Date archives Oktober 2013

Uncategorized

VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp2) * Sigve Lauvaas

Oktober 31, 2013

J.M.Tvedt – Ill.

Å REISE

Spør ikke om du er god nok til å reise,

Bare reis. Du blir neppe bedre av å være hjemme.

Der vil du tørke opp.

De som elsker å reise, må bare gjøre det.

De opplever en masse, og tar imot inntrykk

Som klistrer seg i hukommelsen

Mens tiden ruller videre.

Å reise er sælebot for den enslige

Som ikke har noen rundt seg, uten Tv

Med sine rop om en fornedret menneskemasse

I ytterste nød.

Reis mens du har anledning, og ikke nøl,

For det kan bli for seint. Det er nå tilbudet er best

For de lærvillige som ennå har litt tid igjen

Til å elske stjernehimmelen.

HISTORIE

Menneskenes historie er ikke lang,

Men en må streve for å få med seg alt

Mellom himmel og jord.

Denne historien lenker oss til sannheten

Om Adam og Eva, og barnet som ble født i en stall.

Det er lenge siden nå, men historien gjentar seg.

Det blir stadig født nye barn

Som vi må ta imot med respekt og glede.

Husk, det er de små som skal styre landet

Når vi ikke makter mer, og må krype i sekk og aske

Etter tilgivelse for våre synder.

Menneskene har en oppgave å finne tilbake til Skaperen,

Som gjerne vil ha alle med på dugnad.

Det gjelder å samle visdom for evigheten.

Både David og Salomo søkte sannheten,

Og fikk visdom i gave.

Slektskapet til Kongenes konge er vår historie.

ORD

Det er liv i ord

Når de får komme frem i lyset.
Det er som en spire, et frø

Som blir salvet med kjærlighet.

Akkurat som en velsignet dag,

Kommer ordet til oss

Og bøyer oss til å ta imot

Så vi kan vokse.

Ordene spiller på en mektig scene,

Og billedgalleriet begeistrer oss

Og favner oss.

Vi blir nærmest påtvunget ord

Fra fødselen, og næres hver dag

Til vi flyr i det blå rommet.

Ord gir liv og håp.

Ordet er lyset på veien

Til de fjerneste land og avkroker.

Bare med ordet kan vi overleve

Og reise oss i trafikken

Mellom levende og døde.

Ord er en åndelig gave

Som løfter oss til stjerner og engler.

Og gjennom ordet finner vi kjærlighet

Til hverandre og barnet i stallen.

BORTE NÅ

Mange jeg kjente, er borte nå.

Viss det skal fortsette sånn

Er jeg snart alene igjen,

Og må gjøre opp status for livet.

Jeg vet mor og far er kommet til andre siden,

Og noen har fått et kortere liv.

Men fremdeles bygges hus, og byene vokser.

Stormen i høst feiet en del mennesker,

Men stort sett går livet videre.

LYSET

Dagen venter ikke.

Dørene åpnes

Og jeg stiger inn i rommet.

Klokken på veggen tikker

Og jeg forsøker å sanse

Lyset som stråler imot meg

Som snøklokker og konvaller.

Jeg føler meg beriket, beæret

Og favner lyset med åpne armer.

Mitt ansikt møter solen,

Med sine skarpe, utringede øyner,

Og blir usikker.

Jeg må trekke meg til side

Og skjule meg under trærne

Som et barn som drømmer

Og strekker seg som piletrærne

I ekstase over alt det vakre

Som lyser imot oss.

Naturen gråter ikke som mørke skyer,

Men vekker til liv

Og elsker alt som lever

Med en inderlig glød.

I går var som i dag. Og i morgen

Kommer høsten

Med sin nåde over menneskene

Som gransker det daglige brød

Og spiser seg mette, så alle kan sove

Med åpne dører.

JEG GÅR

Jeg var med deg til Spania.

Jeg ser deg i ansiktet.

Du har opplevd noe spesielt.

Livet ditt er reddet. Lyset kommer

Med en jubeltone, en lengsel

Å møte den ene, og plukke stjerner

Med englene og Gud

Før snøen kommer.

KRAFT

Kraften du gav oss,

Gir vi våre barn.

Og kornet skal bli velsignet

Fra slekt til slekt.

Vi sådde frøet, og fikk stor avling.

Og kraftig opplyser verden

Om kjærlighet.

Du forsikret oss om strømmer av vann,

Så vi ikke skulle bli tørste.

Og vi drakk, og ble levende steiner

I byggverket ditt.

Kraften skaper stadig nytt liv

I den verden vi lever.

Og ditt lys er som druesaft

Over hele jorden.

Og alt er gjemt i ordet som skaper,

Og nåden som gis den enkelte,

Så vi kan leve i fred,

Uten angst for morgendagen

Som bølger i horisonten.

ROMMET

Det gamle rommet

Blir forandret når jeg stiger inn

Med høye hæler

Og synger lyskransen tilbake

Mellom henne og han.

Skogen utenfor er umettelig på nye toner.

Det er bare å synge til barnet kryper imot oss.

Og vi løfter de små fra rom til rom

Over hele kloden,

Så de kan kjenne rommet og tiden vi lever i,

Før uroen brer seg, og vi må gå i skjul

For å holde oss levende i ordet,

Som lyser til hver enkelt

Og setter daglige spor i rommet.

Uncategorized

VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp1) * Sigve Lauvaas

Oktober 30, 2013

Ill. Jane Monica Tvedt

TIDEN

Rusler rundt i byen

Og ser på de andre

Som er opptatt med seg selv.

Jeg finner tonen,

Og rusler litt alene

Rundt Bredevannet.

Noen ender vagger forbi,

Og tiden renner.

Men jeg har helgefred

Og gleder meg over stillheten

Som holder meg fanget

Som en fisk i garnet.

Tiden er nådig i kveld.

Jeg får ta det med ro

Som en gammel hest.

Ingenting bekymringer.

Tiden kommer av seg selv

Og renner i havet.

TIDEN KOMMER

Tiden står stille. Hun smiler.

Og alt er et smil på min vei.

Til Amerika vil jeg så gjerne,

Der bor hun, og smiler.

Vår tid er i lyset av månen

Et vakkert sekund.

Vi tripper og går i parken.

Vi møtes. To par øyne ler sammen

Som venner.

Det er stille, og alle sover.

Det er et under at jeg er til.

Vi springer om kapp til trikken

Og finner et sted å bo.

Så fanger vi tid og lever,

Og vi er blitt to.

Og snart vil vi drømme om flere

Med vinger og nebb.

Vi ønsker at tiden skal komme til oss
Med et lykkelig barn.
Det er mer enn alt.

SANG

Så lenge verden er en båt,

Så lenge havet er en sang

Skal vinden synge.

Så lenge stillhet er en tone

Og lyset er en sang,

Vil jeg synge.

Sangen løfter, åpner dører,

Får oss til å se og høre

Mesteren fra Golgata.

Lytt til englesang i skyen.

Natten spiller høyt i stjerner.

Himmelen dekker hus og hytter

Med et vakkert blå blått teppe.

Jeg vil synge fra mitt hjerte,

Tone lengsel til min kjære.

Navnet synger over jorden

Helt til fjell og tinder stuper.

TRÆR

Grenene rører ved himmelens port

Og tegner et lite hjerte.

Trærne synger i månenatt

Og vekker de unge jenter.

Og trærne roper ved høylys dag,

Og bonden velsigner skogen.

Når våren kommer høres fuglesang

Over duftene roser i dalen.

Trærne berører oss, favner oss vidt

Og spiller på tusen strenger.

Og barnet våkner til morgenkyss

Fra sol, måne og stjerner.

Det danser i greiner, og lauvet ler

I vinden som gjester vår hage.

Og eplene modnes og faller ned

Som kjærtegn til hele hurven.

TILGI

Jeg har lyset med meg

Der jeg vanker rundt i verden

Med boken og staven.

Og mine gjenglemte sønner og døtre

Kommer nok etter en gang,

For vi er av samme kjøtt og blod.

De elsker sine egne,

Og Jerusalem er som et fyrtårn.

Selv for gamle hjelper det å se bilder,

Så de kan fordype seg i ordet

Mens de venter på siste fly.

De kommer aldri tilbake,

For de blir tatt imot av hvert hjerte

Som gjenlyder som ekko

I byen med de mange porter.

Men å tilgi kan være vanskelig

Når en har blitt kuet, plaget og pint

I tusen år, gjennom generasjoner

Over hele kloden som er skapt i kjærlighet,

For at vi skal elske hverandre.

Likevel er dette det eneste håp

For å overleve ondskapen jorden.

HJERTER

Mitt hjerte og ditt hjerte søker sammen

For å glede verden med en solstråle

Som kommer fra høyden.

Vi skal være et speil for det gode

Som når oss gjennom tusen ord og øyner

Som møter oss på veien,

Til velsignelse og oppmuntring.

To hjerter hører sammen, vet vi fra skapelsen,

Og holder ingenting skjult for den ene

Som løfter oss hver dag et steg nærmere

Forsamlingen av engler i rommet

Som skal ta imot oss når vi kommer.

Og kvinnen føder, og slekten går videre

Gjennom en mann og en kvinne i labyrinten,

Der tiden lyser og gir håp for alle som tror.

INGEN

Jeg kjenner ingen i denne byen

Der tusenvis går til suppekorridoren,

Til trengsel i matbutikken,

Som nesten er tom for brød.

Ingen snakker med meg heller,

Og språket er en barriere, som det har vært

Så lenge jeg kan huske.

Derfor ble det heller ingen reise,

Før akkurat nå – med spesialtilbud,

Uten guid og sjøfør.

Men jeg klarer meg stort sett, og kartet

Viser vei til hotellet, der jeg må respektere

Stengetid og frokost,

Og at ingen reiser fra kofferten.

Gulltennene må oppbevares forvarlig

Og armbåndsuret bør en aldri ha synlig.

Ingen tar affære i trafikken,

Den går sin gang døgnet rundt,

Og folk tuter seg frem i sentrumsgatene,

Mens de fattige ser etter matbiter i søppelgryta

I stor konkurranse med svarte fugler.

Jeg har heldigvis returbillett, men ingen bryr seg

Om jeg blir noen dager til. Alle har sine gjøremål,

Og sniker seg hårfint gjennom livet

Som arme tiggere, ribbet for mat og poesi.

Jeg kan rusle til hotellet, eller i min egen stue

Og hente kraft av ordet som løfter alle mennesker

I navnet som er virksom i ånden over alt,

Så de utvalgte kan finne veien hjem.

SKJØNNHET

Vi lever i en verden av skjønnhet,

Og er selv en del av fruktfatet alle kan smake.

Våre øyne lyser, og ansiktet skinner av kjærlighet

Fra en annen verden. Og barn over hele jorden synger

Som lysende engler – om skjønnheten som venter oss

På andre siden av forhenget, der Gud og Jesus bor.

SKRIVE

Siden du spør meg, kan jeg svare

At skrivingen ble til i et kloster, i ensomhet.

Siden har jeg studert bokstavene, og ord etter ord

Har kommet til som små bilder i veven

Som bygger menneskelivet sammen.

Det begynte med følelsen av å eie noen talenter

I mitt innerste, som måtte komme frem i dagen

Før mørket kom – og gjorde meg usynlig.

Selv når jeg ikke hadde krefter og innsikt

Tok disse tankene meg, og formet min hverdag

I bøkenes verden.

Jeg skriver ikke blott til lyst, men for å rydde opp

I arkivet, og få frem de ord som fødes,

Innrammet i gull, så alle kan nyte mitt testamente,

Nå eller en gang i fremtiden,

Før fjellene raser sammen og lyset slokner,

Mens det ennå er nåde for syndere

Og en åpen dør for tilgivelse og fred.

LYTTE

Jeg stanser på veien og lytter.

Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene.

Tiden kommer imot oss fra alle kanter. Vi blir oversvømt

Av et hav med begeistrede seere.

Og jeg er uvitende om alt som skal skje,

Men klynger meg til håpet om å treffe den ene.

Jeg tillater meg å synge med min elskede

Når tiden kommer, og jager frem med følelse,

Og lytter etter trinn i grusen,

Og hørere klokkeklang fra fjellet.

Lyngen synger og himmelen stråler.

Jeg trenger ikke høreapparat for å høre fuglene.

Og lyset, som hvisker i greinene,

Forteller om livets mysterium, selve kjernen

I kjærligheten som blir åpenbart

Mens vi enda er pilegrimer på veien

Til de levendes land.

Ill.- J.M.Tvedt

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp10) *Sigve Lauvaas

Oktober 29, 2013

K. Herredsvela. Ill

38.

TID

Jeg kysser tiden

Og den forgår i havet, i strømmer av avgrunn.

Praktfulle stjerner blinker

Og brister i blant, som et hjerte

På danseføtter.

Tiden favner og bærer oss over jorden.

Vi seiler i lyset

Og kommer nærmere, nærmere

Den evige porten.

Vi seiler i en sky.

Jeg kysser den ene

Og fyller hjerte av tiden som strømmer forbi.

Jeg er reiseklar nå. Hver aften

Skriver jeg brev

At jeg kommer snart.

BLOMSTER

Min verden er ensom.

Mitt hjerte hviler på et fjell av gull

Som skinner i solen.

Som en blomst skinner mitt hjerte.

Jeg er rik og ung.

Hele livet er som en skute

Som tar meg med til andre siden.

Jeg speider etter land.

Og en engel møter meg der

Med blomster og kyss.

I flommen av harper

Synger blomstene kjære melodier.

Mine barn blir løftet i sky

Og følger meg som en stjerne i natten.

Et øye ser alt.

En engel har gjestet mitt hus.

Jeg er mer enn en blomst.

Ansiktet lyser og vitner om Gud.

Jeg bærer en ånd i mitt hjerte.

I kjærlighet ble jeg skapt.

Og jeg elsker ditt navn.

Jeg er din.

39.

GULL

Menneskene samler gull

Til sin alderdom.

De fyller sine hjerter med lengsel

Mens håret gråner.

De gløder på veien til jobben

Og har blikket festet på fremtidens hengekøye.

Men, hva hjelper det om skjønnheten er av gull

Når dørene er lukket

Og den rike sover i sin høye borg,

Mens den fattige leter etter smuler på veien

I den rike sine spor?

Da vil engelen gi nye krefter til mine søsken

Som sulter og fryser.

For gull er til ingen nytte, uten kjærlighet

De utstøtte og elendige.

Men da vil himmelens porter være åpne

For Per Hattemaker som for Salomo.

LYS

Jeg tenner mine lys over hele verden.

Det er stjerner som blinker for alle

I hjerte og sinn.

Dagens morgenlys fyller oss med fred

Så vi kan løpe lett på foten.

Selv om vinden blåser og regnet strømmer ned

Har vi erindring om lyset

Som frelser oss fra mørket og beveger oss

Til å se hverandre som søster og bror.

I den stille morgen våkner vi av fuglesang,

Og blomstene strekker seg opp

Og kysser vårt øye.

Vi er som engler iblant disse små

Uforglemmelige skapninger i naturen.

Alle mennesker skulle lyse som blomster i verden.

Da hadde vi fred på jord, og kunne synge

På veien til Jerusalem.

Lyset avslører forbrytelser og onde tanker

Og gir nytt liv til alle som tror.

40.

HJERTESLAG

Til toner av lys

Kommer voggesang,

Hvisking fra havet,

Ekko fra fjell.

Mors kjære toner

Følger meg, vekker meg.

Hjertet banker i veven

Mens regnet ler.

Hjerteslag er musikken.

Jeg lytter i natten.

I lyset er fuglene,

Og hvor er du?

LYTTER

Jeg lytter til fottrinn i parken

Og klapping av føtter

I den travle byen.

Jeg lytter og ser alt

Som speiler mitt øye.

Det knirker i golvet, i trappen.

Jeg legger meg ned.

Det er søndag i morgen

Og solbålet brenner,

Og hun som jeg elsker

Komme til frokost.

Jeg lytter til bildur

Og strekker meg ut gjennom glaset

Med øyner som speider,

Med hjerte som tikker.

Så var det et fly.

Og en blogger skriver:

Det er aldri for sent.

Det ringer i døren.

Jeg går med tøfler.

Min elskede kommer som vanlig,

Favner og kysser. Jeg lytter

Og lengter til alt mellom oss.

41.

STILLHET

Alene.

La meg være alene en stund

Så jeg kan hviske ut alle tankene

Som kverner og maler.

Mitt hjerte trenger hvile og fred.

Jeg samler krefter i stillheten

Og øver meg på de rette ordene.

Jeg vil være helt for meg selv

Og samle gullstøv fra stjerner,

Strekke meg etter krefter i rommet.

Jeg vil vokse i stillhet

Oppmuntre meg selv til å være

En virkelig venn.

Jeg vil lytte til tiden og barnet,

Og søke i det blå,

Lytte til himmelsk musikk

Og være meg selv, alene

Med et bankende hjerte for andre

Som strever i hemmelighet

Å få tilbake latteren.

Selv i jordskjelv vil jeg være alene

Og kjenne på bølgene,

Være i naturens vandrehall

Som et lite barn.

Jeg vil være alene, finne roen

Som gir styrke til sjelen,

Så jeg kan skrive ordene som blomstrer

Til alle årstider.

ROM

Stillheten kan aldri dø,

Rommet vil alltid være stort nok.

Ingen trenger å flytte, men noen må dø før tiden.

Livet har et snev av alvor.

Vi må være på vakt for troll og rovdyr,

Og kjenne på hemmeligheten i ordenes kraft.

Jeg gjemmer meg i teksten

Til jeg har skrevet ferdig,

Og kan krype ut av skallet.

GULLbok 1 – Lyrikk
http://sigvedikt.webs.com/

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp9) *Sigve Lauvaas

Oktober 28, 2013

K.Herredsvela – Ill.

34.

Å LEVE

Det er utfordrende å leve.

Vi utsetter oss for mye prat

Og grenser blir sprengte.

Skyer glir forbi og kommer igjen

I nye formasjoner.

En ny dag er aldri den samme,

Og fjellet taler ikke samme språk

Til de etterlatte.

Hver får etter sitt hjerte.

Å leve er over vår evne.

Menneskene blir styrt av den ene

Som holder alt i sin hånd.

Uten denne oppdrift og fallskjerm

Ville vi vært alene, uten redskap

Til å komme i land.

Utallige mennesker nøyer seg med å leve

For seg selv og sine lyster.

Dessuten reiser de forbi grensen

Før tiden er fullbrakt.

Men kjærligheten holder oss våkne

Til å se og oppleve velsignelsen

Som løfter oss inn i det blå rommet

Hvor englene er.

EN ROLLE

Alle spiller en rolle på scenen.

Vi prøver å forestille oss

For hverandre, være litt mer enn Gud,

Noen ganger, trass feil og mangler.

Vi prøver å dirigere trafikken,

Men er sårbare og slokner

Som et utbrent lys.

Vi har masken på, og reiser med fly

For å komme hurtig frem

Til forestillingen, som vi er en del av.

Vi ønsker å være oppmerksomme,

Og viser kjærlighet til venner

Som omstendighetene flytter

Til en annen klode.

35.

ÅPNE ET ROM

Nye bygninger finner sin plass i terrenget.

Mange rom meisles ut

Og finner sin form i en vanskelig tid

Med stupbratte fjell,

Der uår, sult og krig utfolder seg

Et eller annet sted på kloden.

Vårt indre rom dekker alle sider i tilværelsen.

Livet er oppstykket og delt mellom oss

Som trekker pusten og vandrer i blinde

Mellom høye hus.

Åpne rom er ferdig tapetserte,

Klare for innflytting når tiden er inne

Og vi er komfortable med å flytte

Til en stille plett på jorden

Med hjelpemidler til å overleve strabasene

Enda noen år, før vinteren kommer

Med frostrier og hodeverk.

FJELL

Jeg banker på fjellet

Og spør om jeg kan komme inn.

Men fjellet har ingen dør.

Det er hermetisk lukket, som jern og stål.

Fjellet har ingen åndedrett,

Selv om det gir seg til kjenne

Hver dag i naturen.

Jeg er nysgjerrig på mineraler

Og har øye for gull og sølv i fjellet.

Men mine anstrengelser er til ingen nytte.

Fjellet lever i sin egen verden.

Vi må bare godta det,

Og fjellet viker ikke tilbake for noen.

Selv under ville stormer og tsunami

Er fjellet vår faste grunn.

Fjellet viser vei der vi helst vil vandre,

Og har vært en varde for folk flest gjennom tusen år.

Med smil og tårer løfter fjellet barnet, våre tanker,

Til en høyere bevissthet om rett og galt.

36.

VEIEN

Vi har en endeløs vei som skal tilbakelegges.

Vi skal gå skulder ved skulder det siste stykket.

Menneskene går over broer og fjell

Generasjon etter generasjon,

Og de blir begeistret av tonen fra det evige

Som måler oss som betydelige.

Tiden har brakt oss frem til målet

Og vi blir tatt imot.

Vi bøyer oss ved porten og stiller opp

For bildetaking.

Vi vandret i hundre år, og alt er blitt forandret.

Da vi var barn tenkte vi som barn i visdom.

Nå tenker vi som en hellig pilegrim fra ødemarken

I samtaler med engler og Gud

På veien til de levendes land.

SKJØNNHET

Ordet skjønnhet er uklart.

Selv om skjønnheten har vært i mitt øye,

Må jeg tenke på en annen skjønnhet

Som er over alle mennesker:

Godhet i kjærlighet.

Denne skjønnheten har en tone

Og en harmoni som minner om engler.

Det finnes nok engler på jorden,

Bare vi kunne se dem klart

Så de kunne vekke oss til visdom.

Ja, skjønnhet er både sannhet og visdom.

I disse ordene er kjærligheten gjemt.

Skjønnhet er ikke bare fasaden,

Men også signaler og ord fra vårt indre

Som vi gir til hverandre.

37.

NÆRHET

Alt er nært oss i denne verden,

Selv det fjerne Afrika

Får en fast plass i stuen vår.

Barmhjertighet er ikke det rette ordet

Når vi uavlatelig blir presset

Til å ta imot inntrykk.

Jeg vet ikke hva andre mener om nærhet,

Men jeg har oppdaget ganske tydelig

At å bry seg er et signal

Om å være i samme båt.

De som vet mye er kanskje ikke så vise,

Og har problemer med tid.

Og oppmerksomhet blir et fremmedord

For de som vil hjelpe.

Men hvert skritt vi tar er et bidrag

Til å komme den andre i møte.

Bare det ikke tar for lang tid, bare alt går greit

I trafikken til og fra.

At mange lever i frykt for politiet,

Eller andre som vil plage deres tro ut av kroppen,

Er et skjult fenomen i enkelte land.

Diktatoren har all makt til å ta liv, om nødvendig.

Men talent for lykke er ikke så farlig,

Bare en kan ha den for seg selv.

Ellers kan en jo dele med andre

Både kropp og hus.

De kloke bærer verdier i sitt hjerte,

Og fortjener medfølelse.

De materielle rikfolkene er nyttige

For land og folk så lenge hjulene går.

Alt skaper nærhet for unge og gamle.

Livet går i i lysets fart, det flyr.

Og veien ligger åpen til å møtes i et annet land,

Der solen aldri stuper.

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp8) *Sigve Lauvaas

Oktober 28, 2013

Kjellfrid Herredsvela – Ill.

29.

LYSET

Lyset blir grønt om våren,

Og jeg trekker meg opp i høyden

Til de velkjente fjellene

Hvor stiene er oppmerket

Gjennom tusen år.

Jeg sier adjø og reiser

Til de velkjente strendene,

Der lyset alltid vekker meg

Før bakeren åpner

Til velsmakende frokost

I hagen vår.

Lyset ligger som et teppe over landet

I dager og netter i nord

Og jager opp stemningen

Så turistene merker glede over livet

Som roper i kroppen

Som blomstrer nå.

DRØMMER

Jeg drømmer i tiden

Under blå himmel med sol

Som vinker til gras og trær

Og forvandler jorden.

Jeg drømmer om henne

Som aldri kom tilbake, og er alene

I ensomhet og gråter

Uten ord, uten kraft til å vekke døde,

Og reflekterer over mitt liv

Og de valg jeg må ta.

Det er akkurat som i trafikken.

Vi trenger å lære.

Jeg ble ikke født til å ta over,

Erobre de andre

Som ble født på samme vis

Med appetitt på livet.

Jeg er naken og ren og drømmer om tiden

Med henne som var som en engel

Og sovnet om kvelden

Og våknet et annet sted.

30.

OVERRASKET

Helt hjelpeløs

Med vidåpne øyner

Kommer jeg til jorden

Og oppdager et smil og en hånd

Som steller og varmer

Og fører meg frem til et vesentlig måltid

Når hungeren kaller og roper

Med armer og ben, og gråter

Og puster etter det som er viktig

Akkurat nå, denne melken som lyser

Av himmel og stjerner

Og kjærlighet.

Hjertet vibrerer

Og øynene senker sin maske

Til takk for det deilige måltid

Som pumper fra brystet

Til en hjelpeløs skapning på jorden

Som setter sitt avtrykk på innsiden

Og overrasker med uttrykk

Og kaller på latter og smil

Før ansiktet sovner for godt

Etter hundre år

I eksil og frihet.

EN GANG

En gang i tiden var jeg naken

Og himmelen var blå,

Vinden feiet gatene og åkeren bølget.

En gang var jeg et leketøy

Som ble kjørt fra sted til sted.

Nå skriker jeg i ensomhet

Og vil så gjerne ut.

En gang undret jeg over livet

Og alt som vokste fritt på jord.

Jeg undret meg over navlen

Og sovnet om kvelden til en drøm

Om å skape liv av ord

Som i den første tiden,

Uten lys og parabol.

31.

ET HJERTE

Et hjerte er mer enn et hjerte.

Det er livet som går,

Maskinen som arbeider

Og gir oss et levende håp.

Som en løvetann kommer vi tilbake.

Hvert sekund er en opplevelse

Av dimensjoner.

En ny fødsel er på gang.

I hvert hjerteslag er det håp,

En invitasjon om å bli med

Til det virkelige landet

Hvor porten er åpen.

Et hjerte ser himmelen vokse

Som barnet, som trær og blomster.

Og stjernene vokser

På den blå himmelen som bærer oss

Over alle stup

Og forteller i stillhet

Som en gammel bestemor.

SØVN

Du sover i rommet ved siden av meg

I rommet mitt,

Og jeg elsker deg over alt

Med en inderlig glød, med et ønske

Å se deg snart i en skinnende brudekjole

Over Peterskirken i Rom.

Jeg ønsker å se deg som før,

Og bader i dine drømmer hver natt.

Du har fanget en fisk

Og jeg mettes av alt du er. Bare du

Henfører meg til å se videre,

For jeg elsker deg over alt.

32.

SPILL

Jeg kan spille piano.

Kan du spille?

Dine søte fingrer spiller liv og lyst i rommet.

Du kan spille tango, svinge

Mellom sol og måne, være fri som fuglen.

Du behøver ingen undervisning.

Alt er innøvd, og jeg lytter.

Se, min elskede spiller også gitar,

Og har egne strenger, mange strenger.

Hele rommet vibrerer.

Og jeg reiser, løftes opp

Som ørkenfrø i vinden, løftes som en sol

Over bratte fjell.

Sammen kunne vi reise og spille

Over hele jorden, der luften er sval

Og naturen vakker, som i Edens hage.

Da var vi aldri ensomme mer,

Og kunne være barn som tørstet etter mer av alt

Som hjerte begjærte.

FJELL

Fast som et fjell, sier noen.

Fast som Dovre, der snøen kommer tidlig

Og vinteren er lang.

Vi kan måle verden i fjell eller stjerner.

Da kan vi se rikdommen.

Fjell er mer enn poesi.

Jeg vil kjøpe meg et fjell i Hattfjelldal

Som er høyere enn skuldrene dine,

Høyere enn pengesekken.

Og fjellet skal vokse inn i himmelen.

Det ville vært flott å ha et fjell å lene seg til,

Og lysende varder langs veien.

Fjell er mer enn poesi, mer enn vann og brød.

Det får oss til å se stjernene og Gud

Og vekker oss til ansvar.

33.

GLEM MEG

Legg ikke an på meg.

Jeg er gammel og trenger pleie.

Jeg trenger stillhet

Og en kopp kaffe av og til,

Og et stykke brød i ny og ne

Før de store ordene raser sammen.

Glem meg, tenk ikke mer på det

Som har vært mellom oss.

Og la beskjeden høres

Blant alle damer i fremmede land:

Legg ikke an på meg

Akkurat nå mens jeg skriver sangen

Om den røde rubin.

Legg ikke an på meg bare fordi jeg er vis.

Jeg kan også bake og drømme,

Og dikter til hverdag og fest for andre.

Men himmelen skal vite

At jeg holder meg til ordet om kjærlighet

Som den høyeste makt,

Helt til jeg stuper.

SÅNN ER DET

Jeg holder meg til det virkelige livet

Og veksler blikk med mange

Som lever videre i speilet,

Og i kjærlighetens stempelpute, som er hjertet

Som tikker og slår så vakkert

Som klokkene i Notre Dame.

Jeg holder meg til tiden som presser på

Og gir meg utsikt til alle følelsene

Og løfter meg opp av det jordiske

Til en åndelig sfære, hvor jeg kan være stille

Og tenke på den ene som har gitt meg alt.

Jeg har noen sekunder igjen til å virke

Som lege eller husmor, kjøre bil

Mellom de største byene i verden

Med åpne øyner for å sluke atmosfæren

Som stinker av kjærlighet og hat.

K. Herredsvela – Ill.

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp7) *Sigve Lauvaas

Oktober 27, 2013

K. Herredsvela – Ill Lys

26.

REISE

Jeg kan forsikre mine venner

At jeg reiser i trygge hender.
Jeg har los om bord.

Jeg vil reise til kjærlighetens rike

Og møte min elskede der

Mellom roser og trær.

Jeg vil vandre i frukthagen dagen lang,

Og være et vitne for alle

Jeg møter på veien.

Jeg vil så, og høste det modne korn.

Jeg vil være til stede

Og velsigne mine søsken.

Jeg vil reise i lyset fra Israel,

Og møte min elskede i verdens vrimmel

Som en utkåret brud.

TEMPEL

Mitt tempel har ikke tak,

Ikke vegger, sier Herren.

Mitt tempel er over hele jorden

Der menneskene bor.

Om våre kropper svikter,

Er tempelporten åpen,

Og vi kan komme inn til herligheten,

Til englene og Gud.

Om verden forgår, er vi over alt

I et høyere tempel,

Mellom stjerner og hellige kvinner og menn

Som har flyttet før.

Mitt tempel er ikke av sølv eller gull,

Men av ånd og kraft, sier Herren.

Og alle som vil kan få komme inn

Til fest for den nye dagen.

27.

SNØ

Det snør i dag.

Det blomstrer i Judea og Samaria.

Det snør i det høye nord

Og menneskene kryper langs veiene.

Og ulvene kommer over grensen,

Og livet blir vanskelig.

Det snør sent og tidlig, flere meter

Mellom sultne naboer

Som ikke får giftet seg.

Kontakten blir brutt som i krigens dager,

Og brøytebilen kommer ikke frem

Før det er for sent.

Noen reiser til Syden om vinteren.

Da kan det bare snø, bare fuglene får mat.

Kjærligheten kan klare seg,

Selv i det kalde nord.

Menneskene er innbitt forelsket

I dette landet.

LYS

Om jeg var et lys som aldri sloknet,

Ville jeg vært synlig lenge.

Men når hjerte strever

Og lykken seiler sin egen sjø,

Kan lyset slokne.

Hadde jeg vært et lys som sloknet,

Hadde jeg ikke visst om noe annet.

Da var jeg hodeløs, uten mening og håp.

Men heldigvis kan isen smelte,

Og menneskene kan få vinger.

Gamle og syke blir oppmerksomme

På mysteriet i Jesu navn.

Mange blir helbredet, og kan gå videre

Som lys og kraft i verden.

Tiden har ikke tapt sitt ansikt.

Vi er en del av lyset, så lenge vi tror

På kjærligheten

Med et åpent hjerte.

28.

JEG SER

Jeg ser grådige mennesker

Og andre som nesten ikke er synlige.

Barn er som greiner på treet.

Noen strutter av glede,

Andre visner fort.

Jeg ser noen plukker tid

Og går i dvale når det mørkner.

De spiser frukt og bær og korn,

Og takker for maten.

Men snart er det høst i himmelen,

Og englene får det travelt.

Men når frukten faller til jorden,

Er det ikke lenge før villdyret kommer

Og forsyner seg av grøden.

Jeg ser noen som er nesten nakne

Og vekker begjær.

De har meninger det står respekt av.

De venter på en forandring

Av epleplukkingen.

SAMMEN

Noen vil bygge broer mellom

Mørke og lys, sort og hvit.

De vil forsone verden med en høyere dimensjon,

Så fattigdommen kan opphøre

Og menneskene kan finne fred på jord.

Og grensene må bli markedsplasser

Med blomster og korn.

Broer over myr og hav vil berøre alle

Til et nærmere forhold.

Og søsken kan møtes over grensen, som i drømmer,

Og finner hverandre i lyset av en stjerne.

Ja, en dag kan vi være sammen om alt

Og forsone oss med vann og brød,

Og leve i kjærlighet for hverandre og vår neste,

Bare vi lukker øynene opp

Og tar imot budskapet.

K. Herredsvela- Ill

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp6) *Sigve Lauvaas

Oktober 27, 2013

Ill. av K.Herredsvela

21.

LIVET NÅ

Sånn livet har blitt

Kommer poesien om kvelden

Og henger seg fast.

Før daggry kan jeg våkne med ord

Limt fast i fine setninger

Ferdige til å gis bort

Som lys i rommet.

Jeg har ingenting imot å skrive

Minner fra barndommen,

Men holder meg til det synlige

Som gir meg kraft nå.

At jeg lever er et under,

Og at jeg kan bevege meg

Og lytte til stemmer fra fjernt og nær

Holder meg våken

Og gir meg en anelse av Gud.

TID

Jeg lytter til tiden

Som en rådyrkalv, som en hjort

Som rasler i lyngen.

Jeg plukker bær i hagen

Og holder pusten når regnet kommer

Dryppende som små føtter

Inn i min varme stue.

Jeg lytter til tusen år,

Og har kontakt med millioner

Som har levd før, og under fjerne himmelstrøk.

Ånden gir meg noe av alt

I lyset som kranser min panne

På veien til det virkelige livet

Bak gitteret.

Jeg lytter til bølgene, og småstein

Som raser i fjellet,

Og våkner av en telefon som gir melding

Om et nytt barn som er født med keisersnitt.

Og alt er fryd og gammen.

22.

TIDEN KOMMER

Her kan du være trygg

Og slutte deg til hveteåkeren,

Håpe på en grøderik høst,

Begjære og elske den ene

Som en moden frukt.

Du kan komme i tiden

Og sove i min seng, under samme tak,

Være deg selv som en helgen

Og se ut på mengden

Og kjenne vind fra vest.

Med fred og drømmer

Kan du danse som en engel

Fra tempelporten til de høyeste fjell.

Og tiden kommer imot deg

Med utslåtte vinger

Og nevner ditt navn.

Du er innskrevet, kåret

Som barn av en konge,

Opphøyet og elsket som hveteakset.

Du er livet på jord, og elsker

De andre som strever.

Du er skapt av Gud.

HOS MEG

Hos meg kan du være trygg,

Og sove med aviser og bøker,

Og reise deg opp i lyset

Til en kopp kaffe

Og et rim av din elskede

Før bussen og trikken

Og alle de andre tar hånd om ditt liv.

Og du kan komme igjen

Og jeg vil lose deg frem gjennom alt

Til en fengslende flamme

Av kjærlighet og paradis, før englene

Nevner ditt navn

Og tar deg med til det hellige Jerusalem,

Hvor alle skal møtes en dag.

23.

VISDOM

Hvem har spist av visdommens druer

Og drukket vin fra Kana?

Hvem er født til seier og lever i ekstase

Som blomster og blader?

Alle skal dø, og komme igjen

I salighet, som et plantelys, som et øye

Som ser og hører og smaker.

Vi er frukt av visdommens tre

Og kan håpe og tro.

Hvem har gitt deg et navn, det reneste

Ord fra dypet som vokser

Som en verdig plante fra skapelsen.

Hvem har gitt deg liv og kraft

Som fyller verden med glede?

Visdommen er et seierstolt ord

Som vekker de døde til liv, og gir håp

Inn i en vanskelig tid, der jeg er

Som en stavelse til evig kjærlighet.

LOS

Kanskje noen drømmer om å lose en venn

Mot et fast punkt i livet,

Og har problemer med å glemme, og tilgi?

Da trenger en los selv, som kjenner veien

Og vet hvor ondskapen tuter.

Los meg i havn, er det kjente slagord,

Fra møtelokalet. Los meg med hensikt, og la meg se

Inn i det virkelige livet, bak forheng og grav.

Los meg forbi alle gråfjell til en vennlig kyst

Med dadler og fiken.

La den ene ta imot meg når teppet faller.

Gi meg et liv uten miner, i et fredelig farvann,

Men vær du min los, og før meg over havet.

Jeg håper og tror. Kanskje noen drømmer om meg

Før jeg kommer en dag i april.

24.

EN VEI

En vei, og enda en vei

Fra kjeller til loft, fra sør til nord,

Trapper opp, trapper ned,

Høyre, venstre.

En vei er en løper, en sti gjennom livet,

En labyrint fra det ene til det andre.

Det er så mye vi må rekke,

Og tiden kuttes stadig.

Vi tåler ikke nederlag, men overlever

Og reiser oss. Alle feiltrinn

Må rettes opp. Vi må videre

Og krysse motorveien, krysse terskelen

Som holdt oss tilbake.

Vi må svinge oss over muren

Til Jerusalem.

Vi kan ikke snu, vi må ri hesten

Så lenge det er liv,

Og være i høyden, være i håpet, og se lyset

Det forunderlige landet, en åker for alle,

Før tsunamien kommer.

DRØMMER

Å drømme er å reise.

Mitt hjerte slår, og jeg hører

Menneskene åpner seg

For fremtiden.

Jeg drømmer fremtiden

Som et plaskebasseng. En verden

Med hvite engler,

Og mennesker som jeg og du.

Jeg har underlige drømmer,

Og kysser deg under stjerner

Og løfter deg høyt

Inn i fremtiden.

25.

KRAFT

Jeg har styrken i mine hender,

Og finner meg selv på en høyde

Med stjerner og Gud.

Jeg har kraft til å løfte verden,

Og taler med engler på veien

Til Paradis.

Jeg går i mitt eget tempo, og har los

Gjennom hele livet. Jeg ser

Stjernen som førte til stallen

I Betlehem.

Menneskene har kraft til å leve

I tiden som er delt mellom oss.

Jeg stiger i kraft av ordet som lyser

Og holder meg fast.

Jeg har styrken i hjertet, og ånden

Som løfter meg frem

På sine mektige vinger. Jeg føler meg sterk

Som kan åpne min munn,

Og være til som et barn på jorden

Mellom alle de andre.

INGENTING

Ingenting er umulig,

Og under vil skje iblant.

Allting er lys og mørke, og veien er lang.

Men viljen rekker et stykke,

Og troen og håpet gir rom

Til å feire hvert sekund i livet.

Det er jo et under at vi er til.

Ingenting er som å kjenne varmen

Fra noen en elsker, far og mor.

Mitt liv var en øde utpost

Om ingen gav meg et ord på veien

Så jeg kunne se skaperens mektige spor.

Og ingenting er som Gud

Som formet oss slik som vi er.

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp5) *Sigve Lauvaas

Oktober 27, 2013

Tre lyser av høst – K. Herredsvela

14.

FREMMEDE

De komme r med buss eller fly

Og vil bygge og bo.

De er på butikken en kveld,

Og jeg møter dem snart på døren.

De vil inn, finne venner

Og noe å klynge seg til.

De har håp om å leve i fred.

Uten et ord setter de seg i trikken

Eller finner en plass på bussen.

Mens noen åpner sitt hjerte,

Går andre forbi med en mine av hat.

De har ikke noe å gi,

Men vi kan elske dem likevel

Til å vokse, og være seg selv.

Vi ble alle født i et fremmed land,

Men noen tok seg av oss

Og gav oss et smil og en hånd.

Vi kan leve. Vi lever en stakket stund

Mellom graver og høye hus.

De fremmede finner en glassdør,

Og heisen går opp til Gud.

I høyden er livet et øyeblikk.

Det lyser av blinkende stjerner.

Alle skal videre, bak skyer og speil.

Når butikkene stenger og tiden står,

Er vi ferdige til å reise vår vei

Til en usminket himmel i åpen båt,

Mine venner og jeg.

DIKT

Et flyktig dikt om hverandre,

Uten ord om de fremmede.

Uten en mine sitter vi i hagen til en elskelig mann,

Og biler går åndsfraværene fra by til by med varer.

Jeg dikten en glassdør med heis og uendelig mange rom.

Her lever de rike i dag, som vil sole seg litt

Før det som skjer må skje mellom mennesker på jord,

At hver går til sitt, at alle må dø en dag.

15.

NÅ

Jeg går nedoverbakke

Og begynner å finne meg selv

I en grønn åker.

Jeg skal videre, selv om jeg vet

Det går nedover.

Til slutt er det bare noen spor igjen.

Men åkeren skal modnes til høsten

Og jeg er et frø for vinden

Som suser over hustakene og høye fjell

Til en fredet plett.

Der sitter min gudmor og vipper med stolen

Og venter en gjest.

Jeg baner meg vei gjennom stormen

Og møter venner i horisonten.

Klokken tikker mot elleve, og solen går ned

Med tente lanterner.

Jeg er ensom i kveld, og flyr i det blå

Gjennom skogen og dalen

Til grønnkledde vidder.

Mitt Jæren, mitt Jæren. Jeg kommer nå

Med ryggsekk og mange minner.

Jeg stanser ved bålet og puster ut.

Her vil jeg hvile, og fylle mitt bryst

Med kraft fra evige kilder,

Og skrive navnet på steinen med gull

Før iskalde skjelvinger trekker meg ned

Som lynet fra klare himmel.

ØYET

Øyet rekker ikke bort.
Jeg ville gjerne se, men måtte høflig vike.

Hvert øyeblikk er som tusen år.
Jeg lever som i blinde.

Alt bortenfor er skjult.

Min skatt er gjemt som gull og sølv i fjell.

Mitt øye svekkes på min vei,

Og snart er mørket inne.

16.

DØD

Jeg kan ikke tale om døden.

Jeg kjenner ikke veien dit, er ikke med

På dansen i natten, der villdyret brøler.

Jeg vil frem bak gardinet

Og vise min sykkel, min nye bil og mitt hus.

Jeg lever og tar meg til rette

I butikken, i gaten.

Mitt barn kan følge meg hjem

Og låse meg inn og ut.

Jeg er ikke død, og lever med rette

Og tegner og maler, og skriver vers,

Og rører en kake, eller noe å spise for andre

Som trenger litt hjelp.

Jeg er modig og oppmuntrer noen jeg kjenner

Før den ene slår bryteren av

Og jeg må flytte i hast.

REGN

Det syder av regn.

Det er helt sikkert regn i morgen

Og overmorgen. Og kjolen henger til tørk,

Og jeg skal besøke en gammel venninne

Før hun flytter for godt.

Det regner i dag. Det prikker på taket

Og fyller mitt gamle krus i parken,

Der eldre får sitte i fred.

Det regner på jorden som lever og sprudler

Av tusenvis grasstrå og høyreiste trær.

Det andre får også plass i naturen.

Jeg nevner min nabo. Hun vever

Et nydelig teppe til kirken.

Og regnet får regne så lenge det vil.

Hun har nok å gjøre.

Jeg tenker, vi kunne blitte venner en dag.

Nå er de for sent.

17.

RIM I STAVANGER

Alt rimer.

Vinteren har lagt sitt sjal over huset,

Og tunet er hvitt som en gammel enke.

Jeg går oppslukt til postkassen,

Leser og brenner.

Jeg kan ikke svare for alt som hender.

Verden er farlig, og verden er delt

Mellom naboer, venner,

Og alle de andre som ikke vil ha fred.

Det er sørgelige greier.

Jeg banker på døren til faster Grete,

Hun bor i Stavanger, og trenger besøk.

Det er høst eller vinter, hun fyrer i ovnen,

Og sier: kom inn, som de gjorde før.

Jeg går opp trappen med appelsiner.

En julepresang og en hilsen fra mor.

Så kom snøen i november

Og dekket alle gravene.

Det rimer på ruten,

Og noen roper i frostrøyken:
Gi meg litt varme, gi meg et smil før jeg dør.

Med blomster i vinduet forteller du verden

At her er det hjerterom

For alle som fryser der ute.

Og frosten kommer med engler i pipen,

Små hvite krystaller, og isrosetter.

Det er vinter i Stavanger i dag,

Og jeg går barbeint fra hus til hus

Og spør etter Gud

Som skaper rim og is, og snø.

En sier, gå hjem til dine egne, gå hjem.

Og døren blir lukket hardt.

Så vandrer jeg i ørske for siste gang

Opp til berget, og ned i skyggenes dal,

Der ingen kommer igjen

Før neste vår.

18.

VÆRE

Finne et sted å sette sin fot,

Være til under stjerner og måne,

Gå i det grønne,

Lytte til stemmer dag og natt,

Det var det jeg så gjerne ville.

Jeg er fri til å leve i dag, røre min fot

Over fjell, over dal,

Kjenne på stillheten i rommet.

Jeg vil være en lysning i skogen,

En hjelpende hånd,

Et smil til de andre som vandrer.

Jeg vil gi av min ånd så lenge jeg kan

Og være et fyrtårn i verden.

Tiden har rørt meg.

Jeg tynges av alder som en gammel furu.

Når tiden kommer igjen skal treet hugges,

Og jeg må finne et annet sted

Å sette min fot.

Til det siste vil jeg være en fugl, over alt.

Jeg vil søke selskap med venner,

Og komme hjem til et hus med sjel

Som venter forpleining og varme.

Jeg vil være meg selv, og gløde for ordets kraft

Som kan vekke opp døde.

Jeg vil være fri,

Og gå i det grønne til jeg stuper.

LYKKELIG

Lykkelig, overnaturlig, magisk

Er dette livet, denne kjærligheten

Som overgår stjerner.

Min tid er en gyllen ring. Jeg er stum

Av beundring. Jeg lever i alt,

Jeg er til som en brikke på kartet

Som alle må gå for å komme hjem.

Jeg er lykkelig nå som kan være meg selv

Og tenke på den ene

Og favne min gamle gitar til en lykkelig sang

Om kjærlighet.

19.

MITT LIV

Bak gardinene sitter en kvinne.

Det er jeg og du.

Vi holder hverandre, og synger,

Og møtes i favntak, og utstrakte hender.

Alt omfatter mitt liv.

Det er nå det gjelder å komme

Nærmere seg selv.

Det endeløse blikket bekrefter oss to

Med en nærhet av glede.

Vil du gi meg en hånd, sier jeg.

Og hun smiler forsiktig.

Og engelen kommer i møte med tårer

Og løfter min sjel.

Jeg er rik.

Det stråler av roser i rommet.

Mitt hjerte ligger i ditt hjerte

Som vekker min ånd.

Et menneske beveger verden med ord

Som er festet til livet, her og nå.

Og lyskransen gjelder for alle.

Det er kjærlighet.

FJELL

Fjern dette fjellet.

Det stritter imot. Fjern tårnet med makt

Så jeg kan se morgenlyset.

Hent verden frem. Gi meg utsikt

Til fremmede riker og land.

Her er ingen forskjell på folk

Som vil videre.

Tenk om alt var åpenbart, synlig og godt,

Som i skapelsens morgen.

Tenk om ingenting stengte for henne og han

Som gjerne ville bli ett i et åpent rom,

Under måne og sol.

Da var fjellene borte og himmelen blå

Over hele vår vidstrakte jord.

Fjern dette fjellet, så jeg kan se

Hele veien til Paradis.

La meg få drømme og leve nå

Og skrive mitt liv på vers.

La blomstene visne når tiden gir bud

Om vinterens iskalde hånd.

La alle folk finne varme og kraft

I kjærlighet, ord og ånd.

20.

KILDE

Hvem drikker mine ord

Som fra en kilde?

Hvem ser lyset fra min kropp?

Det er forskjell på lys i mørket,

Det er forskjell på kraften

Som farer gjennom mitt bryst.

Jeg er fri til å drikke av andre

Som gir av seg selv.

Vi har kilden i ordet, i livet

Som sprudler og ler.

Vi er til i en underlig verden

Med blomster og fugler.

Men i begynnelsen var det bare oss to.

Adam og Eva drikker levende vann

Og får melketenner.

Jeg glemmer å be om et kyss før jeg reiser.

Blomstene visner, men jeg har et håp

Om å komme tilbake til kilden,

Til mine egne som venter med brød og vin

Ved hanegal i morgenlys.

ORD

Ordene som sies med leppene

Kommer ikke alltid fra det indre rommet,

Der dønningene møtes og slipes.

Ordene vekker meg, og former meg

Som en stein ved havets bredd.

Ordene skriker og synger, og kan forvirre et menneske

Som ikke har evnen til å være seg selv.

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp4) *Sigve Lauvaas

Oktober 25, 2013

11.

Å SE

Lær meg å se.

Oppløft mitt hjerte.

Jeg vil se meg selv som en engel.

Jeg sa til min elskede:

Gi meg en gave, gi meg en krans

Når jeg kommer tilbake.

La meg få følge deg videre frem.

Jeg dekker ditt leie med roser.

Ditt kongerike er her.

Under de høye kroner av gull

Glitrer en engel for meg

Og roper mitt navn.

Lær meg å se ordene, vekk meg,

Sett meg i brann.

La din vilje få lyse min sti,

Og bær meg over havet

Til livets land,

Der vennene møtes til fest

I evighet.

JEG DEKKER BORD

Jeg dekker hennes nakenhet

Med silke og lin.

Jeg dekker hennes bord med brød

Og melk og vin.

Jeg fyller kroppen min med sang

Så jeg kan lære bort.

Jeg lenker meg til ord og vann

Fra himmelport.

Det strømmer nåde til meg ned.

En engel gir meg lys.

Jeg speider etter kjærlighet

I natt og tåkedis.

Jeg dekker jorden med en krans

Av klokkelyng.

Gud, Fader dekker bord for oss

Og gir oss evig liv.

12.

Du som lot de mange lide

Og reddet de få fra dødens grav,

Se til meg, du.

Se at jeg ikke støver ned

Og glemmer å takke for alt du gav,

Trass tapet av millioner

Som aldri kom hjem.

Du er mellom oss,

Og vi er avgjort dine barn.

Du skapte Adam og Eva i glede

Over naturens mangfold på jorden,

Og lærte oss noe om kjærlighet

Og oppriktighet

Og oppmerksomhet over livet.

Du gav oss en tid.

Jeg betrakter ditt navn

Som løfter oss over gråstein og fjell,

Over myr, til en åker av gull.

Du gav oss en tid til å elske,

En tid til å vokse.

Og himmelens legemer lyser klart

Med en overjordisk glans.

Og vi er født i ditt ord, og vandrer

På stien til det hellige land.

Og du er vår rette far

Som velsigner og gir oss håp

Om å møtes en dag

I det nye Jerusalem.

HIT

Hit er jeg kommet, og ikke lenger.

Jeg har gått mange kronglete snarveier

Og er tilgjengelig for alle.

Jeg har kommet til et kryss i nord

Og velger nye veier over grensen.

Jeg vil improvisere et dikt om å elske

Seg selv som sin neste,

Og holder meg fast.

13.

EN VEI

Ut av alt som skjer går en vei.

En vei, en vei

Til det forunderlige livet.

Der ute et sted er smilet.

Men noen må trøstes

På veien til mål.

Bak neste sving, over kurven

Av lauvkledde trær

Går en grense for alt.

Men utsikten lyser.

Her er noen å kysse på veien,

Et håp om å stige,

Et håp og en hensikt

For alle.

Om veien er lang eller kort,

Ta et skritt,

Og løp om du må

For å komme frem i tide.

Det er vår sak å velge.

Av navnet får du vite alt

Fra begynnelsen.

EN DAG

En dag skal jeg stige til værs på vinger

Mens månen har gått til ro.

Jeg streber med å se klart,

Og erindrer et øyeblikk i livet

Det nesten gikk galt.

Hvert øyeblikk er jo et under.

Vi lever i tro.

Jeg vet at jeg feiler og prøver å skjule

Min armod med snakk og forunderlig fred.

Jeg er nesten forgapt i en kvinne.

Men lampene slokner. Jeg sover og drømmer.

En dag kommer vinden med bud

Om en skute som tuter i vei

Til Amerika eller Paradis.

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp3) *Sigve Lauvaas

Oktober 25, 2013

Amor og Psyke av Munch

TILBAKE

Han kom tilbake,

Salige Åkermann.
Han kom til sine egne,

Vevd i blod og vann.

Han åpenbarer seg selv

Og tjener sin elskerinne

Med alt hun vil ha.

Han går i det skjulte

Og vet han er ett

Med det blågrønne hav.

Når årene kryper sammen

Er livet igjen som sårbart krystall.

Så blir det som bomull

Og fyker i vind som en skydott

Til eventyrland.

Her er han seg selv

Og kan spille på lag med sitt nye liv.

Han er prins, og en gammel soldat

Fra Montreal og Paris.

Han vil kjøpe seg fri fra sin nød

Og reise igjen.

Han lytter til trærne, og bølger,

Og holder seg varm

I sin elskedes breddfulle barm

Før han stuper til slutt

Som en elsket og ærefull mann.

SITTER SAMMEN

Kafeen er mørk, men romslig som få.

Her er greske og engelske nykomlinger

På en øde øy, som vil more seg litt

Før slaget om liv eller død.

De er sammen og tenker på kvinner og sånt,

Med et overlagt smil. De er fri til å tenke og drømme

Om alt mellom himmel og jord.

Vi er sammen en kveld for å kjøpe den tilmålte tid,

For å synge og be, sitte sammen som venner

Før slaget, og kjempe for frihet og fred,

I uskyld og barnslig tro som flytter fjell. –

Mitt sårbare liv.

10.

SLIK

Slik er det fatt med oss alle:
At barndommen kommer tilbake,

At ungdommen leves der inne

Helt til vi blir grå og gamle.

Slik kan vi falske kartet

Som viser oss vei til vi stuper.

Vi skaper og skapes av andre

I veven som ligger på bunnen.

Vi begjærer og bæres på stoler

Og kjenner de vennlige lepper.

Vi forbereder sjelen og kaller

Vår elskede kraft tilbake.

Slik kan vi nå til det fjerne

Som enslige tråder på veven

Før engelen lyser og vinker

Og gir oss et kyss på munnen.

LOV HERREN

Lov Herren, min sjel. Hele jorden skal prise hans navn.

Jeg skal synge en dag. Fra slektsledd til slektsledd

Skal sangen tone. Velsignet er barnet,

Og velsignet er den som føder i tro.

Lov Herren alle lysets barn. Se frem mot det hellige målet.

La lyset stråle over jord, og kjenn deg trygg

I kjærlighetens armer. Se Herren selv vil lede deg.

Lov Herren alle folkeslag, spill harpe, dans for Kongen.

ROSER

Jeg plukket en rose og gav til min venn.

Den ene er ung og fager.

Jeg plukker en rose og gir igjen

Hver dag ved frokostbordet.

Jeg gir av mitt hjerte. Det fylles med glans.

Og kronbladet gir meg tilbake et liv jeg kan dufte,

Som nellik og roser. Den ene er født,

Og jeg har en engel i huset.