Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Posts by admin

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.31-33) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.31-33) *Sigve Lauvaas

Munch-Ill.
31.
OM ORD
Jeg fornemmer ord, lukter, smaker, kjenner.
Søte ord gir vellyst, glede.
Sure ord er uten mening.
Dypt i mennesket er en brønn av ord.
Vi tåler å høre ord som lyser. De gir spor
I sjel og hjerte.
Jeg hører ord på veien, i fjellet.
Jeg luker ugress med bare hender,
Og lukter ord i mold og mark, i skog og lyng.
Og du er min venn, som ordet skapte.
Du er visdommen i verden. Hele universet jubler.
Ordet lever. Kjærligheten åpner dører.
Håpet, troen gir oss svar.
Hvem er vi? – Nådens barn.
BARN
Jeg er dette barnet
Som moren har på fanget.
Jeg kjenner nærvær,
Og føler hendene som modellerer
Og skaper levende fugler.
Jeg flyr som et barn,
Og dukker opp som en mann.
Jeg oppdager verden rundt meg,
Og andre mennesker,
Utenfor sirkelen.
Jeg er et barn som reiser,
Og blir ikke trett etter hundre mil.
Jeg må videre med hele meg,
Som en fullkommen gave.
Jeg plukker roser på veien.
Mitt hjerte skjønner at livet er kort,
At hver dag er et under.
Jeg tenker på fugler som flyr
Og bygger rede. Her er så mye,
Sier barnet. Jeg må velge.

32.
GLEMME
Havet glemmer ingen.
Bølgene kommer tilbake.
Selv om natten rir stormen av,
Er vi ikke glemt.
En kirkegård kan glemme dag og tid,
Men aldri sitt diende barn.
Hvert menneske er skrevet med navn
Og lyser i minnebøker.
Glemmer vi Frelseren, er vi fortapt.
Men han glemmer aldri oss.
Ordet som bærer universet gir liv og håp
I nåden for den vi er.
KLOKKER
Det hender ofte at klokker
Forteller noe uventet.
Det har hendt at klokker dør,
At skip går under.
På vandringen hører vi klokker
Som sus i trær.
Klokkelyng gir et tidløst rop i skogen:
Scenene er åpen for alle.
Tiden reiser som lynet,
Med nye drypp. Det gir nærvær,
Og tjener oss til liv.
Slekten hører klokker i vinternatten.
Det er en engel som går fra dør til dør
Med budskap om fred på jord.
ROM
Ensomt sitter Maria, men aldri alene.
Alle har en lengsel å møte Gud
Og kjenner nærvær av hellige engler.
Jeg er i rommet og bli løftet av lyset.
Det er min nye fødsel jeg lever nå.

33.
DØD
Uten smil og uten smerte,
Uten ånd og uten hjerte
I et kullsvart rom, en ørken,
Høres ingen søt musikk.
Døden tør å være synlig.
Død er trussel, ingen bolig,
En befrielse fra livet
Til en reise under jorden.
Bare fødsel kan gi styrke,
Bare lys kan vekke livet.
I en dag som vi er rede
Roper engelen opp navnet.
REISE
Vi ferdes fritt mellom himmel og jord.
Og reisen er tiden vi lever.
Rommet er synlig for alle som tror.
Skjønnheten ser vi i lyset.
Som fjellet forvitrer, forvitrer vår kropp.
Vi dømmes til nåde, forvandling.
Så heiser vi flagg på den høyeste topp,
Og forkynner den hellige handling.
Sant eller ikke, vår tro gir oss håp.
Vi strekker oss ut mot en stjerne.
Den peker på navnet, den evige dåp.
Vi møtes i paradislandet.
SMIL
Uten smil kan ingen leve.
Blind og blodig er vår vei
Helt til navlestrengen klippes
Og vårt smil kan vise seg.
Smil, min kjære, smil i natten.
Alle dager føder smil.
Vi er født til smil og latter,

Gleden av å være til.


Berglandfoto-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.27-30) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.27-30) *Sigve Lauvaas
Måne i morgendis-Ill.

27.
INDIA
Forsvinner døden ved Ganges?
En stjerne dør i vest.
Det glimter i lyn og himmel.
Snart kommer hellig regn.
Folk og land kan juble.
Hvert hjerte lyser i tidens tegn.
India skapes, og skapes på nytt
Når våren kommer med liv og lyst.
Døden er skygge. Et ufødt liv
Som fødes i millioner år.
Mennesker kommer, mennesker går.
Ordene, navnet. Budda er død.
En vannmelon lesker i ørkensand.
En dråpe forvandler alt.
India skal gjenoppstå som supermakt,
Et lys i verden av kjærlighet.
NAVN
Ære være ditt navn.
Jeg er døren. Jeg er livet.
Ammen, Halleluja.
Navnet er Fadere, Sønnen, Ånden.
Dere må synge. Ordet er fritt.
Dager skal komme.
Med himmelen åpen, er lykken livet.
Det trommer i natten. Spill mine små.
Av kjærlighet kommer navnet.
Det stiger en sky, og hender strekker seg,
Og englene maler det evige ordet:
Av jord er du kommet, av jord skal du gjenoppstå.

28.
UTMATTET
Jeg tenker ordene skrumper med alderen,
Søker tilflukt. Jeg lengter å få komme frem i lyset,
Så mine ord i dypet, speile landskapet
Som vokser over alle fjell.
Med tette masker binder veven, mens jeg søker tilflukt.
Jeg er sliten, og kan ikke hvile ut i labyrinten,
I en forvillet verden uten gjemmested, uten tråder
Til en ny vev. Mitt liv tæres. Mitt liv tørker ut
Som et tre i fjellet. Og stjernene nikker.
Jeg er utmattet, fortapt, og seiler.
Min båt er mitt liv. Mitt folk er mine røtter og greiner.
Jerusalem er mitt hjemland, min borg.
Selv er jeg et telt, en hytte i stormen, en vridd grein,
En utspunnet tråd fra fortiden. Jeg er slitt
Som en gammel bergmann. Mine hår lyser,
Og friheten holder meg i sjakk til jeg bæres bort,
Smertefri, til de eviges bolig.
DRØMMER
Jeg lever, jeg drømmer.
Jeg har lengsel og håp, og spiser
Brød som ord, som vinger
Som løfter meg til nye høyder.
Jeg seiler på ukjent hav, oppsøker byer
Som en ørn, traver på hvite hester
Fra land til land, og slynger meg rundt.
Verden er min bolig. Jeg elsker å leve.
Mine eiendeler er et åk.
Jeg drømmer om frihet fra alt.
Jeg reiser på en stjerne, på en flod av gull
Og opplever livet på nytt.
Jeg får nye krefter,
Og visdommen speiler mine valg.
Jeg er den jeg er fra begynnelsen,
Hver dag som himmelstormer.
En engel iblant oss forteller om navnet.
Ordet trenger inn og skaper en ny jord.
Jeg drømmer om hvite hester,
Og engler, og Gud.

29.
HJEM
Jeg bor der jeg bor.
Mitt hjem er mitt hjem.
Jeg gråter og ler.
I årevis har jeg møtt stillheten,
Fanget lys og varme.
Jeg sover i mitt hus,
Og vekkes av knitrende frukttrær.
Jeg går ut en morgen
Og møter høstens tusen farger.
Frukten er høstet inn,
Men jeg kan smake på været.
Mitt hjem er fredelig plett,
Et sted for de gode samtaler.
Her løses ord med ord,
Mens tiden danser i hagen.
Jeg løfter mitt blikk mot stjerner.
Det haster ikke å sove.
Jeg skriver et dikt om livet,
Så reiser ensomheten sin vei.
Det fødes så mange tanker.
Jeg har ingen tid å miste.
Slekten skal lyse for alle.
Jeg ser søker det Hellige landet.
ORD
Jeg bærer et ord over dørstokken
Til torget, til hele verden.
Jeg bærer bud om vennskap og fred
Til alle jeg kjenner.
Ordet er solgt i millioner år,
Og det kommer igjen i hver pust
I vårt hjem, i blomster og barn, i dikt.
Det er et prektig ord. Som en ørnevinge
Farer det over verden, og møter oss
Der vi er. Og ordet er naken hud
Mellom oss og Gud.

30.
GÅTE
Min sjel er en gåte,
Og gåtefullt renner vannet.
Det leker mellom steinene.
Som barn leker vannet mor og far.
Jeg er ingen dørselger. Min sjel
Reiser med fly, over hav og land.
Jeg møter meg selv i hver pust, i hvert ord.
Min sjel synger livet og døden.
ALENE
Jeg er alene. Min bror er reist.
Jeg roper ut, at jeg er her,
Når det banker på døren.
Jeg er i beredskap – om noen trenger hjelp.
Alene, i stillhet løfter jeg blikket.
Jeg stoler på Gud, og planter korn i usådd jord.
Jeg lever mellom klunger, men heiser flagg,
Og ringer i kirkeklokker hver søndag,
Hele livet, som lauv og lyng.
TOM ER GRAVEN
Graven er tom. Det ånder fred,
Og alle hjerter brenner i ord.
En gåtefull stillhet. Hvem tier?
Hvem gråter når graven er tom?
Et underlig skue.
Og engelen forkynner liv for alle.
Jeg forsøker å leve.
Jeg planter en rosebusk ved graven.
Det lyser i tusen stjerner:
Graven er tom. Han lever.
Og jeg skal få leve i Ordet
Som skapte oss i sitt bilde,
Som et avtrykk av Guds kjærlighet.
Ved den tomme graven
Lyser han fred.
Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.24-26) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.24-26) *Sigve Lauvaas
Livet-Ill.

24.
BARN
Det bor et barn på hvert hushjørne.
I hele verden bor et barn i oss.
Vi kom til verden, og puster.
Nødvendigvis skal vi leve som ord og lys.
Og alt som skjer opp gjennom trappeheisen
Får oss til å bli som barn igjen.
Vi lever, og begivenhetene setter spor
Som vi tar med oss på innsiden
Og stempler med våre føtter.
Og med vår munn gir vi beskjed
Hvor landet ligger.
TENK
Tenk, dette barnet er nærvær.
Som en liten fugl kommer det
Og klapper i hendene,
Og flyr mot himmelen når tiden roper.
Det er samling i en sky, eller i et tre
Langt der oppe.
Vi speider, men når ikke opp.
Som en ildsøyle lyser barnet
Og forteller sannheten.
Tenk, det er av barnet vi får vite om røttene
Har god jord, om været –
Som skyller oss mot de levendes land hver dag
Og gir håp, uten spørsmål
Om hvem vi er, eller hvor vi skal.
OVERLEVERE
Vi overleverer oss. Hvert ord er en overlevering.
Livet lever, løper på hjul, bærer meldingen 
Om hvem vi er, roper navnet, lyser veien.
Hver dag strekker vi oss, gir signaler, puster kraften
Som får oss til å vokse, kjenne at vi er budbringere
Av ordet som kan smelte is, omskape verden,
Helbrede syke, vekke opp døde –
Til en blomstrende hage, til brød og vin.

25.
TID
Årene går. Årene lever.
Tiden roper i alle hjem.
Tiden er midt i alle, sentralen
For alt som er til.
Dikt meg en tid. Ønsk meg en sommer
Med ryggrad og pute.
La meg få hvile i paradis
Og smake på epler og pærer.
Løft meg inn i din aftensang.
Se meg i speilet, og les meg
Før tiden renner ut.
ORD
Jeg har et ønske, en lengsel etter ord.
Mine drømmer om Jerusalem
Må aldri tape spor, bli dradd i tvil.
Jeg reiser frem med styrke, og høster
Der jeg ikke sådde.
Tiden er min tilflukt, venn.
Jeg skriver navn, og havet ruller tusen mil.
Det går mot høst, og alle pasienter
Får en luftetur. En deilig vår
Griper oss. Av nåde kan vi leve,
Speile oss i mennesker og
Som etterlater håp om fred på jord.
ÅR
Jeg blir 63, og kan dø
Når tidens nettverk klippes av.
Jeg tar en heis, så er det klart.
Jeg er på vei umiddelbart,
Som tordenvær og lyn.
En hendelse, en togreise uten stans,
Over livets hav, over alpene,
Med tilgivelse for alt. Jeg ser
En ny og bedre bolig, en åpen dør.
Velkommen hjem!

26.
FLAGG
Vårt flagg møtes i toner og ord,
Smale striper av farger, sol
Som stiger og synker.
Vårt flagg er et speil, et forgjengelig bilde
Av noe stort som seiler med vinden,
Og kommer igjen og igjen.
Det flagger i dag. Det hvisker fra tusen flagg
Fra sjøfarere, fra bårer av gull
Som kommer mot land.
I flagget er du. Vår klode flagger for alle. Vårt liv
Er en høyde, et fjell som stiger og flyr.
Og snart er det dagen din. Et eventyr
Av tusen nasjoner og flagg som roper til deg.
Du er rik. Flagget vitner, signatur,
Ditt navn. Ditt navn.
FEDRELAND
Sjeler bytter fedreland,
Reiser på dunlette vinger
Og bygger hus.
I soloppgang jager hellige sjeler
Innover landskapet, lever i bølger
Og heiser flagg.
Våre sjeler surfer i verden, reiser
Fra sted til sted, tråler havet for gull
Og flyr i eventyr, speiler slekten
Som lyser i minner.
Våre mektige røtter lyser
Slik vi er.
BLOMST
Kom nå lille blomst, kom med lyst og kraft,
Med spor av musikk og dans.
Spill gjennom dager og netter vårt steinrike landskap.
Gi oss et bilde på vår: hestehov og hvitveis, løvetann,
Ballblom og gullstjerne, marsfiol.


Ordet lever i oss-Ill.
Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.21-23) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.21-23) *Sigve Lauvaas

21.
TONER
En tone som lyser.
Milde toner mellom mennesker.
En opplyst verden.
Her bor vi, hver for oss.
Og tonene siler fra stjerner
Og lyser inn i vårt hjerte.
Toner lyser livet,
Og helt fram til korset.
Jeg søker din stemme med lengsel.
Bare din kjærlighet
Kan møte mine strenger.
Bare du kan løfte meg over fjellet.
Den hellige tonen forvandler
Og gir meg evig liv.
Jeg søker ditt ord, dine hender.
Dine øyner gjennomstråler meg.
SMERTE
Uten at noen visste det
Kom denne smerten smygende
Og bemannet hele kroppen, rom for rom,
Til jeg var lammet
Og måtte kjøres i rullestol,
For jeg hadde ikke krefter mer.
Nesten ingen ord ble sagt.
Men fra dette øyeblikket var smerten
Min nærmeste nabo og uvenn.
Jeg klarte så vidt å leve videre,
Og tenker på alle turene.
Hele livet kommer nå i revy,
Og jeg føler meg beæret
Som ennå har krefter nok til å følge med
Fra dag til dag.
Jeg er båret på virkelighetens armer,
Og har hjelpere til det meste,
Men ordene stuper i meg
Og holder meg våken, og i form
Til å ta nye skritt mot målet.

22.
FISKETUR
Det ble en annerledes dag.
At jeg tok meg en tur, var ikke uvanlig,
Og at jeg prøvde fiskelykken,
Var helt normalt.
De små røde og brune fiskene
Var som venner i sjøen,
Og jeg ville gjerne ha tak i dem.
Og det ble napp,
Og fisken fikk jeg på land.
Men så smatt kroken
Og fisken i det våte element,
Og i strevet ploppet også jeg uti,
Med klærne på.
Det ble en kamp på livet.
Jeg kunne ikke svømme, og sjøen var kald.
I basketaket gikk jeg under
Både en og to ganger. Tredje gangen
Var jeg i en døs, ferdig til å gi meg.
Da, i samme sekund kommer
En arm og drar meg opp.
Livet var reddet.
Og redningsmannen var en engel,
Min brors beste kamerat.
De var på sykkeltur, og ville nedom
Lauvåsvågen for å se.
Det reddet livet.
Og jeg ble plassert på sykkelbrettet,
Og kjørt hjem til mor og far,
Som hvilte middag.
Det var en søndag på sensommeren.
Høyet var i hus,
Og jeg fant en hule å gjemme meg i.
Her sovnet jeg,
Og vaknet en time senere.
Noen ropte på meg, ropte mitt navn.
Kliss våt måtte jeg krype frem,
Som en grevling or hiet.
De våte klærne måtte byttes med tørre.
Livet måtte gå videre.
Engelen gav meg livet på nytt.

23.
LØFTES BORT
Løftes bort fra rommet,
Løftes av ord som griper, bærer.
Jeg hører stemmer, melodi,
Og løftes i en hellig tone.
Kjenner ømhet, harmoni,
Og slapper av.
Ordet gir meg fred. Alene
Går jeg ut. Jeg lever,
Kjenner pulsen. Våren kommer.
Livet spretter i lund og li.
Min dag er stor.
Det lyser over fjellet.
Og her bor jeg.
Et eventyr å være til.
Jeg spør. Du svarer.
Alt er kjærlighet.
Min Gud, min Gud.
Takk for i dag.
DANSER, FØLER
Jeg bringer ord i nye rom,
Jeg sår frø i moden åkerjord.
Hver teig skal vokse,
Modne aks skal skjelve, nikke,
Danse som en våryr fole.
Se, nå danser også jeg,
Føler, kjenner sommervarmen,
Fester blikket på en blomst,
Løftes bort i eventyret.
Liljer vokser, fugler synger.
Barnelatter vekker minner.
Jeg er fri, og reiser ofte.
Mine vinger løftes, bærer bud
Over alle hus og fjell.
Snart er månen i mitt øye,
Snart er stjerner. Gud er til.
Jeg kan telle, kjenne smerte.
Gleden gjør meg nesten blind.

Du er kronet, Edelwaise.

Illustrasjon-Livet

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.19-20) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.19-20) *Sigve Lauvaas
Fra Finnmark-Ill.
19.
EN DAG
En ganske alminnelig dag i livet?
Jeg lurer på om en slik dag finnes
Alle dager er jo så forskjellige.
Og det skjer mirakler hver dag.
At jeg lever er et mirakel. At månen ler
Og stråler gjennom et panser av luft,
Gjør meg åpen for underet.
Hver dag åpner en ny dør. En kraft
Veller imot meg og får meg til å tenke.
Ordene blir små. Tallene gjør meg svak.
Jeg er et null, men overveldes av skjønnheten
Som stråler imot meg, fanger meg
Og løfter meg høyt, som en sky i været.
Nettopp nå flyr jeg ut fjorden. Jeg flyr som et frø
Til et ukjent sted. Det er vinden som driver båten
Mot land, og nye hus skal bygges,
Og blomster spirer, trærne får lauv,
Og jeg er den eneste i verden som vet
At dette er min dag. Og miraklene står i kø
For å møte meg, med tilfeldigheter, håndtrykk
Som jeg tar med meg resten av livet.
Sånn er virkeligheten, en strøm av velgjerninger
Holder meg våken, gjør meg til den jeg er,
Stadig på vandring mot nye mål.

Med innflytelse fra hele verden kan jeg favne
Ordene og lyset som møter meg.
Det er min utvikling, møte med virkeligheten
Som jeg tar med meg som en klesdrakt, et språk
Jeg tolker og bearbeider, maler på lerret,
Smaker og føler med lengsel før solnedgang.
Jeg vil være til for noen som trenger en venn.
jeg lengter etter den ene på fjellet,
Og hører stemmer bak forhenget,
Og mitt navn lyser på veggen.
Takk for i aften. Takk for mitt liv.
Tidens hjul klapper hjulene sammen.
Og om et øyeblikk kan jeg se klart.
Veien til Jerusalem er åpen.
Og du er der.

20.
REGN
Det begynner å regne. Det regner,
Og veien blir til en bekk.
Jeg dikter at regnet kommer
Inn gjennom døren i huset mitt.
Regnet tar i oss alle, det flommer
Og stryker vår hud.
Regnet taler for døve,
Og til alle som ser i detalj
Når vinden snur.
Det regner i kveld i graset,
Og trærne luter sin rygg.
En fremtid med regn gir styrke
For den som er arm og tørst.
Se ørkensanden tier.
Det spilles ikke mer.
Mauren kryper i tuen.
Min uskyld føles som varme og fred.
Nå er jeg virkelig fri til å synge
Om regnet som løfter min sjel.
Regnet holder verden sammen
Og bølgene får liv.
Hvert barn kan lykkelig tralle
Når regnet stemmer i.
En slager fra farne tider: Litt regn
For den hvite mann,
Så alle som lever kan smile.
For regn er som lyset, en brann
Som farer over hele jorden
I bølger og elv, en sky.
Gud, gi at vi alle må ta imot
Det regnet som kommer med kjærlighet,
Så livet kan spire i hundre år
Og erobre verden på ny.
Da blir det godt å leve.
Nettverk-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.16-18) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.16-18) *Sigve Lauvaas
Kveldshimmel-Ill.
16.
HUS
Utette hus.
Der er hull i veggene.
Vinduene står åpne.
Grensene er visket ut.
Palmene svaier bak husene.
Vinden blåser fra syd.
Menneskene reiser jorden rundt
Mens klokkene tikker og går.
Vi behøver en søyle i livet.
Noe å strekke seg etter.
Vi trenger et nettverk av hjerter,
Og hender som holder fast.
Vi trenger hus, en luftegård
Og venner rundt vårt bord.
Om huset en dag vil falle i grus,
Er vi aldri alene på jord.
VÅRT KORTE LIV
Du forferdes kanskje
Av vårt korte liv?
Men tiden er ikke slutt med oss.
En tørket daddel, en regntid,
Så er det på an igjen.
Vårt liv er uendelig, som røtter i frodig jord.
Tenk, vi er uten grenser, og horisonten er vid.
Vi lever i en mysterieverden, på grensen
Til visdommens hage.
Her skal vi fødes på ny.
Vårt korte liv er besværlig, vi tråkker i søle og sol.
Men en dag skal vi løfte vår panne og se
Fikentreet har blader, og fuglene bygger rede,
Som i gammel tid.
Da er det godt å leve.

17.
SER
Hva er det øyet ikke ser,
Og øret ikke hører?
Hva er bak alle fjell
Som ingen horisont kan skjule?
Hvor kommer lyset fra
Som bor i hjertet ditt?
Hvem skapte stjernene,
Og deg og meg?
Jeg ser en verden utenfor,
Et landskap som er frodig, grønt,
Med tusen millioner engler
Som synger fred på jord.
TIL SLUTT
Til slutt vil sjøen komme
Og skylle over land,
Og bryte hus og hytte’
Og hente oss med tvang.
Til slutt blir alt så stille,
Og ingen er igjen.
Så kimer himmel klokker
For alle som kom hjem.
Til slutt er månelyset,
Og tusen stjerner små
En dråpe imot ordet
Som lyser i det blå.
Til slutt skal vi få synge
Med engler høyt i sky
Og lyse over verden
Som skapes her på ny.
Og jord og himmel møtes
I toner fra en sjel
Som drar oss til sitt tempel,
Til Gud, Emanuel.
18. 
VIRKELIGHETEN
Virkeligheten er vår nærmeste nabo.
La oss ikke ødelegge livet med søvnløse netter.
Vi bør heller rive ned porten og møte de andre
Som venner, drømme og tenke som en vis mann.
Verken krig eller sorg skal ødelegge virkeligheten.
Vi er jo i samme båt, og skal fremover
I stjernevrimmelen, fremover som en tvetydig oase
For å gi det vi får, høste og så for hverandre.
Drømmene er ikke vanvittige narrespill, men
De helbreder kroppen fra vanære, og gjør oss unge
Som forelskede par under stjerneeple,
Mens sommervinden blåser gjennom teltdøren.
Virkeligheten tar imot oss når vi kommer,
Og spiller på alle strenger fra første dag, selv
Om vi ikke hører eller ser galskapen i verdensveven,
Som stadig kommer tettere innpå oss som en skygge.
DET SOM SKJER, DET SKJER
Jeg har ingen visshet hva som skjer,
Men håper og tror. Det er mitt hjerte
Som sier hvor skoen trykker,
Og det er mitt begjær som brenner alle broer
Før det nye landet speiler i sommersol.
Lykkelig er den som kan gå ut
I den dype morgenluften, og kjenne varmen
Som siler ned over trær og fjell, til oss
Som vandrer nakne for hverandre.
Vi har et hellig ønske, men finner ikke ord.
Og lyset brenner fra blå himmel, torsken vaker
Og turistbåtene inntar fjordlandskapet.
Vi er omringet av glade turister som ser
Og oppdager vårt eventyrlige liv i nord.
Kanskje skal vi møtes en gang på terskelen
Til en annen verden, med tusen spørsmål
Om kjærlighet og overgivelse. En uendelighet

Av hellige profeter skal stå frem, og Gud.


Nordnorsk savanne-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.13-15) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.13-15) *Sigve Lauvaas
Ben Cofmann.Ill.
13.
LIVET
Vi har livet sammen,
Og er på jakt etter sollys.
Vi håper å treffe den ene på veien.
Om kvelden går vi inn i huset,
I labyrinten med mange rom.
Her lengter vi etter hverandre.
Vi flykter fra sted til sted.
Så lenge det er dag kan vi søke målet,
Som er en ny begynnelse.
Vi lever og bygger broer til nytt landskap.
Vi går over høye fjell,
Og oppdager hvem vi er.
Livet begynner en ny kurs.
Vi er sammen om alt,
Men i den syvende himmel er vi alene.
Vi løper sammen, og skilles.
Vi håper og tro på kjærligheten.
Og en dag skal vi se lyset klart.
På livets plattform må vi velge.
Vi har ansvar for vårt eget liv,
Og vi skal pleie jorden med vårt talent.
Ære være den som er villig til å gå ut.
Fra fjellet er en forunderlig utsikt.
På andre siden er det bare glede.
BÅL
Noen brenner bål, og gitaren triller i lyd.
Brått kommer våren, og alle vil bade.
Folk møtes til dans og fest.
Hos meg er alt stille.
Gjennom ruten ser jeg bålet som et eventyrlys.
Det brenner i sterke glør, som slokner mot natten.
Jeg finner madrassen og sovner.
Det er sommer snart. Jeg drømmer:
Solen er et hellig bål.

14.
NATT
Natten venter ingen,
Men alle kommer
Gjennom nattens port.
Natten er ensom, uten ord
Og trekker oss med en høstlig vind,
Som lauv og gras.
Natten krever ingenting av oss,
Men skjuler våre steg
Den stunden vi er sammen.
Natten lytter, og spør etter navn
Og tomme hus,
Og synger likt for alle.
LYSET BRENNER
Nattlyset brenner,
Og timene renner ut
Som tanker og ord,
Som latter og tårer.
Hvert sekund brenner en stjerne
I vårt hjerte, et dikt
Om å elske den ene.
Vi venter på lyset,
Som et tomt hus venter på sine.
Vi venter å favne vår elskede
Som brenner av kjærlighet.
MØNSTER
Er vi et mønster i veven?
Er vi en avklipt vev?
Er vi en tråd som skal leve
Og fylle verden med lys?
Er vi til for å tjene
Hverandre med alt vi har?
Er vi et mønster som varer,
Et speil for en ny tid?

15.
LYSETS ENGEL
Du forlater oss ikke.
I tro lever vi,
Men har mange spørsmål.
Blinde er vi ikke.
Vi velger, og vandrer med lengsel
Til et nytt landskap.
Dagens dør er åpen,
Og lyset kommer hvert sekund
Som en engel imot oss.
——-
Menneskene styrer verden,
Skritt for skritt,
Og legger nye åk til byrden.
Vi bærer korsets tegn på vår panne,
Men glemmer lyset,
Og taper målet.
Vi glemmer hvem vi er, og må rope
Etter en levende Gud
Som har skapt oss.
OPPREIST
Ryggsøylen holder oss oppreist.
Vi strekker oss etter lyset.
Menneskets navn drar oss
Som bølger på sjøen, som vind i seilet.
Vi er en tydelig stamme
Som er prisgitt livets mange luner.
Vi sliter oss gjennom skogen
Til en åpen himmel med stjerner.
Vi stråler mot lyset, som et gjenskinn
Fra det evige språket,
Som favner oss hver dag.
Vi må takke for fellesskapet i navnet,
Som reiser oss mot høyden,

Og gir oss troens håp til evig liv.


Motiv fra Finnmark-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.11-12) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.11-12) *Sigve Lauvaas
R.Larssen-Ill.
11.
BROER
I dag bygger vi broer.
Drømmer strekker seg ut
Og blir til nye land.
Livet strekker ut sine hender
Og roper Kom!
Vi skal ikke bygge murer,
Men broer.
Vi skal møte hverandre i dag,
Og være til i livet.
Vårt hjerte er vår katedral.
Så lenge klokkene slår
Finnes nye muligheter.
Livet gir oss nytt land, nytt livsmot.
Og broene holder livet sammen.
LIVET
Vi må forholde oss til livet.
Alle nettverk gir oss hjelp til å leve
Med hverandre, som ord og lys.
Våre valg i realitetenes verden
Skaper begrensninger og muligheter.
Det er frigjørende å ha livet
Som base og holdepunkt.
Livet er som en sol i universet.
Alt rundt er avhengir av livet.
Men alle kan velge sin måte å leve på.
Sorgen og gleden vandrer sammen
På livets landevei.
Her velger vi våre støttespillere,
Og ser på mulighetene å komme videre.
Av steiner kan vi bygge slott.
Men byggverket må være i balanse.
Livet må kunne bære sorg og glede,
Men bitterhet er en farlig sykdom.
12.
FOKUS
Trenger du fokus på livet?
Kanskje er noe nytt på gang?
Se tingene fra ulike ståsteder,
Og du vil finne ut
Hvilken vidunderlig verden vi har.
Om livet butter imot,
Kan vi snu fokuset mot noe bedre?
De magiske ordene: Jeg vil!
Kan forandre alt.
Det hjelper med pågangsmot
Og godt humør.
Det hjelper å gå skritt for skritt
Mot de store utfordringene.
Hjernen vår trenger input,
Men hva vi mater hjernen med er viktig.
Av å fokuserer på det gode
Får vi ny energi.
Er du under horisonten,
Må du bare opp et hakk for å se solen.
En må ikke bare ville gjøre noe,
Men handle etter bestemmelsen.
Dersom alt er i harmoni på innsiden,
Vil utsiden lett falle på plass.
Dag for dag må vi fokusere på ordet.
Å ha fred i hjertet gir oss et nytt liv.
VEIEN
Alle har en vei å gå,
Og det er bare du som kan gå den.
Livet er vår vei –
Fra begynnelsen til slutten.
Veien har sorger og gleder.
Og på hele reisen er målet i fokus.
Vi må leve mens vi kan,
Ikke bare overleve.
Og vi må lyse mens vi kan.

Det gir perspektiv for fremtiden.


LysFoto-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.9-10) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.9-10) *Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill.
9.
UTEN STANS
Vi lever uten stans
Og følger gnisten vi er født med.
Livet går sin vei
Med smerte og alt
Som gir livet mening.
Vi følger i gamle spor,
Og fortsetter et viktig oppdrag.
Vi puster, og opplever vinger
Som flyr med oss.
Og vi skal aldri skilles mer.
ØYEBLIKK
Vi erindrer øyeblikk i livet
Da vi ble målløse.
Selv med mange ord kan stillheten
Komme på innsiden.
Lampene blir slått av, og vi er alene
Med det evige sekund.
Øyeblikket gir oss innsikt.
Visdommen kommer fra Gud.
FLOKK
Vi kommer i flokk gjennom natten.
Vi er mennesker på vandring.
Vi går og går mot målet,
Som er vårt holdepunkt i livet.
Med ordet i hjertet strekker vi oss
Mot han som gir alt, ufortjent.
Som løpesedler farer vi på veien
Fra fødsel til en ny begynnelse.
Vi kommer i flokk og harmoni,
Som en sky av engler over jorden,
Og blandes med sollys – og jubler
Over den første kjærlighet.
10. 
MELLOM OSS
Mellom oss er ordet som en levende gnist.
La oss lyse i ordet så lenge vi lever.
Mellom oss er denne månen,
Og alle stjernene.
La oss favne våre søsken.
Hele jorden er et telt
For milliarder sjeler.
La oss åpne hjerte og munn
For ordet som kommer til oss nå.
Vekk oss fra søvn,
Og styr vår nølende framtid
Til ditt himmelrom.
TIMEN
For en time siden
Var de i godt humør.
Så bråstoppet alle klokker,
Og det ble mandag før de våknet opp.
Noen sier at timen gikk fort.
Mange timer ble borte,
Og ingen banket på døren.
Men denne tilværelsen gav grønt lys,
Og vi kunne gå med avisene.
Naboen vasket leiligheten
Før jeg flyttet inn.
Og telefonen ringte lenge.
Timen er kommet, som en god venn.
Jeg lever, og kan sette nye mål.
NESTE DAG
Neste dag ser jeg ut av vinduet
At sykkelen er borte,
At snøen dekker alle veier.
Jeg løper ned trappen, og tier.
Temperaturen synker til null,

Og jeg skal se henne for første gang.



Epletre-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.7-8) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.7-8) *Sigve Lauvaas
En 500 år gammel bok.
7.
ORDET LEVER
Ordet lever.
Tenk at ordet lever
Nesten av seg selv.
Ordet lever i vårt indre
Og gir oss liv.
Det folder seg ut i stillhet
Og åpner tåken,
Setter nye spor.
Ordet skyter frem or mørket
Og baner vei,
Og gir oss horisonter,
Nye kyster, bekkefar og fjell.
Ordet lever som en høysang,
Som en blomst i frodig jord.
Evig gir den oss tilbake,
Alt vi tar imot.
LEVENDE
De levende her nede setter spor
Og farer frem som skyer.
Så lenge det gjelder liv
Blander vi oss med stillheten
Og stiller spørsmål om dag og tid.
Vi går under regnfulle skyer
Og ser oss til venstre og høyre,
Plukker solstråler og kirsebær
Før aftenbønn og skjelvende hender
Roper etter de levendes land.
Jeg drømmer at jeg må leve i ånd
Og være til stede blant menneskene
I stillheten etterpå,
Når klokkene ringer for siste gang
Og gullporten åpnes for alle:
Velkommen hjem!
8. 
BEKJENNELSE
Det er vår bekjennelse:
At vi reiser
Og stifter bekjentskap over grenser.
Vi omfavner andre mennesker
Som kronblader og aks.
Vi er nysgjerrige,
Og møter gjensvar.
Det er vårt håp i livet
At ordene skal møte oss,
Og slå rot som snøklokker og lyng.
Vi reiser sammen, og prater
Om kjærlighet og vær og vind
Til vi er ved målet.
Vi forener oss i bekjennelsen
Hvem vi tilhører,
Og prøver å forstå hverandre,
Og utveksler meninger om godt og ondt
Mens toget suser forbi stasjonene
På vei til en evig vår.
ORD
Vi kan ikke fortie ordet stillhet.
Selv i taushetens time
Kan vi stave ordet i vårt hjerte,
Og vi griper om høytiden
Som et nyfødt barn.
Ord er fortid, nåtid og fremtid.
Ordene samler oss rundt bordet som brød.
Ordene rommer mer enn vi aner,
Og skaper oss til mennesker.
Gjennom generasjoner blir vi til
En levende kirke.
Ord tilhører oss,
Og er merkverdige bilder som aldri sover.
Så snart vi nevner ordet
Kommer det til oss som en fugl
Og gir oss vinger, og kraft i overflod.


En åpen bok-Ill.