oss.
Det stormer i hjerte og sinn,
Og vi begynner å snakke i søvne.
Vi hører bølgene slå mot land,
Der menneskene kryper.
Vi ber om nåde.
Det er nå det gjelder.
Tiden krymper inn i stormen
Og løfter alt levende
I en menneskesky som lyser
Og skriver vårt navn
I himmelspeilet.

FUGLENE
Fuglene våre synger. De jubler i tretoppene
Og flyr mellom oss. De strekker sin hals
Og svever som skyer og vind over fjellet
Mot syd, til en vennlig kyst.
Kan vi dirigere det koret? Fuglene synger i kor
Til den glade morgen, til lyset
Som stråler på tretoppene og fjellet
Med hellig gull fra Salomo sitt tempel.
Fuglene er pyntet til fest. Ingen gleder seg mer
Enn barna i Tusenmeterskogen.
Her skal tonene lyde fra et stort orkester
Mens våren kommer tilbake med alt.
 6.
SALME I SKOGEN
Min salme i skogen er regnet
Som drypper fra grein til grein
Og gir næring til frøet som vokser
Inn i en blå himmel med stjerner.
Og salmen åpner porten til menneskene
Som går forbi med tomme hender.
Salmen fyller oss med glede og harmoni
Og taler fred i hjerte og sjel,
Så vi blir som barn igjen.
Vi overøses av kjærlighet fra det høyeste
Og går i ekstase ned av fjellet.
Da blir det sommer og sol
I kornåkeren til bestefar,
Som dyrket landet.
 7.
FJELLET
Vi skriver mange ord om fjellet.
Og fjellet skriver hver dag våre navn
I revner og sprekker.
Over alt lyser en stråle av vårt liv
Som et gjenskinn fra fjellet.
Fjellet skriver dikt i bekker og elver
Som renner forbi vår dør.
Fjellet vekker oss, og gir oss gode ord på veien
Til en ny hverdag. Vi er regnet med.
Det er trygt med et fjell i ryggen.
Mitt fjell og våre fjell fryder seg
Når de ser vårt ansikt.
All naturen lengter etter oss og vil ha kontakt.
La oss favne det levende. La oss favne livet
Så ikke noen går tapt.
La oss drikke oss utørste i landskapet,
Og se oss selv. Her er vi nå.
VI SER
Vi ser og hører. TV’en ruller oss inn i hele verden
Med sine blikk på godt og ondt.
Vi er konsumenter av inntrykk. Og mediene pøser på,
Som fra en dyp brønn.
Vi ser at vi blir eldre, og kan ikke fordøye alt.
Vi tåler ikke det stadige trykket
Som vingeklipper oss. Snart kan vi ikke fly.
Våre meninger er skyer i vinden, som regn og svette
I søvnløse netter.
Vi ser teppet faller på scenen, og alt blir svart.
Vi ber om nåde. Det er vårt håp
At vi en gang må klare å se igjennom mørket
Til et lys som aldri slokner.
 8.
HUS
De gamle tømra husa
Står staute mellom høge fjell.
Det er ikke typehus det gjelder nå,
Men flybillett og hotell.
På andre siden av havet, ved en strand,
Der solen aldri går ned
Og menneskene lever i fred,
Har jeg et sommerhus av teglstein.
Veggene lyser opp
Når månen og stjernene regjerer.
Da kan jeg drømme om en svunnet tid
Og ankre ved en gammel låve.
KONER I BYEN
De hadde hodeplagg
Og kjøpte sine varer på torget.
Vadmelskoner fra bygda
Solgte sine strikketøy og vevde plagg.
Det var en annen tid på veiene
Til og fra byen, der hesteskyssen
Og damplokomotivet suste forbi.
Koner i byen holdt seg i ro
Og kokte sitt daglige brød,
Og viste ære for land og folk.
Selv om de ikke forstod alt,
Gikk de varsomt i dørene.
Og barna fikk vokse opp.
Hver dag var en velsignelse.
Folk hadde ikke bruk for TV den gangen,
Nyheten fikk de på kirketrappa
Og i møte med omstreifere.
Det var fred mellom naboene
Når konene langs veikanten var mødre

Og velsignet barnet og brødet.



Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 1 * Sigve Lauvaas

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 6/14 – Del 1 * Sigve Lauvaas

Skjelbred

STILLHET 
OG
FUGLE’
KVITTER
Poesi
6/14
Sigve Lauvaas
Nobel Forlag

*******************************************


1.
STILLHET
Stillheten etterpå
Er stillere enn alt.
Når jorden fryser
Er stillheten omkring oss
Som et mektig fjell.
Vi kan ikke røre stillheten
Med våre frosne lepper.
Vi har ikke ord.
STEMMEN
Ordene er aldri de samme
Når stillheten favner oss.
Vi er i dvale.
Ordene vi aldri fikk sagt,
Kommer aldri igjen.
De er luften som svever
Over de syv hav.
Stemmer kryper på bølgene,
Og vi blir med.
Vi kryper som skyer på himmelen,
Som maur på jorden.
Vi blir aldri trette av stillheten.
Den holder oss flytende.
Vi flyr som fugler i rommet
Til vi våkner i Paradis.


2.
ORDENE
Ordene som aldri ble sagt
Holder oss våkne.
Vi reiser med ordene.
Som en båt reiser vi med anker og seil.
Og en dag er vi ved målet,
Som lyser i det fjerne.
Her kan vi synge navnet
Og danse på grønne enger.
Vi er ett med ordene
Som bærer oss på sterke vinger.
Vi flyr hjem.
Ordene vokser som en skog
Og gir oss en frisk pust,
Som fra en alabastkrukke.
Den uvirkelige virkeligheten
Kommer over oss som et regnvær,
Og alt er stille
Til solen kommer igjen
Med sine varme kyss.
KVELD
Skogsmaskinene stilner av,
Og månen stiger over fjellet
Som en blank kule.
Det er kveld og stjernenatt
For en gammel bror
Som ikke har lenge igjen.
Kvelden klemmer oss til seg,
Som til en gammel mor.
Vi skal ikke være ensomme mer.
Vi skal ikke fryse.
En engel skal vokte våre steg,
Og himmelen skal lyse hele veien,
Til alt blir nytt
På den andre siden av fjellet.
MÅNE
Når jeg ser månen
Og hører stjernene tale,
Må jeg lytte som et lys fra jorden,
Som en blomst om våren.
Jeg lytter med glans over hele kroppen
Og er våken som et soløye.
Hvem hører graset i kveld,
Når alt er stille?
Hvem ser rosene i hagen,
Som er fulle av latter?
Det er sommervind i åkeren,
Og jeg er et barn
Fra en annen virkelighet.
 3.
FUGLENE
Mitt hjerte brenner
Når fuglene kvitrer.
Øynene lyser i blå himmel
Og forteller om skapelsen,
Som alle er en del av.
Jeg er ingen fugl, men et hjerte
Som slår for livet.
Jeg lyser fra topp til tå
Som en gammel gran i skogen.
Jeg er vinden som hvisker
Fra fjellet:
Vi er i samme båt, på samme hav.
Et evig lys skal fange oss
Og gi oss fred en dag.
Stillheten senker seg over byen.
Engelen går forbi mitt hus.
Jeg er i trygge hender,
Og har navnet på leppene.
Hellig, hellig er vår Gud.


KALD KVELD
Månen er kald i kveld.
Rett ned speider lyset.
Mitt øye blir til en vissen kvist
Som bøyer seg.
Stjernene leter etter liv på jorden
Og lyser fra himmelens blå teppe
Dag og natt, dag og natt i stillhet.
Ser du meg? sier månen, og klatrer bak skyene.
Regnet kommer imot fjellet,
Og vasker fjellet
Før snøen dekker alle spor.
Og stormen jager i landskapet.
Mitt hjerte hviler under et hvitt teppe.
Ordene blir til ismosaikk
Og smelter når våren kommer.
ROSENE TALER
Når rosene åpner sin munn,
Taler de til hele folket.
Med nye toner stiger sangen
Fra rosehagen.
Duften av noe vakkert strømmer på.
Mitt ansikt ser et vell av blomster
I Paradis.
Her hviler freden.
Bare fuglekvitter og englesang.
Rosene åpner sin munn i sollyset
Og forteller til hele verden:
Nå er det sommer. Vinteren er forbi.
Og rosene gir seg selv til oss.
Det er ikke offer, men en gave.
Blomstene kryper imot oss, favner oss
Og kysser våre øyner,
Så vi kan se Gud.
M. Skjelbred