Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del8 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

E.Munch-Ill.

37.

MÅNE

Det er virkelig fullmåne

Over fjelltoppen.

Snøen ligger blank og fin.

En uteligger søker lykken

I en gammel låve.

Jeg ser alt fra blokken min,

Og har det godt –

Med Edvart Munch og måne.

Spor i snøen dekkes fort

Av nye spor, og snø i vind

Som seiler over bygda.

Rommet mitt har kvalitet,

Så månen får nok slippe inn.

Jeg elsker himmellyset ditt,

Og ekte snø som flyr i ring

Og vekker meg or dvale.

LYKKELIG

Jeg er lykkelig, og springer ut

Som lauv i li, som knopper små,

Og legger meg i graset.

Jeg dikter meg et eventyr,

Og våkner av et kyss.

Se, barnet mitt har kommet hjem,

Og jeg har glemt å kjøpe inn

Det vanlige.

Men likevel er gleden stor.

Nå kan vi le, og gråte litt

For alt som skjer på denne jord.

Så kan vi spise det vi har,

Og glemme alt som tynger.

For lykken kommer, lykken går,

Og alt er eventyr.

Det vanlige.

38.

NÅ

Nå lever vi.

I dette sekund er månen min,

Og solen din.

Vi velger det vi vil ha.

Vår bedre halvdel velger vi,

Og huset har vi sammen,

Så lenge det varer.

Nå spiser vi, og legger oss.

Og noen går alltid forbi.

Nå lever vi, og jobber litt,

Som tidsfordriv.

Og alle vil ha mat.

TAL

Nå taler mitt hjerte.

Vær stille, min venn.
Mitt hjerte har noe å si.

I praksis er hjertet mitt

Alltid våken, presis.

Det oppmuntrer meg til å leve

I frihet, i glede,

Med intelligens og oppmerksomhet.

Mitt hjerte taler inderlig

Om mor sin rolle,

Om far sin vei til paradis.

Og begge mediterer ordet

Som vokser.

Snart blir mitt hjerte fylt av fred

Og hellige drømmer.

JEG

Jeg er ikke den du tror jeg er.

Ved siden av meg er min halvbror.

Tilgi at jeg besøker deg. Jeg taler ømhet

Til alle. Jeg har vært her før.

Jeg har vært i katakombene

Og lest navnet: Jeg er.

39.

REGN

Det drypper gull fra taket,

Det regner gull.

Det er april, og våren kommer tilbake.

Livet regner fra himmelen.

Det kommer gull i hagen.

Luften drypper i gull,

Og jeg kan ikke våkne.

Folkemusikken er i gang.

Trærne svaier.

Det blåser fra nordvest.

Kroppen føler glede, fred.

Lyset minner om barndommens rike.

Det regner gull på marken,

Og trærne drypper av gull,

Men jeg kan ikke våkne.

KOM

Kom vind, kom regn.

Natten kommer i gaten vår.

Regnet våkner hunden.

Jeg snur ryggen til, og sover.

Jeg kryper sammen.

Kom til mitt hus, kom med tårer

Og vask meg, rens mitt hjerte.

Kom sol, kom måne.

La gullet favne kroppen.

Kom, og gi meg seier, musikk

Som skaper en ny verden, tonen

Som pløyer ny mark.

Kom korn, kom vann og lys.

Lek mine sår, plei de gamle.

Kom til mitt tempel, se meg

Før stormen jager landet

Og knuser fjellet.

Kom til mitt hjerte, og lær meg

Å elske ditt navn.

40.

NAVNET

Hvor skal vi gå

Når tiden renner ut?

Hvor er min tilflukt i rommet?

Hvor finnes nåde

Når verdenshjørnene knekker,

Og stolpene i mitt hus

Jevnes med jorden?

Hvor er navnet som helbreder

Og gjenskaper,

Forvandler og gjør levende?

Hvor er ånden som åpner dører

Og bøyer havet

Så stormen tier

Og angst blir til gledesrop?

Hvor er jeg når dragsuget kommer

Og tvinger byer til aske,

Og fjellet brenner?

Hvor er tiden når elementene roper

Og støvet virvler i luften?

Hvor er katedralen,

Der bøkene blir gjemt

Og englene synger navnet?

DØREN

Tiden stenger døren snart,

Og ingen kommer inn og ut.

Den siste dom er skrevet ned,

Og brød og vin er delt

I tusen ganger tusen fold,

Til alle folk på jord.

Hans navn er kjærlighet.

Og døren heter tidens tann:

En silkeport, en evighet

Med lys og levende vann.

41.

NOVEMBER

Du kom en kald novembernatt.

I dag er det bikkjekaldt.

Jeg salver ditt hode med olje,

Og gir deg alt.

Gå ut med det hellige ordet,

Forkynn navnet for alle folk.

Se åkeren er moden til høsten.

Tal kjærlighet, og trøst de svake,

Og varm deg i bitterheten.

Du kom som en liten konge,

Nå er du min bror og venn.

Se skyene mørkner mot havet.

Det er tid for å vende hjem.

MORGEN

Hver morgen rusler jeg i tunet

Og ser elven gli

Som en nypløyd båt i sjøen.

Jeg ser fuglene høyt i luften.

De får mat i en skål.

Hver morgen henter jeg avisen.

Den forteller om løst og fast.

En radiostemme synger.

Så er det radioandakt.

Hver morgen skriver jeg brevet,

Noen ord om livet mitt.

Jeg spiser en skive og lytter

Til fuglenes glade musikk.

Så tar jeg staven i hånden

Og vandrer en bytur med lapp.

Jeg møter mine faste venner

Og handler brød til min dyre skatt.

Så sitter vi to alene.

Vi bor på et gamlehjem.

Jeg leser i skriften og sover.

Jeg drømmer om himmelen.

Trapper til Himmelen-Ill.

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del7 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

E.Munch-Ill

33.

NAVN

Når det navnløse får navn

Og skikkelsen er den ene,

Et vesen fra oven,

En røst som roper fra pol til pol,

Må vi bøye kne.

Far ikke vill, sier den ene.

La kjærligheten slå rot.

Oppfyll løftene og vent

Til navnet blir åpenbart,

Så alle kan se.

KART

Navnet er vårt kart under solen.

Navnet har et ansikt, et bilde.

Hvert menneske vitner om navnet,

Uten alle vet det.

Hver tomme jord vitner

Om skapelsen.

Ordet peker veien.

Ordet er kart over land og byer.

Ordet veier og måler menneskene,

Og ser våre hjerter.

Uten ordet har vi ingen kraft,

Uten ordet er vi uten ansikt,

Og må skjule oss.

KIRKEN

Hvor er kirken, korset, graven?

Hvor er den levende, den førstefødte?

Hvor er barnet i krybben

Og englene?

Hvor er sangen, stjernehæren,

Fredsfyrsten?

Kirken har mange rom.

Den lever og dør, den åpner og lukker.

Kirken er en paraply

For alle som fryser og trenger nåde.

34.

VEIEN

Verdens ende er et sted.

Jeg finner nok frem.

Døden lyser i horisonten.

Det skremmer oss.

Vi går i lange lysløyper

Til en åpen port.

Døden kommer imot oss.

Og vi er flyktninger

Som vender hjem.

VENNER

Venner er små blomster på veien,

Lys og trær.

Vi snakker sammen om alt

Og bekjenner syndene.

Mellom venner er hvilesteiner,

Bekjentskaper, statuer.

Vi går videre, og lager spor

Som andre kan følge.

Venner er en viktig del av livet,

De er som søsken, som øyner

Som følger oss på veien,

Og gir trøst når vi trenger det.

GAMLE

Naturligvis er vi ikke gamle.

Sommeren er litt bakpå,

De døde snakker for seg selv.

Vi snakker for evigheten.

Naturligvis har vi ord som passer inn.

Ordene former oss, gir avtrykk,

Hjelper oss til å se.

Gamle kan se langt, uten briller.

Et hjerte er en hel verden.

Ingen kan skjule seg, uten den ene

Som bor i alt.

De gamle kjenner veien.

35.

FREMMEDE

Vi var fremmede og alene,

Misforstått av alle.

Vi ville godt, men ble dømt skyldige.

Vi var blitt forbrytere mot menneskeheten

Enda vi bare ville kjærlighet.

Øvrigheten tålte ikke ordet,

Tålte ikke korset,

Hadde ingen sans for helbredelse,

Var kalde i omgang med flyktninger

Og vanæret det hellige.

Navnet ble forbudt, den ene

Måtte fjernes fra landet.

De rykket ut med politi og sporhunder.

Alle fremmede skulle bort.

Jeg gav mitt liv for kjærligheten.

SKRIFT

Vi har funnet en potteskår

Og vi har tydet skriften.

Her har bodd folk før.

Vi er ikke de første som skriver.

Vi gjenspeiler skaperen,

Vi er et tegn i landskapet, et ansikt

Som tømmes i luft og vann.

Vi er maktesløse overfor været.

Men, vi er steiner i et stort byggverk.

Vi er drivtømmer til Noas ark

Og triumferer i lyset.

Skriften maler navnet på veggen.

Vi vet på hvem vi tror.

Vi gjenspeiler de hellige fra Sion

Og stormer mot målet.

36.

VIND

Stjernene blinker,

Vinden sukker,

Urtehagen venter på sol.

Ensomheten er til å kjenne.

Veien er kald og hard.

Dønninger høres

Båten glir inn til en trygg havn.

Vinden løfter skyene.

De seiler over himmelen.

Ensomme mennesker roper

I det gråblå fjellet.

Hvor er forklarelsens berg?

Hvor kan vi gå med alt som tynger?

Natten er en pansret vogn.

Vinden fløyter i natten,

Og fyrtårnet blinker.

Havet velter mot land.

Den ensomme fuglen er fløyet.

Tause smil er igjen.

Noen mumler i urtehagen:

Snart er det vår.

PUST

Vi puster, ånder, drømmer.

Vi snakker og ler.

Vi puster ordet, og fanger språket

I et åndedrett.

Vi lever, bøyer oss etter solen, strekker oss

Som en svibel, og flyter i vinden.

Vi puster og flyter over alt

Til det evige rom, til vårt eget åndedrett.

Vi puster bilder og lys, navn og minner.

Vi favner veven i landskapet,

Det hellige måltid,

Til vi må bæres bort.

E.Munch-Ill.

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del6 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

K.Herredsvela-Ill.

27.

LYTT

Jeg har hørt stjerner spille.

Lytt til vinden

Og alt du rører ved.

Lytt til tiden som drønner

Og skaper ekko i fjellet.

Hør rullestein mot havet,

Skarpe flak av eggen stuper.

Lytt til mastene som synger.

Stemmen bølger i lengsel.

Noen gråter.

Hvem flytter jorden?

Hvem river i sjelen?

Endeløse vogner driver frem,

Som et signal –

At tusen år er en dag.

Jeg har hørt skriket fra fossen

Og de hellige sin bønn.

Alt formes i tidens smelteovn

Og blir til åker, og hjerter.

Lytt til dansen og lær

Å elske deg selv.

VEIEN

Vi favner i ømhet

Og går lett på jorden.

Vi bøyes, og formes

Av vær og vind.

Vi tvinges fra fødsel

Å gå denne veien.

Vi lærer å skape.

Vi meisler og sliper.

Forventningen peker

Mot målet, et hjerte.

Vi elsker den ene.

Og søker kronen.

28.

GJENNOM ALT

Gjennom meg går natt og dag.

Tiden maler sitt navn på jorden.

Tiden marsjerer som sekund, minutt,

Rett over veien, over alt.

Grenser blir sprengt.

Tiden stormer i fjellet, i byen.

Vi går over store isbreer, i ørken

Og løper på brennende sand. –

Der fremme lyser en stjerne.

Gjennom alt er tiden, vår bror,

Som holder oss fast.

DAGEN

Dagen uroer meg,

Tiden skremmer mine føtter.

Jeg søker trygghet, glede

I små sekunder, i rom av kjærlighet.

Jeg lengter bort

Til en annen tid, til sangeren

Over alle fjell, til hvite åkerlapper i det fjerne.

Jeg går inn i dagen, og ut av dagen.

Jeg lengter hjem til Tyttebærskogen

Og norsk natur.

Dagen roper og skriker

I andre enden, på andre siden.

Jeg glemmer meg bort.

Verden er et skip på havet.

Her er høye bølger og mange skjær.

Iskanten smelter, isbreen kalver

Og dagen ser inn i rommet

Med falkeblikk, og sier ifra.

Men vi kan ikke gjøre noe.

Vi skjelver.

Vår hånd er kald og vissen.

Vårt hjerte blør.

29.

KRAFT

Det er kraft i luften.

Vi puster denne kraften i oss.

Hele kroppen blir fullt av kraft.

Tiden må være koblet til

For at vi skal leve.

Kraften følger oss over alt.

Vår stemme jubler. Vi kjenner kraften,

Og ser skyene drive. Vinden uler.

Kraften er i rommet

Og bøyer oss som trær.

Barnet roper etter kraft,

Og får sin dose hver dag, så lenge

Klokkene slår, så lenge bekken sildrer.

Himmelens kraft blir sådd over oss

Som en pust fra det høye.

Kraften åpner dører, sprenger grenser,

Og setter fanger fri.

KOM

Kom, jeg lengter

Å se tuntreet, skogen, fjellet.

Kom til mitt landsted, til borgen

Med utsikt til hele verden.

Kom til sangeren, maleren,

Kunstneren i dalen.

Her renner skyene rolig

Mot åpen sjø.

Kom med ditt sårbare hjerte,

Og finn roen.

Legg hendene sammen

Som barnet i krybben.

En engel kommer

Og hvisker ditt navn.

Du er velsignet, opphøyet

Du er en stjerne, en veiviser

For alle folk.

30.

LUFT

Vi lærer av de døde.

Vi lærer av flom og jordskjelv.

Vi ser etter svarte skyer

Og vet at snart kommer tordenværet.

Luften er fylt av bølger,

Luften er et uendelig hav.

Her lever vi, og renner på kjelke,

Flyr over åker og byer,

Danser og ler.

Luften fanger oss.

Vi følger gamle kart og stier

Til huset vårt, til bygden

Som kaller og drar.

Vi klatrer i luft, og skjønner

At her hører vi hjemme.

Og vi seiler i barndommens rike

Og finner spor etter far og mor.

SÅMANN

Du som skal bli en såmann.

Kan du se forvandlingen?

Det går mot høst,

Og snøen ligger alt i fjellet.

Du som samler på minner.

Så ord til den store verden.

Noen korn må vel vokse?

Våren kommer snart.

Du som elsker din neste.

Vær ikke sen om å si det.

Ord er ikke nok.

Vis omsorg med åpne hender.

31.

SOL

Solen bøyer av.

Jeg kan gjenkjenne meg selv

I speilet, på stien.

Rugåkeren blomstrer,

Georginene åpner sine munner

Og solen skråner mot elven.

Du ser på meg, og jeg er åpen

Og gjenkjenner stemmen.

Høstsolen blekner.

Jeg ser solen bøyer av,

Og elven bøyer i sving på sving

Nedover markene,

Mot en skinnende kveld

I Karasjok.

ORD

Når det er tungt å puste,

Når ordene blir tunge,

Når det er vanskelig å få sagt

Alt du gjerne ville,

Da er det godt å hvile ut,

Eller gå en tur.

Ord kan være tunge som steiner

Og rase nedover oss

Som fjell og skog.

Ordene vokser og bæres bort

Av troll og vind, og små mennesker

Som søker fotfeste.

Ordene er fargerike mursteiner

Som bygger livet, som skaper alt.

Huset blir forvandlet,

Epletrærne bugner mot høst,

Og åkrene pløyes på ny.

Sorgens tid er forbi,

Og vi hilser alle på veien

Med myke kyss.

Ordene forvandler oss

Til brød og vin.

32.

LYSET

Lyset styrer livet.

Mørket er en gammel slave.

Jeg kommer løpende på veien

Og skal være med.

Solen våkner oss, pleier oss

Fra morgen til kveld,

Og føder oss en ny dag

Som favner alle.

Solen berører jorden med sin finger

Og vekker frø og blomster til liv.

Vårt lille hus stråler

I skyggen av solen.

Menneskene er som greiner og lauv

I solvarmen, og hilser med navn

Slekt etter slekt

I millioner av år,

Til de gamle kirkene blir forvandlet,

Og ordet blir lest og hørt.

REISER

Jeg reiser i gjøken sin måned

Og kommer over fjellet med snøen.

Jeg går på ski, som Nansen,

Og øver meg i vinterføre

Med ulldress og skinn.

Jeg reiser som en ånd i luften

Og speider i øst og vest.

Jeg flyr på grønne greiner i skogen

Og hviler ved en furulegg.

Jeg kommer som vinterfugler

Og ser etter fuglemat.

Jeg pløyer i luften, og hilser

Min konge er nattergal.

K.Herredsvela-Ill.

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del5 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

K.Herredsvela-Ill.

21.

VEIEN

Jeg følger deg på veien,

Og hører den dype tonen i stemmen din.

Jeg følger deg over hele verden,

For du er hjertevennen min.

Jeg følger deg i mørket,

Og når dagen banker på.

Jeg hører deg i rommet, i skyggen av en fløyte.

Du gir meg dans på roser,

Og gull i hagen min.

Jeg følger deg på veien,

Og æres av din sang.

Du er et muntert opptrinn, lys, en himmelbro.

Du gir meg trøst og styrke

Du gir meg håp og tro.

ORDENE

Jeg legger vekt på ordene,

Veier og måler.

Kjærligheten ligger høyt,

Og lyset skinner i våre hjerter.

Ordene har en himmelsone,

Og et landskap med mennesker og dyr.

Ordene gir perspektiv og en åpen dør

For barnet og luften.

Vi fødes til ordene, og svøpes i ord

Til hjertet skygger for solen.

Og vi er fruktsommelige til ordene tier,

Og vi er alene igjen,

Renset for språket som tynger.

22.

LENGSEL

Jeg har ingen dagligstue,

Men får lys fra oven.

Tiden fører sine restriksjoner,

Men jeg får alltid puste fritt,

Og kjenner meg forløst fra verden.

Jeg lengter, nesten ustanselig –

Å se lyset en hel dag, kjenne varmen

Som griper den hellige

Som får bo i Herrens hus.

Jeg går fra rom til rom og omfavner,

Men overveldes av bølger fra havet.

Jeg er på dypt farvann

Og båten kan gå under i mørket.

Jeg har ingen lugar, men seiler

For egen maskin mot det fremmede.

Jeg vil finne Kap det gode håp

Og ankre ved kjærlighetens port,

Forvandlet og løst fra verden.

MALERI

Du er fargerik,

Striper på klærne, forkledd

Som en rik baron.

Du er en himmelfugl,

En elskelig svane.

Jeg følger deg på høsthimmelen,

Under regnbuen.

Du stråler i fjellet og på marken.

Du gyller jorden med sang.

Du er min bror,

Min fargerike onkel fra Amerika

Som kom tilbake,

En legende i slekten, en fugl

Med nebb og vinger.

Du flyr til oss, til midnattsmesse

I Peterskirken.
Jeg lyser fred over ditt minne.

23.

LUFTEN

Luften er for alle.

De rike og forlatte puster.

Den samme jord skal skjule oss.

En dag er plassen tom.

Broene skjelver, portene åpnes.

Den første morgengry

Er markene hvite.

Det blåser prestekrage og krokus

Over jorden i dag,

Og kornet spirer.

De forlatte fjell

Og de forlatte hus langs fjorden

Skal våkne snart.

Jeg går i land, og puster dypt.

Her er visst ingen igjen?

Jeg lengter å se min slekt

Ved morgengry på Lyktetangen.

BILDER

Jeg forvandles i språket,

I bilder fra kilden,

I strømmen av lys

Som metter mitt hjerte

Og stryker mitt kinn.

Jeg forvandles med lukkede øyner,

I luften som kommer, i ånden

Som roper i sjelen min.

Jeg forvandles i lengsel,

Og løfter min kappe.

Jeg fylles av glede og kjærlighet.

Språket gir næring.

Den siste porten roper der ute

I sol og vind.

24.

FAMLER

Jeg famler i livet,

Famler etter en åpen dør,

Ser etter mennesker,

Ser etter noen å snakke med.

Jeg skriver i støvet,

Jeg rører ved jorden.

Jeg skjønner at tiden er nå.

Jeg famler i mørket

Og roper navnet.

Jeg ser ingen stjerner.

Jeg famler uten kart og kompass.

LYS

Jeg mediterer ordet.

Hva er lys? Hva er kraft?

Hvem skaper oppdrift?

Jeg kjenner ånden tale.

Nåden er stor.

Jeg er som et fnugg i sivet,

Et frø i åkeren din

Lyset kommer og går.

Likevel er lyset evig.

Jeg må bøye meg.

Se, alt er underlagt Gud.

TYDELIG

Vi kan være tydelige,

Snakke tydelig.

Være ekte i livet.

Vi kan åpne dører for hverandre,

Bære hverandre på skuldrene,

Opp alle trappene.

Vi kan se vår neste, løfte den svake,

Sette mot i forfulgte,

Og stille oss bak ordet

Som lyser vår fot.

25.

REISER

Jeg reiser ikke lenger.

Jeg bor i dette huset

Og puster trofast natt og dag.

Om stjernelampen lyser

Og jeg har sovnet i min seng,

Så vet jeg nok at solen

Skal løfte meg igjen.

Jeg reiser stilt i drømmer.

I flyet går jeg med.

Jeg reiser til min tante

Med alt jeg har, med fred.

NATT

Ut av fjellet går natten,

Ut av livet går elven

Som renner i månelyset

Og fryser til is.

Natten er delt mellom sør og nord,

Øst og vest.

Men stjernene lyser for alle

Og gir håp og trøst.

Kjærligheten skal vinne.

I lyset åpner vi oss

For ordet, for veien som fører frem

Til de evige strender.

ROM

Det gamle rommet

Skal bli nytt.

Jeg legger nye matter på gulvet,

Og maler veggen.

Jeg brer ut mine vinger

Og hviler i løvverket.

Jeg ser ut av vinduet et stort lys.

Månen ler, solen synger.

Rommet åpner døren

For en hemmelig venn.

26.

NATT

De unge kvinner i stjernevalsen,

De våker hele den lange natten.

I sommernatten med vind og tårer,

Er festen over i gatepuben.

De hører fottrinn igjennom natten,

Gamle viser og høye stemmer.

Og natten svinner i gamle kroker,

Og månen stråler i dype netter.

Og lyset blinker i unge fottrinn,

Og unge kvinner får myke munner.

De teller veier med gatelykter,

De teller netter med tette hus.

Her ligger drankere tungt i parken,

Og noen snegler seg frem til lys.

I natten drømmer de unge kvinner

Med åpent vindu og himmelfred.

De tørster ikke, som noen trodde.

De er beskyttet av kjærlighet.

TIDEN

Tiden er ute, folk er i farten.

Han skaper, hun skaper,

Og kvelden er dyr.

Det koster å leve, og rommet er hellig.

Stillheten gjemmer både tid og rom,

Og levende lys.

MYSTERIET

Ord og musikk toner i verden.
Språk i gitter, skygger av sol.

Mysteriet favner unge og gamle.

Vi lever i omsorg, og dyrker vår jord.

Vi dyrker navnet, det levende ord.

K.Herredsvela-Ill.

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del4 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

K.Herredsvela-Ill.

16.

HENDER

Jeg må ta dine hender,

Holde dine hender,

Løfte deg høyt, bære deg

Over elv og stup.

Så mye har jeg å gi.

Alt vil jeg gi.

Jeg vil åpne mitt hjerte for deg

Og fylle ditt hjerte med glede.

Jeg vil favne din kropp,

Ta dine hender i mine, og fly

Over alt – til en himmelsk topp.

Jeg vil bære deg frem.

UNDER ET TRE

Jeg legger meg under et tre

Og ønsker en gave.

Og greinene åpner seg,

Solen glir inn.

Jeg våkner i paradishagen, og ser

En skog av trær med frukt,

Og jeg kan ta så mye jeg vil.

Jeg danser av glede,

Og synger for Gud som skapte alt,

Og så meg, det fattige barnet.

JAGET

Hundene jager meg,

Frosten piner meg,

Stormen tærer

Og kroppen blør.

Jeg sørger for ringen.

Jeg ser den ene.

Nå er det over.

En sky gjør meg blind.

Himmelen mørkner,

Men jeg er din.

17.

HA ALT

Jeg må ha alt.

Alt må jeg ha.

Jeg trenger det ikke,

Men ønsker å eie.

Jeg må ha disse tingene.

Alt som byr seg vil jeg ha,

Og favner skapet,

Favner butikken

Og pengene, som eier meg.

Jeg er solgt. Jeg er slave

Av pengemaskinen

Og butikkbaroniet.

Jeg er en finger i spillet

Som jager i vei.

ET ORD

Jeg er et ord, en setning,

Et ansikt som driver med vinden.

Jeg er en munn, en tone,

En strofe fra havet,

En enkel setning om vær og vind.

Jeg er et ord som bobler og lever.

Jeg er et hjerte, en evig ring.

Tålmodig krysser jeg alle grenser

Og plukker korn og baker brød.

Jeg er et strå i fedrelandet,

Et navn som roper,

En hånd, et frø.

VEIEN

Jeg puster veien, puster lenge.

Det stråler sol, det skinner gull

Over himmelberget.

Jeg puster liv i hvert ord jeg eier.

Den milde luften gjør veien lett.

Jeg er ditt ansikt.

Jeg kysser støvet.

Og alt blir gull.

18.

SKRIFTE

Jeg skrifter, skrifter,

Og letter mitt hjerte.

Hele mitt liv er blitt nytt.

Sjelen åpner seg.

Ordene lindrer meg.

Nå seiler jeg ut.

I strømmen farer jeg

Uten årer.

Jeg tegner navnet

På bølgehav.

Jeg skrifter, skrifter,

Og letter anker.

Snart er jeg over,

Og alt er nytt.

DAGEN

Dagen lukker sin dør,

Men jeg vandrer som før.

Jeg er tynn og lang,

Og ser hen mot morgengry.

Jeg letter mitt slør,

Og føler meg ung og ny.

Snart ser jeg solen i øst.

Da er det fest.

Og jeg plukker de modne bær

På veien til Emmaus.

Der møter jeg Gud i et syn,

Og legger all uro av.

19.

OPPHØYET

Opphøyet over alt

Møter jeg den ene.

Fri for alle navn,

Roper den ene imot meg

Og kysser min hånd.

Jeg er uten smerter,

Og har fred i mitt indre.

Den ene har sett meg.

Jeg er fri for hat

Og opphøyet til englene,

Til en evig bolig.

PARK

Trærne i parken taler

Til alle folk.

Hva kunne de berette,

Om alt ble fortalt?

Trærne er min kjærlighet,

Mitt smykke på jord.

De dekker over meg

Når regnet kommer.

Parken svøper meg med glede,

Og stråler av fryd.

Med solens røst – øser den blomster

Over alle barn.

VITNE

Jeg er et vitne.

Jeg er i ekstase over ordet.

Tiden fører ordet til alle rom.

Og alle mennesker kan lytte

Varsel om liv og død.

Håret gråner, kroppen visner

Som lauv og gras. Vi er støv.

Likevel stråler solen, og ordet

Kommer inn i alle hus.

Et vitne roper i ødemarken:
Gjør vei for Herren.

20.

VENTER

Venter ordet,

Venter navnet som roper,

Venter det evige liv.

Hører kimen av en sang i sky.

Har en anelse om været.

Søker nærhet til den levende.

Venter lyset.

Venter lepper,

Blir fylt av kjærlighet.

Venter å se morgenrøden

Og engler som danser.

Venter fred i mitt liv.

Venter kraft på veien,

Og en forvandling,

Venter den ene – som kommer

Og gjør alt nytt.

LIV

Så mye liv bak kulissene,

Så mye masker i verden.

Så mye tid før fødsel,

Så mye død.

Men livet skal seire, sløret skal av.

Vi skal gå på hvite gater

Og hilse shalom, shalom.

Vi skal spille fløyte og citer,

Høre vindpust i trærne,

Kjenne landskap og folk.

Livet skal våkne,

Våre kjære skal komme tilbake,

Og fuglene skal danse.

– Så underlig det høres,

Men det skjer en dag.

K.Herredsvela-Ill.

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del3 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

M.Skjelbred-Ill.

12.

NATT

Hvem maler et bilde av natten?

Hvem setter rammen på?

Hvem hører en stemme i sivet,

Der Moses, og barnet lå?

Hvem går naken og fryser i mørket

Og trenger en storebror?

Hvem famler i blinde og sover

I gaten, bak gamle trær?

Hvem er plaget av angst der ute,

Og ikke kjenner hjelp å få?

Reis deg i stillhet fra puten

Og lytt til de arme små.

VANN OG SOL

Er drikkebegeret kun til pynt?

Der kan du leske din strupe.

Vann er mer enn den gylne mynt.

Vann er liv for kropp og sjel.

Se, vannet skaper fred og lyst.

Du fryder deg i vannet.

Gjesten bruker de samme ord.

Alt er glede med vann og sol.

Og evig holder vi sammen.

Når vannet er borte, og solen dør,

Er livet lauv på marken.

Vi lever nå i en heftig vår,

Og blomstrer før høsten kommer.

Så er det slutt, målet er nådd.

Porten er åpen til hagen.

Her spiser vi frukten som alle får,

De evige hvetebrødskaker.

Så drikker vi vannet fra kilden der

Som renner fra Paradiset.

Der møter vi Herren og englene

Før festen i evigheten.

13.

Se, nå kommer solen.

Du puster liv og kjærlighet.

Luften er så still, så ren,

Og strålene er ekte.

Se, min stråle kommer inn

Og farger vegg og kofte.

Her står jeg i et strålebad,

Og solen er min amme.

SOL

Solen måler meg, kysser meg.

Solen favner alle.

Jeg venter på solen

Og følger den fra morgen til kveld.

Solen er herre om dagen.

Luften er tett, og gir av seg selv.

Et gitter av luft forvandler alt.

Jeg lever av luften som kommer,

Og solen som stråler.

Og vannet jeg drikker er levende vann

Fra dype kilder.

Solen stråler mitt ansikt av glede

Og stryker min hånd.

Luften vekker meg or søvn

Og taler med tusen tunger.

Luften føder meg

Og forvandler meg hvert sekund.

Alltid er jeg tydelig i solen

Som brer sine armer rundt meg

Og holder meg som et barn

Til jeg er ved verdens ende.

Solen tegner meg, maler meg,

Blåser liv i meg, kysser meg,

Og løfter meg på sine vinger

Til jeg flyr, til jeg flyr over alt,

Som en stavelse i alfabetet,

Som en note i symfonien.

14.

INN

Jeg går inn i ditt hjem

Og ser ditt ansikt

Og kjenner på huden.

Jeg ser ditt øye,

Munnen og håret.

Jeg blir en stund,

Og holder fast ved bordet.

Jeg ånder i luften

Og holder meg varm.

Jeg går inn i rommet

Og ser dine klær.

De er myke som ull

Og glatte som silke.

Hånden fører meg,

Og jeg svelger din sang.

Du er som en spire,

Min evige dame.

KOM

Du kom til verden

Og ble en boble i vannet.

Du pustet og falt

Og kom opp igjen.

Nå sover byen,

Og du var en stjerne.

Og teppet faller

Mens klokkene slår.

Kom, mine engler,

Kom inn i hallen.

Her skal vi danse

Og synge for livet.

Du var en blomst.

Jeg smakte din glede.

Nå skinner solen

Og favner din kropp.

15.

BEVEGELSE

Jeg beveger meg i snøen,

I revner i fjellet.

På avstand beveger jeg meg

Så ingen ser mine skritt.

Jeg beveger meg i din verden.

I drømmer og synger

Holder du meg våken.

Jeg beveger meg naken

Ved fjellets fot.

ARK

Jeg kom fra arken,

Ble reddet i land.

Jeg går langs åkeren,

Og trykker meg sammen

Under tåkeskyer.

Jeg går med hode først

Gjennom en tunell,

Og kommer til andre siden

Med budskapet.

Og lyset skinner i toner

Over Jerusalem.

JORDEN

Landskapet er vakkert.

Våren kommer med fryd.

Bøker blir åpnet.

En bukett folder seg ut.

Mennesker og blomster

Fyller marken med glede.

Føttene setter spor.

Dansen går, musikken lokker.

Trærne synger.

Jeg hører røsten.

Og solen blinker i fjellet.

Kjærligheten vinker,

Og jorden blir grønn og god.

Ill.foto

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del2 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

M.Skjelbred-Ill.

STILLE

Heftig og stille,

Helt stille skal sangen lyde.

Stemmer skal rope

Uten ord.

Stille daler natten

Og legger seg over oss.

Stille finner vi hverandre

Uten ord.

Bare natten og kroppen

Ligger stille og venter.

Det skal snart bli lyst

Med fuglekvitter.

Jeg er i sentrum,

Heftig og stille.

Jeg snakker med regnet

Og solen, og vinden,

Uten ord.

Det er stille i landet,

Havet er stille.

Ingen kjenner min sjel,

Uten Gud.

UNDRING

Så underlig alt er.

Graset er grønt,

Solen er rød.

Alice i eventyrland

Holder meg våken.

Noen går gjennom tiden

Uten en tråd.

Liljene beveger oss.

Øynene ser med undring

Barndommens rike.

STEIN

Steinen fanger lys,

Holder mørket,

Hikster og gråter i regnet.

Steinen tar tiden til seg,

Og åpner seg ikke for noen.

Steinen er nær oss,

Og langt borte.

Steinen velter fra fjellet

Og setter seg i åkeren

Og gir oss et ansikt.

Sånn er en stein:

Hard og kald, farlig og lur.

Den gir oss håp

For en ny grunnmur.

Steinen holder seg nær oss

Til blikket fanger den.

Steinen lyser i solen

Og snakker til meg.

Den taler til hele verden

Om tid og nærvær,

Og er et varsel.

Ta imot steinen som en venn.

Ta imot dette ansiktet

Som ser på deg, uten ord.

Ta imot kjærligheten,

Og møt den du elsker med lengsel.

Favn minnene, speilet som hvisker.

Se forvandlingen.

Det er vår i luften.

Og du er min.

DANSE

Jeg skal danse etterpå.

Jeg skal falle ned i søvnen din,

Og elske deg.

Og du skal reise meg opp,

Og vi skal danse i kjærlighet

På en lang løper.

Vi skal fly med vinden

Og lytte til hjertespråket,

Helt til verdens ende.

VÅR TID

Når tiden kommer tilbake,

Er vår tid en drøm.

Tiden går på skinner,

Og vi ser den aldri mer.

Men stadig strømmer ny tid

Gjennom kroppen,

Og over alle grenser,

Til alt er forbi.

Vår tid er det eneste vi har,

Og vi samler tiden i livet,

Som preger oss.

Tiden er åndedrag, luft

Som kommer og går.

Tiden fra begynnelsen

Blir klippet når vi dør.

Og en tidløs kraft venter

I det endeløse rommet,

Der navnet lyser.

LØPE

Den urolige himmelen jager meg

Over slettelandet, langt,

Til stjernene våkner

Og jeg kan svinge inn i tunet.

Jeg løper fra torden og lyn. –

Og regnbygene som slår mot jorden

Presser meg mot fjellet.

Den heftige himmelen roper

Til jeg stuper i sengen

Med klærne på.

Jeg løper til høsten kommer,

Og alt er bare fryd.

Fuglene vinker på himmelen,

Og jeg er din venn.

STIEN

Jeg følger den vakre stien

Bort fra fjellet –

Til en natt med små lys.

Jeg bærer tungt,

Jeg kryper over åkeren

Med gull på slep.

Stien er en hellig vei

Mellom fjellet og huset mitt.

Jeg samler minner

Og skriver levende ord

Til et stort orkester.

En dag vil jeg spille for deg.

Vær ikke bekymret.

I øst stiger solen opp.

Og alt er skapt –

For at vi skal danse

Og formes i nåde.

Vi skal synge og juble

For frøet som spirer.

Og døren skal åpnes

For alle som ser.

Om regnet styrter, om stormen raser,

Er vi elsket, og hører lyden

Av seeren som profeterer

Om jordens bue, om fødsel og død.

LYS

Dager med lys.

Lyset i nord er uten ende.

Vår lengsel blir født i lyset

Og vi ser en åpen dør, en hage

Med frukt og bær.

Og lyset tar imot oss,

Og vi blir født på ny.

10.

LYKKELIG

Min sjel må fryde seg.

Leve, leve, lykkelig!

Mine venner hilser,

For jeg har sett målet.

Mine øyner stråler,

Og jeg roper i lengsel

Til den ene, min kjære:

Kom, bli med meg.

Mitt øre hører toner

Fra gamle salmer,

Og mitt hjerte jubler

For ordet som lever.

HØST

Høsten senker seg

For mine føtter.

Jeg vandrer på ny

I barndommens rike.

Da hører jeg røsten

Fra fjellet og fjorden,

Og skogen som synger

Og barnet som gråter.

Mitt hjerte våkner

Og lengselen roper:

Rekk meg din hånd,

Så favner jeg livet.

Det stormer der ute.

På havet slår bølger,

Og båten blir knust

Mot holmer og skjær.

Og målet var Jæren,

Det forgjettede landet.

Her kom de i land

Som rekved og frø.

Men hjertene banker

For alle der hjemme.

Ved midnattstimen

Kom livet tilbake.

Se, håpet stiger

Og troen får leve.

Nå sprenges grensen

For paradiset.

11.

BERGET

Jeg ble berget fra havet

I skapelsens time.

Livet ble hellig.

Du rakte meg hånden.

Du rakte meg hånden

Og kalte meg bror.

Jeg skjelver i kroppen,

Du gav meg ditt ja.

Du løfter meg høyt

Over dødens strender.

Og jeg er barnet

Som trenger en mor.

HIMMELBORG

Du Gud, du er min himmelborg,

Du er min sol, min stjerne.

Fra skapelsen er du mitt skjold.

Jeg lengter til ditt himmellys.

La meg få se ditt ansikt nå.

Gi navnet til de falne.

Reis slekten opp. La alle se

At du er født i Davids by.

Vårt håp, vår trøst i liv og død,

Er Herren over alle folk.

Halleluja, og amen.

Ill.Steingard

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del1 *Sigve Lauvaas

Januar 4, 2015

M. Skjelbred-Ill.

STILLHET

Stillere enn jorden

Kan ingen svane snakke.

Den siste tonen er forbi

Når alt er over.

Tausere enn fjellet

Kan ingen svane være.

Den siste fugl er fløyet

Til paradis,

Til stille harmoni og glede.

Tidens glass er fylt med stillhet.

Her lever vi, og gråter

Over luften som er fanget

I stillhetens hav.

TRÅDER

Over alt er usynlige tråder.

Vi puster i et nettverk av liv.

Luften er et gitter av veier

Med lys og varme.

Skjelvende åpner vi døren

Og går inn eller ut.

Vi feller en tåre for livet

Som likner en felle.

Vi vet ikke hvor vi skal gå,

Når alt er forbi.

Snorer av lys holder oss fast

Og gir oss øyner og retning.

Alt vi elsker er født til sang.

Det synger i alle bjelker.

Og skogen synger med alle

Gjennom stormfulle dager og netter.

Helt til himmelen slukker lampen

Kan vi elske og lengte i livet.

Og døren er åpen for alle, min venn,

Til kjærlighetens skjønne rike.

LYS

Jeg er et lys

Av det store lyset,

En stjerne på himmelhvelv.

Jeg er en bølge

På det store havet

Som ser mot kilden

Og lengter hjem.

Jeg er et lys

På denne jorden,

Og himmelen er over meg.

Jeg lever i lyset

Og gløder lenge.

Jeg har verdi som en himmelskatt.

Jeg lyser vennskap,

Glede og solskinn.

Og fredens engel skal følge meg.

STORM

Kom, fyll mitt hus med storm i dag,

Gjør rommet luftig og lett.

La meg få krefter å stå imot,

Bøy meg og gi meg hellig mot

Så jeg kan se og følge deg

Over fjellet til Sigerfjord.

Lær meg å synge i din vind,

La stormen føre min fot.

Lær meg å elske alle barn

Som strever på denne jord.

Kom, fyll mitt hjerte med ånd og kraft,

Bær meg over Himmelnut.

Lær meg å fly når tiden klippes av,

Så jeg kan komme til paradis

Å feire jul med englene –

Og være konge i evig tid.

MORGEN

Hver morgen trenger jeg en kopp kaffe,

Noe å våkne på.

Kroppen og sjelen tar imot,

Og ansiktet lyser.

Hver morgen er en fornøyelse,

Og jeg kan springe ut etter posten

Og litt frisk luft.

Jeg tar imot hver morgen med glede,

Og jeg tar imot henne som kommer

For å vaske reint.

Jeg klarer meg nok til i morgen.

Egentlig er jeg frisk,

Men ikke helt i balanse.

Jeg har gjeld til staten, og til noen venner

Fra gammel tid.

Jeg kler meg og går til byen.

Kroppen trenger å bevege seg.

Hver dag går jeg gjennom parken,

Og ser stadig nye ansikter.

Noen hilser med øynene.

Gud har gitt dem lys.

Hver morgen har jeg et ønske:
Å se henne, den ene

Som jeg gikk forbi en dag.

Jeg var en smule trett.

Ordene var ikke på plass,

Og tiden hvisket alle spor.

Nå er jeg alene.

Litt mager, trett, men ganske føyelig.

Jeg skal bli som Debora.

Hver morgen skal jeg reise over himmelen

Og tyde været, se i rommet etter tegn.

Snart kommer barnet,

Det himmelske barnet som kom til vår jord

Og ble menneske.

Han skal komme i skyen.

En morgen er han utenfor og venter

Med åpne armer.

STEMMER

Du hører stemmer, din egen stemme.
Når kvelden daler er du min munn.

Jeg skriver navnet, det kjære navnet,

Og hører tonen i sangen din.

Når natten krymper og stjerner svinner,

Er du min stemme, og alt er godt.

Du tyder drømmer og alt jeg sier,

Du vet mitt beste og passer på.

I stillhet står du som himmelvokter

Og speider verden og alt som er.

Du hører stemmer fra dype kilder

Og smykker jorden med kjærlighet.

SKRIVE

Når alt er skrevet

Og stjernene blinker tilbake,

Spiller jeg litt på gitar.

Stemmen er svak, men jeg prøver å synge

Alt som er skrevet for liten og stor.

Toner fra oven synger i grener.

Toner i natten favner vår jord.

Englene synger. Det synger fra fjellet.

Skogen kan synge i dur og i moll.

Stjernene blinker, og jeg kan smile.

Ordene strømmer som foss i hav.

DIKT

Nå dikter jeg ordet,

Og ordet gir mening og vekst.

Ordet sprenger grenser og løfter verden.

Vi løftes av ordet til Guds univers.

Jeg dikter et samfunn som elsker å tale,

Som preges av ordet, og maler sitt liv.

Jeg dikter en hage med de deiligste roser,

Og fyller mitt beger med hellige ord.

STRENG

Når diktet er blitt til en streng

Som spiller i elvebrusen,

Og våren kommer med sol

Som smelter isen,

Da blir det jubel i fugleleiren,

Og himmelen åpner sin luke for sang,

Og englene daler ned

Og vekker alle som sover.

Da spiller himmelen i nord,

Og skogen gynger i lia.

Alle venter på sommeren –

Som river i vinterbreen,

Og alle ser etter vårdagens pryd

Med blomstrende hager.

Og barna leker eventyr

Og skaper det livet som varer.

VINTER

I dag er det kaldt, bikkjekaldt,

Og havert er flatt og grått.

Det blåser fra nord,

Og vinden puster 40 grader

Gjennom hus og marg.

Det er vinter i dag,

Det er vold mot vår jord,

Men bjørnen sover i hiet.

Menneskebarnet må klare seg selv,

Med ullgenser og glør fra ovnen.

Kulden er hard som en febernatt,

Alt levende skjelver i rommet.

Frosten gnager som hjort og rein.

Vinteren hamrer i tak og vegg

Og biter seg fast i skinnet.

Vi fyrer i ovnen, det brenner støtt.

Vi hutrer og berger livet.

Men tanken om barnet lyser opp

Og skriker i stillhetens hav,

Der rimfrosten blinker i måne.

Ill.foto

Uncategorized

JEG SKRIVER NAVNET DITT – Poesi 12/14 – Del7 *Sigve Lauvaas

Desember 18, 2014

Gylne blader-Ill.foto

34.

NÆRVÆR

Nakenhet er nærvær.

I alle år søker sjelen

En tettere krans av skapende lys.

Men uten deg, er det umulig

Å bygge en folkekirke,

Uten deg finnes ikke brød og vann,

Og vi er evig fortapt.

Nærvær med de hellige,

Er samfunn med Gud.

Og ingen tretter eller slår med bordet.

TRØST

Det er trøst i dette mørket.

En stjerne lyser i natt

Og viser oss Gud.

Det som jeg hører av håse skrik,

Skal bli til sang og jubel.

Og fuglungene skal få nye fjær,

Og fjellene skal løfte seg,

Før Herren kommer.

Men i ensomhet og nød skal vi trøste

Og be om forsoning,

Så stjernene kan bli med

I lovsangen over jorden

Til alle tider.

35.

TRÆR

Skogen står gyllen og lyser

I høstens drakt.

Musikken bølger i trærne

Som smiler og ler.

Bøketrær klapper i hender

Og svinger i takt.

Lauvet flyr høyt i været

Og danser foruten sko.

Trær over hele verden

Gjør jorden vakker.

Men høsten har malerskrinet

Med fargetuber av gull.

NATUR

Naturens språk er farger

Og rytmiske tonetrinn.

Det bølger av ord på stien

Og helt til kongens sal.

Se stammer og grener våkner

I vårens varme dis.

Sommerens hvisken maler

Naturen i himmelspråk.

Vi aner ikke din nærhet

Som møter med solregn og frost.

I dag er det vakkert i skogen,

Og livet mitt er delt i to.

Naturen og kjærligheten

Går hånd i hånd over land.

Naturens språk er å leve ut

I nåde – med brød og vann.

36.

GLEMME

Vi kan ikke glemme vannet som mumler,

Fossen som spiller

Og vasker fjellet.

Vi kan ikke glemme bygden og byen,

Barnesko, og de unge år.

Vi kan ikke glemme tonen i hjemmet

Og alt som vi fikk

Mens vi ennå var små.

Vi kan ikke glemme kjærligheten,

Og voggesangen med far og mor.

Vi kan ikke glemme de tusen kjærtegn

Som løftet oss opp

Så vi øynet vår bror.

Det puster i graset, det puster i lyngen.

Vinden kjeler og bøyer trær.

Jeg nynner med vinden.

Jeg elsker å danse, –

Se havet i gap over Humleskjær.

Fjell i vinterdrakt.Ill.foto

SNØ

Når snøen smelter

Renner vannet i havet

Og blir til snø igjen neste vinter.

En runddans av snø

Fra himmelrommet, et seil

Av snø gjennom natt og dag

Til den store isbreen, Folgefonna.

Jeg elsker snøen

Når den lyser opp mørket.

Jeg elsker eventyret

Om snømannen som ble til

En flytende elv

Hvor alle kan ro i land

Til neste vinter.

37.

LYS

Lyset er min søster,

Lyset er min bror,

Lyset er navnet som lyser opp vår jord.

Lyset er en engel, lyset er et barn.

Takk vår Gud for lyset

Som gav oss mor og far.

SKJØNNHET

Skjønnheten i landskapet

Preger vårt indre, og skaper fred.

De tusen farger roper til oss

Og forkynner Gud storhet.

Alt som er skapt fryder seg i landskapet.

Naturen puster håp til verden.
Fuglene elsker oss.

Og skogens dyr ser oss.

Landskapet er vår bolig.

Vi søker stillheten i landskapet

Når tettheten i byen blir for stor,

Når tankene vil stivne i brosteinene.

Blomster og trær er elsket.

Og alt som gror er pryd og skjønnhet.

Men kronen på alt er lyset

Som kommer til oss hver dag,

Mens månevinger flyr om natten

Og gir oss himmelblomster.

Jeg samler toner i hagen til et orkester

Som elsker treskeplassen og alt

Som skaper glede og brød

For verdens millioner.

38.

GJENNOM ALT

Gjennom lauv kan vi se oss selv,

Og skrive testamente.

Nøkkelen til livet går gjennom alt.

Og navnet er søylen som lyser

Når høstens lauv faller til jorden

Og vinteren kommer.

Gjennom alt sirkler måne og stjerner

Og hvisker navnet i rommet.

Vi er en hemmelig grein

På treet som peker opp.

Vi bygger hytter i trær,

Og svarer alle som smiler og ler.

Vi er i barndommens rike

Og vet ikke hvem vi er.

Gjennom alt gis en plan for livet.

Vi synger og danser om kapp.

En dag er vi voksne og slitne

Og tyr til en fredet plett.

Her venter vi noen å møte,

En vennlig hånd og et smil.

Vi reiser til det nye landet,

Og bygger vårt nye liv.

FRUKT

Frukten er ikke moden.

Trærne bøyer sin nakke mot jorden.

Solen skinner for grøden,

Og barna tror på jul.

Frukten drypper fra trærne,

Og menneskene høster grøden.

Det drypper gull over jorden,

Og frukten er søt og god.

39.

TID

Tiden renner,

Sommeren er nær.

Solen gyller mark og eng

Og lyser opp i verden.

Landskapet blir hekletøy

Som skrur seg til

Som månestøv og stjerner.

Og solen renner inn til oss

Som hviler litt i sengen.

Tiden renner stumme smil

Og gir oss rom og eventyr.

Vi lever mens vi renner.

Og solen flør uendelig,

Mens vi er med på ferden

Gjennom alt, til neste sving,

Der tiden renner ut

I Dødehavet.

TIDEN

Tiden strør sand

Over minneveven.

Og navnet blir ting,

Som blomster og trær.

Menneskene skrifter

Og døper barnet.

Alt har sin tid og tone,

Og alt er av kjærlighet.

40.

ØNSKER

Jeg skulle ønske jeg maktet

Å se klart inn i fremtiden,

Styre mine tanker mot jul,

Være en pådriver for kongen,

Som elsker oss alle,

Og sprer glede og lys.

Jeg skulle ønske jeg kunne male

Som Munch og Van Gogh,

Og fly som engelen Rafael

Med budskap om fred.

Jeg skulle ønske av alle krefter

Å møte Sibelius og Bach,

Høre tonene fra det innerste rommet.

Jeg skulle hatt noen minutter

I himmelen snart,

For jeg elsker å møte min engel.

Jeg skulle virkelig synge for livet du gav,

Og fange det evige lyset.

Jeg lengter å finne lykken, ditt ord,

I det hellige huset.

Jeg lengter å favne din kjærlighet

I det elskede navnet.

Du er jo kongen,

Og jeg er din brud.

I evighet er vi sammen.

DIKT

Dikt meg et navn i lyset.

Lange navn våger aldri å gå

I mørke tuneller.

Motvillig stormer sauene fra fjellet

I en trang dal

På vei til samlingsplassen.

Dikt meg en eng med grønt gras

Så jeg kan bli mett.

Dikt meg lyset og navnet.

Ill.foto

Uncategorized

JEG SKRIVER NAVNET DITT – Poesi 12/14 – Del6 *Sigve Lauvaas

Desember 18, 2014

K.Herredsvela.ill.

28.

DAGEN

Dagen er åpen for alle

Og tier.

Tiden tier i tunet,

Og jeg vandrer i ring.

Etter jul kommer påske,

Og jorden er ennå

Fargeløs og bar,

Som et regnvasket fjell.

Dagen er på min side,

Og havet skvulper,

Og stjernene spiller

De vakreste toner som fins.

Dagen er åpen, en venn.

Og himmelen ser

Menneskemylderet

Som en bukett hvitveis.

Gravskrift og hjerter

Går hånd i hånd.

Pupillene er fullt av gull,

Og navnet er Ellinor.

SOL

Om solen var død en time,

Var vi alle døde.

Om språket går til grunne

Som lys og luft,

Vil hatefulle hærverk

Storme jorden.

Men tidens tann styrer solen til seier,

Så ingen skal fryse.

29.

ORDET

Den som søker skjul i ordet,

Vil klare seg i verden.

Ordet bærer himmelens bue

Og alt som er skapt.

Om du venter på veien,

Vil jeg møte deg med et ord

Som varmer ditt hjerte.

Ordet er sang for engler

Og liv for en ny slekt.

MUSIKK

Det er musikk i foten din,

Sa mannen.

Kona trippet barføtt

Og sang om været.

Musikken skal aldri stivne,

Sa kona til mannen,

Som gikk i vannet.

Og sommerfuglen fløy

Med bestekjolen på,

Mens grashoppen gnikka på fela.

Når bestefar kom heim

Fra fjellet i dag,

Hadde han musikk under skoa.

Og klokka slo tolv

Til en hemmelig natt.

Og stjernene spilte på cd

Så himmelen lyste.

Og alle jordens mennesker

Fikk høre englesang.

30.

VED

Ved i ovnen,

Varmt under taket.

Vegger og tak dirrer

Av vedluft og varme gufs

Fra en gammel ovn.

Veden smaker,

Og veden knitrer.

Det lukter nykløvd ved

I hele dalen.

Ved av eik og bjørk og or,

Og litt blandingsved

Fra Heimeskogen.

Stearin lyser opp rommet,

Og veden varmer kalde føtter

På sengekanten.

Veden er god å ta i,

Som en ekte arbeidsneve,

Eller en god venn.

ARV

Han voks opp mellom fjell

Og tømmervegger,

Og la seg kald og sliten

Som en gammel mann.

Han levde spartansk,

Og kom gjennom vinteren

Med et par geiter.

Og skigarden holdt stand,

Så huset blei berga.

Men arven var heile livet.

31.

VAKKER

Det vakre forgår,

Og dagene svinner i mørket.

Det vakreste for sjelen

Er navnet,

Og himmelens blomster

Som synger i kor.

Det vakreste i livet

Er møte med gode folk og engler

På veien til verdens ende.

BLOMSTER

La meg vandre i blomsterhager,

Og sovne i klokkelyng.

Jeg vil sverme

Når lyset stråler over landet,

Og drikke saften av honningnektar

Du byr meg av hånden din.

La meg vandre i drøm over jorden

Og hvile ved blomster og strå.

Jeg skjelver som lauv i vinden

Og venter på tidevann.

Jeg ror fra Øya til Holmen.

Her bor jeg med åtte små.

Blomstene vekker min tanke.

Min hage er full av blomst.

Jeg gir til alle jeg møter,

Til døden skiller oss ad.

For blomstene gir hva de lover.

Ja, blomstermusikken er gull

Så lenge jeg lever.

LYS

Når sola står over huset

Og maler som en katt,

Da stiger varmen, og lyset

Blir til en eventyrskatt.

Når noen banker på døren,

Åpner jeg med et smil.

Kanskje er det faster Maren,

Eller kanskje naboen min?

Alle skal få seg en rose,

Og litt brød til kaffemat.

Jeg gir noen ord som lyser

Og navnet som skaper alt.

Jeg ser utover denne verden,

Og kjenner meg svak.

Da vet jeg at nåden virker.

Jeg lever, og alt er betalt.

32.

LYSET KOMMER

Lyset kommer til oss

Og favner oss ømt.

Lyset viser veien til frihet

Og skaper lengsel og glede.

Vi vokser i dette lyset,

Og våkner hver morgen med smil.

Kraften har fylt våre lunger

Og velsignet vårt hus.

Lyset er kilden som varer

Til frosten fanger oss inn.

Lyset måler dybde og lengde

Og farger jorden

Med skjønnhet og varme tanker.

33.

SORG OG GLEDE

Gud har sorg i denne verden.

Selv om blomstene er vakre,

Bryter vi hans pakt og bud.

Svalene flyr og lager rede,

Kvinner føder,

Dagen gryr.

Lyset søker hele jorden

Etter mennesker som drømmer

Om å skape noe stort.

Gud vil glede oss med blomster,

Hilse oss med dagens lys,

Følge oss på nådeveien –

Til vi er i paradis.

DØREN

Jeg kjenner at døren er åpen.

Gufs av vindkula slår.

Jeg sitter med vadmelsbukse

Og kruser mitt gamle hår.

Døren er åpen for alle

Som gjester huset mitt.

Snart kommer månesigden

Og stuper med halen sin.

En fremmed står også i døren

Og banker forsiktig på.

Og tankene flyr til de falne

Som aldri fikk se de små.

Når julesangen skal runge

Er døren åpen til fest.

Da synger de små i koret,

Og himmelsønnen er gjest.