Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

JEG SKRIVER NAVNET DITT – Poesi 12/14 – Del5 *Sigve Lauvaas

Desember 18, 2014

Ill.foto

23.

HUSET

Huset står alene,

Tuntreet blør,

Slekten har reist til Amerika.

Hussvalene er borte,

Men rådyrene beiter i hagen.

Ingen ringer, ingen banker på.

Huset er kaldt som graven,

Og vinden blåser,

Det regner og snør.

Snart er det vinter i hagen.

Vinden kan synge i vegger og tak.

Huset står som en bauta

Over en fallen soldat.

Solen glimter fra siden,

Mens tuntreet synger for mannen.

Når mørket kommer er mannen kald,

Og frosten river i bakken.

Isen lokker i tjern og vann,

Og huset står ensomt ved fjellet

Og ser, – like til Amerika.

UNDRING

Jeg står bak et tre

Og undres over livet,

Som plutselig synger

Inni oss – mens dagene går.

I det innerste rommet synger stjernene

Som blomster på himmelen.

Og vinduet mitt er åpent, heldigvis,

Så jeg kan se livet i tretoppene,

Som strekker seg som et barn

Mot det blå rommet.

24.

JEG ER

Hvem er jeg som hører

Veldige symfonier

Når jeg går langs elvebredden.

Og i fjellet stryker felestrengen

Så portene åpner seg,

Og jeg kan gå like inn i berget.

Hvem er jeg, som er så fortvilet

Over mørket som rir i landskapet?

Hvem følger stien til toppen

Og skriver navnet,

Så andre kan se hvem jeg er?

I stillheten, som rår grunnen,

Hører jeg mitt hjerte banke.

Og jeg undres hver dag over livet,

Og de hjemløse fuglene

Som vinden leker med

Når havet synger på bølgene.

NAVNET

Jeg leser ditt navn.

Dette navnet vokser i kraft.

Jeg fornemmer virkeligheten

Som en ild fra jordens innerste.

Her er energi nok for en hel verden.

Og lyset stråler til jordens ende.

Jeg følger jordens vingeslag,

Og navnet følger meg på veien

Som en voksende kraft.

Jeg blir løftet med vinden, og kan seile

Som en albatross i rommet.

Og lyset stråler fra alle sider.

Jeg leser ditt navn, og blir en del av navnet

Som lyser av kjærlighet fra pol til pol.

25.

STILLHET

Stillheten etterpå

Er skjønnere enn ord.

Nærmere det hellige

Kommer du ikke.

Stillheten i våre øyner

Er å vandre i natten.

Når alle sover

Er stillheten myk.

En kvinne føder

Og speiler sitt ansikt.

Barnet er navnet

Som kom til vår jord.

TANKER

Vi som tenker natten

Mens lyset senker sine skuldre

Og viser oss rommet med alt.

Vi som oppdager nye stier,

Og blader som henger til jorden,

Vet ikke alt om tid.

Vi lukker våre hender om månen,

Men er like fattige.

Uten ordene kan vi bare eksistere

Som nyformede blader

Og såkorn til en ny vår.

Navnet henger som et symbol

På lyset som skaper liv,

Og befrir oss fra mørkets makter.

Navnet gir ånd i overflod til alle

Som vil ta imot velsignelsen

Fra en hellig søster eller bror.

Det er å bli elsket, og salvet

Som arving til det gåtefulle rike.

26.

UTVALGT

Aldri har jeg ønsket å være

En himmelblomst, eller en knopp

På et utvalgt tre.

Jeg er ingen plante.

Jeg har ingen blader eller stilk.

Men jeg er en utvalgt sjel

Som lever med engler.

Jeg bor på jorden,

Og er knyttet til menneskenes nettverk

Med usynlige tråder.

Kroppen min trenger sol og vann.

Og vinden kjærtegner alle

Som vandrer under stjernene.

Jeg søker stillheten,

Som får meg til å lytte etter toner

Fra det store rommet.

Mine lepper leter etter ord.

Jeg vil synge takk til livet, takk

Til elven som glir forbi

Og regnet som gir ørken grøde.

PÅ SCENEN

Den stille snøen

Fikk meg til å glemme alt.

Jeg vandret langt – før dag ble natt,

For snøen lyste,

Og stjernene kom inn på teppe

Som et stort orkester.

Og jeg var der som morgendagen,

Med grønne tøfler.

27.

SPRÅK

Ordene glir inn i språket

Som menneskene

Glir inn i forsamlingen

Av levende og døde.

Ordene danser av lyd

Fra rom til rom,

Og treffer oss midt på dagen

Med kjærtegn.

Vi kan ikke fri oss fra ordene.

Språket er vår arv,

Som vi befester med dikt og sang

Fra morgen til kveld.

Tiden, som preger oss,

Og lyset som taler inn i sjelen,

Får språket til å leve.

Dette lyset gir liv til navnet

Som vi elsker over alle navn,

som det er skrevet:

Vi er speil i speil, skapt i hans bilde.

Og vi skal arve en ny jord

Hvor alle taler ett språk.

BYGG

Bygg for meg et stort hus.

Ikke noe er for stort og vakkert

For den som er prins eller prinsesse.

I dette huset vil jeg sove og drømme.

Jeg vil dyppe mine hender i Jordan

Og bade i Middelhavet, til porten åpner seg.

Ill.foto

Uncategorized

JEG SKRIVER NAVNET DITT – Poesi 12/14 – Del4 *Sigve Lauvaas

Desember 18, 2014

Ill.foto

17.

LYS

Vi fanger lyset,

Vi fanger vinden,

Vi fanger lyden

I fosseduren.

Og alt vi fanger er i oss selv.

En dråpe pust,

Et stjernehvelv.

Vårt indre er som en liten plante

Som vokser ut

Av et lite frø.

Vi bor i skallet,

Vi bor i lyset.

Og vi har lys i vårt eget hjerte

Som stråler kjærlighet

Over is og snø.

VUGGE

Jeg vugger et barn.

Et hjerte vugger,

Og nøklene ringler

Og vinden blåser i berget.

Ute går ungdommen

Hånd i hånd.

Jeg vugger med alle

Viser jeg kan. Og barnet mitt.

18.

TALE

Jeg taler til hele dagen

Og drømmer i nattens vinger.

Jeg taler mitt navn

For levende og døde,

Og flyr i verdensrommet.

Jeg hopper fra stjerne til stjerne

Og taler med den ene,

Som leker gjemsel med alle små

I verdensrommet.

Jeg hører et kor

Og betrakter kirkene i byen

Som kimer under blått laken.

Det er årstid for musikk,

Og talen stiger

Til dagslyset slipper taket

Og natten kommer.

VAKRE

Det vakre i verden forgår,

Og dagene reiser bort.

Bare et dødelig spor er igjen

Når alt er forbi

Og trikken er stanset.

Det vakre blir lys og engler

Som møter oss på veien.

Alt som er skapt kan fortelle

Om farger i naturen

Som speiler seg hele dagen.

Vakker er du som blomstrer

I ungdommens vår.

Årtusen har møtt sine kjære

Med kyss og klem.

Og høsten smykker oss med frukt,

Og korn fra bondens åker.

19.

NÅDE

Vi lever i nåden.

Fangen har fått nåde,

Og alle er frie.

Ikke en går til grunne

I ordet som lyser.

Nåden er vakker

Som landskap og hus.

Og menneskebarnet

Åpner sitt hjerte

For alt som er vakkert

Og elsket av Gud.

Vi lever i nåden,

Og takker for brødet.

Landskapet lyser

Og fletter vårt liv

Til en vev av englegarn.

SANG

Jeg synger din sang.

Hver dråpe jeg skriver

Er navnet ditt.

Jeg vandrer i dine spor.

Så lenge jeg lever

Er du vennen min.

Jeg synger kjærlighetens pris,

Jordens udødelige melodier,

For å vekke sjelen.

Og sangen skal møte

Min elskede stjerne,

Som synger i kortet

Jerusalem.

20.

KLOKKER

Hvem støper klokkene?

Hvem syr jorden sammen

Til en billedvev?

Hvem kommer i kveld

Når alt er stille,

Og solen går ned?

Hvem eier de utgamle tårn

Som peker i sky

Og kimer hver søndag?

År etter år ser jeg barnet

Som kommer til oss

Med nåde og fred.

Det lyser i byen,

Av orgelmusikk og sang.

Og kirken er åpen for alle.

ORD

Jeg hører noen rope navnet.

Da våkner jeg.

Når noen roper tome ord i luften,

Forteller regnet om livet

Som blir forvandlet av dette navnet

Som lyser i landskapet

Da hører jeg ekko i fjellet, og leser:

Ordet er lys og levende vann

For hver den som tror.

21.

TIER

Jeg tier når jeg må.

Jeg er jo bare et lite strå.

Jeg seiler på sjøen,

Med alle på slep,

Og kursen er Øyhavet,

Det gode håp.

Jeg tier og legger meg inntil din favn.

Jeg kysser så lenge jeg kjenner ditt navn.

Du er en engel som kom til meg,

Og jeg ble en engel som fløy til deg

Ved midnattstid,

Og du ble min.

Et eventyr.

JORD

Jorden drikker meg.

Jorden er et anker og et hav

For mennesker som snakker sammen.

Språket er en sol

Som stråler ut av jordens blomst.

Jeg lengter stjerner, lyset,

Ord i natten.

Kom til meg, du kjære engel.

Fyll min sjel med gode minner

La meg vokse i din nærhet.

Gi meg kraft, og styrk min tro.

Bryt mitt bann

Og jordens lenker.

La meg leve fritt som ørnen,

Vandre gjennom stjernehimmel.

Kle meg for den nye jord.

Lær meg språket.

22.

DRAR

Du drar meg, drar meg.

Du urtids lys.

Du merker meg

Med din ånd.

Det drypper honning

I mine beger.

Du drar meg inn til deg.

Du drar meg fra mørket

Til lyset ditt,

Til navnet ditt,

Til huset ditt.

Du drar meg fra jorden

Til lovsang og dans.

Du drar med ditt navn

Og forløser min sjel.

Du gir meg din ånd.

MITT NAVN

Jeg skriver det evige språket,

Jeg skriver med lys over jorden,

Så alle kan se.

Jeg skriver ditt navn.

Du er min bror.

Jeg skriver med gullbokstaver

I hjerte og sinn, på vegger og tak.

Mitt navn er fylt av ditt navn

Så lenger lyset skinner på himmelen.

Du er i min nærhet – som luft og vann.

Du er et øye som ser alt i speilet.

Navnet er min identitet,

Et hjerte som banker til din ære.

Navnet i mitt navn er livet og lyset.

Uncategorized

JEG SKRIVER NAVNET DITT – Poesi 12/14 – Del3 *Sigve Lauvaas

Desember 18, 2014

11.

HUS

Høytidelige hus, ærverdige dørkarmer,

Høye portaler og trapp,

Vegger som vekker minner,

Takbjelker og klokkeklang,

Rom med halvlange bord

Som innbyr den ene, –

Speil som minner om slott,

Magiske rom med vindu til stjerner,

Og en utedo med aviser

Og frisk luft.

Høye hus som ruver mellom åser og fjell,

Storhet i gammel tid

Med nøkkelhull og lås

For omstreifere,

Og en grind som var lukket

For vinteren.

DAG I BYEN

Jeg var her en hel dag

Og gikk i parken,

Uforstyrret, fremmed

Mellom folk fra alle nasjoner

I en labyrint.

Jeg så lysene i vinduet,

Kirkene med jomfru Maria

Og tiggerkonene

Som hele dagen hadde selskap

Av duer og forbipasserende.

Jeg var pilegrim med bønner

Om et langt liv,

Gledet meg over dagen

Som gav fred, og frihet

Til å være alene med en engel.

12.

STRØM

Vi følger strømmen

Under stjernehimmelen,

Seiler ut som fiskere

Og møter øyer og skjær i storhavet.

Vi går i land på fremmede kyster

Og hviler under palmer.

Under en tindrende måne

Sitter vi i undring,

Speider nye øyer i storhavet.

Og folk vi møter setter spor,

Og bildene blir mange,

Filmen lang som Nilen.

Etter stormen blir vi vasket på land

Ved Kap det gode håp.

Strømmen gav oss et pusterom

Og nye bekjentskaper

Med nakne innfødde i Stillehavet,

Og i dansen forstod vi hverandre.

Jeg kan fortelle om svarte mennesker

Som skinte som solen, øynene

Hadde kontakt med engler,

Hjertene var rene

Og kroppen dekket med hvite klær

Når de danset under himmelens tegn.

Om strømmen går hit eller dit,

Er målet det samme,

Å se morgenstjernen, og forvandlet

Møte våre kjære ansikt til ansikt

Når bølgene har lagt seg

Og vi er i havn ved Palmekysten.

13.

ELSKE

Jeg elsket den ene

For tretti år siden,

Men ingen er den samme.

Likevel elsker noen fremdeles.

Vi ser tingene fra ulike vinkler

Og med andre øyner enn før,

Så det er ikke underlig

At vi slutter å elske med tiden.

Jeg var forfengelig

Og elsket å male skjønnheten,

Som er en salgsvare i dag,

Uten å sette pris på det naturlige.

Jeg elsket av begjær,

Og elsket den ene som en engel.

Forståelig elsket jeg den ene

Som var alt – til stormen skilte oss.

BEVEGELSE

Når alt beveger seg i samme takt,

Oppfatter vi ikke bevegelsene

Og tenker at det er stille på sjøen,

At havet er flatt,

Men om bord strever skipperen

Og kaffekoppene seiler.

Å holde stø kurs er vanskelig

Når bølgene feier folk på sjøen,

Og en er alene igjen.

Når en stanser, ser vi de andre

Bevege seg fra et gitt punkt.

Tenk at du sitter på toget

Og et annet tog passerer i god fart.

Da gjelder det å dømme rett.

14.

TID

Å komme før tiden,

Eller etter tiden,

Er et dilemma.

Men det er bra at du kom.

Men, når kom du?

Tidsuret peker i en sirkel.

Jorden er rund.

Tiden er uendelig rik på tid

Som renner i havet.

Hvor kommer tiden fra?

Tidens ekko

Slår i alle hjerter.

Tiden er som en løk

Som skaller av.

Vi har stadig mindre tid.

Tiden strekker ikke til.

Alt vi skulle ha gjort,

Er en mare.

At vi fikk brukt tiden,

Er en mager trøst.

Tiden vitner om liv.

Uten liv er tiden borte.

Om tiden i universet

Vitner englene.

Uten visdom, ingen tid.

LYS

Tidlig vår. Lys på bakkene,

I snøklokkene, lyngen.

Vinterlys langs veiene.

Lys skinner i tretoppene.

Lyset venter på din sang.

15.

VÅKNER

Våkner i lyset

Under et tre.

Rusler på stien

Og er trett.

Famler i blinde

Etter noen å holde i,

Klatrer i fjellet

Ned en kløft.

Hva ser jeg

Når jeg åpner døren?

Hva ser jeg

I skogen, i fjellet?

Jeg sliter med ord

Og tenker flyktig,

Men lytter lenge

Når fossen durer.

Jeg lever livet

Under himmellyset,

Og går i kirken

Og spiller orgel.

Min vei er lang

Og solen stråler.

Jeg finner tonen

På vei til målet.

Jeg hører larmen

Og kjenner kulden.

Når natten kommer

Er fuglen stille.

16.

VEV

Mitt liv er veven,

Mitt liv er reiser.

Og nye bilder blir lagt til veven.

Et landskap lyser

Med snø i fjellet.

Og elven fryser, og veven vokser.

Mitt liv går videre mot et mål.

Og langt der borte –

Skal veven stige.

Som sol og stjerner er veven min.

Snart er den skjult

På andre siden.

Og våren kommer med kildevann,

Og tusen farger

Har fest i hagen.

Nå kan jeg synge, for veven min

Er blitt et tempel

For navnet, navnet.

KILDEN

Kilde fra jorden

Stuper, spruter,

Fosser og danser i fjell.

Ungdommen søker

Og finner kilden.

Elven renner

Sakte mot kveld.

Frukten smaker,

Konene baker,

Kilden er som gull.

Livet spirer.

Himmelen stråler om kapp

Med barnet

Som er født til jord.

Uncategorized

JEG SKRIVER NAVNET DITT – Poesi 12/14 – Del2 *Sigve Lauvaas

Desember 18, 2014

Ill.foto

ALT

Alt jeg skriver er et budskap, en sang

Om et hus og en hage.

Det underlige navnet er svøpt i ord

Som kommer til

Mens blåklokkene nikker

Og stjernene er på hell.

Alt er bundet sammen i en vev

Som lyser i tusen farger

Til glede og oppmuntring.

Det stadfester at jeg er –

Mer enn et lys.

HÅND

Du tok min hånd

Og vi gikk den lange veien.

Som trærne vokser i alder,

Blir vi preget

Av alt vi hører og ser.

Og navnet som roper i ødemarken.

En hånd kan være en oase,

En kilde som aldri går tom,

Et speil for livet.

VANN

Jeg vanner blomstene.

Du gir meg et smil.

Du er min søster og venn.

Du byr velkommen, og adjø.

Jeg takker for vannet

Som strømmer ned fra skyene,

Som gir daglig brød.

Verden gråter av glede

Når det regner i ørkenen.

FJELL

Fjellene lyser

I et hvitt skjær.

Snø og is og fjell

Er Norge.

Månen jager over fjellene i vest,

Og bølgene jager mot land.

Havets dønninger roper

Så fjellet forvitrer.

De hellige kneler på Selje

Og klamrer seg til fjellet.

Klokkene kimer

Og forkynner fred,

Og stjernene sender sine offerlys,

Så jorden blir rik.

Nåde, sier presten.

Gi oss nåde, så vi kan stige

Og møte tidevannet når det kommer.

GJEST

Vi venter på noen.

Sirkelen går rundt, og i kveld

Så kommer naboen.

En nabo kommer langsomt

Opp trappa, og skuer landskapet.

Det er ikke ofte naboen er utenfor.

Tenk å være så fremmed

Rett rundt hjørne.

Alle går visst med masker i dag.

Han takker for besøket.

Det var hyggelig å se naboen,

Og høre navnet.

HAV

Under havet er fjell, store sorte fjell

Som holder havet på plass.

Havet er bare en balje med vann

Som gir fiskene et sted å bo.

De fleste mennesker har et forhold til havet,

Som til sin egen slekt.

Den er dyp, har kraftige røtter.

Og vi kommer aldri forbi den

Uten med båt.

Havet er livsnerven, pulsen, livet.

Havet er et hjerte som slår uavbrutt

Og forteller om dager og timer.

Havet er som et dypt blikk,

Et speilbilde av Vår Herre.

Havet vandrer hit og dit

Og samler dråper i stor stil,

Så verden kan reise på første klasse.

Her er vi passasjerer,

Og snart er vi ved målet.

DET SISTE

Når ordene er frosset ned

Og menneskene har sluttet å puste,

Har vi ingen flere valg.

Dager og netter løper om kapp

Som et hellig åndedrett,

Og til sist må vi bøye oss i støvet.

SOMMER

Landet tørker nesten ut

Viss ikke skyene sender regn.

I morgen er det torsdag,

Og hver dag formidler en stor glede.

En ny dag med svaler i luften,

Med regndråper på taket,

Og bær i hagen.

Sommeren gir ny energi

Og jorden fryder seg som et barn,

Over alt den kan servere.

Blomster i hopetal, grønnsaker

Og frukt fra egen hage,

Det er stort å plukke bær

Med barnebarn

I lette sommerklær.

SKIPET GÅR

Havet er uendelig,

Og skipet går.

Den hjemvendte sønnen

Drømmer om hus,

Men alt koster.

Det regner gull til jorden,

Og det blir en god høst.

Men på andre siden av havet

Slår bølgene over by og land,

Og knuser skipet.

Bare en engel kan redde verden.

Vi må få nye skip,

Og en kaptein som kjenner leia

Og har makt over bølgene.

10.

BØLGER

Livet er bølger.

Lær deg å gå på bølgene.

Lær deg å stille stormen.

Lær deg å møte en

Som rekker ut hånden.

Du skulle si ja.

Du ble stående og se.

Du tenker med blikket

I en annen vinkel.

Du er som en tone fra havet

Som slår på strengene.

Nattens melodi er sangen

Som lever mellom to.

Og de kan aldri skilles.

Derfor blir dagen natt

I timeglasset.

Og fuglene synger

I den hemmelige hagen.

Og to er blitt tre.

Og lyset lærer oss kjærlighet,

Som en pust fra Gud.

BÅT

Årer i sjøen,

Minner fra barndommen,

Bølger og fisk, et spill av tid

Mellom natt og dag,

Tornerosesøvn.

Den ene kommer på vannet

Og gir meg et bilde,

En evig gave, et ansikt som lyser,

En kilde som fosser frem,

Kjærlighet over alle grenser.

Uncategorized

JEG SKRIVER NAVNET DITT – Poesi 12/14 – Del1. *Sigve Lauvaas

Desember 18, 2014

SKJEGG

De er blitt gamle

Trærne i skogen.

Og kroppen min er gammel,

Øynene ser dårlig,

Men jeg lukter godt.

Jeg har nettopp vasket skjegg og hår,

Og roper til verden:

La skjegget gro.

Begynn med en ny trend.

La gamle menn få leke.

Ludo eller biljard, og en spaserstokk

Kan hjelpe noen i dag.

De trenger et puff for å komme ut.

TV’ en står fast.

TID

Døgnet går sin runde.

Det er ikke noe å gjøre med det.

Det lengste døgnet har 24 timer,

Og de andre er like lange.

Tiden jager ifra oss,

Og er likevel like bak.

Tiden er som en parabol.

Den tar imot,

Og beveger seg fra alle kanter

Som en vindmølle.

Blomstene blir til frukt,

Kildene til floder,

Dråper til hav.

Men ingenting er som et frø.

Det kan slå rot over hele verden.

VALG

Der er mange valg

Som ikke er mine valg.

Å velge jorden,

Har andre valgt for meg.

Jeg er bare her,

Ikke som en plante,

Men som den jeg er,

Helt unik.

Jeg hører når eplene treffer bakken,

Og velger det fineste.

Hele livet velger jeg

Det jeg synes er best.

Og hele livet må jeg stå til ansvar

For mine valg.

Derfor gjelder det å velge

Med klokskap og visdom,

Så mine valg står seg i stormen,

Så navnet blir hørt.

SEKUNDER

Sekundene faller

I den store rettssalen.

Vismennene har gått sin vei,

Og døren blir lukket.

Sekundene treffer bakken

Og triller som hagl på asfalten.

Jeg står forgjeves igjen ved porten.

Sekunder blir til dager og år.

Tiden river og sliter i kroppen,

Og tenner og rygg må repareres.

Kanskje alle mennesker må ha service

Før eller siden?

ORDENE FLYR

La ordene fly

Som sommerfugler i vinden,

Som frø og lauv.

La ordene falle til jorden,

Så vi kan favne budskapet.

Ordene er fylt med mening

Som lyser som gull.

Kjernen er saftig og lett som ull

Før den kler oss.

Ordene flyr i sverm, i skyer,

Og legger seg over menneskene

Som manna og dogg.

Dersom vi er modne til å ta imot,

Kan vi fort bli mette.

Og vi kommer til dekket bord hver dag.

Vi er de privilegerte

Som har fått arverett,

Og et navn som lyser.

KJÆRLIGHET

I begynnelsen var kjærligheten.

Siden kom hat og krig.

Men kjærligheten skal seire

Over ondskapen.

Bare i kjærlighet kan trær blomstre.

Og menneskene har behov for kjærlighet

For å overleve.

Kjærligheten er alfa og omega.

Men kjærligheten er en gave.

Kjærlighetens lys omslutter oss,

Og gir oss nye krefter hver dag.

Kjærlighet er veien til visdom.

LYS

Når lyset kommer,

Mister mørket sin makt.

Strekk hånden ut,

Så får du en venn i livet.

Over oss er lyset,

Som favner hele jorden.

Den som drømmer om lys,

Er kongelig utvalgt.

SPRÅK

Bokstaver er frø i vind,

Knopper som spirer og gror

Til en frodig hage.

Ord blir til føde for mange folk

I aviser og blader, og bøker

I hyller og skap,

Og på nett.

Rundt hele kloden

Har folkehopen et språk

Som passer inn.

Og den som bestemmer seg

Kan lære ordene,

Og synge med

I det store koret.

SØVN OG SNØ

Kanskje faller jeg i søvn

Og ligger med lukkede øyner

Mens snøen daler.

Det er snart jul,

Og desember er en kald tid.

Vi raser igjennom byen

Med pakker og pynt,

Før den store dagen.

Så faller jeg i søvn

Og hviler lenge, for å ta meg inn

Etter en hektisk førjulsstri.

Det er tradisjon

Å forteller evangeliet,

Eller ordet, i en åpen kirke.

STILLHET

Stillheten er enkel.

Som et barn bærer lyset,

Bærer tiden stillheten til oss.

Tiden og stillheten hører sammen,

Men menneskene lager støy,

Så stillheten må knele

Til et lukket rom.

Paven lengter etter stillhet,

Og alle hellige

Frakter stillheten med seg i graven.

Jeg søker stillhet i livet

På et høyt fjell,

Mens andre finner stillhet i ordet.

Lyset er stillhet i perspektiv.

Og lyset gir kraft til livet,

Som bærer verden i sitt skall.

Uncategorized

STEMMER I ROMMET – Poesi 7/14 – Del4 *Sigve Lauvaas

September 24, 2014

Naturidyll i sol. Ill.foto.

17.

TID

Vi kan ikke gripe tiden, holde fast i berget.

Døden vil eie vårt lys og vår maske, og taler høyt.

Vi kan ikke vente på morgendagen,

Som ingen har sett.

Tiden danser sin vei, og lenker oss til verden.

Alt som kommer, forgår, men tiden seiler sin egen sjø,

Og vi kjenner ikke det endeløse havet.

Vi vet bare vi er kongelig født

Og skal arve alt når tiden stopper

Og alle klokker roper navnet.

Da er himmelen blitt gjennomsiktig,

Og vi kan se hverandre som i et speil.

BORTE

Skal vi bli borte i denne sjøen,

Skal vi miste hender og føtter,

Skal vi favne himmelen med øynene

Og sove trygt i dine hellige armer?

Skal lyset drikke havet, og natt bli til dag

– hvor jeg svømmer som en fisk?

Skal jeg møte en engel ved porten

Og være borte fra denne verden

Til jeg kan drikke din vin

I helligdommen?

Skal jeg bli borte i støv og aske

Og glemme mine egne, må jeg be

Om å slippe alderdommen.

Da vil jeg heller åpne øynene i Jerusalem,

Når fredens klokker kimer,

Og være en av de utvalgte i vinåkeren.

FRUKT

Ordene er poesiens frukt,

Som er saftig og bærekraftig

For et langt liv, inn i det evige bueteltet

Som lyser av himmelens stjerner til en ny dag.

18.

TANKER

Hva tenker du om meg

Som er i trengsel dag og natt

Av forurensede ord som griper inn

Og farger atmosfæren grå?

Hva tenker du når englene tier

Og jeg er motløs en natt,

Som etter en orkan som har meiet åkeren

Og skapt panikk i byen og på havet?

Hva tenker du om skyttergravene

Og volden i verden som ryker –

Som fra et bål som aldri slokner?
Hva tenker du om det evige når ingenting

Lyser kjærlighet i hjemmet

Og gardinene er trukket for,

Til et segl for de døde?

TIDENS GRENSE

Tiden har en tykk og en tynn grense

Som sluker hverandre på veien,

Og strekker seg ut og minker

Som gras og lauv.

Tiden glir ut fra land som en båt,

Og kjærtegner alt den treffer

På sin vandring som en evig pust

Som griper tak i menneskene og løfter landskapet

Til store høyder med tårn og blomster

Som lyser og setter spor.

Tidens livspust seiler over alt som en ørn

Og stuper ned til den minste hytte

Med gledens vind, og forteller om navnet

Som gir liv og grenser, vei og lys,

Så alle kan finne fram til målet.

Jeg må vente til tiden roper,

Og forme mitt eget kors

Til en portåpner til Det aller helligste,

Hvor sjelene får sin lønn.

19.

VÅKEN

Jeg er våken og drar hjem til livets kilde.

Min melodi er kjent. Jeg øver dag og natt

Med brusten stemme.

Jeg synger i mitt hjerte. Jeg skal vinke

Når andre seiler samme vei.

Ja, kjærligheten våker – enn i larmen,

Og åpner dører, setter fanger fri.

Hørselen, – jeg ser, og hjertet banker.

Jeg er våken til å åpne stengte dører.

Ensomheten er et lukket rom

Hvor stillheten kan synge i.

Jeg går dypt, og kjenner klarhet over alle grenser.

Her er jeg nå, mitt hjerte slår i takt

Med tidens adventsklokker. – Jeg venter,

Håper å få treffe den ene, hist i en evig kongesal,

Ved kilden i et hellig land.

DØDEN

Døden skyller over oss..

Bølgene skyller mot stranden,

Og berget blir knust.

Døden bølger over hele verden med uendelig kraft.

Som en tømmerhogger feller den skogen,

Og renser gullet fra bekken.

Verdens slagghauger fylles.

Brønnene skaper et lite håp. Bare de som har lyset

Finner veien til oasen. Her er engelen i hvit kappe

Og tar imot dine bønner.

Døden ser alle. Og du vil bli døpt

Med den nye dåp.

Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 14/6 – Del 10 * Sigve Lauvaas

September 6, 2014

Stillhet.Ill.foto

41.

DRØM

I stillhetens navn drømmer jeg.

Og drømmene brenner opp.

Asken skriver flere dikt,

Men jeg kan ikke se horisonten

Som speiler det uendelige.

Drømmer er hemmeligheter

Som åpenbares, speil som blir synlige

For en utvalgt slekt.

Jeg drømmer i stillhetens rom

Og leser ord på veggen.

Jeg arbeider i drømmer og dikt,

Og når mitt høydepunkt

Viss helsen holder.

Jeg vil tolke regn og vind, og møte tiden

Med åpne armer.

Det gåtefulle livet åpner mine øyner

Så jeg kan se Gud.

JEG UTFORDRER

Jeg utfordrer mine kjære

Å lytte til Bach og Grieg.

Jeg er svak for magiske stemmer

Og holder meg fast i stolen.

Jeg er turist i landskapet,

Et nysgjerrig barn.

Jeg utfordrer dere til å se med hjerte,

Være åpne for naturens under

Og solens glitrende spill.

Lytt etter orkesteret, folk.

Fjellene skjelver av glede.

Livet skal gå videre.

42.

KIRKE

Min kirke er ganske alminnelig,

Kledd med tømmer,

Og har et tårn med messingklokker.

De gamle vinduene samler lys

Fra en hel verden.

Og salmene bruser i treverket

Når organisten spiller.

Min kirke er gammel, og har historie

Fra de eldste tider.

Den løfter landskapet

Og får menneskene til å samles.

Kuppelen i taket sprer glede

Fra bøkene som åpnes og lukkes.

Jeg er tilskuer på galleriet.

Jeg hører til som et frø i vingården

Som vokser mot høyden.

Mitt hjerte er lys i mørket,

Som en kirke på fremmed jord.

I DAG

Nettopp i dag går et tog

Mot fremtiden.

Dit vil jeg dra. Dit går reisen.

Jeg holder meg fast,

Og toget går heftig, over høye fjell.

En skremmende kraft fører meg.

Jeg reiser med et forrykende åndedrag.

Vinden tar meg med.

Jeg seiler på skyer.

Det er som en fødsel.

Jeg våkner i et annet liv

Og blomstrer, og hører sang fra rommet.

Her bor jeg og du.

Visdommen forener det tapte,

Og opphøyer det som ingenting var.

43.

Å HØRE

Å høre lyder som fuglekvitter

Og rennende bekker for første gang,

Kan ikke beskrives med ord.

Det er nytt liv.

Tiden vi lever i, og ny teknologi,

Gjør at flere som er født døve,

Kan få en ny hverdag.

Å høre gir stadig nye perspektiv.

Folk som tar hørsel som en selvfølge,

Forstår ikke forskjellen.

Å høre for første gang er grensesprengende.

Det er som en ny fødsel.

BROR

Jeg hadde en bror

Som var fylt med visdom.

Men en morgen var sjelen i paradis.

Livskraften var reist.

Tårer kan ikke flyte evig.

Min bror har det godt hos Gud.

Hver morgen når solen stiger,

Og fuglene kvitrer,

Tenker jeg på min bror.

Døren er åpen, graven er tom.

Min bror er ikke der.

Lyset stråler fra evighet, og forteller

At ingen er glemt.

En gang skal vi møtes igjen.

Mitt hjerte slår sterkt

For tilhørighet, og kjærlighet

Som fylles av visdom

Fra livets kilde.

Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Posei 14/6 – Del 9 *Sigve Lauvaas

September 6, 2014

Giljajuvet.Ill.

35.

MORGEN

Det er morgen,

Og her er min hage.

Jeg legger meg ned i graset her

Og hviler meg litt, knuser tiden

Som kommer imellom

Og stikker meg som en veps.

Det er morgen og fred, og sommersol.

Kanskje en dag ligger du her

I armkroken min.

Så er det sikkert en sang vi kan nynne.

Jeg venter på svar.

Jeg venter på neste morgen.

MELODI

Det toner en melodi

Mellom ørene mine, gjennom huset.

Det skjærer i glass, og pirrer meg litt.

Jeg sover i natt. Jeg drømmer

Om kirsebær og moreller, litt vin

Fra en gammel kjeller.

Det lukter av noe uvirkelig, søtt.

En stjerne kan spille gitar.

Jeg er fri til å vandre.

Jeg elsker å synge i fjellet.

Der hører jeg klangen av din melodi.

Den kommer igjen og igjen

Som en lokkende tone.

Jeg møter deg der en stjerneklar natt,

Og englen over oss hvisker ditt navn.

Jeg elsker å løfte tiden.

Og du er min ville fugl i kveld, min skatt

Som synger i rommet når jeg sover.

36.

SE SOL

Se, solen holder meg,

Trærne holder meg.

Luften holder meg levende nå.

Jeg puster og trøster meg selv,

Går mellom stoler og bord, mellom alt,

Og vil forandre verden.

Se meg i vinduet, i speilet.

Det lyser i skogen.

Se skyene seiler, og menneskene

Trekker seg tilbake som maur.
Og vinden kommer,

Og solen kommer og tørker regnet.

Se hvem du er, hvem som er på veien.

Jeg hører stemmer, og stien slutter,

Og himmelen beveger seg.

Hodet er fullt av drømmer.

En sol holder meg i hånden og favner,

Favner alle, hvert minste strå.

TRÆR

Trærne står stille, bøyer seg,

Rister, og vokser i høyden, og ut

Som en skog, et virkelig slott i fjellet

Med fuglesang.

Trærne vinker og snakker med alle,

Og vokser i hundre år,

Og taler i høyden som måne og stjerner

Og kjemper for livet – for å holde seg fast

Når stormklokkene slår.

Trærne puster som barn og takker for alt

Før de må gi seg for sagbruk og hammer.

De blir til et hus som er høyt og flott.

Det speiler sitt ansikt, og ler.

Trærne har et eget språk i verden.

37.

DET GROR

Jeg puster i glør,

Og ordene gror i asken.

Det gror i min hage.

Mitt ansikt lyser.

Det gror over hele verden i dag,

Og blomstene maler jorden.

En fargerik himmel

Med drivende skyer og sol.

En underlig verden med ord,

Og mennesker som forsker

Og undrer seg over livet.

Hvem skapte frøet til alle?

Jeg puster i ord,

Som våkner som menneskebarn.

Så blir det aften og stjerner.

Og tusen ansikter lyser.

Det begynner å spille til natt,

Og vårsolen stiger frem.

LYSET

Når lyset følger oss hele dagen

Inn i kvelden og natten,

Er vi langt nord.

Det bugner av sol og blomster,

Og mennesker lyser i alle land.

Det er hjerter som lyser.

Det er lovsang fra engler

Som lyser i blått.

Kom nærmere du som lyser,

Så jeg kan rekke min hånd.

Jeg vil så gjerne favne lyset,

Favne kjærligheten

Så livet kan vare evig.

Jeg søker etter levende lys

Fra den første morgen.

I dypet av alt gløder en lampe.

Det er vårt håp.

38.

Jeg ser fjellene,

Klatrer i stjerner og trær,

Favner landskapet med øynene.

Jeg frykter ingenting i ordet.

Jeg lever i skapelsen, og trøster meg

Med frukt og bær.

Jeg ser lauvet, og blomstene våkne.

Det er utstilling i hagen.

Og på supermarkedet bugner det av alt.

Blikket fanger omgivelsene,

Snakker til levende og døde.

Tankene velter i ord på innsiden,

Og jeg kan formulere en ny sang.

Vårens budskap er liv

Som strømmer inn i hele organismen,

Og glemmer alt som er bak.

Alt er blitt nytt over natten,

Og øynene blir åpnet.

Jeg ser Gud.

TID

Tiden kommer inn i rommet.

Fra begynnelsen er tiden en venn

Som fører vår for og gir hvile.

Jeg ser barn blomstre,

Og mennesker og dyr beveger seg.

De snakker sammen på ulike plan

Og blomstrer, og visner,

Og blomstrer igjen som all naturen.

Jeg skriver om tiden som et hjul

Som ruller på himmelen.

Det er krefter i tiden som ikke kan måles.

Livets krefter er hellige.

I livets dimensjon er tiden

Vårt eget speilbilde.

39.

ELSK VISDOM

Som livet og døden,

Er visdom en gåte.

Visdommens språk er kjærlighet.

Elsk visdom, elsk det som er ekte og sant.

Elsk det som varer evig.

Det er målet for vår vandring.

Tankene vandrer fra den ene til den andre.

Menneskene haster forbi

Med tunge bører.

De bærer ikke diamanter, men sitt eget liv.

Veien strekker seg ut,

Og vi lærer visdom.

Det er vår bærebjelke.

TILHØRIGHET

Jeg hviler i ringen av andre.

Min tilhørighet er minner, og daglige syner.

Jorden kommer nær meg,

Og tiden kommer meg i møte.

Ordene møter meg hver morgen.

Og jeg drømmer om å leve.

Skapelsen er det evige åndedrett.

Jeg blir favnet av lyset,

Og takker for min tilhørighet.

Jeg takker for visdommen i ordet

Som er kilden til liv og utvikling.

Jeg fyller mitt liv med kjærlighet,

Så jeg kan leve for andre.

40.

SPØR VINDEN

Om det er tid å legge seg ned,

Eller reise opp, kan få oss til å svette.

Jeg liker å stå på valg,

Jeg liker å velge ord i butikken,

Og kjenne og smake.

Kanskje er det vinden som spør

Etter en skog å tale til?

Vinden er som en stemme

Fra det blå, ukjente landet.

Den kommer som en skygge

Og drar i oss til vi er lydige.

Vinden koker i havet og plystrer i fjellet

Til evig tid.

Og jeg kan se på, føle og kjenne

At jeg er lauvet som blir borte

Som en skydott.

I stillhetens hytte kan jeg søke lys

Mens vinden jager landskapet.

Jeg klamrer meg til det evige

Som en maur til tua si.

Og alt gjør jeg i kjærlighet til visdommen,

Og livet som tar meg med

Over land og hav.

ORD

Det er ikke mye å føye til

Når alt er sagt.

Ordene dveler ved livet

Som går nedoverbakke,

Når høydepunktet er nådd.

Ordene maler i mitt innerste

Og bretter ut filleryer

Som konelige løpere.

Jeg kan bare ta imot,

Og bøye meg i støvet.

Ordene seiler sin egen sjø.

Jeg er bare en tavle i livet.

Lars Hertervig

Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 14/6 – Del 8 * Sigve Lauvaas

September 3, 2014

Soloppgang.Ill.

30.

LYS

Om jeg bare var en vei, et tre.

Om jeg bare var et lys

Som skapte glede, harmoni og fred,

I alle land, i rom og tid,

Så var jeg lykkelig.

Jeg elsker lyset.

Og forstår mer i dag om mørkets makt,

Om selvbedrag

Og hjerteløse eventyr.

Jeg bærer lyset frem med ord.

Mitt ansikt lyser veien frem.

Jeg kneler for ditt lys, o’ Gud.

Din stillhet favner sjelen min.

Jeg fylles av din kjærlighet.

Ditt lys gir håp. Jeg tror på under over alt.

Så enkel er min barnetro.

Halleluja.

TID

Vårt liv er et timeglass.

Tiden flyr.

Vi lever under sol og skyer.

Hvilken dag det er i dag, vet bare Gud.

Jeg er et strå, et lauv, med hatten på.

Snart reiser jeg fra jorden.

Jeg tenker, føler, lytter nå.

Mine føtter er på vandring.

Mens sjelen roper etter ledig tid,

Slår havet hvite bølger.

Jeg maler tiden med en strek.

Vårt liv er små sekunder.

Se timeglasset ebber ut.

Og jeg er med på lasset, som et lys.

Snart er det påskemorgen.

31.

JEG GLIR

Jeg glir på svaberg,

Jeg glir i livet.

Jeg glir i kjærlighetens søvnløse netter.

Jeg glir under stjernelys.

Jeg er stadig på vandring.

Jeg glir fra nord til sør, fra øst til vest.

Det er langt dette landet,

Med et uendelig hav

Som strekker seg ut som en alterduk.

Jeg glir på tanker og ord.

De hjelper meg frem,

Og setter grenser for livet.

Jeg glir som en fugl på vinger

Og raser ned av høye fjell.

Jeg sitter i mitt rike

Og drømmer om å være meg selv.

FLYTER

Jeg flyter på bølger,

Og er en båt med seil og mast.

Jeg er overveldet av det uendelige rommet,

Som er opplyst dag og natt.

Landskapet favner mitt ansikt.

Mine øyner roper på deg.

Jeg flyter mot paradiset, mot engler

Som tar imot mine tårer.

Jeg seiler med blomster på havet

I en lykkelig drøm.

Jeg strekker mine armer mot lyset

Og favner mine barn.

Jeg lever på kjærlige minner,

Og våkner i Det hellige landet en dag

Med nye klær.

32.

LÆR MEG

Lær meg å brenne mørket

Så mitt heftige lys kan lyse.

Lær meg å fly.

Lær meg å dyrke ditt landskap

Og gi meg å være et frø.

Gi meg dine varme hender

Så jeg kan strekke meg høyt

Og bli til en vennlig bror.

Lær meg å lyse mørket bort

Med øyner, hjerte og sjel.

Gi meg en stillhet som fyller mitt sinn

Med nye krefter og kjærlighet.

PLUTSELIG

Plutselig er vi et skjelvende strå

I sommergressvind.

Og nattluften dugger fjell og eng,

Og puster i skogen som vann og jord

Og kjæler med husveggen min.

Plutselig er vi et lite land

På grensen til alt som er til.

Vi lever i håpet, og strekker oss ut

Til en stjerne, høyt i det blå.

Vi reiser og synger om vind og vær

I en menneskeslekt.

Vi er dine elskede barn som blør,

Og lengter til Stillhetens øy.

Vi roper på navnet og gir alt vi har fått.

Av kjærlighet skapte Gud stjerner og sol.

Og David fikk Israel.

33.

OMKRING OSS

Omkring oss går havet,

Omkring oss går Gud

Og engler i hopetal.

Jeg sover og våkner med fuglekvitter.

Jeg er visst en fuglevenn?

I dypet elsker jeg alle folk

Og landskapet rundt omkring.

Jeg går mine stier og ser et fjell.

Det blåser en kjølig vind.

Fra toppen kan jeg se tusen mil.

Fortell hvor jeg hører til?

Omkring oss går tiden, natt og dag,

Og havet bølger mot land.

Jeg er et barn fra det høye nord,

Et lys i Skyggenes dal.

BEKKER

Vi er alle bekker

Med klart kildevann.

Det finnes menn og kvinner som drikker

Av sprukne brønner.

Jorden drikker,

Og bak meg sildrer fire bekker.

En bekk fra hvert verdenshjørne.

De kommer fra fjellet.

Jeg vil se kilden til alle bekker

Som renner i havet.

Jeg vil se lyset som stråler frem

Fra himmelrommet.

Jeg vandrer over øde marker

Og leter etter en oase.

Jeg vil se Gud før vinteren,

Og oppleve fred på jord.

34.

KOM

Kom til meg, min venn.

Ta meg i hånden.

Se, jeg vil løfte deg over fjellet.

Vi skal gå til et nytt land

Med budskap om fred.

Kom skal jeg vaske dine føtter.

Jeg vil trøste deg

Og leke dine sår med kjærlighet.

Du er min venn fra glemselen,

En flamme som aldri slokner.

Kom, så åpner vi kirkedøren,

Og døren til de blå fjell.

Jeg vil følge deg, sier engelen.

Du er min venn fra evighet av,

Et lys på himmelen.

Kom til meg, og spis av frukten.

Jeg vil dekke et bord for deg,

Og løfte deg i kjærlighet.

Dine øyner er glede og fred.

Jeg velsigner deg. Du er den ene.

Din stemme vekker meg til hellig dans.

SOL

Solen gjemmer seg.

Kom ut av din hule. Kom til meg.

Skogen gynger som bølger på havet.

Klærne svaier, og stjerne blinker.

Dine øyner blinker og smiler ditt navn.

Du er kjærlighet. Jeg ser deg

Som engelen i skogen.

Og fjellet er fullt av sol som binder oss.

Solen kaller på oss fra morgen til kveld.

Den åpner dør for oss,

Og favner alle med sine mektige vinger.

Ill.foto.

Uncategorized

STILLHET OG FUGLEKVITTER – Poesi 14/6 – Del 7 * Sigve Lauvaas

September 3, 2014

Havørn ved Smøla.

26.

TAL

Tal ikke til støvet.

Tal stillhet til sjelen, bror.

Undre deg over det skapte.

Se frøet i alt som gror.

Rosene bøyer seg ut av tiden,

Som mennesker strekker hals.

Når lauvet vinker og traller,

Hører vi fuglesang.

Grågåsen peiler mot havet

Og flyr over sjø og land.

Adjø alle lette vinger.

Høsten står alt i brann.

Tal til mitt ømme hjerte.

Stillheten hvisker, ditt ord.

Alt som er skapt i smerte,

Skal juble på denne jord.

STILLHETEN

Jeg kaller stillheten

Og sangen.

Hver dråpe av himmelskyer

Skal favne vår jord.

Jeg vandrer og kaller på havet,

Og fjellet som gir meg fred.

Jeg kaller tiden tilbake.

Min barndom var lang og søt.

Jeg skriver ditt navn i hånden.

Mitt hjerte banker for deg.

Den evige, lyse sommer

Skal vekke mitt ømme sinn.

27.

VILLE FUGLER

Fuglene mine er ville,

Som blomster og lyng.

På markene ser vi dem glimte

I solens strålevell.

De kvitrer som landskapet rundt oss

Og hilser god dag, god dag.

Fuglene gir meg glede,

En rikdom å være født.

Tenk, å oppleve fuglekvitter,

Musikk fra en fugleskare av ærfugl og lom.

Det gir meg nye krefter, og høytid.

Jeg er konge i eget hus.

Kloden ruller i rommet,

Og jeg spiller gitar.
Ordene fosser på papiret,

Og jeg er skyggen av alt.

Jeg undrer, og ser meg i speilet.

Det lyser over hav og fjell.

Det stråler fra himmelhjulet.

Det svinger natt og dag.

FUGL

Fuglene flyr hjem til kvelds.

De flyr til gammel adresse.

De sover på øyer i havet, et sted,

Og drar forbi mitt hus.

Fuglene flyr hjem til slutt,

Som mennesker, i stillhet.

Der høres kvitter av min fugl.

I dypet er din stemme.

28.

NÅR JEG VÅKNER

Håpet er i mine nerver.

Sterk er dagen som er vevd i sol.

Jeg er fanget, ser og lytter.

Jeg er våken. Takk og lov.

Trygt er landet, freden smaker.

Jeg er født, og tiden går.

Det er morgenluft i graset.

Stille griper lyset rommet mitt.

Alt er vakkert i min hage.

Blomster våkner, fuglekvitter.

Epletrær med frukt må le.

Paradis med sol vil lyse.

Jeg skal male hele verden nå.

REGN

Regnet drar meg inn i huset.

Jeg vil dra meg etter deg

Når solen bølger frem.

Sterk som regnet, roper fjellet.

Jeg vil rope etter trær med epler på.

Røttene er dype brønner

For en diger grein.

Regnet vekker meg or søvne.

Jeg vil drømme om en morgen uten regn.

Bare landskapet der ute bader

Det er høst og mye regn.

Jeg våkner snart med fuglekvitter, stjerner.

Og havet klapper mot land.

Snart kan jeg høre rosene synge.

Det er solen som kommer

For å tørker regnet bort.

29.

STILLHET

La stillheten ruge i hjerte og sinn.

Der ute er larm og leven.

La stillheten komme i huset mitt,

Og bli hos meg hele tiden.

Jeg lenges til stillhetens fargeprakt.

Naturen er skjønn som en pike.

Jeg lenges å eie den snøhvite drakt

Som kler oss når alt er over.

La stillheten favne vårt urolige sinn

Som spinner om mer å eie.

Se blomsten på marken, og fuglens lek.

Så vakker er hele verden.

Landskapet gir oss alt i seg selv.

Orkesteret spiller for alle.

Stillhetens nøkkel er himmel på jord,

Og livet er eventyrvandring.

LYTT

Lytt til gitaren. De tusen mil

Skiller oss fra en stjerne.

Se at du eier en ring av gull.

Du er en dronning i livet.

Lytt til en engel som roper ditt navn.

Lytt til en stemme i vinden.

Alt er så vakkert når du er her.

Jeg hører sangen om kjærlighet.

Du er en himmelgave.

En solstråle flyr fra fjell til strand,

Og over den hele jord.

Ditt ansikt lyser ved natt og dag.

Du gir mitt hjerte fred.

Ditt ansikt er mer enn ord.