Date archives Desember 2012

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 48-54 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred-Ill.

Side 48

MUSIKK

Av musikken fikk jeg min første vår

Med stillhet og regn,

Og en natt med torden

Jeg aldri glemmer.

Musikken kom fra jorden

Som ble løftet opp som en fugl

Og svevde som skodd langs kysten

Til det hellige land.

Musikken stormer imot meg som en venn

Som har vært lenge borte

I ensomheten.

Og jeg tar imot med åpne armer

Musikken fra paradishagen

Som fyller mitt hjerte med lengsel

Etter den utvalgte juvel.

KREFTER

Kreftene i språket holder meg tett

Til fjellet som våker og lyser ordet hjem

Når klokkene kimer dagen gjennom porten

Til forfedrenes navnepark.

Kreftene er et kobbel med ord, en lysmaskin

Som opplyser meg og gir sjelen et nytt ansikt,

Og øyner som triumferer over mørket

Med liv fra stillheten

Og musikk fra de evige fjell.

Kreftene er i ordet som små sennepsfrø

Som vokser til mektige planter

Som dekker hele jorden med glede,

Som kornet i en hungrig verden.

Kraften fra språkhuset blomstrer i alle mennesker

Og løfter stillheten til sang og jubel.

Og poesien berører alle med nye toner

I forvandlingens lys.

Side 49

AVSKJED

Når en venn reiser bort

Lytter jeg etter de siste ordene

Som kraftige pust av liv,

Som moden frukt,

Og brød fra evige kilder.

En avskjed kommer med vinden

Fra en du elsker,

Og kaller på ditt hjerte

Med dype sukk.

Når våren brer seg i all sin drakt

Bølger sommeren

Til høsten drar årene inn

Og vinteren sneier tretoppene

Med dunlette snøfnugg

Som danser.

Og tidene veksler,

Og avskjed på avskjed hvisker

Inn i vår verden som en venn,

Eller kjæreste,

Til noen sier, kom tilbake

Og gi meg et kyss.

MITT HJERTE

Mitt hjerte er fullt av jubel.

Og jeg hører hallelujarop hele natten.

Rododendronen blomstrer,

Og gyvelen strutter i været

Med kronblad og stilk.

Mitt hjerterom er fylt av blomster

Jeg deler på torget

Som frø og minneord på veien

Til tempelhagen.

Her er Guds håndflater åpne

For å favne mitt hjerte: Velkommen hjem.

Side 50

LYTTE

Prøve å lytte.

Holde seg nær til ordet.

Hjelpe seg frem med kroppen.

La vennen bli hørt på stien.

Fyll kroppen med ånd, fyll hjertet

Med tempelskatter. Se månen.

Fjellene letter som skyer,

Og orkesteret fremfører nye stemmer.

Lytt til livet, hjertespråket.

Lytt til naturen mens du lever,

Og hold deg våken.

Vær trofast til kilden som åpenbarer.

FRI

Vær fri i ensomheten,

Og lær vennskap. Lær å tilfredsstille

Appetitten og drømmen.

Kanskje er du tretten år, eller femti?

Et sted må du lande.

Vær fri til å trekke pusten.

Sjelen går med dansesko.

Livet er svangert, og kjærligheten lyser

I ensomhetens fengsel.

Vi står ansikt til ansikt med speilet

I begynnelsen av maraton,

Og lærer å overleve.

Vi er mauren som klatrer for å komme

Frem til målet, til hendene

Som tar imot kyss og klem.

Barnet må bli selvstendig, voksen, rik

På minner, og utsikt, utsikt.

Side 51

SNAKK

Så underlig. – Jeg snakker.

Fjerne lys i natten

Samler seg.

Et paradis med rene ord.

Stillheten i hjertet mitt

Tegner deg.

Musikken flytter seg.

Fuglene går til ro.

Jeg går til naboen,

Som klipper gras.

Så er det jobb igjen,

Og eventyr.

FØR

Før var jeg musikalsk.

Nå hører jeg knapt din stemme.

Selv når jeg er nær, er ditt ansikt

Som en bjørkestamme,

Uten ord.

Før kunne jeg finne stillheten

Som en katedral med ånd.

Nå dekker den glans over alle ord

Og varsler oppbrudd.

Før var jeg en syngende svane,

En lattermild gjøk.

Nå er jeg gammel og blind,

Som leter etter ord

For natten.

DIKT

Det er du som gir sangen.

Din kjærlighet holder meg fast, som klokkene og urviseren.

Du er et hjerte som slår, et øye som danser på himmelen,

Og kommer nær mitt indre rom, uten grenser.

Side 52

TØRST

Nevn ikke tørsten.

Jeg blir tørst når kvelden kommer.

Jeg tørster i stillheten

Og munnen tar imot din munn

Som et landskap,

Som et tomt og eggende glass.

Jeg lever med tørsten,

Men har forhåpninger, og et hjerte av gull,

En ekte skål for honning og vin.

Ordene smelter,

Og jeg drikker natten med spenning.

Mine syner får næring,

Og jeg sovner

Og elsker vinden som sneier hustaket.

Jeg tørster morgendugg,

Og elsker kløver og timotei.

Blomstene er vakre,

Og fiolene spiller på mange strenger.

Naturen er mystisk og ekte.

Jeg tørster etter en stjerne.

Mitt beger flyter over i natten

Som skjenker meg gull.

KREFTER

Mine hender har krefter,

Men ikke av seg selv.

Og jeg lever i disse grenseløse krefter

Som strekker seg over hele jorden

Med tusen språk.

Et gitter av kraftstråler kranser naturen

Og holder oss våkne.

Speil av kjærlighet åpner dører

Og sprenger grenser.

Jeg er naken, og kjenner krefter mot huden

Som lyser håp på veien.

Side 53

Var det Guds fantasi

At jeg skulle vandre i hundre år

Gjennom kratt og skog

Til de store vidder.

Var det spillet om Gosen

At jeg skulle bo hinsides en stund,

For å bli løftet opp til stjerner.

Navnet mitt lyser,

Og øyeblikket lyser i gull,

Og englene roper etter brød

Fra de gylne skåler.

Nye dimensjoner åpner seg i tiden,

Og lys og mørke går hånd i hånd

Inn gjennom porten, til smeltedigelen,

Og tonene faller til jorden,

Til uvitenhetens parnass.

Jeg bader i begjær

Og omfavner meg selv i badet.

Det er en forsinket kjærlighet,

En utvalgt dybde av liv,

En uovervinnelig kraft,

Et språk som åpner dører,

Og gjentar ordene: Elskede speil,

Mens klokkene slår.

TID

Hvem invaderer tiden

Og spør etter rom for natten,

En ny dimensjon,

Mens musikken kaller på oss.

Om vi lever, hører vi til her,

Og omfavner jorden,

Og bader som utvalgt tonespråk

Med kropp og sjel.

Side 54

BRENT SKOG

I hundre år var skogen.

Så brant den

Og ble borte i aske og røyk.

Som menneskene visner,

Dør skogen

Som uleste dikt,

Som tapt åkerjord

I Midtvesten.

Det er viktig å lytte til skogen,

Og ordene som kommer

Med vinden, fra fjellet

Som stuper i havet.

I hundre år har ordene danset

I tidens mange rom,

Og lekt gjemsel med hverandre,

Eller keiserens barn,

Som har navn av å dikte

For engler.

IDYLL

Det er idyllisk ved stranden om kvelden

Når solen legger seg i havet

Og breier kappen over sin myke bein.

Det stråler i fullmåne når natten kommer

Med lette joggesko over bøen

Som snart er asfalt og hus.

Idyllen preger min elskede over alt,

Fra pannen og ned i silkeskoene,

Som beveger seg i heftig dans.

Det er idyllisk på veien med unge kropper

Som befester sin stilling

Med kjærlighetsbelte om livet.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 40-47 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred-Ill.

Side 40

FLOD

Der er en flod for alt.

Drikk av flodens beger, så blir du rik.

La floden vaske dine føtter,

Og la floden bli alfa og omega.

Du fødes i en flod,

Og bærer floden med deg på veien.

Flodens hjerte gir evig liv,

Og du er et nyfødt barn i lyset.

Vi lever i overflod, og renser oss

I kilden som strømmer frem som åndedrett.

Floden gir håp og grunnvoll til huset

Som skal lyse som en klippeøy i Storhavet.

Vi følger floden, og hører røsten i vannmassene.

Vi går for å komme nær ordet

Som åpner sine dører.

Vi er arvinger, og søker den levende av de døde.

HER OG NÅ

Er vi her ennå

Som ville blomster og gras,

Som eldgamle hus

Som blir løftet av faste murer?

Er vi her med vårt bedrag

Om å elske, om å gi,

Enda vi ingenting er i oss selv,

Uten sannhetens naglemerkede hender?

Er vi her med vår gråt, eller for å tilbe

Abrahams Gud, som gav oss alt,

Så vi kunne seile gjennom Nordsjøen til Stillehavet

For å hente hjem vår kjære brud i alderdommen?

Er vi frarøvet nåden, eller kan vi takke Skaperen

For navnet som helbreder og viser vei

Til det hellige fjellet, før stormklokkene ringer for tredje gang?

Side 41

ÅR

Mine år lever i meg.

Seksti blad er skrevet,

Og løftes bort,

Ett for ett.

Jeg sanser årene som vannliljer

Som skjelver

I et fredfullt, ensomt tjern.

Ordene kommer til meg som frø,

Og løftes bort med vinden

Og flyr som fugler

Inn i vår innerste sirkel.

Åringene skaper nærhet,

Og binder oss til jorden

Med sin kappe av gull.

Her var min hytte,

Og mine englebarn passet på

Så blomstene fikk vann og brød,

Før tunellen åpnet veien

Til en ny tid i Øyhavvet.

ORD

Du får av mitt ord,

Og mine rom er store nok

For en hel verden.

Likevel roper jeg i ensomhet,

Og leter etter noen langs veien

Som har søsterdrakt.

Mine ord henter glede i hjerter

Som bærer sin hus

Som små barn.

Mitt navn er et ord med liv

Som tenner håp i ensomme sjeler.

Side 42

STEMMEN

Stemmen din skaper nærvær

Og møter mitt hjerte med sang,

Og snakker til meg som en venn

Som har vær lenge borte.

Blikket ditt har stemmen i seg

Som duren av sildrende bekker

Langs fjellsiden i Montana.

Du gir meg vann og brød, og en seng

I båten din, som seiler på havet

Mellom to verdensdeler.

I nærvær av to unike sjeler i rommet

Mellom himmel og jord

Møter vi oss selv i døren til et kloster.

Stemmen din og blikket ditt,

Møter mitt tørstende hjerte med jubel.

Og aldri er du så nær meg som nå.

ØYNER

Dine øyner er en bit fra evigheten.

Ditt ansikt er et speil av Gud.

Du er kronbladet fra Edens hage,

Frukten som frister meg, og smaker som edel vin.

Du er vingene som flyr over meg når jeg sover,

Og gir trøst når jeg hvisker ditt navn.

Du er kjæresten fra de dype skoger,

Fra viddene med de tusen vann.

Alene kommer du imot meg

Med et brus av kjærlighet,

Og smiler fra dypet i ditt hjerte

Inn i mitt ensomme rom.

Du er min evige kvinne,

Mitt beger flyter over av honning og melk.

Din kjærlighet gir sommervind.

Side 43

STERK STILLHET

Jeg elsker det sterke livet

I en mektig stillhet ved Donau.

Energien åpner denne verden med nøkler

Som er åpenbart i glans fra solen.

Jeg elsker dette kraftige ordet

Som bryter fjell i Israel, og skriver navn

Som en personlig hilsen med gullbokstaver.

Jeg elsker stillhetens klokker som løfter sjelen

Fra menneskenes korridor

Til åndens mysterium i himmelrommet.

Jeg elsker musikken fra horisontens blå speil

Som gjenskaper språket og drømmen

Fra barndommens trygge vinger.

Jeg elsker de sterke hendene, og et udelt hjerte

Som bar meg over isen, og løftet meg

Inn i lyset og det skrevne ord,

Der jeg sitter nå – og nyter melodien

Til en flerstemt opera.

KROPP

Kroppen var igjen i rommet,

Og rommet var over fjellet med syv tak.

Der svevde jeg mellom stjerner, i nærvær av engler,

I en åndelig atmosfære med Beethoven,

Mens tiden ble hakket ned i biter

Og kroppen ble en statue

Av skinnende gull på trappen

Til St. Peter katedral.

Kroppen er min egen stemme, mitt navn

I en sirkel av syngende fugler

Som banker på, og vil inn til sin elskede

Med blomster fra en sterk barndom i Jerusalem,

Der kroppen lader opp til en ny morgen

I harmoni og ekte kjærlighet.

Side 44

OPPTATT

Jeg er opptatt av ord,

Grenseløse ord,

Ord i vinden.

Jeg er opptatt av landskap, stillhet og lys.

Tiden renner inn i rommet

Og vekker min sjel.

Små blomster danser i meg

Som stjerner på taket,

Som tangentene til Mozart eller Brahms.

Ordene legger seg til rette i hjernen

Som små barn på fødestuen,

Og kler seg nakne.

Ordene opptar meg som kjærlighet,

Og kvinner som ammer med myke bryst

Som tørster etter grønt gras.

FRIHET

Jeg er fri under stjerner, fri i meg selv

Til å elske en blomst,

Se kronblad i vinden som evige armer

Som løfter speilet imot mitt ansikt

Så kjærligheten blir åpenbart

I ordet som lever og lyser.

Friheten smiler og vinker, danser og ler,

Og løfter meg i en ny atmosfære

Med stillhet og kjærlighet

Som åpner dører til et edelt hjerte,

Den aller kjæreste juvel

I trappehuset.

Jeg er fri til å lytte, og kjenne smaken av honning

Fra dine leppers hellige beger.

Og jeg er den lykkeligste sjel i kveld

Som får møte dine silkemyke former i eventyret.

Side 45

INGEN

Ingen snakker til meg.

Natten er ren og god, men ingen snakker

Til kroppen min, til sjelen

Som beveger seg i regnet

I det søvntunge landskapet.

Ingen kjenner meg, ingen ser meg på fjellet,

Der jeg speider etter former

Som vokser i natten som skyer

Over alle lykkelige barns landskap.

Jeg er i sentrum av min egen kropp.

Ingen kommer så nær som min egen tanke,

Og ingen borer dypere enn ordet

Som søker den ene, fullt og helt.

BEGJÆR

Lengselen, begjær etter mer sol i kroppen, i sprekkene.

Lengselen etter å elske den kjæresete,

Drømme om å fylle alle kar,

Og stråle som hvite fjell i natten.

Lær meg om livet, lær om lidenskap å elske,

Om å bære den ene over stupet, og seire til slutt

I kjærlighet på en grønn eng, ved en rennende bekk

Som strømmer imot meg med ord, og løfter meg som aks

Over høstens gylne kornåkrer i morgensol.

Snakk til meg gjennom speilet, snakk luft i vingene

Så jeg flyr av begjær over hele verden, gjennom alt,

For å finne den ene som finnes i rommet som melodi

Fra en blå brønn, som ekko fra Guds indre stemme.

Jeg dyrker denne kjærligheten. – Lengselen holder meg våken.

Hjertet mitt seiler natt og dag, og leter etter lyset

Og blomsterkransen til den hellige fra Slettelandet

Som åpnet mitt hjerte for et nytt språk.

Side 46

VENN

Et brød kan være en venn.

Og vi taper ingen ting med det.

Min ungdomstid er oppløst i poesi,

Og jorden ligger åpen og venter.

Små brikker av mitt liv flyr,

Og blir borte som venner og tid.

Ordene legger seg på mitt hjerte

Som stemmer fra dype brønner.

Min venn har reist til et nytt landskap,

Og er drømmen i mitt liv.

LYTTE

Hvem lytter til bekken?

Hvem lytter til mine skritt i ørkensand?

Hvem lytter til mitt hjerte

Som maler korn for en ny tid?

Hvem er i nærheten, så de kan lytte

Når jeg gråter?

Og hvem kan synge med

Når jeg løfter min nystemte,

Og fyller mitt hjerte med Chopin?

Lytt til frosken og regnet, lytt til stillheten

Som betyr så mye for sjelen,

Lytt til vinden og susen i trærne.

Lytt til mine ord jeg gir til avskjed.

Du er min beste venn, min dyne og mitt laken

Du er mitt lys, mitt skattkammer i drømmen.

Du er poesiens nervetråd som holder meg fast i veven.

Du flyter som en lilje mot Guds strålende ansikt

Og dekker min kropp med kjærlighet.

Du omkranser meg med hellig jubelsang

Og visdom i ordet fra paradis.

Side 47

SORG

Gravplassen ligger i mørket

Og sorgen tynger jorden.

De lyse støttene med navn glir

Mellom to helligdommer.

Hennes hjerte og mitt hjerte

Blir åpnet i gull

På marmorveggen.
Og begge sover som barn,

Uten sorg og frykt.

Sogen tier i krattet,

Der de svarte fuglene bor.

Og himmelen blir mørk som jorden

Før regnet styrter ned og lyser

Som ildfluer i brann.

Her vandrer tiden i ring

Og tar avskjed med sine kjære.

Og stjernene blinker fred på veien

Til alle som gråter.

Sangeren åpner bøker, og leser

Sitt eget navn.

En sommerfugl er en gåte,

Som barnet gjennom tusen år.

MIN HAGE

Min hage er en egen verden,

Mitt hjerte er en hage med frukt

Som jorden vil ha tilbake

Når tiden renner ut.

Blomstringstiden er over,

Og hagen lyser i moden frukt,

Ungdommen har reist til verdens ende,

Og kommer igjen i åpen båt, i utgåtte sko.

Men de som levde før, blomstrer på nytt

I nye barn, og gir seg selv i dansen.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 35-39 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred-Ill.

Side 35

LIVET

Livet er fullt med muligheter.

Hver dag oppleves en luftstrøm av muligheter,

Et hav av muligheter.

Himmelhavet reiser med oss

Som frø i bølgene.

Er du en perle i dette livet,

Søkker du i havet.

Bare frø kan reise tusen mil,

Bare den som elsker

Når målet.

GLADE

Glade ansikter går opp kirkegolvet,

Og glade venter de hverandre

Etter en hektisk dag.

Lenge er vi underveis, men gir ikke opp

Før den ene kan smile glede

Inn i en ny verden.

Gleden ligger i luften,

Og vi vet ikke hvor den kommer fra.

Gleden er et tegn som viser veien

Opp kirkebakken.

En stjerne lyser i tårnet,

Og englene synger med i kor

Når de elskede gir hverandre ringen.

Vi speider etter ordene som skal hjelpe

Når speilet går i stykker.

Og himmelbuen reiser seg i drømmen

Om å føde et barn.

Vi stiller oss i rekken med tomme hender.

Vi har mistet alt, men søker lyset,

Så vi kan finne frem en dag.

Side 36

BARE VI TO

Vi er skapt i samme leire,

Skapt i samme rom.

Nå deler vi den gleden

Å være en av to.

Vi deler seng og dyne

Og ligger tett om natten.

Når fuglene synger

Brenner våre bål.

Vi er formet til et bilde.

Dette må vi elske.

Det er vår kraft i livet

Å kjenne Fader vår.

EN GANG

En gang var jeg vakker.

Og alle som møtte mitt blikk

Ville ha meg som sin,

Utvalgt ved siden av sitt eget bilde

Som en yndig orkidé.

En gang vadet vi sammen,

Og vugget på stien.

Du holdt meg i armen

Og kysset mitt kne,

Og rommet og livet delte vi likt.

En gang var jeg prinsen

Som elsket en vordende dronning

Høyt over alle stjerner.

Jeg skalv når du sukket i lengsel,

Og hjertet mitt løsnet i latter.

Det er lenge siden nå

Du hvisket mitt navn med kyss

Og lekte med meg i vannet.

Men, en gang vil jeg gi deg alt

Som solen på trolldomsfjellet.

Side 37

EPLE

Barnet gav fuglen eplet,

Og fløy av sted.

Når et eple kan fly,

Kan et barn fly høyere

I tankene og i drømmen.

Som et frø kan bli til et eple,

Kan et barn bli til et frø

Som kan erobre verden

Med kjærlighet.

Barnet speiler seg i oss

Som har levd lenge i landet.

Barnet er som et kronblad

Som gir av seg selv.

Gå ikke glipp av måneskinnet,

Og tell dine steg.

Livet er som et kjerrehjul

Som rusler og går.

Den usynlige vinden rører

I hjerte og sinn.

Barnet lengter tilbake

Til hagen i paradis.

Barnet flyr i alder

Og hviler i tuntreet ditt.

Eplet gav visdom og ære

Og renset vår sjel for hat.

Det beste står så og lyser,

Et frø og et elsket barn.

LANDSKAPET

Landskapet synger i lyng og gras.

Solen skinner dagen lang.

Vi går i undring og speider på stien mot det hellige fjell.

Landskapet er en gave fra Skaperen, Gud.

Vi synger som barn, og drikker av kjærlighetens beger.

Side 38

DIKT

Et dikt

Er sin egen verden,

Som et brød.

Dikt meg hjem,

Sier noen, og reiser i drøm

Til et paradis.

Et dikt kan være et barn

Som reiser med tog eller fly,

Og gir seg til kjenne

Med ord

Som smiler og ler.

Et dikt er et hjerte

Som åpner sin munn

Og synger ditt navn

Til du våkner.

Et dikt er en bekk

Fra evige kilder

Som sveller opp i våre hjerter

Og gir håp og trøst

Gjennom livet,

Som en elsket venn.

GNIST

Gnisten springer gjennom verden.

Som et lyn springer tiden

Og åpner opp dører.

Gjennom dager og netter springer gnisten

Gjennom himmelrommet

Og roper etter oss.

Den som lytter kan høre, og den som speider kan se

Gnisten som et fakkeltog,

Med tusen barn som springer fra vulkanen

Som brøler fra det innerste fangehull.

Side 39

DANS

Det er tungt å trø dansen

For den som er gammel.

Det er tungt å danse i myra

Før den er grodd til.

Men dansen går, ja dansen går i ringen,

Og kommer nærmere hver dag.

Det glimter i dansende øyner

Over hele jorden.

Det danser i engler og troll,

Og glemte minner.

Og dagens lys danser i byene,

Og på veien hjem, der lillebror sover.

Dans oldinger og unge, dans vårens dans,

Før det er for sent å danse.

Og vokt deg for stive bein og smerter

Før jorden åpner seg, og villdyret våkner.

ORD

Vi skal ikke tie med ord

Som ligger på hjertet.

Ordene må få vinger og lys,

Og fødes igjen og igjen.

La ordene bli en del av galaksens skip

Som seiler med honning og frukt.

Ordene er en gåte fra en hemmelig fabrikk

I Babel, eller Skapelsen vår.

Ordene har mistet tid og vekt,

Og ferdes fritt i rommet i åndedrakt.

Ordene er våre hjelpere

Som holder oss fast i ringen.

Ordene flommer over mitt hode som solstråler,

Og gir sjelen nye krefter, og en ny sang.

Og englene hvisker i kor: Nåde, nåde!

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 29-34 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjellbred-Ill.

Side 29

ROM

Der er uendelig mange rom i denne verden

Jeg aldri får bli kjent med.

Med øyner og hjerte med meg,

Må jeg smile over stemmene og ståket.

Hvordan skal det ende alt,

Når stillhetens uendelige rom åpner sine dører,

Og jeg er bortreist?

Hvem skal feire dagen, og dagene, i denne larmen

Som yngler av liv og latter?

Og hvor skal en gå når det brenner

Og havet tørker ut?

Da er sprinkelanlegget viktig,

Bare noen vet det.

Ånden fra himmelen er kjærlighet,

Og kommer til oss når vi roper.

SKÅLER

Våre skåler er tomme,

Alteret er langt ifra oss.

Våre røtter er skåret av

Og treet visner som strå.

Tungt må vi vandre i verden

Med skyer og hagl.

Vi trenger en skål som må fylles

Før vinterstormen.

Våre skåler er fylt med glede

Og lovsang til Vår Herre.

Jorden er en vakker drøm

Med moden frukt i Paradis.

Modige går vi på veien

Og drikker av gledens beger.

Kjærligheten er frukten

Som gir oss himmelsangen.

Side 30

NY DAG

Når alle lys er slukket

Og livets vei glir bort i skodd,

Da stråler stjernen klart en kveld

Og leder oss.

Når dagens siste bluss dør ut,

Da kommer Gud fra Nasaret

Og gir oss livets brød.

All uro blir til fred i oss

Når han vil favne, lindre nød,

Og rekker frem sin hånd til trøst

Og gir oss livets brød.

Vi får et anker i Hans ord,

Et hjerte for hver søster, bror.

Og intet skiller hvit og svart

I Herrens ånd og kjærlighet.

Så enn i dag med dempet røst

Hans stemme kaller oss til fest,

Og åpner porten vidt på gap

Til morgengry i Davids stad.

LYS

I Nordlands netter

Åpner vi våre hjerter

Som nakne skyer på havet.

Og himmelen møter oss med lys

Som fyller oss med glede

Over nye vingeslag.

Lyset kommer imot oss,

Og virvler i det blå

Som engler i dans over store vidder.

Her speider vi Gud

Og lytter etter stemmer som stiger

Og åpner seg i en ny morgen

Med fuglekvitter og ringer i vannet.

Side 31

UTEN BRØD

Uten brød

Kan timene bli tomme.

Og håpets bilder har ingen ramme

Og ingen anker på veggen.

Om vi fyller tiden med kjærlighet,

Vil livet få mening,

Og frukten blir uten grenser.

Uten brød kan vi intet gjøre,

Og spirene visner som gamle hender

Før vinteren tar oss med.

Den som åpner sitt hjerte,

Vil finne brød langs veien i tusen fold,

Nok for en hel verden.

Men uten brød dør menneskene,

Og vinden gir ingen havn

For den som er i nød.

Bare kjærligheten skaper liv

I nysådd åker.

Bare varme hender gir håp om fred.

FYLL DITT KAR

Natten fyller ditt kar

Med kraft fra det høye.

Alle rom i ditt innerste skall

Får en ny dag med stjerner og håp.

Du er et verdifullt barn

Mellom tusen på vandring

Mot den evige stad,

Der templet skal bygges,

Og alle folk skal finne sitt hjem.

I ordet skal lyset skinne,

Og fra fjellet strømmer livets vann.

Side 32

LIVET

Det spinkle livet vårt

Hadde adresse Himmelveien.

Og evigheten var en gyllen ring

Med hjerter i.

De som overlevde larmen

Rettet frem billetten

Og fikk slippe inn.

I stillhetens tåkedal lever vi

Med lengsel i vårt sinn,

Og bøyer oss i støvet

For å kjenne kraften

Fra Frelseren.

I livet er vi vigslet

Som ord og lys på veien,

Og bærer frem vårt offer

Til dem som tørster

Etter vann og brød.

ORDET

I underet hans

Ble ordet et hellig måltid.

Vi kom til hans tempel

Med et åpent sinn.

Og han gav oss sin dåp

Som åpnet porten

Til sitt hjerte.

I det hellige mysteriet

Møtte vi Gud.

I frykt og undring stanser vi

Og lytter til hans stemme

Som roper navnet ditt

Og navnet mitt.

Side 33

SPEIL

Blendet av lys

Står jeg ved speilet

Og ser etter ansikt, og gull

I tennene.

Jeg ser etter sørgeårer

Fra ungdommen,

Og gavmilde hjerter

I hverandre.

Og øynene lyser opp

Der jeg går ned

Til nye navn

Og speil for fremtiden.

GJEST

Vi er gjester her.

Vi er underveis mot ukjent mål,

Der sorg er vendt til glede,

Og den siste fiende ikke finnes mer.

Vi er på venterommet,

Uten adresse, langt mot nord.

Vi søker lykken med å samle skatter

Til en bolig i Jerusalem.

Vi er gjester, og speider etter tegn.

Snart skal det skje.

Kongen er i anmarsj, og vil ta oss med

Fra kirkebakken til tempelhøyden,

Der glade ansikter møtes

I engledans.

Side 34

FRØ

Frøet vil frem i dagen

Med sine skjøre hender.

Og vinker en morgen

Med stilk og blad.

Frøet kommer til oss

Utrettelig, med varme smil.

Frøet som vi sår

Har sin egen verden.

Frøet ber oss å elske

Gavmildt og ekte i tiden,

Som ruller frem

Og gir livet tro og håp.

SKYER

Tepper av stille skyer glir over land

Mens øynene daler i søvn.

Trett tar vi hendene tilbake

Og venter en annen sky.

Fra skyer ser vi tepper av skog over Afrika,

Og gjenglemte ørkenbyer.

Og sangen høres gjennom jungelen,

Sangen om føttene dine.

Den fattige løper med ord,

Og den rike finner ingen å dele med.

I kistebenken er alle nakne,

Men ordene forvandler den fattige.

I stillhet glir tepper av skyer forbi,

Og husene står tomme igjen.

Men ordene smiler til alle i verden

Som lengter etter kjærlighet.

Tepper av ord svever i sky og søker ditt hjerte.

Ordene er hender som løper i vinden

Og favner den elskede med varme føtter.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 24-28 (Bok1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred – Lysskjær

Side 24

BLIND

Blindhet taler for seg selv.

Et vindu er aldri helt lukket.

Våre skygger samler seg i kisten.

Alt er bra når vi sover.

Ut fra fjellet strømmer vannet.

Kilden blir åpenbart i oss.

Vi er som en vev med mange tråder.

Bare lyset gir fred og evig liv.

Den blinde føler seg frem i mørket.

Den seende snubler ofte i ord.

Den blinde er skånt for å se smerte.

Den seende må tåle blod.

INNERST

Innerst i sørgehuset

Treffer vi hverandre.

Uten ansikt kan ingen se.

Vi er gjester

Når vi står fremfor speilet.

Hvem er den fremmede

Som vil inn?

Bare et hjerte kan favne

Den som er i nød.

Hver den som sørger

Har søsken.

UNDERVEIS

Lenge var jeg underveis.

Nå er jeg på fast adresse, på venterommet,

Der alle må innom

Før navnet blir lest opp.

Og skiltet blir tatt bort

Som ugress.

Side 25

KIRKE

Jeg speidet etter en kirke

Og fant glade ansikter.

Jeg kjempet med ordet,

Og fant spor etter en tåredal

På kirkegolvet.

Jeg så i benkeradene

Og rundt alteret,

Men fant ingen tegn på lidelse.

Tårene må ha dryppet fra tavlen

Med Kristi kors.

UTSIKT

Snakk ikke utsikten i stykker,

Men se bildet i sin helhet,

Og smak alle godbitene

Før solen forsvinner.

Utsikten skifter fra dag til dag,

Fra årstid til årstid.

Bare den som kjenner sjelen,

Kan snakke om utsikt.

Bildet er et puslespill med ord

Som åpner seg i vårt indre

Og gir oss horisont med lys

Til å feste blikket på.

Ta vare på utsikten som seiler

På de tusen hav med oss.

Bare med denne utsikten

Kan vi ha stø kurs mot målet.

Side 26

ALENE

Alene er vi aldri under solstripen,

Som fyller oss med skygge og glans.

Alene bærer vi ikke verden,

Alene maler vi ikke bildet om livet,

Men sammen er vi med i koret,

Og synger så lenge det er dag.

Alene bærer vi vår søster og bror opp bakken,

Og fyller sekkene for dem som skal lenger.

Alene sår vi og høster, til snøen skjuler våre spor.

REIS

Du vinker når jeg reiser,

Og kysser når jeg er tilbake.

Du beruser meg med ditt ansikt

Og lyser for min fot.

Du reiser med meg i livet,

Så jeg er aldri alene.

Om himmelen henger tungt,

Løfter du meg med tro.

Du gav meg drømmen og skatten,

Og en båt å seile med.

Du vinket når jeg gikk ifra deg,

Og gråt når kisten ble senket ned.

Du reiser som liljen i vannet

Og følger de gamle stier.

Du kommer nær meg, og lyser

Som stjernen over Betlehem.

Du er dronning, og løfter min panne.

Jeg kysser ditt myke kinn.

Under himmelen er du den samme.

En engel i drømmen min.

Side 27

SAVN

Når skogen dør

Har vi savn og sorg i vår sjel.

Når tusen bekker tørker ut,

Kjenner vi smerte på kroppen.

Når blomstene ikke åpner seg mer

Og graset aldri blir grønt,

Da roper Gud dine knokkelhender,

Og spøkelsesskogen gråter.

Da blekner hud og hår,

Og ungdommen flykter i hast.

Med likklær går de gamle til kirken,

For det er sorg over hele landet,

Og ingen kjenner seg selv.

Døden har tatt seg til rette.

BYGGE

Med små midler kan noe stort bli til.

Med bruddstykker ble templet opphøyet.

Men hver den som tror, skal oppleve større ting.

Med håpet har vi sett veien til Paradis.

Med håpet kan vi vandre uten frykt.

Våre hender er i Hans, som skapte verden.

Vi bygger av frø en hel skog.

Et hus blir til en by.

Av bruddstykker blir bildet til et tempel

For alle nasjoner og tungemål.

Og i dette byggverket

Kan vi se Gud.

Side 28

STILLHET

Stillheten ba deg følge med

Bak skogens gull,

Høyt opp på fjellet

Der ferdselsårene gikk i gammel tid.

Stillheten senket seg i ditt øye

Under åpen himmel,

Der sporene ennå er synlige

I en gammel hvilestein.

Stillheten er en vei gjennom livet

For frø som skal spire

Og moden frukt som skal falle til ro

Under gamle trær i fattigmanns jord.

Stillheten bortenfor alt

Lyser av blomster og gull.

Der er forventningen stor

Å få møte hver pilegrim som banker på.

EN KVELD

En kveld kom hun

Og tigget om å få hvile i stolen.

Og jeg ville gi henne alt.

Hun kom med hendene fulle

Av kjærlighet til livet.

Jeg gav henne lov til å ligge

Tett ved min beste side.

En kveld kom hun i hagen

Og spurte etter epler.

Jeg gav henne hele treet,

Og vann fra den hellige kilden.

Hun kom med et åpent hjerte

Og gav meg en blomst.

Hun tigget om å få være min

Til fjellene stuper i havet.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 20-23 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred ill.

Side 20

SANG

Huden vår tar imot

Og sender ut.

Kompakte er våre dager.

Luften er fuktig og varm.

Huden synger

Og løser seg opp i luften

Til en liflig melodi.

Tonen stiger høyere enn fjell

Og gir oss solen tilbake.

Lyset renser kroppen

Som vann og kjærlighet,

Som ord og frukt fra Edens hage.

Huden vår er som et barn

Som lærer å gå.

Huden kjenner ingen grenser

Før målet.

REGN

Nå faller regnet.

Regnet faller friskt på bakken,

Som et modent eple.

Regnet kommer inn fra havet

Og bøyer seg imot oss,

Og kysser støvet.

Ingenting er som regnet

En tørr sommerdag

Når vannmagasinene er tomme

Og kornet brenner på bål.

Regnet vasker jorden,

Og holder liv i menneskene

Fra dag til dag,

Som lyset fra Jerusalem

Som aldri slokner.

Side 21

PÅ GJERDE

Barna sitter på gjerde

Uten badehåndkle.

Som små spurver sitter de og vipper

I morgensolen i Alta.

Barna sitter hvorsomhelst

Og finner ut av seg selv

Ved å se på de andre, kjenne på huden

Hva som er poenget.

Barna blomstrer og blomstrer

Og drysser kronblad ned til oss gamle

Som tygger ristet brød

Og tenker på regnet.

Det er kanskje best å kle av seg,

Så klærne ikke blir våte

Og bakkene ikke så bratte,

Og verden ikke så delt?

Ja, motvillig kunne vi hengt på gjerde

Som et plagg, og ventet

Som en klatrerose

Til den elskede gikk forbi.

I sola kunne håndkleet vinke

En sensommerdag,

Mens barna gikk nakne på stranden

Og fanget krabbe i Alta.

DETTE

Dette har jeg opplevd:

At noen kom imot meg som en due

Og ble borte, nesten uten ord,

At landet ble som en sky som fløy

Og ble til et stearinlys. –

Jeg har opplevd øyner i lyngen

Som det vakreste i livet,

Og en engel som gir kjærlighet i overflod.

Side 22

TID

Tiden reiser med ekspressfart

Og stryker alle spor på stien.

Bare kirketårnet står igjen, og en rute

Som er avkrysset, hellig.

Tiden er et skip som seiler over alle hav,

Og tar alle med som passasjerer.

Vi dufter asfalt og frukt, by og land,

På vår reise i romskipet.

Stillheten er ingen uttrykk for tiden

Som maler og kverner, kimer og blåser

I falleferdige seil.

Tiden er været fra dag til dag i det blå osean,

I åndedrettet som tar oss med som en himmelfugl

På flukt fra vannmassene og orkanen

Som truer de levendes land.

ALDER

I min alder ser jeg bare gullkister.

Solen stryker over båren,

Og myke hender blir sterke.

Snoren er klippet av, men tiden går videre

I nye fasetter, i nye rom.

Og fuglene kvitrer snart som før.

Det er en tid for alt.

Og åndedraget vårt er snart

En pust fra det hinsidige.

Høsten gir gull i lauv og li,

Og noen skilles og blåser bort med vinden.

Men ingen er glemt av Gud.

Snart er greinene nakne, og jorden fryser,

Og snøen dekker gravene.

Bare båten er igjen, uten årer og seil.

Side 23

LENGSEL

Lengselen er heftig,

Og bølgene skyller mot land.

Fjellet skinner i solen.

Jeg søker din nærhet nå.

Hver kveld ligger jeg våken

Mens gradene synker mot null.

Jeg lengter etter Maria

Som gav meg sin kjærlighet.

Jeg lengter etter et fyrtårn

Som favner alle på jord.

Jeg lengter etter skatten

Som er mer enn perler og gull.

Lengselen bryter i meg

Og vekker min glade sjel.

Jeg er en fattig flyktning

Som lengter etter ord.

Gi meg vann og brød, min venn,

Så jeg kan skrive navnet ditt,

Med åndens kraft.

Gi meg en hellig ring.

DU SKINNER

Du skinner for meg.

Du er en ekte orkidé med gylne skåler.

Du er gull, røkelse og myrra,

Som drypper fra greinene.

Du er lyset som renner i fjellet

Og når meg på vandringen.

Du er eviggrønn og vakker.

Du smiler imot meg med åpne armer

Og løfter min sjel mot stjerner.

Du er den nye vin som vekker oppsikt

Og bugner fra evighet.

Du er en rennende kilde, en brønn

Som aldri tømmes.

Du er et hjerte fra Israel, uten svik.

Og du møter meg i porten

Til det hellige Jerusalem.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas* Side 17-19 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

Side 17

NÆRHET

Jeg prøver å gripe ordet,

Prøver å fange lyset.

All min sjel prøver å synge

Ammen og Kristus

Inn i mitt bortgjemte hjerte.

Ære være ditt ord.

Jeg kan ikke se kraften,

Men jeg kjenner at den virker

I mitt innerste, i ånden,

Som beveger meg dag og natt

Til å synge for barnet

Og de hjelpeløse i rommet.

Ordet er som en elv

Som stadig flommer over.

Og jeg går mot kornhøsten

Med oppløftet hode,

For jeg vet at gresset er grønnere

På andre siden av havet,

Der oppstandelsen gir evig liv.

TRÅDER

Nye tråder er kommet til, nye variasjoner i veven

Lyser imot oss som et bilde

Av de hellige tre konger.

Og apostlene reiser ut, som de unge i dag,

Med tråder til en ny vev,

Hvor alle mennesker er med.

Tråder er åpne, uten begrensninger. Og lyset skinner

Og spinner gullrammer til alle navn

Som er innlemmet i stammen.

Vi er alle en tråd som spinner i eget hus

Og vekker jorden til å spire og gro,

Så landskapet blir en edens hage

Med frukt som gir visdom og evig glede.

Side 18

HJEM

Stadig er jeg borte,

Og mine begrensninger er mange.

Å oppdage meg selv i landskapet

Er som å få synet igjen.

Forvandlingen i mennesket

Skjer kontinuerlig for sjel og kropp,

Så alle kan se at vi skinner

Som nyutsprungne gåsunger

Langs hele veien.

Om det er morgen eller kveld,

Så vil vi hjem til vårt eget slott,

Til steinørkenen Jeriko

Der syke ble helbredet

Av ordet som gav oss alt.

DRIFT

Vi driver på havet. Vi er i drift

Som tømmerstokker mellom store kontinent.

Vi vasker oss i livets hav, og blir formet

I drift mellom øyer og skjær.

Vi driver gjennom verden, og flakker,

Som i rådville, uten navn og mål.

Vi er villfarne på flukt i sterk vind, i bølger

Som slår oss mot fjellene

Og skaper oss om til leirkrukker

For tørste høvdinger.

Vi driver fra nord og sør, fra øst og vest,

Og kjenner kreftene i strømmen

Som virvler i dypet, og skaper liv

I driftige sjøfolk.

Vi driver fra gamle merkesteiner i en jolle

For foreldreløse. Vi driver i land som rekved,

Og brenner bål for kjærligheten,

Så ordet kan bli levende igjen.

Side 19

Å VÅKNE

Å våkne på et lite skjær

Og kjenne at du og er der,

Gjør verden til et himmelrom

Der jeg og du skal leve.

Som elskede fra Paradis,

Vi skjelver som et lauvblad,

Og møter opp ved hanegal

Og synger om å skape.

Vi våkner på en øy i vest

Og kjenner stormen godt.

Den river hus og hjem og alt,

Foruten drømmen vår.

Vi våkner for å leve nær

Den ene som ble til for oss.

Så kjenner vi en mektig kraft

Av kjærlighet til barnet.

De elskede på holmen din

Skal ro og fiske, bygge hus.

En dag er verden skapt på nytt

I glansen av det nye liv.

KULDE

Kulden splitter vår verden, og sprenger fjell.

Menneskebarnet roper etter varme

Fra de første ustødige skritt,

Men kulden river og sliter i oss til vi stuper.

Kunne vi rekt hverandre en hånd, fjernet grensene,

Og sett hverandre med åpne øyner, og lyttet mer til ordet?

Ja, kunne vi møtt hverandres blikk med kjærlighet

Før isfjellene hoper seg opp i havet, og fisken dør?

Kunne vi finne de verdige ordene, som er visdom og gullkorn,

Som åpner stengte dører, og har vennskap som mål?

Se, kulden binder oss, og dreper det daglige brød på jorden.

Vi trenger et hjerte for våren og livet som synger hver morgen til oss.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas – Side 13-16 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

Side 13

STEIN

Mennesket er som en hugget stein,

Sprengt ut av fjellet, ut av grunnvollen,

Til en sikker bolig.

Alle dager er født i våre liv.

Lyset dekker oss med nåde.

Mørket skygger oss, så vi kan finne hvile.

Som et kraftfullt tre dekker natten oss

Og svøper oss i søvn

Til en sikker dag.

Vi kan bli rustet av havbunnen, vårt liv kan rokkes

Av det brølende osean.

Men hjertet er evig, og sprenger alle grenser.

Det følger oss på veien som en hyrde

Som vokter sin kjæreste.

BOR

Vi bor ved fjellet, ved en vulkan.

Vi er fjellfolket som klamrer seg fast, dyrker og sår.

Vi ser det spirer, men mettes av tiden,

Som merker oss med jernhånd.

Vulkanen raser, og fjellet brenner med høye søyler

Som renner i havet.

Vi bor på en øy, i utkanten av verden,

Der rystelsene ennå pågår, der jorden er varm

Og bekkene tørker inn.

Vi arbeider med å finne en vei ut,

Og ser etter båter og en ny havn.

Vi roper og ber etter brød og vann, etter sikkerhet.

Og merker at gnistene dør,

Og et nytt land stiger fram or havet.

Det er Surtsey ved Island,

En blomst av ild.

Side 14

SKRIVE

Jeg skriver, og er vitne til ordet

Som favner alle med sin glans.

Ordet dekker livet

Som et teppe med ville blomster.

Jeg skriver lauvet inn i stuen, skriver

Skogen og fjellet tett inn til hjertet,

Og holder denne nærheten

Som et barn til brystet.

Jeg skriver, og puster lys inn i ordet

Som dekker hele verden.

Med vinger flyr ordet fra munn til munn

Til et gjennomsyret hjerte.

Jeg skriver med vinger av gull

Alt du ser mellom disse permer,

Mellom jord og himmel,

Og stryker blomstene som et barn.

JEG KOMMER

Jeg vil komme på innsiden

Og stryke deg over pannen

Som jeg stryker en kjær venn.

Jeg vil betrakte deg fra alle synsvinkler

Og kle deg med kjærlighet.

Jeg vil strebe etter å nå deg.

Og hvert øyeblikk er en mulighet

Å løfte min sjel mot din sjel.

Og jeg føler at du er på innsiden

Når jeg kjenner varmen sprer seg,

Og dine øyner innbyr meg

Å komme hjem.

Side 15

EN SAMTALE

Jeg vet at du var nøkkelen

Til en samtale som fant sted

Under månelyset.

Jeg erindrer dette øyeblikket

På et høyere plan,

Der du var en engel

Med bare godhet og varme ord.

Med lampen avslått

Kom du til meg med honning

Og ville blomster.

Om jeg snublet gav du meg en gnist

Med øynene som funklet og lyste

I middnattsolens land.

Du var nøkkelen til helligdommen

Og stien til kirketårnet.

Om jeg falt i mørket, trøstet du meg

Og gav meg en ny melodi.

Nå ser jeg fra innsiden

At jorden er vakker og rund

Som et egg i øyværet.

LYKKE

Lykkelig er den som kan se en bjørkestamme

Med lauv i vinden, og lyng

Som jublende danser

Mens barna lytter etter fuglekvitter

Der båtene ror ut.

Lykkelig er han som møter henne,

Og kjenner pusten som en kraftig grein

Som aldri, aldri vil gi opp.

Lykkelig er brudgommen som lytter

Når hjertet hvisker i greinene

Og forteller om kronblad

Som aldri fikk se lys.

Side 16

GITAR

Jeg åpner min gitar.

Hva skal jeg spille nå

Som ingen skal vite?

Hvem spiller på mine strenger

Før solen går ned?

Flyktige dager er et minne.

Og minnenes tid er forbi

Når trosten synger i reiret

Og høsten kommer

Som en tyv om natten.

Jeg spiller for de husløse

Som går på søppelfyllingen.

Jeg åpner min munn for perler,

Som deles likt til alle.

Jeg er opptatt av rettvinklede hus

Som vokser som trær på marken,

Og åkeren som blir asfalt

Med tårn og spir.

Ta vel imot katten som vandrer

Hvileløst fra hus til hus

Og spør etter det daglige brød.

Ta vel imot fuglen som synger

På toppen av de evigrønne trær.

FUGL

Fuglen slår vingene sammen,

Og dagene blir kortere.

Vi stryker oss over håret og tier

Til de hvite bussene.

Vår døende båre ligger i hukommelsen

Som en oppløftet sjel

Med fuglevinger.

Vi kjenner oss som lysets barn.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas – Side 9-12 (Bok 1-2012)

Desember 20, 2012

Side 9

SÅ LANGT

Så langt er det mellom meg og deg.

Jeg kan nesten nå deg med et ord

Fra klosterhagen.

Så langt må vi gå før vi treffes igjen

At skogen er svart,

Og eventyret er slutt

Og fuglene har reist.

Ja, så langt rekker midt hjerte

At det når inn til det innerste i din sjel,

Enda du ikke vet det.

Jeg lengter så sterkt at hendene dirrer

Og himmelen blinker i stjerner,

Og hvert pust blir et kjærtegn til deg,

Min evige gullklokke.

FORTELLE

Den som reiser har noe å fortelle,

Den som lever kan se

Bruer over havet, høre musikken

I fremmede ord, i hemmelige bevegelser.

Den som reiser i verden og setter spor,

Forteller om livet

Som fra sitt eget hjerte.

Det forteller om pakten mellom oss og Gud.

Vi forteller om å bygge og seire

I en hellig forandring, om å følge skipet

Til neste havn som er åpen

Og som tar imot den som søker hjem av glede.

Den som reiser forteller om grenser og porter

Til en verden som spiller sjakk, og glemmer

At vi er konge og dronning

Som fører livet videre til verdens ende.

Side 10

KOM IKKE NÅ

Kom ikke nå med dine blemmer.

Snakk ut om ditt liv.

Slekten må streve, og kjenne

Kraften som ebber ut.

Kom ikke med ditt ansikt

Som det første du gjør.

Rens deg og gå i båten,

Før det blir for sent.

I begynnelsen var havet

Stille som et speil.

Nå tenker jeg bare på bølger

Og båten som forsvant.

I livet er vi sammen, og deler hus.

Vi lever og dør i tiden

Som vugger oss tusen mil.

Vi klatrer og bygger et alter

For kjærlighet og tro.

Og tenner et bål for barnet,

I håp om å møtes igjen.

Så seiler vår skute svanger i mange år,

Mens landene vokser sammen

I kjærlighet og fred.

Og menneskene løser gåten

Som frigjør kropp og sjel.

Og ånden fyller rommet

Som lyser i evighet.

ØYNER

Om du lukker dine øyner et sekund,

Er du like nær.

Ingenting er som øyner

Som fester seg på innsiden.

Det er kjærlighet uten grenser.

Side 11

ROPET

Ropet kommer fra det evige rommet.

Hvem roper dette navnet?

Øynene står ut i blomst, stråler i ømhet

Over vår nakne hud.

Er det et varsel, som fra en dyp brønn?

Fjernt fra oss er lengselen

Å komme hjem, der alderen opphører.

Vi er overgrodd på denne siden.

Vi er treller, som Israel i Egypt.

Ropet bryter gjennom mørket.

Den første morgen er ikke ny for oss.

Vi har vært her før, som barnet,

Og sett mirakelbrønnen.

Stjernene er over oss. Høyt henger frukten.

Høyt der oppe bor englene.

De roper ikke, men venter oss

Når tiden er kommet.

SØLV ELLER GULL

Hammeren slår. Det lyser i verden.

Slagget ligger igjen utenfor kongens gruver.

Hammeren slår hele veien,

Og vi kommer nærmere morgenrøden.

Porten står åpen og lyser.

Hammeren slår mens vi går i takt

Og kjenner ropet fra det innerste rommet.

En klokke kaller fra fødestuen.

Forvandlingen er i luften.

Snart kommer Den store mester.

Vi er formet og elsket, og vennen er med oss.

Vi søker å komme nærmere tiden,

Som skal hviskes ut når reisen er slutt.

Hammeren slår, og vi aner bildet

Som forvandler oss i skyer til evig liv.

Side 12

KRAFT

Det er kraft på vei.

Hvert vindpust er en kraft

Som løfter oss.

Hør fuglens vingeslag

Kommer inn til oss.

Forvandlingen skjer i et nu.

Kraften tvinger seg frem

Som en løvetann,

Som lyset, som barnet.

Kraften er underlagt livet

Og lydighet til ordet.

Det er vårt håp.

Om havet bryter, kan båten finne land.

Og alle trenger en havn

Der kraften blir åpenbart

I kjærlighet.

MYSTERIER

Det jeg visste, vet jeg ikke nå.

Det som var tiltenkt meg er borte.

Blomsten er visnet, gresset er brunt.

Vi er omsluttet av mysterier.

Jeg var født til å elske.

Jeg var kronet med gull,

Før nederlaget.

Tausheten gav meg en bitter smak.

Jeg har gått gjennom ørken

Og har lengtet etter kraften fra ordet.

Men ingen kunne nøre ild,

Uten den ene.

Jeg løfter mine øyner mot lyset,

Og ser tusen engler i ring.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas – Side 2-8 (Bok 1-2012)

Desember 20, 2012

Side 2

BARE

Bare havet er rundt oss,

Og åndedrett av skog

Som bærer livet på en smal sti

Til mitt og ditt hjerte.

Bare det daglige møte

Får oss til å flyte som liljer

Og glemme korset,

Som alle må bære på veien.

Bare vi to er sammen

Om den nyfødte prinsen

Med det storslåtte navnet

Som lyser i fjellene.

MIN NATT

Jeg var i ordet som fyller jorden

Med natt og dag

Og dømmer alle med visdom

Fra det høyeste.

Jeg var den ene av mange

Som fant veien til bålet,

Hvor ordet ble kjent

Og Kristus innlemmet

I grunnvollen.

Jeg var en stein i fyllingen,

Og ble utvalgt i mørket

For å lyse på jorden

Som et hellig vitne.

Jeg skal vokse inn i huset

Som er bygget av engler

I hengivenhet og trøst

For de etterlatte.

Side 3

BARE

Om bare jeg kunne være nær

De skriftlærde

Så kunne jeg åpnet bøkene og lest

Navnet bak alle navn.

Før alt kunne jeg vært, i opphavet,

Og festet anker

Før båten dro ut til fjerne land

Og språket ble delt.

Om bare jeg kunne lese skriftene

Til de hellige som var utvalgt,

Så ble jeg født på ny i ånd

Som barn av ordet.

Bare veven ble ferdig,

Kunne jeg med Guds kjærlighet

Binde mørket,

Så lyset alltid var i våre hjerter.

HUSK

Husk at jeg er alene

Og trenger daglig brød,

Og krefter til å løfte visdommen

Inn i rommet med syv segl.

Jeg er taus og dveler ved ordene

Som kommer med vinden

Mens havhesten pløyer og barna sover

Etter klokkene fra tusen tårn.

Husk vi er på reis, og setter spor

Som følger oss på veien

Og prøver oss for dommeren

Den siste dag i alfabetet sin verden.

Side 4

ORD

Hvor er ditt ord?
Den evige gåten reiser sin rygg.

Du er ordet som lyser i verden.

Jorden er rund i stjernehuset

Over Betlehem.

Øyet ser oss som intet så,

Før porten ble åpnet

Og pergamentrullen lest av engler.

Ordene drønner som malm

Og kommer frem i dagen som smykker

For den som tar imot.

HØYT

Høyder og dybder kjenner ingen

Uten den som har satt grensene

Og har visdommen i sin hånd.

Den som bærer lyset har også en vei

Som er synlig for alle folk

Som kjenner navnet.

Ordet og navnet seiler inn i verden

Og åpner porten til helligdommen

For alle mennesker.

Det nærmeste en kommer Getsemane,

Før natten gjør opprør,

Er i lyset hos Herren.

Det ingen visste, det visste den levende

Med tid og mål uten grenser

For alle i stjernehuset.

Side 5

LENGE IGJEN

Tror du det er lenge igjen

Før navnet kommer på veggen

Og smykker fjell og vidder

Med mild og deilig vind?

Hart er vi prøvet, og åkeren lyser

Av modent korn,

For høsten er nær,

Og vinteren kommer snikende.

Tror du vi må igjennom alt dette

Under månen, mens det er natt

Og ingen ser veien?

Gamle og fattige finner hverandre

Og går på stiene sammen

Mot en utkikkspost

Der ordene fødes igjen

Av vin og brød.

BARE

Bare takk er ikke nok å gå videre

Og vitne om underet på Jæren, om alt

Som skjer rundt månen som favner og lyser

Inn vinduet i huset ditt.

Bare tårer er ikke nok til å svømme ut

Til alle som ligger i vannet, oppslukt av bølger

For å redde den ene i nåden,

Uten de navnløse kommer tilbake.

Bare navnet kan føre oss sammen til brønnen

Som gir av seg selv til evig liv,

Når vi drikker, og spiser av brødet som vitner

Om skapelsen fra Alfa og Omega.

Side 6

FJELLET

Som ørnen flyr jeg mot fjellet

Og finner min hylle der.

Jeg er underveis i tiden

Og kjenner det spirer og gror.

Som menneskebarn må jeg tåle

Stormen som herjer iblant.

Men urokkelig ser jeg mot fjellet

Og øyner en himmel der.

Jeg tilhører jorden som treet

Og fester mine røtter dypt.

Som gull blir jeg forvandlet

Til duften av din kjærlighet.

LILJE

Du ble min lilje i stormen

Og danset imot min kyst.

Jeg elsker deg mer enn noen.

Min lengsel er uavbrutt.

Du drar meg med troens øye

Som lyser i ånd og sjel.

Du gir meg ditt ømme hjerte

Av visdom og kjærlighet.

Jeg skriver ditt navn, min lilje,

Og favner ditt rike bord.

Du er for evig min engel,

Min elskede morgensol.

Side 7

FLUKT

Ensom flykter jeg nå

I en gjennomsiktig natt.

Himmelen er blå,

Og jorden har en evig sommer.

Jeg er langt ifra alt,

Og flykter med lette ben.

Fuglene flyr i mønster

Mot en varmere kyst.

Jeg flykter i ensomhet

Inn i mysteriet,

Der blomstene alltid er nye

Og dagen en åpen dør.

Her kan jeg gå mellom liljer

Og kjenne meg varm.

I duften av lyngkledde vidder

Hviler jeg i din barm.

HAVET

Jeg reiser på havet. Min venn er med.

Jeg reiser de tusen mil.

Og livet vugger på reisen min

Og skyene brytes i ild.

Jeg reiser i stormen og står på dekk

Som styrmann fra A til Å.

Jeg leser og hungrer en skyfri kyst

Med kjærlighet, tro og håp.

Og havet kommer igjen og igjen

Og minner om tidens tann.

Jeg drikker mitt beger gammel vin

Og ankrer i det hellige land.

Side 8

NAVN

Jeg bærer ditt navn i lyset

Og i hemmelighet.

Dypt inne i meg er navnet

En lengsel – å få se

Ditt ansikt,

Og kysse sin hånd.

Jeg går frem i verden

Og sperrer øynene mot fjellet.

Jeg roper ditt navn

Og hører etter din stemme.

Jeg våker og ber

Og kjenner din kraft

Fyller meg.

Ditt navn er for alltid livet

Som roper i hjertet

Med en mild stemme:

Ta imot ordet

Som gir verden fred

Og fyller våre kar

Med levende vann.

VANN

Vann er det største.

Som en klippe lyser det i speilet

Og gir oss en ny soloppgang.

Stadig dypere må vi gå for å tørste.

Og vi drikker av lengsel,

Og blir helbredet.

Vannet gir liv og kraft, og setter dype spor i verden.

Av dette vannet ble livet til i skapelsen.

Og som blomsten spirer, åpner barnets øyner

Og gir oss håp for fremtiden.

Vannet er bindeledd mellom alle generasjoner,

Som lyset og mørket, i lengsel og smerte.

Vannet er kilde til evig liv.