Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Posts by admin

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.11-13) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.11-13) *Sigve Lauvaas
Bestemor og Turid


11.
VEIBYGGER
Jeg bygger vei
For å komme til deg,
For å se deg mer.
Jeg bygger i eget land,
Og skal over grensen
En gang.
Jeg bygger, bestiger,
Og snegler meg frem
Til mitt eget hjem.
Jeg bygger mot stjerner,
For alle jeg favner,
For store og små.
Så treffes vi snart
Og danser i ring,
Ansikt til ansikt
I nordavind.
NETTER
Nettene kommer.
Og hungeren kjennes
Så underlig, rar.
Jeg måler meg selv under stjerner
Og merker at tiden går.
Jeg er et villgras, en lyngblomst,
Og du er en lilje, min drøm.
Jeg vandrer i praktfulle netter
Og våkner i kongens sal.
Her møter jeg en utvalgt prinsesse.
Gud, hjelp for en yndig dag.
Mitt liv triumferer som månen
I ring rundt alt som er skapt.
I mine hender er skrevet
Navnet jeg tenker på.
For evig skal ditt ansikt lyse.
Vår kjærlighet skal aldri dø.

12.
OPP I HØYDEN
Hver morgen triumferer jeg.
Livet selv triumferer.
Jeg er lykkelig, og jeg lever
Som et hjertebarn
Med hender og føtter.
Jeg tenker: Kjære Gud.
Hva skal jeg si? Mitt hjerte jubler.
På min panne lyser solen.
Og jeg fanger ditt blikk.
Jeg ser over fjellet, over fjorden
Til en ny soloppgang.
LEVE
Jeg skal ikke dø.
Jeg har en vilje av liv
Som skaper liv,
Som bærer meg fram.
Jeg kan ikke leke fremmed.
Jeg er her nå, og har et hjem
På andre siden av fjorden.
Jeg lever virkelig,
Og skal fullføre løpet.
Jeg lytter til vinden, lytter
Etter liv i skogen.
Våren kommer sakte
Og presser knopper og blad.
Jeg ser furer i håndflaten.
Mitt navn er skrevet der.
Å ønske hundre år, er stort.
Livet er en morgengave.
Gud velsigner oss med lepper
Som priser hans navn,
Og englene er øyenvitner.

13.
UTSTILLING
Fuglene er på utstilling
Som mennesker
Og trær.
Vi ser på hverandre.
Vi ligner mest på oss selv.
Ingen er som oss,
Og signaturen er vårt liv.
Hver dag glimter vi forbi vinduet,
Forbi speilet i gågaten.
Vi går på scenen hver dag
For å utmerke oss.
Vi gir oss til kjenne.
Vi er den vi er. Ingen skygge
Fra fortiden, men et åpent ansikt.
Vi er som bilder, kunst.
Veiene er dekket av kunst.
Når jeg legger meg ser jeg bilder
Fra galleriet:
Alle menneskene som synger
Og hilser adjø,
Før de drar hjem.
ROMMET
Med undring går jeg gjennom rommet,
Svever i rommet, betrakter
Alt som henger på veggen, og møbler.
Rommet er fullt opp av ånd, ordene
Beveger meg, får meg til å se lyset
Som flyter i rommet, gjennom alt.
Og ute flyter havet fra verdenshjørne til verdenshjørne.
Mitt hav seiler med meg, stille, mens klokkene tikker.
Og kloden går på hjul rundt solen, rundt
Alle mennesker som lever.
Og jeg er i rommet, et øye, et frø.
Jeg undres over skapelsen.
Alle ordene får meg til å stige som solen, stige.
Jeg forstår hvor liten jeg er i det blå rommet.
Jeg lever uten grenser.
  

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.8-10) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.8-10) *Sigve Lauvaas
Illustrasjon-Blomst

8.

VIN


Vi drikker vin med øyner
I måneklare netter.
Vi drikker våre lyster
I gammel kirkeskatt.
Når havet flør, vi sover
Og glemmer sorg og smerte.
I horisonten ser vi
En solstreif i et tre.
Vi svømmer, og vi drikker
Det vann som du oss skjenkte.
Nå svaier flagg og skjorte.
Vi hilser deg, god dag.
BLOMST
De bleke måneblomster
Som skinner høyt i sky,
De varmer oss om natten.
I drømmer er de gull.
Vi plukker disse blomster,
Og gir hverandre kyss.
Det lyser i en sommer
Av blåveis, klokkelyng.
Det er et stort mirakel
Med blomster i vår eng.
Et eventyr på jorden
Å stråle frem som dem.
Jeg lengter i min hage
At våren snart er her.
Se, blomster er en gave,
Som barn og stjernetrær.
Nå skinner sol og måne,
Og blomster i min hatt.
Gud, hjelpe meg å leve
Som deg, min kjære skatt.
9.

LEVER

Hvor mange av dem jeg kjente
Lever i dag, leser,
Følger med i det daglige?
Mange kysser støvet før tiden?
Det gjelder de svake
Som står på terskelen,
Som står på broen og vinker.
Hvor mange lever lenger
Enn sitt korte liv?
Det må jo ta slutt en gang.
Vi har ingen visshet om alt bak forhenget.
Vi seiler i medvind nå,
Men brått kan stormen komme.
Livet må vi ikke innskrenke.
Det er for dyrebart.
Vi må leve tappert, og ta imot utfordringene.
Alt er gitt oss av Gud,
Så vi kan se veien i perspektiv.
ADJØ
Adjø, så lenge
Alle dere som sitter på steingarden
Og venter at noe skal skje.
Det skjer noe hvert sekund.
Vi kan skrive det på himmelbuen
Og vekke stjernene.
Takk for nå. Takk i det endeløse.
Tidens jag fortsetter, og vi er sårbare
Og trenger en amme.
Enten vi sover eller er våkne, må vi søke mening.
Ordene forteller visdom,
Og lyset kommer inn i vårt hjerte.
Den dypere sannhet er vår trøst.
Adjø, så lenge.

10.
LYTT
Vi lytter til vinden.
Lytt til de levende.
Spring frem or graven.
Omfavn din neste.
Omfavn de levende.
Vi er bare gjester.
Snart hviler vi stilt
Arm i arm, arm i arm.
Lytt til de tusen som flykter
Fra krigen, fra alt.
Vi lytter til åndedraget,
Og ser forbrytelsen.
Det biter og klorer i oss.
Pilene stikker. Ordene
Blir ikke hørt.
Våre liv går tapt i vinden.
Hjelp, vi dør.
Våre arme hjerter visner,
Fortæres av mold,
Før solen kommer igjen.
DANS
Jeg danser, dans.
Jeg prøver å danse med favntak
Rundt hele jorden.
Jeg ser mine små danse
Etter vinden.
Dans med øyner og sjel.
Skjønnheten våker, stråler mot oss.
Dans mønster i bildet.
Dans til vingene åpner seg.
Vi flyr, vi flyr.
Dans som en tallerken, en sol
Over hele verden, til evighet,
Med hendene fulle av blomster.
  

6 år – en naturelsker.

  
Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.6-7) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.6-7) *Sigve Lauvaas
Illustrasjon Ukjent




6.
ANSIKT
Det lysner i skogen.
Ansikter møtes.
Lauvet legger seg ned
I gullsol, eld.
Det drypper fra trærne
Honning. Oase.
Vannet strømmer i bekker og elv.
Du griper i hender.
En skog av trær følger deg
På veien til alderdommen,
Og en nattergal.
Det lyser en stjerne.
Ansikter lyser for siste gang.
På jorden er fred.
Velsign mine barn
Som hulker i gyllen åker.
Lær meg å se.
STILLE
Fuglene synger aldr mer
For meg, for meg.
De stuper og synger for andre.
Mine svaner reiser sin vei
Og kommer aldri igjen.
Evig er de borte for meg.
De lever i stillhet, i et annet rom,
Der roser aldri dør.
VÅR
Våren kommer og blir borte,
Og kommer igjen med større kraft,
Som en tømmerhogger.
Våren svinger over tunet
Og gnistrer i nye blomster, og lauv.
Våren lyser i tusen øyner, 
Før stillheten etterpå.

7.
VI LEVER
Vi ønsker til lykke.
Vi lever,
Sannheten lyser vår vei.
En evighet stråler fra taket.
Jeg skriver et himmelbrev
Og tenker på deg.
Vi fyller vårt hode med minner
Og strekker en hånd imot.
Vi lever og gir av vårt indre
Bunter på bunter med ord.
Vi lever et øyeblikk her nede
Og deler kostelig gull.
En blomst mens vi lever skal lyse
Selv i den dypeste jord.
Hvert ansikt jeg møter i livet
Fyller min kropp med lykke,
Sannhet, visdom og makt.
Hver tøddel i alfabetet,
Og øynene dine,
Skal male min nye drakt,
I stjernevev.
FØDT
Født er jeg til å elske,
Født er jeg til å dø.
Jeg er født av en kvinne,
Og forstår at jeg må gå veien alene.
Jeg beveger meg, og går sakte
Mellom høye fjell.
Mine brødre og søstre skal også frem,
I samme retning, mot samme mål.
Jeg er født til å omfavne
De levende og hjelpe de forkomne.
Jeg retter hodet opp.
Stjernen skal lede meg nå.

Ill.foto.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.4-5) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.4-5) *Sigve Lauvaas

4.
SKRIVER
Jeg skriver
Og viser det samme ansikt.
Men jorden går rundt
Og skrivebordskuffen fylles.
Hva gjør jeg med alt?
Hvordan oppbevarer en minner?
Ordene strekker ikke til
Og vi sitter alene igjen.
Jeg skriver og dyrker min hobby.
Min lidenskap er blitt levebrød.
Uten ordene, er jeg ikke frisk.
Da vil sykdommen trykke meg ned.
Jeg skriver om løken
Som redder verden med vinger.
Jeg dekker over fremmedfrykt
Med kjærlighet.
VEIEN
Det nytter ikke å gå halve veien.
Alle må gå veien helt frem.
Her bor jeg. Her er mitt hus, mitt hjem.
Jeg omgir meg med en skog av trær.
De tilhører meg.
Landskapet er veien. Mine bevegelser
Trekker lasset, og jeg kan ikke stoppe nå.
Veien er mitt liv. Jeg er født
Med kart og kompass.
Jeg må bare lære å bruke det.
Jeg er født for å overleve.
Jeg er en båt på havet.
Jeg bønnfaller himmelens Gud,
Og skriver på veggen:
Hjelp meg over.
Hjelp meg i land på andre siden,
Uten redsel og smerte.
Jeg har gyldig pass.

5.
UTSIKT
Mitt liv er en utsiktsrampe.
Jeg ser mange mil.
Kornåkrer, skog og fjell er venner.
Jeg tråkker i vei.
Jeg klarer meg uten bil,
Og er ganske sprek.
Jeg ser etter hvitveis og lyng,
Og har utsikt til paradis.
Jeg har en visshet.
Bare det beste er godt nok
For den som vil bygge og bo.
Jeg ser over vinduskarmen
En måne som stikker frem.
Mitt liv er en fargerik vev.
Jeg spiller, og lytter til bekken.
Naturen er venn med oss alle.
Jeg hviler når solen går ned
Og passer perfekt i rommet.
MÅNEN
Månen smelter, solen stuper.
Jeg er våken, men trenger selskap.
Jeg ser, og lytter til motorveien.
Jeg føler ømhet for alle svake.
Jeg føler smerte når noen dør.
Behold min latter. Jeg er tidlig oppe.
Se min lampe. En månesigd.
Jeg leser dikt for mitt arme hjerte.
Og månen lyser veien min.
Hvis jeg vil, kan jeg gå i fjellet
Og møte hubro og nattergal.
Jeg teller dager og spår været.
Snart er det sommer og eventyr.
Og månen blinker og gir nye krefter,
Et lystig hjerte til far og mor.
Jeg lever lenge, og over evne

Jeg er en tjener på denne jord.


Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.1-3) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.1-3) *Sigve Lauvaas
1.
STILLHET
Du gir meg stillhet, stillhet.
Dine grenser er dype furer i mitt kinn.
Du kommer tidlig, solens øyensten,
Min nattergal.
Du er en skjønn erindring.
Et barn, et himmelblikk, en gud.
Du gir meg vårens dugg, et kyss på pannen.
Og jorden er min seng, min hjerteseng.
Du stiger over hei og himmel,
Og strømmer over meg
Med nådig regn.
Du kommer stille, som musikk, min kjære.
Du kommer som en svale, dunlett, mild.
Og stjerner åpner sine dører,
Og jeg er der.
I stillhet er jeg bare din.
SOL
Over alle åser kommer solen krypende.
Over alle grønne trær er gull.
Jeg speiler meg i en silkekappe.
Vidunderlig er du som gjør meg rik.
Og alle fugler spisser sine ører
Når solen spiller opp i vårens dans.
Da kommer smigrende de unge damer
Og strekker armer, ben, – og soler seg.
Men solen er en terning alle dager,
Og kommer når vi mest trenger den.
Som bjørnen går den i vinterdvale,
Men lyser opp når kulden er som verst.
Solen klapper oss på aksla som en ridder
Og stråler frem på høvisk vis.
Takk hver en dag for dette store under.
Solen dekker bord for prinsesse og for prins.
2. 
LYKKE
Det er en stor lykke i livet
Å vite hvilken verden en lever i.
Å vite at en eksisterer sammen
Med millioner andre, gjøre en sterk.
Det skaper perspektiver å se horisonten,
Og vite at der er noe bortenfor alt.
Vi kan sammenligne oss med stjerner,
For vi er skapt til å lyse for andre.
Vi kan løfte blikket, og vi kan stige høyt.
Fra den ytterste borg, eller fjell,
Kan vi se over alle grenser.
Et sted der ute er Gud i sitt bilde.
Jeg har også et bilde, og et hus å bo i.
Det er en lykke å være to.
Alle burde ha noen å snakke med.
Alle burde ha en venn i livet.
BØKER
Bøker kan snakke.
Den som har bøker, er ikke hjemløs.
Den som kan lese, kan finne liv i gamle skrifter.
Folk sitter på stranden og soler seg.
Noen leser, og beveger leppene.
Mennesker når hverandre med ord, med bilder.
Et kors forteller om Jesu død og oppstandelse.
En mur forteller om grenser.
Alle som kan se, har øyner som vinduer.
Jeg ser deg gjennom luften. Jeg fornemmer ditt nærvær,
Selv om du bor et annet sted på kloden.
Din kjærlighet forteller hvem du er.
En gang kan bøker bli bilder som åpner seg, ansikter
Som forteller hva hjertet er fylt av.
En gang møtes vi ansikt til ansikt over hele verden.
Da er vi i Noas ark.

3.
HAV
Havet har mange ansikter,
Og fjellene ser på oss.
Selv kaller jeg landskapet til meg
Når jeg er ute og går.
Vi føler oss alene, gjerne,
Og tenker smått om stort.
Vårt ansikt løfter pannen,
Og livet kommer imot.
Havet bølger som i fordums tid,
Og snart faller det til ro.
Som et menneskebarn sover det
Og samler energi.
Det bunnløse havet roper
Og synger til hele verden.
Havet angår oss alle.
Snart reiser båten ut.
Som i et vindu ser vi havet,
Og tømmer som flyter mot strand.
Skal vi bli de siste som berges,
Når brottsjøen knuser alt?
Ja, var vi en båt på havet i dag,
Et gullfat for alle på jord,
Så kunne vi oppleve lykke og fred,
Å gi av vår overflod.
MYE NYTT
Arme menneske. Her har skjedd mye nytt.
Bare i min tid på jorden
Har datamaskinen fått sin plass.
Hesten ble nesten utryddet,
Men er nå blitt et statussymbol.
Vi bygger ikke kirkebygg lenger,
Folk har det travelt med sitt.
Men, Gud, som styrer verden, smiler
Når alle menneskehender sover.     

”De har godt av å sove ut.”

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.44-46) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.44-46) *Sigve Lauvaas
Hjerte-Ill.




44.
HJERTE
Sammen er vi et hjerte,
Og jorden er et hjerte for oss.
Hele verden banker i hjerter.
Det strømmer evig blod i våre årer.
Vi jubler av lykke for den vi er,
Og sjelen lyser av glede.
Hør når du vandrer på jorden.
I dypet er et hørbart sukk.
Vi hører et hjerte iblant oss
Som gråter av sorg.
Trette og døde hjerter faller ifra.
Men livet skal brenne for alle,
Og stige i sang en dag.
Nåden skal lyse i verden.
Hvert hjerte skal finne sin plass.
I begynnelsen var vi et hjerte.
I evigheten er vi et barn.
TREET
Se, frukten modnes.
Mitt hjerte ser en bugnende hage.
Det lyser i epler og plommer.
Jeg klatrer i sensommerluft
Og smaker modne pærer.
Jeg er så forunderlig rik.
Treet stiger i landskapet.
Som et fjell stiger hver busk,
Og taler til oss.
Slik er det å være et menneske:
Vi skal plante et tre,
Og være en søyle for hverandre.
Treet stråler mot himmelen
Med luftige greiner strekker det seg.
Treet vender seg mot solen,
Og tar imot alt. Det spirer i kjærlighet.
Med en mektig rot holder treet
Samme adresse. Her bor jeg.

45.
BILDE
Bruk øynene godt
Før bildet viskes ut.
Alt er forgjengelig,
Bare sjelen er evig.
Ordet lyser i tusen år.
Så lenge det er dag
Kan vi lese ordet.
Mørket skjuler alt.
Bare lyset sprenger grenser.
Alt blir synlig i lyset.
Av lyset kommer fargene frem
Og gir oss håp på veien.
VÅR
Stille kom våren,
Og stille gjekk den
Fra gard til gard,
Langt oppi fjellet.
Ingen som har opplevd våren
Kan glemme underet.
Tenk, lauv og fuglemusikk.
Det er en gammel melodi
Som alltid er like ny.
Våren kommer som en gammel mann,
Med lys og varme hender.
Og lyset blir slukket av om kvelden.
Men venner møtes til fest igjen
I den lyse dag.
Da er det våryr latter
I bygda vår.
EPLER
Epler er røde og grønne. Frukthagen er blid.
Her kan jeg leve lenge. Visdommen sitter løst
I modne epler. Når jeg blir stor
Vil jeg plante en eplehage for en ny tid.

46.
ORD LEVER
Ord kommer til oss,
Lever i oss, blir synlige.
Ord blir plukket opp, undersøkt,
Vridd på, tømt for opprinnelig betydning,
Gitt ny betydning,
Og til sist kanskje også robbet
For den betydningen de kunne hatt,
Før ordene faller sammen
I en intetsigende haug av utbrukte bokstaver.
Så formerer ordene seg på ny,
Som lys og tid.
Ordene er våre hjelpere.
Ord lever som en del av kroppen.
Så snart vi tar ordene til oss,
Begynner prosessen.
Smeltedigelen er i oss.
Snart er det bare gull igjen.
Vektskåla er vårt liv
På godt å vondt.
Og dagene går.
NATT
Min natt er som en søvn.
Jeg drømmer en ny dag.
Ansiktet trekkes i alle retninger.
Jeg hører hjerter i natten, flukt
Fra en blytung tilværelse.
Søvnen er som en god musikk,
En myk pute.
Poesien fører meg til en blå natt
Med måne og stjerner.
Kilometer søvn fører meg
Til den utvalgte planet,
Til varm hud i universet.
Ordene tar meg som et barn,
Og fører meg i natten som sin elskede.
Ordene er mine venner i drømmen,
Og jeg er et barn
Som ler under blå himmel.
 
Kveldstemning-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.41-43) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.41-43) *Sigve Lauvaas

41.
LIVET
Jeg prøver å leve nå.
Alle prøver med hud og hår å leve,
Og alle tenker på farger og rom.
Tidens hjul løper. Skyene drar
Over de grenseløse landemarker.
Timeglasset forteller
Hvor langt det er på natt.
Hvor lenge vi er forpliktet å stå opp,
Vet bare den ene.
Vi prøver med bønner, og gylne ord
Som forvandler mennesker,
Men kjenner at utsikten snevrer inn,
Og jeg bærer en tung bør.
Jeg begynner å lengte etter pusterom, hvilepauser,
Mellom alle utflukter og gjøremål.
Jeg har et hus å pusse opp, et liv
Som trenger pleie.
Folk i min alder begynner å kvitte seg med ting.
De selger alt som binder og plager.
Folk vil være frie i dag.
Det er en streng lov: at tiden ebber ut.
Vi har ikke tid å snu oss tilbake.
Vi må se barnet i ansiktet, og være tydelige.
Vi har en forpliktelse: Å ta vare på livet,
Så ikke slekten forsvinner.
Vi trenger en hellig Gud.
ORD
Vi kan kle oss opp i ord,
Og spre ord for alle vinder.
Vi kan løfte ordene på torg og ting,
Og føle at luften beveger seg.
Markene grønnes. Mennesker ser
Ord på TV, og mimrer i vei på innsiden,
Og føler at det gjør godt å tenke
På henne eller han fra tiden som går.

42.
ÅND
Ånden sløvest ikke
Hos de som er oppreist i båten.
Som piletre vinker vi landet
Og lyser i tusen år.
Fredfullt kranser vi dal og fjell
Og bygger vårt hus.
Vi gir vårt liv av kjærlighet
Til våre egne søsken.
Vi favner og maler landet
Og alle vi møter på jord.
Vi synger, og ber om en himmel
Som ser oss, og løfter oss
Inn i det hellige rom.
ORD
Ord som er gjennomlyst
Kan gi oss et tegn.
Med syn og drømmer lever vi
Og skaper en levevei.
Vi gir av vårt eget til noen,
Og får mer tilbake igjen.
Vårt mål er å hilse de andre
Med fred ifra himmelen.
Ord lyser klart over jorden.
En stjerne viser vei.
Ord som i ånden får leve
Vil forme det evige seil.
Og vidt skal hvert ord få reise
Og møte hver sjel på tur.
De går denne veien mot Sion
Og møtes som barn av Gud.

43.
FUGL
Fuglene flokker seg.
Kornåkrene breier seg ut.
Sommeren kommer til alle.
Hver fugl er et sendebud.
Poesien lyser i fugler,
Som stjerner lyser vår jord.
Vi stryker vårt nebb og spiller.
Hver streng er et eventyr.
Vi slynger oss ut i mørket
Og våkner ved høylys dag.
Fuglen har fløyet lenge
På jakt etter hus og mat.
Ordene taler og taler.
Som fugler kommer de inn.
De møter vårt hjerte med stråler
Og morgenfrisk sommervind.
Takk alle. Hver fugl er et under.
Jeg ser, og jeg føler med dem,
Som følger en fugl på veien
Og deler sitt liv med dem.
HUS
Hvert hus har sitt ansikt,
Hvert ord lyser av liv.
Alle har et opphøyet bilde,
Og et avtrykk, en super kopi.
I verden er jeg ikke alene,
Men ensom kan alle bli.
Jeg går her og puster i fjellet.
De andre har hus og bil.
Jeg bor i et slott, men lever
Fritt som vandringsmann.
Jeg åpner mitt hjerte for alle
Som trenger et hus, et hjem.
  

Gamle hus-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.39-40) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.39-40) *Sigve Lauvaas

Våren av Carl Larsson

39.
Å SE
I vår egen bygd er vi blinde
For alt som er stort og flott.
Våre øyner, og hørsel, forsvinner
I vinden som farer bort.
Vi gransker ord i bøker
Og skriver brev på hjul.
Vi ser en smule bedre på avstand,
Og reiser jorden rundt.
Vel fremme ser vi mennesker,
Og bygdelag i kor,
Som fremmer språk og kulturmat
For liten og for stor.
Her vil vi se vår fremtid,
En lys og vakker drøm.
Det vakreste på jorden vår,
Er barnet som er født.
ORD
Ordene skal tjene oss,
Og smelte i vårt liv.
Vi bærer ord i alt vi gjør,
I tanker og drømmer.
Ordene holder oss sammen
Som lim og barn.
Det eneste vi virkelig trenger
Er ord og mat.
Så, la ordene komme.
Av ord blir vi rike. Vår arv.
Språket gir oss det beste:
Et liv i nådens hav.
Sammen har vi ord nok
Til å bygge vår fremtid.
Ordet kan stille stormen
Og gi oss fred.
40. 
FLUKT
Min flukt er din flukt
I labyrinten,
I de tusen sjøers land.
Vi flyktet for lenge siden,
På en annen og tyngre vei.
Vi danset over jorden
På fjell med himmeltak.
Og nå er vi kommet tilbake.
Vår flukt, er flukten for livet
Som raknet som tøy og garn.
Mitt håp, er ditt håp for alle.
Flukt føder visdommens lys.
Fuglene flukter for føden.
Vi flukter for å se våre kjære.
Vårt mål er å møtes snart.
NAVN
Navnløse er vi ikke.
Så lenge vi lever på jorden
Har vi et navn.
Våre bønner skal stige som solen,
Og gi oss en evig havn.
Navnet og ordet skal lyse
For alle Guds barn på jord.
Og døden skal dø i sin maske
Som en tømmerstokk, morken og kald.
SKIP
Våre skip er en skapning.
Landskapet er alt vi ser.
Flittige hender følger et spor,
Og himmelens barn er søsken på jord.
De hvite seil er i rute.
Skip bygger bruer for liten og stor,
Og alle som vil kan bli med.
Skipet er livet og lyset.


Bestemor og Turid-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.36-38) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.36-38) *Sigve Lauvaas
36.
SPØRSMÅL
Jeg har en smørbrødliste
Med spørsmål over livet.
Alt som berører mitt hjerte
Fylles ut med ord.
Det virkelig store på scenen
Gir meg nye krefter.
Lys og varme skifter,
Men helt tilfeldig er det ikke.
Storm og stille dager
Rensker livets skolegård.
Jeg krever ikke kart og kompass.
Mitt spørsmål er å være din.
Over huset mitt går englevakt,
Og ordet åpner opp min dør.
Jeg leser stjerner. Vise menn.
Gir trøst og håp om himmelen.
Jeg er et spørsmål, nær og fjern.
Jeg reiser med en redningsbåt.
Mitt liv er ingenting og alt.
Gud skapte verden med et ord.
PÅ JORDEN
Her er en vei, og enda en.
Jeg tar små skritt, og store skritt.
Her er trapper opp, og trapper ned,
Høyre og venstre. Trafikken er stor.
Vi lever med en mur av spørsmål,
Og reiser med hurtigtog.
Vi flyr over hele verden
Og håper å treffes en dag.
Men vi har ikke tid.
Vi snubler iblant, men livet går videre.
Det er mulig å gjøre en sving.
At noen er svarte, og andre hvite
Forundrer oss ikke.
Vi er jo en av de.

37.
ET HELLIG LIV
Alle krefter flyter, lever.
Så lenge vi puster lever ordet.
Ingenting varer evig,
Bortsett fra et hellig liv.
Skapelsen er hellig.
Alt i denne vrimmelen er skapt
Av en levende Gud.
Vår plass i tilværelsen er her.
Jeg puster, og han åpenbarer seg.
Jeg tenker på menneskene,
Søsken som bygger hus
Og vet at de en gang skal dø.
Krefter holder oss i live.
Omgivelsene former oss. Ordet
Bærer oss gjennom verden,
Til vi gjenoppstår en dag.
SKILT
Verdens undergang
Er å skilles fra barna.
En hund kan vi alltid skilles ifra,
Men barna er en del av oss.
Om vi mister et lem, en del av kroppen,
Har vi sorg hele livet
Og må klare oss så best vi kan.
Å miste et barn er som å skilles for alltid.
Men håpet er å treffes igjen.
Når alle rettskrivingsregler er inne
Og alle mennesker har fått et hellig tall,
Da kan vi synge sammen – om Jerusalem.
Verdens første undergang
Møter vi i Bibelen. Men Noah fikk leve,
Og slekten økte i tall. Men barnet ble født
For å gjenskape det tapte.
Og snart skal vi aldri skilles mer.
Vi blir forfremmet i evighet.

38.
TRIKKEN
Trikken stanser, og jeg går av.
Hver trikkestopp er en møteplass.
Men alle har det travelt i dag,
Og raser videre.
Menneskene skal på jobb, eller,
Jeg vet ikke hva. De haster av sted som lynet.
Og bærer poser og pc til neste stopp.
Og trikken er alltid i rute.
Trikken durer sin vante vei.
Fra morgen til sene aften. Trafikken øker
Og minker av – når natten kommer til byen,
Og alle må sove og slappe av
Før klokkene ringer i tårnet.
SAMLE
Jeg må samle mine barn, samle mine sanser,
Og kjenne litt på livet.
Jeg må føle hva frihet er – når alle er store,
Og jeg er alene igjen.
Jeg må samle mine ord i en perm
Og vite at jeg har levd.
Jeg samler krystaller og gull,
Og spår at jeg kan leve lenge.
De minste forstår ikke dette.
De har ikke opplevd krigen.
Jeg samler smuler, og føler meg rik,
Selv om de andre har mye mer
Og kan reise vest eller sør,
Og oppleve livet.
Men jeg er alene – et fattiglem
Som speider på gamle stier
Mens årene går.
Den elendige må alltid tie.

Fiskere-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.34-35) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.34-35) *Sigve Lauvaas
Wenche Foss-Ill.

34.
VIND
Vinden blåser, verden skakes.
Mektig kommer havet inn.
Røsten høres, tørst er natten.
Vinden blåser nordavind.
Gylne streif av sol og sommer
Møter oss en dag i mars.
Vinden hviler i en tønne,
Før den slippes ut i vest.
Vinden bryter øy og holme,
Båter drives imot land.
Vinden kjenner ingen ende.
Fattig trøst er håpets havn.
KART
Hvert menneske har kart over landet,
Og vet hvor veien til stabburet er.
Huset er pyntet med lys og speil.
Ute er verden. Og tidens tegn
Roper i alle vinder.
Når været er rolig, går båten i rute,
Og vi kan se hvor landet er.
I uvær og storm er vi ille ute.
Da lyser havet med digre føtter
Som kravler på land med uhyggelig glød.
Men kunnskapen øker, og kartet blir større.
Vi seiler på vinger og skraper i jern.
Vi bygger en bro mellom jord og himmel,
Og lever som konger, i dur og moll,
Til basunen høres i fjellet.
Vårt indre, vårt ytre, by og land
Møtes på Svabergodden.
Her sanker vi rekved og brenner bål.
Så tegner vi kart for vår fremtid.
Det fortelles fra slekt til slekt st valget er gitt.
Vi kan ikke leve uten ord, uten ånd,
Og navnet som velsigner livet.

35.
SIST
Gravene dekkes av lauv,
Bølgene slår.
Jeg hiver etter pusten
Og er på vei hjem.
På innsiden har jeg en lengsel
Å få vite mer om livet.
Mens vinden jager landet
Faller de siste epler ned.
Jeg følger en gnist i vinden.
Det brenner i skog og hytter.
Til sist er jeg alene
Og hviler på en stein.
Stjerner går i bane
Og følger våre spor i verden.
Livet er en reise vi må velge
Til snoren klippes av.
SNUBLE
Jeg kan snuble og falle,
Og jeg kan reise meg opp.
I søvnen har jeg drømmer
Om stort og smått.
Fra alle synsvinkler kan jeg se Gud.
Jeg streber etter målet,
Mens det ennå er tid.
Jeg lyser i vinden som farer forbi,
Men er ingen engel.
Min eneste måte å leve,
Er å være til.
Drikke av kildevannet,
Og slukke tørsten av ord og ild.
Jeg følger det himmelske sporet,
Og vet at det snart er slutt.
Jeg ønsker en engel ved roret
Som kjenner veien,

Og kan lede meg trygt i havn.


Vind i tre-Ill.