Date archives November 2013

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp10) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

Ill.foto

40.

GULL

Hvem vil ha en skatt av gull?

Hvem bryter havets bølger?

Hvem er størst på denne jord?

Hvem fødes med hvite vinger?

Tusen år er som en dag.

Menneskene dør,

Og nye fødes til sin tid.

Hurtig løper jorden.

Hva er tid, uten en boble med luft

Som holder menneskene sammen.

Hva er et utstrakt sekund,

Annet enn millioner av år

Som bryter imot oss.

Gullet forgår, men ordet lever

I våre hjerter, og kaller oss

Til kjærlighet.

Kom å få gull, venner. Kom til kjøpefesten,

Som varer så lenge vi lever.

Etterpå er alt gratis,

Og alle kan spise seg mette.

SKAPER

Med løftede hender

Takker jeg skaperen for naturens under,

Og for mennesker som blir helbredet i navnet.

I denne tjeneste kan alle finne kraft

Og motta nåde.

Den som kan glemme seg selv, blir velsignet.

Den nedbøyde sjel blir oppreist.

Over hele jorden er skaperens virksomhet

Åpenbart i de evige gjerninger.

Der er en tid for alt.

Å fødes har sin tid. Å vokse har sin tid.

Livets mange faser trenger rom og tid.

Vi er jordens barn, vi er søsken

I tro, håp og kjærlighet til dørene lukkes.

41.

LYKKE

Jeg ønsker lykke til alle som reiste,

En evig fred.

La sannheten lyse fra kirkespir

Med velsignelse over levende og døde.

La oss lære i skille tomhet fra visdom.

La oss fylle hodet med fred som varer

Inn i de lange netter,

Der sjelen kjemper for å se lyset.

STILLHET

Himmelen senker seg over oss

Og gir oss fred.

Stillheten blekner ikke, men gir nye krefter

Og skaper lys i mørke rom.

Stillheten favner oss som barn

Og puster kjærlighet inn i vår sjel.

Fjernt fra alt kommer vi til dekket bord

Med uendelig lykke.

Vi får nye øyner, og blir oppreist

Til en ny og hellig morgen på Oljeberget.

FØDSEL

Hvert nytt år er en fødsel.

Hver dag er en gave fra Gud.

Vi er utvalgt til å fødes på ny og på ny.

Vi er blomster på jorden.

Hver morgen våkner vi til en ny dag.

Vi gløder av lykke, fordi vi lever.

Vårt bilde skal vise all verden

Hvem vi er, og hvor vi kommer fra.

Det er vår fødsel i kjærlighet

At vi elsker hverandre.

Vi er utvalgt av Gud.

42.

POESI

Ordene gror som gras

Og blir til en by med tårn,

Skjelett med hender og føtter

Som svaier i vinden

Og stråler i øyner som roper lys

Inn i hver ny morgen.

Ordene rømmer i bygninger, taler

Gjennom høye vinduer,

Stråler mot himmelen

Som stjerner på snor.

Ordene danser inn i vår verden

Og griper oss som strenger

Fra hundre fioliner.

En skog av ord vandrer i gatene,

Presser seg frem, spretter

Ved nymalte hus

I triumf over dagen, og månen

Som kommer med gull

På vinger og føtter i natten

Og danser mot jorden,

Vår evige borg.

Poesien taler med tusen tunger

Og stråler og synger

I vårt hjerte, til navnet som lyser

Og bærer barnet

Velkommen til verden.

Ordenes bygning stråler ved havet

Maler, og svarer den vise

Med fullmåne, stjerner,

Og kirker med hellige spir,

Og stemmer fra dypet,

Fra sjelen, fra Gud.

Ordene kommer til oss, forteller,

Formaner til liv, til dans,

Og lærer oss rytmen i året

Som maler naturen og griper

Vårt hjerte med storm,

Velsigner og skriver takk til navnet.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp9) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

Richard Larssen-Ill.

36.

KUNST

Hva er kunst

Annet enn ord i skapet,

Bilder på veggen

Eller veven vi er en del av?

Se hvor kunsten popper seg

Mellom lyng og einer.

De kloke sier adjø til alt

Som mangler signatur.

De søker de levende blant de døde

På et museum

Med dype lysekroner.

Kunsten gråter i arkivet.

De hører folk,

Men ingen åpner døren

Med dobbel lås

Før himmelen åpner seg,

Og nye eiere speider i rommet,

Som arvinger til en verdifull skatt.

HVIT HIMMEL

Når himmelen er hvit,

Blir byen hvit,

Og alle tårnene roper

Med tause smil

Tvers gjennom parken,

Til slottet.

Solen limer seg fast i jorden

Som støver i vinden

Og reiser til fremmede land

Med alt som er,

Og preger menneskene

Som elsker snø og is,

Trass i sorgen av alle tapte i trafikken

Som raser forbi

Med heftig driv gjennom natten

Som parkerer dagen

Til så lenge.

37.

SANG

Jeg vil synge en sang.

Min sjel vil høre min stemme.

De løfter jeg gav som liten

Skal fylle mitt beger nå.

Jeg lener meg trygt i stolen.

Jeg tilhører deg, den ene,

Som lever i alt jeg gjør.

Min tunge, mitt blod vil juble

Når du er i dette rommet.

Jeg skal føde en sang for mitt hjerte,

Og du er sangen i livet.

Du er en blomst blant sommerens trær,

En fugl på himmeltaket.

Jeg møter deg ofte i drømmer og dikt

Og gir deg mitt alt.

Du lyser veien og livet.

En krans over hele jorden er du

Som vandrer blant engler i snøhvite sko

Og kysser min hånd i søvne.

Født er vi begge for å fødes på ny.

Gud vet at vi hører sammen.

Ta ringen med, som jeg gav i tro

La kjærligheten bli vårt ammen.

STILLHET

Jeg glemmer aldri din stillhet

Og sommerkvelden i fjellet.

Jeg venter her til du kommer.

Jeg venter og håper.

Før teppet faller er vi sammen,

Og synger den samme sangen

Om kjærlighet, en evig skatt

Som vokser hele veien.

38.

VINTER

Når vinteren tuper inn,

Må jeg dekke mitt ansikt.

Og trær og blomster kryper

I angst for frost.

Så står de med knekket rygg,

Og bladene er stille,

Mens snøen dekker jorden

Med krystaller og is.

Og vinter blir vår i april,

Når krokusen får blader.

Og solen varmer i husveggen

Til gamle folk.

DAGENE GÅR

Dager går, og flyter sammen i tid

Som skriver i jorden med følsom hånd.

Og tiden blir klippet av

Som dager i almanakken,

Til vi står alene igjen

Ribbet for sol.

Verden sliter med tørke og flom,

Som rir kloden i hast.

Som en hest løper den frem

Så støvet virvler i byen,

Der dager kommer og går

Som en trofast gjest

Til solen blir svart og stuper,

Og livshjulet stopper.

Alt som lever bølger i meg

Og skaper noe nytt i kroppen.

Sjelen er var hver minste ting.

Hør lyngklokker kimer i natten,

Og jeg er alene nå.

I speilet finner jeg skatten.

39.

HUSET

Mennesker løper omkring i byen,

Og sprader i parken når våren kommer.

De slentrer med smykker og dyre ringer

Til alderen roper og dørene stenges

For snøstorm og regn fra nord.

I huset bor Petter og gamle Gina.

Og over og under er mange rom

Som fylles med drømmer

Om Amerika.

Dører åpnes, og dører lukkes

Før natten kommer med pust og latter.

Det er sommer i tømmerhuset

Som hyler i stemmer når vinden blåser.

Og etterpå blinker en stjerne i vest

For en eller to.

ALT JEG HAR

Dette er mitt brød.

Jeg gir det til noen jeg elsker.

Dette er min frakk

Som mangler noen knapper.

Alt vil jeg gi min venn

Som kommer når jeg roper.

Navnet skriver i fjell og hei

Livets glade budskap

Brød og vann er alt jeg har.

Ordet løfter sjelen.

Jeg vil gi min seng, min stav,

I offer til ditt alter.

Alt jeg har, er vevd i blod.

Slekten er mitt anker.

Brødet er mitt liv på jord.

Lyset er ditt skaperord

Som måler våre tanker.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp8) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

Richard Larssen-Ill.

31.

TID OG ROM

Det grønne venterommet

Har sin tid,

Og de gulnede ventesaler

Slumrer ved solnedgang.

Om regnet kommer, og stormen raser,

Er vi i dette rommet

Som en kylling i sitt skall.

Tiden forløser oss til lys og glede

Og renser oss på veien

Til nye rom.

Korte turer i tiden,

Er som å skrive brev i stillhet

Til en ukjent venn.

Vi smykker oss

Som engler i himmelrommet

Og venter på lyset.

LAMPE

Viss lampen slokner,

Er livstråden klippet over,

Og tiden har ikke mer å gi.

Vi går søvntunge til arbeid,

Og forlater bussen eller toget

Som forlatte lamper –

Som blafrer svakt i vinden.

Lyset er ikke så skarpt.

Vi ser dårlig i mørket

Og kan ikke lese skriften.

Mørkets krefter skyllet over oss

Mens vi ventet på tiden

Som gikk forbi.

Dagslyset gir fred

Og beveger oss i rommet

Til å nevne navnet

Som opplyser hele verden,

Så alle kan se.

32.

JEG ELSKER LIVET

Gjennom en langsom reise

Med ord og bilder,

Er jeg kommet til et punkt

Hvor lyset bærer meg

Varsomt gjennom livets bueganger.

Forandringer skjer hver dag,

Selv om jeg ikke ser alt.

Jeg er redd for å miste fotfeste

Og følger opptråkkede spor

I skumringen, mot det evige landet.

Kvelden kommer inn i rommet

Og senker seg lydløst,

Så jeg må bøye meg i støvet

Og bevege meg mot sengen,

Som er oppredd for tusen drømmer.

DAGEN

Ordene gir gjenklang i mitt hjerte,

Og vokser i klang hver dag

Til en stor symfoni.

Dagen er mitt nærvær i livet,

Som stjerner og måne.

Jeg elsker grønne marker

Og modne kornåkrer

I glans fra solens kjærtegn.

Dagen kaller oss med forventning,

Og smiler med hvite lys

Mot en fullsatt tribune.

Dagen åpner stengte dører og favner

Alle som tar imot ordet, –

Alle dem som kalles lysets barn.

Dagens ansikt vekker oss til et nytt liv

I kjærlighet til menneskene

Som glemmer å leve nå.

33.

SKAPELSEN

Den allmektige skapte rommet

Og fylte det med lys,

Og lot lyset skinne gjennom alle tider.

Inntil i dag brenner solen og månen

Og elleve stjerner,

Og rommet er opplyst av kraft

Fra en evig oase.

I begynnelsen var ordet.

Og bildet av alt som er skapt kommer frem

Og hvisker til menneskebarnet:

Du er en øy som åpner og lukker

For lyset som kommer

Og nevner ditt navn.

Skaperen risser ditt bilde i fjellet

Og ofrer deg brød og vann

Til en evig seilas gjennom rommet,

Der ingen er glemt.

KJÆRLIGHET

Hva er kjærlighet? spør Maria.

Hvor er vingene som tar oss med?

Du som letter våre byrder

Og bærer oss over høye fjell,

Velsign oss.

Det drypper lys i rommet fra tusen stjerner.

Jeg er nær evigheten

Når jeg snakker med deg fra jorden.

Kjærligheten er pust fra din kropp.

Du forteller sannheten og visdommen

I ordet som opplyser verden

Til oppstandelsen.

Livet er en reise gjennom mange rom.

Jeg er med på seilasen over vinterkledde fjell,

Der du utfrir barnet i nødens stund,

Og renser oss i blodet.

34.

NEDSKREVET

Det er ikke bare fjell og daler, og prærieland

Som er nedskrevet i elven

Som reiser mot havet med feilfrie steg.

Til slutt er den kommet til munningen,

Og skriften henger i vannet

I tusen år, fra slekt til slekt.

Sånn er tiden som arbeider med oss

Før månelanding.

I Niagara er skrevet en hymne

De mektige synger i kor, om å eie landet

Fra pol til pol, før stormen slippes løs.

Og ingen regner med underet

Som skjer hver dag.

Sol og måne spiller med kraftfulle strenger

Til vi kommer med våre drømmer

Som ingen kan ta ifra oss.

Vi kan skrive navnet, og være til

Som en åpen dagbok for alle.

VENNER

Når vennene forlater jorden,

Sitter jeg igjen alene.

Det er ingen lykke å elske

En jeg ikke kjenner.

I natt kan brenningen ta en venn

Og knuse båten mot fjellet.

Jeg mangler et nettverk av kjærlighet

Som løfter min arme kropp

Mot lyset og ordet.

Alene sitter jeg på en hvilestein.

På veien vandrer en kvinne.

Tusen andre har drømmer og syn

Om å finne den hvite steinen.

Mine venner bringer meg trøst i ly.

Hvor er de når solen blekner?

Den ene har flydd fra sitt vinterhi

Til solkysten vår, Florida.

35.

UNDRING

Med undring går jeg i skogen

Under flyktige skyer.

Solen står opp i øst,

Og i vest flyter havet i sol.

Himmelhjulet går og går

På sin stille vandring, dag og natt,

Helt til lyset slokner

Og kloden blir til blod.

STUNDEN HER

Før daggry ble jeg født.

Mens fuglene tiet

Og solen ennå ikke var stått opp,

Var jeg på vingene.

Jeg var i tiden, ved bredden til evighet.

Underet hadde skjedd:

Et barn var født.

Den korte stunden i livet

Kan vi følge med øyner og ører.

Mens tidshjuler ruller

Må vi være beredt,

Så engelen slipper å vente i skyen

Før vi løftes opp

Til en solrik og løfterik høst.

ORD

Store ord

Er ikke alltid det beste

For små folk

Som strever å få i seg mat.

Ord må siles som melk

Og gis i dråper,

Så en kan fordøye kraften

Som ligger i dyre ord

Mellom utvalgte sjeler

Som studerer skriften

Og tolker innholdet

Med lupe og lys.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp7) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

Richard Larssen-Ill.

27.

ANSIKT

Jeg hilser deg, kjære, med åpen munn,

Og kjenner ditt ansikt blant tusen.

Jeg vet ditt navn, det er skrevet med gull.

Jeg elsker deg helt fra bunnen.

Jeg elsker deg mer enn engler i kveld,

Og jager fra fjerne strender.

Jeg sover i natten, og følger hans bud

Som skapte grenser, og solen.

Av hele mitt hjerte jeg elsker min venn

Som sover så smukt på sin pute.

Hun puster så mildt i renvasket ull,

Og drømmer om nærhet i lyset.

Jeg elsker i mørket med hele min kropp

Og speiler Guds himmel på jorden.

Jeg elsker en stjerne, og våknet opp

Til dryppende kyss på min panne.

VIND

Vinden stuper mot gras og lyng

Og river i hus og låve.

Jeg kjenner hvor liten jeg er på jord,

Et frøkorn som strever å leve.

Et ansikt bak vindu og kalde rom

Tvinger min penn til å skrive.

Hvem flykter i natten i stupbratt vind,

Og vet at englene roper?

Ditt navn er skrevet i ansiktet ditt,

Og budskapet synger i skogen.

Alle som lever skal kjenne og se

Øyner i vinden og havet.

Vinden flykter fra sted til sted,

Og har ingen ro til å hvile.

Som pilen farer den over land og hav

Og stuper med kraftfulle bølger.

28.

DU FANT MEG

Du fant meg,

Og jeg fant deg.

Det er språket som førte oss sammen.

Jeg elsker deg.

Du er kjærlighet.

Jeg må stadig se deg i speilet.

Du fant meg,

Og vi snakket åpent om alt

Og føttene trampet i takt. Det er livet.

Jeg fant deg i ordboken.

Navnet var gull,

Og munnen kysset med tårer.

Vi snakket helt til vi sovnet sammen

Et sted mellom to kontinent.

Nå drømmer vi om lyset som favner begge.

Endelig fant vi sirkelen

Og kunne bygge huset i kjærlighet,

Og elske enda mer enn før.

PERFEKT

Vi er sånn passe fornøyde,

Et nummer til hver fot,

Et mål for hver dag i året.

Du spør om jeg føler noe,

Om lengselen sitter i blodet?

Jeg stoler på deg –

Som er akkurat passelig varm.

For meg er du perfekt, og nødvendig

For barn og barnebarn

Gjennom hundre år,

Til stormen river båten i havet.

Sånn er livet på mine skuldre:

En utfordring jeg må bøye meg for

Til jeg har prøvd alt.

29.

ET STED Å REISE

Med lange år i vinterkulde og sult,

Reiser vi i vinden,

Reiser mot lyset på andre siden,

Der natt er dag,

Og blomstene spirer som i april

Hele året.

Vi reiser til gylne hager.

Og ingen forbød oss å smake

På frukten som var moden.

Der hadde vi syner om å komme hjem

Til dekket bord

Med nysyltet frukt fra fjellet

Som de gamle serverte.

I år med klage og frost hører vi nattropet

Fra en sprengfull måne som titter frem

Og forkynner i ensomhet fra stjerehavet

Om granskogen hjemme

Og stien til mor og far, og gravene

Til slekt og venner som ligger øde

Og venter på våren.

Jeg fornyes i vårens lys,

Og ropes inn i varmen fra en kjærlig mor.

Min lyse hud strutter av glede og takk,

Og teller sauer langs veien.

Snart er sommeren over oss

Og nettene blir milde som blåbær

I varmen som slippes ut av solen

Som regjerer på de syv hav.

Jeg spirer, og øyner en blå himmel

Merket med fred og harmoni

Som forbereder seg til jul,

Da alle skal vokse i kjærlighet, håp og tro.

Jeg vekkes av vinden som blåser skyene

Og bølger med faste dansetrinn

Mot vår langstrakte, åpne kyst,

Til melodi av Grieg.

30.

APRIL

Storbyen surrer og rumler april

Ved inngangen til en ny sommer

Med blomster og sol.

Og vårens regn kommer,

Og eventyret begynner i hage og eng.

De lykkelige finner hverandre.

Øde klapper jeg teltet

Og vandrer videre på stien

Under en glødende sol.

Jeg favner det språket.

Og vårens tangenter får spille fritt

Mens lauvet klapper i rene hender

Til takk og pris.

Storbyen påkaller mitt hjerte nå

Mens fuglene svinger på greinen.

Jeg går gjennom dager og netter og år,

Og møter april under skyhøye hus

Og tenker på blomster i parken,

Og alle de andre.

MANDELTREET

Jeg løper under mandeltrær.

Jeg synger høyt i fjellet.

Jeg kjenner ingen andre her

Enn kjære, gode venner

Som flyr og flyr

Til Afrika når høsten kommer.

Jeg samler ord i mandeltrær

Og knipser tusen bilder.

Her er en skatt jeg kjennes ved,

Og utsikten er vakker.

Den som er en fugl i dag

Kan se seg selv i speilet,

Og tenke høyt om kjærlighet,

I buegang mot slottet.

Der bøyer prinsen hodet sitt

Og favner den ene

Som plantet mandeltreet.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp6) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

Janette Darcy-Ill.

20.

JORDEN

Se med dine egne øyner

At jorden er rund.

Og jorden sprekker i ørken

Av mangel på vann.

Se gjennom vinduet når bølgene danser

Med fjellet, og båtene blir dradd på land.

Jorden favner oss alle

Fra begynnelsen.

Med fly og tog beveger vi oss

Stadig hurtiggere,

Til vi møter hverandre i døren

I samme rommet.

Internett binder oss sammen

I et digitalt nettverk.

Vi trenger bare skru på knappen,

Så er vi i Amerika.

TA PÅ DEG

Gå ikke naken.

Ta på deg ordene.

Gled deg i alle fargene.

Være sammen om jorden.

Mur deg ikke inne,

Men kom med i laget.

La oss gå en tur.

Gled deg fordi du er våken

Og kan se veien.

Ta på deg ørene,

Så du kan høre når toget kommer.

Kom til mitt hus

Så drikker vi kaffe sammen.

Jeg er alene.

Ta på deg smilet.

La oss glede oss over været

Som gir oss håp og latter.

La oss elske hverandre.

21.

JEG ER

Jeg er elven som renner forbi.

Jeg leker gjemsel,

Men elven renner stadig

Som et evig tog.

Eleven er stri, etter alt regnet.

Den renner over sine bredder

Og stanger i husveggen.

Jeg er elven,

Og jeg ber om å reise forbi

Som et nattog, en meteor

På vei til havet.

I tusen år har jeg reist i landskapet,

Uten motstand.
Jeg bare renner forbi,

Men avtar mot sommeren.

Jeg reiser med galskap om høsten.

I snøsmeltingen frakter jeg

Det strie vannet tusen mil,

Til en åpen og frodig barm.

Jeg er elven som bærer isbreer

Til den evige hengemyr, og garanterer

At alt kommer frem.

Jeg er tålmodig og sterk.

VIND

Jeg snakker med vinden

Som tuter i husveggen,

I trærne, og i fjellet.

Vinden tar seg til rette

Som en gammel ulv.

Den skjelver i bølger og hav

Og feier landskapet til en ny vår.

Vinden skraper i vinduskarmen

Og knitrer i takskjegget,

Rister i hus og hytter,

Men bærer over med oss dødelige.

22.

KLODE

Det dreier seg om vår klode

Og kjærligheten til hverandre,

Berøringspunkter

Mellom liv og død.

Det dreier seg om skriften

I vårt frodige hjerte,

Om vanskeligheter og skygger

I livets irrgrønne vår.

Det dreier seg om mitt og ditt anker

Som holder oss sammen:

Barn og barnebarn

Fra en solrik sommer.

Perspektivet er klart

Som en målrettet stjerne.
Den søker den ene

Som kloden vil favne.

ELVEN

Du må ikke gå for langt, sa mor.

Du må ikke gå over grensen.

Stillheten ble synlig

Da jeg gikk over bekken.

Ingen ropte, ingen sang.

Skogen tok vare på meg.

Jeg var et bilde i vannet som reiste.

Elven reiser under blågrå skyer

I en evig hverdag.

Den trykker seg sammen

Og drar mot havet for fulle seil.

Det spiller i fjellet, og skogen spiller.

Elven kjenner veien, som en fugl.

Den vet hvor den skal.

Jeg står under skytak og speider

Hver dråpe på hånden min.

De er små stjerner, – barneøyne.

23.

JEG ER MER

Jeg er mer enn månen.

Se at jeg ikke overdriver.

Skaperen trakk seg tilbake,

Og skaperen er vår bror.

Det er nesten umulig å tenke.

Slekten er stor.

Jeg er mer enn et barn.

Navnet er hugget inn i alt.

Det gløder i sol,

Og tusen stråler treffer meg

En vakker dag.

Jeg er et korn, et frø i granskogen

Eller under eiketreet.

Jeg er mer enn et øye,

Og kan se horisonten i blått.

Jeg vandrer på stien

Og er nær alt som er skapt.

Mine søsken vet å fortelle

Hvor liten jeg er.

En gang var jeg en drøm

I Paradis.

ENSOM

Ved et fjell, i solnedgang,

Ensom i skumringen.

Natten banket på min dør

Og trøstet.

Bergtatt sovnet jeg i drømmer

Og ble ledet til fremmede land.

Uten språk, uten noen å snakke med

Gikk jeg på en endeløs sti

Og badet i morgenlys.

Jeg snakket med engler i ånden.

Mine søsken var langt borte,

Og alle venner hadde flyktet i stormen.

Alene gikk jeg gjennom tid og rom

Til kraftfeltet, ordet.

24.

FØR OPPTRINN

Før opptrinn

Har danserne sett seg selv.

De kommer uten ord,

Med musikk

Og nystrøken dress.

De skaper en aura av lys

Og spenning i rommet.

De står klar til dans

Med lukket munn.

De venter på et høydepunkt.

Når alle klapper

Og navnene ropes opp

Som en fakkel i rommet.

Før opptrinn

Har danserne nok med seg selv.

De konsentrerer seg

Om oppgaven som ligger,

Og våren som venter

Med barnelatter og rop

Om mer dans i rommet.

I DAG

Det eneste jeg gleder meg til,

Er at jeg er frisk,

At morgenøye kan kysse meg

Som en blomst fra paradis.

Når jeg er uthvilt

Kjenner jeg kreftene kommer tilbake,

Og døde står opp og vitner

Om en ny verdensorden,

Der dagslyset ser på oss

Med åpne armer.

I dag føler jeg tusen bønner

Svever i rommet

Som lysstråler i spenningsfeltet

Mellom mennesker og Gud.

Jeg føler at jeg er virkelig,

Som et tre med røtter og krone.

25.

JEG LEVER

Jeg lever.

Min verden er ikke bare Amerika.

Jeg har alt, nesten alt,

Men glemmer å takke.

Rommet mitt samler lys.

Jeg åpner vinduet og roper venner.

Og vinden roper i lunden.

Jeg er over alt.

Jeg lever,

Og har sovet lenge nå.

Mine søsken kjenner meg ikke.

De går sine egne veier.

Jeg lever mitt liv som et strå.

Og du lever som et strå.

Likevel er vi ikke urolige for hverandre.

Det skal komme en dag

Uten lys.

BARN

Jeg har båret barnet frem.

Jeg vandrer i håp og tro til barnet.

Sannheten ligger i kraften

Som stråler fra en evig oase.

Jeg holder ilden ved like,

Og løfter mine hender i takk.

Jeg løfter barnet i mine drømmer,

Og gir av min kjærlighet.

Jeg hører barnet rope navnet.

Det roper i mitt hjerte nå.

Jeg gråter av glede over underet:

At jeg er mor og bestemor.

26.

JEG FLYR

Jeg flyr på direkten over hav og land

Til et gammelt, ned tråkket hus

På prærien.

Bortenfor lyser taklampen i koia til Per,

Som kom fra gamle Norge.

Han snakker sognamål.

Jeg raser forbi alle andre,

Og flyr helt til dama i Montana.

Jeg glemmer aldre henne

Som kalte på min kjærlighet.

Om tusen år hadde gått i havet,

Ville jeg husket navnet

Som en edel juvel.

DRØM

Jeg flyr, jeg drømmer

Jeg bor i Amerika, med alt jeg har,

Og svermer for øyner og ansikt som stråler.

Jeg drømmer om en grønn dal

Med fredelige mennesker

Som har tid for hverandre, tid for ordet

Som gir så mye.

Jeg flyr inn i en ny verden med sjelen,

Og finner meg til rette i Montana

På grunn av den ene

Som åpnet mine øyner for naturen

I et vakkert smil.

Jeg drømmer om noen moreller, noen druer

Som smakte søtt, og forsvant

Før jeg fikk skrevet adressen.

Men i drømmer finner jeg frem til den ene

Som gav meg sitt hjerte

Og fjellene med vind og seil.

Jeg flyr og holder fast på tiden,

Som har betydd så mye for mitt liv.

Nå falmer jeg som en blomst uten vann.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp5) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

Richard Larssen-Ill.

16.

DYPT I SKOGEN

Alle sider vender opp.

Vismannen roper i døren,

Og noen svarer:

Dypt inni skogen bor et troll.

Jeg sover aldri i en skog.

Jeg er redd høye trær.

De strekker seg mot sollyset

Og ser ned på oss.

Dypt i skogen kommer tankene dine

Til å dreie seg om mat.

Vi må hjem til slottet

Og drømme om vismannen.

Det beste med skogen

Er at den gir oss lyst til å leve.

Skogen åpner sine dører

Og gir oss en gløtt av mysteriet.

Gjennomlyst av natten

Våkner skogen til en ny dag.

Vismannen roper til menneskene:

Se opp for skogen!

FJELL

Jeg går barbent over fjellet,

Og snakker med ur og hei,

Villgras og lyng.

Vinden suser i fjellet,

Og har et levende språk

I stormkastene.

Fjellet er farlig, som en bjørn

Som flykter fra hiet

Og gjemmer seg i skogen.

Jeg går blant menneskene

Og lærer deres språk.

Og jeg kan også plystre.

17.

TID

Tid er en tynn grense mellom alt.

Mellom to land kan tiden være knapp,

Og en må skynde seg over.

Tiden kan snu opp ned på folk,

Den kan sluke hele livet.

Tiden kan aldri trekke seg unna,

Men er der vi er

Som barnevakt eller venn.

En glir lett gjennom tiden

Som har svømmedrakten på.

Tiden kan ikke forvinne

Uten fingermerker.

La oss finne tid til å møte hverandre

Før labyrinten stivner

Og vi er et frossent skall

På vei til stillheten.

Hvordan kan vi unnslippe drømmen,

Og tiden som bærer oss

Gjennom tykt og tynt?

Hvordan kan vi leve med lukkede øyelokk

Og et frossent hjerte?

Tiden er endeløs,

Helt til forhenget revner

Og trærne mister sine blader

Og blomstene mister sin glød.

Før vi flytter er tiden det eneste

Vi kan klamre oss til.

Selv i den ellevte time

Er tiden vår tilflukt og paradis.

Før vi går fra et liv til et annet

Har klokkene ringt i tårnet

Og tiden er rullet inn.

Og lyset kommer tilbake for fullt

For å redde sjeler fra avgrunnen

Med tro, håp og kjærlighet.

18.

LENGTER

Jeg lengter etter de kalde skogene

I Canada, og prærien.

Jeg lengter etter hytten i villmarken

Der bjørnen lusket.

Jeg lengter etter alt som roper i min sjel.

Sannheten om livet lyser.

Det gjelder å være våken nok

Til å se veien, og kjenne kraften

Som helbreder.

Jeg lengter etter den ene,

Som kaster alle ting bak sin rygg.

Jeg lengter etter å komme over broen

Til de levendes land.

SOMMER

Jeg omfavner sommeren

Som et elsket barn.

Ingenting rører meg mer enn lyset

En varm sommerdag.

Mens jeg leter etter den ene på min vandring

Omfavner jeg kjærligheten

Og klynger meg til minnene som lyser

I en syvarmet lysestake

Til takk og amen.

Jeg løfter bildet av den ene i drøm og tanker

Så lenge jeg lever.

Og stjernen vil vise vei til slottet,

Der hun sitter i all sin herlighet

Og gråter over en tapt sommer.

Klokkene ringer for den ene

Hele sommeren, gjennom alle tider.

Og himmelen løfter solen høyt for barnet

Som ble født for å elske alle mennesker

Til en evig sommer.

19.

KLEDD

Kledd i sommerens skrud

Kommer jeg til deg.

Jeg puster et dikt

I din grønne hage.

Jeg vil være hos deg,

Jeg vil bære deg frem

Som mitt eneste barn.

Jeg vil gi deg et navn.

Kledd til å vandre omkring

På en spennende, upløyd jord,

Er vilt og vakkert.

Her kan jeg puste

Og leve i fred.

Her kan jeg kle meg

Slik som jeg er

Med fløyel og gråe berter.

HER

Her er jeg nå,

Et sted på jorden

Under høye fjell.

Jeg spiller fiolin og sørger

Over den ene

Som er hos meg dag og natt

I drømmer.

Her er jeg mellom piletrærne

Og ser etter bølgene.

Jeg ser langt

Og nevner navnet.

Uten den ene er verden fattig,

Og jeg et vrak.

Båten ved naustveggen

Er glad for selskap,

Jeg sitter her om ettermiddagen

Når solen går ned.

Her kommer fisk og fugler,

Ved grensen til Stillehavet,

Og jeg tar bilder til et maleri.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp4) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

Richard Larssen-ill.

12.

LENGSEL

Lengselen danser i rommet.

Nå er jeg ikke ensom mer.

Vinden feier taket.

Jeg er på tur i Montana.

Jeg fisker en fisk og holder meg varm.

Jeg sover i snø.

Luften er kjølig.

Jeg kommer til folk.

De kler meg med kjærlighet.

Og lengselen danser i rommet igjen.

Jeg sover så godt,

Og søsteren stryker mitt nakne kinn

Og klokkene slår i tårnet.

Der er søndag.

SMIL

Jeg fikk et lite smil,

Jeg fikk en liten tåre.

Jeg lukket døren – og gikk en mil.

Da fikk jeg fred i livet.

Hun smiler ennå til meg nå,

Og jeg skal tørke tårer.

Et smil er mer enn tusen ord,

Og tårer er sorg.

Smil er en vakker blomst,

En drøm, en syngende pike.

Og alt som er til skal smile igjen

Og vekke godhet i livet.

GRAS

Skal vi farge graset rosa

Og samle skjell til leketøy?

Hele himmelen er rosa i havet

På Sørlandet, hos bestemor, eller tante.

Skal vi klippe graset med saks?

Så kan jeg klippe hele verden,

Og du skal få en ny kjole.

13.

MISTET

Var jeg for liten?

Du fulgte meg på trikken, på toget,

Men mistet meg i New York.

Jeg hørte ikke noe fra deg

Før etter mange år.

Jeg var mistet og borte.

Ingen trodde jeg kunne bli til noe.

Elendige mennesker

Som bare tenker på seg selv.

Jeg var for liten,

Og noen er kanskje for høy

Til å ta trikken eller toget,

Men reiser med fly.

Borte blir de, borte i skyer og stjerner.

Men et sted i horisonten

Hører jeg noen hviske navnet.

VENTER PÅ VÅR

Slipp solen inn.

Solen kommer aldri alene.

Dekk bordet for en hel familie.

Der er mange som venter innbydelse,

Venter på våren.

Det kalde rommet får varme

Snakkebobler, varme øyner

Som venter på svar.

Slipp solen inn.

Det kalde rommet får vinger

Når solen kommer inn, og mennesker

Som elsker hverandre.

Da stiger drømmen om vår.

Med hjerte og munn

Forteller vi om alt som har skjedd:

Solen kom inn – og kysset rommet,

Og vi ble varme, og frøet spirte

Til en ny vår.

14.

VÆRET

Det er bare en mening om været.

Det kan være godt for noe.

Familien kan ha sin misjon

Så lenge den har friske skudd.

Været overrasker

Og kommer til gamle folk

Med brutal styrke.

De som er under tak

Kan få gråe hår av mindre.

Været er hos oss alltid

Som en verdensborger, en omstreifer

Som aldri klarer å holde sg i ro.

Været hoster og fryser, stråler,

Og bærer skyer i vinden.

Og hver morgen er annerledes.
Ikke en dag er lik.

Det kan dagboken fortelle.

GUTTEN

Han er bare 1 år,

Men snakker som en treåring.

12 år gammel følte han seg sterk nok

Til å løfte et menneske

Med klærne på.

Iblant sier folk at gutten er uvanlig,

Utilpasset, vanskelig.

Men gutten har vyer om å bli 100,

Uten hjelp av det offentlige.

Han vil forske på genene

Og trekke ut hemmeligheten

Til evig liv.

SLANKING

Ikke alle som går ned i vekt

Ønske å fortelle andre om den nye garderoben.

Den gamle går til Fretex eller Ukraina,

For det finnes mennesker i alle størrelser,

Men slanking har sine egne mål.

15.

EN DEL

Jeg er en del av verden

Og hører ringing hver kveld klokken åtte.

Det er fødselsdagen,

Og jordskjelvet vekket meg i Taiwan,

Der mine slektninger bor.

Jeg er en del av drømmen

Om en storfamilie som måtte flykte

På grunn av uro i nabolaget.

Triste greier – helt til jeg fikk et nytt feste

Og kunne lære mer om alt.

I Amerika kommer taxisjåføren

Og henter barna, og bringer dem tilbake

Med glitrende øyner og glød

Til å jobbe for at puslespillet kan bli ferdig

Snart, eller til neste jul.

Fra å være et frø, er jeg blitt en del av alt,

Og trives i storbyen,

Men drømmer stadig om å flytte tilbake

For å dyrke ris og mais

Sammen med de som sulter.

TING

Ting forandrer seg.

Livet beveger seg i dreiskiva,

Langsomt, eller i vill fart.

Vi legger tiden bak oss i stort tempo,

Men lukten, smaken og bildene

Fra de ulike møteplasser

Kan aldri hviskes ut.

Opplevelser på veien

Ruller inn i arkivet, som signaler

Fra verdensrommet.

Vi er oppslukt av timer og år,

Og sitter i vinduet døgnet rundt

For å observere været, og ta inn over oss

At vi har et hjem på andre siden,

Der kornåkrene alltid er modne

Og graset alltid er grønt.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp3) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

Ill.foto-lys

ALLTID

Alltid er jeg her.

I mange år har jeg lyst gjennom vinduet,

Nedover veien, og langt bort.

Alltid har jeg hatt en lengsel

Etter å se det som er bak alle fjell.

Ingenting kan stenge meg mer.

Nå ser jeg klart.

Det er Davidsstjernen som lyser i kveld.

Jeg vil lese et dikt om været

Og tenke på sommeren.

Alltid har jeg barna i tankene,

Og den ene som lyser i blått der ute.

Kroppen trenger litt mosjon,

Og jeg må ikke glemme navnet

I alt jag og stress i hverdagen.

Mens lyset kommer inn, finner jeg pennen

Og skriver nye ord til samlingen

Om å elske hverandre.

Det er en glede å gi tilskudd til arkivet

Som tar vare på frø til liv og trøst.

SØVN

I søvnen kan jeg finne fred.

Alt som svever i mine drømmer

Oppmuntrer og skaper trygghet.

Men en gang ble universet en grushaug,

Og ingen kunne reparere.

Da skapte Gud alt nytt.

Jeg holder meg våken i søvnen

Og ser inn i fremtiden.

Flere ganger har jeg vært i himmelen.

En gang var vi flere rundt et bord.

Ved siden av vokste ripsbær.

Og visdommens tre hadde moden frukt

Som alle fikk smake.

KOM TIL MEG

Du som blomstrer i natten

Kom til meg nå.

Se, stjerner blomstrer over hele verden.

Og graset bøyes av vinden.

Se treet som vokser mot sky.

Den strekker sin krone mot horisonten.

Skogen beveger oss til å puste fritt

Mellom endeløse polhav

Kom til meg du som hører dønninger.

Det er havet som slår mot klippen.

Kom til mitt hus, så jeg kan ta mål av deg,

Før du svømmer til den ytterste holme.

Du skal blomstre i verden

Som blåklokker og fiol.

Du er en utkåret brud for den ene

Som skal bære din kappe i hundre år.

ETTERLATT

Jeg etterlater meg mange skopar

Og bøker i kasser og hyller.

Og skogen etterlater jeg til dem som kommer etter meg

Med stjerner i håret.

Fra tidlig morgen til seint – vil jeg skrive testamente

Til alle som skal få sin del.

Jeg etterlater meg en glødende ovn

Og en åpen dør, og et hus med sjel som vinker

Til alle som går forbi.

Jeg etterlater en seng, en stol, og en lampe

Som alltid skal skinne.

Mine etterlatte papirer skal brennes opp.

De favner oss alle, men flyr

Når høsten kommer.

JEG ER

Jeg er det høye fjellet,

Den hvite rosen.

Jeg er frøet.

Men elsk meg for den jeg er.

Jeg er en søster fra Amerika,

Fra Norge, eller Japan.

Vi kan snakke samme språk

Og du er den vakreste.

Jeg er en frukt i hagen,

Et tre med røtter og lauv.

Jeg er en kornåker

Hvor du kan plukke aks hver dag.

Jeg bodde i mors mage,

Så ble jeg advokat

For de foreldreløse i Nairobi.

Nå lyser det i mange øyner,

Og jeg er ennå ikke ferdig.

Men elsk meg for den jeg er.

ALDRI NEI

Be meg om noe,

Og jeg svarer aldri nei.

Løft meg opp på det høyeste fjellet,

Og jeg vil finne veien ned.

Jeg har flykt i mine vinger,

Og reiser gjerne til fremmede land.

Jeg går over store vidder

Og melker kyr i Gobi.

Jeg sendes hit og dit av vinden,

Og lyser for trette mødre.

Når noen trenger min hjelp,

Kan jeg aldri si nei.

Mitt indre søker i ånden, og ber

Om ditt nærvær, ditt hjerte.

Jeg løfter ordene frem for kongen

Og velsigner barnet.

10.

SOMMERKVELD

Sommerkvelden er rosenrød,

Og blomstene oppetter eldhusveggen

Er røde roser.

Selve sommernatten er lys av liv.

Ungdommene danser

Og ser etter hverandre med lange øyner.

Så er det kveld igjen i det blå sommerhuset,

Og alle stjernene er på plass

Med orkester og vals.

Rosene lener seg oppover veggen

Og slynger seg rundt og rundt

Til der kommer en frier.

Og den som vil være med, skal få et kyss.

Det er sommer med høye toner og smil

I en hall – 71 gr. Nord.

HEST

Hesten var gråblå

Og voks ut av havet.

Et landemerke, sa folk flest.

Hesten var fjellet med høyreist panne

Som stod trygt i stormen

Med skjegg og skulder.

Hesten gav gjenklang til Hurtigruta

Og steilte mot været

Som hester i kamp.

I natten rir hesten på gråblå himmel

Og speider stjerner i ensomhet.

Men snart vil hesten søke ditt vennskap.

I dine hender blir hesten så glad.

Ja, gled deg nå. Du kan ri over hav og land,

Og kjenne at hesten er god for ti.

Og du er en kvinne fra Lofoten,

Og du er kjæresten min.

11.

REISE

Det var en forunderlig reise

Over tid og rom

Til de gamle tankers kors.

Om det var fredstanker eller til ulykke,

Så ble jeg vekket for å svare

Barnet som ble til prins

Eller prinsesse.

Jeg bar angsten i meg og døden

Helt til jeg fikk lyset

Og måtte knele.

Se markene er gule mot høsten

Og fuglene spiser av neket

Og trærne svaier.

Det er tid for å gå inn i huset

Så vinteren kan komme.

Se, jeg åpner boken og leser

Så lenge stjernene lyser mellom trærne

Og jeg er våken.

Jeg lytter.

Jeg hører navnet rope mitt navn

Fra viddene i Minnesota.

Jeg kommer snart med sekk og slede

For å sanke venner til den store festen

For norsk-amerikanere i Decorah –

I Minneparken.

NATTPORT

Hvor mange nattporter har du gått gjennom?

Hvor mange vintrer?

Hvor mange stjerner kan du telle?

Alt dette er vår verden.

Det er livet som er oppdelt i timer, dager og år.

Vi skal være en tavle for alt som skjer.

Vi skriver livet hvert sekund, og tar imot inntrykk.

Vi minnes søsken, og foreldre, og alle de andre

Som har gitt oss gode ord på veien,

Så vi kunne gå fra nattport til nattport – til lyset.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp2) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

TORDEN

Nå rasler himmelen med sin sabel

Og lynet blinker igjennom glaset,

Og det er natt i landet vårt.

All rammel slokner på morgenkvisten,

Når solen stiger og dagen gryr.

Jeg hører knegging fra stall og låve.

De er så følsomme mine dyr.

Jeg får nok sove. Nå er det stille.

Tordenria har sloknet av.

Jeg drømmer torden, og glemmer dagen.

Jeg sover tungt til det banker på.

UTSIKT

Jeg tror ikke utsikten betyr så mye?

Folk dekker til med gardiner.

De skjuler sitt eget ansikt for troll

Eller naboen?

Vi burde heller åpne vinduet

Og slippe inn sollyset.

Utsikt til tv-apparatet er viktig.

Folk sitter mest med føttene i fanget

Og blir underholdt.

Kanskje folk burde tenke på sin egen helse?

Å være i bevegelse er bra –

Både for unge og gamle.

Tankene går til fjellene, og ungdommen

Som helst bruker data.

Kanskje de kan bli morgenfriske

Av You Tube og Twitter?

Noen utsikt til månelanding finnes ikke,

Men tiden åpner døren til evighet.

RESTER

Det som er igjen av meg nå

Er rester fra en tidlig vår.

Jeg er gammel og grå,

Støvet av aske og vissent lauv.

Slik skal jeg gå noen år,

Men jeg leser ennå

Gravskrifter og gamle aviser

Fra avfallsdynga.

Jeg skal vente ved en smal høyrygget benk

Til vinteren pakker meg ned

Av snø og is.

Ansiktet er dekket av vissent lauv,

Som snart forvandles til mold.

Jeg fornemmer at døren er lukket

Til paradis. Og jeg er født

For å elske barnet.

Jeg bærer en skam i mitt bryst,

Og skjuler hodet med armen

Som strekker seg mot lyset i inderlig bønn.

Bare jeg kunne reist tilbake

Til det lovede landet

Kunne jeg elske igjen med kjærtegn

Så visne lepper våknet

Og blinde fikk synet igjen.

Og hadde jeg vært en blomst, en lilje på marken,

Skulle jeg vist meg frem som sol og måne

Og pust liv i gravene,

Så alt kunne blitt nytt igjen

Som i skapelsens time.

DRØM

Vi møblerer vårt indre rom i drøm og dikt.

Og alt som kommer frem i lyset får liv som ebber ut

Mens stormen jager landet. Og jeg kan gå tørrskodd

Over alle hav, til Amerika, der jeg drømmer

Om møblerte rom med salmer og visdom av Salomo.

FLYTTE

Umerkelig kommer engelen

Og flytter oss over streken.

Så er vi på det store havet igjen

Og seiler mot Israel.

Om knoppene brister og blomsten dør,

Så skal aldri sjelen tape synet

Av en levende stjerne i øst,

Der Gud tar imot sine elskede barn.

NÅ

Nå er jeg her.

Grip dette øyeblikket i livet,

Og kjenn at hjerte slår.

Tankene beveger seg,

Og lengselen holder motet oppe.

Jeg holder ditt hode i min hånd,

Som du holder mitt hjerte

I din ømme kjærlighet.

Nå er jeg fri til å favne hele verden.

Jeg ser at du er verdifull, unik.

Og ingenting kan fjerne deg

Fra dette dyrebare livet.

Du er selve pusten her og nå,

Tillitsfull og ekte.

SLIK

Slik jeg ser det –

Er det vanskelig å være hjemløs

I en travel hverdag

Med flydur, og veier uten grenser.

Slik handler det om relasjoner og nærhet.

Å være hjemme hos seg selv er en lengsel

Vi drar med oss. Vi trenger mer lys og visdom

Vi trenger tilhørighet og mening med livet

Fra fødsel til grav.

Slik kunne vi være mer for hverandre.

Uncategorized

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp1) * Av Sigve Lauvaas

November 28, 2013

INGENTING

Ingenting handler om Amerika.

Likevel er ingenting

Uten Amerika.

Så viktig er dette landet.

Et kontinent, en øy i havet.

Jeg hører ekko fra kyst til kyst.

Det glitrer i nybyggere

Som fra sol og måne.

Her kan enhver sette sin signatur

Og leve i fred.

Ingenting er som friheten i Amerika.

Her rekker landet ut sine hender

Fra Nevada til New York,

Fra Midt Vesten til Mexico.

Og du er med i eventyret

Om å finne skatten.

Og ingenting er som Rute 66

Med Harley Davidson eller Ford.

Kornkammeret Amerika lar oss leve

Med god optimisme.

Uten Amerika går verden under

I krig og fattigdom.

Amerika er vår bror, en venn i nøden.

Kjærligheten til Amerika

Vokser i mitt hjerte.

Uten Amerika er vi ingenting.

ANSIKT

Skal vi lete etter vår ungdom

Må vi se gjennom speilet.

Å finne seg selv etter mange år

Er umulig for alle levende.

Vi legger skriften ifra oss på veien

Som fotavtrykk.

Vårt ansikt er skjult i tiden,

Som rulles sammen, dag for dag,

Til et fjernarkiv for engler.

DAG OG NATT

Hva er tid? Hva er dager og netter?

Er det tomrom som skal fylles med liv?

Når lyset vekker oss om morgningen,

Kommer dagen imot oss

Med en solstråle

Og svarer på alle våre spørsmål.

Natten gir oss hvile.

Natten er ikke et fluktsted,

Men en oase for nye krefter.

Tiden er til glede for alle mennesker

Som kan leve i fred og kjærlighet

Til hverandre og Gud.

LIV

Flukt ikke fra jorden,

Men lev i oppriktig takk til lyset

Som opplyser verden

I kjærlighet til barnet som åpner øynene

Hjelpeløs, uten garanti.

Livet er ikke høyt der oppe,

Uten det kommer fra våre hjerter.

Livet bøyer seg i mosen

Og takker Gud.

LANDSKAP

Landskapet er blått i horisonten.

Jeg har vært i de blå slettene, men kom tilbake.

Jeg har uferdige byggverk på samvittigheten,

Og kan ikke reise før jobben er gjort.

Landskapet er menneskenes tumleplass

Før avreise.

Flyet står ennå på bakken. Horisonten lyser.

Snart er det min tur.

Jeg står i morgendrakt og venter klarsignal.

Landskapet løfter meg inn i en blå himmel,

Til stjerner og Gud.

MUSIKK

Det er musikk i farger.

Spør blomstene eller Bach.

Musikken blomstrer i lyset

Og i de heftige vårnetter.

Munch maler gjerne portrett

Av en grønn mann.

Det er følelsene som driver musikken

Til et høyere nivå.

Alt som farger himmelen

Gir toner til menneskene.

Musikken er søt fra fødselen

Og våker over oss som måne og sol.

Musikken i naturen er livets røst

I Bachs myndige orgelpiper.

Musikken åpner sjelens porer

Så vi kan lytte med et åpent sinn.

DEKK BORD

Dekk bord for lyset.

Den første morgen med frøet,

Med henne eller han.

Dekk bord for dagen som kommer

Med nye toner, med ny energi.

Dekk bord med et dikt av Aukrust

Og kjenn du er noe stort.

Se ut av vinduet, lytt etter regnet.

Vår far vil gjeste ditt hus.

Og bordet er dekket med blomster

Fra ditt eget blomsterbed,

Eller fra Paradis.

Dekk bord for barnet

Som toner frem med ord og smil.

Velsign din elskede skatt,

Og salv den nyfødte med hellig olje

For navnet og lyset, for livet

Som synger over hele jorden:

Du er min! Du er min!