Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives Januar 2014

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.3-5) *Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.3-5) *Sigve Lauvaas

3.
GLIR
Langsomt glir vi på høylys dag,
Og når lysene tennes i byen.
Alt vi sier, glir sakte forbi –
Og blir båret på ukjente vinger.
Alt vi hadde på tungen glir bort
Til barnet slutter å gråte.
Når døren er lukket og lyset er av,
Er sengen og søvnen det siste.
HVERANDRE
Vi er hos hverandre.
Om lyset forsvinner, er vi der
For å holde varmen i bålet.
Vi danser sammen til hanegal
Og våkner i lyset av solsvidd hud
Som kysser den andre på pannen.
Den ene holder den andre tett
Og bader seg selv i honning.
Snart kommer lyset og favner sitt barn
Med stråler og kyss.
Vi lever under samme himmel
Og elsker hverandre fordi vi er født.
Vårt møte på trikken skulle sette spor.
Ingenting er tilfeldig.
BÅT
Båten venter ved berget,
Venter til vi er kommet der.
Og hilser velkommen når tiden er nær
Og jobben er ferdig på land.
Da tøffer en skute over Nordsjøen
Med noen sjeler om bord.
Vi vet ikke når turen kommer til oss.
Dagene klippes i hast til den dagen
Vi også skal være med
Som en seilduk over havet
Med kurs for Labrador.

4.
HVER DAG
Lyset kommer ikke til samme tid hver dag.
Jorden heller, og menneskene heller
Mot lyset, mot grønne enger.
Hver dag åpner vi for lyset
Som kommer inn og favner oss.
Lyset kommer hver dag som en mor
Med frokostbrett og kjærlighet.
Vi lever i lyset, så lenge vi lever.
Natt og dag har vi lyset med som et timeglass.
Vi vet ikke hvor lenge det lyser
I våre hjem, i ditt hus.
Hver dag kommer med åpne dører
Og lukker oss inn til seg.
Lyset kommer til oss med lykke og håp
Om å se våre barn som stjerner og smil
I det himmelske, høye.
SOLEN KOMMER
Sov bare, sov
Til solen kommer inn
Og kysser ditt kinn.
Du er våken når solen kommer
Og kysser din panne
Og legge sin hånd på ditt bryst,
Og løfter deg over alle hus
Til en himmelstjerne.
Sov deg våken av drømmer
Til solen kommer med varme pledd
Sommer og vinter, til ulike tider, år etter år.
Og solen kommer igjen
Og bygger en bro mellom oss,
Så vi kan finne hverandre.

5.
NATT
Jeg kjenner natten på min hud.
En lysstråle spaserer i rommet.
Jeg har låst, men lyset kommer inn
Og taler til meg, forbinder meg med jorden.
Alt skal skrives, preges inn.
Og bildene skal komme ut som stemmer
I en frossen natt.
Mitt barn skal se en stjerne i det blå
Forsvinne som et hellig bål.
Og det er julenatt i Betlehem.
Jeg fryser litt.
SPEIL
Vannet speiler landskapet
Som strekker seg med all sin prakt.
Vannet speiler deg og meg
Som sitter ved en holdeplass
Og venter på en gyllen ring.
Alt speiler seg i landskapet.
Du strekker armer imot sol
Og favner jordens bilder ømt.
Du vet at speilet er seg selv,
En tro kopi av skapelsen, vår rette vei
Fra vannflaten til himmellys,
Et speil av alt.
HUSET
Øde og tomt står huset,
Gulnet er åker og eng.
Høsten kommer til alle,
Og alle kan drømme seg hjem.
Fortid og nåtid blinker.
Huset roper sin regntunge tid
Og glemmer at barnet er født.
Døren er lukket igjen med lås,
Før huset gaper som en åpen bok

For storm og ulv, og lam.



Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.1-2) *Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.1-2) *Sigve Lauvaas

1.
GI
Gi lys til min vei.
Tenn lys i mitt hjerte.
Lys opp mitt rom.
La mine bøker lyse.
Gi liv til ordene,
Vær meg en ledestjerne.
Før mine vaklende steg.
Fyll mitt hjerte med lys.
Gi kraft til min kropp,
Gi meg mot til å feile.
Lys i mitt lys til jeg dør
Og favner det evige lyset.
SNØ
Vinteren er kommet,
Og snøen kysser jorden vår.
Lyset opplyser rommet
Og fyller oss med håp.
Selv i den mørke stunden
Kan vi ha vår tro.
La kjærligheten leve.
Bygg lys, en stjernebro.
Vinteren har mørket med
Og skjuler alle spor.
I snø og is får livet ro,
Og våren fyller oss med kjærlighet.
2. 
DAGLIG BRØD
Du er det daglige brød,
Ordet som gir oss alt.
Honning og melk kan vi nyte
Og lys fra morgen til kveld.
Du er kilden i livet
Som gir oss i overflod.
Du fyller vårt hjerte med glede
Og lyser vårt rom, vår sti.
SOMMER
Dans min sommer, dans mitt barn.
Jeg lever i denne lengsel.
Dans i takt, ja dans i dag.
Se, sommeren danser med alt den har,
Og sommeren danser for alle.
Dans min vise, dans mine ord
På veien til Kreklinghagen.
Her skal jeg danse med en, med to.
Så lenge det er lyst skal jeg danse.
Min sommer er vakker, og vakker er du,
Min kjære i lyng og fjellgras.
Her hviler sola på toppen din,
Og blomstene spretter og nynner.
Dans min sommer i verden vid,
Og gi meg et kyss på kinnet.
Dans min dronning fra Glitretind
Til strandnellik ved bålet.
VÅREN
Våren kommer med brask og bram,
Og lyset tar oss i håret.
Vi er ett i et lite sekund,
Så flagrer hatten, og bjørk og lyng
Gynger i vårlig glede.
Usynlig kommer det evige lys
Og gir oss en smak av himmel.
Våren banker på alle hus
Og hvisker om fødsel og glede.
Det flyter vår i luft og vann,
Og barna vinker til stjerner.
Blomstene kysser med liv og lyst,
Som stjerner, de bukker og neier.
Hver kvinne og mann i jubelkor.
Alle er glade for vårens bud.
Nå skal vi leve. Nå skal det skje.

Våren velsigner oss alle.



Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.40-44)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.40-44)*Sigve Lauvaas
Negev-Ill.
Side 41.
VITNER
Etter mørkets lange vinter
Ser jeg bøketrærne åpne seg
Til en gjenstridig vår.
Det taler i mitt hjerte når fuglene kvitrer.
Og alle gleder seg til blomsterkransen
Som synger fritt, og vitner
Om den ene.
Knoppens vilje til å briste, svelle ut
I varme netter, gjør oss våkne til å se
Forvandlingen i livet.
Lyset stråler inn i parken,
Der vi rusler rundt i glede, omsvøpt
Av en hellig vår.
UNDER
Hvilket under er det største?
Snøen tiner, knopper brister,
Nye fødsler, lek i parken.
Vinden suser, bølger klapper inn mot land.
Været skifter, tiden bærer
Barnet frem til nye under.
Som en årstid skifter maske
Forvandles vi i alle dager,
Krones til å dømme, bære.
Dyrebart er alt det skapte.
Vi er speil av Gud på jorden.
Enn så lenge er vi barn, musikk
I verdens filmorkester.
Lyset faller på vår panne.
Vi er opptatt av å lære. Alt kan skje
For den som lever.
Vi er seil på denne fjorden.
Drømmen er Jerusalem.

Side 42.
JEG LYTTER
Jeg lytter etter livet
Og går gjennom porten
Og legger ord til ord
Til en borg, et utsiktstårn.
Jeg vil se og lytte i strømmen
Av mennesker og dur
Som beveger verden.
Blomstene er synlige som barn
Med hjerterom og smil.
Jeg lytter etter forvandlingen
I landskapet, vandringen
Mot det evige håp som lyser,
En oase for landflyktige.
Jeg hører fottrinn overalt.
Menneskeheten beveger seg
Med myke hender i livets åker,
Og søker kilden til evig liv.
MIRAKEL
Hver dag skjer mirakel,
Men våre øyner er blinde.
Likevel blir de utvalgte velsignet
Og får drømmer og syner.
Smerten forsvinner.
Vi føder nye slekter
Og blir fylt av visdom.
Vi bruser av sang og musikk
Som smeltes i grønne enger.
Lyset skaper i oss nye krefter,
Så vi kan bære kilden
Og mirakler kan skje.
Vi tåler kjærlighet
Og blir som en oase i ørkenland.
Nye ord fyller oss med glede
Og vokser i oss til Gosen,
Det evige håp, og Paradis.

Side 43.
SYNLIG
Som en tryllestav er jeg blitt synlig.
En gyllen hånd strekker seg
Inn i verden
Til en lysende forvandling.
Omkring meg er fremmede,
Fjerne land, og mennesker,
Tilmålte bilder
Som forteller om ære og makt.
Uten vann er skipet ubrukelig,
Menneskene går i land,
Hodet bærer fortellingen
Om lysende engler.
Skogen brenner, ørken lyser
Som midtpunkt i verden,
Der jeg bærer gull
Til kongeskipet.
MOR
Mor var for meg opphavet,
Som en vugge på det store hav,
Der jeg rodde fra dag til dag.
Føttene mine var på vandring.
Jeg gikk over ørken og åkerland,
Og fant skjul for natten
I en fjellhule.
Mor var min trøst
Når alt så mørkt ut og jeg var i nød
Og blek av redsel på det store hav
Som førte meg til stadig nye strender.
Etter alle kunstens regler
Måtte jeg skifte maske, kle meg
Til å passe inn i veven
Mor hadde vevd en dag
Mens jeg ennå var usynlig.
Og med kjærlighet i hjertet løftet mor meg
Gjennom porten til denne verden
Som higer etter våre liv.

Side 44.
ORDET
Før ordet
Var ingenting.
Alt er blitt til av ordet.
Mennesker, åkrer og hav,
Speiler ordet.
Ordet er lys,
Og lyset forteller oss
Om mørket,
Som trenger seg på
Fra alle verdenshjørner.
Ordet bor i mitt hjerte
Som en kilde fra evighet.
Men den som ikke har ordet,
Kan heller ikke se veien
Som fører til målet.
Før ordet var alt øde,
Og menneskene var ikke til.
Havet hadde ingen bølger, ingen havn.
Men i sin tid ble ordet levende
Og gav oss alt.
Vårt landskap
Er dekket av tid og rom.
Og ordet regjerer verden
Til klokkene kaller
Og gullporten lukkes for godt.
VERDEN
Vi lever kanskje i to verdener?
De hvitmalte lever i lyset,
De sortkledde vet ikke hva lyset er.
Ingen speider grønne enger
Som aldri har sett lys.
Uten farge kan ingen forstå
Morgenrøden og regnbuens glans.
Uten håp og tro, har vi ingen kjærlighet,
Ingen klippegrunn i livet.

Evigheten er nådens bolig bak forhenget.


Verden i sin hånd-Ill.

Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.38-40)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.38-40)*Sigve Lauvaas
K.Herredsvala-Ill.


Side 38.
ØRKEN
Hvem ber om regn i en ørken?
Hvem drømmer om grønne fjell i Sahara?
Regnet kommer til sin tid,
Og frø spres i vinden.
I begynnelsen var jorden øde og tom,
Før Herre slo sine armer rundt den
Og velsignet barnet.
Da vokste kornet til en levende plante
Som gav brød i tusen fold.
Hver ørken ble velsignet, og skogen vokste,
Så alle kunne finne skjul for sin nakenhet.
Men landskapet ble hardt prøvet,
Og menneskene glemte Herren.
Da sluttet regnet å komme,
Og solen gav ørkenbrann og flyktninger.
Hele verden ble tørrlagt før vannflommen,
Som skapte en ny begynnelse.
Og kjærligheten skulle vokse,
Men ikke alle gav Gud æren.
Da fikk menneskene blemmer og sår,
Og byer ble lagt øde.
I dag tørster hele jorden etter visdom,
Så vi kan lære det hellige språket
Som omgir oss i sol og måne,
I skyer og vind, til vi en dag forstår
At vi er på en feil klode.
UTEN ORD
Vi er fattige, og roper uten ord.
Våre historier er som lauv og gras,
Fort glemt, som støv i vinden.
Vi drømmer oss bort,
Og anklager vår neste.
Vi lever uten grenser. Ordene slår sprekker,
Og blir til ubrukelige kar.
Vi er uten ord fra fødselen,
Så vi kan ikke dømme noen.

Side 39.
LYSET
Lyset dreier imot meg,
Og svøper meg med regnbuens farger.
Til jeg smelter sammen
I lysets mystiske verden, møter du meg.
Jeg har et hjerte som lever,
Og du er min diamant.
Du er Herrens mesterstykke.
Vi blir alle formet hver dag.
Jeg formes på dreieskiven, og blir visst aldri ferdig.
Jeg er ikke som alle andre.
Lyset dreier seg om ord og vann.
En kilde som aldri går tom,
Har alltid noe å gi.
Hemmeligheten med lyset, er det evige håp
Som former oss til å passe inn
Som en del av en stor familie
Som synger til Guds ære.
HJELP
Hvordan hjelpe
Når alle trenger min hjelp
Og brystet er tomt for melk?
Hvordan være oppreist i striden
Når jorden skjelver?
Mine lepper er tørre.
Jeg er uten ord, og forblir blind.
Mine nye naboer kjenner jeg ikke
Og de vet ikke hvem jeg er.
Men jeg kan invitere
Til den store festen,
Og vise kjærlighet til den ensomme
Før snoren klippes av.
Hvordan kan jeg mette tusen,
Når nye tusen står og venter ved grinden
Med bankende hjerte.
Da er det kunstig å være rik.

Side 40.
LANDSKAP
Landskap er budskap,
Er bærer av tid og rom,
Bor i oss, former oss,
Bærer oss mot nye høyder.
Landskap former oss
Så vi passer inn i terrenget,
Så vi kan puste fritt
Og føle oss hjemme.
Stopp ikke opp i livet,
Men la deg drive frem.
Fyll ditt hjerte med ordet
Som former din sjel.
Landskap har årstider,
Mørke og lys i sitt skjold.
Og du er et vintre i verden
Som vokser mot stjerner.
Du er skapelsen, drømmen
Som kler oss til fest.
Vi møtes som søsken i lyset,
Og løfter det evige håp.
GLEDE
Jeg gråter av glede.
Budskapet beveger min grunn.
Det spiller i fjell og hammer.
Jorden er rik av unike mennesker
Som søker sitt eget bilde.
Årstider møter oss i drømmer.
Vi møtes til en tidlig vår.
Vi eldes, men vokser mot stjerner
Og vinker med gråe hår.
Det spiller i all naturen, og hjertene spiller med.
Det snøhvite fjellmasivet er grensen for liv og død.
Men gleden holder meg våken.
Til sist skal jeg møte Gud.

Ordet må alle høre: Forvandling er første bud.


Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.34-37)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.34-37)*Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill.

Side 33.
VELSIGNET
Lyset gir oss håp.
Velsignet er hver søster, bror,
Som er i samme båt.
Vi styrer frem.
Vi har kjærlighet i hjertet,
Og munnen gir signal om fred.
Det er et under at vi lever
Og kan heise flagg
I dette vinterlandet med bølger
Høyere enn hus.
Velsignet gjennom arbeid
Og på veien hjem.
Vi strever med å finne noen å dele med.
Vår neste er jo rik
Og mangler ingen ting.
Lyset fører oss over havet,
Over store kontinent.
Det åpner dører for ordet ditt
Som pløyer jord i kjærlighet
I ørkenland, i mørke avgrunnsdyp,
Og velsigner alle barn som tror.
VI KOMMER
Vi kommer i hast.
Fra alle verdenshjørner stormer vi
Mot målet, mot fedrenes hus.
Vi kommer med alt vi har.
Vårt hjerte er uten svik.
Vi tenner bål og planter frø.
Vi kneler på veien til Jerusalem,
Og lengter etter fred.
Vi kommer på vinger fra alle land
Og søker etter løftenes Gud.
Vi møter søsken med mange språk
Som favner hverandre,
Og gir hverandre håp, sitt hjerte,
Før de kysser støvet
Og velsigner barnet, og Israel.

Side 35.
SE TILBAKE
Bare noen skritt,
Så er vi på andre siden.
Underlig å se seg tilbake
Etter en lang reise.
—-
Vi er målt og veid
Og hugges i granitt.
Vi skal være synlige
Som kobber og gull.
Alle skal vite hvem vi er
Når tiden er inne.
Og porten er lukket bak oss.
Alt er blitt nytt.
MÅNEN
Månen vokser ikke,
Men fotografen gjør sine knep
Og ønsker til lykke med kjærligheten.
Månen etterlater seg ingen flagg.
Dikteren svinger sitt eget
Gjennom tåke og lys.
Månen er en gammel dame
Som har gjort sin gjerning
Når tiden ikke er mer
Og alle klokker tier.
SPEIL
Det er nødvendig å ha et bilde
Av seg selv. Identiteten roper i oss
Fra alle sider. Vi er et åpent ansikt
For den som ser våre nyrer
Og teller våre dager. Den kloke og vise
Har et evig navn. Barnet skal leve
Til alle speil er i havn. Det er vår drøm
At ingen skal bli tilbake når stormklokkene kaller.
Da fødes vi på ny i dette navnet.

Side 36.
NAVN
Navnet skal beskytte meg.
Mine tanker skal leve videre i nye rom.
Mitt øye skal trene seg
Til å tyde skriften, kjenne naboen
Som lyser i det fjerne.
Har du trent på veien,
Er du myk og beredt
Til å gå gjennom porten til det aller helligste
Med hånd og munn.
Ordene skal vare evig.
Mitt navn skal bare lyse en liten stund,
Til snøen har lagt seg.
Og alle blomster hviler beskyttet
Av en mektig konge,
Som holder verden i sine armer
Til evig tid.
BARNET
Barnet svarer: Før blomstene var jeg,
Før verden ble skapt så jeg deg.
Du som er min bror skal få se
Det aller helligste rommet
Hvor ordene formes til brød
For engler og Gud.
Mørket er skilt ifra oss. Bare lyset stråler
Fra usynlige lamper i taket.
Der sitter barnet og smiler ved det runde bordet
Hvor alle samles til slutt.
Barnet holder oss i hånden, og gir sin nåde
Fra det store skrinet, og salver oss
Til å ta imot søsken fra jordens fire hjørner
Med kjærlighet, og med et trent øye
Som ser barnet i alle mennesker
Som en levende sjel.

Side 37.
SPRÅK
De mennesker som lærte meg
Deres språk, skal vite
At de er elsket for sin gjerning,
At jeg står i gjeld til dem
Med et ydmykt hjerte.
Jeg sender min takk gjennom tusen år
Til alle som har lært meg ordene
Som lever i dag i slekten
Som stadig fornyer seg, og sprer seg
Som frø i verden.
Språket møter oss hver dag
Som en kjærkommen gave, en pust
Av kjærlighet fra himmelen.
Jeg kan aldri stå imot å bli favnet
Av en som elsker meg.
ORD
Ordene betyr alltid noe mer
Enn skriften kan vise.
Tegnene som blir flettet inn i teksten
Roper etter å bli sett.
Forstår jeg dybden og bredden av dette
Mystiske språket
Som heler oss fra smerte, og løfter oss
Til en høyere dimensjon?
Ordene vokser som skog og gras
Over hele verden, og kommer til oss
Som bydende flyktninger og ber om nåde,
Og klamrer seg til oss
Uten at vi er fortjent denne kjærlighet.
Ordene gjemmer seg ikke bort,
Men blir mer synlige for hver dag
Og våkner med oss i drømmer som et barn
Og ber om å bli ammet,
Så ordene kan leve videre og bety noe mer
Enn isbreer og ørken.

Ordene vil gå dypere, og eie oss som mor og far.


Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.31-33)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.31-33)*Sigve Lauvaas
Richard Larssen-Ill.
Side 31.
BUDSKAP
Alle mennesker er budskap.
Våre ord er mer enn ord.
Alt vi ivrer for i verden
Formes, lyser på vår jord.
Jeg iakttar, lytter havet,
Hører bølgesus og slag.
Høyt der oppe løfter månen
Dine drømmer frem mot dag.
Skogen roper, vinden seiler.
Ånden vekker meg or søvn.
Hvem er ute nå i natten?
Budskap lyder: Kongeørn.
SPOR
Skogen har stier,
Vinden har vinger.
Lett går en ungdom
Og tenker på Gud.
Nærmere livet er døden for alle.
Trafikken er farlig,
Setter dype spor.
Kjærlig jeg hilser den ene med seier.
Målet er nådd i det hellige ord.
TEGN
Nattens stjerner funkler med klokkespill,
Bærer våre hjerter som en lek.
Gud tegner nye stjerner hver dag
Og hilser oss med lys og dikt
Fra himmelsal.
Hvert tegn i sol og måne, og under på vår vei,
Skal minne oss om skapelsen,
Guds kjærlighet på jord.
Det er det store under, kraften som blir sådd,
Det vekker liv av døde, og løfter sjelen opp.

Side 32.
BANK PÅ
Bank på fjellet,
Så kommer rennende vann.
Bank på hjertedøren,
Så noen kan åpne den.
Kilden er ikke langt borte
Fra noen av oss.
Og våren kommer igjen
Som en hellig gjest.
Bank på fjellet
Så harde hjerter kan smelte,
Så solen kan komme inn
Med budskap om fred.
LYS
Jeg ser et skjær av lys
Over gård og grend.
Skinnende fjell åpner døren
Og slipper solen inn.
Jeg har et sted i fjellet
Hvor jeg sitter med meg selv.
Jeg mediterer over ordet
Som lyser i mitt hjerte.
Jeg sender noen tanker
Til søsken som er i nød,
Og ber for mine kjære
At alle må se ditt ansikt.
SKYER
1.
Skyer beveger vårt hjerte
Og fører oss frem med stormen
Som tråkker i bedet
Og jager sommeren bort.
Skyer tømmer sitt innhold
Over byer og land i natten.
Og lyden av duer speiler i oss
Himmelens hjertesukk.

Side 33.
SKYER
2.
Regnet trommer på taket,
Og lyden av duer vekker min sjel.
Jeg blir oppsøkt av fremmede
Med budskap om å høste
Det jeg ikke sådde.
Før frosten reiser sin rygg,
Klatrer jeg i fjellet og synger
Om våren som kommer tilbake
Når vinterstormen har lagt seg,
Og april klapper i hendene.
MYSTERIUM
Det store mysterium
Som spurter imot meg
Med tusen øyner,
Er himmelens vandringslys.
Den ene roper navnet,
Og jeg er et lite barn
Som søker kjærlighet,
Det reneste gull på hele jorden.
Jeg er alene med Gud,
Og hører noen gå forbi
Før lyset kommer tilbake.
Alt blir synlig for den som tror.
SKRITT
Mine skritt på denne jord
Gir gjenlyd i alle fjell.
Her er min gate, mitt kjære hus,
Som stråler ”velkommen hjem”.
Hvor enn jeg reiser
Hører jeg ekko fra mine skritt,
Som ligger gjemt i skogen.
Jeg skriver alt fra perm til perm
Så lenge klokker slår.

Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp3 (s.28-30)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp3 (s.28-30)*Sigve Lauvaas
RichardL Larssen-Ill.


Side 28.
TOMME ORD
Er ordene vi gir
Som visne blomster,
Som lauv i vind, –
Eller er de kraftfulle spirer
Til vennskap og liv?
Tomme ord skal visne
Som strå på mark,
Men gode gjerninger skal lyse
Som stjerner i nattesvart.
Ord vi gir hverandre
Skal blomstre og gro.
La ordene vekke ditt hjerte
Til håp og tro.
La alt vi sier stråle
Av kjærlighet og liv.
La tomme ord bli smeltet om
I kjærligheten din.
VIND
Vinden kan ikke tie,
Ordene kan ikke miste sin kraft.
Alt som kommer fra kilden
Lyser i svarte natt.
Båten seiler i vinden,
Frøet reiser over grenser og pass.
Barnet sitter aleine og søker
Hva Gud ville sagt?
Det roper fra begge sider,
Og vinden seiler sin sjø.
Menneskene søker sin redning
Og ber om det daglige brød.
Vinden spiller på strenger,
Og barnet synger Guds pris.
Ordet har krefter som skaper
Alt nytt – til et paradis.
Side 29.
TIDEN FØLGER OSS
Jeg går inn i dette landskapet,
I dette diktet
Som lyser imot meg.
Og tiden omringer meg fra første stund
Som en god venn, en bror.
Jeg har mange spørsmål om livet og døden
Som vekker til regnskap hver dag
Når mørket kommer.
Jeg er i tidens glødende sol,
I bevisstheten om at jeg er til
Som en støtte i muren
Som holder oss sammen.
Og tiden fører oss frem på ukjente veier.
Jeg er i skinnende klær
Og møter dagslyset med glede.
Her har tiden podet meg til treet
Som vokser fritt
Og strekker sine armer ut i lys og mørke.
Jeg blir til et utstrakt lys
Og hilser med tause smil til alle.
Ansiktet forteller om kjærlighet.
Jeg er favnet i arven som bæres frem av engler.
Skjønnheten lyser fra fjellene,
Og i menneskemassen hører jeg et talekor
Som nevner mitt navn.
Tiden følger meg som flytende vann,
Som usynlige vinger på veien.
Og alle spørsmålene blir til takk,
Og tilgivelsens beger tømmes i mitt hjerte
Som alabastkrukker
Til høyhellig sang og strengespill
Fra naturens underverk i landskapet.
Jeg er en del av alt
Og mitt legeme er mitt telt med adresse
Mellom høye fjell i tiden
Som favner mine fotspor som et kjært barn,
Og tilgir meg alle feiltrinn
Til den ytterste dag.
Side 30.
ROSER
Rosene gløder,
Og trærne tar på seg drakten.
Hele verden kler seg i sol.
Georginer og syriner smiler.
Jeg lever med en åpen dør
Med pludrende telefoner, musikk
Fra stjerner og blomster
Som strekker ut sine armer og ler.
Å leve er å elske seg selv
Og landskapet rundt seg med kjærlighet
Under en dyp blå himmel,
Der roser aldri dør.
Å LEVE
Å leve uten et hjerte
For alt som er rundt seg,
Er som å miste fotfeste,
Og ordene snører seg sammen
Til steiner som synker i havet.
Jeg lever i drømmen,
Og ser solen stråle på nytt
Og søker mitt hjerte og ditt hjerte,
Som etter små blomster som glitrer
Og gir seg hen.
Jeg lever, kjære, og lytter
Under skjelvende greiner og strå
Som forteller om høst.
Varsomt møter jeg mine egne
På knivseggen, på fjellet som reiser seg
I morgendis og forkynner fred
Til alle som lever som bilder av skaperen
Som åpner sitt hjerte,
Og trøster den målløse
Med nye ord som lever i oss
Og forelsker seg så lenge det heter tid.
Med stormklokker i det fjerne ser vi veien
Som blinker av kjærlighet

Og favner oss med kyss og tårer. 
Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp3 (s.24-27)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp3 (s.24-27)*Sigve Lauvaas

Side 24.
SPRÅK
Overrasket over følelsene, språket,
Toneleiet som svinger
Og griper etter mitt hjerte.
Møblene er på plass,
Men menneskene er urolige
Og forsvinner en etter en
Over grensen til frihet.
Språket kommer fra det fjerne
Og siger inn i alle hulrommene
Til lauvet faller av
Og snøen står som en massiv blokk
Og forteller om døden
Som vil møte oss en dag.
VINDUENE
Vinduene er åpne,
Og tillater bildene å strømme gjennom,
Mens vinden roper i lønnebladene.
Vinduene tillater oss å være til stede,
Favner oss med lys og mørke
Og forbereder oss til å gå ut,
Åpenbart i tusen øyner,
Oppvist for engler.
Vinduene gir oss perspektiv og drømmer,
Flukt til fremmede land, speil
Hvor vi kan møte hverandre
Og kjenne at vi hører til.
Som havet flømmer, går elvene over land
Og forteller om livet.
Vinduene åpner vår verden, vårt indre
Mot en større horisont.
Vi blir åpenbart i det synlige.
Som lyset blir vi slynget inn i atmosfæren
Og strømmer fra alle verdens hjørner
Til et sted vi kjenner oss hjemme.
Her er vi oss selv med språket
Som blomstrer i våre hjerter
Og åpenbarer livet gjennom alt.

Side 25.
BYEN DØR
Byen er vakker, men savner barn.
Innbyggerne lider av for tidlige fødsler.
De bygger pene hus, men gatene er stille.
Ingen barnepludder høres.
Abortene er mange.
Kulden ligger i menneskekroppen.
Byen dør av urenhet.
Fra gammel tid er byen forbannet.
Velsignelsens beger er tømt i vinden.
Da kan intet nytt liv spire frem.
De åndelige kreftene finner ikke rom i herberge.
Vi må rydde vei for velsignelsen,
Rense brønnen.
Vi må la det ufruktbare bli fruktbart.
Vi må rydde bort årsaken til dommen,
Så vi kan leve og vokse.
Der finnes ingen tilvekst i menigheten vår.
Åndsstrømmen som jager oss, må siles.
Vi må velge bort de usunne kanalene,
Så følelsene igjen kan bli vekket,
Så våre liv kan bli synlige,
Så lyset kan skinne i våre ansikt.
Når kilden gir usunt vann, dør vi som gras.
Vi mister målet av sikte.
Men nytt liv tennes ikke uten smerte.
En by uten barnefødsel, uten barnepludder,
Er en verden uten håp.
Uten Kristi kjærlighet får prege oss,
Kan ingen bli velsignet.  
Vi skal tjene vår egen tid.
Vi skal ikke forevige alderdommen,
Men fornye oss i et stadig voksende liv.
Vi skal gjøre veiene jevne for nye generasjoner.
Vi skal rense våre hjerter, så vi kan se nøden,
For kongen kommer snart.
Side 26.
MIN ELSKEDE
Min elskede ser meg i båten,
Lyser imot meg og ler.
Alt gråvær forsvinner i havet,
Og livet blir en herlig lek.
Min elskede kommer imot meg
Med modne hofter og bryst.
Mitt hjerte tikker i vemod.
Hva er det nå jeg har gjort?
Min elskede bøyer sin vilje
Og lyser med hud og hår.
Vår kjærlighet blinker i sivet,
Der Moses ble født for oss.
BLOMST
Små blomster på marken lyser,
Små menneskebarn er liv.
Lykken skal stige på himmelblått hav,
Og blomsten skal lyse fra vugge til grav.
Min kjære skal aldri visne.
Og blomsten ser.
Myriader av barn skal pludre og le,
Sette nye spor.
De hever sin stemme over fjell og dal
Og vinker til oss.
Blomsten har øyner,
Og smiler til alle med varme og glød.
Det er en lykke å finne den rette blomsten
Til vasen din.
Ja, selv om den ene aldri skal vandre,
Så er vi født til å være to,
Og elske den vi har kjær.
Vi skal bære hverandres lykke, og byrder,
Så lenge vi lever,
Og blomsten skal fylle vårt hjerte med liv
Til alt blir nytt.
Side 27. 
EN ROSE
Jeg gir deg en rose
Før verden går under.
Ordene deler jeg fritt med alle.
Mitt hjerte forteller om livet,
Om tegn, og en åpen dør.
Jeg skjelver som trær i vinden
Og glemmer å takke.
Jeg skjelver av ømhet.
Tilgi meg du som hater synd,
Og gi meg nye krefter.
En rose gir lengsel,
Og vekker mitt tunge sinn
Til frydefull latter.
Tilgivelsens beger er kjærlighet,
En hellig rose fra Gud.
NYE ØYNER
Jeg vender hjem.
Hver dag er et skritt på veien.
Jeg hever meg.
Med bankende hjerte får jeg se
Det nye Jerusalem.
Fremtiden ligger i troen,
I kjærlighetens fullbrakte verk.
At vi kan vende hjem er en gåte.
Horisonten lyser av Ham
Som har gitt oss alt.
En nyreist portal skal skinne
Og vinke, ”Velkommen hjem”.
Med nye øyner skal vi skue
Det nye Jerusalem.
I tankenes hav er himmel,
Det prektige paradis,
Hvor alle, den frelste skare
Skal møtes og prise hans navn.

Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp3 (s.20-23)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp3 (s.20-23)*Sigve Lauvaas
Mandeltreet blomstrer-Ill.
Side 20.
FØDSEL
Jesu fødsel. La oss feire.
Født er frelseren til jord.
Lyset skinner. La oss skinne.
Preg du oss med dine ord.
Født i nye hjerter, rene.
Vasket bort er mørkets makt.
Vi skal leve for å leve,
Evig født i Jesu blod.
Jesu fødsel gir oss håp.
Jesu fødsel gir oss dåp.
Vi er renset for å stige
Inn i Himmelparadiset.
Takk for ordet, takk for gleden
Å bli født på ny en dag.
Troen gir oss evigheten,
Kjærlighetens nådebad.
JEG HETER
Mitt navn skal ikke nevnes.
Mitt sørgebånd skal graves ned.
Jeg puster dypt,
Og rekker mine armer mot stjernene,
Og priser Gud.
Jeg ber om fred.
Jeg har en lengsel i mitt bryst,
Å komme nær mitt folk.
Jeg vil vokse steg for steg
Mot Israel.
Min visdom vil bli ord av gull
Når alt blir nytt, og jeg er der.
Mitt flagg skal vaie fritt en dag,
Og fargene skal flettes inn i mor sin vev
Som søsken over hele jord.
Mitt navn skal fødes i ditt navn
Som skapte verden med et ord.
Bli lys, bli lys.
Se barnet vokser, det er vår.

Side 21.
FARGER
Fargene brenner til høsten,
Og solen flammer i hav.
Hver farge i våre hjerter
Skal komme for en dag.
Vi brenner for hverandre i håp og kjærlighet.
Vi kjenner at vi elsker det øye ikke ser.
Vi brenner for en farge som lever i vårt indre.
Vår lengsel gir oss krefter for liv og evighet.
SPØRSMÅL
Alle spørsmål skal finne svar
I dagens lune hytte.
Skogen er mitt hjerte,
Havet er min port til livet.
Fjellet roper i mitt bryst. Her møter jeg Vår Herre.
Hva skal jeg si ved reisens slutt,
Når kledningen er ferdig?
Om ormen dreper, krigen rår?
Så vil jeg møte mine barn,
Og kjenne den som elsker meg
Blant tusen.
Velskapt skal jeg springe på grønne enger.
Hver morgen skal jeg møte ved brønnen
Og drikke meg utørst.
Mine søsken skal finne svar
I drømmer og syner, før alt skal åpenbares,
Og vi er i en ny kledning.
Skogen brenner, husene brenner, byer blir lagt i aske.
Men nye rom åpnes, og nye trær spretter ut
Før alt blir forvandlet til Edens hage
Med frukter av alle slag, med hjerter
Som bøyer seg mot hverandre
Og kysser den evige, som elsker oss
Blant tusen.
Side 22.
SE MEG
Se meg. Sånn er jeg.
Det er mitt liv.
Jeg ble født av en kvinne
Og vandret i lyset,
Helt til jeg sloknet ved porten
Og kjente meg trett og matt.
Jeg har sovet lenge nå.
Se meg i byen, på vei til trikken,
I undergrunnen, i hagen
Når jeg plukker de første blomster
Fra bedet til mor og far.
Se meg mens jeg lever. Smil til meg
Som en blomst fra skapelsen.
Se meg med kjærlighet.
Vekk mitt hjerte for mine søsken.
La oss favne hverandre i dag,
Mens det ennå er tid.
Se meg nyvasket og ren på veien
Til en gammel enke, en bror i nød.
Se den som løfter korset
Og bøyde seg i støvet for oss
Før vi ble født.
MANGLER
Er du den brikken som mangler
I puslespillet, og trenger å fødes på ny
For å passe inn?
Er du tomrommet som fylles litt etter litt
Når det lysner, så vi kan se klart?
Gi meg nye øyner, så jeg kan se
Hva som mangler i livet mitt,
Hva som gjør at alt går så trått?
Lær meg din visdom, så jeg kan velge det gode.
Gi meg ordet som mangler i fortellingen
Om den barmhjertige samaritan.
Er jeg den som mangler for å oppleve underet
Se veien videre? – så gi meg et svar.
Når jeg ser ditt ansikt, vet jeg
At jeg er høyt elsket.

Side 23.
OPPSLUKT
Jeg er oppslukt av deg.
Dine klangfulle vers
Gir meg styrke og ro.
Bær meg til stranden,
Mot stjerner og Gud.
Jeg er et frø i ditt vindfulle hus.
Følg meg på veien, lær meg ditt ord.
Gi meg din visdom, din hellige tro.
Lær meg å velge det rette.
Jeg er oppslukt av toner,
Musikken fra deg, fra skapelsens under
På hele vår jord.
Gi meg et hjerte som lever og elsker
Alt som er rent, hvert lys
Fra din himmel.
Følg meg med regnbuen over vår jord,
Helt til jeg skuer ditt ansikt.
Gi meg din melodi gjennom livet,
Og kle meg til engledans.
FØDT
Ble du født som et frø, en spire, en blomst
Som skinner fra jorden som stjerner?
Ble du født av lyset som åpner jorden
Og beveger våre søsken fra den dypeste søvn?
Du skal finne husly for natten,
Og ordene skal åpne din dør.
Du skal være min øyensten, min glede,
Og fødes på ny i min sjel.
Du er en sol på jorden, en gnist, et spor
På en uendelig vei.
Du er mitt barn som fødes, og plukker aks i åkeren.
Snart er du en tjener i vinternatten.
Du ble født til å søke husly, og jeg åpner døren.

Ditt hjemland skal være mitt hus til evig liv.