Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

DITT LIV, DINE ORD – Poesi2015/3 – D12* Sigve Lauvaas

Nordisk savanne-Ill.

D12.

FRAGMENT

Vi mennesker er bare fragment

I den store skapelsen.

Vi er et slektsledd som venter.

Tiden er ikke inne.

Vi går i historien, og lærer språket.

Blodet pulserer. Stjernene blinker.

Våre kropper er skjøre,

Vi har vegger som liljer

Og kan ikke skifte hud

Før vi blir gjenforent med våre søsken.

Vi er nakne, og lever som fremmede

I et land hvor vinden blåser

Og ingen kjenner tidens

Gjennomtrengende puls.

Vi lever i enfoldig ensomhet og venter.

Speilet taler, og vi følger stjernen.

Vi lytter til vismenn fra Østen,

Og himmelen glitrer.

Vi er i en katedral med liv og jubel.

Og all jorden ber om fred – for barnet.

 

TIGGER

De spør ikke etter tid.

De tigger med øynene

Og stirrer tomt i luften.

Livet blir en urviser i rommet.

De synger ikke, men tiden synger

Fra klokketårnet, og trafikken jager.

Tiggeren er på plass

Og trøster seg med været.

De rike går forbi, uten å blunke.

Men den barmhjertige samaritan

Hjelper alle som er i nød,

Steller sår, og gir husrom og mat.

Det gjelder å overleve.

Og alle har en sjel.

 

TÅRNKIKKER

Jeg kikker fra tårnet

I fortid, nåtid og fremtid,

Og har hele jorden

Som arbeidsfelt.

Aldri før har kloden vært så liten,

Og aldri før har bildene

Gått gjennom stengte dører

Til avisredaksjonen.

Nå kommer ordene inn

Som gras og lyng.

Verden er trykt sammen

Til en skjerm hvor alt skjer.

Av og til mister jeg fokus.

Det gjelder å sile ordene,

Så ikke alt blir til en grøt.

For noen skal spise dette.

 

VENN

Den som vil være venn med alle,

Mister snart sitt eget ansikt

Og virrer som en rotløs fugl

I det endeløse rommet.

Den som kjenner seg selv,

Taler visdom,

Og har mye å gi til alle en møter

På den endeløse veien.

 

LÆRER

Var jeg lærer,

Ville jeg bygd en skole for de fattige.

De rike har alt de trenger, uten lærer,

For de er seg selv nok.

Jeg ville bygd en skole for de enfoldige,

Så de ble vise

Og lærte andre å lytte til hjertespråket,

Morgen og kveld.

Men, viss ingen vil høre,

Hvem skal da forkynne?

Og hvem hogger stein

Viss ingen vil bygge?

Vi lever i en opplysningstid.

De fleste klarer seg bra,

Men alle kan bli bedre.

Og øverst i lærdomskurven

Er kjærlighet.

 

MÅNE

Jeg legger meg i måne,

Og står opp i måne.

Jeg bader i stjerner,

Og har livet foran meg.

Jeg ser fyrlys over alt,

Og skal lære å navigere.

Jeg vil ikke klippe tiden,

Men henge med

Så lenge jeg kan.

 

ORD

Jeg kan ikke gå oppreist i rommet.

Noen snakker besatt.

Ordene må ha verdighet,

Og slippes frem med gyllen løper.

Ordene presser på omkring meg,

De hamrer i tiden

Og gjør meg til en flis, et strå.

Jeg blir motløs

Og mangler krefter til å tale oppreist.

Noen lager støy, og lar det hamre

Dag og natt. De driver sitt spill

Som om kloden var en tromme

Og menneskene ørepropper

Med hvite tenner.

Når ordene ikke kommer frem,

Trenger vi nødhjelp,

Og håper at noen ser og hører

Våre tause skrik.

 

LYKTESTOLPER

Lyktestolper langs veien,

Over hele kloden.

Hver stjerne er en lyktestolpe,

Og jeg klatrer.

Hver kveld søker jeg en lyktestolpe,

Og kroppen min henger løst

Og driver hit og dit med vinden

Til lyset skrus av.

Men snart er jeg på en ny lyktetopp

Og heier ungdommene hjem.

De som er så sent ute

Har ingen lyktestolpe å gå til, stakkars.

 

VEI

Vi glir langsomt på veien,

Vi glir på is, på greiner,

Vi glir med frukt i hendene

Og forstår ikke verdighet.

Vi glir under lyshimmelen,

Glir til vi mister fotfeste

Og må reise oss

For en ny runde på isen.

 

 

Uncategorized

DITT LIV, DINE ORD – Poesi2015/3 – D13* Sigve Lauvaas

D13.

TIDEN

Tiden plukker greiner, lauv, frukt.

Tiden plukker oss ned av treet,

Til vi står nakne igjen

Som en skulptur i hagen.

Tiden møter oss overalt

Og jager vinden foran oss.

Tiden lyser våre steg,

Og puster langsomt i rommet.

Tiden fordømmer ingen, men gir oss alt

Av en utstrakt hånd.

Tiden regjerer over natt og dag,

Og gir oss vakre drømmer,

Blomster og frukt.

Tiden glir i rommet, og løfter oss,

Og holder oss som et barn.

Tiden teller dager og år

Og gir alt, til der ikke er mer å gi,

Og hver enkelt må flytte

Til en usynlig verden.

 

DITT NAVN

Jeg har ditt navn i boken.

Navnet lyser.

Ditt navn smykker slekten.

Du er en av oss.

Ditt navn bringer håp.

Navnet sprenger alle grenser.

Ditt navn er frukt, og korn

Fra en kongelig åker.

 

TAUSHET

Ditt ansikt er stille.

Dine lepper har ingen ord,

Men jeg elsker deg.

Du er det nye livet.

Jeg streber å nå deg.

Men du er høyt over alle stjerner.

Jeg elsker deg med en evig kjærlighet.

Du er himmel på jord.

 

KLOKE ORD

I ditt hjerte er kjærlighet.

Kjærligheten håper og tror

Det som er godt.

Kjærligheten vil det beste

For alle folk under himmelen.

Kjærlighet er sannhet og visdom,

Lys og fred.

Kjærligheten har ordet til plattform

Og himmelen til tak.

Byggverket er våre gjerninger,

En skygge i landskapet,

Et språk med nøkler

Til alle rom.

 

TREET

Treet har et godt rotfeste,

Som Josef og Daniel.

Den som tror på sitt anker

Kan leve, – om det enn stormer.

Røttene synes i stammen,

Som løfter treet fra jorden

Med bladfeste og krone.

Treet er vår trøst i liv og død.

 

KOM

Du går ikke for langt

Viss du kommer til meg.

Her er speil og fiolinspill

Til stjernene synger.

Ansiktet ditt er på avstand,

Men du kommer en dag

Med to blå øyner

Og et dypt honningblikk.

Du går i riktig retning.

Jeg bor her med sorger og gleder.

Alle hyller er fylt til randen.

Jeg venter bare på deg.

 

LETER

Jeg leter etter trøst i ordet.

Jeg søker i dikt fra mange land,

Om jeg kan finne en smule, et korn

Så jeg kan spise meg mett.

Jeg leter natt etter natt

For å finne en stjerne, et anker

Jeg kan feste min lit til,

Så lyset kan spire i mitt gamle hjerte.

Jeg leter etter dikt til oppmuntring.

Og jeg trenger stor skrift

For å dekke over mine bekymringer

I denne hjerteløse verden.

 

ORD

Å tale om fred

I dette hylekoret av mennesker,

Er som å tale om tro

Til en ateist.

Ordene spreller av som fremmedlegemer.

Bare kappen blir igjen

Når den vise sover.

Men nærhet har en god virkning.

Det skaper verdighet

Og et langt liv.

Om dine lepper er tunge nå,

Kan du svare fra begynnelsen, –

Da hjelpeløshet ble til en ny verden

Av kjærlighet.

 

Uncategorized

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt14 *1990-2000

Et van Gog hus-Ill.


14.
TID

Tiden er i rommet,
Og vi er i rommet.
Tiden følger oss på vår vandring.

Vi bor i rommet, i tiden
Som tikker sekunder, minutter,
Mens klokkene slår og hjertene banker.

Vi er oss selv, og speider i rommet
Og opplever bevegelser og pust
Fra skog og fjell og hav.

Tiden er usynlig, vinden er usynlig,
Men gjør seg til kjenne i landskapet,
Som mennesker og dyr.

Her lever vi vår vennlige barndom.
Tiden er for oss en kilde til liv.
Den favner oss og bærer oss
På sine skuldre.

Alle er prisgitt tiden. Når tiden klippes,
Er vi ferdige med reisen.
Et teppe legges over øynene,
Og kroppen seiler til en ny havn.


FROST

Snøen ligger tykk og kald,
Og alle himmelens lykter blinker.
Det er natt over Jerusalem,
Og frost over Golan.

Om morgenen titter solen frem
Og skaper liv og glede.
Snøen ligger som et teppe,
Og alle spor blir synlige.

Frosten gir seg til kjenne for alle.
Den taler sitt mektige språk
I et gitter av lys og mennesker
Fra hele verden.
Frosten advarer oss

Mot det som verre er.

Uncategorized

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt13 *1990-2000

van Gogh-Ill.
13.
REGN

I natt kommer vinden og regnet,
Og stormen banker på.
Jeg våker over Norskehavet –
Og tenker på fiskerkonen
Som venter med fire små.

Fuglene våkner fra drømmen
Og flakser i værbitt rom.
Regnet pisker på fjellet
Og himmelen er tung som bly.
Alene må jeg vandre i regnet
Og har ingen sted å bo.

LODD

Jeg kommer med den lodd jeg har
Og tiltrekkes av berøring.
Jeg vet at noe nok gikk galt
Når minstemann fikk avføring.

Tiden gir oss rom til alt.
Vi strikket julevotter.
Så går vi ut i stjernenatt
Og danser så kroppen svetter.


SKYER

Nå ser jeg drivende skyer
Over jordens eventyrland.
Jeg bor i et lite fiskevær,
Uten strøm og vann.

Solen måler landskapet
Og jeg får et gledelig syn.
Skyer maler himmelen rød.
Da blir det sol på ny.

Lyset løfter frem sitt bud.
Alle har noe å si.
Jeg ønsker velkommen alle små.
Velsignet er barnet ditt.


LIVET

Livets sekunder er dyrebar.
En reise i sekunder gir perspektiv,
Livet er mer enn en gammel eik.
Livet er far og mor.

Jeg elsker sekunder, og livets kilde
Som prøver å gi hver enkelt
En salmeskatt.
Litt visdom fra ordet
Vil leve i oss, og lyse
Over hele verden i hundre år.
Det sier vår kjære mor.

BREV

Jeg skriver et brev
Til min kjære mor,
Og forteller om Amerika.
Jeg reiser til Dakota i nord
Og leter etter gammel slekt.

En enke lyser i språket der
Og tårene triller ned.
Hun kom til det nye landet
Da hun var åtte år.
Nå er hun nitti, og håper sterkt
Å se sine kjære igjen.
Om natten er mørk, kan det gjerne gå.
Hun er frisk, og har fått seg en venn.


FLUKT

Angsten må flykte.
Verden er full av hat.
Åpne ansikter søker jeg nå.
Der kan jeg finne husrom
Og spise meg mett
Av kjærlighet.

La meg få bo i Jerusalem
Og nyte godt av kongens fat.
Åpne ansikter elsker jeg.
Der finner jeg trygghet og ro,
Og kan vokse til uante høyder.
Min venn er født i dag.


FJELL

Snøen laver. Fjellet lever.
Fjellet puster. Isen roper.
Breen reiser, frosten sprenger.
Hvite korn i fjellet synger.

Snøen vokser inn mot vidda.
Vinden uler som en varg.
Livet her er bare under.
Isen lever. Det er natt.

Breen sprekker frem mot våren.
Dype spor vil lyse opp.
Rein og hjort på heimebøen
Synger høyt om livet sitt.

VÅR IGJEN

Etter plaskregn
Kommer solregn, kommer
Regnbue og solglitter i trær og fjell.
Solen spiller på regnet
Og regnet spiller på fjellet,
Og så er det vår igjen.

Du blir vekket av sol
Og fuglekvitter.
Regnet er stille dugg over eng og voll.
Solen gyller landskapet.
Jeg forsøker å klimpre på gitaren
Grytidlig, før barna har stått opp.


SOMMER

Plutselig kommer sommeren løpende
Gjennom tunet
Med en snert av solvind
Over gras og fjell.

Skyene er lette og vinker farvel
I det endeløse rommet,
Mens jeg trimmer plenen
Og ser etter bringebær.

Sommeren tar oss med hele tiden
Og bærer oss til drømmeplassen,
Der vi kan hvile ut
Og samle krefter til en ny dag.

Igjen og igjen kommer sommeren
Og skaper liv og røre,
Og fugler og trær får vinger
Som et under – i sollyset.


VEISKILLE

Vi står ved et veiskille,
Og beklager ikke,
Men forteller gjerne om veien
Til fuglene får vinger,
Og vi må begynne på nytt.
Vi forteller om himmellyset
Og de dype netter med midnattssol.

Hver dag kommer vi til et veiskille,
Og vi blir tryggere –
Helt til vi ikke ser målet klart.
Da må vi søke hjelp av himmellyset.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del10 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

37.
GODT HÅP
Nye mennesker møter gamle
I håp om å lære nytt.
Sjelen synger seg til fødsel
Og stanser vår død.
Visdommen er den eneste kvist
Som gir frukt til rette tid.
Fornyelse ligger i troen på velsignelse
Fra begynnelse til slutt.
Vår slette er uendelig, vårt håp uten grenser.
Nåden er større enn alle fjell,
Og stillheten er som en kappe av gull,
Forseglet i kjærlighet.
MIN GLEDE
Min glede er ren som korn på modne aks,
Som frukt og bær, som blomsterhav.
Gjør meg til et redskap i din hage.
La meg sove ved sypress og daddelbusker
Og kjenne lukten av honning fra din vingård.
Grip min hånd, og plant meg som et tre.
Gi meg vann fra dine kilder,
Og reis meg opp, så jeg kan se din himmel
Før stormen raser og fjellene blir til eld.
La oss hvile i skapelsen
Og kjenne at du er nær med kraft,
Så jorden skjelver.
Gi oss din fred, og skap i oss lys,
Så vi kan møte engler.
Reis oss fra taushet til din himmel.
Gi oss din gåtefulle ånd,
Så vi kan gå gjennom stengte dører
Til evig liv.
38. 
HØRE
Det gjør ikke noe
Om det ringer i telefonen.
Van Gogh hører ikke
Og Beethoven er langt borte.
En sørger over døvheten i samfunnet,
Men ingen gjør noe med det.
En tone hviskes ut med nye toner,
Og kjærligheten renner i havet.
Hva skal vi med mer bilder, mer musikk,
Mer som støyer og gjør oss til forlatte mennesker,
Langt borte?
Forlatthetens hus er vår dype tragedie,
Etter en søvnløs natt i Lofoten eller Vesterålen
Etter forlis og sakn av sine egne.
Sammenbrudd fører ofte til flammende bilder,
Langsom film, eller ekko fra fjellet,
Der lyset slokner, og en får sus i ørene
Eller musikk fra en fremmed planet –
Dypere enn havet.
HIMMELEN
Snart bryter himmelen sammen i tårer,
Og vi får et fuktig klima.
Vi står ribbet som tømmer, ferdig til foredling.
Nye skyskrapere skal lyse i landskapet
Og skape liv til nye generasjoner.
Vi går i solregnet og sender ord i eteren.
Vi er friske under regnbuen
Og taler i web til fjerne horisonter.
Nærhet er som en luftmadrass, en hvilepute,
En ullsky, havblikk, månelanding, kjærlighet.
39. 
KILDE
La meg bli til lys.
Min kilde er rennende vann.
Jeg går gjennom lukkede dører.
Mitt sprukne kar er født på ny.
Skapelsen er bønnesvar.
Den eneste myndighet er opphøyet.
Min forgjengelighet er blitt lovsang
Under truende skyer.
Mitt hjerte er fylt av kjærlighet
Til livets kilde, til ordet.
GJENNOM ALT
Ingen grenser, ingen sperre.
Ånden går igjennom alt.
Meg selv er blitt løftet fra jorden.
Som et lyssky ble jeg med
Gjennom stengte porter og hinder.
Som en engel kunne jeg fly,
Og ble borte som en ånd.
Min sjel fryder seg over skapelsen
Og åndens virksomhet i verden.
Måtte alle oppleve åndens kraft
Og nærheten til det hellige.
Måtte alle se gjennom alt,
Så de kunne omvende seg
Til englekoret over Israel.
Over markene går jeg,
Over skyene ruller vogner.
Jorden er en skammel for dine føtter.
Du løfter oss til stjerner.
Jeg følger med til det usigelige,
Der lyset strømmer som vann,
Og vi er forvandlet til en ny skapning
I et evig fredsrike.
 40.
Å SE
Å være usynlig
Krever sterke briller.
Å se,
Krever stort mot.
Vi kan se til mørket siger inn
Og vi sover.
Selv i drømmer kan vi se
Tydelige spor.
Vi er ikke alene som kan se
Inn i det ukjente.
Alle har en fremmed pol
Å erobre.
Å se gir syner,
Bilder i mosaikken
Som styrer våre valg.
Vi er fortapt uten dette speil
Av livets puls.
TAUSHET
Ordenes form skaper
Sterke relasjoner,
Som fødsel av nærvær,
Som liv av et gåtefullt lys
Fra tusen munner.
Stillhet gir krefter.
Når vi tier, taler ordene
Fra innsiden.
Dess mindre vår stemme er,
Dess bedre hører vi ordene
Og stillhetens hjerte i landskapet.
Våre tomme hender blir søyler av gull.
 41.
TILHØRE
Var det Guds fantasi
At vi skulle tilhøre hverandre,
At vi skulle styre verden –
Enda vi ikke hadde vært her før?
Var det meningen at vi skulle bygge broer,
Passere grenser og hav –
Og forene alle gode krefter,
Så verden kunne bli ny igjen?
MUSIKK
Musikken tilhører oss i tusen år.
Vi lengter etter musikk fra skapelsen.
I musikken kan vi danse og være frie
Som fuglene.
Musikken roper navnet mitt
Og sier: Kom ut, bli med og syng.
Kjærtegn alle barn som gråter
Og løft de svake.
OMFAVNE
Jeg omfavner ordene, føler nærhet.
Rester av følelser griper meg.
Piler i luften gjør livet vanskelig,
Men ordene holder meg fast.
Ordene gir meg et eget språk.
De er kraftfulle hender, nærhet og glede.
Jeg elsker ordene, og bærer dem ømt
Som små barn.
Orden er mine hjertevenner.
Ordene har forgylte vinger, og flyr
Som gullfugler i luften.

Jeg omfavner ordene, mine barn. 
Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del9 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill

33.
KRISE
All vandring går gjennom kriser.
Det som var fruktbar jord, blir ørken.
Menneskenes tale blir til fremmede ord.
Ånden er i dvale, og vi kjenner ingen
Som kan åpne boken i det hellige rommet.
Vi er utarmede sjeler på vandring
Mot et ukjent mål.
Utferden fra Egypt er en reise alle må ta,
Og alle må vende tilbake til Det lovede landet.
Ikke bare prestene skal forkynne, men alle,
For vi er alle utvalgt til å se
Det nye Jerusalem.
Den som bærer ånden i seg, skal vokse
Og så korn i tusen fold. Den som ingenting har,
Han skal få – så hjertet renner over,
Men den som kaster det brødet Herren gir,
Vil dø i stormen. Bare de hellige skal arve
Himmelen, og jordens skatter.
NY AVDELING
Det kribler i magen opp trappene.
Holder meg i rekkverket,
Tar heisen ned.
Det var flott utsikt. Månen lyste,
Og en dame leste dikt
Med blomster til de gamle.
Der satt hun, skaperen til ordene
Som ble formulert for en ny avdeling
Sinnslidende beboere, som elsker fred.
De sitter i hver sin stol og tier, magre,
Og heldige som ikke er utsatt for noe.
De er bare mer lutet enn før, og skjelver
Med bønn om litt smil og en varm hånd.
Det grønne inngangspartiet og verandaen,
Er en vakker gave.
De skulle ha noe å se på gjennom vinduet
Når regnet fosset ned.
Kanskje ville noen forstå at menneskene
Prøver å være engler.
Det hender noen kommer for å snakke.
I dag sang presten, og frokosten var ekstra god,
Med egg og ansjos.
De skulle sette seg i stolene og vente
Til kvelden, til suppegrøt fra i går.
Men snart kommer sola inn vinduet.
Den blir borte bak fjellene i oktober,
Og de høye bygningene skygger til april.
Lyset fra en levende sol skaper nytt håp,
Og beboerne kan danse med hvem de vil
Til rosignalet går, – og det er leggetid.

34.
HJERTER
Hvert menneske har visdom i hjertet,
Åpenbart i lyset.
Hjertets visdom er usynlig, men virksom
Når en gir den makt.
Denne visdommen kan helbrede mennesker
Og føre folk til fred.
Hjertets visdom er evig, som sjelen
Som er døpt i levende vann.
Denne visdommen må aldri forgå,
Men hjelpe mennesker til å se klart.
Hvert menneske er et tårn mot himmelen,
En varde på veien vi alle må utforske.
Visdommen er som ordet, født i lys,
En søyle mot stjerner.
Hva er et menneske uten visdom? –
Ingen blomster på kistelokket, ingen fremtid.
Alene som flyktning, uten mål.
En uttørret brønn. Ørkenlandskap. Ensomhet.
FJELL
Av og til møter jeg høye fjell
Og alt føles uoverstigelig, som en endeløs slette.
Jeg sitter til bords med profeter og høvdinger,
Og får ikke frem et ord, for jeg er støv.
Fornedrelsen fra generasjon til generasjon,
At vi ikke er noe, gir svar. Vi kan vente bedre tider,
Kjenne på været, og holde ut.
Hvor langt må vi gå før lykken fører oss over grensen?
Passet kan være farlig. Røvere står klar.
Jeg klamrer meg til de gamle stier, og puster.
Ånden gir meg kraft til å leve.

35.
ORD
Er ordene så betydningsfulle?
Må vi grave dem ned,
Legge lokk på, så ingen kan røre dem,
Uten de hellige engler.
Vi hører ord i natten, og vet
At det er ånden som roper. Vi hører stemmer:
Gi akt på ordene. De kan frelse verden.
Å ha de rette ordene, er nåde. Vi kan søke,
Uten å finne. Men i stille stunder
Kan vi oppnå å se ordenes hemmelighet.
Et himmelsk lys overskygger oss.
Senere kan vi legge ordene i gullkister
Til oppstandelsen, den siste dag.
Ordene vil ikke miste sin glans,
Og kan komme inn i oss og lede oss.
Som skriften er åndelig veileder,
Kan menneskene søke åndelig kraft i ordene,
Tale i tunger og helbrede.
I Ordet har vi all makt i himmel og på jord,
Og ingen vei er for lang, ingen fjell for bratt
For at vi kan møte engler i rommet.
TRE
Kunne jeg være et tre, stå i en åsrygg med utsikt,
Kjenne vinden og danse med,
Suge kraft fra jorden og høre fuglesang.
Kunne jeg være en naken stamme som kunne bære
En staselig krone, skrive med greinene
I stjernegitter – til langt på natt,
Lytte etter de kjære venninner og barn
Og folk med grått hår og skjegg,
Og forelskede par, mennesker i gull
Til den siste nattverd, –
Da var jeg et tuntre i hagen din
Og dekksgutt på Noas ark.
 36.
TENK
Tenk å være avmakt i verden,
Aldri kunne løfte et ord
Gjennom verdens gitter.
Tenk å være såret av sorg og bitterhet,
Uten kjærlighet og varme hender.
Tenk å være hjelpeløs som et spebarn
Født i de selvgode sitt nærvær.
Tenk på gruven, undergangen
Som fører stadig dypere ned,
Der ingen er hjemme.
Å drukne i sin egen hengemyr
Fører til søvnløse netter.
Uroen holder oss over vannet,
Og vi er i kronisk nød til våren kommer
Og nye krefter gir grobunn for tro
Til et nytt liv.
RART
Rart å ikke kjenne naturen
Vi selv er en del av.
Rart å ikke kjenne sin egen sjel,
Som en bærer i hjertet.
Vi er mennesker på en rar klode.
Ingenting er som før oss.
Vi har forandret skapelsen.
Vi har fått lov til å velge.
Alt vi gjør lyser ringer i vannet,
Fører menneskene til nye horisonter.
Bare lyset har krefter til å åpenbare det skjulte.
Vi kan leve og dø i vår egen kropp,
Men våre gjerninger har stor virkning,
Og menneskene høster av hverandre
Til tiden rulles inn.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del8 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

29.
ØYNER
Med andre øyne må jeg forsvare
Mine egne ord til brød
For dem som sier ingenting.
Men alt er mulig for de som tror
På kjærlighet og nåde.
Jeg vet det er langt imellom oss,
Og toget stopper ikke nå.
Det er trist å være alene
I en materialistisk verden
Hvor ordene nestene ikke får luft.
Mine øyne ser, og jeg ser langt.
Jeg vil så gjerne forsvare de vergeløse
Til sin rett,
Jeg vil se dem i øynene og be
Om tilgivelse og fred
For verdens synder.
INGEN
Nesten ingen av oss har hørt
Når nåletrærne fryser.
Vi kjenner bare våre egne nåler
Som stikker i rommet.
Det er trist, men vi treffer oss selv,
Og må knele.
Det er ingen som vet hva som er bak
Speilet som gir oss et bilde,
Som kranser oss med kjærlighet
Og regner oss som sine barn,
Enda vi er sorte får.
Vi er blinde for åndens krefter
Og kjenner ingen vi kan rope til,
For vi er fremmede
Og ingen kan språket.
30. 
NAKEN
Ren og kledd kan vi håpe å være
Når stormklokkene slår.
Der finnes et liv som overlever døden,
Og den blinde får se.
Men dagen og timen kjenner ingen.
Vi kan bare håpe og be.
Vi aner en gåte om det levende vann:
At lamme går, syke blir friske.
Og rommet blir opplyst i natten
Av en som sier: Jeg er din venn.
Du skal seile på åpen sjø, –
Men jeg vil løfte deg i mine armer
Og bære deg til grønne enger.
Vi kan jamre over kalde dager,
Men vårt løp er ikke ferdig før høsten.
Og vi skal ikke se oss tilbake,
Men bo i Visdommens hus
Til teppet faller, –
Og vi er omstrålet av lys.
  
ORD
Ordenes høye himmel kan bli kald og grå.
Gi meg et ord som har kraft til å tine vinterkulden,
Så jeg kan varme mitt hjerte.
Ordene får oss til å vokse, ordene blir hellige.
Vi ser mer og mer i lyset.
Dette lyset skjuler ordets gåte for de vise,
Men blir åpenbart for de enfoldige til evig liv.
Syng ordet frem i gatene, over alle land,
Så glansen kan stige og kraften kan fylle oss
Med glede og fred.
Tal ordet på hushjørnene, og vær våkne
Så ikke ordet bli glemt.
Vær ordets tjenere, så skal dere se engler
Og en åpen dør.
31. 
VÅR
I et forvandlet landskap møter jeg mitt indre,
Og dagens gåte er et mysterium.
Når spirene kommer frem or snøen, og sevjen renner,
Da møter jeg kraften som bærer verden
Og gir liv i overflod.
Hvor er du i alt dette som møter menneskene
Og fyller hvert rom med lys?
Selv fjellene blir blendet av sol når kraften stiger
Og våren basunerer med fryd og jubel det nye liv.
Våren er som et hjerte som begynner å slå,
Som den elskede kommer i døren,
Som venner som banker på, og alt blir glede,
Og fuglene bygger rede, mens knopper spretter ut.
Åpne mitt hjerte for din grensesprengende kraft,
Og legg varme i jorden så frø kan spire,
Og glem alt som tynger mot en ny oppstandelse.
Selg alt du eier, så verden kan forvandles.
Gi menneskene lys til å se veien frem
Til de evige kilder, til den evige vår.
MENNESKET
Hvert menneske har gull i lasten.
Som et skip farer det av sted i åpen sjø.
Vår tørst etter å eie gjør reisen vanskelig.
I regn og stjerneløse netter tenker vi på livets gåte,
Og seiler i villfarelse.
Sjøen blir mektige fjell, og vi tørster etter land,
Et sted å søke ly i stormen.
Vi har hellig last om bord. Alle bestemors bønner
Reiser seg som lyssøyler, og du blir reddet.
Hvert menneske skal samles som fuglene
For å veie gullet når høsten kommer.
32.
FRED
Det suser i biler. Lyder av metall
Farer forbi, som hestekrefter, som ny melodi.
Her, i dette landskapet skal vi skape fred.
Underlige tidshjul. Vi våkner og sovner.
Dager, uker og måneder, år etter år
Svinger vi oss med jordens ekko.
Hvor skal vi gå? Hvor finner vi fred?
All vår søken etter det evige, tar tid.
Vi bøyer oss og strekker oss. Signaler om hvile
Får oss til å samle nye krefter. Vi er lydhøre
Og kjenner fred i sjelen. Vårt indre
Møter Guds ansikt i Ordet.

TAL

Dører åpnes for samtale,
Veier åpnes for trafikk.
Vi møtes i hjemmet og på hjørne
Med hilsen og gode ord.

Vi lærer i livets skole
Og blir som et barn igjen.
Vi utvider grenser og speider
Mot Det nye Jerusalem. 
Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del7 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.
25.
ELSKE
Elsker hun meg? Kan hun si sannheten
Om sin fortid? Glade vandrere elsker
En sommernatt med hennes lepper,
Som stanser trafikken
Og får alle til å snu seg.
Elsker frukten som henger ned, de frodige greiner
Som kjemper i vinden. Hennes hånd
Holder over mitt bryst. Jeg taper terreng
Og blir liggende i lyngen, helt uthvilt
Etter en lang natts søvn.
Elsker hun meg, får hun meg til å se
Stjerner fra en ny vinkel? Jeg bader i sol,
Og har ikke vært i åpen sjø før nå,
Med kurs for Paris.
Jeg legger meg godt til rette. Bølgene
Slår ingen strek over meg. Jeg er rolig
Og blar i en bønnebok. Kanskje må jeg videre
Før hun kommer? Kanskje blir det vinter
Og jeg må bli, inntullet i kjærlighet,
Til en ny sommer?
SANG
Vogg meg, vogg meg i søvn.
Trøst meg i sommervind,
Trøst meg med sangen din,
Dikt meg et eventyr.
Stryk meg med hånden din
Så jeg kan sove litt.
Du er jo vennen min.
Vogg meg til Afrika.
Vogg meg til stjerner,
Syng for mitt hjerte. 
Jeg er din bror, din bror.

26.
KJEKKE FOLK
Når vi innstiller oss
Til å treffe kjekke folk,
Gjør en det lett.
Å ha en rett innstilling
Viser på adferden.
Det jeg forteller til andre
Betyr noe på deres innstilling og oppførsel.
Om jeg lett ser det negative,
Er årsaken kanskje uoppgjort synd.
Mye er sant om et menneske.
Hvorfor forteller jeg akkurat det?
Se det positive i hjertet.
Bli omstrålet av lyset.
Ta et standpunkt i dag. Si ja til det gode.
Etter din vilje, er det bare en vei å gå.
Vi skal fremover.
Skriv ned det du må, det du burde gjøre.
Da går det lettere.
Hva bruker du tiden til?
Har du tid til en pause nå?
Hva prioriterer du i hverdagen?
Det du vil prioritere, får du krefter til.
Den som gir meg kraft, har makt over meg.
Og denne kraften griper meg mer og mer,
Og er sterkere enn du aner.
Dette er skremmende og oppløftende.
Ondt er å fremelske det negative.
Det er derfor viktig hva en sier.
Med ordene signaliserer du en retning
Hva leser du? Hva ser du? Hva gir du kraft?
Hva taler du om med andre? Hva lytter du helst til?
Du kan lære å styre dine tanker.

27.
KRAFT
Gi kraft til det du ønsker å gi kraft.
 – Hvordan får jeg det til?
Det du er opptatt av preger deg.
Ta alt du er opptatt av frem i lyset.
Se og smak om det er dette du egentlig vil.
Skriv det du ønsker, håper, vil og tror.
Speil deg i disse tanker, og føl deg fri
Til å være tydelig, synlig, oppriktig og rett.
Vei og mål dine oppriktige forsett,
Vær tro mot livet.
Syng en åndelig sang, eller les et bibelvers,
Så kommer hjelpen,
Og klarheten gjør at du blir sterk,
Og freden og gleden blir en del av deg.
Ordene vil skape det de står for.
Begynner jeg å takke, blir jeg takknemmelig.
Synger jeg muntre sanger, blir jeg munter.
Ordene preger mitt liv.
Jeg gir kraft og makt og retning i det jeg sier.
Det er avgjørende for mitt navn og min vei
At jeg søker det gode.
Da får jeg lys over livet
Og en krone av gull.
TREET
Et tre som er plantet ved rennende bekker,
Bærer rik frukt.
Vær glade alltid. Gled dere over det gode.
Sett lyset i staken. La ingen hindre oss
I å se skjønnheten i naturen, smilet i ansiktene,
De gode ordene, barns latter og glede.
Vi kan velge hva vi vil snakke om,
Velge bøker og bilder.
Sannheten er din borg og ditt anker.
Å tilgi gir nåde og trøst.
28. 
FUGLER
Langt til havs, over kontinentet,
Seiler fugler hver dag.
Selv ser jeg fugler i frosne trær
Lette sine vinger.
Hvor skal disse glidefly ta veien?
Hvor er deres landingsstripe?
Dette er en gåte for alle,
Men jeg kan hvile trygt,
For de kjenner målet.
Ofte er mennesker som fugler,
Langt til havs. Vi ror på bølger.
Vi driver med strømmen
Og har fri flyt.
Der vi lander, har ingen vært før.
Der vi kommer fra, skal ingen tilbake.
Vi er flyktninger i verden.
Vi søker kjærlighet og mat.
Vi vil ikke fryse, og tenner et bål.
Vi trenger hvile
For å reise den siste biten,
Og vi trenger et mål.
DIKT
Dikt meg en sang i dag
Under trekroneringen.
Dikt meg en stjerne som kommer
Imot meg, og sier mitt navn.
Dikt meg en grind jeg kan åpne
Mot landet som gir fred.
Dikt meg en fugl
Som vet veien og målet,
Som kan ta meg med.
Dikt tiden til en reise mot jul
Og en ny fødsel.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del6 *Sigve Lauvaas

M.Skjellbred-Ill.

21.
TRENGSEL
Fra deres trengsel
Fridde han dem ut,
Med kraft gav han dem styrke,
Og deres lidelser ble forvandlet til seier.
De ropte til Herren i sin nød,
Og han rev bort deres plager,
Han helet deres hjerter
Og gav dem åndelig føde.
De snublet, men han reiste dem opp
Og frelste dem i deres trengsel.
Når deres sjel ble kraftløs,
Gav han dem nytt mot.
Han sendte sitt ord, som var liv,
Og døde sjeler fant hvile
I hans underfulle verk.
Hans barmhjertighet er stor,
Hans nåde er uten ende,
Hans gjerninger er underfulle.
Han frelser menneskene fra deres synder
Og reiser dem opp på den ytterste dag
Til evig liv i herlighet.
Hans navn er uten grenser.
Han er Gud og far og bror.
Han helbreder våre sykdommer
Så vi kan være friske, uten alder,
Til evig tid, til evig tid.

22.
SJEL
Din sjel er såret, og du har ingen lege.
Fortapelse er døden. Min bror trenger vann.
La oss legge en klut på pannen. Jeg ber.
I nådens time kommer hjelpen. Trøst mine barn.
Legg hendene på de svake. Navnet helbreder.
Ordene gir kraft i trengsel. Vi er døpt til liv i overflod.
Ta imot den hellige ånd.
EN GANG
En gang var jeg ved dødens port,
Og jeg fikk vende tilbake.
Fra den sorte natt skinte lyset.
Det var engler som hjalp meg.
En gang var jeg under havet
Og noen løftet meg opp,
Og jeg fikk leve.
Jeg var for svak til å tale, men fikk indre styrke,
Og mine lemmer ble fylt med varme og ånd
Fra den evige kilde.
En gang i Statene var jeg nær ved å stupe
Av utmattelse, men du fant meg,
Og gav meg nye krefter.
Din omsorg helbredet min sjel,
Og mitt nedbrutte legeme ble løftet
Til et nytt liv på jorden.

23.
VIRKELIGHET
Jeg liker å lese. Ordet gir meg lys.
Det er som musikk i mitt hus.
Jeg ser hjerter krumme seg for dine hender,
Som utstråler kraft til frelse
For hver den som tror.
Om jeg kunne være mer deg, var jeg lykkelig.
Gjennom livet har jeg måttet tåle ild og vann,
Prøvelsene har blitt til ensomhet.
Jeg er svak, men sterk i dette lyset
Som holder meg på veien.
Jeg bøyer meg i støvet for dine fingrers gjerninger
Og takker, og synger lovsanger, leser hymner
Til de hellige. – Du har satt meg fri,
Og jeg lever i din nåde. Amen.
BLOMSTER
De vakreste blomster
Er øyner som ser,
Barn som leker og skaper fred.
Tenk hvilken lykke det er på jord
Om blomster
Er tegn på kjærlighet.
Dine hender er blomster,
Ditt hjerte er gull,
Din sjel er segl i vår hellige tanke.
Å gi, skaper blomster i tusen foll.
Blomster er et mektig signal
På godhet, varme og omsorg.
Vårt liv er en blomst, et ord
Som strekker seg til de ytterste grenser.
24.
LYS
Noen løfter deg inn i lyset.
Du møter en ny dag.
Dine øyne ser fremover.
Du er svanger med tiden som var
Og tiden som kommer.
Lyset holder deg våken.
Du har valget: å høre til,
Eller skjule ditt ansikt.
Du lever i meg som et barn.
Lyset er min identitet.
Ditt ord forkynner glede.
Du metter verden med gode gjerninger,
Ditt lys er min fred.
Å LEVE
Å leve er å føle,
Være nær det en tror,
Kjenne den indre stemmen,
Være varm og god.
Å leve er å se
Selv i mørke natten,
Kjenne veien og målet.
Det er livet på jord.
Å leve er å være i ordet,
Vokse i visdom og alder.
Å leve er å så kornet,
Og høste til livets vår.
Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del5 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.


17.
STILLE
La mitt hode hvile.
Stille roper jeg min bønn.
Stille finner jeg tilbake
Til meg selv.
Bøyer meg i støvet
For å hilse. –
Jordens konge reiser meg
Som trær i skogen.
Jeg går i ørkensand og søker stillhet.
Jeg hviler under palmetrær
Og hører sus av noe mystisk.
En ubeskrivelig lengsel jager meg
Som en flyktning.
Jeg søker ro for sjelen.
Her, i det ukjente, hvor ingen bor,
Reiser jeg mitt telt for vinden.
Bare ånden gir meg føde,
Og kilden er aldri tom.
Jeg skriver i sanden:
Lys i mitt hjerte, gi meg visdom
Til å se din vei over grensen.
Send engler til min vandring
Mot Jerusalem.
KVELD
Hele kvelden sitter jeg i vakttårnet og ser
Skyer av perler stige opp fra brønnen,
Og jeg undres om mørket kommer snart,
Om natten blir uten gylne lamper?
Jeg kjenner ingen søvn. Jeg skriver
Til mine venner i hast: at tiden er nær,
At ingen skal miste sine kjære i stormen.
Budskapet kom fra en engel.

18.
BØLGER
Lov meg vann og brød
Og en hånd å holde i.
Jeg er en kvinne som trenger påfyll.
Gi meg dine øyne, så jeg kan se.
La meg bygge og leve på fast grunn
Til jeg er mett av dager.
Hvert øyeblikk er bilder med utsyn.
Din honning gjør meg sterk.
La meg reise på ditt hav
Til de ytterste bølger tar meg med.
Snart er jeg omkranset av tempelhøyder,
Og Svartisen er en lang slette
Med frådende, snøtunge søyler
Som bøyer av.
Her er mye ulevd liv
Blant de døde.
Jeg er en kvinne som ser barnet.
Før det kom ble det ført bort
Av en bøddel i hvite klær.
Og jeg gråt.
Alle ulevde liv forteller
Om krigen,
Den umenneskelige verden,
Hvor livet er for verdifullt å leve.
Og nå har jeg ingenting å leve for.
Bølgene tar meg snart.
Jeg ser de grønne slettene på Jæren.
Hvor er kornåkrene?
Livet blir båret over hele verden med små fly,
Som minner om fuglenes vandringer.
Lyset fanger kroppen,
Og bølgene kjenner ingen grenser.
Livet roper etter engler fra fødsel til grav,
Og fred for Israel, og de utvalgte.

19.
GRØNNE STEMMER
Hva skal jeg bli? Hvor skal jeg gå?
Hva er skrevet om meg i stjernene?
Jeg kjenner en vei, men går ikke dit.
Jeg vil være alene med bølgene.
Kjenner du meg? Har du sett meg før?
Jeg er altså fra en annen planet
Og har en fremmed aksent i språket.
Hvor er du ifra? Kan vi møtes igjen?
Jeg skal nå trikken. – Ha det, farvel.
Musikken i ørene surrer og går.
Det er kaldt, og jeg stuper til køys.
Hva er vitsen med alle studiene?
Skolen er bare for eliten.
Mitt barn skal få velge selv.
Jeg vil nok klare meg. Jeg har jobb,
Og hundre kroner timen.
Men, jeg har ikke råd til hotell.
Min mor sier jeg er rik – som er frisk
Og kan gå på arbeid hver dag.
Jeg ser på TV, hører musikk.
Er med venner iblant. – Det er livet.
Jeg kan ikke snu. Jeg har funnet min vei.
Tiden har jeg solgt til en prins.
Det som er igjen gir jeg til huset,
Og mine barn og barnebarn.
Jeg lukker døren, og går i blinde
Til en annen virkelighet.
Jeg er kjøpt og solgt, som en ku,
Som et stykke tøy, som fisk og gryn.
Jeg er redd. Hva venter meg nå?
Jeg er fattig, og trenger et lån
Til å betale gjelden.
Men, i deg er jeg rik.

20.
BORTE
Lenger enn langt
Kan ingen komme.
Strekke seg ut
I et himmelspenn,
Være til stede,
Gi av seg selv,
Møte vår neste
Før stormklokkene ringer:
Det er å elske.
Langt går vår reise.
Veien er brolagt,
Og fjellet er bratt.
Men jeg kommer til mine egne
Før lampene slokner.
KVELD
Sitter på en grå benk og spiser pizza.
Parken er ikke folketom, men rolig.
Lukten fra bakeriet glir sakte bort.
Jeg skal til et stevnemøte,
Og tiden går så altfor fort.
Kvinnene legger sine lystige planer,
Og noen unge menn går forbi.
Jeg skrår over gaten, og har feber.
Hjertet mitt slår ganske heftig.
Jeg er snart fremme ved palasset,
Og bortenfor fontenen
Finner jeg en jente som lyser.
Jeg har møtt henne før.
Kvelden legger sitt sjal over tanke og sinn.
Hun gav meg et kyss. Så brøt hun avtalen,

Og lyset sloknet i navnet, i havet.