Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives Februar 2014

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.2-3)* Sigve Lauvaas

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.2-3)* Sigve Lauvaas
Richard Larssen-Ill.
2.
VIND
Når vinden blåser på Stadt
Åpner jeg hånden og flyr
Mellom menneskene som kommer
For å utfolde sitt liv
I øyeblokkets formløse sirkus.
Når vinden blåser mitt liv
Er jeg våken, og rører ved brodden
Som stuper i hav
Og vokser til en sky som driver
Alle tankene bort i stillhet.
Her hviler jeg i vindens pust
Som åpner himmelrommet
Til en oase for mystikk og drøm,
Hvor bildene kommer tilbake
På lydløse vinger.
TID
Tiden etterlater spor hvert sekund,
Mens vi taues inn i forkledningsrommet
Og blir synlige som sol og måne.
Gjennom internett møtes vi over alle grenser
Og fortsetter samtalen om nåde
Som en del av livet.
Tiden skremmer oss ikke, for vi er invitert
Å bli med på seilasen fra første stund,
Til frihetsklokkene ringer.
Vi går hurtig egne veier, og alderdommen
Haler inn på oss, til vi møtes igjen som søsken
Og tiden skriver hele navnet.
Tiden minner om deg og meg på fisketur,
Og livet ligger foran oss i drøm og syner
Helt til vingene blir klippet av.

3.
SKRIFT
Tiden etterlater en skrift
Som er synlig for alle.
Det er en lysstripe av gull
Som kler navnet på gravsteinen.
Takk for alt: for invitasjon, inspirasjon,
Den tiden vi hadde sammen.
Takk for skriften på veggen
Som fortalte om himmelens bue.
Tiden er et værkart for livet.
Så lenge vi er her, er tiden med oss
I drømmer og syner. I alt er vi sammen
På veien til en blomstrende eplehage.
GLEDE
Vi erfarer glede, og føler at vi blir tatt bort.
Vi snakker med Monet og Munch
Og flyr i den fargerike regnbuen.
Vi blir inspirert å være en del av skaperverket.
Selv om vi bare er brikker, er vi en del av kunstveket.
Vi lyser med hele kroppen, vi lyser
Gjennom alle tider på lerretet
Og stiger i erkjennelsen av at vi bare er
Den vi er, den ene fra skapelsen.
Når barnet kommer, er gleden så stor
At vi nesten ikke finner ord.
Blomster får tale, musikken får tale.
Sangen toner fra hele byen.
Vi er blitt en familie. –
Jeg har fått en bror.
LIVET
Jeg har levd nesten hele livet i Montana,
Og ble tidlig kåret til en av de få,
Men alle dager har jeg opplevd sammen med noen
Rundt omkring på kloden. – Vi er jo i samme båt.
Og båten heter livet. Jeg har utsikt bakover

Og fremover, så langt øye ser.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.1-2)* Sigve Lauvaas

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.1-2)* Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill.
INVITASJON
INSPIRASJON

MEDITASJON
SYNER
DRØMMER
POESI
2014
Sigve Lauvaas



Nobel Forlag


INVITASJON
1.
Jeg inviterer deg til min verden.
Når vinden blåser, som i dag,
Er det best å være inne
Med en god bok ved peisen.
Du hilser dine naboer når du treffer dem
Med et smil, med et ord om vennskap,
Kjærlighet. Og ditt hjerte blir fylt
Av glede, inspirasjon og drømmer.
Jeg inviterer deg til middag,
Til kaffe eller kvelds.
En blåtur i vinterkulden, i sommersol,
Er heller ikke å forakte.
Du er lys og smil i ditt nabolag, en åpen dør
For alle som trenger et smil og en hånd.
Og du får nye krefter av å løfte
Tidens øyeblikk over jordskorpen.
2.
Det inspirerer at du får dekket dine behov.
Midt i vår travelhet kan vi finne stillhet
I kjærlighetens kunst.
Om vi tar oss tid for hverandre,
Vil velsignelsen flyte over oss hele tiden,
Og livets mening løfter oss til Gud.
Det inspirerer å oppdage menneskene rundt oss,
Det som er innerst i hjertet blir en åpenbaring
For den som har øyner og et åpent sinn.
3.
Vi kan meditere over de dypeste behov.
Stillhetens rom blir en oase
For den som søker sannhet og visdom.
Derfor, la oss gå inn i vårt indre med frimodighet,
Så vil freden komme til oss
Med syner og drømmer.

http://www.sigvedikt.webs.com/
Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.45-45) * Sigve Lauvaas

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.45-45) * Sigve Lauvaas
Richard Larssen- Ill.

SMIL
Ditt smil var åpne dører til ditt hjerte,
Og jeg fikk komme inn i varmen din.
Du dekket bord for meg i det nye landet,
Og jeg ble fylt av kjærlighet og lengsel.
Nå vil jeg fange alle smil i verden.
Det er livet mitt, og at jeg elsker deg.
Og jeg vil bygge hus for fattige og syke,
Så de kan åpne dører med et ekte smil.
GÅ
Hvor langt må vi gå for å finne nærhet
Og varme hender?
Hvor er ordene som skaper varme
Og gir trygghet på veien?
Hvem er verdig å se lyset
I nåden som du gir?
Hvem er jeg når kvelden kommer,
Og alle skyene er mørke?
Hvem er jeg i puslespillet
Som lyser med hvite og mørke brikker?
Hvor går jeg når føttene svikter
Og der er ingen å klamre seg til?
NAVN
Et ord er et navn, et navn er et ord
Som fanger min oppmerksomhet,
Som jeg griper med lengsel.
Navn er en historie, en bok, en lengsel
Fra perm til perm, som et helt liv,
Som et speil fra den første morgen
Ansikt til ansikt med skaperen,
Hjemløs, men ikke alene.
For ordet var alt, hele bygningen, universet.
Og jeg var et navn, et lys fra evighet.
 
Richard Larssen-Ill.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.42-44) * Sigve Lauvaas

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.42-44) * Sigve Lauvaas
Sollys på veien.Ill.

42.
ELSKE
Hvis du elsker hele meg,
Finnes ikke lys eller skygge mer.
Hvis du elsker meg alle dager,
Så vil lykken komme til huset vårt.
Elsk ikke bare en del av meg,
Elsk alt du kan favne med kjærlighet,
Så er du et lysende speilbilde
Fra den første morgen.
VEV
Alle er vi en vev.
Tusen usynlige tråder
Forteller hvem vi er.
Vi er i denne veven
Og lyser som et bilde i rommet,
Og beveger oss med hastige skritt
Med stråler av lys.
Fargene gjør oss levende.
Vakrere blir vi aldri under solen.
Det er nå det gjelder.
Hvert minutt er dyrebar tid.
ORD
Ett ord er mer enn stemmen.
Navnet er mer enn hele verden.
Livet er som en oase for kjærlighet,
En flamme som brenner fra skapelsen
Og former oss hver dag til den vi er.
Ordet gjør oss til mennesker.
Og vi snakker på mange språk.
Ett ord er mer enn tusen år i luksus.
Det er med ordene vi erobrer verden
Og kjenner at vi lever for hverandre.

43.
HEI
Hei, her er jeg når natten kommer
I eplehagen din.
Her vil jeg danse i morgensol
Og være vennen din.
Hei alle mennesker, hele jorden,
Nå er jeg på tur igjen.
Jeg skal erobre et fjellparti
Med utsikt til vennen min.
EPLEHAGEN
Jeg lever i eplehagen
Og tenker på kjærlighet:
At en gang må du komme tilbake,
Og jeg skal være der.
Du og jeg er venner fra skapelsen,
Og begge har lauv som spirer
Og lyser som modne epler
I hagen din, og min.
LYS
Brenn lys for de levende,
Gi blomster til alle dager.
Hvert sekund er en lykke i livet
Som aldri kommer tilbake.
Du er et lys, et hjerte
Som banker god dag, og farvel.
Ta vare på gode minner
Og lev før det blir kveld.
Lev mens du er rørig i kropp og sjel
Og kan reise med lys i staken
Sitt ikke fast i stolen din
Som et gammelt fjell,
Men lys for hele verden i dag
Mens du ennå er vaken.
44. 
VEIEN
Jeg har en vei å gå,
En bro å komme over.
Rommet mitt må fylles opp
Så jeg kan være trygg
De neste hundre år.
Jeg spiller i orkester,
Og flere er på lag.
Jeg øver for meg selv i smug
Og lærer litt av hvert,
Men veien må jeg gå.
Alene må jeg gå i myr
Og over høye fjell.
Mitt ansikt stivner snart
I kulde, frost fra nord, Sibir.
Men målet er å komme hjem.
Jeg går mitt liv, min vei
Under skiftende skyer.
Tiden driver min ømme kropp
Som en rømling fra alt,
Som en fugl på flykt.
Jeg går over vidder og pass
Og lærer å tåle motbør.
Men vandringen gjør meg svak
Og øynene svikter i høyden.
Jeg puster for livet nå.
Veien går over fossestryk,
Og jeg er alene, en munk.
Jeg prøver å berge min sjel,
Og våkner når dørene åpnes
Og noen smiler til meg.
VARME
Smil er som varme i peisen,
Som gnist i en døende brann.
Jeg fanger smil i verden. Det luner
Mitt hus, mitt hjem. Alle som vil kan smile.
Smil skaper strømmer av kjærlighet
Som smelter vinter til vår
I ditt islagt hjerte.
Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.39-41) * Sigve Lauvaas

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.39-41) * Sigve Lauvaas
K.Herredsvela-Ill.

39.
FARVEL
Hvordan har du det?
Farvel. Vi snakkes snart igjen.
Alt dette prat om avskjed.
Så enkelt å gå fra hverandre.
Et signal, så er det gjort.
Toget går som en rulletrapp.
Tiden tar oss med til neste etasje.
Hva venter oss der?
Hvem møter vi på stasjonen?
En ungdom, en på åtti?
Når livet slutter, er vi til stede
Og tar farvel i hjertet.
Farvel er en tynnslitt hilsen
Som alle må lære
Før de skal fly.
LEVE SAMMEN
Leve sammen på trass,
Uten et ord i bagasjen.
Bare leve ved siden av hverandre
Som mennesker av i dag,
Med hver våre interesser og nederlag.
Leve sammen mens tiden går,
Og kjenne på kroppen at noe er galt.
Det var ikke slik, ikke slik.
Livet skulle forandre mennesker
Som en brøddeig.
Siden skulle alle være spiselige,
Og til slutt helt oppbrukt.
Når kraften er borte, og lyset
Er som en hengebjørk på kanten av stupet,
Da kjenner vi avmakt og frykt før døden,
Som kommer brått for noen.
Men når vi lever sammen
Må vi lære å stave hverandres språk,
Så ikke treet faller
Som en usynlig veiviser.
40. 
SORG
Jeg har sorg
Og kjenner kulden mot min hud.
Jeg sover under dun
Og våkner med en blid sol.
Likevel kjenner jeg meg svak.
Jeg forfører ingen i min sorg,
Som alle kan se.
Jeg føler redsel av stjerner
Som banker på døren og vil inn
Og se meg naken.
Jeg har sorg, for lysten
Til å gripe det umulige er borte.
Jeg bare lever som en hest
På beitemarkene,
Og ingen rir på meg.
JEG LEVER
Jeg lever ikke noe slaveliv,
Selv om jeg står opp hver morgen
Og legger meg når mørket faller på.
Jeg vet ikke hva som venter meg
På veien til de andre.
Jeg lever på fjellet, i byen,
Men er alltid alene,
Og spør etter deg hele livet.
Det er normalt å begjære som en ugle
Alt som er vakkert og lyser gull
Gjennom tretoppene.
Jeg lever, og vet innerst inne
At jeg har tapt slaget om kornåkeren
Og den grøderike høst.
Jeg bare lever for å samle krefter
Til den siste reisen.
Jeg står ved kilden, som er en oase
For min arme sjel. Jeg lengter
Å se himmelen blå
Med min elskede som en varm hånd,
Som et morsøye i eplehagen.

41.
ALT
Hvis alt som er bak låg foran,
Skulle verden så visst bli ny.
Hvis alt var en lek,
Skulle jeg brukt hvert sekund.
Hvordan har du det, er et vanlig spørsmål
I de gamle sin leir.
Jeg trekker meg litt tilbake
Og sier: Alt er som før.
Alt er som havet, på vandring
I livets karusell.
Her gjelder det å kjenne pulsen
Og vite hvem vi er.
Hvis alt er et sirkus, vil noen ikke tro
At solen skygger for oss. Alt skygger for solen:
Til og med en spurv blir sett
Av det himmelske øye.
ALLE
Om alle var en øy i havet,
Ville havet bli fylt av prikker,
For alle vil stikke seg frem.
Da er det vår i hagen
Og syke blir friske i hast.
Se, alle vil sette frø i jorden.
De vil leve videre i neste ledd.
Slik kan snøballen rulle
Til alle har fått sitt høyeste ønske:
Å komme øverst på pallen.
EVIG TID
Vi kjenner ikke tiden, men lever i den
Som en tone fra rommet.
Tiden renner i våre årer som en strøm av ord.
Stille kommer tiden til oss, og stille
Lar den oss bli tilbake,
Som et glass fylt av vann til evig tid.
Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.36-38) * Sigve Lauvaas

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.36-38) * Sigve Lauvaas
K.Herredsvela. Bli Synlig

36.
SYNLIG
Synlig på nett.
Gud hvor synlig jeg skal bli.
Jeg skal bruke tid og krefter
Til å lyse, være synlig
For de mange som jeg treffer.
Noen treffer kanskje deg.
Lys med øyner, ører, navle.
Si at også du er en av dem
Som trenger noen.
Selg ditt hjerte for et navn.
Gi din tid, og alt du eier.
Selg din båt, din hytte, biler.
Alt du trenger
Er å være den du er.
Synlig, synlig. Gi tid til andre
Som en venn,
Og kanskje treffer du den rette
På din vei fra A til Å?
Alle trenger noen. Og du vet
At noen går forbi og tenker:
Kanskje noen banker på?
Velkommen inn.
Du kommer synlig,
Og ditt ansikt er så fint og flott.
Jeg elsker alle mennesker
Med et hjerte av gull.
Du er synlig,
Og kanskje kommer du i kveld?
VAKKER
Du er den vakreste her i verden.
Og når alt forgår er du igjen
Som et minne, en blomst, et speil.
Du er synlig gjennom alt. Du var, er og blir.
Jeg er forelsket i din kropp. Ditt ansikt
Gjør meg ellevill og glad. Du er vakker.
Med melkehvite tenner lyser du,
Og er synlig over hele verden.

37.
REIS
Nå synger vinden i lyktestolpen,
Nå reiser lauvet i lund og li.
Og vintersnøen har lagt sin kappe
På Galdhøpiggen og Glitretind.
Igjen står trærne. De er så nakne.
Og alle menneskene pakkes inn.
Og frosten kommer med lysestake
På himmelhvelvet, og nordavind.
Og noen reiser, og noen kommer,
Og lyktestolpen skal vise vei.
Vi har en uro når lauvet faller.
Snart reiser alle for fulle seil.
BARN
Vi må ikke glemme barnet,
Men løfte det fram i lyset,
Kle det med ull og silke
Og gi det et bibelsk navn.
Det bor en gåte i barnet
Som ingen helt blir klok på.
Men tiden vil vise alle
At barnet er helt originalt.
Du kom med den nakne kroppen,
Et barn fra den hellige byen.
Jeg vasket deg ømt, og kysset
Din panne og dine hender.
Alt var som et helt orkester.
Du vekket mitt blod. Jeg roper:
Nå kommer min Gud i barnet
Og jeg er en knopp i skogen,
Et frø i den store verden.
Jeg lever i overflod.

38.
ROP
Jeg skjelver, roper i vinden.
Jeg ser en perle som lyser.
I skogen er tusen stjerner,
Blomster på alle kanter.
Jeg ser at du kommer. Jeg roper
Navnet med alle strenger.
Jeg skjelver og gir deg kappen.
Jeg fryser, og du er naken.
Slik kom du opp av vannet,
Og livet favnet ømt ditt hjerte.
Nå lyser alle grønne trær.
Og du er navnet jeg roper.
LYSET
Ta med deg lyset.
Ta med deg alt lys du makter å bære
Inn i huset, i stuen, i alle rom.
Og favn dette lyset med hjerte og sjel.
Så vil lyset vare evig
Og du vil kunne gå ut og inn
Som Ester og David,
Rakel og Salomo.
PLOMMETRE
Nå er plommetreet ferdig.
Tusen plommer har sett lyset,
Og lauvet faller av.
Sevjen renner ned i roten
Og blir der til neste vår.
Hvert plommetre er som en mor
Som gir av seg selv tusen gaver,
Og venter ingenting igjen.
Det er livet som går sin gang
Og avslører skapermakt.
Der er ånd i alt liv,
Og ånd kan flytte fjell.
Vi er som et plommetre, og gir alt.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.33-35) * Sigve Lauvaas

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.33-35) * Sigve Lauvaas
K. Herredsvela: Lys over jorden

33.
SKAPES
Du er Gud.
Jeg skapes hver dag,
Skapes og skapes.
Iblant er jeg fjern,
Iblant er jeg nær.
Du ser meg, og løfter meg fram.
Jeg skapes som steiner og fjell
I ditt mektige verksted.
Mitt ufødte barn vil jeg møte igjen.
I dine hender
Formes vi til å elske.
LYSET
Lyset kommer,
Og jeg ser ditt verk.
Rynkene i ansiktet
Skremmer ikke lenger.
Trærne som vokser opp,
Og alle barn i verden
Skal få sin tid.
Vi er fanget i rommet.
Og lyset holder oss levende
Med avleggere i tusen ledd.
Lyset gir oss kraft
Til å helbrede.
Og hjertet mitt blir til liv
Gjennom ditt ord.
GNIST
Hva skal jeg med en gnist
Som aldri gir varme?
Hva skal jeg på jorden,
Uten noen å elske?
Min kropp brenner av ubrukt kraft.
Jeg tæres av alder, men ordet
Gir visdom til varig glede. 

34.
DIKT
Jeg har lagt diktningen til side
Og prøver å fylle alle tomrommene i livet.
Jeg utelukker ikke feil,
Men jeg vil ikke grave meg ned med det første.
Jeg vil debutere mens jeg ennå er ung
Og har livskraft som en ørn.
Jeg lever på minner, men glemmer ikke
Det som ligger foran, og jager mot målet.
Endelig skal jeg få ofre tiden
Til en ting jeg interesserer meg for.
Diktningen får komme i andre rekke.
Men lys må jeg ha i rommet for å overleve.
ØYNER
Dine uskyldige øyner
Holder meg våken, snakker til meg
Gjennom natten, gjør meg sterk og opprørt.
Jeg vil finne deg i denne verden
Med øyner som fester blikket på ordene
Som flyr med vinden, og leser skriften.
Øyner som forstår alle språk
Skal lose meg i havn på andre siden,
På gullkysten, der frihetsklokkene ringer.
Dine øyner skal fylle meg med kjærlighet
Og bære meg over alle fjell
Som en lysets engel, som en vårkveld i hagen.
DAGER
Dager som er fylte med frukt
Skal komme tilbake,
Og himmelen som er fylt med lys
Skal fylle min sjel
Som tørster etter kjærlighet og kraft
Fra åndens verden.
Dager skal gi rom til å møtes som gjester
Før oppbruddets time.

35.
ROP
Hvem hører når jeg roper?
Skogen kan ikke ta imot min klage.
Fjellet er lukket.
Regnet siler ned, og vinteren kommer
Med tydelige spor.
Rop i natten blir overdøvet
I glansen av stjerner.
Alt jeg roper blir til tårer og regn
Som elven tar med seg.
Og jeg er aleine igjen.
Ensomheten kveler mine rop
Fra fødselen til i dag.
Med skjelvende hjerte tar jeg imot 
Stemmen fra viddene.
Mitt rop er ekko i vinden.
DRØM
Kanskje drømmene faller ned som regn?
Jeg venter å se alt som renner inn
Som drømmer og dikt
Som skrift på veggen, som spor
Jeg kan regne med.
Kanskje kommer drømmer
Som hastige skyer og regn i dagen?
De siver ut gjennom vinduet
Og blir borte som dugg for solen,
Og jeg er igjen alene.
En drøm kan kverne flere netter
Og blusse opp som branntomter,
Så jeg våkner.
Da er jeg svett og ør, og tørster etter vann
Som en skjelvende åker.
Drømmen drikker mitt blod,
Og jeg blir mager og tørr i ansiktet.
Liljene på marken dør, og stjernene
Daler ned som regn over jorden,
Og huset mitt blir støv og aske.