Date archives Januar 2014

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.38-40)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

Richard Larssen-Ill.

38.

TIE

Jorden tørres ut

Når du tier,

Og regnet kommer ikke mer.

Men solen tier ikke

Og strømmer over jorden.

Her hviler landskapet

Som i et revehi.

Solen føder varme

Som klamrer seg til oss

Mens livet dør.

SØK HJEM

Hvem skal jeg gå til

Når jeg er langt borte

Og alle har forlatt mitt språk?

Hvem skal jeg kommunisere med

Når mitt hjem er mitt hus

Og ingen er der?

Jeg får søke nye hjem.

Mine søsken finnes over hele kloten,

Og språket er tydelig, bare jeg kan lære det

Før det er for sent.

Mitt ansikt finner frem i verden.

Jeg ser med hjertet

Og lytter med ånden etter fredens vei.

Jeg snur meg, men kan ikke se

Min mors hage.

Min elskede roper navnet

Før solen går ned.

HJERTE

Er mitt hjerte for deg?

Jeg har ikke mitt hjerte alene.

Vi skal dele vårt brød. Og livet

Må vi dele med andre,

Så alle kan leve, og se lyset.

39.

TONER

Jeg er oppslukt av toner,

Og ser farger i hver en klang.

Jeg speider lyset

Og følger fiolinstrengene

Til en dypere tone.

Vårt land skal befolkes av toner

Som danser en munter sang.

De flokker seg rundt bålet

Og ledes av farger i klesdrakt

Som smiler vårt smil.

Vi må ikke glemme bokstaver

Som leder til navn og kjæretegn,

Og alle slags ord vi baker

Som brød til en festglad skare

Som elsker å synge høyt.

Jeg er oppslukt av musikken

Som griper i fargespillet.

De dansende får seg en latter

Og tonene svinger

Så lenge festen varer,

Med månering på hjul.

ELSKE

Elsker du natten.

Den favner deg mildt når du sover,

Og bærer deg gjennom drømmer

Til en utsiktsplass.

Du våkner og elsker lyset

Som strømmer mot seg som barnet,

Og griper deg i hår og hud

Til kvelden kommer.

Du elsker morgen solen,

Og alt som toner av farger og lys.

Du speiler deg i lykken som bruser

Og barnet som er født.

40.

SENT EN KVELD

Vintermånen speiler havet,

Og solen kryper frem.

De gode samtaler i huset

Stilner av mot kveld.

Hver forteller sitt eventyr,

Og fugler flyr i skjul.

Hvem skryter av å dele seng

Uten kjærlighet og dansesko.

Natten er en gåte,

Og engler flyr over alt.

Vårt festbord fra den sene kveld

Er blitt en sang om livet.

Vinternatten seiler, og lyset kommer inn.

Snart reiser gamle månen

Med sin hvite drakt

Og rydder vei for en hellig sol.

Den skyter av å være størst.

Men uten mennesket

Var jorden ingen ting.

KONGERIKE

Vi lever i et kongerike

Under kuppellys.

Små glass er stjerner i blått,

Der poesien gror.

Vårt hjerte skriker etter tid

Og omsorg for de små.

Vi er jo skapt til å føre an

Og komme først i mål.

Et kongerike uten hender

Til å øve kjærlighet,

Er som en himmel uten stjerner,

Uten lys og evighet.

Vi lever med kilometer søvn og nye krefter

Og har ikke lov til å glemme.

Vi er født til å elske oss selv, og vår neste.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.35-37)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

Ill-foto

35.

MITT LIV

Mitt liv er et nett av farger,

En vev av fortreffelig garn.

Det skinner i varme hender

Av regnbuens mange barn.

Så lenge jeg ser en stjerne

Er himmelen god og mild.

Jeg takker med ord og gjerning

Lyset som gir meg liv.

Mitt liv er et spill med farger,

Strenger som toner til dans.

Hver lysstråle er et kjærtegn

Som smykker vårt fedreland.

FJELL

Det er trygt å bygge på fjell.

Å gå i de bratte bakker

Fører meg høyere opp

Der jeg kjenner kanten av stupet

Som skraper mot været.

Jeg kjenner meg ett med fjellet

Som holder sin form intakt.

Jeg stoler på fjellets tinder,

At de er i dag, som i går.

Jeg lener meg imot fjellet

Og tegner en vei opp dit.

En dag vil jeg skue alt

Fra den ytterste topp.

Jeg stryker mine fingrer mot fjellet

Og skriver mitt navn.

Jeg kjenner at fjellet tar imot

Risset av mitt liv.

36.

UTSIKT

De gamle må dø, de unge skal leve.

Så langt kan jeg se i lyset

Av ordet som er skrevet.

Det er en gåte, et underverk

Å ha utsikt til alle sider.

Hvem er den første og siste?

I en gammel lov kan vi finne svar.

Den siste skal bli den første,

Og ingen skal bli stengt ute

I vinternatt og kulde.

Om vi hadde mange ord, men var blinde,

Kunne vi ikke håpe og tro på evighet.

Men utsikten synger i blodet.

Det er lyset i hjertet vi ser

Når vi holder oss til våkne.

VOKSE

Kan vi vokse

Når greinene blir kuttet av?

Kan vi finne Maria i Jerusalem?

Stengt er graven.
Men vi skal leve i tro,

Og bygge vårt liv i kjærlighet.

Vi skal vokse ved bergveggen

Og strekke oss opp

Som en vårgrønn plante.

Det er trygt på andre siden,

Der solen aldri går ned

Og vannet fosser fra kilden, uten stans.

Vi skal vokse i lyset som skaper

Og forvandler alt,

Så vi kan se veien klart.

Selv om det er mørkt omkring oss,

Vil vi finne fred en dag,

Og ansiktet skal skinne som solen.

37.

MORGEN

Når lyset stuper imot oss

Og havet vekker vår søvn

Går vi i grålys morgen

Med frakken tett om livet

I bitende storm.

Lyset skjærer over landet

Og strander i en båt.

Her sitter vesle Maren

Og øser vann.

Storm er storm for alle,

Og himmelen er kald.

Solen biter i luften

Og gjemmer seg.

Himmelen sprenger skyer

Med sol og vind.

Morgensolen titter frem

Bak gamle hus på Lista.

Og stranden er full av skrap,

Men livet går videre.

Det er februar.

JORD

Jorden er myk.

Det kommer liv i et frø.

Vakker skal våren bli

Når blomstene titter frem.

Og vakre er alle leirkar

Som har fått sin form.

Men vakrest er du.

Våre hender sår

Det daglige brød.

Vi er rike på jord, vi har alt.

De døde har sine. De levende ser

At alt vokser ut av sitt skall

Og trekker seg opp i fjellet,

Der jorden er vasket bort

Og vinden blåser.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.32-34)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

Nordlys-Ill.

32.

VEIEN

Veien gjennom livet er rik

For den som kan være våken.

Livets dimensjon setter oss på prøve,

Og viser oss det komplekse i vårt indre

Som søker stadig større, og nye rom

For tankekraft og bilder.

Å være årvåken gir oss en dimensjon

Som fører hen til åpne porter.

Vi ser et mønster på vår vei,

En linje, og et mål som lyser.

Vi er bevisst hva som skal skje,

Men skjønner ikke alt.

Den strøm av hendelser på jord

Forkvakler våre drømmer.

Vi lever ved en skyggemur, et fjell,

Med nærvær av stillhet.

Her blir vårt indre en åpne grind

Til verdens ende og lyset.

INNOVER

Lyset farer med nådeløs styrke

Og åpenbarer seg i skjønnhet i alt vi kan se.

Menneskebarnet er ikke hele bildet.

Gjennom vinduet ser vi Guds armer i lyset

Som sprer seg i landskapet

Som en glad latter.

Når vi blir oppmerksomme på lyset,

Åpnes vårt hjerte for alle mennesker

Som blir forvandlet i maleriet

Som Herren selv har skapt.

I dypet finnes et lys som lever i ånd

Og favner med unevnelige stråler.

Det åpenbarer for oss dybden i livet,

Og vårt indre blir sett på prøve,

Som et bilde i kunstnerens hånd.

33.

FORVANDLING

Form og farge skaper oss.

Kunstneren gir oss en prøve.

Men løsgjort fra all materie

Er stillheten den største erfaring og glede.

Vi feirer lyset,

Som forvandler verdens uro til fred.

Den åpenbarer noe guddommelig.

Vi kan ikke forstå alt med våre tanker,

Men ordet gir svar.

Sannheten er et mysterium fra begynnelsen.

Bak tankens kulisser er fargene

Som et streif av lys til forvandling og kraft.

Så lenger vi betrakter denne strålekrans

Ser vi stadig mer av skapelsen, og erfarer

At vi også er i slekt med kunstneren.

Da først opplever vi stillheten

Som en dyp hemmelighet, et mysterium

Til forvandling og lys.

STILLE OPPMERKSOMHET

Hva vi gjør med stillheten,

Beror på oss selv.

Sinnets uro maler som en kvern

I tanker og ord.

Det gjelder å roe ned,

Rette blikket mot lyset som forvandler

Og skaper alt nytt.

Gjennom anstrengelse kan vi lære

Å motta stillheten so m en åpen dør

For oppmerksomhet.

Vi kan lære å lytte i stillhetens hjul.

Det er en gave å se

En stille elv, en skog som synger i greinene.

Når selvet kommer inn i dette hjem,

Blir en oppslukt, og søker frihet

I himmelens fullkomne bolig.

Det er visdom i ordet

Som skaper lys på veien din.

34.

VENN

Å være stille er å være venn med tiden

Som går videre med lyset,

Som alltid er en åpnbaring

Så lenge det heter tid.

Skjønnheten i tiden er menneskene

Som speiler seg i lyset.

Tilværelsen vår er avhengig av tid.

Uten tiden er vi et stille rop,

En avgrunn bak alle fjell.

Stillheten og tiden flyter sammen

Og møter oss i vårt daglige arbeid.

Stillheten hjelper oss

Å styre over tiden, som tar i oss.

Stillheten hjelper oss å forstå

Evighetens bolig,

Der lyset aldri slokner.

STILLE LIV

En fredet bolig

Fører gjerne til et stille liv.

Ikke alt er tillatt,

Dagene blir låste.

Å gå inn i et stille rom

Fører til dypet i oss selv.

Hvem vi er og hvor vi skal

Manifesteres i våre liv.

Om vi har uro i kroppen,

Finnes fred i nåden

Som lyser i ordet.

Og vårt liv stråler av liv

Når vi får vann.

Som en plante kommer vi oss.

Vi bader i sollyset

Som syriner og frukt.

Vårt liv er en gave

Og en oppgave til forvandling

Under regnbuen.

Richard Larssen-Ill.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.28-31) *Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

28.

JEG MØTER DEG

Jeg møter deg ved elven

Som synger gjennom natten,

Som åpner landskapet og ser

Rett opp til meg.

Jeg møter deg i dalen

Som himmelfjellet skygger,

Og flyr som fugl til møte,

Og favner vennen min.

Jeg møter deg ved havet,

Der bølgene klapper berget.

Jeg møter dine øyner nå.

I speilet er gull.

Jeg maler ord til lysmessen

Og gir deg mine bilder.

Jeg møter deg ved soleglad

Med blålilla syriner.

Jeg møter deg i alt jeg ser,

Og vet at du er min.

Du er den eneste på jord

Som lyser i ditt navn.

Du er som en hage, en nypresset rose,

En blomst fra det evige lyset, en venn.

Du er en gave, et tre som skal vokse,

En engel på jorden, en hånd, – og en buegang.

En regnbue over oss alle er du,

En glad liten latter i stuen vår.

Du kommer med vinden, og dekker bordet.

Du gir oss glede i sorgen. Min Gud.

Du er som en ånd, en førstefødt, barnet

Som skinner for alle, og løser lenker.

Du reiser oss opp, og fyller vår sjel.

Du gir oss mer enn vi aner i livet.

Du føder oss med ømhet

Og skaper i oss en ny sang.

29.

DU TALER

Du taler til meg fra åkrene,

Fra toppen av fjellet hører du meg.

Du er ikke taus i min taushet.

Du taler i menneskenes vev, i lyset

Fra skaperordet.

Du taler gjennom stengte dører,

Og løfter mine øyner mot fjellet.

Din kjærlighet berører mitt hjerte.

Ditt navn våker over alt som lever.

Vår lengsel stuper mot lyset.

FJELL

Fjellet lever og puster

Som barn over store vidder.

Blankpust er fjellet i høyden

Og kjemper mot vind og vær.

Når fjellet slår sprekker våkner

Menneskebarnet, der nede.

Dalen er myk av åkrer,

Og elven har tusen fingrer.

Kreftene sprenger i fjellet.

Det taler i troll og puster.

Bålet i dypet åpner sitt gap

Med ild over hele jorden.

Vinden bærer fjellet med seg

Og roper på land og hav.

Fjellet lever sitt eget liv,

Og trosser vår drøm om frihet.

Alt som er skapt, skal finne ly

I lyset av himmelfjellet.

Barnet i krybben, mor og far,

Skal finne sin trøst i fjellet.

Det fins et fjell, et hus av tid

Som fylles opp av krefter

Her er vår morgenstjerne nå.

Den åpner fjellets porter.

30.

LYTTER

Jeg lytter etter vinden

Og ser bevegelsene på jorden.

Landskapet vakler.

Tilværelsen åpner sin ryggsekk

Og smiler.

De lærde tolker skriften,

Og vismenn roper i fjellet.

Jeg lytter etter bønner, og sangen

Som flyter fra festlokalet.

Jeg lytter i natt og tåke

Og hvisker ord i vinden.

Havet slår med bølgeslegga

Fra det ytterste grenselandet.

I natt må vi lytte alle.

Olding og barn må lytte.

Brått kommer havsens bølge

Og vekker oss or søvnen.

Skummet slår over øyer og skjær

Og løfter mitt ansikt i været.

Var jeg en blind, kunne jeg se

Lyset smile på graven.

ORD TIL ALLE

Gi oss i dag det daglige brød.

Skriv ordene i mitt hjerte.

Gi oss lys til vandringen vår.

Det er en underlig tanke.

Vi har søsken i fjerne land

Som lengter etter brød.

Slokk sulten over hele jord.

Trøst Lasarus.

Velsign ditt folk av nåde.

Gi visdom, lys med dine ord,

Og vern oss fra det onde.

Ditt brød er himmel her på jord.

Du vekker opp de døde.

31.

STILLHET

Søk stillheten innover,

Rolig og ømt.

Lytt etter stillhetens mysterium.

Det ekte, det indre,

Som holder oss våken,

Er sjelen og tankens dyp.

Denne bunnløse lengsel

Etter stillhet i lyset,

Bærer sannheten frem,

Og gjør meg rik og glad.

En skapende varhet for ordet

Gir stillhet i dypet,

Og sannheten bærer oss

Gjennom alt –

Til ansiktet lyser av kjærlighet,

Så alle kan se hvem vi er.

LYSET

Den som er klar for lyset

Kan konsentrere seg

Inn i et bilde av Gud, Maria

Eller en engel.

Det overjordiske lyset er et bilde

Som lyser i vår sjel.

Det blusser opp i natten,

Og holder oss beredt.

Det indre livet leves i stillhet.

Og i lengsel vener vi oss mot deg,

Som er det evige lyset.

Vi hengir oss til kraften som forvandler

Og skaper nytt liv.

Den virkelige stillhet er dyp,

Og lett å oppdage for den som er åpen

For ordet og lyset

Som skyller over oss hver dag

Med glede og håp.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.24-27)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

24.

VINGER

Mitt liv har vinger.

Jeg drømte i natt

At himmelen var et landskap

Med frukttrær

Som vippet som tunge bryster.

Og lyset kom inn i mitt hus

Som en pust av vår.

Og menneskene svevde uten ord.

Ingen stjerner var å se,

Men lyset strålte

Som fra en kjærlig brønn

Som forkynte fred i huset.

Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.

Mitt liv har vinger.

Jeg hører fløytespill.

Rytmen fra tusen trommer roper jevnt.

Og det er morgengry i landskapet.

Det er mitt hjem som stråler,

Og trær og blomster favner barnet

I lengsel og kraft

Fra hvite vinger i rommet.

GRÅT IKKE

Lidelsens tid er over.

Gråt ikke nå.

Elskede, kom til min hytte.

Min stjerne har tøfler på.

Gå sakte, du kjærlige kvinne,

En himmelsk erindring, en blomst.

Å møte den ene i livet,

I drømmen som lyser i natt,

Det er en skjønn forening, en gåte

Mellom himmel og jord,

Et tegn fra evighet, et gyllent ord.

Gråt ikke, lille barnet.

Jeg våker under gylne skyer.

Du er min trøst i livet.

Ditt navn er lys og kraft.

25.

JEG ROR

Jeg ror min båt.

Jeg lyser gjennom rommet.

Jeg hugger skog, og bygger hus.

Jeg brenner bål.

Jeg ror en verden i bølger,

Og flykter fra alt med et skrik.

Her er grensevakter og ulv,

Nød og krig.

Jeg ror mot tryggere farvann,

Og fester mitt blikk mot fjellet

Som lyser av gull.

Jeg ror mot en havn.

Jeg ror for å finne fred,

Og mat i en utrøstelig verden.

Jeg leter etter visdom, ordet,

Som følger meg på ferden.

HAGEN

Våre hager lyser.

Det lyser fra en venn.

Våre øyner lyser i mørket

Og danser hos naboen

Som en kjær blomst.

Her er ingen sørgetre.

Alle er muntre, og synger

Sommeren, våren,

Det vakreste eventyr, lyset

Som sprer seg og skaper

Fra begynnelsen.

Hagen er en korneng, en tone

Av kjærlighet, varme

Ullklær som lyser i vinden

Som sauer på markene

Over hele jorden.

26.

KLART LYS

Når alt blir klart,

Og vi har fast grunn under føttene,

Er du den eneste jeg kan stole på.

Den eneste veien som tilbyr meg adgang,

Presser meg til å bevise hvem jeg er,

Som en sjekk på flyterminalen.

Jeg bøyer meg for å finne bevis, et pass,

Og en uendelig veske av ting

Jeg må overlate grensevakten.

Endelig blir jeg erklært gyldig, og kan reise

Rute 237 til USA, ferdig for nye oppgaver

I denne tiden med skjæringer

Og viltvoksende trær.

Tiden drar meg lenger og lenger bort,

Og skogen blir tykkere og tykkere,

Med grener som strekker seg over hele verden.

Men våren kaller, og jeg må tilbake til mine egne

Og være tydelig venn og bror.

Jeg skal fordrive vinden,

Og stoler på kreftene i lyset.

En øy har mange hemmeligheter, og vinden forteller

Om opprørt hav, mennesker og dyr

Den som lever får vite veien.

Selv om alt er en gåte, kan vi se lyset

Og finne frem. Det er i de høye fjell som peker opp.

Ja, alt i naturen løfter seg mot lyset, til kilden

Som gir oss kraft og håp.

Sannheten er grunnvollen som holder oss fast,

Det urokkelige tårnet som skaper alt

Fra begynnelsen, og holder verden i sin hånd

Og beviser hvem vi er, og hvorfor

Utsikten er så uendelig.

27.

FRØ

Ørnen har en gammel tone.

Vinden som suser i åkeren

Synger en ny sang.

Den som vet hva ørnen sier,

Vil skjule seg.

Våre blå øyner stirrer mot åkeren

Som lyser som en mor.

Her ble vi født. –

Som et frø er vi spredd over hele verden,

Som villsauer, som fugler.
Og ingen finner hjem

Før hagemannen kaller sine.

DAGSLYSET

Jeg møter dagslyset fra stien.

Jeg blir så glad at jeg synger fra fjellet.

Livet er fritt, og jeg vandrer.

Jeg elsker lyset.

Hadde du vært her, ville jeg møtt deg

Som en bror og venn.

Livet ble opphøyet når lyset kom,

Fordøyelsen ble bedre.

Jeg føler meg rik og glad.

Med dagslyset i armene

Kunne jeg gripe ordene som passet inn

I mine drømmer.

Bildene ble strødd med vinden,

Og jeg følte meg lykkelig som et barn

I møte med kjærligheten din.

Jeg møter deg med åpne armer,

Med et morshjerte,

Og holder døren åpen til du kommer.

Aldri skal jeg sove i dagslyset ditt,

Som følger meg over alt i verden.

Du gir meg visdom i ordet.

Din nærhet er som søt honning.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi-1/14(s.20-23)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

20.

MITT BÅL

Mitt bål skal brenne.

En ny dag skal komme.

Landskapet skal strekke seg ut

Til en frodig vår.

Elven som flyter forbi

Skal komme igjen og igjen.

Som ord fra en utømmelig base

Skal elven flyte fra kilden.

Aldri skal bålet miste sin glød,

Og lyset skal skinne evig.

Høyt kan jeg heve min nakke i dag

Og synge med lys i håret.

Jeg vil speile meg i dine vinger.

I lyset skal alt få mening.

Der finner jeg ro for sjelen

Som bærer meg over grensen.

HIMMEL

Himmelen bøyer seg ned i kveld

Og kysser min hånd, mitt hode.

I lyset følger en rolig vind

Som kommer med kraft og styrke.

Som pust fra en himmel, som ånd fra Gud,

Løftes jeg bort i skyer.

Jeg svever, og seiler mot grenseland,

Mens englene banker på ruten.

Himmelen bøyer seg ned til mitt hus

Og taler i alle rom.

Jeg er en utvalgt som slipper inn

Når himmelen kysser barnet med lys

Som stråler fra himmeltreet.

En natt skal himmelen skinne klart

Som i sommerens glade dager.

Vi er i båten, på himmelhav, –

Som seiler når vandringen er slutt

Og engelen roper navnet.

21.

ORD

Dette er mine nye ord.

De er hard tømmer til lys og varme.

Om ordene mine ødelegger hele verden,

Vil jeg likevel ha lyset igjen

Som er festet til himmelbunnen.

Jeg vil nagle mine ord til trærne,

Til bilder av hus og høye fjell.

Det er en god ting å bære på minner.

Det letter byrden, og lyser veien

Som en stjernebunt fra Gud.

Jeg tror på sannheten,

Selv om sorgen gjør meg blind

Og vekker hat.

Min kropp er unaturlig, unik som andre

Som er velsignet med liv og sjel.

Fra alle verdenshjørner kommer inntrykk,

Og jeg er beæret med tusen tanker

Som bearbeider flommen av ord,

Ideer som staker ut kursen dag for dag

Som en brennende pil.

Den brennende kvist lyser, tømmeret tar fyr

Og holder varme i kroppen.

Jeg er ikke død, og dagen vil komme igjen

Som en søken etter ord.

Lyset vil vandre evig, og danse på hvite vinger

Som ord fra engler.

BYEN

De gylne gater som ble strakt ut av månen,

Gir høst av mennesker,

Og forteller fra begynnelsen.

Alt liv er spredd

Og må finne sammen.

Da lyser tårnet som tusen stjerner

Og vi kan se Jerusalem.

22.

SANG

Menneskene synger, all naturen synger.

Korset synger fra sin høyde.

Det er sang i alle hus en dag.

Noen smiler, andre gråter.

Månen lyser, solen renner ut i havet

Det er sang når det er kveld.

Sangen henter deg ved grinden.

Du skal være med i koret.

Fjellet synger over alle, fjernt.

Det stiger som et tårn i nattesvart.

Syng fra hus og hytter sammen.

Skriv om været, syng med skogen.

Sangen er en mystisk stemme

Som kan løfte lys i mørket.

Menneskene synger livet.

Landskapet vil forme oss med sang,

Og trykker ansiktet mot speilet.

Se, vi fødes nå i tiden,

Festes til et hellig tre

Som sprer seg over hele jorden

Med sitt løfte, og sitt lys,

Et ekteskap om kjærlighet.

Det største budet i vår hjertebunn

Skal være sangen din i alle år

Som ekko fra Jerusalem.

EN GANG

En gang var et brev en gave,

Et eget liv med drømmer, håp.

Og foreldrene fortalte om sine liv

Som rekved på det store hav.

En gang kan vi lese ord fra en svunnet tid.

Alt blir nytt i et gammelt brev, et lys blir tent.

I dypet festes erindringen, en svanesang

Om dette forunderlige møte mellom to.

Og alle venner som ble borte på veien.

Det var en gang.

23.

BEVEGELSER

Vi beveger oss sakte på jorden.

Vi følger lyset dag for dag.

Havet stiger og synker.

Vi ledes i lys og tid i sakte rytme,

Som fra en gammel LP.

Vi erobrer verden på veien.

Vi beveger oss med kunnskaper

Som ikke holder mål.

Bare visdommen i ordet

Kan lyse veien frem.

Vi beveger oss som blomster,

Strekker oss etter lys og varme.

Holder om hverandre som barn,

Og søker lykken i forgjengelige ting,

Før lyset kommer for fullt

Og gir oss svar på alt.

DITT HUS

Vi omstiller oss,

Og bæres av vinden.

Vi ammer dagens inntrykk

Og går fornuftig fra punkt til punkt,

Til ære for våre nærmeste.

Vi støvsuger jorden for gleder

Og legger hindringene bak oss.

Vi bygger hus etter omstendighetene

Og søker lyset, som det hellige

Som bærer oss gjennom livet.

Og vi skal ikke glemme vår neste,

Far og mor, barn og venner.

Huset er åpent for alle

Og bordet er dekket med frukt

Fra høstens åker.

Ditt hus flyter over av kjærlighet,

Og vi kan få smake.

Tiden her er et sekund av evigheten.

Å leve nær deg, før vi kan kysse den nye jord

Er et privilegium.

I ditt evige lys er vi dine barn.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.17-19)*Sigve Lauvaas

Januar 20, 2014

Sollys-Ill.

17.

KVELD

Det kvelder på himmelen

Og lysene skrues av.

Det hvisker i lauv og lyng

At snart er det natt.

Det driver en skoddebank

Over dalen nå.

Men snart er det lyst igjen

Og himmelen er blå.

Litt gråvær i luften,

Litt venting og morgensang.

Våren er nær mitt bryst,

Og det er sollys dag.

Kvelden er stillhet, fred,

Høyt i min himmelborg.

Her kan jeg skue ned

Som stjerner i hopetal.

Høsten gir storm mot nord.

Snøkav fra kveld til kveld.

Vinteren bærer oss

Over den trange fjord.

Så kommer lys med lauv,

Kvelden er varm og blid.

Naturen er all min sang

Livet er vårt eventyr.

STILLE

Det stiger en røst i fjellet,

Og byen ruller sin gang.

Gater er kostet for søndagsvær

Og fuglene er så stille.

Lengselen banker i hjertet mitt

Og spør etter noen der ute.

Og lyset skjuler sitt ansikt bak

Horisonten som speiler havet.

Der sitter en hellig bestemor

Og venter i stille netter.

Og himmelen er åpen.

18.

NYTT LAND

Et nytt land i sikte.

En avskjed og en drøm.

Det ringer nå i bjeller.

Jeg flyr med sang.

På hvite vinger flyr jeg.

Jeg flyr fra speil til speil.

Og jorden er min bolig

Så lenge jeg er her.

Et annet land i sikte.

En bro er brettet ut

Der livets frie fugler

Kan søke trøst og tilflukt.

Himmelen og havet

Er festet til en sol.

Så lenge vi skal vandre

Jeg flyr mot evighet.

I dette nye landet

Som åpner mine øyner.

Her ser jeg Gud og Lammet.

Og engler synger der.

TIDEN

Tiden kan ikke stoppes,

Men tiden kan stoppe oss.

Som vår, høst og vinter

Kommer sommeren med tiden,

Som rusler rundt og tar i oss.

Den lyse natten, den mørke kvelden.

Her er tiden skjult.

Og ingen av oss kan glemme

Når vi er født, selv om ingen kan huske

Når tiden kom inn,

Eller når den renner ut.

Det er livet som beveger oss

I tidens ekko,

I tusen lysår, en gyllen vei for alle

Med et annet land i sikte.

19.

LYSET KOMMER

Når himmelen begynner å lyse

Kommer livet mitt tilbake.

Hvert øyeblikk kommer livet tilbake

Med begynnelsen.

Det var i begynnelsen en vegg av lys

Som åpnet natten til dag,

Og gav oss sine vinger

Så vi kunne fly fritt i rommet.

Når lyset kommer, løfter jeg armene,

Og mørket må reise

Som en gammel skute i nattesvart,

I avgrunnens gap.

Lyset kommer gjennomsynlig

Og legger seg over min pute.

Den klapper meg over kinnet

Og løfter mine tynne armer.

Natten sitt lys henger som moden frukt

Høyt over alle kupler.

Det lyset vil alle smake

Og tøyer seg etter kraften.

Navnet blir født i lyset,

Som troner i sol og måne fra begynnelsen.

Her skal vi finne ordet

Som er nøkkelen til porten og livet.

FJELL

Fjellet har ingen latter.

Men lyset kan smelte vårt hjerte.

Fjellet kan ikke åpne sin buk,

Men lyset gir oss livet.

Vi kan ikke åpne en grav

Fjellet holder tilbake.

Men vi kan synge med solen,

Som gir landskapet nye krefter.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.13-16)*Sigve Lauvaas

Januar 20, 2014

13.

VÅKEN

Jeg er våken, jeg er glad

At snøen smelter. Solen griper tak

Og viser vei. Og her går jeg

Med ryggsekk, hatt.

Jeg fryser litt. Det spirer, gror,

Og våren kommer inn.

Jorden våkner opp. En dag er født,

Et ekko høres, fuglekvitter, sang.

Og jeg kan se ditt ansikt,

I alt som skjer. Og tusen takk.

Nå er jeg våken, Gud.

ELSKER

Vi elsker regnet og solen og vinden.

Vi elsker været. – Uten været

Var vi ingenting. Ikke leirjord,

Ikke ørken. Ødelagt. Ingenting.

Vi elsker hverandre, for vi trenger hverandre

For å opprettholde livet, beskytte

Den ene som trenger en hånd

Som alle trenger.

Vi er i denne verden, svake som lauv og gras,

Men vokser i troskap og styrke,

Og får et ansikt. Vi lyser veien for andre

Og våkner litt etter litt i rommet

Som en stjerne vi elsker.

Et leirbål lyser i natten. Vi elsker den ene

Som gir oss svar, skaper fred.

Vi elsker, for vi var elsket fra begynnelsen

Som et speil av lyset.

Vi elsker oppstandelsen

Og påkaller de hellige engler

Som beskytter og bevarer, og synger

Vidløftige sanger når vi sover.

Vi elsker de endeløse samtaler

Som vokser med årene

Til et evig liv.

14.

HVA NÅ

Hva er det som rører seg?

Hvem byr seg frem?

Ta oss med i eventyret.

Vi lengter hjem.

Vi lengter til lys i hytten,

Og varme klær.

Vi lengter til rennende bekker,

Og frukt og bær.

Hva kan vi pryde oss av,

Så lenge klokkene tier?

Hvem gir oss kjærlighet,

Bak fjell med kobberminer?

Hva nå? Om det var det siste.

Jeg har ikke ansikt mer.

Jeg sitter og venter på solen,

Er naken på kropp og sjel.

Det er som en nerve brytes

Når stormen kaster sitt lass,

Og himmelen blinker i lynet

Og lyset smelter i natt.

En dag skal fødes en kvinne

Som bærer barnet ditt fram.

Den evig unge Georgine

Skal elske sitt folk og land.

Og lyset skal skinne for alltid

Som før en forunderlig dag.

Og livet blir nytt på jorden

Med sorgløse morgenbad.

TANKER

Jeg samler ord til et anker.

En bestemor gir meg en vev.

Jeg samler på tråder for livet.

Min lengsel er gledesbud:

Alle må se og høre. –

Det banker på døren. Gud.

15.

DRØMMEN

Himmelen holder stjernene

Og styrer verden.

Den bærer natt og dag i balanse

Så alle kan drømme.

Himmelen bærer oss over

Fjell og tornebusker.

Vi rir mot dette landet

Og drømmer om modne åkrer.

Himmelen gir oss veien

Vi vandrer i sol og skygge.

Den holder oss fast som barnet

Og kler oss med nye drømmer.

Himmelen smelter i navnet

Og vekker oss or søvnen.

Den gir oss tid og krefter

Og løfter oss mot lyset.

ORD

Hvor mange vinger

Holder meg i luften?

Jeg svever i ord, i speilet

Som drar meg mot nye planeter.

Og lysåkrene gir meg krefter.

Jeg drypper min penn i stjerner

Og skriver dette navnet

Som er et speil for alle.

Hver plante er en skapning,

Hvert ord et lite frø.

Jeg bærer denne åker, drøm,

Og høster av mitt epletre.

Jeg bæres høyt av vinden,

Og hviler under stjerneblomst.

Hvert ord jeg får er fugler

Som flyr med lette vingepar.

En aften er jeg ordet ditt.

Halleluja.

16.

LYS

Det lyser i mitt kammers.

Der begynner diktet.

Omkring meg svever tusen ord.

En lysvegg gir meg brød og vin.

Jeg skriver i ekstase.

Det lyser glimt fra tid og land,

Og alle mine reiser.

Mitt dikt skal bli en morgensang

Med lys og fuglekvitter.

Her sitter jeg og smir.

Hvert ord jeg skriver ned i dag

Er nakne, som ved fødsel.

En tid for alt, et pledd for snø

Og kalde vinternetter.

Men granene skal åpne seg

For frukt og barnelatter.

Da sitter jeg og dikter vilt,

Som skogbevokste landskap,

Og former sjel og ånd i ord

Som offer til et alter.

TRÆR

Trær forvandler seg i solen.

Lyset griper inn i alt vi gjør.

Hvert strå er som et lite tre

Som gir seg hen når høsten kommer.

Hvert menneske er lysglimt

Som lyser opp en liten stund,

Før alt blir bare mørke trær

Som suser, glemt i vinden.

Trær. Ja, disse trær skal vugge meg i søvn.

Hver morgen skal jeg seile høyt.

I kronen skal jeg lyse.

Hvert tre skal synge salmen sin

Til forvandlingen er over.

Da er jeg fri som liljen, der

Ingenting er umulig.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.9-12) *Sigve Lauvaas

Januar 20, 2014

SOMMER

Det er sommer i byen.

Det er høylys dag og brennende sol.

Og alt som er til bader seg

I sommerparadiset, i kjærlighet

Med brennende kropper

Og fuktige lepper.

Det er høytrykk over byen,

Og solen ruller over høye og lave hus,

Og menneskene beveger seg sakte.

Det er en lykkelig tid for den som er ung

Og kan spade i parken

Og kjenne seg elsket og rik.

Det er sommer fra morgen til kveld,

Og gjennom hele natten.

Lyset fra en klar himmel, forteller oss

At vi er sett og hørt på jord.

Nå venter bare frukten å bli moden

Så vi kan høste det vi har sådd.

HER IGJEN

Morgen og kveld i parken,

Dagen et annet sted.

Skyer som dekker for utsikten

Og gjør oss små.

Alt renner inn fra vest,

Og båtene søker havn.

Hvem er den største i verden:

En konge, eller et barn?

Her er tiden et øye,

En elv som renner om kapp.

Og du kan se alt fra avstand,

Oppslukt av lyset og varmen

Som strømmer imot deg,

Og løfter deg over elven

Til en ny verden med håp

Der alle kan være barn.

10.

ROPER

Jeg roper i natten at lyset må komme.

Rommet venter på varme og fred.

Blomstene lyser som himmelens stjerner.

Barn springer ut som fioler i snø.

Gråten er borte. Lyset må komme.

Jeg roper og venter ved morgengry.

Og trommene bruser, klokkene kimer.

Nå kommer lyset. Det revner en sky.

Og himmelen blåner i vest. – For en morgen.

Jeg roper, og hører latter og spill.

Årstider skifer med regn og sol,

Og vinden pistrer i trær og lyng.

Jeg roper av glede og løfter min panne.

Solen vil kysse de små med duggvåte lepper

Og hilse alle med glitrende stråler

Som favner og bærer landskapet høyt.

Du kommer til meg med alt du har.

Og sammen skal vi danse i sommernatten.

Du er min blomst fra ungdommen av.

Så vakker en jente har ingen sett.

Du som ble født en solrik vårkveld

Skal blomstre igjen, igjen, og igjen.

SOLEN STÅR OPP

Lysene slokner i nattens hav,

Og solen står opp bak gamle fjell.

Vi møter hverandre sakte,

Og slikker lys til kropp og sjel.

Vi kjenner solen hvit og myk

Som hender fra en kjærlig mor.

Solen gir oss trøst og kraft

Og vekker oss i morgenglans.

Lyset vekke frukt og blad, og glir

Igjennom marg og bein.

Og all naturen jubler glad

Når solen kommer som et speil

Og favner alt.

11.

BEGYNNELSEN

Vi er hverandre lyset

Fra begynnelsen,

Fra soloppgangen i en svunnet tid.

Alle er vi tiden som beveger seg

I bølger over hav og land.

Langsomt blir vi født i lyset,

Og skygger ingen andre

Fra vårt stjernerom.

Vi vokser inn i verden

Gjennom lyset

Og blir det vi er skapt til

Fra begynnelsen.

MOT DEG

Alt som var imot deg,

Skal bli til velsignelse en dag.

Du vender platen

Og musikken blir ny igjen.

Du er elsket for den du er,

Ikke for den du var.

Når skal skiftes ut,

Vil lyset stråle frem som før,

Og porten åpnes til å ta imot

Den nye tid.

All erfaring viser kinn mot kinn

Skal holde mål mot storm.

Og lyset gir den svake kraft,

Og visdommen blir verdsatt,

Som den skal.

Mot deg alene skal vi gå

Og finne fred lyset av ditt ord.

SOLEN

Gjennom vinduet blunker solen,

Svinger seg rundt og kysser min hånd.

Lyset i rommet spenner sin bue

Og treffer meg ømt – før den flyr.

12.

LYS

Jeg fryser ikke mer

Når lyset kommer inn.

Nå brister sorgen, alt er bra.

Gud, gi meg dette lys

Som vandrer gjennom rommet.

Hos meg er lyset mer enn brød,

Et oppkomme av liv.

Jeg elsker lyset som en venn,

Ja, som mitt hjerte nå.

Du lysets far, kom med ditt lys.

Velsign hver dag og stund.

Skap glede i min alderdom

Og gi meg lys og visdom, fred.

En salme er ditt lys.

ANSIKT

Himmel er det gode ansikt, rød og gul.

Ja, tusen farger maler havet

Når sol går ned.

Kuplene fra himmelbunnen

Rekker helt til rommet mitt

I Vinkelgaten 13.

Ditt ansikt lyser verden nå,

Og speiler liv på hav og land.

Jeg vinker og spaserer fritt,

Og tenker på Israel

Med roser over alt.

EN DAG

Dagene går, de kommer.

Døden og livet er brødre på jord.

Alene står jeg og tenker på dansen.

Mitt hjerte var ungt, nå glemmer jeg

Ansikter, navn og blomster,

Alle smilene fra i fjor.

En dag er en gave til alle,

Et ord fra Gud.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.6-8) *Sigve Lauvaas

Januar 20, 2014

LYSET

Vi vokser i lyset,

Og lyset vokser i oss.

Som en skisse av lys kan vi leve

Og bli til et kildetegn.

Lyset er kilden til livet

Som varmer oss dag og natt

Og holder oss våkne i stormen.

Lyset er vår evige skatt.

SOL

Solen er uendelig rik

På tider og år.

Et ansikt er solen fra morgen til kveld,

Og gir oss et hellig håp.

Hver årstid skal dø i havet,

Men vi skal få leve i sol

Og fødes på ny mens tiden renner.

Vi lever i en annen årstid

Uten mørke og krig.

Solen skal føre oss videre frem,

Mellom vugge og grav,

Til en stille og fredfull kyst.

HJEM

Jeg skal lyse deg hjem med ord.

Mitt barn, jeg skal lyse

Så lenge det heter i dag.

Og regnet skal gi oss håp om brød

For kropp og sjel.

Og hjemmet skal være mitt hus

Til evig tid.

Her skal jeg synge og dikte

Og kjenne meg sterk av ditt lys.

Du som gir av din kraft til alle

Skal bygge mitt hus mellom høye fjell,

Og her skal jeg leve og dø

Til et nytt liv i byen som lyser av gull.

HÅP

Jeg håper i sorgen,

Og drikker den bitre urt.

Jeg håper det fødes en glede

Som er ren og sann.

Et sted må det finnes et hjerte

Som velger å bli min venn.

I sorgen er alt som spirer

Et håp om å møte det evige land,

Og lyset som stråler

Med kjærlighet.

SANG

Om jeg kunne synge

En sang for deg en dag,

Og sende noen roser til møte.

Ja, om jeg kunne gripe

Dine hender, favne deg,

Så var du lyset, lyset.

Du var min mor i livet,

En lykke for min sti.

Så lenge jeg kan synge

Skal sangen være din.

Din lykke var å tjene.

Du gav meg all din sang.

Du favnet meg i kjærlighet

Og gav meg livets vann.

Å gi var alt du ville.

Den gleden var så stor

At aldri skal du glemmes,

At du var mor, min mor.

KOMMER DU

Hvis du kommer til meg

For å se kirkegården,

For å få klarhet i slekten

Og bølgene på havet,

Hvis du kommer nå

Med lys i din panne?

Vil jeg åpne døren –

Og du skal få kjenne varmen.

Vi skal ikke hindre dagslyset

Som vil komme inn.

Skyene kan dekke for solen,

Og vi må ta imot.

Kommer du med rikdom,

Men forsømmer følelser og tid,

Da er du fattig i verden

Og skaper tårer, og lengsel

Til en ny morgen

Med klarhet og glans.

Kommer du til meg nå,

Skal jeg gi deg et kyss, og et ord

Om visdom, et hellig språk

Fra engler i rommet.

LYSET KOMMER

Fra høyden kommer lyset inn

I alle rom, i hjerte, sjel.

Jeg tar imot, jeg favner alt,

Men slynges bort av vind og vær

Som skygger alt.

Jeg møter lyset med en sang,

Og gledes ved å se når lyset kommer.

Om kvelden sitter jeg og ser

At solen daler ved Kobbeskjær,

Og flyter over alle land

Med tusen glade farger.

Lyset kommer til min stue nå

Og skriver navnet på veggen.