 |
| Munch-ill |
Side 5.
DØD
Menneskene forvitrer
I sitt eget bilde,
Og kveles i lys.
Kraften gjør dem maktesløse
I avgrunnen,
Løsrevet fra verden,
Som et tre om høsten,
En frukt som fortæres
I muld og aske.
Menneskene ser døden i møte
Som en fremmed venn
Som banker på døren
Og forsvinner i mørket
Når alt er ferdig,
Og huset er igjen
Som et tomt minne
Etter mange år i vind og vær,
Askegrå og møllspist.
BAK ALT
Bak alt er Gud.
Menneskene skinner i solen
Og kastes hit og dit i vinden
Som greiner på treet,
Og faller til jorden som moden frukt
Og slår seg i bakken,
Og er fortvilet før avskjed.
Gud skapte,
Og menneskene står igjen nakne
Som greiner om høsten,
Som vissent lauv og strå.
Kulden tar seg til rette
Som stjerner og stråler i alle lag,
Og elsker menneskene
Som stryker med vinden
Som skyer på flukt
Over himmelen.
Bak alt hører jeg røsten
Av en som hvisker navnet
Og tømmer ord som brenner i hjertene våre
Til siste dag, når glassdøren stenger
Og alt er forbi.
Side 6.
STILLE
Stille kommer en ny dag
Over fjellet, i grålysningen,
Og jeg er i tunet,
Der jeg ble vugget som barn,
Der veiene alltid begynner
Og stiger til verdens ende
Med måneskinn og ekte jubelsang
Av engler og venner
Som er gått bort i tiden.
Omkring meg er tonen som hvisker
Navnet, en kjent melodi
Fra kirketårnet, fra fjellet.
Vinden svaler føttene, sjelen,
Når jeg kveles av sol
Og hviler stille mellom graner,
Mellom alle jeg elsket i livet
Til siste slutt,
Som ekko fra blå himmel.
TILBAKE
En dag må vi nå hverandre,
Skape en bro
Som holder gjennom alle stormer.
Gode ord kan rekke hverandre,
Søke hjerter som er knust
Før siste åndedrag.
Være til som et bilde på glede
For den som sørger, være en grein
I treet som stiger opp,
Kjenne smerten, og trøste og lindre
Nøden som skriker i stormen,
Der ordene ikke rekker,
Der hjertene fryser til is.
Nakne kommer vi til vårt eget paradis,
En stue for varme tanker,
Glansen av Gud.
Side 7.
MEKTIG
Mektig er du som ser oss,
Som holder oss i din hånd
Som et frimerke.
Vi vet ikke hvor reisen går,
Vet ikke om trapper og bakker
Før tiden kommer.
Innesluttet av lys nevner vi et navn,
Og blir sterke i håpet, mektige
Som fjell, og skaper.
Vi har kjæreste, og palmer vokser
Langs veien. Huset vokser,
Rom lyser som stjerner.
Vårt øye ser kloden og vet,
I all uvitenhet, om tiden som hamrer,
Så alt forvitrer til slutt.
MIRAKLET
Det har skjedd, og det skjer igjen.
Mitt hjerte svever.
Jeg ser jorden som en karusell,
Jeg ser jorden som en karusell,
Og vi er passasjerer.
Hendene dine holder alt på plass,
Og vi forflytter oss,
Stadig rikere, stadig mot nye horisonter.
Mirakel skjer daglig, hvert sekund.
Dine hender rører ved oss
Som en kraft, en mektig ånd,
Og kloden flyr etter oppmålte baner
Som trekkfugl,
Og vi blir født på ny, forvandlet
I nåde og sannhet, som barn,
Nyvasket, gjenkjennes av engler og Gud
Til et hellig måltid, forenet
I navnet som lyser over alt
Til en åpen dør, til evig tid.
Side 8.
TØRST
Vi tørster,
Og vet vi er mange.
Vi søker stjerner i det blå
Og går på gamle stier,
Er små frø, sandkorn i vinden.
Du kysser oss og skaper nye frø.
Landet våkner til nytt liv,
Våren bryter grenser,
Bølger raser mot land, teller
Millioner år inn i fjellet
Som forvitrer.
Vi fødes og forvitrer
Som hveten forvitrer,
Og blir til støv og jord, og plages
Av møll og troll.
Tiden lyver ikke, den tar oss igjen
I kappløpet rundt jorden, rundt månen.
Utmattet må vi melde pass
Og segner om, brekker
Som tørre kvister
og flyr i vinden som skyer
med en nedarvet maske.
og flyr i vinden som skyer
med en nedarvet maske.
Hvem kan slukke tørsten,
Gi oss den siste vin, være nær
Når vi er alene, ta imot oss
Når vi glir ut, tomme for tomme,
I det endeløse havet?
Måtte alle få vann, drikke seg utørst
I verdens uendelige ørken,
Så vi kan komme over helskinnet, uten arr,
Og kjenne hverandre igjen,
Hilse med varme minner, kjærlighet
Som åpenbares i navnet vi elsker over alt.
