Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark7 * Sigve Lauvaas

G.Øyamo-Ill.

MIN LILLE VENN (Et minnedikt)
Jeg elsker barnet som forlot meg,
Jeg elsker min lille venn.
Jeg elsker vår kjære som ville ha vært
Sammen med oss i kveld.
Jeg lurer sterkt på hvordan det ville være
Å ha deg ved siden min.
Men det er for sent nå å begjære dette
Når døden har sanket deg inn.
Jeg savner deg veldig,
Men tror vi snart skal møtes igjen.
Jeg lever på minner, og vet
Alle morsomme ting vi kunne ha gjort.
Jeg tenker på deg hver dag og stund,
Og lurer på hvor du er nå,
Hvorfor du ikke kunne holde ut?
Jeg rekker deg hånden, og kysser deg.
Jeg elsker deg høyt som en stjerne
Som aldri blir borte mer.
Jeg lyser fred over barnet mitt
Med glansen av kjærlighet.
Sigve Lauvaas

SOL
Våre ord er små
Imot solens mektige kropp.
Vi ser ikke klart,
Som visdommens klare lys.
Men ordene gir oss en smak
Av livets uendelige rom.
Her senker solen seg ned
Og løfter barnet opp.


BÆRER
Vi bærer på hverandre.
Moren bærer barnet inn i verden,
Holder liv i frøet,
Reiser seg og bærer en ny generasjon.
Fjellene bærer oss over alt
Til dagene er dekket med smil
Fra en blå himmel.
Trærne bærer lauvet
Som bærer årstidene i sitt ansikt.
Og havet bærer bølgene
Fra pol til pol.
Vi bærer hverandre, og hilser dagene
Som berører oss med lengsel.
Vi bærer hverandre
Fra generasjon til generasjon.

SKRIV
Vi skriver kjærligheten inn i historien,
Og setter avtrykk i fjellet.
Alt vi tar på forteller om våre liv
Og lyset vi bærer med oss.
Skriv lyset i alle rom, skriv til vi skilles
Og møtes igjen
Som lysbærere på tidløse strender,
Der vi kan bade fritt og være venner.
Skriv fargene, landskapet, alle drømmer og visjoner,
Så andre kan se at vi lever,
Så de kan kjenne kraften av kjærlighet
I en vanskelig verden.
Skriv til jord og himmel møtes i lyset
Av hvite fjell.


DET VAKER
Fjellene vaker som fisker i vannet.
De følger oss med harde og skarpe øyner.
Fjellene gir oss en glimt av snø
I Jotunheim og Dovrehall.
Det vaker i menneskemyklderet
Som reiser over store vidder,
Som rein og hjort.
Fjellene står majestetisk i tusen år.
De strekker sin halds fra jorden
Mot stjernene.
Her er så vindunderlig friskt i høyden
Under månesigden.
GLANS
I juniglans og kløvereng
Roterer sommerfugler og humler.
De smaker på jordens deilige lukter
Og kretser mellom unge og eldre,
Som vitner til en lys dag.
Glansen av sol i øyner og ansikt
Får gresshoppen til å spille.
Det er varmt over hele landet
Og grågjessene sprader og kakler
I høyskolens korridorer
Med lystige fjær.
Se meg, sier barna i parken.
Se at vi lever, sukker de gamle
Som har funnet seg en benk.
De løfter sin hals mot det uendelige lyset
Som bader i havet,

Der sjømannen setter dype spor.


G.Øyamo-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark6 * Sigve Lauvaas

Negev-Ill.

REGN
Kom,
La oss danse på vollen i kveld
I lyden av regn.
Kom,
La oss falle til jorden
Og drikke av strømmende vann
Som banker på døren
Til vår katedral.
Se, fjellets kapell lyser i regn
Og løfter sin munn
Mens dråpene fyller luften
Og banker på jorden
Som seiler fritt av sted.
Regn gjennom rommet
Følger oss hele livet som en venn
Og løfter sjelen mot Gud
Som skapte alt.
KOM
Kom til fjellet, kom med ditt hjerte
Og bli beruset.
Kjenn luften som favner oss,
Som favner fuglene og lyngen
Og speiler hele verden
Med et fredelig pust.
Kom til frukthagen, til det hvite huset
Som rommer så mye kjærlighet.
Kom til fjellet, til ordet,
Og kjenn at Herren er god
Som lar alt dette skje.
– At vi møter hverandre
Gir håp for fremtiden.


VERDEN
I denne veldige verden
Er fjellene det tryggeste sted på jord.
Her er skjul for regnet
Og utsikt til en god alderdom.
Gamle fjell er naturens vektskåler.
Her er gullet gjemt,
Og her samles vi til fest for livet.
La oss se verden som omgir oss
Før det er for sent.
LIVET
Fugler lever av insekter,
Menneskene lever av hverandre.
Vi lever av å bli elsket,
Og vi elsker hele livet.
Vår kjærlighet til den ene
Er som et hjerte som slår ustanselig.
Vi skjelver som grasstrå i vinden
Og bøyer av når høsten kommer.
Vi stuper i nattemørke
Og lyser som himmelens stjerner.
Vi er øyne og ører som venter på svar
Om det evige livet.

DET UKJENTE

Vi reiser i det ukjente
Og jager mot fremmede kyster.
Vi slåss mot tiden
Som stuper imot oss hver dag.
Vi flyr på vinger som fugler
På fremmede språk.
Vi søker et fjell, en fast bolig,
Et hjem for tid og evighet.


REISE
Etter den lange reisen
Er vi kommet til de blå fjell.
Her sitter vi og ser på stjerner
En uendelig stjernekveld.
Takk for at reisen er over
Og vi kan slappe av
Og samle nye krefter til livet
Som lyser bak død og grav.
En morgen er vi fremme
Og synger som aldri før
Med tidløse englestemmer,
Med folk ifra nord og sør.
Her speiler barnet sin himmel
Og blomstene lyser om kapp
Med ord og toner som triller
Som kjærlige kyss mot natt.

ORD
Våre ord går med oss på veien
Og møter oss i stille stunder.
Som toget ruller over jorden
Danser ordene for full musikk.
Gjennom alle tider har ordene spredd sine blader,
Og vinker til alle nå.
Jeg står ved en grind og hilser
Hvert ord med åpne armer, og smiler og ler
Over frukten som flyr til verdens fire hjørner
Fra planet til planet.
Ordene er som nervetråder, som hender og lys.
De strekker seg frem og blir til en åker

For sultne munner, manna til evig liv. 


Veien-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark5 * Sigve Lauvaas

Grete Øyamo-Ill.

FJELL
Jeg støtter meg til fjellet
Og slår ring om fjellet,
Og tar fjellet med meg hvor jeg går.
Fjellet er i min verden
En katedral, en vis mann, en rygg
Som bærer meg fra a til å.
Jeg rører fjellet med rene hender
Og kjenner at fjellet puster.
Fjellet lever nå.
Tretthet i fjellet
Kan føre til sprekker og steinras,
Flodbølger og gråe hår.
Men jeg ser fjellet som en venn,
Et utkikstårn for livet,
En rampe for klokker som slår.
OVERFLØDIG
Sammen er vi tomme kar,
Overflødige munner
Som går gatelangs og venter
På en ny vår.
Vi rører oss, og stammer ordene,
Navn vi har lært å elske
Mens vi lever i skjul
Til solen kommer igjen.
Vi brenner inne med fordommer
Og tror at vi er utvalgt,
Mens gjerdene rives
Og hestehoven lyser vår.


STOPP
Jeg stopper ved porten
Og går inn i byen.
Fremmed vandrer jeg gatelangs,
Og hviler hodet i parken
Når nattklokkene slår.
Stopp med ventetiden
Og gå videre, min venn.
Snart er sommeren tilbake
Og solen varmer kroppen, og trærne lyser
Som stjerner fra hele verden.
Alt vi ser, er et bilde på noe større.
Menneskene må se i speilet.
De stopper ved et hellig navn,
Og oppdager de andre – etter hvert,
Før ventetiden er over.

SØVN
Søvnen kommer,
Og tiden flyr med spisse vinger
Gjennom dager og netter,
Til jeg våkner i lyset
Og ser min egen kropp
I en gylden vugge.
Jeg drømmer i søvnen
Som en konge i egen båt
På vei til De levendes land
Med hvite seil.
Jeg sover tiden i senk
Og går tørrskodd over fjorden
Til en ny virkelighet.
Ansiktet lyser,
Og jeg er født i det nye livet.


KAOS
Når fjellene revner
Og dalene skjelver,
Er verden i kaos
Fra morgen til kveld.
Når natten er over
– Mens ingen sover,
For alle er ute –
Og klarer seg selv.
De gråter i hjerte
Og bærer en smerte:
Hvor skal vi reise?
Vi trenger et hjem.
HVA
Hva kommer det av
At klokken går i retning tolv,
Og dag og tid forsvinner
Som dugg for solen?
Hva kommer det av at skrift og språk
Henger sammen med mennesker
Som våker over ordet,
Som aldri vender tomt tilbake?
Hva kommer det av at vinden øker
Mot natten, som banker i husveggen
Mens vi sover til nye krefter
Og tenker på Gud?
Hva er alt som beveger seg i tid og rom
Og fyller våre hjerter med undring,
Og speiler barnet, som gir verden

En ny virkelighet i lyset? 


R.Larssen-Ill.


Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark4 * Sigve Lauvaas

E.Munch-Ill.
VERDEN
Verden koker.
Det bølger i overflaten,
Og de vindfulle klippene tar imot.
Klørne vokser hos menneskebarnet
Som sover urolig hver natt.
Men det er ikke krig.
Vi omgir oss av ørnevinger.
Gribbene biter,
Men vi klarer oss nok.
Verden er blitt et røverhi.
Vi pleier de gamle, men ser mørke skyer,
Og tiden sprenges i havet.
Hver dag er en gåte.
Landet blir farget av fremmed blod.
Vi gir alt i kjærlighet til Gud.

PULS
Pulsen slår.
Vi reiser oss, og blir bedrøvet.
Vi gir, men får ikke takk.
De armer vår jord.
Der slektene pløyde og sådde,
Vokser tistler og lyng.
De fremmede forstyrrer våre nerver.
Vi vet ikke hva som er rett
Før vingene er klippet.
Snart kan vi ikke fly. Vi må gjemme oss.
Noen har tatt vår åker, vårt hus
Og renset landet. Vi har mistet vår tro.
Bare fjellene står igjen.


MINNE
Fjellene vokser
Til hvite og grå flekker i minnet,
Til nakne trær.
De stirrer på månen,
Og natten som kommer
Inn i vår verden.
Og himmelen kommer nær.
Jeg vandrer som havet,
Som fugl i rute,
Og legge meg flat for døden og livet.
Mine krefter er alt jeg har.
FUNDAMENT
Ordet, troen og livet,
Er et fundament jeg aldri skjønner helt.
Men en gang i det fjerne
Blir visdommen åpenbart,
Og forvandlingen skjer over natten.
Som en kornåker kommer i brann,
Brenner mitt hjerte for sannheten,
Fundamentet som bærer.
De evige søyler i livet gir håp
I en vanskelig verden med krig og tårer.
Vi trenger en ny vår, en ny dåp.
  
DAGEN
Så lang en dag, så lang en vei.
Tiden jager fort av sted.
Mitt liv er nå min eiendom,
Min lønn er Sinai.
På berget gikk Moses opp.
Hvor ble han av?
Vår Herre gav oss bud og lys
For vandringen til Israel.
I dag står stjernen høyt, min venn,
Og peker på vår jord.
Hvem løfter barnet med et kyss
Og takker Gud?
Hvem metter verden med sitt ord
Og skaper liv og fred?
Dagen seiler, bølger slår.
Vi speider mot en ukjent strand.
Snart ser vi fjellet, som et tårn i vest.
Or havet stiger solen opp
Og gir oss fuglesang.
KJÆRLIGHET
Hvem brenner for kjærligheten,
Som er sterkere enn alt?
Det er lyset som holder verden sammen.
Lyset er kjærlighetens språk.
Jorden er holdeplassen, åkerlappen,
Der menneskene møter hverandre
Og forvandles til edelt metall.
Våre hjerter er kjærligheten i et nøtteskall,
Åpenbart for de vise, men skjult for massen.
Vi lever i ordet som skaper liv

Og åpner stengte dører.


Liten foss-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark3 * Sigve Lauvaas

Hemsedal-Ill.
HELHET
Dette er en hel bok,
Et fjell, en verden.
Dette er livet mitt. –
Og jeg er en del av alt.
Jeg er lenket til jorden,
Til menneskene, –
Mine brødre og søstre.
Jeg eier en formue av erfaring og tid
Som er flettet sammen
Til kunstverk, fjell og skyskrapere,
Vanlige fiskere, musikere, handelsmenn,
Og bønder som dyrker jorden.
Jeg dyrker levende ord.
SOVE
Jeg sover godt om natten
Og drømmer mine kjære i Afrika
Som går og går, og aldri kommer frem.
Jeg sover til jeg hører fuglesangen
Og kan stige ut til en blomstrende morgen,
Kledd for et elskelig publikum.
Jeg sover fra regn og latter,
Og puster ny luft til flyet letter
Og hele verden beveger seg mot nye mål.
Jeg sover i en ny atmosfære,
Jeg glir inn i en ny virkelighet
Som forvandler livet til en klode, til et fjell
Som lyser fra det endeløse havet,
Der båtene stimer sammen
Og jages av tusen bølger. 

 
VIRKELIGHETEN

Jeg ser virkeligheten i fjellet,
Det ekte og gamle fjellet
Som snakker alle språk.
Fjellet har toner og øyeblikk
Vi aldri blir ferdig med.
Som en rolig symfoni fyller det vårt indre
Og viser oss havspeilet.
Vi ser oss selv i fjellet.
Det holder seg godt, etter alderen.
Jeg har ikke så mye å si til fjellet,
Men fjellet har mye å si til meg,
Som vandrer i tåkedrømmer
Og tror på en ny vår.
Fjellet holder meg fast,
Og kaster ikke tiden bort med prat.
Fjellet er fortid, nåtid og fremtid,
Og er ankret til mantelen,
Og er kimen til alt som er – og beveger seg.
Jeg er bare en dråpe, en boble, et fnugg
I det store universet.
Men jeg er, og klamrer meg fast til fjellet
Som en maur i grålysningen.
Det virkelige fjellet – som berører oss
Med sitt lys, hvisker navnet.


TUR

Vi når sjelden middagshøyden
Før vi må trekke oss tilbake
Og rusle for oss selv.
Kreftene avtar, og vi er ikke trent
Til de store høyder.
Vi er fullstendig utslått etter en tur
Og må innhente oss,
Samle krefter til nye toppmål.
Vi skal være våkne for fjellet
Til vi ikke kan mer.
Stiene blir visket ut som et navn i livet.


HØYE HUS
Jeg sitter høyt
Og ser hele verden i et bilde.
Menneskene klumper seg sammen
Høyt over byens tak.
Jeg er den yngste i landet
Og skal snart overta.
Det er en oppgave i vente,
En vei å gå.
Høye hus stiger i fjellet,
Klamrer seg til grunnvollen
Og holder ut år etter år,
Som en slave.
Jeg sitter høyt
Og reiser med vinden.
I søvnløse netter går jeg bort
Til en ny virkelighet.
YNGST
Jeg var yngst av ti søsken,
Og haltet meg frem
Til en trygg sti.
Her er jeg nå med staven,
Og hilser de jeg møter
Med ordet som lyser
Og skaper kraft i hele kroppen
Så jeg kan leve.
Jeg er yngst, og svinger meg
Mellom grønne greiner –
Og blir beruset av musikken
Fra fossen som stuper

Og forteller om evighetens blå brønn.


Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark2 * Sigve Lauvaas

Nanna Kiønig-Ill.
REISE 3.
Jeg blir trett av å reise,
Og hviler ofte i sofaen.
Jeg puster dypt i foreldrenes åker,
Og tenker på barndommen –
Og kornbanda vi satte på staker.
Jeg reiser på havet,
Og oppdager at alt er ikke perfekt.
Miljøet råtner på rot
Og mennesker tar skade på sin sjel.
Jeg vet – det er en utfordring
Å reise mellom verdens storbyer
Med en urviser rundt halsen.
Jeg reiser sommer og vinter,
Hele tiden, dag ut og dag inn,
Til naboen dør av alderdom, helt alene,
Mens barna er i Europa eller Amerika
Uten gyldig pass.

REISE 4.
I begynnelsen lengtet jeg
Til fjerne kyster.
I dag lengter jeg til mine egne
Fjell og fugleknauser.
Jeg vil se de gamle stier, og gå
I ”Minnenes dal” – til sjelen letter,
Så kroppen kan lande i fred
For tidens storm og brøl.
Jeg lengter å se nye steder i verden,
Treffe nye mennesker,
Favne noen jeg kunne like
Å dele hotellrom med.
Jeg er en drømmer,
Men reiser i tidens strømnett,
Og utforsker stadig nye landskap.
Hele jorden er et eventyr, en katedral.

REISE 5.
Å reise gir adspredelse.
Jeg får gå på den kinesiske mur,
Se Norge fra luften, på langs,
Ankre i Det kaspiske hav,
Klatre i Himalaya.
Jeg elsker å reise,
Og drømmer meg bort hver dag.
Det er en uskrevet lov
At det er lov å reise,
Bare en kommer tilbake.
Vi kan ikke reise ifra seg selv,
Og vårt hjerte er med på lasset.
Alt vi har av erfaring og drømmer,
Er byggesteiner for et langt liv.
REISE 5.
Malmen i fjellet, i treet,
Er en edel masse.
Slagget er til ingen nytte
For den som driver butikk.
Jeg går ofte i fjellet og leter
Etter skatter.
Men, om fjellet var av gull,
Ville det bli et forbudt område.
Malmen holder hjulene i sving,
Og er som et hjerte på jorden.
Det er malmen som gjør at vi lever
Og kan fortelle historien videre.
BABEL
Midt i verden
Roper mennesker av alle språk
Og lyser som stjerner.
Radio og Tv lenker seg
Med usynlige tråder
Og puster liv i støvet.
Menneskene flokker seg sammen
For å skrive veien
Til det hellige landet.
Midt i verden oppfyller de løftet
Om Babels forvirring
Før solen går ned.
VÅKNE
Når livet kommer tilbake
Og bjørnen våkner,
Glemmer vi vinterkulden
Og de som gikk bort.
Livet er en oppreisning
Fra jordens dype kløft
Til lys og blomstring.
Vi reiser alle gjennom livet
Og drikker honning,
Og slikker sol fra fjellet.

Det er vår himmeltrøst.

H.Sørensen-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark1 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-Ill.

FJELL Poesi

Anno
2000
Sigve Lauvaas

Nobel forlag



ÅR
Årtusen, årtusen
I glass og ramme.
Fjellet i nord
Er ørnen sitt hjem.
En kvinne henger opp sine smykker
Og mimrer.
Jeg leser dikt helt for meg selv
I stillheten.
Årene maler i kropp og sjel,
Og ute reiser fuglene
Til et varmere land,
Akkurat som naboen.


KROPPEN
Kroppen er som en løk,
Den har mange dimensjoner,
Fasetter og ansikter.
Men kjernen er godt skjult.
Kroppen flammer av glede
Og holder seg varm.
Den er som et brev, en gåte
Som glitrer i solen.
Kroppen er en tømmerstokk
Som gjør sin nytte,
Og fyller sin plass i samfunnet
Til glede og trøst. 


REISE 1.
Den som reiser bort,
Lengter alltid hjem.
Fremmede ord
Forplanter seg i menneskene.
Den som reiser kan fortelle.
Og veifarende ble gjerne avisbud
I gamle dager.
Den som reiser ut,
Reiser også i sitt indre.
Alt som skjer på veien påvirker
Og former våre liv.


REISE 2.
Den som reiser
Går glipp av det som skjer
Hjemme i hagen, i nabolaget,
Og i sitt eget hus.
Men, det vi ikke får vite,
Blir aldri med i vår historie.
Selv om vi forsøker å være våken,
Med antenner og øyner,
Er der alltid noe som går hus forbi.
Jeg reiser ikke lenger, sier noen.
Men hver dag er en reis,
Både på indre og ytre plan.
Vi reiser og fornyer oss,
Vasker klær, og polerer bilen.
Vi trimmer hår og skuldre –
Helt til toget stopper,
Eller går for aller siste gang.

Uncategorized

Sigve Lauvaas Poesi – 1965-2015 – Linker

(Sigve-6år)My blogs

Uncategorized

DITT LIV, DINE ORD – Poesi2015/3 – D10* Sigve Lauvaas

 

Kveldshimmel fra Finnmark-Ill.

 

D10.

 

VEIEN

Motorene durer

Langs den frosne veien.

Og jeg er en gammel mann

Som nesten ikke hører.

Men jeg kan se,

Og innbiller meg at støyen

Plager de fattige

Som tenner bål

Til minne om St. Hans.

De bor i sine tynne telt

Som lyser som drivved

Langs veien.

Alle hører susen.

Det er et evig jag mot storbyen,

Der togene stopper

Og fabrikkene spyr røyk

Til et vitnesbyrd om livet.

Men andre veier slynger

Som et nettverk i landskapet

Og spiser stadig mer jord,

Så ingen kan dyrke korn

I mils omkrets.

Veiene graver til seg

Oppmerksomhet og penger

Så vi blir lammet,

Og klarer ikke produsere mat

Til våre egne.

Strømmen mot byene øker.

Motorduren blir tettere.

Og flere og flere flyr

På veier i rommet.

Jeg undrer meg på

Fremtiden for landeveien

Som lyser i landskapet

Mellom øst og vest.

 

POESI

Er poesi en tirade,

Eller en komprimert

Stim av ord?

Er poesi en plage,

Eller melk

Fra en frodig mor?

Jeg kan ikke svare.

Men ordene har vinger

Som flyr over hele kloden.

Dem som har fanget en svale

Vet at frøet vil gro

Til et lys i landskapet.

 

TID

Å klippe tid

Er som å klippe livet.

Tiden smelter i oss

Som et godt ord.

Når vi hører vakre ord

Vet vi at noen ser.

Da kan vi åpne speilet

Og kjenne glede.

For alle har tiden

En inngang og en utgang.

Vi kan ikke trekke noe ifra

Eller legge noe til.

Å klippe tid

Er som å klippe lyset.

Det bor i oss

Så lenge vi lever.

 

INGENTING

Ingenting er som et vindu,

Eller et lys.

Ingenting er som den du elsker.

Ingenting er som du.

Ingenting er som tiden vi har,

Både foran og bak

Ingenting er som ordet

Som skapte alt.

 

LIVET

Når livet er en vakker drøm,

Så vil jeg gjerne leve.

Når livet får rikelig med søvn,

Kan jeg skrive om stjerner

På himmeltaket.

Livet kommer igjen hvert sekund

Og forvandler verden,

Så vi må ta bilder for å huske

Hvem vi er.

Livet beveger seg i bølger,

Som havet.

Det skummer mot land

Og lyser på himmelbuen

I blomster.

Livet er som et uferdig maleri

Med mange utfordringer.

Og detaljene må på plass

Før kunstneren kan signere

Mesterverket.

 

BE

Be om nåde.

Alle trenger nåde, renhet

Og kraft, og kjærlighet.

Og alle søker fred

I sommerparadiset.

 

Kveldshimmel-Ill.

 

 

Uncategorized

DITT LIV, DINE ORD – Poesi2015/3 – D11* Sigve Lauvaas

Kveldshimmel fra Finnmark-Ill.

 

D11.

TRÆR

Jeg elsker de majestetiske eiketrær

I Solbakken,

Der jeg lekte som barn.

De står støtt i orkan,

Og strekker sine vinger ut

Som en mor.

Jeg elsker de staute stammer

Som har slått seg til på gården,

Og skygger i sommervarmen

Når fuglene drømmer.

Jeg elsker trær med dype røtter

Og en fast marg.

Lauvet tar ikke av for et vindpust,

Men holder hodet kaldt.

Jeg glemmer aldri det jeg elsker,

Selv om tiden går

Som et hurtigtog i landskapet

Og streifer meg med sigden.

 

KORT LIV

De færreste levde til de ble femti.

Gjennomsnitte var tretti.

Det gjaldt å bruke livet

Før vinteren krevde alt.

De fikk barn tidlig, og døde unge.

Ingen leger kunne hjelpe

Den som ble rammet av pest.

Da strøk gjerne alle med.

De ble innhentet av stjerner i mørket

Som gav raust av sin tid.

Lyset gav dem en kald hånd,

Men mange fikk leve videre.

 

MIDT I VERDEN

Midt i verden er en rose,

Et øye som ser alt.

Langt der ute er en gjeter

Som passer sauene.

Midt i livet har jeg et syn:
Det skal komme en dag,

Uten lys.

Midt i verden skjer dette:

Fjell brenner

Og hav går i flammer,

Men de hellige får leve.

 

GLAD

Jeg vil glede noen

Med gjerninger og ord.

Jeg vil fange lys,

Så menneskene kan se.

Det er en glede

Å gjøre noen glade.

Det er mitt høyeste kall

Å elske mine søsken på jord.

 

LYKKE

Lykken kommer av lysstreif

Fra en kjærlig mor.

Den som elsker, vil alltid finne lykken.

Å elske seg selv

Er begynnelsen på all god gjerning.

Den ene føder lykke

Og former oss i kjærlighet.

Lykke er gjenfødelse til evig liv.

 

TØRR SOMMER

Ordene er tørre som jorden.

Når jorden ikke kan gi avling,

Kan heller ikke ordene gi næring

Til sjelen.

Gi meg rikelig med vann,

Så jeg ikke tørker ut.

Gudsfrykt med nøysomhet

For teller om en frodig sommer

Og en rik høst.

 

NAVN

Mitt ansikt er usynlig,

Mitt navn er uten begynnelse,

Mitt øye ser fra hav til hav

Og mine ører hører. –

Hvem er jeg,

Som ikke er ringere enn den ene

Som gav meg alt?

 

KJÆRLIGHET

Hvor stor er kjærligheten,

Når ingen hus kan romme den?

Mitt hjerte blir gjort til skamme,

Uten din kjærlighet.

Uten kjærlighet kan ingen leve.

Uten nåden kan ingen forvandles

Til søsken.

Uten søsken har vi ikke del

I Guds brød og vin.

Da har vi heller ingen kjærlighet,

Og lever i mørket.

 

Kveldshimmel-Ill.