Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Posts by admin

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.45-45) * Sigve Lauvaas

Richard Larssen- Ill.

SMIL
Ditt smil var åpne dører til ditt hjerte,
Og jeg fikk komme inn i varmen din.
Du dekket bord for meg i det nye landet,
Og jeg ble fylt av kjærlighet og lengsel.
Nå vil jeg fange alle smil i verden.
Det er livet mitt, og at jeg elsker deg.
Og jeg vil bygge hus for fattige og syke,
Så de kan åpne dører med et ekte smil.
Hvor langt må vi gå for å finne nærhet
Og varme hender?
Hvor er ordene som skaper varme
Og gir trygghet på veien?
Hvem er verdig å se lyset
I nåden som du gir?
Hvem er jeg når kvelden kommer,
Og alle skyene er mørke?
Hvem er jeg i puslespillet
Som lyser med hvite og mørke brikker?
Hvor går jeg når føttene svikter
Og der er ingen å klamre seg til?
NAVN
Et ord er et navn, et navn er et ord
Som fanger min oppmerksomhet,
Som jeg griper med lengsel.
Navn er en historie, en bok, en lengsel
Fra perm til perm, som et helt liv,
Som et speil fra den første morgen
Ansikt til ansikt med skaperen,
Hjemløs, men ikke alene.
For ordet var alt, hele bygningen, universet.
Og jeg var et navn, et lys fra evighet.
 
Richard Larssen-Ill.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.42-44) * Sigve Lauvaas

Sollys på veien.Ill.

42.
ELSKE
Hvis du elsker hele meg,
Finnes ikke lys eller skygge mer.
Hvis du elsker meg alle dager,
Så vil lykken komme til huset vårt.
Elsk ikke bare en del av meg,
Elsk alt du kan favne med kjærlighet,
Så er du et lysende speilbilde
Fra den første morgen.
VEV
Alle er vi en vev.
Tusen usynlige tråder
Forteller hvem vi er.
Vi er i denne veven
Og lyser som et bilde i rommet,
Og beveger oss med hastige skritt
Med stråler av lys.
Fargene gjør oss levende.
Vakrere blir vi aldri under solen.
Det er nå det gjelder.
Hvert minutt er dyrebar tid.
ORD
Ett ord er mer enn stemmen.
Navnet er mer enn hele verden.
Livet er som en oase for kjærlighet,
En flamme som brenner fra skapelsen
Og former oss hver dag til den vi er.
Ordet gjør oss til mennesker.
Og vi snakker på mange språk.
Ett ord er mer enn tusen år i luksus.
Det er med ordene vi erobrer verden
Og kjenner at vi lever for hverandre.

43.
HEI
Hei, her er jeg når natten kommer
I eplehagen din.
Her vil jeg danse i morgensol
Og være vennen din.
Hei alle mennesker, hele jorden,
Nå er jeg på tur igjen.
Jeg skal erobre et fjellparti
Med utsikt til vennen min.
EPLEHAGEN
Jeg lever i eplehagen
Og tenker på kjærlighet:
At en gang må du komme tilbake,
Og jeg skal være der.
Du og jeg er venner fra skapelsen,
Og begge har lauv som spirer
Og lyser som modne epler
I hagen din, og min.
LYS
Brenn lys for de levende,
Gi blomster til alle dager.
Hvert sekund er en lykke i livet
Som aldri kommer tilbake.
Du er et lys, et hjerte
Som banker god dag, og farvel.
Ta vare på gode minner
Og lev før det blir kveld.
Lev mens du er rørig i kropp og sjel
Og kan reise med lys i staken
Sitt ikke fast i stolen din
Som et gammelt fjell,
Men lys for hele verden i dag
Mens du ennå er vaken.
44. 
VEIEN
Jeg har en vei å gå,
En bro å komme over.
Rommet mitt må fylles opp
Så jeg kan være trygg
De neste hundre år.
Jeg spiller i orkester,
Og flere er på lag.
Jeg øver for meg selv i smug
Og lærer litt av hvert,
Men veien må jeg gå.
Alene må jeg gå i myr
Og over høye fjell.
Mitt ansikt stivner snart
I kulde, frost fra nord, Sibir.
Men målet er å komme hjem.
Jeg går mitt liv, min vei
Under skiftende skyer.
Tiden driver min ømme kropp
Som en rømling fra alt,
Som en fugl på flykt.
Jeg går over vidder og pass
Og lærer å tåle motbør.
Men vandringen gjør meg svak
Og øynene svikter i høyden.
Jeg puster for livet nå.
Veien går over fossestryk,
Og jeg er alene, en munk.
Jeg prøver å berge min sjel,
Og våkner når dørene åpnes
Og noen smiler til meg.
VARME
Smil er som varme i peisen,
Som gnist i en døende brann.
Jeg fanger smil i verden. Det luner
Mitt hus, mitt hjem. Alle som vil kan smile.
Smil skaper strømmer av kjærlighet
Som smelter vinter til vår
I ditt islagt hjerte.
Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.39-41) * Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

39.
FARVEL
Hvordan har du det?
Farvel. Vi snakkes snart igjen.
Alt dette prat om avskjed.
Så enkelt å gå fra hverandre.
Et signal, så er det gjort.
Toget går som en rulletrapp.
Tiden tar oss med til neste etasje.
Hva venter oss der?
Hvem møter vi på stasjonen?
En ungdom, en på åtti?
Når livet slutter, er vi til stede
Og tar farvel i hjertet.
Farvel er en tynnslitt hilsen
Som alle må lære
Før de skal fly.
LEVE SAMMEN
Leve sammen på trass,
Uten et ord i bagasjen.
Bare leve ved siden av hverandre
Som mennesker av i dag,
Med hver våre interesser og nederlag.
Leve sammen mens tiden går,
Og kjenne på kroppen at noe er galt.
Det var ikke slik, ikke slik.
Livet skulle forandre mennesker
Som en brøddeig.
Siden skulle alle være spiselige,
Og til slutt helt oppbrukt.
Når kraften er borte, og lyset
Er som en hengebjørk på kanten av stupet,
Da kjenner vi avmakt og frykt før døden,
Som kommer brått for noen.
Men når vi lever sammen
Må vi lære å stave hverandres språk,
Så ikke treet faller
Som en usynlig veiviser.
40. 
SORG
Jeg har sorg
Og kjenner kulden mot min hud.
Jeg sover under dun
Og våkner med en blid sol.
Likevel kjenner jeg meg svak.
Jeg forfører ingen i min sorg,
Som alle kan se.
Jeg føler redsel av stjerner
Som banker på døren og vil inn
Og se meg naken.
Jeg har sorg, for lysten
Til å gripe det umulige er borte.
Jeg bare lever som en hest
På beitemarkene,
Og ingen rir på meg.
JEG LEVER
Jeg lever ikke noe slaveliv,
Selv om jeg står opp hver morgen
Og legger meg når mørket faller på.
Jeg vet ikke hva som venter meg
På veien til de andre.
Jeg lever på fjellet, i byen,
Men er alltid alene,
Og spør etter deg hele livet.
Det er normalt å begjære som en ugle
Alt som er vakkert og lyser gull
Gjennom tretoppene.
Jeg lever, og vet innerst inne
At jeg har tapt slaget om kornåkeren
Og den grøderike høst.
Jeg bare lever for å samle krefter
Til den siste reisen.
Jeg står ved kilden, som er en oase
For min arme sjel. Jeg lengter
Å se himmelen blå
Med min elskede som en varm hånd,
Som et morsøye i eplehagen.

41.
ALT
Hvis alt som er bak låg foran,
Skulle verden så visst bli ny.
Hvis alt var en lek,
Skulle jeg brukt hvert sekund.
Hvordan har du det, er et vanlig spørsmål
I de gamle sin leir.
Jeg trekker meg litt tilbake
Og sier: Alt er som før.
Alt er som havet, på vandring
I livets karusell.
Her gjelder det å kjenne pulsen
Og vite hvem vi er.
Hvis alt er et sirkus, vil noen ikke tro
At solen skygger for oss. Alt skygger for solen:
Til og med en spurv blir sett
Av det himmelske øye.
ALLE
Om alle var en øy i havet,
Ville havet bli fylt av prikker,
For alle vil stikke seg frem.
Da er det vår i hagen
Og syke blir friske i hast.
Se, alle vil sette frø i jorden.
De vil leve videre i neste ledd.
Slik kan snøballen rulle
Til alle har fått sitt høyeste ønske:
Å komme øverst på pallen.
EVIG TID
Vi kjenner ikke tiden, men lever i den
Som en tone fra rommet.
Tiden renner i våre årer som en strøm av ord.
Stille kommer tiden til oss, og stille
Lar den oss bli tilbake,
Som et glass fylt av vann til evig tid.
Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.36-38) * Sigve Lauvaas

K.Herredsvela. Bli Synlig


36.
SYNLIG
Synlig på nett.
Gud hvor synlig jeg skal bli.
Jeg skal bruke tid og krefter
Til å lyse, være synlig
For de mange som jeg treffer.
Noen treffer kanskje deg.
Lys med øyner, ører, navle.
Si at også du er en av dem
Som trenger noen.
Selg ditt hjerte for et navn.
Gi din tid, og alt du eier.
Selg din båt, din hytte, biler.
Alt du trenger
Er å være den du er.
Synlig, synlig. Gi tid til andre
Som en venn,
Og kanskje treffer du den rette
På din vei fra A til Å?
Alle trenger noen. Og du vet
At noen går forbi og tenker:
Kanskje noen banker på?
Velkommen inn.
Du kommer synlig,
Og ditt ansikt er så fint og flott.
Jeg elsker alle mennesker
Med et hjerte av gull.
Du er synlig,
Og kanskje kommer du i kveld?
VAKKER
Du er den vakreste her i verden.
Og når alt forgår er du igjen
Som et minne, en blomst, et speil.
Du er synlig gjennom alt. Du var, er og blir.
Jeg er forelsket i din kropp. Ditt ansikt
Gjør meg ellevill og glad. Du er vakker.
Med melkehvite tenner lyser du,
Og er synlig over hele verden.

37.
REIS
Nå synger vinden i lyktestolpen,
Nå reiser lauvet i lund og li.
Og vintersnøen har lagt sin kappe
På Galdhøpiggen og Glitretind.
Igjen står trærne. De er så nakne.
Og alle menneskene pakkes inn.
Og frosten kommer med lysestake
På himmelhvelvet, og nordavind.
Og noen reiser, og noen kommer,
Og lyktestolpen skal vise vei.
Vi har en uro når lauvet faller.
Snart reiser alle for fulle seil.
BARN
Vi må ikke glemme barnet,
Men løfte det fram i lyset,
Kle det med ull og silke
Og gi det et bibelsk navn.
Det bor en gåte i barnet
Som ingen helt blir klok på.
Men tiden vil vise alle
At barnet er helt originalt.
Du kom med den nakne kroppen,
Et barn fra den hellige byen.
Jeg vasket deg ømt, og kysset
Din panne og dine hender.
Alt var som et helt orkester.
Du vekket mitt blod. Jeg roper:
Nå kommer min Gud i barnet
Og jeg er en knopp i skogen,
Et frø i den store verden.
Jeg lever i overflod.

38.
ROP
Jeg skjelver, roper i vinden.
Jeg ser en perle som lyser.
I skogen er tusen stjerner,
Blomster på alle kanter.
Jeg ser at du kommer. Jeg roper
Navnet med alle strenger.
Jeg skjelver og gir deg kappen.
Jeg fryser, og du er naken.
Slik kom du opp av vannet,
Og livet favnet ømt ditt hjerte.
Nå lyser alle grønne trær.
Og du er navnet jeg roper.
LYSET
Ta med deg lyset.
Ta med deg alt lys du makter å bære
Inn i huset, i stuen, i alle rom.
Og favn dette lyset med hjerte og sjel.
Så vil lyset vare evig
Og du vil kunne gå ut og inn
Som Ester og David,
Rakel og Salomo.
PLOMMETRE
Nå er plommetreet ferdig.
Tusen plommer har sett lyset,
Og lauvet faller av.
Sevjen renner ned i roten
Og blir der til neste vår.
Hvert plommetre er som en mor
Som gir av seg selv tusen gaver,
Og venter ingenting igjen.
Det er livet som går sin gang
Og avslører skapermakt.
Der er ånd i alt liv,
Og ånd kan flytte fjell.
Vi er som et plommetre, og gir alt.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.33-35) * Sigve Lauvaas

K. Herredsvela: Lys over jorden

33.
SKAPES
Du er Gud.
Jeg skapes hver dag,
Skapes og skapes.
Iblant er jeg fjern,
Iblant er jeg nær.
Du ser meg, og løfter meg fram.
Jeg skapes som steiner og fjell
I ditt mektige verksted.
Mitt ufødte barn vil jeg møte igjen.
I dine hender
Formes vi til å elske.
LYSET
Lyset kommer,
Og jeg ser ditt verk.
Rynkene i ansiktet
Skremmer ikke lenger.
Trærne som vokser opp,
Og alle barn i verden
Skal få sin tid.
Vi er fanget i rommet.
Og lyset holder oss levende
Med avleggere i tusen ledd.
Lyset gir oss kraft
Til å helbrede.
Og hjertet mitt blir til liv
Gjennom ditt ord.
GNIST
Hva skal jeg med en gnist
Som aldri gir varme?
Hva skal jeg på jorden,
Uten noen å elske?
Min kropp brenner av ubrukt kraft.
Jeg tæres av alder, men ordet
Gir visdom til varig glede. 

34.
DIKT
Jeg har lagt diktningen til side
Og prøver å fylle alle tomrommene i livet.
Jeg utelukker ikke feil,
Men jeg vil ikke grave meg ned med det første.
Jeg vil debutere mens jeg ennå er ung
Og har livskraft som en ørn.
Jeg lever på minner, men glemmer ikke
Det som ligger foran, og jager mot målet.
Endelig skal jeg få ofre tiden
Til en ting jeg interesserer meg for.
Diktningen får komme i andre rekke.
Men lys må jeg ha i rommet for å overleve.
ØYNER
Dine uskyldige øyner
Holder meg våken, snakker til meg
Gjennom natten, gjør meg sterk og opprørt.
Jeg vil finne deg i denne verden
Med øyner som fester blikket på ordene
Som flyr med vinden, og leser skriften.
Øyner som forstår alle språk
Skal lose meg i havn på andre siden,
På gullkysten, der frihetsklokkene ringer.
Dine øyner skal fylle meg med kjærlighet
Og bære meg over alle fjell
Som en lysets engel, som en vårkveld i hagen.
DAGER
Dager som er fylte med frukt
Skal komme tilbake,
Og himmelen som er fylt med lys
Skal fylle min sjel
Som tørster etter kjærlighet og kraft
Fra åndens verden.
Dager skal gi rom til å møtes som gjester
Før oppbruddets time.

35.
ROP
Hvem hører når jeg roper?
Skogen kan ikke ta imot min klage.
Fjellet er lukket.
Regnet siler ned, og vinteren kommer
Med tydelige spor.
Rop i natten blir overdøvet
I glansen av stjerner.
Alt jeg roper blir til tårer og regn
Som elven tar med seg.
Og jeg er aleine igjen.
Ensomheten kveler mine rop
Fra fødselen til i dag.
Med skjelvende hjerte tar jeg imot 
Stemmen fra viddene.
Mitt rop er ekko i vinden.
DRØM
Kanskje drømmene faller ned som regn?
Jeg venter å se alt som renner inn
Som drømmer og dikt
Som skrift på veggen, som spor
Jeg kan regne med.
Kanskje kommer drømmer
Som hastige skyer og regn i dagen?
De siver ut gjennom vinduet
Og blir borte som dugg for solen,
Og jeg er igjen alene.
En drøm kan kverne flere netter
Og blusse opp som branntomter,
Så jeg våkner.
Da er jeg svett og ør, og tørster etter vann
Som en skjelvende åker.
Drømmen drikker mitt blod,
Og jeg blir mager og tørr i ansiktet.
Liljene på marken dør, og stjernene
Daler ned som regn over jorden,
Og huset mitt blir støv og aske.
Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.30-32) * Sigve Lauvaas

A.G.Ill.
S.L.Ill.
K.H.Ill.


30.
LANDSKAP
Landskapet rundt oss
Er en del av vårt indre,
Det er pulsen i våre årer
Som slekten, som arven.
Landskapet med sine rom
Hjelper oss å sortere,
Så vi kan stirre fritt
Gjennom mange hundreår.
Den rå naturen forteller,
Og vi prøver å følge med
Som gutter og jenter i puberteten,
Som lauvskog og bartre
En solvakker vårkveld ved havet.
Landskapet siger inn i oss,
Og eser som en gjærdeig
Med kjærlighetens symfoniorkester
Som speil og skrifttegn
I alt vi ser og hører i livet.
Landskapet former oss til seg.
Vi blir helleristninger og lys i fjellet,
Vi blir nye ansikter på jorden,
Og beveger oss under sol og måne
Som et speilbilde av Gud.
ELV
Det som renner ut av elven
Blir aldri hav,
Og havet blir aldri elv.
Men vannet fra skyene forteller om livet
Gjennom mange ledd.
Det renner ut i våre årer
Til nye generasjoner,
Der vi bare er tilskuere.
Elven går gjennom folkemassene
På sin evige vandring,
Til elven og havet er tørket ut,
Og alle båtene er kommet på land.

31.
ARMER
Elven har lange armer.
Vi ser konturene i landskapet.
Med oljelamper fra havet lyser det
Over hele jorden.
Lange armer strekker seg ut
Og tar i oss hver dag vi vasker ansiktet.
Elsker du meg, spør vannet,
Og kryper over hele kroppen.
Armer kler oss med kjærlighet,
Og gir oss vinger når tiden er kommet
Og høsten har tørket graset
Og kinnet venter englekyss.
DU
Du er den som kjenner oss best.
Du gir oss natt og dag,
Og en vei ut av livet.
Det er en nådegave å få se veien
Til en ny utgang,
En kropp som vokser videre.
Du øver oss i et nytt språk,
Som heter kjærlighet, og gir oss vinger
Så vi kan fly ved ordet.
Du reiser oss opp fra graven
Og gir oss en ny kropp som lyser,
Og er som en vulkan.
Med myke armer favner du dine.
Og alle fødes på ny i ånd og sannhet
Til greiner i livets tre.
TAVLE
Vi er en tavle, hvor du skriver navnet i gull.
Vårt hjerte blir en katedral for himmelsk lovsang.
Din kjærlighet fyller rommet med lys og varme.

32.
STILLE
Stille, stille.
Jorden er så stille nå.
Alle sover visst,
Og jorden sover.
Stille går vi ut i verden
Og brenner bål.
Vi lyser stille
Som en umistelig sol.
Stille er alt rundt kirken nå.
Alle hjulspor er visket ut.
Og snøen har lagt seg
Tung og våt.
Stille hjerter
Har mer å gi enn du tror.
Noen forvandler verden
Gjennom ditt ord.
LYTT
Lytt til den gryende dagen.
Stjernene er stille.
De synger i kor.
Og jeg har nesten ikke tid å lytte.
Stille er de endeløse netter
Som flytter lys
Til andre siden av havet.
Der går et endeløst tog av barn
På veien til Jerusalem.
Lytt til stemmer i vinden,
Og hør vårens glade latter.
Menneskenes veier er uendelige,
Som havet, men et sted finnes du
Som gjør alt nytt.
Lytt til hjertene som kommer nær
Når du sover,
Og tell alle dager med glede
Før den siste dagen.
Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.26-29) * Sigve Lauvaas

Ole Bull- Ill.


26.
VERDEN
Når verden blir kald
Om kvelden,
Er det tid for å legge seg.
Da er himmelrommet alene
Med stjernene.
Med drømmen kommer månen
Som en blomst på veggteppe
Og puster varmt.
Du er modig når verden kjøles ned
Og kroppen blir kald
Og mørket siger inn
Som bølger fra havet.
Du roper på Gud,
Og englene kommer snart.
FARVEL
Det er år og dag siden jeg tok farvel,
Men minnene har satt seg
Og spirer i mange ledd.
Og nye skudd åpenbares
I barn som smiler og synger,
Helt til den siste stormen.
På avstand er noen venner blitt mer synlige,
Som stjerner i blått,
Som tiriltunge og blåveis.
De er som en dør som brukes
For å gjenvinne rommet,
For å se innover og utover.
Om jeg sier farvel til noen i dag,
Vet alle at jeg mener at stearinlyset må blafre,
At kjærligheten må vokse.
Jeg ønsker lykke og hell på veien,
At emigranter må se grønne enger
Og opplever fred på prærien.

27.
TOMROM
Unge kvinner og menn
Ser etter tomrom
De kan fylle med glede,
Og leser i hverandres ansikter
Og ser hvordan verdens meninger snur
Som planeter i blått.
De går med treningsdrakter for å erobre
Nye områder, og forsker
Tomrom med nye malerier
Som de fester på netthinnen
Som et bakteppe til den store konserten,
Når alle skal frem i lyset.
Tomrom blir til vinger som flyr
Når tiden er kommet
Og alle planeter skal bytte plass,
Som kinesiske styresmakter
Og folk på gamlehjem.
Alle mennesker er åpne for nye valg
Så lenge solen snur og livet går videre.
STILLHET
I stillhet blir de store gjerninger
Innskrift på fjellet.
Her kan smerten og gleden bli synlig.
Overalt er stillhet en oase for kreativ handling.
Barnet vokser, og den som kjenner ordet
Ser mirakler, som det er skrevet.
I stillhet skal alle kne bøye seg
For den allmektige, som skapte himmel og jord,
Og lot barnet bli født.
Stillheten drypper til alle mennesker
Som sol og frø, som vårluft
Som kommer med vinden. Stillheten elsker,
Og gir av sin varme. Den lytter
Og tar imot ditt ansikt.
28. 
ORDET
Noen sier ordet lyser.
Noen sier verden fryser.
Noen sier klokken tikker.
Jeg skal reise inn i rommet,
Følge stien over fjellet,
Samle krefter til å lytte.
Hør hva ordet sier, folkens!
Det er tid å være våken.
Jorden brenner.
La oss kle oss for å stige.
La oss tenne lys i rommet.
La oss synge på ditt ord.
Det er navnet ditt vi nevner,
Du som lyser gjennom sjelen.
Du er evig. Du er rik.
VERDEN
Om verden er en drøm
Og vi er brikker i drømmen,
Må vi tåle å bli sett.
Skal vi røre oss fritt i rommet,
Er vi som engler
Og glimrende stjerner.
Verden er vår torg
For glede og sorg, for lys og mørke.
For lykke og fred.
La oss leve i denne drømmen
Til alle brikkene er på plass
Og vi kan se klart.
Ditt ansikt er et speil i verden,
En kraft og et ord
Som skaper musikk
Og får drømmen til å leve.
29.
VOKSE
Vi skal vokse ut av drømmene,
Røre oss fritt på torget
Og plukke det vi ønsker.
Vårt begjær skal vokse med alderen
Og speile hvem vi er.
Gni søvnen ut av øynene
Og voks i gjerning og ord.
Gå inn i rommet med frimodighet
Og løft lampen.
Vi skal våkne av drømmen
Og sprenge grenser.
Vi skal leve for hverandre i lyset,
I glitrende kjærlighet
Som stjerner i blått.
Vi skal vokse ut av bleiene
Og sveve som frø i vinden,
Kjenne kreftene som berører oss
Som trommestikker i orkesteret,
Der vi er vegger og tak
Med dype røtter.
SKJÆRING
Mellom natt og dag
Har vi en grense.
I dette skjæringspunktet møtes vi
Som omsorgsarbeidere.
Vi er barn som blir født som barn
Og som dør som barn.
Men noe er igjen.
En hellig grunn bevarer minnene
Når vi blir tatt bort.
I skjæring mellom språk
Og jordmor,
Er der en kvinne som føder tiden
På denne grensen er vi alle
Med hver vår dialekt, som speil i en gåte.

Havet-Ill.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.24-25) * Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.


24.
SPØR VINDEN
Spør vinden, venner.
Spør vinden som tenker på alt
Uten å tenke, som trærne.
Den langer i vei som en dame
Med høye hæler, som gartneren
Nedetter Karl Johan.
Helt tilfeldig og hvileløst
Går vinden med sjalet og spør
Etter oss, og tramper i vei
Gjennom skogen, over fjellet.
Jeg vet det er uvær i sikte, min venn.
Vi må pakke oss inn før stormen.
Jeg fyrer i ovnen. Det suser
I tak og vegger, en underlig lyd.
Det er vinden som kommer
Med grynt og klage.
Forlate min synd.
Jeg er redd.
TIL VINDUET
I dag som i går
Er vinduet min skueplass.
Her ser jeg naboen, været,
Forundrer meg over lyngen
Som kryper, og ekornet, barnet
Til en i gaten som kommer
Og skygger for solen.
En ring av en nydelig dame
Beveger seg.
Hun vet nok hvor skoen trykker
Og søker havet og ultralyd
For en månelanding
På hospitalet.
Og snart er hun like pen.
Jeg kan ikke klage på været.
Og snart er det jul.
Det er vikelig jul på Oasen.
Og jeg får være med i vinduet.

25.
FRAM
Ordene kommer ikke fram.
Kreftene er borte.
Språket smuldrer i ensomhet.
Lyset er bak alle fjell.
Men en dag vil kreftene i språket
Rope til meg med et nytt lys.
De kommer inn i rommet,
Og jeg tar imot med åpne armer.
Fram kommer ordene.
De synger om det som ligger foran.
En ny verden stiger opp av havet
Og lyser fra blå himmel.
Ordene opplyser meg om livet
Som bærer menneskene fram
I stillhet og håp, i glede
Over barnet som er født for alle.
STILLHETEN
Jeg møter stillheten
Og tar imot kreftene som kommer
Med ordene, musikken.
Stillheten kommer nær
Som en god venn, og snakker til meg
Som en elv, en foss, eller havet.
Som en båt seiler inn fjorden,
Kommer stillheten til min sjel.
Nærvær av stillhet fyller mitt hjerte
Og får meg til å gripe
Det nye lyset, visdommen, ordet
Som synger i vinden, i huset.
Stillheten er som varme hender
Som stryker meg ømt
Og minner meg om navnet.
Stillheten er nøkkelen
Til dagen din.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.21-23) * Sigve Lauvaas

Liten foss-Ill.
21.
VAKKER
Jeg følger den vakre til porten.
For meg er hun sterk, et lys,
Et bilde på kjærligheten,
En plante fra paradis.
Jeg samler urter i hagen
Og dekker et vakkert bord.
Hun følger meg med sine øyner
Og er som en far og mor.
Og vakkert bærer hun barnet.
Små lys gir en gammel håp.
Vakker er denne rose
Som gir av seg selv en dåp.
DAGER
Dager med lys i Nordland,
Minner fra den gang
På Hammerøya.
Alt er vevd til et minneteppe
Som lyser i hundre år.
Dager langs kysten, på Senja,
I buss over vidder og fjell.
En reise i Susendalen
Gav mersmak til mer av Norge
På tvers og på langs.
Dager med dørene åpne,
Med fred over hele jord,
Gir næring til gamle og unge,
Og lys til en spenstig vår
Med latter og barnelek.
BÆR MEG
Bær meg frem til min hage,
Over terskelen. Bær minner om de døde
Fra rom til rom. Fra fødselen
Er ingen ordløs. Mitt ansikt lyser mildt.
Bær meg hjem til min barndoms dal. 
Bær meg hjem. 

22. 
JER ER
Jeg er mitt navn,
En dikter, gåtefull og varm.
Mitt blod gjør underverk.
Med kraftfull strek
Jeg fører alle tanker frem.
Det er en lek med ord, en drøm
Å kunne si – her er jeg.
Verden plager.
Navnet mitt er ikke kjent.
Jeg går i mørke ganger,
Under høye tak
Og rekker ikke frem med ord,
For alle sover nå,
Og jeg er blind. Jeg ser,
Men ikke alt er kjærlighet
Som bærer liv og lys.
Min vei er bratt.
Javel. Jeg er udødelig.
Men ingen vet når hjulet stopper.
Ordene skal ut til folk,
Med bilder, skjerm av barn
Som kommer til sin rett
Og vokser opp fra speil til speil
Til høye hus.
Her møter jeg meg selv
I tårnet ditt.
Jeg streifer rundt det skrevne ord
Til ånden gir meg stemplet sitt,
Og jeg er fri og glad.
Nå er jeg bare din.
En port er åpen for alle nå.
Og jeg går inn med navnet mitt,
Jerusalem, Jerusalem.

23.
BLÅKOPI
Jeg er ingen blåkopi,
Ingen solnedgang.
Bratt går kurven over jorden.
Havet bølger.
Jeg venter for å se bak alle fjell.
Snart kommer den ene,
Og jeg blir helt betatt, det flammer
I mitt bryst. En kveld er vakker.
Dette er nok mer.
Jeg raster på min vandring,
Ryggsekken er tømt.
Jeg hviler under eiketrær.
Parfymen kjennes pirrende.
I morgen er det søndag visst?
Jeg er ingen blåkopi,
Men helt original med pusterom.
Jeg trives best i gamle klær,
Og elsker havet, landskapet
Som strekker seg som gamle folk.
Jeg speiler meg i alle vann,
Og svinger rundt med hud og hår.
Jeg elsker dette fedreland.
Når snøen smelter er det vår
Og fuglesang, en bølgekraft av liv.
Og jeg er alene nå.
Jeg kjemper med meg selv
Og skriver dikt. En nattergal
Er gjesten min.
KOM HIT
Ja, kom hit. Hun kommer nå.
Kom hit med alt. Ditt myke hår er gull.
Hun ser mitt ansikt. Jeg er ganske ung.
Kom til min postkasse og skriv.
Ditt navn skal bli en bok, et dikt
Om forvandlingen. Jeg ser
En knipling blomster i håret ditt.

Og du er ganske nær. 

Du favner meg.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.17-20) * Sigve Lauvaas

Hemsedal-Ill.
17.
SPILL
Med bankende hjerte,
Bankende for en som ikke er,
Forplanter fargene seg i veven,
Den jeg holder i hånden,
Den ene, en underlig dråpe
Musikk, fløyel fra barndommen,
En opplevelse jeg lenges etter.
Jeg lenges etter deg nå
Med alle strengene,
Tankene som spredde seg i rommet
Og ble til underholdning,
Flammer, nye flammer
Med søte lepper, taffelmusikk
For de unge, milde ord
Som forble der inne,
Dansende toner,
Døende spill.
HOLD MEG
Hold meg i hånden,
Hold rundt meg, du,
Favn dette orkester av strenger
Som bærer verden, skjebnen,
Det som du elsker, lyset
Fra morgen til aften, en krans
Av forglemmegei.
Syng meg et bankende hjerte
For henne eller han som kommer,
Og brett ut vingene.
Hold om min hals, og kyss
Med lidenskap. Dette
Kan redde verden, mitt liv.
DAGEN
Nyt dagen. Den speiler ditt ansikt i lyset,
Du våkner og bukker, ditt navn. Du gir denne dagen
Ditt hjerte. Du favner hver tone, og løftes.
Du rødmer og tørker en tåre. Du smelter som snø og is
Og renner i havet, og kommer igjen med kjærlighet.

18.
HIMMEL
Du rødmer, det rødmer en himmel,
Og solen renner i havet med glede,
Spaserer forbi mitt vindu.
Jeg ser den veien, en kvinne,
Fortapt i en annen, og skyer.
Mitt indre forgår, mine tårer er myke
Og borte for alltid.
Nå gjelder det livet, mitt ansikt
Skal lyse en dag som en himmel
Før teppet faller, og sorgen
Farer forbi, bak alle hav.
SOVE
Jeg vil sove i båten, sove lenge
Til lyset faller,
Løfte verden opp med håret,
Stille stormen, bryte lenker,
Vekke døde.
Jeg vil sove, drømme, kjenne,
Smake åndens kraft og nådegaver,
Tørste etter lys på jorden, ringe klokker
For de døde, være frø i blomsterhagen,
Spire, juble frem om våren,
Kruse hele verden rundt,
Spille, danse for den ene.
Kjærligheten er så stor.
TILLIT
Vis tillit, så vokser jeg raskere,
Ordene blir tydeligere, navnet
Kommer frem i dagen,
Symfonien spiller.
Jeg flyter i bølger av kraft fra lyset
Som smir mine føtter
Så jeg kan vandre på hav og land
Gjennom alle tider
Og være en grein på stamtreet
Adam og Eva.

19.
ELVEN
Gud, hvor stor elven er blitt.
Jeg tror den flommer over alt.
Mitt hus går tapt, min åker flyter.
Vannet sprenger på, og fjellet står.
Breen fosser, taler, synger,
Trosser alle bud.
En hane galer fritt fra morgengry,
Og elven river til seg grøden.
Jorden krymper.
Døden stirrer ut i havet.
Elven farer stritt, og roper gjennom dalen,
Spiller konge. – Jeg er prins
Og setter spor.
Elven er min flukt på jord.
Jeg drømmer nå.
DU GLEMMER IKKE
Du glemmer ikke far og mor, søsken,
Bygden, språket,
Solen som kom inn vinduet,
Bønner, kjærligheten,
Tid som fløt som smeltet gull
I alle år. Du vokste til en moden mann,
En kvinne, åkeren ble sådd.
Du høstet grøden, bygde hus
Og ble en brønn for glede, trøst.
Ord som strømmet frem på jord
Imellom fjell og høye hus
Var dine bilder, fargevev og drømmer.
Du var en hage, seil, et lys
Som pekte opp til tusen tårn
Med gylne strenger, englespill.
ORD
Det finnes ord for glede, sorg,
Musikk for alle folk.
Men ordet som skaper liv
Er navnet over alle navn, 
Vår himmeltolk.

20.
KLOKKER
Klokker i skogen stilner snart,
Og øyner som lyser våkner.
Vinden river i greiner og lyng
Mens stjernene danser
Og trenger på
I rommet der alle sover.
Klokker ringer i berget.
Ja, skogen er full av klokker,
Og natten er full av stjerner.
Det høres i byen, det banker på
Hos alle som sover i sengen nå.
Klokker er jo som engler.
De kommer i drømmer
Og gir deg et kyss.
Og du er som tusen klokker.
Du er en stjerne jeg elsker
I drømmelandet.
SOVE
Jeg får ikke sove,
Sitter i sengen og tenker,
Skriver navn fra en svunnet tid,
Følger spor på nett, og spiller.
Jeg er ung og fri,
En stille fyr med evner
Til å klatre høyt.
Jeg ser en måne, stjerner, Gud
I natt og tåke.
Du er der, min drøm
Fra Abelvær.
SPRÅK
Kreftene i språket, ordet som svulmer,
Røsten som bærer gjennom hundre år, den ene
Som vandrer med strømmen, i tiden
Som ruller i vei med slekten, med språket
Som lever og brenner i hjerter, i fjell som vulkan
Med lava og ord om å skilles og møtes igjen,

Snakker liv og lys med samme språk.