Date archives Mars 2014

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.27-30)* S.Lauvaas

Mars 8, 2014

Richard Larssen-Ill.

27.

ROPER

Både mørket og lyset roper

Mens jeg skriver brev til en stjerne.

Jeg tenker med lange armer

En vanskelig drøm.

Å leve i dette rommet,

Får meg til å ransake sjelen.

Og jeg skjelver i vinden

Når de roper mitt navn.

Der er noen som roper i millionbyen

Etter den ene som går forbi.

Og vinduene er åpne hele veien,

Så alle kan se min kropp.

De roper, og stirrer på mitt ansikt

Som synker stadig dypere,

Helt til solen kommer tilbake

Og gir meg et kyss.

MEG

Dette er meg.

Dette er min sang, mine ord.

Jeg skriver navnet.

Mitt hjerte skriver til alle

Som elsker poesi.

Jeg skriver om å være

På veien til Jerusalem.

Udødelig går vi her nede

Og lyser hver for oss,

Så øynene sprenges av glede

Over å være født.

Vi streifer langs veien

Og er en etterklang av Mozart.

Jeg hører stemmer fra skogen,

Og stillheten etterpå

Ta meg med til mystikkens verden,

Hvor jeg hører hjemme,

Og bli med til Jerusalem med sang.

28.

KART

Hun tar fingeren

Og peker på sitt land.

Hun byr meg en kopp te

Og forteller om de steinkalde vintre

Ribbet for fjell og skog.

De lange slettene våket over oss,

Og tok imot vårt frosne ansikt

Tidlig og sent.

Knoppene på de forblåste buskene

Var som et smil om våren,

Og alle hadde et håp

Om å slippe ut.

Hun vet ikke hvor lenge verden kan tåle

Dette som skjer bak murene.

Mennesker forsvinner

Som rustrøyk i vinden.

Men hvor blir de av alle

Som har levd under den kaldblåe himmelen?

Hvor ble de av?

Hun tar hånden min,

Og ber om nåde.

Men jeg er ingen fangevokter.

Det visste hun nok.

Og i det stemmen blir svakere

Setter hun i å gråte.

Det gjelder ikke oss nå lenger,

Det gjelder våre søsken.

Det jeg ikke forstår,

Vil en gang bli åpenbart.

Kanskje får jeg hilse på flere

Som har opplevd samme skjebne,

Og overlevd galskapen.

Deres kappe er som et sørgebånd

Over levende og døde.

Men verden vet ikke sannheten.

Den er grusom for noen.

Mennesker råtner levende

Og blir borte, som avskårne blomster.

29.

LEVENDE

Til tross for alt er Gud levende.

Alt det vakre rundt oss

Får en høyere dimensjon.

Jeg vet at jeg lever

I ydmykhet over ordet.

Det følger meg som en lykke på veien

Til blomsterhagen.

Når jeg ser meg rundt

Blir jeg forvirret og skjelver.

Jeg kjenner sorg over alle

Som er levende døde,

Som ikke kjenner sannheten.

Men søsken omfavner meg,

Og jeg kan selv omfavne noen

I den brennende sirkelen,

Der lyset aldri slokner.

Langsomt går det inn over oss

At vi må komme de fremmede i møte,

Så de ser at vi er medmennesker

Og har mye å gi.

VANDRING

Jeg vandrer i den kalde byen,

Og ser mørke smug

Som et skjulested for fattige.

Men alt er en revy.

Jeg vandrer som en fremmed

Og opplever at jorden forsvinner

Under meg, og ensomheten roper

Fra alle ledd i kroppen:
Hvem er jeg? Hvor går jeg?

Livet er en vandring over de syv hav

Med bølger og dystre smug.

Men en gang vil jeg finne frem

Til det lovede landet.

Jeg har en drøm om å modnes

Som frukt i eplehagen,

Og at gullporten blir åpnet for meg.

30.

INGENTNG

Ingenting er nytt,

Alt kommer igjen.

Ingenting er sirkel eller bue.

Våre skjeve hornhinner beviser det.

Ingenting er som det var,

Eller som det kommer til å bli.

Alt går langsomt frem

Og baner vei for omfavnelse.

Vi tjener livet, og nøler ikke.

Vi søker lykken, og drives frem

Av en brennende sol.

Det er vellyst, vår ydmyke stolthet.

Ingenting er uten et hjerte.

Alt er et offer, en drøm om å bære

Verden med ord som forvandler

Og skaper på nytt og på nytt.

ALENE

Jeg er alene.

Der finnes ingen for meg

Som er god nok,

Som drikker fra kilden av lengsel

Etter stadig mer gull.

Jeg er alene gjennom alle byer og land

Og speiler meg i sol og måne.

Min magre kropp sover i ørkensand

Og våkner i brennende solskinn.

Jeg er en frukt av oasen

Som stadig holder liv i menneskene.

Jeg er alene på et høyt fjell

Og kjenner ingen Gud.

Likevel ber jeg om vinger

Så jeg kan fly tilbake.

Jeg kan ikke leve uten det lyset

Som opplyser verden til visdom.

Og under skjer hver dag rundt omkring

Så lenge frukten modnes i navnet.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.24-26)* S.Lauvaas

Mars 8, 2014

Lys langs veien-Ill.

24.

MISTET

Enhver vil en gang miste noen.

Familien er sårbar.

Vi tvinges en gang til å miste

Det kjæreste vi har.

Livet er skjørt.

Vi velger ikke bort livet,

Men en som styrer velger

Når tiden er kommet. Da gjelder det

Å ha den hvite kledningen klar.

Vi skal utstyres, og legges i jord.

Og presten messer:
Av jord er du kommet,

Til jord skal du bli.

Så er vi ribbet tilbake.

Og de som er igjen har tårer i øynene

Og forteller om den gang

Snøen var en meter dyp

Og de døde måtte bli på venterommet,

Som flyktninger.

Men, etter en streng vinter går livet videre.

Våren åpner våre porer, og hjerter,

Og synger naturens lovprisning

Fra morgen til kveld.

Da er vi tilbake, vennlige,

Og hilser vår nye drøm velkommen.

Et barnebarn er på vei.

SAMTALE

Av tusen sjeler

Er en samtale noe spesielt.

Et møte med et annet menneske,

Via en kanal med ord, er høytid.

Vi er i en guddommelig sfære

Og kjenner og føler med kroppen.

Vi ser skriften tydelig. Og lyset favner oss.

Selv i den tause samtalen er vi nær,

Og kan ta til oss stemningen

Som kommer ned i det aller helligste.

25.

SOLEN

Solen er ikke borte.

Den er i oss.

I mine ord er solen.

I alt jeg gjør, lyser en sol.

Jeg leser med solen,

Og sover når jeg er trett.

Men solen sover ikke.

Den bare smiler.

Når blomstene spretter

Er solen nær,

Som en jordmor,

Og viser vei for alle.

DAG

OM dagene blir borte,

Kommer nye.

Alt levende møter dagen

Og fyller sine lunger med fryd.

Dagen kommer

Og fordeler seg likt til alle,

Som på et barnehjem.

Dagen gir og gir

Til der ikke er mer å gi.

Da er øyelokkene igjen.

Døren er åpen for alle vinder

Til forvandlingen.

Og greinene blir fylt av epler

For hjemløse sjeler.

MEG

Vil du lete etter meg,

Må du lete etter ordene mine.

Der bor min sjel.

Ordene er frø som blir spredd for vinden.

Men ordene blir fanget, og gløder

I ny jord. Det er mitt testamente.

26.

VELKOMMEN

Velkommen til jorden.

La oss leve med engler

Og bli kjent med skyer

Og stjerner.

La månen ro på himmelbuen.

Kom til en forlokkende vår

Med knopper og blomst.

Kom til en stillferdig aften

Med kjærtegn.

Velkommen med himmelske syner,

Og vekk oss fra nederlag.

Kom med ditt smil

Og forkynn håp for slekten,

Som tørster etter rent vann.

LANDSKAP

Vi er i landskapet som en tone

Fra et stort orkester,

Og lever i denne musikken

Som en orkide eller liljeblomst

Med høy stengel.

Vi søker lys fra fjelltoppene

Og kryper inn i vårt eget skall

Når natten kommer.

Vi blir kjærtegnet av sol og måne

Gjennom hele livet,

Og vokser som menneske

Inn i den sammenfletta veven

Som stråler imot oss.

Våre øyner, vår kropp er en stjerne

Som lyser i landskapet.

Her kjærtegner vi hverandre

Mens himmelen vokser

For å gi plass til alle.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.21-23)* S.Lauvaas

Mars 8, 2014

Livet – En båt

21.

BEGEISTRET

Jeg har ingen hund,

Men beundrer de som har

En gammel bestemor.

Det er fint å ha et slektstre

Å hvile skuldrene på.

Å holde styr på alle onkler og tanter,

Barn og barnebarn,

Krever en masse tid

Men det gir mye glede tilbake.

Jeg er begeistret for alle som vil

Bygge hus i alderdommen.

Hvorfor ikke bygge når en har råd?

Hver tid har sine bekymringer.

Å bygge hus for fremtiden,

Gir et godt ettermæle.

Ord kommer inn i alle sammenhenger.

Til og med i kunsten

Er ord godt anvendte smørbrød.

Vi kan feste ord til bildet,

Eller omvendt. Jobben må gjøres

Før utstillingen.

Hver dag skal vi veies og måles

For det vi ha gjort, eller ikke gjort.

Godmodige står vi og venter

Til resultatet blir opplest,

Og vi kan hilse hverandre med et smil.

For alle er best

Etter sitt eget kart.

ØYEBLIKK

Hvert øyeblikk er et minne.

Hvert ord er poesi. –

Kjære, lytt etter knitringen.

Lytt etter livet som går forbi,

Og vinden som synger.

Lytt etter din egen stemme.

Du er kjærlighetens tempel.

Hvert øyeblikk er en venn.

22.

FJELLMOTIV

Bratt terreng, skrått landskap, bølger.

Gras i vind. Flammeblått hav,

Og en himmel som reiser seg

Trygg, etter natten.

Utsikten mot Skykula er perfekt.

Jeg vil ta meg en tur i saulandet, og se

Slette på slette, der barna gjette i gammel tid.

Nå kommer solen opp.

Horisonten går vi glipp av i fjellet

Når skoddebankene maler landskapet,

Og vi er alene i mystikken

Som favner oss høflig.

HASTVERK

Vi har mye å rekke tidlig,

Og senere på dagen skal vi rekke

Barnehagen, trikken, fotballkampen.

Mens TV’en snurrer

Steiker kona vafler, og kaffen er klar

I pausen, i den syltynne pausen

Som kommer og går som en uvenn.

Og rommet er synlig. Jeg passer på

At ingen kommer inn. Synsfeltet

Bærer meg rundt stoler og skap.

Det er viktig å ha oversikt

Til dørhåndtaket.

Ellers i livet haster vi og strekker oss

Langt etter tilbudene

Som hagler inn fra postkassen.

Vi kan ikke være alene et sekund

Uten det maset.

Alle vil reklamere, begeistre

Vårt innerste hjertekammer.

Nå må vi slå til. Januarsalget er nå.

I morgen kan vi rusle slukøret videre.

Sånn er livet.

23.

GLEDE

Denne kraft som gleden bærer med seg,

Fyller oss med ømhet.

Vi fryder oss over blomstene, menneskene

Som kommer oss i møte.

Vi har et åpent hjerte for alle

Som elsker lyset.

Gleden over de små ord,

Vers til oppmuntring og trøst,

Vekker oss til ettertanke.

Vi blir oppmuntret av glade mennesker

Og en god latter.

Da kjenner vi at livet bobler.

VERDEN

Denne virkelige verden

Har grenser og regler vi må følge.

Men når vi blir løftet inn i kunsten

Oppstår en spenning, en vibrasjon

Som får oss til å se lyset.

Energien vekker oss.

Vi kan reflektere over omgivelsene,

Og ord som blir båret frem.

Men den største gaven er å være

Salvet til å ta imot signalene som kommer

Som pigmenter på lerretet.

Bildet trer frem som vår egen kropp,

Ferdig til gjennomlysing.

Alle er på utstilling hver dag. Og vi går

På supermarked for å finne de beste tilbudene.

Selv om vi ikke trenger noe, må vi være åpne for alt.

Vi vet aldri hva som forventes.

Noen der ute former oss. Våre meninger,

Settes på prøve. Vi blir preget hvert sekund,

Og viser oss som en handelsvare.

Vi kjøper og selger tid. Vi er slaver av virkeligheten.

Vi er fanget i garnet, og kan ikke lyve.

Sannheten må frem. Og sannheten er ordet.

Gleden er å omfavne visdom til evig liv.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.18-20)* S.Lauvaas

Mars 8, 2014

Fjell i Tåke og Skyer-Ill.

18.

SPILL

Det er et spill dette livet

Om hvem som skal vinne.

Jeg blir fristet, og smaker på litt av alt.

I min ensomhet går jeg

Og tenker på henne,

Og roper til fjellet, til en jeg elsker.

Tenk, det er spillet, mitt sårbare liv

Som vaier i vinden

På min fødselsdag.

Spill mellom klunger og høye hus

Puster i nakken, trommer med taktfaste slag.

Dette er livet. Jeg hører stemmer.

Jeg svarer med ekko,

Og åpner mitt album.

Her svirrer filmen fra fødsel til grav,

Og jeg er alene i sporet,

Og bak meg er mor og far.

ÅPENHET

Jeg vil ikke skremme noen,

Men banke forsiktig på døren.

Jeg er vennlig mot alle.

Jeg må øve meg

Å holde et nyfødt barn.

Jeg har selv vært liten og skjør,

Og ble berget fra bølgene

Til dagens gåtefulle verden.

Hvert øyeblikk er en invitasjon

Til større åpenhet.

Vi trenger å se hverandre i øynene,

Så alle barn kan få et trygt hjem.

Å bli satt utenfor porten, skremmer mitt hjerte,

Og jeg får ikke sove.

Men hør, når jeg ber om tilgivelse.

Da er jeg trygg, og kan leve lykkelig

I ditt navn.

19.

ARV

Alt du bærer med deg,

Hjerte og hender,

Er en arv fra slekt til slekt.

Alle steg gjennom livet

Skal bære din tyngde og kraft

Som et fjell, et himmelfjell.

Om arven er vakker

Må du gi den ditt ja til å vokse

Som en kornåker, mil etter mil.

Når klokkene kimer,

Er livet en ring som åpner dører

For barnet, vår trøst på jord.

LYKKELIG

Å leve lykkelig, høres komfortabelt

Og selvopptatt.

Gjennomsnittsmennesket i Norge

Lever med en teori om lykke

Som ikke finnes.

Vi gjør mange feilgrep.

Og språket er en barriere

Mot å nå lenger ut med våre meninger.

Men hva hjelper en oppvåkning,

Om vi ikke har noe nytt å si.

Den lykkelige må forske på omgivelsene,

Finne nye veier, oppdage,

Gi seg til kjenne som en av slekten

Som skal leve i tusen ledd.

Forvandlingen skjer langsomt

For den som ikke er våken.

Men lykkelig er den som har visdom i hjertet

Og kjenner kraften fra Gud.

Da er livet en oase,

Og veien et lykkelig valg.

20.

JEG SER

Jeg ser deg ikke.

Hvordan kan jeg ta det for gitt

At du er min venn?

Du er usynlig i skrivende stund,

Og bortenfor alle hav.

Men kanskje er du den eneste

Jeg kan stole på?

Det er nok en drøm

At du bærer ord til mitt hus?

Det glimter og knitrer ved høylys dag

Når du er i tankene mine.

Og jeg tror at du smiler

Når du kommer.

Jeg så deg ved brønnen,

Jeg ser deg i natt, når alle sover.

Du kommer med ord som er salvet.

Og jeg lengter sånn etter deg.

Nå ser jeg tydelig hvem du er

Fra begynnelsen

Du er veien.

KART

Jeg har et kart

På salongbordet.

Kanskje noen ikke vet hvor de er,

Før det er for sent?

Et kart kan bevege oss

Til en utflukt.

Kanskje du helst vil reise alene,

Snakke med deg selv

Under en stripet dyne

Og fortelle om lengsel og begjær

I et oppjaget samfunn

Som glir forbi.

Du lar trafikken gå,

Og roer ned med en kopp kaffe.

Du vil finne frem til adressen

Når den tid kommer.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.14-17)* S.Lauvaas

Mars 8, 2014

K.M.Grimby-Ill.

14.

PREGET

Preget av den verden vi lever i

Og omgivelsene,

Stiger vi frem på scenen

Som hovedaktør.

Hele livet brettes ut som et lauvblad,

Og fungerer som sender og mottaker

Gjennom hundre år,

Til alle lys er slokket

Og tribunen står ribbet igjen

Under brennende sol.

Hvem er vi som ønsker velkommen

Til konserten, til turen

Gjennom de syv porter –

Som fører oss hjem?

Som barn preges vi av temperatur og vind,

Og vekker oppmerksomhet

Som blir besvart med glede

Og taktfaste rop.

Det er nå det gjelder. Livet taler

Som snødekte fjell, som lys og mørke

Og varme hender.

Vi lever som en øyenstein,

Og jorden skal ringe for oss,

Ringe og ønske velkommen.

En vaktgarde med tusen engler

Skal følge oss gjennom hele livet

Til en fredelig høytid

I de levendes land.

LYKKE

Lykke, sier du. Jeg har ikke den følelsen nå,

Etter så mange år i bølger,

Er jeg glad jeg lever. Lykke er et mektig ord

Som er vanskelig å uttale. Jeg føler

Lykke når noen ser meg.

Det er ikke alle som blir sett i denne verden

Med kjøreregler for hver dag. Uansett,

Litt anerkjennelse hjelper for alt.

15.

URO

Når uroen i verden stilner,

Og sjeler finner hverandre over grensene,

Kan verden oppnå fred.

Hver soloppgang er en høytid, en vår

Som sprenger grenser

Og får oss til å tro på noe større

Enn oss selv.

Det som er opphøyet, skal mennesker ikke rokke.

Uroen skal bli til et høyt fjell,

En klippe for fred.

I dag surfer vi rundt i kaos,

Og kjenner angst for neste krig.

Men en gang skal stormen flate ut,

Og alle sjeler kan svømme fritt

Og elske hverandre.

ØNSKE

Jeg ønsker at speilet må bli en melding

Om hvem vi er og hvor vi går,

At ingenting lenger er skjult.

Jeg ønsker at jeg alltid kan stå ved din side,

Som du står brask og bram i alle år,

Til solen slokner i havet.

Jeg ønsker å styrte ut i den store verden

Og gi mine talenter i håp om å bli rik

Som Salomo og David.

Jeg ønsker ord til alle anledninger, og et flagg

Som sier hvem jeg tilhører,

Og en tro til evig liv.

JEG

Jeg føler meg rik, og har makt til å gå i det ukjente,

Og elske den jeg elsker, uten å glemme opphavet.

Jeg klamrer meg til kjærligheten

Som overgår all forstand.

16.

SPØRSMÅL

Har jeg ingen flere spørsmål,

Har jeg ingenting mer å si.

Da er løpet kjørt, og jeg kan pakke sammen.

Det er selvsagt viktig å holde seg på beina,

Og være motivert.

Det utgjør forskjellen på de som vinner,

Og de som taper.

Skal en vinne, gjelder det å gå løpet,

Eller la andre slippe til.

PÅ GJENSYN

Noen ganger blir dette gjensynet

Helt i det blå.

Det er dødelig å feile på streken.

Var jeg en diktator, kunne jeg beordre

Til hva som helst.

Men jeg er et medmenneske med følelser

Som hjelper andre å innrømme

At jeg ikke er verdensmester i alt.

Men jeg er dog verdensmester

I å være meg selv.

På gjensyn etter hundre år, blir som å snakke til fjell.

Hvem svarer, og hvem kan løfte hatten

Og hilse velkommen sin egen avskjed?

På gjensyn er et uttrykk for håp.

Det er livsgnisten som holder livet i gang

Og gjør at vi innrømmer våre feil og mangler,

Og får tilgivelse for alt før tiden er ute.

HER

Her er jeg nå.

Jeg kan ikke uttale meg om morgendagen.

Les og bli vis, sier skriften. – Jeg ser regn i skyene.

Det klarner til natten, Og kulden setter inn

Med blanke stjerner. Her er jeg nå.

17.

NYTT

Alt er nytt

Som tidligere har vært.

Nytt år, og nye bølger

På havet. Nye spor i snø og is.

Nytt land i sikte bak alle fjell.

Nytt hjerte, nye folk i gata.

Jeg hilser.

Ny helt igjennom,

En forvandling av gammelt skrot

Til edelt metall.

Nye krefter, nye felt i Nordsjøen.

Nyhetene ligger og venter,

Og kommer på løpende bånd.

Det er vår i hage og hus.

Alt er nytt mellom himmel og jord,

Og utsiktene er lovende

For nye medaljer.

Vi skal bare gjenvinne tilliten

Og se mot målet.

GAMMEL

Jeg har et gammelt liv,

Og et nytt liv.

Det som har skjedd, har skjedd,

Samtidig vil jeg storme

Mot lysere tider, kjenne ungdommens gnist.

En fornyelse er på gang – hele livet.

Mens vi utforsker omgivelsene

Og holder hverandre tett til brystet,

Skjer det noe i vårt indre.

Vi dør langsomt til et nytt liv.

Historien er ikke slutt når de unge fosser frem

Med livbelte og kabriolet for å erobre

Det vi etterlater oss:

En verden av spirer og frø vitner om

At livet går videre.

I alderdommens grå hverdag ser vi lys

Når forvandlingen skjer.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.11-13)* S.Lauvaas

Mars 8, 2014

Veggmaleri-Ill.

11.

FORDI

Jeg går på kirkegården

Og mediterer under stjerner,

Og lyse sommerkvelder.

Jeg går mellom graver

Og leser navn.

De levde her en gang,

Men flertallet er på venterommet.

Jeg bøyer meg i støvet

For de som sover.

Vi lever med nærhet

Til katakombene,

Vi levde i landflyktighet,

Fordi noen ikke tåler

Kjærlighet.

REISE

Alle er opptatt av reisen fra A til Å,

Vil lever med vinger

Som tar oss med over de syv hav.

Vi reiser i det uendelige

Og lytter til stemmer, lytter,

Og forflytter oss som maur

Til det prektige slottet.

Vi reiser med kontrollerte blikk

Fra begynnelsen til slutten.

Men på veien omfavner vi den ene

Som en fullkommen gave,

En skatt fra himmelen.

Alene tar vi tusen valg på veien,

Og blir herdet av vær og vind,

Før den bratteste bakken.

Vi reiser fra bilde til bilde,

Og ender i en blendende katedral

Med barmhjertige engler

Som synger navnet.

12.

LIVET

Hvert eneste dikt handler om livet.

Alle ord er døpt i livet

Som presenterer oss som et bilde,

Som stadig blir tydeligere

Før solen blekner våre klær.

Livet er foranderlig, og flyr

I en endeløs strøm alene

Ved siden av millioner

Som strekker hals og hender

Mot himmelen.

Hvert dikt lever i meg før det blir skapt

I sene nattetimer, eller tidlig,

Før englene går inn i pauserommet

For å meditere over oss

Som vinden blar i.

FØLELSER

Jeg kjenner følelser som dør

Mens det irrer i hele kroppen.

Ledd for ledd blir hardere,

Og snart må jeg dyttes frem i korridoren

Så folk kan se at jeg lever.

Gleden over at krigen er over,

At regnet har sluttet å banke på,

Gjør meg levende igjen.

Jeg er mektig nok til å rope navn

I pensjonisttilværelsen,

Med rynker og grått hår.

Hvem elsker hvem, og historien bak,

Utgjør en voldsom drivkraft.

Jeg utmerker meg med takk

For ordene som inviterer følelsene

Tilbake til livet og virkeligheten

Som svever i blått.

Jeg føler smerte og sorg, men gleden

Er aldri langt borte. Og isen smelter

I kjærlighetens mektige bølger.

13.

TUNNEL

Vi slutter å prate

I en mørk tunnel. Vi slutter

Neste å puste

Før vi er ute igjen.

Du hadde så vakkert hår

Og så vakker bluse.

Jeg tenkte ikke stort

Før jeg kikket

Inn i en ny tunnel.

Helt automatisk tier alle.

Fredelig, helt alene,

Før vinduet åpnes

Mot verden på andre siden,

Er jeg der.

VELKOMMEN

Jeg satt og pratet med en venn

Da du kom på siden

Og hilste ærbødig, kongelig,

Etter en stor seremoni.

Jeg ble helt tatt ut,

Som en kandidat til OL,

Og takket vertsnasjonen for medaljen.

Det ble gull på første forsøk,

Og jeg kunne reise hjem

Med større selvtillit, og med håp

Om å få se den ene på pallen

Før alle dager er talte.

Jeg prater gjerne med ukjente,

For å lære deres hjerte

Og se deres øyner lyse.

Alt er et sirkus, en drøm om å finne

Formen til bildet

Som holder meg våken dag og natt,

Til siste stavtak

Før nedoverbakken til skjønnheten

Som venter i festsalen.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.8-10)* S.Lauvaas

Mars 8, 2014

K.Herredsvela-Ill.

DIKT

Hvert eneste dikt

Har ordet som fundament

Og øyeblikket som himmelbue.

Det er ikke bare snakk om livet,

Som bæres frem med pensel

Og knitrende lys, eller

Forandringene i jordskorpa,

Som omtales i avisene.

Det er forvandlingen i mennesket

Som ligger på mitt hjerte.

Når jeg er våken

Former jeg vers i blinde,

Og tar dem med til fabrikken

Som vasker og farger garnet til gull.

Da blir jeg beveget, og går til meg selv

For å ta meg inn,

For jeg er et sårbart menneske.

Jeg føler sterkt når lyset kommer

Og jeg kan se havet i vest.

Og bak fjellene i øst

Er det gamle Sibir.

GOD NOK

Jeg er ikke god nok

Til å lykkes i stafetten.

Andre må også få seg en gullmedalje.

Det er menneskelig å ikke alltid være på topp.

De bratteste motbakkene kan ta knekken

På noen og enhver. – Men kommer en dit opp,

Så går det greit nedover.

Da gjelder det bare å holde seg på beina.

For fort går det, og det kan være nifst.

Men da er det bare å styre kaldt og rolig

Og holde seg i løypa helt til mål.

Har en lykkes med smørningen,

Er en komt langt. Det går lynraskt i sporet.

Men uten gode ski, er løpet bortkasta.

Da har en ingen mulighet å hevde seg.

ALENE

Helt alene,

Helt uskyldig dømt

For å være på feil side.

Jeg skal ringe, prate

Gjennom veggen,

Gå til neste holdeplass,

Ta trikken gjennom byen,

Være for meg selv

Til neste stopp.

Helt alene skal jeg skrive,

Tenke for meg selv

Og gi et tegn til enken.

Komme nær det hellige

Akvarium.

Jeg ønsker skjønnhet,

Bærer instinktivt min bolig.

Sjelen lengter til det vakre

Som skal stige, lyset,

Rommet til den andre siden.

Fredens konge roper,

Kom til meg.

KOM SENERE

Jeg skal ringe. Ikke kom nå.

Kom senere. Jeg skal dekke bordet,

Og tenke med et smil på alle dager,

Tenke i kikkerten på alle jeg har møtt,

Og spinne videre.

Det er godt å være elsket.

Lykkelig er den som går med hvite klær

Og kjenner fred i sjel og sinn.

Lykkelig er skjønnheten som lever alene

Under glitrende stjerner.

Jeg ser en pil, en vakker blomst.

Og plutselig er døren åpen.

Jeg kommer snart,

Og bordet er dekket med minner.

10.

KOSTE

Hva koster det å være på reis

Mellom de store hav,

Mellom byer og folk som snakker

Kinesisk, eller et annet språk?

Jeg er her i verden,

Og kjenner ikke noen annen tilværelse.

Å være menneske betyr å leve

For å utforske det nære, tingene

Som bobler frem,

Og strø smuler i fuglebrettet.

Jeg dyttes videre på veien,

Og flyttes flere hakk hver dag.

Selv om det er langt til toppen,

Er jeg på vei.

Det koster å være i bevegelse, men prisen

Er enda høyere for dem som sitter i ro.

Alt er en kamp om regnestykket –

Om å holde oss friske og raske

Langt inn i de hundre.

BORD

Med duk på bordet

Ønsker jeg velkommen

Til en diktaften, eller en kopp kaffe,

Med noen bilder fra en tur.

Jeg vil gjenreise gamle murer

Og heise flagg for vennskap

Gjennom hundre år.

Det er en lystelig gjeng som klirrer

Når noe skal feires.

Og jeg får være med som fanebærer,

Før lysene slokkes.

Og takker med et dikt om troskap

Til kjærligheten, som overgår alt.

Det er vår plattform.

Jeg vil leve for å dekke bord

For noen som trenger et anker.

Velkommen til mitt hus.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.4-7)* S.Lauvaas

Mars 8, 2014

K.Herredsvela-Ill.

SOM DU VET

Jeg bor helt alene,

Og går ofte turer i fjellene

Rundt i distriktet som bølger

I stillhet og vind.

Utsikten er upåklagelig,

Og jeg skriver navnet som flammer

Som en gammel hengebjørk

Med plystrende høstlauv

Under månetak.

Nede i dalen ser jeg svaner i elven

Som renner forbi huset,

Og klokken er snart ti,

Og postbilen har pause på ruten,

For det er OL.

Jeg kan aldri vinne seier.

Du vet jeg har levd alene noen år,

Uten støtteapparat,

Så utsiktene til medalje er lik null.

Men livet må gå videre.

FLUKT

Noen mennesker er på flukt.

Selv er jeg nok en flyktning

Som er kommet i land.

Jeg reiste fra mine eiendeler,

Og har fått ny tid som gave.

Hver dag forlater vi noe verdifullt,

Men det vi får igjen, er så mye større.

Vi går med gullhåp inni oss,

Og vi gir oss ikke før vi har vunnet kransen.

Det er helt normalt.

Vi bærer alt på ryggen,

Og hver dag er det tyngre å gå.

Jeg er ikke ungdom lenger.
Jeg trenger noen som drar lasset,

Så vil jeg komme når tiden er moden.

LEV LIVET

Jeg skal leve, og ta med meg flyttelasset

Fra plass til plass, hilse med oppmerksomhet

Og reise vider til alt er tilbake,

Og jeg kan dele ut.

Noen vil komme, men det går ikke an

Å bryte lydmuren, ta av og på sko

Som ikke passer. Jeg sier en annen gang,

Når tiden er oppbrukt,

Og alle kan leve for hverandre.

Jeg lever til alle sider, og lytter uten stans

Til alt som beveger seg. Det gjør meg var

For episoder i livet. Jeg prøver å speile tiden

I minner og hyggelige bilder

Av den ene, som alltid er hos meg.

Det gjelder å leve, uten å trekke på skuldrene,

For vi har en oppgave, en historie å fortelle

Som beveger skyer og lys.

Vi må møte hverandre

På den vanskelige veien med ømhet og smil.

De andre vil at jeg skal leve lenge, leve

På ramme alvor, heise flagg, være meg selv

Som en båt på vannet, og hygge meg med publikum,

Som også reiser fra plass til plass

Med håndbagasje og utslitte sko.

Et sted i livet må vi treffes, og nyte hverandre,

Uten å fortrenge gårsdagen eller alt som ligger foran.

Vi skal videre med hud og hår, til veiene skilles

Bak alle hav og blåner, der solen bøyer av

Og alle synger navnet.

LABYRINT

Lenge var jeg en labyrint,

Som ikke fant frem i mitt eget hus.

Jeg ønsket å jakte på det ukjente,

Og grep fatt i alle vegger, uten å finne lyset,

Som er målet for alle, med eller uten begeistring.

HAGE

Hage med vegger og rom i.

Dette huset skal lyse din vei.

Her er frodige overraskelser.

Her er noe stort

Som vil åpenbare seg.

Runde steiner og skiferheller,

Og litt marktegl ved innkjørselen.

Denne parken er mer enn du aner.

Og det lyser

Av rosa rododendron.

Her er alt som ditt hjerte begjærer

Av en hage, et lykkelig liv.

Vannet speiler de herlige vekster.

Klatreroser skal vekke oss nå.

Bambustreet blomstrer og synger

Ved en rolig sitteplass,

Omkranset av Japanlønn som danser.

Kom i vinden, så går vi en tur.

Stjernemagnolia hever sin panne.

Denne lettvokste planten er din.

Kom til Edland, til hagedammen.

Her er freden. Og du for et syn!

AVSTAND

Avstand mellom mennesker og ting

Gjør meg urolig.

Hastverk over alt, på alle plan,

Forteller sitt om livet.

En etter en bukker under,

Og klarer ikke mer.

Hvorfor ikke plante en rose,

Og oppdage hva livet er?

Det å leve fullt og helt, være til for andre,

Gjør oss til et synsfelt for tro

Som skaper liv, og bryter alle grenser.

Og avstanden minker.

LIVET

Livet er min venn

Som jeg kommer tilbake til

Hele livet.

Jeg blir aldri misforstått,

Og alle spørsmål

Blir besvart.

Livet løfter meg frem.

Alle fordeler og bakdeler

Blir løftet frem.

Jeg elsker denne vennen,

Som elsker meg

Gjennom alle tider.

SNAKK OM TID

Strengt tatt

Burde hvert øyeblikk

Fått gull.

Tiden har ingen fiender.

Den kommer uavbrutt

Som en venn

Gjennom stengte dører,

Og åpner vårt hjerte

For musikk.

Se hvem du er, sier tiden,

Og salver oss med lys

Og lengsel.

Vi øver oss til neste dag,

Som skal bli

Som en port i tidshjulet,

Som seiler i det blå,

Til forvandlingen.