Date archives Oktober 2013

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp2) *Sigve Lauvaas

Oktober 25, 2013

Ill.bilde-1

SMYKKE

Jeg vil ikke smykke meg av dyre ord.

Andre kan skjule sitt ansikt i sjalet.

Jeg bærer mitt hode med evige tanker.

Jeg begynner å drømme.

Mitt navn er i lyset.

Velsignet er barnet, velsignet er moren.

Jeg gråter ved krybben

Og takker min skaper.

Jeg spør deg, min eneste,

Tal når jeg sover, gi meg en ånd

Så jeg stiger i lyset.

Lær meg din sannhet, lær meg å lytte.

Jeg vil ikke krangle om gull eller sølv.

Gi meg en hånd og følg meg på veien,

Så jeg kan leve,

Så får jeg min lønn.

DAGEN

Når dagen kommer

Er begjæret mitt tilbake,

Da ser jeg alle jeg kjente før

Med en inderlig bønn om å leve

I nærhet til lyset.

Jeg klarer meg bra, men speider i blinde

Etter den ene som vandrer i fjellet

Og søker en stjerne.

Jeg føler dagen som favner mitt hjerte

Og føler lyset som kommer og går.

Når månen blinker er jeg tilbake

Og skatter den ene som gav meg alt.

Jeg fyller mitt kar av dråper fra kilden

Og gir til de fattige dagen som kommer,

Med et inderlig ønske å finne lyset

Som opplyser verden

Med visdom og fred.

TEGNING

Jeg tegner deg

Fra den tiden du var her.

Jeg tegner en kvinne

Med blågråe øyner som lyser

Og danser i vind med en einer.

Og hoftene svinger

Og håret er selskap og glede i natten.

Min elskede kommer med musikk,

Med en tone av Grieg

Til stasjonen og sier: Velkommen.

Og jeg kommer som alltid

Til et heftig selskap,

Til skjønnheten på papiret.

Jeg maler og former de deiligste former

Og stiger i skyer og tenker på Gud.

Så vakkert du skapte den ene

Som fyller mitt hjerte til tårer.

Og jeg blir så rik av å være til stede

Og måle og veie en virkelig kvinne

Med visdom og ære,

Og uten svik.

MUSIKK

Jazz eller blues.

Jeg er ikke sikker på dette og tenker

På skjønne roser, og nellik fra havet.

En øy stikker opp

Og uttrykker en kvinne med bryster,

Med alt som en kvinne skal ha.

Det skal svinge. Og glassene svinger,

Og kvelden er vakker med lys

Og en duft fra det fjerne.

Min eneste kommer, og svinger og ler.

Det er noe som skjer. Hun skal videre,

Våger å skåle, og vipper med hoften

Og synger i stemmen en ny melodi om å elske.

Det greier den vågale kvinnen

Som strømmer imot meg og smiler som stjerner.

Så knytter hun tonen til Per.

HØRER

Jeg hører noen synger:

Ta meg opp i april. La meg fly

Til en vakker øy i havet.

Jeg hører i dag som for førti år siden

En jente som vil være ung

Og bruser med kjærtegn

Og kommer for sent til toget.

Den natten kom månen, og hjertet banket,

Og veien var kort til min hybel.

Vi snakket så varmt om å vinne,

Ta hanskene på for å løfte

Det mørke og syke, og fly i det blå

Som to elskede

Med de strenger vi har,

Med vår kropp og vår sjel

Til en underlig dag bak fasaden i rommet

Med engler og Gud.

VENNER

Vi er hjertevenner,

Og sommeren er så altfor kort.

Vi er unge og kommer med uskyld,

Med fletter i håret,

Og banker på ungdommens port.

Vi vil høre og se, oppdage en stjerne

Bak gardinet i blått, være til

Som en solstråle, kjærtegne verden

Som strever med uår og krig.

Vi er gamle venner og lever i sannhet

Som foreldrene gjorde, i lyset,

Og smykker vårt hode med visdom

Og evighetstanker og kjærlighet.

Vi er venner til døden, og puster mot stupet,

Forelsker oss begge, velsigner barnet.

Vi strever med helsen og lengter tilbake

Til ungdommens breddfulle hus.

JEG VET

Det er ingen trussel å tenke.

Jeg vet det er bra å få leve i fred.

De sårbare barna forstår når jeg sier,

Spar havet for villdyr,

Spar verden for troll.

Jeg vet om selvmord

Blant norske soldater.

De andre har frykt for å miste en venn.

Privatlivet knuges og pines og plages,

Og bonden vet knapt hvem som eier jorden.

Åkeren blir ikke til av seg selv.

Jeg vet om en kunstner som maler et alter

Og fletter en korg

Til minne om Moses.

Jeg vet en poet som skriver i blinde

Og føler og drømmer

Om hvem det skal være.

Kastanjen vil strekke sin kropp og hilse,

Velkommen til oss.

Og høststormen kommer. Vi ber å få hvile

I dvale for vintrenes og urgamle frost.

Så våkner vi opp i mars med en kvinne,

Et mesterverk

Fra det virkelige livet.

Historien om henne og han

Går gjennom alt.

Jeg vet denne skjønnhet, en time fra havet.

Hun står og skuer – båten som dro.

En snøugle våker, og månen er fager.

Jeg sparker i sanden, og lytter til stemmer:
En gullring for to er den sikreste gave.

Og opp skal vi stige, vi flyr ifra jord.

Uncategorized

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp1) *Sigve Lauvaas

Oktober 25, 2013

JEG LEVER

Jeg vil leve

Og henger ikke etter noen,

Men lytter til alle

Og er rastløs på bunnen.

De som går forbi skulle bare visst

Hvor glad jeg er.

Hele livet er fullt med glede

Som bobler og sprenger

Mitt ømme hjerte.

Jeg er nysgjerrig på alt

Hva som skjer i rommet, –

Om horisonten er lys eller mørk,

Om livet i dag er en hyggelig reise

Så vi kan treffes på ballet

Til lykke og fest.

Jeg er oppmerksom på dager

Og trafikken som strømmer forbi.

Med fornøyelse ser jeg min kjære,

Et speil av en dronning,

Mens bølgene hvisker navnet og blinker

I måne og stjerner, i himmelens hjul.

Min svarte tvilling tier og nikker.

Jeg lover å elske med bankende hjerte

Til livet blir klippet og lysene slokner.

Jeg lover å være den første og siste,

Og fortsetter reisen med ord i en flamme

Som gnistrer og taler til unge og gamle,

Til alle som lever med åpne dører

Og lytter til stemmen som roper fra fjellet:

Et ja er et ja. Vi skal leve sammen: –

Til døden skiller oss ad.

Tilværelsen favner min kropp, der jeg vandrer

Med tente lanterner for åpen scene.

Og korrespondentene kommer med nyhetsjournaler

Fra en verden med briller og krutt.

Og radiostemmen blir god som et smil

Når Einar Lunde gir lyd, et ekko med håp

Fra sult katastrofer og krig.

Oppmerksomt går jeg med antenner og lys,

Likevel kommer jeg ikke innfor porten,

Bak forhenget, der noen puster ut for siste gang

Og går glipp av det nye sykehuset,

Som skal ruve som et fyrtårn

I nattemørke i byen vår.

Jeg lever i vinden, og samtaler

Med ydmykhet og begjær til en underlig nellik.

Jeg lever i dag, og alt den gir meg er frihet å elske.

Mens toner fra slekten fyller mitt hjerte,

Bygger jeg broer og håp for fremtidens evige armer

Som løfter meg høyt over skyer og tak.

KIRKEGÅRDEN

Jeg går aldri glipp av kirkegårdene

Som har et langvarig budsjett.

Og sol og måne fratar ingen sine rettigheter

Å finne sin plass i samfunnet

Før nedtellingen blir åpenbart

Mens årstidene sniker seg forbi.

Jeg samler på minner,

Og vet disse vil bli hermetisert i mold

Før eller siden, mens klokkene kimer

Og ingen tar til motmæle,

For ingen har mer å si.

Rester av alt ligger igjen i urnen

Hvor blomstene skal vokse.
Jeg har en bitter erfaring med kirkegårder

For rikfolk, og vinterfugler

Som ikke klarte frostrøyken og kollapset

Som en gammel bil.

Her skal jeg sette mine spor

Og være synlig lenge etter sengetid.

Det er enkelt å være døråpner

Når en er ferdig med løpet.

Da kan en bare ta imot med samme språk

Og heve stemmen som en lyspære

I en evig ruin.

ALT

Alt har sin del i det uendelige,

Som favner vårt synsfelt

Og tar vare på våre merkverdige liv

Som blir meislet frem i dagen.

Alt er en del av oss, som en bror

Som beveger seg frem i håpets ånd,

Der vi samles og elsker livet.

SNART

Snart, om ikke lenge

Tørker vi våre tårer av.

Og draken vi skal reise i

Er sydd og ferdig som et dikt

Til kongebryllup eller ball.

Snart kan vi se i sky

En engel av det gode slag,

Som vinker oss velkommen inn

Til lek og moro, sang og spill

Til solen stråler himmelen

En ny og vakker pinsedag.

EN DØR

Døren er stengt,

Den er stum av skrekk

Og lener seg inn mot en plankevegg.

Og lenket til livet går gutten en tur

Og tenker på døren som stenger og snur.

Så edel en tresort, så fin en hank.

Tenk dette er døren til Norges bank.

Her ligger penger fra tider og år

Og sylter i lake fra havet i vest.

Litt olje i lampen, et øye på skrå

Gir glimt til en fremtid

For alle små.

LILLE ROSE

Lille rose, mitt edle dikt.

Du stråler så smukt fra ditt leie.

Du er som en skjønn liten sommerfugl

Og kommer imot meg, og kysser mitt øye.

Jeg ser deg, du ser meg, og begge er ekte,

Fortvilet av kjærtegn til rimfrosten kommer

Og knekker vår nakke, og roper vårt navn,

Mens månen er åpen for engler i sikte

Som synger i fjellet, og gir oss det beste

Spiller konvaller og roser i hagen

Til toner av Grieg, Mozart og Vagner.

Det gir oss et kikk om å elske og ære

Barnet i krybben som gav oss seier

Og livet vi lever på ryddige veier.

SI DET

Si det bare, du.

Alt som skal sies må komme frem,

Begjær eller hat.

Få det ut.

Rensk opp ditt gamle kar

Og bli fri.

Vær ikke slave av gamle synder.

Stå frem i lyset

Så alle kan se deg

Og favne ditt nyfødte smil.

Du er ny, og du elsker igjen

Dette landet.

Og speilet av henne og han

Vekker de andre med kraft.

De får oss til å se at vi kan, viss vi vil.

Så feirer vi jul med et nyfødt barn,

Og skriver navnet.

Min frelser gir håp, og styrker min tro.

Jeg skal få leve.

Og du er min kjærlighet,

Elskede mysterium.

Se også:

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi – 24/13 (Kp9) av Sigve Lauvaas

Oktober 23, 2013

Sommerbilde i nord

39.

HEMMELIG

Livet er ikke hemmelig.

Fra innsiden puster den ene

Og stryker den andre, erindrer

Synsvinkler, smutthull, former,

Samtaler med natten, med lampen

I et uendelig mørke.

Livet er øyeblikket som kommer

Og raser forbi med regn og sol

Og seiler i blått.

Vinden tar oss med, skiller oss

Med alt. Vi letter, flyr,

Vinger flyr over jorden med åpent vindu,

Stryker over naken hud, over fjellet

Som danser i natten som gresset

Og slipper oss ikke, drømmen

Lenker oss fast til seg.

Livet er en samtale med Gud.

Kjenner navnet, stråler med alt, hilser

Med øyner som en stjerne på jorden, en engel

Som har gått seg vill, følger sporet,

En gnist i vinden, tilbake,

Reiser uten stans mens lampen lyser,

Viktig for hverandre. Den ene brikken skaper

Og Mesteren former, puster ånd

Og favner barnet.

JEG GÅR

Jeg går nedover fra fjellet

Mot et grønt belte

Sirene over dalen, over mitt ansikt.

Jeg går nedover i livet

Og møter stormen, møter havet

Som kommer imot min båt, slår mot fjellet,

Knuser bildet før stillheten favner meg.

40.

VANDRE

Jeg som har vandret så lenge

Under fullmånens glassklare skjær,

Synger en sang om fjellet

Og landet som fostret min sjel.

Jeg vandret i egne tanker,

Omhyllet av glede og sang.

Og granskogen favnet min panne

Og kysset mitt fedreland.

Nå vandrer jeg inn mot kvelden,

Og natten, som er truende nær.

Det virvler i språk over kammen,

Den blåkledde høykommissær.

Jeg sitter og dikter for alle

Og blotter mitt bryst og mitt navn.

Min vandring er snart til ende.

Jeg gir deg min sjel og min sang.

BÆR MEG

Bær meg på skyer.

La meg betrakte havet

Og bølgene.

La meg få vugge i sivet

Som Moses i fremmed land.

Se meg, og bær meg i skyer,

Høyt over alle fjell.

Jeg hengir meg til den ene, forelsket

Går jeg med flagg og sang.

Jeg skjelver mot porten og hviler.

Mitt hjerte fylles med fryd.

Jeg bæres av engler mot himlen

Og lovpriser Herren, Gud.

Bær meg, og hør mine strenger

Som farer som bølger mot land.

Jeg møter den ene, min engel

Før jordkula settes i brann.

41.

LIVET

Livet berører den fremmede

Gjest uten ord.

Hun som var på vei til havet, til fjellet,

Møter en mild sommer.

Kanskje en mor, et barn

På vei til butikken, til huset,

Skyver opp døren, og forteller om lyset

Som fyller våre kar.

Livet polerer og former den ene

Som ingenting, som våren, et åndedrag,

Gir av seg selv, gir i hundre år

Til alt skjer som har skjedd

Når vi våkner igjen.

UTEN STANS

Uten stans fortsetter vi

Reisen mot det uendelige livet,

Og har nøklene med, tenker hvert øyeblikk

Er en sang, en ny melodi regn

Fra en dyvåt sky som stiger

Og kommer over oss,

Dekker oss med lauv, som en pute

Ligger vi i gresset

Mens klokkene ringer.

Lyngen forteller i vinden, gir vinger

Til våre spørsmål, svarer

Mens månen skrår fjellet i sør,

Der havet synger.

Vi reiser, og følger gnisten

Som streber etter det virkelige livet,

Som puster ord og kraft inn i verden

Som smykker seg av høye hus,

Mens sjelen stuper

Og går glipp av noe viktig, underet

Som forvandler den ene

Før lampen blir slått av.

42.

PASS PÅ

Pass på at fargene kommer tilbake.

Når jeg har sovet

Fortsetter reisen, og jeg stiger

I de uklare rommene i blå silke,

Og støtter meg til ordene

Som bærer meg på puter.

Jeg søker det usigelige, lytter

Og formes i et kar.

Jeg ser, og vekkes av seremonien

Som kryper inn i hjertet.

Sjelen blir fylt av sang.

Fargene kommer tilbake og omfavner meg,

Løfter fjellet, den gamle. Et mirakel

I morgenlyset, i mesterens hånd.

JEG KJENNER

Jeg kjenner kraften fra plantene, livet rundt meg

Holder meg, kroner meg på veien i april,

I vårbrus fra fjellet, bærer meg

Over muren til lyset, til en vakker hage

Med navn av barn, blåveis og klokkelyng.

Jeg kjenner nysgjerrigheten leder meg, fører meg

Høyt over skyer, der stjerner synger.

Og reisen vår er bare så vidt begynt, og fyller oss

Med opplevelser, ord som skaper, dirrer

Av ærefrykt til de gamle.

Jeg kjenner navn blir synlige, skygger faller bort

Og nye øyner åpnest. Vinden suser.

Jeg prøver å forstå, og bekjenner at jeg er svak

Uten forglemmegei, uten kraften fra livet

Rundt huset, der jeg bor,

Bøyer meg for det hellige, og prater med alle

Etter som hjertet føler. Ånden taler

Og gir meg en ny vår.

43.

TIL SIST

Går over myr, snubler i gress og lauv,

Dekkes av snø, puster,

Flyr i vinden, inn til en svale,

Stryker kjærligheten mykt

Som en katt, glemmer smerten,

Sovner ved siden av

En ny mulighet, erindrer barndommen,

Hvert øyeblikk, flyr over stjerner,

Følger vinden.

Til sist finner jeg et sted, varme

Som vekker meg, gir nye krefter, følger meg

På veien, fortsetter over åpent landskap

Til en ny utpost, en øy i havet

Med fyrtårn og sikker havn.

VERDEN

Verden som lever under stjerner

Ved inngangen til et nytt år.

Der måne og sol skinner lyser verden.

Jeg rekker ikke opp.

Jeg kommer med budskap,

Jeg kan ikke snu, og følger sporet.

Jeg berører verden med min kropp.

En scene reiser seg, verden

Blir synlig i speilet, tusen øyner blinker

Og forteller fra sine hus. Veien

Under stjernene vinker og skriver.

Neste dag kommer du, din virkelighet

Blir til et dikt, en ny side i boken

Om alt som har skjedd?

BETALE

Vi betaler våre liv, flytter inn, flytter ut

I selskap med flere, vandrer over ødemarker,

Drømmer å fly fra jorden, er tilstede

Og møtes igjen i det evige.

Betaler hver dag på trikken, legger oss

Og våkner med en ny kropp, i håp og tro.

44.

BLÅTT I BLÅTT

Huset er blått

Og alt jeg elsker er blått.

Jeg ser med blåe øyner

Hele verden omkring meg.

Når jeg åpner vinduet

Kommer himmelen som en mor.

Stjernene skinner og danser i blått

Så lenge jeg lever.

En blå hverdag møter meg i døren

Og ønsker velkommen.

Der ute er venner og tiggere

Som spør etter et hjerte av gull.

I enden av alt er havet

Hvor alle har noen å hente hjem.

I livet er solen vår redning og krans

Med blomstring for en ny tid.

FUGL

Fuglen synger, og jeg synger

Hele livet.

Nye melodier kommer, ord som berører stiger.

Sjelen synger, og strengene når deg

På veien, under himmelens stjerner.

Fuglen løfter sine vinger og når oss

Med ord fra det fjerne, fra et brennende hjerte

Som hilser med kjærlighet.

Du er også en fugl, alene med ordene,

Sangen som lyser og gir kraft.

Hvilke ord velger du å synge i det blå rommet,

Der englene vinker og fuglene speider?

Hvilke klær dekker du fjellet med

Når vinteren kommer

Og nesten alle fugler er bortreist?

Jeg er en del av alt, og kan synge

Liv i en grytidlig morgen, og takke for ordet,

Og du er min søster og bror.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi – 24/13 (Kp8) av Sigve Lauvaas

Oktober 23, 2013

Sommer i nord

36.

ORD

Hvor løper ordene

Som drikker saft or mitt hjerte

Og drypper over hele verden

Som speilbilder og lys fra klar himmel?

Ordene er skrevet i glede

Over virkeligheten i min hånd

Som pløyer jorden.

Jeg vokser som barnet i stillhet

Og folder meg ut som blomsten i sol.

Med ordene danser natten. Og dagen synger

Med ferdige setninger på veien,

Der vi møtes og skilles.

Ordene er et frø som åpner seg og forteller

Om livet, som en planet i blått

Som suser i bane rundt den ene

Som elsker oss hver dag uten grenser

I kjærlighet til den vi er.

LESE

Over meg leser stjernene,

Englene leser livet, det farefulle,

Og ser under på under i mengden

Som strømmer forbi.

Jeg leser pensum for dagen

Og hviler i løftene, spenner mitt håp

Til den ene som lyser i mørket

Som en drøm av nåde.

Men alt kan skje, som plommer

Og barn. Og himmelen lyser

For den landflyktige som holder fast

På sannheten i kjærlighet.

Jeg er i den syvende himmel

Og møter den ene som en engel.

Alt brytes ned uten den ene og håpet

Om aldri å skilles mer.

37.

NOEN SYNGER

Alt er som en sang.

Noen synger i skyene.

Trærne synger i kor.

En dag vil alle synge

Av hele sitt hjerte,

Synge om håpet, om barnet

Som kom til vår jord.

Og sangen fortsetter

Som en lovsang i det blå.

Englene synger denne melodien

Som klinger i alle hus:
Shalom, shalom!

DAGEN

Dagen kommer lys og mild

Og titter inn i stuen min,

Og legger seg på taket.

Når kvelden kommer

Blir det stilt,

Og fuglene har gått i hi

Som bjørn, og tulipanen.

Dagen kommer med kjærlighet

Med smil og sang.

Og hjertet mitt blir fylt av fryd,

Forelsket i den gode klang.

Og lyset stråler gjennom oss

Til alt som lever nå.

Jeg løfter hodet til min Gud

Og favner stillheten

Som synger i vår sjel

Om Israel.

STJERNER

En stjerne lyser i blått,

Mennesker blunker,

Bølgene skvulper mot land.

Mitt liv er en stjernetåke.

Stjerner på stjerner i speil

Åpner mitt indre.

Prins er jeg ikke, går mot et slott

Av marmor og gull.

Det lyser konvaller, og berget

Lyser i hvit krystall,

Og stjernene takker for laget

Og bøyer, velsigner vårt land.

LIVET

Gav du meg krefter?

Livet er ikke forbi, men døden venter.

Gav du meg alt, kan jeg gå

Og løfte mitt ansikt, kjenne

Skapelsens vår,

Undre meg over livet og elske

Ditt navn, som mitt barn,

Mine røtter som kommer igjen

År etter år.

ENKEL SANG

Bøkene forteller, understreker

Hvor enkelt det er å leve, beveger oss,

Befrukter oss, svinger oss fritt

Rundt, mens vinduet er åpent, jorden synger:
Gi meg et navn.

Arken forteller, elven og fjellet synger i kor

I lek, i fryd over regnet og solen

Med slør over landet, nysgjerrig

Med lepper som kysser

Ditt øye, din munn.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi – 24/13 (Kp7) av Sigve Lauvaas

Oktober 23, 2013

Skyene flyr: Ill.foto

29.

ENDELØST

Dager og netter forgår

Og nye kommer til syne

I drømmer og dikt.

Og virkeligheten er nær

Når vi fødes på nytt

Og kan kjenne

At alt er så underlig, stille.

Nå vekkes jeg opp,

Og dagen strekker seg ut

Som et teppe av gull.

Jeg elsker i blinde,

Og vet jeg skal videre nå

Og velsigne og blomstre

Mellom venner på jord.

Men utenfor ringen er flere

Som møter mitt ansikt

Og gir meg en hånd.

Og jeg knytter nok bånd

Til en virkelig, håpefull, kvinne

Som elsker å danse i land,

Før alt er forbi, i det blå.

FJELL

I krateret

Finner vi bunnen av verden,

Et hull som er svart,

Bevoktet av levende engler.

Der er ikke trøst, ikke håp

I en bunker som denne

Hvor likklærne ligger henslengt

Som laken til vask.

Det står skrevet i fjellet, i furer

Som strekker seg ut

I godværsdager, så alle kan se

At virkeligheten er farlig,

Som aske og ild

Som roper i luften, i mørket,

Og ber om å glemme.

30.

VINGER

Vinger på flukt over jorden,

Sang i en barnekropp.

Vår gjennom himmelrommet,

Fødsel og nærhet til Gud.

Alt er et evig under.

Se til oss. Vi flyr. Vi flyr.

Det flyr småfugl fra tre til tre

Og nikker til oss.

Vi sitter og ser på naturen som ler

Og tenker på alt som er skapt.

Så løfter vi vinger i kor en dag

Og flyr til en hellig strand,

Der sykdom og død er en saga blott,

Og gleden er levende vann.

TAKK

Takk og farvel til en venn.

Lyngen vokser i sporet.

Ennå er rester av hvite og røde roser,

Og nellik og blåklokker.

Ennå er silkebånd fletta i mold,

Med takk og farvel. Og et navn

Som er skrevet i gull:
Vi skal møtes igjen.

Og fuglene sørger, og kjæresten bøyer seg ned

Og planter et siste farvel i et levende lys.

Det skal skinne i dager og netter

Så lenge klokkene slår.

Takk er det siste jeg sier,

Og hvil til den nye dag.

Vi møtes igjen bakom skyer

Som søsken og vennepar.

31.

MELLOM OSS

Nå har jeg nylig kastet min frakk

Og hviler på benken, der ute.

Jeg sitter og speider i skyer i blått

Og merker en regnskur i vente.

Så vandrer jeg inn til mitt skrivebord,

Og kvelden kommer på bøen.

Jeg spiser en skive og leser et blad,

Så går jeg til køys for å sove.

Men tankene sviver, og ordene spør

Å komme til slekt og venner.

De myldrer i hode, i fingrer og bein

Og nagles til sist til papiret.

Jeg gripes av frykt for å avvise dem

Som gir meg så mye glede.

Så løfter jeg ordene i dikt og drøm

Og hilser velkommen til lyset.

MYE Å SI

Vi har så mye på hjerte.

Som bjeller klinger vår kropp

Vi snakker med mange strenger,

Og vokser som barn og sol

Til en underlig verden.

Vi snakker til hverandre i speilet,

Og vinden tar ordene med.

Vi kjenner nærhet og glede,

Og hvisker i månenatt

Om alt som vi ville og kunne,

Men aldri fikk sagt.

Vårt hjerte er fylt av toner

Som synger, danser og ler.

Men noen ganger kjennes uro,

Piler som trykker meg ned.

Så våkner den sterke gnisten

Av livskraft, og takk for alt.

Det er jo et under å leve

Og være lys og salt.

32.

LIVET

Livet er bratt,

Og livet renner av i brennende fart.

Snart er vi ribbet igjen

Ved en elv.

Å leve er valg mellom tusen ting.

Om veiene møtes,

Vil noen slå ring.

De lever i sammen to og to

Til alt er forbi.

Livet er gleder som flyr i vind

Gjennom lys og mørk.

Vi kalles til ansvar for livet her.

Hvert sekund er portal til et hellig rom

Vi skal bygge og bo.

BÅT

Jeg vil ikke dø i åpen båt,

Men seile til en fruktbar øy.

Jeg vil hilse de fremmede som søsken en dag,

Og møte den ene, som gav meg alt,

Mens klokkene kimer i kor.

Jeg vil ikke dø, men seile

Over breddfulle hav.

Jeg vil styre båten mot en hellig klippe,

Hvor jeg kan gå i land

Og være meg selv en dag.

Båten vil føre meg mil etter mil

Med stjernen som ledesnor.

Jeg vil se etter tegn, og den åpne grav

Gir liv til en fattig jord.

Jeg vil være en båt i livet,

Og møte en hellig Gud.

Jeg vil reise, og kaste anker der

Hvor englene og Jesus bor.

33.

LESE

De beste bøker er ikke skrevet.

Jeg leser mellom linjene.

Viss du spør hva jeg leser, vil jeg svare

Korte setninger som strekker seg ut.

De kjøper min tid.

Det er avlat å gi av seg selv

For å lete etter en nøyaktig beskrivelse

Av virkeligheten. Den finnes ikke.

Mellom oss er bare hus, og trær

Som snart skal bli til nye hus.

Leg leser syv bind, og er ikke ferdig

Med mine egne vers. De kommer

Som ærlige drypp fra kilden.

Jeg leverer, og venter på kraften,

Så jeg ikke blir sengeliggende.

TENKE

Naken tanke, naken

Som en stemme, trekkende

På en høy lyd mellom vegger og tak,

Der bildet blir formet.

Tenke seg en koffert med fargestifter,

Fire år med malerskrin

Og livet fylt av glede over den ene

Som er med i bildet.

Naken med hele verden,

Og bønnfaller sol og måne i dypet,

Og takker for skyene som driver, og båten

Som fører meg videre.

Tenker å være til stede

Når den ene kommer for å hente mitt bilde,

Mens jeg ennå er vakker og kan gå

Oppreist gjennom porten.

34.

GRENSER

Mennesker har sine grenser

Med hav i mellom,

Og bølgene blåser over land

Og skyene glir sakte mot stupet.

Regnet pisker over oss,

Men grensene er uforandret.

Fuglene finner fram

Og gir oss tro og håp.

Utallige innsekt går over muren,

Og spør ikke hva vi mener.

De kommer i flokk

Fra høyre og venstre.

Mennesker oppfatter landskapet

Som en egen dimensjon

Hvor de kan virkeliggjøre seg

I kjærlighetens under.

Tomme for tomme reiser vi

Og skriver navnet i bergveggen.

Fuglen åpner sine vinger

Til avskjed når natten kommer.

LEVE HELT

Det jeg fortier skal bli synlig.

Jeg skal leve helt en dag,

Skrive navn som roper,

Besvare brev,

Høre de som kaller mitt hjerte.

De beste ansikter stråler i natten

Som rester av mitt liv.

Jeg velger å møte venner

Som roper i tallrike brev.

Jeg vil skrive om å elske

Den første sommeren.

Jeg vil leve helt, og være til

Synlig, som et ekko fra fjellene.

Jeg vil fly til min elskede nå.

35.

JORD

Etter millioner år

Er denne jorden blitt en scene

For menneskenes liv, enkeltvis

Og i store mengder, som gull i solstråler

Som åpner ansikter i kjærlighet

Og våkner til liv om våren.

Som en lyktestolpe reiser menneskene seg

Upåaktet før mørket kommer.

Og lyset skinner i øynene –

Som et barn kommer imot oss

Og gir seg selv som en blomst

I våre armer, en skjønn bukett.

På denne jorden lever vi som frø

Til vi er gamle enkeltvis og vraket på scenen,

For vi er sunket sammen og stivnet

Som et fjell, prisgitt vær og vind

Til vi kommer igjen om våren

Med ny med kjærlighet.

LYKKE

Jeg ønsker lykke,

Og holder fast ved sannheten.

Jeg våker, og ser lyset

Som kommer imot meg med krum hals.

Jeg ser etter den ene med hjertet

Som er breddfullt av varme minner.

Med øyner og ører tørster jeg etter lykke

Som skal fri meg fra tomheten

Og gi meg en ny dag med sol.

Jeg undrer meg over galaksen og alt

Som ringer i bjeller og favner den ensomme

I flokken av millioner, et ekte menneske

Med betydelige evner å ta imot hvert sekund

Med takk for livet.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp.6) av Sigve Lauvaas

Oktober 23, 2013

Ill. Olav Bjørgum

25.

TID

Det tar tid å reise

Og finne en egnet snuplass.

Snart skal vi tilbake

For å ta nye reiser i det blå.

Hver for seg opplever vi tiden

Som en billedvev.

Alt vi ser og hører får sin plass.

Lag på lag males landskapet

Til høytid og fest.

Før en reise sitter vi i rommet

Og planlegger flyturen

Og sammenligner ulike mål.

Vi skal møtes på grensen

Med reisekoffert og pass.

Det er ingen vits å snu.

Tiden kommer nå.

PUBLIKUM

Jeg er et dårlig publikum

Som bare kritiserer de store

For å glemme detaljene.
Kanskje de ikke har så smal pensel,

Eller er de er oppbrakte over lyset

Som avslører det guddommelige?

Her er intet å dvele ved,

Så jeg bare går videre.

Jeg har ikke oversett noe.

Jeg har sjekket de hyggelige rommene

Med akvarell og dagslys,

Og strever for å finne døren ut.

Jeg kan ikke huske hvorfor jeg

Må be om tillatelse til å male

Veggene blå, verden sort med en stripe hvitt

Der publikum sliter stolene,

Mens andre får næring til nye oppdrag.

Det gjelder å holde ut

Til publikum applauderer.

26.

EN GANG

En gang skal alle dø,

Og alle mister noen gjennom livet.

Vi tvinges til å være med

Som hjul i det store familiehjulet.

En gang må vi reise ifra huset vårt

Og alle våre kjære.

Det er en tung og sikker melding

At vi skal vandre snart.

Men, en gang blir naturens lover snudd,

Og vi blir igjen med skammen.

All ærlighet og vennlig prat

Blir veid og målt av engler.

En gang må hånden vaskes ren

Så vi kan møte kongen.

Og evigheten blir et sted

Hvor alle barn kan være sammen.

JEG SER

Jeg ser noen går alene,

Andre i klynger.

Mengdevis av folk stimler sammen

På veien til en ny start.

Jeg ser og spør meg til en sommer

Med nistepakke og visdom.

Mitt tørste håp er å eie

Litt englefred på jord.

Jeg ser noen går og gråter.

Og noen glemmer visst å hjelpe?

Jeg løfter barnet ditt som smiler,

Og vet at nå vil det blomstre.

Kjærligheten til jorden, er alt

Vi kan gi til barnet.

Pusten og blomsten er sammen

For hellige, gode minner.

27.

MØTE

Det første møte med kjærligheten,

Er en viktig lyd

Fra det edle hjerte,

En strofe om silke og lin til mål.

For å elske for evig

Er kjærligheten – ånden som drar

Det beste i livet, som barnet,

Til mor og far.

Den første kjærlighet, og det eneste møte

Mellom to elskede par

Er som et kaffebord som slokner

Når ingen er igjen.

Møt hverandre mens kaffen er varm

Og ennå kan sette spor

På de tusen stier til fjellet,

Som strutter av sol og måne.

VIKTIG

Det er viktig å fortsette reisen

Og se gnisten i vinduet,

Erindre at hvert øyeblikk er viktig

For å oppnå vingeslag.

Vi må komme på innsiden av der det skjer,

Og legge anker før vinden snur.

Vi må tenne lampen, så alle ser at vi går i land

Med de beste hensikter.

Vi må dekke alle våre spor bak

Og kjenne varme i sjelen,

For vi er dekket med gull for å skinne

Til de fjerne strender.

Det er viktig å leve nå, og se himmelen

Som en liste med stjerner i blått,

En scene for engler og Gud

Som tar imot oss når vi kommer.

28.

VIDERE

Livet går videre.

La dette være nevnt

Når vi stuper inn i den digitale verden

Med leddpærer og fremmede ord.

Vi er selv blitt en del av urverket

Som utvalgte, som våkne funksjoner

I en ellers komplisert matematikk.

Livet ønsker å bevare oss,

Men stadig må vi repareres for slitasje

I ryggmargen.

Å komme videre, er å føle for våre søsken

Som drives fremover med bølgene

Som rekved mot stranden.

Vi er på innsiden av det virkelige livet

Som lyspunkt og grensestolper

På veien til Jerusalem.

BREV

Vi leser hverandre.

Og de dødes brev er en historie

Vi lærer av, som fargene i naturen.

Ydmyke bøyer vi oss for kunsten

Som omgir oss, og ser hverandre i speilet.

Vi skal tyde skriften, og bli til noe.

De arme døde forteller i lauvet.

Vi skriver testamente med våre liv

Og gjemmer oss nakne

Når livshjulet kaller til oppbrudd.

Vi skriver med alt vi gjør eller tenker,

Og vet at vi blir iakttatt

Som bonden på sjakkbrettet.

Vi er annerledes og unike,

Og klorer oss fast i oppoverbakke

Til vi er ved utsikten og kan puste ut

Før vi flyr videre uten stans.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 Kp.5) av Sigve Lauvaas

Oktober 22, 2013

SOMMER-Ill.foto

20.

SANG

Når sommeren kommer

Synger barna på nytt,

Og alle synger etter hukommelsen

Og velsigner jorden.

De synger fra fjerne land,

Fra universiteter og barnehager

Og etterlater seg små spor i sanden

Som havet hvisker ut.

Og millioner synger om navnet

Som etterlater seg lyspunkt

Som skinner over hele verden,

Så folk kan finne frem.

DET ER GODT

Det så godt å ha en kjærlig venn,

En å høre til

Den lille stunden her på jord.

En koffert er alltid pakket.

Jeg er klar når båten kommer.

Jeg reiser ut til mine barn

Over hele verden.

Mine søsken venter.

Det er godt å tenke på

At noen venter at jeg kommer snart.

En venn er god som gull, et holdepunkt

Fra A til Å, som gir meg nye krefter.

Og sjelen vekkes av et smil.

Den ene elsker meg.

Det er mitt hjerte som skal slå og slå

I evighet.

Det er godt å være til

Og ha en venn som aldri svikter.

Det er godt å fly i det blå

Med lyse drømmer

På veien hjem.

21.

TID OG ROM

Det svinner en stjerne.

Jeg nøler på veien. Jeg ser

Et teppe med perler.

Så blir det grønt. Så kommer en vind

Og jeg ligger på jorden og ser.

Rommet er uendelig stort, og jeg er et levende frø

Som spirer og gror mellom andre

Som beveger seg på veien.

Og tiden er knapp før det mørkner igjen,

Og sengen er ute, og søvnen kommer snart.

Det gleder jeg meg til.

KORRIDOR

Vi går i korridorkø, i tappekø, i dokø.

Alt må rekkes, alle skal frem.

Selv beveren vet sine veier.

Jeg aner at snart er det min tur

Å seile på den åpne sjø, der bølgene seiler.

Bilkøen røver tiden vi har,

Og alle åpne rom blir et stønn.

Vi trives i kø. Vi reiser i uendelige køer

Mot lyset som stiger som et groende sukkerrør

Og forteller om fremdrift og gleder

Vi går i korridoren mot noe stort,

Men vel er vi ikke alene? Tusen på tusen

Skal frem med sin sak for kongen som troner

Med hammer og penn, og skriver ditt navn,

Og lønner i nåde – for troskap i det små.

Ja, kjærligheten er en gåte.

Vi reiser hver dag på en firefeltsvei, og stuper

Ved grensen til havet. Vi klatrer i fjell,

Og strømmer mot mål med inderlig glød

Om å komme frem før hele soløyet slokner.

Dette er vårt liv, en korsvei, karusell.

Vi jages fra skanse til skanse. Uten å vite det

Følger vi med som lemen og elg, og skades av

Hoggorm, og plages av ensomhet og egoisme.

22.

SUS

Det suser i luften. Jeg flyr i det blå.

Noen stjerner er tent der ute.

Livet er vakkert,

Og alt som er skapt beveger seg nå.

Bare fjellene er stille.

Det suser i skogen, i lyng og kjerr,

Og sjøen klapper mot berget.

Men himmelen smiler med nordlys ned

Og gir oss et kyss på kinnet.

Det suser i kvinner og menn på jord

Og verden suser i blinde.

Snart er vi sprettball og flyr omkring

Til vinteren fryser oss inne.

DRØM

Alle mine drømmer er halm og strå.

Det smuldrer som mel og sukker.

Og vinden tar båten, og reisen går

Mot fjerne, fremmede kyster.

Det bølger mot land i drømmen min

Og kvinner spiller trompeter.

Min elskede rir på hest i vind.

Så seiler vi bort med det samme.

Jeg drømmer om himmelen, blå og myk,

Hvor freden er som en vårnatt.

Jeg drømmer meg selv på en liten sky

Som flyr til en lykkelig kvinne.

ORD

Ordene varmer mitt hjertedyp,

Og blomstene favner oss alle.

Vi lever i sammen i sus og dus

Og glemmer å være snille.

Vår barndom har gitt oss et hemmelig håp

At alle skal finne veien. Det varmer mitt hjerte,

Og alle skal tro at barnet er himmelskatten.

23.

LIVET

Livet er alt jeg kan gi.

Det er alt jeg har fått.

Med vilje og kraft skal jeg gi

Til jeg sovner for godt.

Livet er stort, og edelt som gull.

Et menneske aner det knapt

Hvor unike våre liv er blitt

I skjønnhetens tegn.

Vi forsøker å si til oss selv:

Vi er mer enn alt.

Så høyt er vi elsket. Vi bærer et flagg,

Og vet vi er kalt til å vandre

Med ydmyke knær.

Vi er født til å elske igjen

Våre brødre og søstre på jord.

De som har elsket oss før

Ser en vidåpen port til det hellige land.

Der møtes vi alle til slutt.

REFLEKSJON

Vi dekker vårt hode mot kulde og hat,

Så går vi en tur

Og hiver etter pusten,

Og flyr i det blå, med klærne på.

Vi kjenner på innsiden at vi er til,

Og ser og hører, og strever med ordene.

Vi har så mange vinkler, så mange lys

Som tar oss med.

Og finner oss selv til slutt

Med bøtte og kost, for å rydde opp.

Vi skal glemme smerten, og slagene.

Vi skal glemme, og tilgi

Til en ny dag bryter frem.

For livet skal videre i det blå, med nye vinger,

Som en nyklekket fugl

Mellom myriader av himmelstjerner

Til toner av Grieg og Bull.

24.

VANSKELIG

Jeg er dårlig til å huske detaljer

Og er lite oppmerksom.

Jeg har minner om mangt

Som følger meg på stien.

Fotografier blir synlige over alt

Så lenge jeg er våken.

Og jeg er ingen god lytter.

Jeg ser bare fragmenter.

Men streif av lys speiler det virkelige livet

Som daler i kveldssol og natt.

Jeg er vandt med å bli oversett,

Og blir ikke oppbrakt av det.

Når folk vender meg ryggen

Kan jeg bare gå videre.

En kan ikke forvente for mye av tiden nå.

Den strever med å henge verden sammen.

Det skal ikke være lett å smile.

Bare solen er over alt, og kan gi av seg selv.

Den vil ha min oppmerksomhet,

Og jeg kan ikke unnvære å bade

I dette været – hver håpefull dag.

Jeg er en plante som trenger næring.

Så kommer spiren til liv og lyst

Som en følge av ordet.

Det er et mysterium at jeg lever.

VIDERE

Jeg trenger ikke spør om veien.

Den venter på oss, og er synlig for alle.

Å leve gir ingen valg.

Det gjelder å puste trappene

Og se horisonten i det fjerne.

Synsvinkelen betyr noe for bildet

Som åpner seg i erindringen.

På innsiden er vi barn med vinger

Som flyr fra sted til sted

Med forhåpninger og spørsmål

Om nøkkelen til Gud.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp.4) av Sigve Lauvaas

Oktober 21, 2013

N. Astrup – Tidlig sommer

16.

LIVET

Det eneste jeg gir mitt liv til,

Er livet selv.

Hvert øyeblikk går jeg oppover

Og begynner å fly.

Selv om himmelen er tåkete

Vil jeg fly i det blå,

Hvor jeg har utsikt till alle fjell

Og kan se barn folde seg ut

Som sommerfugler,

Før alt blir mørkt igjen.

Livet setter mange spor,

Og krever våkenhet fra dag til dag.

Selv om jeg ikke fantes, ville klippene vært der,

Men jeg ville ikke vært med.

Bildet over mitt liv var en drøm

Ingen kunne ane.

Så er dette livet mitt liv

Som jeg gir til tiden som strømmer imot meg,

Som en gave, en bukett med høflige ord

Om å dele øyeblikket med alle

Som roper etter kjærlighet.

JEG SER

Så langt jeg kan se,

Kan vi ikke bli værende her lenge.

Fuglene flyr, menneskene flyr.

Alt flyr i stormen,

Og vi vet ikke hvor de har dratt.

Jeg ser fjell raser, veier blir stengt,

Men livet går videre

Og byene vokser i høyden.

Horisonten peker på oss.

Jeg ser sletter som kryper mot fjellet,

Og omringer fjellet.

Skogene vokser til de stuper,

Og barn skjelver for fremtiden.

17.

GI MEG ORD

Gi meg noen ord,

Les for meg om alt som skjer rundt i verden.

Jeg er sulten på ord

Om virkelighetens fotballkamp,

Som vi alle må ta del i, og som vi må vinne

For å overleve.

Vi kan vinne i lotto eller spill,

Men hva hjelper det når helsa svikter

Og ingen har tid å gi omsorg.

Vi trenger å leve lenger

For å oppfylle alle forpliktelser til renovasjon

Og en tryggere vei.

Gi meg noen ord så jeg kan reise fortere,

Komme gjennom nåløyet til paradis

Hvor frukten er moden hele året.

Og minn meg på å dele med de i slummen

Som ikke har bil.

Jeg kan lese fem bind,

Og likevel ikke få nok for en aften

Med lyktestolper langs veien

Og bilder som flyr mellom oss hvert sekund

Som usynlige frø

På vei til den beste vokseplassen.

STORM

Stormen kommer. Det er helt sikkert.

Og volden tiltar, både på skjermen

Og i nabolaget.

Byene vokser inn i stormen

Som beveger samfunnet til å tro

At det er bare sånn, så langt er vi kommet

Mot stupet, mot undergangen

Som bare skulle være en grein

For å knytte verden sammen.

Å være ensom i stormen, er vanskelig.

Det er ingen spøk å leve

Når stormen driver iskaldt mot naken hud

Dag etter dag, år etter år, til huset raser.

18.

AV JORD

Av jord er du kommet.

Til jord skal du bli.

Hele verden er oppslukt i dette.

Ansiktene stryker med vinden

Og forteller om sine liv.

De sier, det er for sent å begynne på nytt.

Hus kan bygges om igjen,

Og et liv kan skapes i en ny drakt.

Det gjelder tiden.

Om vi har tid nok, kan vi barbere oss

Og ta på de beste klærne.

En som er reiseklar, er nyvasket

Og tenker på reisen.

Vi skal snart fly, løfte hverandre over fjellet

Til et nytt land, uten klunger

Og brennmaneter.

Av jorden skal det vokse opp en ny slekt

Som skal favne alle,

Så ingen faller utenfor

Og alle kan spise seg mette.

BARN

Du har vært et barn,

Og kommer med spørsmål

Om skyer og vind.

Du klarer ikke finne ut av alt

Som rører seg i naturen.

Selv månen blir for voldsom.

Barnet strever med å trenge gjennom

Vitenskapen, som ler av Gud

Som skaper alt som synger langs stien i hundre år,

Så lenge vi lever.

Du kan tenke på frøet som ble til en skog

Som beveger verden og får oss til å tale i gåter.

Ja, barnet drømmer om det evige

Midt i livet, og himmelen er vårt håp.

19.

MITT LIV

Mitt liv er en vei og en reise.

Jeg drives med vinden frem.

Snart er jeg ved grensen og roper

Navnet som lyser mitt navn.

Når det regner og havet bølger

Finner jeg ro under tak.

Jeg skriver og tenker på henne

Jeg aldri fikk løftet med sang.

Jeg hviler i stillhetens time

Og drømmer å møte min lodd.

Mitt liv ble en busk som brenner.

Av kjærlighet skapte Gud alt.

REGN

Når det regner går jeg under dynen,

Og ler når solen står opp.

Jeg drives av vinden på jorden.

Mitt liv er et segl med kors.

Jeg flyr mellom alle som lever,

Og vekkes av glade smil.

Jeg frydes av vårglade blomster

Og barn i en våryr april.

Når regnet faller på ruten,

Må jeg tenke på fuglenes flykt.

Hvert hjerte har noen å elske,

Og alle skal møtes til slutt.

Jeg vandrer, og møter min kjære

Et sted mellom himmel og hav.

Vi utveksler øyne og ører,

Og skal møtes igjen en dag.

Mine hender skal favne og elske.

Jeg skal løftes mot sky i hast.

Og villdyr og sau skal få beite

Som søsken i Noas ark.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp.3) av Sigve Lauvaas

Oktober 21, 2013

11.

HVER DAG

Hver dag er en gåte,

En gyllen gave

Som åpner våre øyner

Og gir oss uante muligheter.

La oss strekke oss.

Vi flyr over blomstrende epletrær

Til en ukjent øy.

Vi flyr over de velkjente fjellene

Tilbake til Gud.

Jeg drar alene, eller i flokk.

I kveld skal jeg kikke på stjernene.

Jeg drar lenger for hver dag.

Hver dag er en reise

Mot et nytt mål.

Jeg kan prate med meg selv,

Og finne ut hva jeg vil

Mens solen er oppe,

Og drømme om grønne enger og fjell.

Om jeg må dra nå,

Er det bare å si adjø

Og være villig å ta det store spranget

Ut i det blå, ut i himmelrommet, lykkehjulet.

HØRE TIL

Jeg vil klamre meg til jorden.

Jeg hører til som solen og månen

Og den blå himmelen.

Jeg er født og skapt naken,

Og reflekterer at jeg er en stjerne

Som lyser i evig glans

Mens englene synger i det blå rommet.

Jeg hører til med ord som binder oss sammen.

Vi er søsken i det evige perspektiv

Selv når vi lever som forfulgte, ensomme,

Mellom maktsyke herskere,

Er vi en brikke i spillet.

12.

Du sover nå i sengen din

Med krøllet hår,

Og puster lett på silkepledd

Fra bestemor sin pute.

Du lever henført i en drøm

Og hjerte banker sakte.

Lyset er slått av i kveld,

Men månen lyser ute.

Du sover som et hjertebarn,

Et under ved vår side.

Du løfter oss til mor og far,

Som speilet i vår stue.

LYTTER

Jeg lytter til regndråpene mot taket,

Jeg lytter etter sangen av regn,

Jeg lytter etter menneskene på gaten

Helt til det blir stille,

Så lukker jeg vinduet igjen.

Jeg lytter etter sol i trærne,

Lytter etter gud og vind.

I mørket lytter jeg lenge,

Helt til jeg sovner inn.

Jeg lytter etter fottrinn i grusen

Og vet noen kommer snart.

Jeg lytter og ser gjennom natten

Snøfnugg som danser i vind.

Nakne føtter i sommervarmen,

Stråsandaler og hytteliv.

Alle lyder som svirrer i luften

Gjør meg følsom for kjærlighet.

Jeg lytter til havet som bølger

Og fugler, og dyr i skog.

Jeg ser det nedbrente bålet,

Og hører lyd av elg og hjort.

13.

KLAPPER

Når trærne klapper i hendene,

Er det som bjørnen kommer

Nesten lydløst fra fjellet.

Det er en fødsel på gang i skogen.

Det durer fra havet, sjøen maler hvitt

Over bergknausene.

Jeg lytter til det endeløse blå gardin

Som henger over meg og smiler.

Barna klapper, alle klapper av glede

Når skogen synger om våren,

Når sjøen er stille, og fuglen flyr

For å komme tilbake til reiret.

LYD

Det knirker i døren,

Natten knirker,

Og latteren smelter alt

I en voggesang.

Sangen rir på gardinet

Og ned gelenderet.

Det danser i trappen

Av lette fottrinn.

Lyden rir i vinden

Ut gjennom rommet, og svever

Over alt i det ukjente

Til noen tar imot.

HOSTE

Noen hoster. Hjertet banker.

Det hyler litt i en lunge.

Hosten vil ikke gi seg, og noen blir urolige.

Så blir det banket på døren

Og noen mumler for seg selv:

Det er for sent å håpe når alle har sviktet.

14.

SKRIVE

Om dette er noe å skrive om,

At poesien er en vare

Som smør og ost og brød,

Får andre bedømme, de lærde.

Kanskje poesien en gang blir kledd

I stjerneteppe,

Og ordene får plass som stjerner

I et blått hav med håp.

Jeg har ingenting å gi,

Bare en naken kropp, et par bøker

Og en blomstervase.

I alt er det ordene som skal lyse,

De skal lyse gjennom alt

Og smelte hjerter, smelte is

Til rennende bekker.

Kilder skal bli til mektige floder

Så vi kan leve lenge.

DRÅPER

Om hver dråpe er et ord,

Vil jeg ha et hav jeg kan svømme i.

Jeg vil plukke de synlige og usynlige ordene

Til min blomstervase,

Og kalle dem med kjærlige navn

Så de kan vokse i mitt indre.

Dråper er mer verdt enn hele verden,

Når en må velge.

Jeg kan ikke klare meg uten dråper,

For av dem ble hele jorden til.

Bli lys! Så ble det lyst. Alt ble synlig,

Og jeg fikk nye klær til min vandring.

Ingenting var som før.

Hver dråpe har blitt til en strøm av ord

Som farer forbi og påkaller oss.

Vi må bare være villige å lytte

Etter han som roper i Ødemarken.

Navnet er vår kledning

Som forteller hvem vi er.

15.

FANGER VERDEN

Jeg fanger verden i et nett

Og ser etter mirakler i naturen.

Jeg lytter etter tidens ekko

Og hører gresset synge i vinden.

Jeg omfavner kjærligheten

Og fanger de tapte ord.

Jeg ville gjerne fange en stjerne

Før natten kommer

Som en sortkledd farkost.

Jeg fanger verden rundt meg

Og favner hver bror og søster.

Jeg løftes av lys og krefter

Som er høyere enn meg selv.

Jeg fanger dette mirakel av tid

Som åpner mine øyner og ører,

Så jeg kan frakte kjærligheten

Til jordens forblåste fjell.

BARN

Du bar et barn til verden

Og gav det et navn.

Du speilte deg i barnet

Som ble din redning.

Barnet lever i hendene dine,

Og du kan løfte barnet høyt

Før fjellene raser.

Du er mor mellom skyer og jord,

Og gir alt til det siste.

Du var en gang et barn mellom andre

På vei til å bli stor.

Du er født til å elske den ene

Som skapte himmel og hav

Og gav oss en fruktbar jord.

Du er blomsten som føder det ekte

Som lever, som gir oss et håp

Om å vokse i sammen en dag.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp2) av Sigve Lauvaas

Oktober 21, 2013

K.Herredsvela

REISE

Jeg reiser gjennom byene i Europa

Og legger merke til gråe gater

Og grå hus som hoster røkbobler

Inn i en blå hverdag.

Uskyldige barn leker og drømmer

En fremtid – fri for hat og sult,

Og skriver ”jeg elsker” i sanden.

Jeg reiser innimellom på lange turer

For å oppsøke fremmede kontinent,

Og møter mennesker med vinger.

Alle vil videre, på en eller annen måte,

Og forteller sin historie underveis.

Jeg har også bagasje med, som en del av arven

Fra langt tilbake, da himmelen var blå

Og føttene mer synlige.

BROER

Jeg ser broer overalt,

Ikke bare over elver og autostrada,

Men også over mennesker.

Fra hjerte til hjerte går broer

Som strømmer i vannet, som signal

Om kontakt og forståelse.

Det synger i strenger. Og broene vibrerer

Som øyenbryn og klokkelyng over store vidder

Og forteller om Gud over hele kloden.

Det lyser i broer, og ord som er synlige

Mellom alt usynlig som kryper sammen

Når nattemørket senker seg.

Det lyser fra en blå hverdag i livet

Hvor alle er på reis. – Vi teller på knappene

Om vi skal til andre siden.

Over bordet går broer, og mellom oss

Går friske øyenkast med beskjeder fra det indre rom

Til alle som hører til i koret som synger

Om kjærlighet.

REISER

Når tiden reiser, er vi med.

Tiden flyr med vinden.

La oss tenke at vi reiser

Uten stans.

La oss bevege verden

Med vårt liv.

En reise fører oss til nye land

Hvor vi kan være sammen.

Reisen går himmelhøyt,

Til døden skiller oss ad.

Og du er vakker som en sol,

Og jeg er månen din.

HAV

All makt til havet.

Denne bølge med et gigantisk spenn

Fra pol til pol, gir verden håp.

Der øst møter vest, møtes vi

Som syngende skip.

Vi er i verden som stjerner med øyelokk

Og vakre smil.

Vi skal videre, en dag,

Til kjærlighetens paradis,

Til frihetens vakre hav

Som kretser himmelhøyt,

Der englene bor.

MYSTERIET

Livet og døden er mysteriepunkter

Vi klamrer oss til.

Om jordskjelvet raset og tiden stormer imot oss,

Er føttene på fast grunn.

Vi er ankret til livet.

Døden er bøygen vi alle må igjennom

Men, bak alle blå fjell lyser det evige håp.

SOL

Solen synger.

Det er strenger i lys.

Solen kommer inn i min sjel

Og åpner de stengte dører.

Solen mellom oss gir håp

Og blomstrer i våre hjerter

Som greinnellik.

Solen berører vårt indre

Fra dag til dag.

Solen taler

Og stiller oss til ansvar.

Våre øyner blir åpnet,

Og vi ser at vi er nakne.

Uten solen er vi ingenting

Eller i bestefall et vrak,

En båt uten årer,

En utbrent vulkan,

Et tre uten liv.

KJENNSKAP

Jeg vet du er stor,

Og kjenner din ånd i rommet.

Jeg leser dine tanker

Og spiser ditt brød.

Den teksten du leser i mitt hjerte,

Tar jeg til meg.

Dine ord gjør meg levende.

Og rikdommen vokser i kraft

Av din kjærlighet.

At du vet hvem jeg er

Forteller at du aldri er langt borte.

Om jeg går i blinde,

Rettleder du meg på de rette stier.

Jeg kjenner meg sterk i din nærhet.

I dine armer kan jeg se

Storheten i verden.

Kjennskap til din plan, er nåden

Som gir meg et nytt liv.

LYD

Lyden av regn

Kommer inn i mitt hus.

Lyden av sol knitrer på taket.

Lyden løfter oss

Til en felles bønn,

Om å elske det daglige brødet.

Kom, la oss falle til ro

Så vi hører de som går i rommet.

La oss synge i kveld

For kjenne dråpen av lyd.

La oss synge for det evige ordet.

HOLD MEG

Hold meg i hånden,

Hold meg du

Som er skjønnhet og hel.

Gi meg en ånd som gjør meg sterk.

Hold du meg høyt over alle

Som vandrer på jord.

I ditt lys vil jeg leve, ved grensen

Til paradis.

La meg gå på vannet, løft meg

Som stjerner i blått.

Gi meg kraft til å helbrede

I din kraft.

LETER

Jeg leter etter noen å fortelle

Om det som er bortenfor alt.

Leter etter den ene i rommet

Som venter.

Jeg leter etter ordet som fører frem

Til det høye fjellet,

Der englene er, høyt hevet,

Med myndighet

Å ta imot den hvite skare.

10.

MÅL

Vi kan ikke måle livet

Med vekter av gull eller sølv.

Vi kan ikke måle lyset,

Som kommer igjen og igjen.

Vi kan ikke måle dråpen

Som gir av seg selv hver dag,

Så havet kan strømme og falle

Som måne og sol.

Vi kan ikke måle rommet,

Og alt som er utenfor.

Vi trenger en felles nøkkel

For alt som er godt og stort.

Vi trenger et mål i livet,

Noe å strekke seg til.

Vi trenger en himmel med stjerner

Og en kjærlig Gud.

KJÆRLIGHET

La oss bringe kjærligheten rundt,

Og løfte hverandre frem.

La oss være sammen i rommet

Så lenge det er tid.

Kroppen er skjør som båten

Og trenger pleie og lys.

Bare et mirakel kan redde vår verden

Som går imot stupet.

Vi må være tydelige som mennesker

Og gi alt vi har fått i arv.

La skogen synge langs veien

Om kjærlighet, om kjærlighet.

PÅ VEI

Vi er alle på vei. Vi er flyktninger på grensen

Og hører drønn fra høy tårn.

Vi reiser mot det hellige landet,

Og lytter til hjertespråket, og kjenner at vi har en tro.