Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives November 2013

Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp10) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp10) * Av Sigve Lauvaas
Richard Larssen – Ill.


37.
MITT FJELL
Grønt er mitt fjell.
Mitt landskap er evig.
Før solen står opp
Var mitt fjell en del av verden.
Mitt fjell er en stille oase
For trette mennesker.
Her møttes konger til slag
I gammel tid.
Nå spirer en fruktbar åker ved kilden
Som aldri går tom.
På mitt grønnkledde berg
Kan alle drikke i solvarm morgen
Og kjenne dragning mot vest,
Til den nye verden.
URO
Er du urolig over tidens jag,
Er det tegn på liv.
Et hjerte som puster for en ny dag,
Vil alltid bestå.
Om døden kommer, er du her
Mellom oss på berget.
Du er en pust som forteller om liv
Bortenfor stjerner.
Er du urolig for lauvskogen, vil du oppdage
At hvert tre skal komme igjen.
Og jorden skal bli kledd på nytt
Som i skapelsens time.
Et frø skal komme med vinden
Og hilse med tusen øyner på bergryggen.
Framtiden skal bli som en vakker brud
Under himmelens skyer.
Himmelens lys skal gi oss fred.
All uro i hjerte skal slokne og dø.
Kun måne og sol skal skinne til slutt
Og være et seil for livet.

38.
I DETTE ELEMENT
Jeg strekker meg etter lyset.
Hver dag er solen litt høyere på himmelbuen.
Og snart er det vår.
Og våren kommer igjen og igjen.
I dette element har jeg slått leir.
Her går jeg med tynne hender og speider
Etter en fremmed stjerne.
Kommer den snart, så jeg får avløsning.
Jeg sover med drømmeslør, og møter folk
I elementenes farvann, der landskapet synger.
Og jeg faller til ro, og kysser din hånd
For trofasthet, kjærlighet og håp.
Jeg strekker meg etter evigheten
Fra mitt springbrett. Her lever jeg i lengsel
Etter den nye byen som stråler av gull
I mylderet av glade mennesker.
ROM
Jeg dreier rundt i rommet,
Akkurat som jorden og månen.
Jeg dreier meg for å se alt på nært hold,
For å kjenne og smake.
Det flyter lys inn gjennom vinduene,
Og ord fra alle retninger strømmer på.
Jeg flyr i luften. Rommet blir stort
Som en fotballbane, og jeg er snart i mål.
Det dreier seg om lys og kraft,
Og tidens uendelige nærvær i verden.
I dette rommet har jeg min sjel
Som varsomt søker den ene.
Rommet er et hemmelig hjerte
Som favner alle, og holder oss høyt,
Så vi kan puste og prise skaperen,
Som i alle ting er en hellig Gud.
39. 
ORD
Rike ord.
Alle ord er rike
Som stjerner og diamanter.
Kom til mitt ord
Og bli hva du evner.
Tenk deg en stråle fra rommet
Som er vårt slott.
Her bor vi. I ordet beveger vi oss
Fra dag til dag, gjennom
Himmelens buegang.
Ordene bor i oss
Som vi bor i dem og lyser
Med øyner og hjerte.
Ordene er rike på vennlighet,
Og møter oss
Som en ny pust fra skogen.
SYNG
Syng meg et landskap
Med himmel,
En vår med glitrende blomster,
Og en bok med navnet
I gullskrift.
Jeg vil ha et sted å vandre,
En sti som er ferdig
Steg til steg.
Jeg vil møte noen i høyden
Som løfter sine hender i jubel og takk.
Syng meg hjem til en moden høst
Som lyser i tusen stjerner.
Syng til mitt hjerte for ordet
Som strømmer i mine årer
Og vekker meg til en ny dag.
Syng alle skapninger om kjærligheten,
Livets brød og vin.
40.
SNART
Snart skal vi skille oss fra alt
Og dreie 360 grader.
Da kan vi begynne på nytt
Og se alt.
Nå ser vi bare en grusvei, en gate, en park.
Da skal vi se et landskap
Med syngende engler.
Og den som håper og tror
Har en rikdom i hjertet.
Og navnet roper mitt navn
Gjennom hele livet.
Snart skal vi fri oss fra hus og hjem,
Og kroppen vil stige.
Vi flyr til andre siden på ditt ord,
Til et nytt liv.
SKAPT
Vi er skapt i ditt bilde,
Skapt til dette livet
Som en modell for mange,
Med et ansikt som lyser.
Skaperen har meislet oss ut,
Slik at ingen er like.
Han har formet oss med sjel
Som flyter i blodet.
Vi er skapt i voksende måne,
Og svøpt i sol.
Vi kom til verden nyvasket, rene,
For å være et vitne for Gud.
Vi er skapt for å elske, og lyse
Til solelden slokner.
Og ordet skal forme oss frem
Til grenseporten. 

41.
SVING
Solen svinger, månen svinger.
Hele jorden svinger,
Og vi svinger med
Som gullstøv, som frø i vinden.
Vi svinger som lauv, og danser.
Vi synger med hele kroppen,
Og hjertet er nær ved å briste
Av kjærlighetens gjenskapermakt.
Likevel er vi som bortkomne,
Og bor i fremmed land.
Markene er brune og kalde,
Og vi har ingen å snakke med.
Men solen stråler til alle
Og favner og kysser med inderlig glød.
Gåten om livet og vandringen frem
Gir oss mange spørsmål, men ingen svar.
Vi svinger oss i livet og drømmer
Om å møte den ene igjen
Ved bredden til en solrik strand,
Der alle er venner.
HVIT JUL
Markene er hvite.
Kong vinter jager fra hus til hus
Og forteller om nedsnødde gater,
Og biler som står.
Og snart er det jul – med glade barneøyne
Som glitrer av forventning og fred.
Det synger i hjerter om en hvit jul,
Og pakker til alle.
Barndommen er merket med kjærlig hilsen:
Glem ikke fuglene som synger
Til deg og til meg –

At nå er det jul.



Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp9) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp9) * Av Sigve Lauvaas
Richard Larssen – Ill.


34.
SANGEN
Jeg hadde en gang en sang.
Den var vilter og yr.
Jeg strekte meg ut etter sangen,
Og tonene fløy bort.
Jeg lengter i dager og netter
Etter sangen som lever.
Denne sangen skal bo i mitt hus.
Som en hellig tone fra år til år.
Jeg blir rik av denne sangen.
Jeg er som en gartner med vinger,
En bonde med modne aks.
Jeg møter deg i orkesterlunden.
Og om sangen slippes løs,
Vil den komme igjen som en due
Og kjærtegne mitt gule hår.
Min kjære vil synge til harpestrenger.
LYTT
Jeg lytter til de unge fløytene,
Smaker på melken,
Elsker engler og Gud.
Toner fra jorden stiger i blått hav.
Jeg fanger stjerner,
Og kysser med fuktige lepper.
Jeg er tro, og lever i håpet.
Jeg lytter etter stemmen
Fra Høysangens jubelkor.
Jeg lytter til musikken fra åker og eng.
Lyngklokker spiller i vinden
Solen hilser med varme blikk
Og favner jorden.

35.
SKOG
La skogen leve
Med slanke og tykke stammer.
De strekker seg høyt
Med blikket festet i himmelen.
La skogens trær bli svanger med våren
Og kjenne gleden i å vokse
Som et bilde på seier.
La oss glede oss over trærne,
Som var det våre egne barn.
De våker i landskapet som elg og ørn.
La skogen leve langsmed vannkanten,
Der elven stryker forbi
Og hilser med oppløftet stemme.
La bildet av skogen vokse i oss
Så lenge vi lever.
Det er på grunn av skogen vi er til.
FREMTIDEN
Alt beror på havet.
Alt beror på fisken og brødet
Som mettet fem tusen i ødemarken.
Alt beror på solen som dreier rundt og rundt.
Den bestemmer tiden. Og det er en gåte.
Kraften som ligger i lyset blir åpenbart
I våre liv, i alt som lever.
Og fjellene roper våre navn inn i fremtiden
Med malmfull røst.
Fremtiden begynner nå,
Og strekker seg ut som en vei.
Og alle veier fører til Rom,
Der paven sitter med krystallkulen
Og tenker på Guds vilje.
Akkurat som kornet mister sin kraft,
Mister menneskene sin kraft.
Hele jorden er avhengig av Skaperen 
Fra dag til dag.

36.
LEK MED ORD
Jeg leker med ord.
De er perler på papiret,
Bilder i veven, lys i mørket.
Ordene gir visdom,
Hjelper meg frem i landskapet,
Der jeg svinger meg
Som en klode i blått hav.
Jeg er tørst på ord.
De gir meg krefter til en ny dag,
Og drømmer som bærer meg
Gjennom stormfulle netter.
Ordene varmer min sjel.
Mine kjære kommer med ord
Som må prøves i ild.
Gammel visdom smelter gull fra Sion,
Der jeg favner den ene.
KIRKEN
Kirken står tydelig, og lyser
Som en blafrende fakkel på prærien.
Byggesteinene er lenket sammen
Som mennesker på vei til det siste hvilested.
Kirken har sine feil og mangler,
Men er likevel et viktig holdepunkt for mange.
Jeg velger å gå til de fattige i landsbyen
Som venter på frelse. – Det gir perspektiv.
Kirke strekker seg som trær
Inn i en blå hverdag – over hele jorden.
Den vil favne menneskene med rød løper,
Og spiller dag og natt for de villfarne.
Kirken minner om et åpent hus i vinden
Der trell og konge søker redning.
Her får de mat for sjel og sinn.
De tvetter sine hender
Og møter Gud.

Portrett – 6 år

Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp8) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp8) * Av Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

31.
HER
Dette er mitt liv
Mellom høye fjell
Og stjerneblomster.
Men snart skyer det til
Og regnet styrter ned.
Det fosser i juvet
Som fra en hel verden.
Mellom det våte lauvet
Rusler jeg av sted til en oase
Hvor husene står tett
Og menneskene er fremmede,
Som i Noahs dager:
De tror ikke på under.
Jeg vasker meg i regnet
Og går helgekledd
Gjennom byen,
Som er blitt mitt tilholdssted
Før avreise.
Her treffer jeg folk i undergangen,
Og snakker om livet
Som raser som et hurtigtog,
Til alt dreier seg om kraft og lys
I himmelrommet.
Nå skyer det til igjen
Og leddbussen snirkler oppover
Mens jeg kryper til køys
Med musikk fra en lang dag
Under høye skyskrapere.
STILLHET
Gi meg stillhet
Så jeg kan høre det stille ropet
Fra fjell og steiner, fra ur og hei.
La stillheten få rom i mitt indre,
Så jeg kan flytte inn og bli boende.
La stillheten vekke min sjel
Så jeg kan puste fritt, og være meg selv
Med en tydelig stemme.

32.
MORGENDIS
Jeg vil stige i morgendis
Og være en fugl over grønn åker.
Over myrer og skogholt vil jeg vandre
Til lyshimmelen favner meg
Og all naturen blir til et stort orkester.
Morgendisen dekker over mystiske bilder,
Og klynger seg til jorden
Som en nedbrutt og sønderknust mann,
Før solen kommer og løfter disen
Bort i den endeløse skogen.
Du er et teppe som stiger og synker,
Og pryder landskapet med små perler
Som glir inn i luftslottet, – og blir borte
Som dugg for solen, og føder nytt liv
I alle slekters morgendis.  


LIV IGJEN
Når spiren våkner, og underet skjer,
Har jeg lyst å favne deg.
Jeg bøyer meg i takknemmelighet
Og roper til Gud.
Jeg må synge ditt navn
Og løfte armene som en spire.
Mitt hjerte må våkne, så jeg kan se klart:
Mysteriet, skapelsen.
–     Vær meg nådig Gud. Jeg er en syndig mann.
Du har gitt meg livet,
Så jeg kan kjenne din veldige kraft.
Du er lyset fra evighet.
I dine vinger er jeg trygg. Livet kommer igjen.
En ny vår velter inn over oss hver dag.
Hvert sekund er en påminnelse om tiden
Som ringer i bjellene.

33.
INGEN VISSHET
Vi har ingen visshet om morgendagen.
Mitt liv kan bli kort eller langt.
Jeg har gått over mange broer,
Flydd over mange fjell.
Nå er jeg her,
Og jeg er viss på
At jeg ikke er den samme i dag
Som i går.
Mens tiden forvinner, stormer jeg frem.
Det er bare jorden som går i sirkel.
Eller kanskje hele verden dreier seg rundt
Sin egne akse.
Menneskene blir dreid på en skive
Og formet som en leirklump
I pottemakerens verksted.
Det dreier seg om å være medgjørlig
Og kjenne åndens kraft.
Vi sees snart i visshet
Om at det finnes en dypere mening med alt.
Skaperen har satt signatur i landskapet.
Der er vi nå, i endeløs taushet,
I mangel på noter.
FJELL
Jeg ser fjell så langt øye ser.
Fjell på fjell, helt til horisonten bryter
I det blågrå havet,
Der stemmen løftes
I henrykkelse over himmelstjerner.
Jeg ser elven svulmer og fosser i havet.
Bare fjellene står igjen
Som bauta over skapelsen.
De er ruvende tegn fra gammel tid,
Og vitner om et hellig håp.
Jeg kan klatre i fjell, og nå toppen.
Jeg kan beundre ulike fjellandskap.

Men fjellets storhet er høyere enn alt.
Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp7) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp7) * Av Sigve Lauvaas
Richard Larssen-Ill.
27.
VÆRET
Det dreier seg om høytrykk og lavtrykk.
Alt blir satt i system, i et mønster.
Meteorologene gir melding om værobservasjoner,
Og vi sitter i stuen og følger med på kartet.
Om det blir torden og lyn, må vi trekke ut kontakten.
Det gjelder å være i hus når det skjer.
Lavtrykk over byen kan gi store ettervirkninger
Og vi må se etter fluktruter.
Men livet må gå videre, hjulene må gå
Dag og natt, vinter og sommer.
Vi må bare ta imot, og være glade til.
Det er godt vi har været å rette oss etter.
Noen sier at tiden er mer stabil.
Men alder og år er ulikt fordelt i befolkningen.
Og noen blir tatt bort ganske unge.
Uforståelig er tiden, og uforståelig er været.
Om natten kan vi drømme om sommer,
Og så våkne i regn og snøslaps, eller storm.
Været trykker oss til seg, og ruller over jorden
Som en skurtresker, – og vi er alene igjen.
ORD LYSER
Ord trenger et rent hjerte, og rene hender.
Skal jeg skrive brev til en venn, må hendene være rene.
Ordene vil være tydelige. De skal lyse imot oss
Som blomster og barn.
Og rommet jeg sitter i må være rent.
Jeg vasker ofte, og tørker støv.
Og gradestokken bør ikke være over tretti.
Det er viktig å ha orden.
Bokstavene har et system,
Og ordene kommer i et mønster.
Kanskje de skal bli til noe stort i mine hender?
Jeg strever med et dikt om å gjenkjenne
Den vi er mest glad i.
Det er en sporlek fra begynnelsen.

28.
TID

Morningen kommer imot meg

Og rører ved meg
Med røkelse og frost.
Tiden forfaller ikke
Som mennesker og dyr.
Denne morgningen kommer alene
Og gir meg noen spørsmål
Om grenser og meter over havet.
Men lyset følger i sporet
Og farger himmelen i gull.
Tiden er en dronning
Som har all makt over alle
Som strever med søvn og forkjølelse.
Den kommer med fødselen
Og er som en livvakt gjennom alle år
Til vi sitter igjen alene.
ORD
Ordene kommer med lyset
Og legger seg varlig i tankeveven.
De kommer i hurtig tempo
Og fosser frem.
Ordene bygger seg opp som skyer
Og lukker seg inn i oss.
Som et barn kommer de til sin mor.
Ord er som lauv om høsten.
De fyker med vinden og blir borte.
Men om våren kommer nytt lauv
Som får gjort sin gjerning
Så lenge de lever.
En kan ikke lukke ordene ute.
Sine egne barn kan en ikke lukke ute.
Vi skal løfte dem frem.
Sånn er livet, sånn er budskapet:
At vi elsker, for han elsket oss.
Fra begynnelsen.
29.
FLYTTE

Det dreier seg om mennesker
Som flytter hjemmefra.
De flytter bort fra sitt eget
Og står alene igjen.
De flytter til en annen by, for en tid,
Og søker hjem, som fremmede.
Alt er dreid rundt.
Og når de er ferdige med studiene,
Kan de ikke klare mer,
Og tar ut på lange reiser
Med restplassbillett.
Det gjelder om å finne seg selv.
Så finner de nok tilbake en gang
Med fortellinger og spørsmål
Om nye hus med alt.
HYTTE
Jeg har en hytte
Og reiser dit iblant med hunden,
Så den får lufte seg litt.
Jeg tar det som en tur
Mens veien er tørr
Og kan reise uten piggdekk.
Jeg reiser til hytten helst i juli,
Og har med mat,
Så jeg slipper å stresse.
Det er nok å ta seg til i hytten.
Når kvelden kommer
Må jeg tenne lysene
Og roe ned med litt kaffe.
Det er jo ikke ofte jeg er
I så enkle forhold.
Men hytten har sin skjerm,
Og hunden trives i hagen her.
Der er så mye lukter.
Men jeg har nok med å holde i bandet,
Så jeg slipper å bli alene.

30.
SKRIVER
Jeg skriver litt.
Toget har nettopp passert,
Og stjernene er døde,
Havet er salt, og himmelen gråter
Fra mørke skyer.
Begravelse? Ja, begravelse
Uten lys, uten klokker.
Jeg skriver om å vugge seg i søvn,
Tenker på havet.
Å være i en båt som ruller,
Blir en vane.
Sjøfolk kan fortelle om det.
Jeg skriver om nettene
Som ble så korte
At de ble til en mørk tråd.
Pikene flettet håret,
Noen strikket
Før fakkelbæreren kom
Med pomp og stil.
Jeg skriver om livet som dreier
Bort fra vår tid
Til en annen verden.
Her sitter folk i kø for å  få jobb,
Og de som kan få jobb
Vil ikke arbeide.
Sånn er livet, og historien gjentar seg,
Men alle kommer i mål.
BYEN
Jeg kan ikke si farvel til storbyen,
Den lærte meg trikken,
Og jeg måtte alltid låse dørene.
Sikkerheten ute og inne
Måtte repeteres.
Tiggere og tyver plyndret,
Men jeg overlevde
Og sitter i dag som direktør
I en leketøysbutikk,
Og elsker barn.

Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp6) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp6) * Av Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill.
22.

HØST

Du skal ikke glemme høsten
Som kommer med bronseblader.
Og vinden i havet roper
Med ekko i fjell og fjord.
Trærne svaier med greiner
Som danser med våkne skuldre.
Og jorden blenker i lykter
Fra himmelhøye fyr.
Og skogen spraker i farger
Og vinker til alle som kommer.
De skjønner nok det er høsten
Og spiller på gamle strenger.
VÅR
Når snøen smelter i fjellet
Og fossen stuper mot havet,
Da springer lam og killing
Med bjellesau og geit.
Og solen stiger med glødende ild
Og vekker jorden til liv.
Og den som møter sin elskede
Er ikke ensom mer.
Og vinteren gjemmer sitt kalde horn
Og vinker fra Glitretinden.
”Kom ikke med snø i april,
Men festkledde tre og blomster”.
Og lyngen nikker med klokkeklang,
Og barna danser tango.
Latteren springer i bekk og elv
Og takker for alt i livet.

23.
VINTER
Himmelen ligger stille
Over bakker og fjell. Dalen er kald
Som et vinterslott,
Og lyset kommer fra en stjerne.
Det rimer over tak og eng.
Markene er hvite,
Men himmelen glitrer i krystall
Og kongelige perler.
Frosten kommer til oss en natt
Og puster i snø fra havet.
Stormen uler i hus og fjell,
Og båtene søker redning.
Stille rir stormen en dag eller to,
Så er det rimfrost og måne.
De elskede møtes til vinterfest
Og kysser så snøen tiner.
GRAN
Det er mange graner i skogen vår,
Og veier til hel verden.
De grønne lyshorn skjelver,
Og skyggene legger seg bak
Som skulpturer i snøen.
Tusen grantre stikker opp
Som fingertupper
Og nikker og neier til hele verden.
Det er granskogen som bygger
Huset ditt.
Grantrærne er ikke bekymret
For morgendagen.
De står og lyser til tiden er inne
Og skogsmannen kommer
Med sine skarpe klør.
Skogen puster sammen med oss,
Så vi har noe å tenke på
Når skogen synger.

24.
TID
Når vi stopper,
Stopper tiden.
Når bladene faller av treet,
Blir det helt stille.
Når vi dreier oss bort fra lyset,
Kommer mørket,
Og tiden slipper taket
Til en kjær venn.
ORD
De unevnelige ordene
Som vi føler, men ikke kan si,
Hjelper oss i sorg og glede
Til å ta de beste valg.
Ord er ikke for store eller for små.
Men vi må lete etter de rette ordene
Som kan bygge vår fremtid
I det unevnelige livet.
EN GÅTE
Ordene er nøkkel til noe vi vet
Som skal bli noe mer
Hver dag i livet.
Visdommen bygges opp fra grunnen
Og løfter oss til et høyere nivå,
Der vi kan gå ut og inn av dører
Til vakre rom
Der alle vet hvem vi er.
FOLK
Det virkelige folket og de virkelige ordene
Hører sammen i lyset.
Tankene holder ingenting skjult.
Følelsene skaper mennesker
Som påvirker tidens underfulle kraft.

25.
TAKK

Jeg takker for ordene

Og for barndommens åkerland.
Jeg takker for drømmen
Som har gitt meg større kunnskap
Om barmhjertighet.
Visdommen rekker ut sin hånd
Til fattige og rike.
Og jeg ber om de rette ordene
Som forvandler og skaper
En ny virkelighet.
Jeg takker for jord og himmel.
Skapelsen er Guds verk. Og tiden
Som holder oss i sin favn
Som et diebarn, og fyller oss med liv
I kjærlighetens lys.
JEG HAR SETT
Jeg har sett alle skogens blomster
Og alle skogens trær.
Jeg har hørt sangen ”Om å leve”
Som et lys på jorden.
Jeg har sett en himmel med stjerner,
Og engler i rommet.
Alt er en gåte for store og små,
Men Gud har en plan.
Jeg har sett båter på havet
Med kurs for Amerika.
Mens fly sprenger grenser
Til stillhet og ettertanke
Har vi nøkkelen til evig liv.
Jeg har sett tiden fly bort
Som fugler fra rede.
Ingen drømmer kan erstatte tid.
Snart skal også jeg dra.
Hva er da tid, annet enn en plattform
Til nye reiser.

26.
ORD
Ord lyver ikke, selv om de blir sagt
Uten tanke på mottaker.
Ord søker mening
Og kommer til oss som nærværende
Glimt av sol og stjerner.
Ord kommer igjen og igjen og spres
Som lyset spres over hele jorden.
De er ikke halvhjertede,
Som mennesker kan være,
Men ekte som vann og brød.
Konstant nedbør av ord
Gir en overfladisk pust,
Og meldingene kan føre til blindhet
Og uro i sjelen.
I begynnelsen kom ordene 
Som lys fra klar himmel,
Og favnet alle mennesker.
I dag blir vi rastløse av mange ord
Og må søke tilflukt i hytter
Og avgjemte huler i ødemarken.
Men ordene gjør sin gjerning,
Og er oss til hjelp
For å løse gåten og mysteriet
Om våre innerste tanker.
LIVET
Livet er en måte å bevege seg på.
Selv om himmelen er tåkete,
Kan vi finne trøst i livet.
Livet folder seg ut i stillhet
Og reiser oss fra støvet.
Gjennom livet kan vi se en ny dag
Og kjenne veien.
Selv om klokken går
Og livet raser på stiene,

Har vi utsikt til virkeligheten og målet.

Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp5) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp5) * Av Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill.

17.
KIRKER

Det dreier seg om kirker

Uten vegger og tak.
Jorden er en kirke under blå himmel
Med stjerner som lyskupler
Og syngende engler.
Mange kirker lyser klart,
Mens andre kirker forfaller
Og blir til varehus
For ulike anledninger.
Kirker flyr med vinden, og blir borte
I byråkrati og makt.
Som hysteriske fjell toner kirkene
I samfunnsdebatten.
Nesten motvillig åpner de dørene
Så vi kan komme inn.
Mange kirker blir nesten sprengt
Av mennesker som søker
Ordet og veien, lyset og livet.
De holder om hverandre
Og lyser av kjærlighet.
Det er en ny fødsel i kirken,
Og himmelen er åpen for alle som lengter
Etter en levende Gud.
DRØM

Hvordan kan vi drømme om lyset

Når vi lever i mørket?
Hvordan kan vi se, når alle er blinde?
Jeg kan drømme om bokstaver og ord,
Men det er først i smeltedigelen
Livet får sin form.
Jeg strekker meg etter hellige hjerter
Som lever i lyset, og som drømmer
Om forsoning mellom alle folk,
Mellom mørke og lys, nord og syd.
Men bare i navnet kan forsoningen finne sted.
Da er vi engler.

18.
NY TID
Vi lever lenger, reiser oftere,
Reiser fortere, og snakker i strenger
Som går over hele kloden.
Tiden strømmer imot oss
Og vi flyr nakne
Mot en uviss fremtid.
Vi lever med fjernkontrollen
Som med en vi elsker,
Og trykker oss frem til nye hjem
Og steder med nøyaktig sikkerhet.
Tidens bilder fra verdensrommet
Og andre siden,
Strømmer som fisk i stim
Og dykker ned i dypet.
Vi skriver på mange språk
Som ledes inn i en rør
Som tolker – og oversetter sirlig
Ord for ord, meter for meter.
Bilen står klar til utflukt
Og Pizzabakeren er informert
Via sms, og kommer med utvalget
Til en overkommelig pris.
I jobben byttes maskene
Og slektninger kjenner ikke hverandre
Selv om vi er i samme båt
Og elsker å være mennesker.
HUSET
Jeg maler huset blått,
Så det kan ligne en fugl
Som gjerne vil flytte inn.
Hele sommeren har den pikket på ruten
Og vært nærgående.
Jeg maler huset blått, så det skal vise igjen
Mellom fjell og grønne trær,
Jeg filosoferer over fargene og livet.

19.
SKYGGE
Jeg er vel en skygge av alt,
En fugl som bor i grønne enger.
Jeg er en glimt av solen,
En formasjon,
Ikke så ulikt andre
Som skjelver for å vise seg frem.
Jeg er en fugl i ditt rike,
På leting etter den ene som var her
For lenge siden.
Jeg lyser dag og natt i landskapet
Etter spor som kan lede meg
Til visdom i kjærlighet.
ORD PÅ ORD
Jeg undrer meg over ordene som kommer
Fra vest og øst
Og leirer seg i tankene mine
Til smukke vaser og dikt.
Jeg undrer meg over nordlyset
Og de blanke sommernetter
Som griper tak i meg – stille, stille,
Som på tøfler.
Ord på ord kommer gjennom rommet
Og dreier solen trill rundt,
Så jeg må sitte om nettene og notere
Til flo sjø ved Berlevåg.
Ordene taler, – og jeg lytter etter spor
I en endeløs strøm av meldinger
Som flyter i luften
Og leirer seg i mitt indre.
Jeg undrer meg over himmelhjulet som dreier
Hele menneskeheten rundt
Som på et sirkus.
Og dette er vår bolig.
  
20. 
VED HAVET
Jeg sitter ved havet
Og ser på bølgene, og de høye fjell.
Jeg ser på dypet
Og undrer meg over horisonten
Som lyser i blått.
Jeg sitter og følger fuglenes vinger
Rundt min egne kropp.
Men noen farer i dypet
Etter brisling.
Jeg sitter ved havet med en salme
I mitt hjerte.
Et løfte fra den vise Salomo
Gjør meg sterk.
Jeg ser strømmen av vann som virvler
I en sirkel, og skaper uhygge i bygda
Som har mistet så mange.
Jeg ser lykter på himmelen
Som gir av seg selv til de etterlatte.
Men en gang skal havet løftes
Og himmelen skal ta til seg alle barn
Som har vært skjult i navnet.
DRØM
Etter mange år
Har jeg oppdaget drømmer
Som lokker meg til å tro
På kjærlighetens lyse vår.
Jeg drømmer i tiden
Som reiser forbi oss
Med følelser og ord, med bilder
Av han eller henne.
Etter en lang natt
Kan jeg drømme videre
Om å være til for hverandre
Når vi trenger det mest.
21.
DEN ENE
Den ene står med lepper
Og tar imot med åpne armer.
Min elskede kommer
Med varme ord
Som beveger mitt hjerte.
Hennes hår er frodig
Som hele kroppen.
Hennes øyner er som juvel og gull,
Og minner om en prinsesse
Fra Jerusalem.
Den ene var her i drømmer
Og gikk forbi mitt hus.
En dag skal jeg møte den ene igjen
Bak himmelhav,
I evighet, hos Gud.
PUSTE
Jeg kan ikke puste liv i fjell,
Eller vekke opp døde,
Men jeg kan være et kronblad
I det evige lyset.
Jeg puster i en åndelig verden
Og hviler i fruktbare hager.
Jeg ser etter åkerlandet
Og tenker på Gud.
Jeg går over fjell og vidder
Og er som et skjelvende tre.
Jeg puster og peser i livet
Før ordet kommer inn.
Jeg har et hjerte som brenner
For navnet som gir fred,
Og dypper mitt hode i olje
Og salver i kjærlighet.

Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp4) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp4) * Av Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill
13.
JEG ROPER
Jeg roper på månen som stiger,
Og på søster sol
Som bøyer seg i havet.
Jeg roper etter stjerner, og ord
Som svever i høyden.
Om frukten av alt er liv, vet bare Salomo.
Ord vekker opp døde,
Men støver ned i dype hyller.
Er det et løftebrudd
Når ord, – som tar i oss fra begynnelsen,
Blir borte i lange korridorer?
De kommer aldri lenger enn til kirketrappen,
Der regnet pøser ned.
FJELL
Jeg løftes inn i fjellheimen
Og blir værende der til dørene lukkes.
Jeg går fra rom til rom i Sølvhammeren
Og speiler min egen lekestue.
Fjellet er bratt som et stolsete,
Men jeg klarer meg godt
Med frukt fra hagen.

Jeg er et frø som slår rot i fjellhenget

Og øver meg til neste økt.
Jeg skal lage en vandrehall for barn
Som vil høyere på rangstigen.
Jeg elsker å se utvikling, at noen satser
På gardsbruk i dag.
Jeg tar fjellene med meg på turen
Til de levendes land.
I høyden har vi en annen målestokk
For kjærlighet. Alt er lov
Under stjernene, men ikke alt gagner
Til det beste for deg og dine.
14. 
ALENE
Jeg kan reise alene,
Men likevel ha venner med på veien,
Og lykkeønskninger.
Kjærligheten var dyp en gang, men varte ikke lenge.
Den svant som dugg for solen.
Viss kjærligheten får næring, vokser den
Til uante dimensjoner.
Slik er det også med ordet
Som blir tatt vare på,
Eller hvetekornet som blir sådd i god jord.
Det spirer og gir hundre fold.
Noen ord kan stå alene,
Men sammen med venner gir de en større helhet.
I dette bildet kan vi forstå fortellingen
Om Den rike mannen og Lasarus.
HJERTER
Jeg kan ikke se inn i hjerter
Eller skrive det folk tenker.
Jeg kan ikke begjære min nestes eiendom.
Men alt som er sant og ekte vil jeg ta frem,
Så menneskene kan se lyset.
Hjerter gir gjenklang i hjerter
Som klokker i tusen tårn.
Hver kropp beveger seg mot hverandre
Og leter etter ord, etter forklaring.
De vil bare være sammen
Og forlanger ingenting.
Det er kjærlighet.
Det er en forlengelse av ekkoet
Fra Jerusalem.
Kjærligheten kan redde verden.
Den gir nye krefter, og visdom
Til å dømme rett og galt.
Hjerter som er fylt med kjærlighet
Tåler alt, håper alt, og tror alt
I navnet som gir oss evig liv.

15.
ORD
Jeg kaster ord rundt meg,
Og vinden tar med seg det meste.
Og søvnløse folk
Stavrer hjelpeløst på veien.
De flytter livet, det eneste de har.
Jeg flytter ord til papiret, og videre
Til noen jeg drømmer om.
Og lyset og mørket fanger ordene
Og kysser dem med søte lepper,
Som druer fra vintreet.
BÆR MEG
Min elskede bærer meg
I søvnløse netter.
Jeg vasser i bekken
Og bader i sjø.
Min elskede benker seg i parken.
Når klokkene kimer.
Møtes de hellige til kirkekaffe,
Og mye mer.
Min elskede kjenner ordet,
Og bærer det frem
Med lys i sitt hjerte,
Så alle må gråte.
ENKE
Ensom, alene,
Enke mot sin vilje.
Ingen venner. Døren er låst.
Hun reiser, er alltid på farten,
Med samme kjole,
Med samme døsige ansikt
Med en gammel lengsel
Om å åpne nye dører,
Om å få en venn i ensomheten
Som kan klippe plen og heise flagg,
Og løfte ensomheten bort.

16.
DREIER
Jeg dreier bordet
Og ser ansiktene i parken,
På gatehjørne, i slummen,
Langt borte fra Norge.
Jeg ser mennesker som spør hvorfor?
De deler sin nød med mange.
Og sammen blir menneskene de sterke
Som byer og fjell.
Om hjemmene smuldrer,
Kan huset gjenoppbygges.
Ny kledning redder reisverket
Så vi kan våkne med rette fjes.
Det dreier seg om å være nær hverandre,
Erkjenne at livet må gå videre,
Selv etter en ulykke.
Det dreier seg om å erkjennelse
Sitt eget hjerte.
Det er signaturen av livet,
Sannheten om vår tro.
 
ROP

Dypt gjemt i rommet er dagen og natten,

Vismannen og søvnen.
Det ropes fra gater og torg:
Sover du?
Vi må tenke på de andre, arbeide for maten
Og holde oss våkne i sollyset.
Fra hele verden kommer busslaster med folk
Som vil bo i lyset.
Tankene dine kan ikke utfolde seg i mørket,
Men trenger lys for å blomstre, overleve.
Men drømmene kommer helst om natten
Under tusen vinger, eller stjerner
Som lyser og bærer oss frem på gullstol.
Vi er oppdaget.

Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp3) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp3) * Av Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill.

9.
VÆRET
Alt dreier seg om været,
Om vi er flinke nok
Til å bøye av når stormen kommer.
Mellom høye hus i millionbyer
Er været krevende
Som på havet i åpen båt.
Været er hverdagskost i samtale og fest,
Og meldingene er delte
Alt etter målinger og vindstyrke.
Klimaet er lokalt eller globalt,
Og forteller om utsikten
For kloden vår.
På buss og tog snakker de om været
Som sine egne barn
Som vokser ut av rede.
Alt dreier seg om temperatur og luftmasser
Som flytter på seg
For å finne hverandre der vi er.
SOVE
Det hjelper å sove
Begjær og hat i drømmer.
Men visdommen kommer i lyset
Med full styrke.
Alle kan sove navnet til sin elskede
I en annen verden
Og plukke frukt i paradis.
Vi kan sove søsken hjem
Etter langvarig jordomseiling
Og mane til kjærlighet over alle grenser.
Søvn gir energi og nye krefter.
Søvn løfter den svake til et høyere platå,
Hvor vi kan se og tenke klart
Med nye ord i vektskålen.

10.
VENN
Gi meg den kjære hånden din,
Gi meg ditt hjerte.
Kom skal vi vandre i bøkeskog
Og prate om alt.
Kom med ditt kjærlige ansikt
Som lyser og gir meg styrke.
Kom med din munn –
Så jeg kan kysse deg nå.
La oss dra i de lyse netter
Og fylle vårt hjerte med glede.
La oss vandre barføtt i graset
Og lytte til sus av sommer.  
Gi meg din milde latter i kveld
Og røp dine innerste tanker.
La meg få løfte din unge kropp
Og favne din gylne vår.
SOL
Solen har gjemt seg.
Jeg er alene,
Og skyene bleker min kropp.
Snart åpner hvelvingen seg i blått
Og jeg kan se solen igjen
Bak englevinger.
Kle meg, sier solen,
Og mener det samme om oss.
Kle meg med kjærlighet.
La oss dra til en solfylt kyst
Og ta imot stråler fra himmelens krone
Så lenge vi er to.
Gi oss en blinkende stjerne
Ved sjøen i Kalundborg.
Velsign oss, så vi kan velsigne.
Hellig er ditt navn.

11. 
BILDER
Det dreier seg om å overleve,
Om å holde seg frisk
Så kroppen får virkeliggjøre seg.
Vi vet at former endres over tid,
Og menneskebarnet er i samme forvandling.
Vi har ambisjoner, men der finnes også grenser.
Hold deg på land, sier noen – og skriker,
For de er redd bølgene,
Og fornemmelse av flydur tåler de ikke.
Mitt ytre kommer an på mitt indre.
Jeg er ingen fotograf, men vet at fortiden
Forløses i nåtiden – i kraft av lyset.
Det dreier seg om å se, og lytte til sannheten.
Når vi skal ferdes mot horisonten
Er visdommen i ordet den beste stemme.
Men i språket er mange fallgruver.
Det gjelder å veie gull på skålvekt,
Så ingenting går til spille.
SKYER
Skyene vandrer over jorden
Og brekker som flatbrød mot fjell.
De faller og synker
Og drives av vinden som bølger og regn.
Og skyene sprenger landskapet
Med elever som fosser
Og hav som skyller mot stranden
Så menneskene må flykte.
Skyene skygger for solen som speider
Etter flekker med åker og eng.
Og skyene dreier seg mot kilden i vest
Som gir av seg selv fra pol til pol
Til alle mennesker må reise
Til en ny klode.
12.
VARME
Snart savner vi varmen.
Og alt vi har er livet.
Snart savner vi storm og stille vær
Og morgenlys
Og solnedgang i havet.
Vi savner varmen fra en søster eller bror,
Og varmen fra den ene.
Hver stjerne nå som daler ned
Skal minne oss om kjærlighet
Og lyset over ordet.
KRAFT
Samson hadde kraft i håret,
Norge har kraft i vann.
Hvert menneske venter på kraften
Som løfter vår tanke frem.
Kraften skal seire over horn og fjell.
Hendene skal helbrede og velsigne.
Og sammen skal vi låne styrken fra Gud
Til visdom og vekst i rommet.
FRED
Vår innerste drøm er fred på jord
Og lys over liv og lagnad.
Vi drømmer om å vokser i håp og tro,
Og kjenner hvor godt det smaker.
Med fred i hjerte og lys i sinn
Får livet en hellig vokster.
Snart er vi som engler og Gud i sky
Og favner barnet med strengespill.
Med lovsang skal freden ta bolig i oss,
Og livet blir nytt for alle.
Hvert liv som drømmer om kjærlighet
Skal finne fred i ordet.

Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp2) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp2) * Av Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill
5.
BARN
Dine barn skal fly
Jorden rundt, jorden rundt,
Og strikke et plagg
For den kommende høst.
Sammen skal de veve et bilde
Som hele verden må se.
Den mørkeste natt skal de ta i sin hånd
Og male med begeistring.
Dine barn skal fly med gullringen på
Som et tegn på evig troskap.
De skal lyse i rommet
Og gi av seg selv.
Når bildet er ferdig, er reisen slutt,
Og porten er åpen til festen,
For alle vil inn til David og Gud,
Og fly fra den store trengsel.  
SOL

Vi ser på solen,

Og den ser på oss med vidåpen munn.
Vi lengter, og smiler tilbake
Som barn med et løftet ansikt.
Vi bøyer solen ned til oss,
Og sprer lys på våre barn.
Vi hilser solen velkommen i nord
Og kysser vår hellige gjest.
Vi flyr med lette vinger en dag
Og synger i sommervinden.
Og fuglene synger som aldri før
Under himmelens tegn i regnbuedrakt.
Det er bryllup i epletreet. 

6.
LYTT
Vi lytter til døden,
Vi lytter til livet,
Og killingen danser i graset med meg.
Vi ler av hverandre.
Jeg lytter til vinden.
Snart er det sommer, og alt er en dans.
Jeg lytter til stillheten,
Lytter til lyngen som blomstrer.
Og fuglene vet det er kraften som roper
I urgammel skog og stjerneblomster
Når himmelen maler seg selv.
Så flyr de sin vei over blågrønt
Til et varmere land.
Og jeg er alene igjen og lytter.
Det er visst bølgene jeg hører nå?
EIE
Ingen kan eie den andre.
Var du min elskede,
Var du likevel din egen herre
Med liv og sjel.
Selv kan vi ikke eie vår kropp.
En sterkere makt må ha omsorg og pleie
Fra fødsel til grav.
Livet er skjørt, og må dekkes til
Om vinteren.
Hus må isoleres. Vannrør tåler ikke frost.
Vårt hjerte tåler heller ikke frost.
Bare kjærlighet kan erobre.
Den ene brenner for den andre
Til lysene slokkes.
Og flyttebilen kommer
Ganske stille.

7.
ET LAND
Landet består ikke bare av mennesker.
Fjellet kan vitne om det.
Et land kan ikke glemme sine kjære.
Vi er utvalgt av alle
Som er født i tidens vandringshall.
Kjærlighetens språk er livet,
Blandet med kirkeklokker og honning.
Livet i vandringshallen,
Som er et stykke romantikk,
Må beskyttes for enhver pris.
Hele naturen er med i prosjektet
Av å lytte og se det usynlige.
Og menneskene speider etter holdepunkter.
For å oppleve hjertet rent.
ENSOMHET
Ensomhet er en farlig ting.
Utenom sykdom og død, er ensomhet noe for seg.
Vi våker over de som sover
Og planter blomster i tilmålte rom.
Vi kjenner oss som slekt og venner,
Men blir forlatt av de mektige.
Ensomhet uthuler menneskene
Som er ferdig for Lofoten og lofotfiske.
Vi lever i taushet,
Men har våkne øyner som roper
Og ber om en ny vår.
Å være ensom i en stor by,
Krever utrusning – som til en polferd.
Jeg er frivillig
Og møter meg selv i døren,
Og utbryter med forferdelse:
Kom jeg eller gikk jeg til Paradis?
Livet taler i mitt hjerte om de siste ting.

8.
I DYPET
Vi dreies nedover i dypet.
Bokstavene røres til for en ny sang.
Vinden dreier mot vest,
Og engelen tar i oss.
Trærne svinger og gynger,
Og fuglene er borte.
Månen er i skjul for de vise menn,
Men barna ser lyset.
Det dreier seg om jul i verden.
Stjernen peker mot Betlehem og stallen.
Englene synger navnet i kor
Og velsigner barnet.
ORD
Jeg trenger bare et lite tegn
Av kjærlighet,
Så tror jeg, og håper alt
Ordet forkynner.
Litt lys i hjertet
Får hele mennesket til å lyse.
Forvandlingen skjer hver dag
Hos dem som tar imot ordet.
Vi kjenner hverandre på lyset
Vi stråler på veien.
Våre avtrykk er godt synlige
For alle mennesker.
Jeg drømmer om røttene
Som stråler fra alle kontinent.
Ordene er frukten og livet
Som holder oss våkne.
Uncategorized

DREIERI poesi 26/13 (Kp1) * Av Sigve Lauvaas

DREIERI poesi 26/13 (Kp1) * Av Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill.

ALT
Alt dreier seg om livet,
Egentlig.
En kald morgen, kalde føtter.
Den første natten
Under åpen himmel
I et fremmed land.
Mors tanker, fars tanker.
Elven som renner, havet som bølger,
Kornet som suser,
Natten som kommer imot oss
Og sier adjø.
Livet bor i oss.
Langsomt går vi frem.
Vi kan ikke ta tiden tilbake.
Vi er lenket til historien.
Ordet skaper liv av mold.
Kan hende burde vi vite noe mer
Om kroppen, om ånden,
Lyset og veien.
Tiden eier oss.
Alt jeg har, er ditt.
Elsk meg, sier tiden.
MØRKET
Det dreier seg om mørket,
Som ble avslørt,
Og mennesker som fikk synet igjen.
Vi er lenket til mørket,
Men mørket skal ikke eie oss.
Vi favner lyset –
Hver gang vi klarer det.
Vi er fanget i slaveriets garn,
Og kjenner løgnen
Som ondskapens pust.
Mørket kryper i vår indre labyrint
Mens vi roper etter navnet.

2.
TIDEN
Jeg er fange av tiden,
Og trenger en venn, noen å snakke med
Mens tiden kryper bort.
Ordene kommer til meg
Som bølger av vann, som frø i vind.
Og jeg merker tiden raser av sted.
Tiden holder meg våken,
Og gir meg livets toner.
Det er min glede og min trøst,
At jeg er elsket.
Tiden kler meg og former meg i lysets farger
Så jeg kan gå fritt omkring
Mens jeg ennå har tid.
DAGEN
Jeg erobrer dagen.
Det dreier seg om det viktigste.
Lyset gir oss en åndelig opplevelse.
I det innerste rom vokser spiren
Til et nytt tuntre.
Jeg vil ha med meg lyset
Som en søyle mellom himmel og jord.
Dagen er velkommen til mitt hus.
Hele livet vil jeg åpne døren
Så solen kan komme inn.
MORGEN
Jeg er ingen morgenfugl, men tar imot
En hellig gjest med ærbødighet.
Hver morgen ser jeg skyene
Som reiser forbi og vinker.
Og lyset stråler over fjell og fjord
Til mitt hagetre
Som lyser som en engel.
Og barnet kom til denne jord
For å gi oss alt i navnet.

3.
LYS
Det dreier seg om å elske, lyse,
Være til, og føde nye lys
For verden, ånde,
Være en forgjenger, veiviser,
En oase, en kilde
Som gir og gir lysfarger, ord som bærer
En hel verden med smerte.
Lys meg i møte med dine øyner, lys
I snø og is, dans med meg
Gjennom søvnløse netter, og hold meg høyt
Så jeg kan lyse videre
Inn i det blå.
Lys under åpen himmel, vær nær
Som en engel, trøst sårede og syke
Med et hellig hjerte.
Elsk meg før natten kommer,
Møt meg i døren med blomster
Og løft meg ut
Til en ny morgen ved havet
Der solen speiler kjærlighet.
ORD
Ordene komme til meg
Som sommerfugler
Og setter seg i graset, og flyr med lette vinger
Over åkeren, der solen puster
Og småfuglene lyser etter modne korn.
Ordene pløyer marken, og vokser
I mitt hjerte, og tar meg med rundt i verden.
Jeg flyr med SAS og Norwegian
Til barnet våkner, og jeg må synge
Godnattsangen og Lille Petter Edderkopp.
Ordene våker over meg,
Og minner meg på navnet som gir gjenlyd
I alle fjell. Og planter og dyr nikker
Til lyktestolpene, som forteller
Om veien til de levendes land.
4.
VÅR
Vi sitter under måne
Og fryser
Og drømmer om det som kommer
Et yrende liv.
Vi sitter under strømmer av skyer
Og venter en skjelvende vår
På frosne vinger,
Og solen som kommer snart.
Vi danser på golvet og venter
En vilter og vakker vår
Med småfugl og lauv i trærne,
Og fødsel av nye barn.
Vi sitter og teller kjærtegn
Av blomster som titter frem.
Og vinden hvisker i trærne
At nå er det vår igjen.
LYS
Vi speider i den bratte fjellrygg
Og stoler på Gud.
Der snøen og isen smelter
Stråler livet frem.
Vi bader i lys og kjærtegn
Fra morgen til kveld.
Livet har satt sine spor i oss:
Vi er begeistret for lyset og varmen
Som skaper alt nytt.
Det fosser i fjell og bakker.
Det strømmer av glede og sang.
Lyset forvandler jorden
Og skriver sitt navn.
Solen stiger og synker,
Og maler himmelen i fargeprakt.
Vi lever i håp om et evig liv,
Og åpner vårt hjerte for Israel.