Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives April 2014

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.18-19) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.18-19) *Sigve Lauvaas

18.
MITT LIV
Mitt liv er et ansikt som lever
Med dype furer, og smil.
De endeløse vidder i verden
Smelter i et gyllent sekund.
Det er tiden som tar meg til skue.
Ansiktet lyser i smil.
Og alt som er, vil jeg smake.
Jeg hilser, og kysser din munn.
Jeg skal bestige det høye tårn,
Og skrive på himmelberget.
Ditt navn skal for evig lyse fred,
Og forme mitt liv, og velsigne.
DAGER OG NETTER
Tiden går sakte for noen,
Og hurtig for den som er gammel.
Toget raser av sted, som livet,
Over hele himmelbuen
Jeg drømmer om et hjerte
Som elsker meg, som tørster etter Gud,
Som elsker alt som lever
Som et lite barn som skriker
Etter mer av alt.
Dager kommer, netter legges øde.
Bare sus i trærne høres,
Og bølgene på de syv hav.
Menneskene samler skatter på jorden,
Og dør ganske alene,
Beruset av livet.
Ingen titler, ingen navn kan dekke over tiden.
Den kommer som en foss, som en endeløs elv,
Og begraver oss
Før jorden smelter, og alt blir nytt.
Tiden rulles inn, som et teppe, og vi er i paradis.
Fremtiden kommer imot oss.
Fremtiden begynner nå.

19.
ROSER
Verden er full av roser.
Vi er roser for hverandre.
Vi løfter hverandre med kraftfulle hjerter.
Og ansiktet lyser i tusen farger.
Vi kler hverandre med smil.
Vi er praktfulle stjerner på jorden,
En bukett roser for en ny tid.
Om tiden forgår,
Er vi roser i det uendelige,
Over alle grenser.
Vi føler, og kjenner at vi hører til.
Vi erobrer verden på nytt og på nytt.
Hver dag er en erobring.
Og vi plukker blomster
Så lenge det er lyst.
Det er kjærligheten so m driver oss.
Vi er mennesker. Vi er roser som lyser
Og kysser hverandre med smil.
VERDEN
Verden er min.
Jeg legger mine ører til jorden.
Jeg løfter jorden inn til meg
Og drømmer om å favne den ene.
Til sammen er vi engler som elsker å fly.
Vi flyr, og synger lystige melodier
Om en lykkelig barndom.
Vi bygget hus og giftet oss,
Og får mange barn.
Verden var min,
Så ble den delt i tusen biter,
Så hele menneskeheten fikk plass.
Jeg var en rastløs sønn, en vandrer.
Som huleboer levde jeg en tid.
Så ble jeg en pilegrim på vei til Jerusalem,
Den evige stad. Jeg kjenner jeg lever.
Verden favner meg.
Jeg føler at noen tar i meg.
Tiden lever i meg nå.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.16-17) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.16-17) *Sigve Lauvaas
Illustrasjon-Blomst

16.
FRIHET
Har jeg forstått hva lykke er?
Hva sannhet er?
Hva evighet er?
Har jeg forstått hva livet er?
Vi byr oss frem i parken, på torget.
Vi strekker hender i været
Og ser etter stjerner.
Vi er morsomme, nakne,
Og krummer halsen etter været.
Har vi forstått forskjell på rett og galt,
Lys og mørke?
Kan vi se hverandre i øynene?
Kan vi se Gud i landskapet?
Er vi våkne?
Vi har fri het og fornuft,
Og vi fyller våre beger med kraft
For en hard vinter.
Vi vil overleve orkanen.
Vi vil overleve tomheten,
Og bli til noe.
Vi vil reise oss for ordet,
Og juble og glede oss over våren,
Den endeløse våren
Som skaper liv,
Som vekker opp døde.
Vi finner hverandre i frihet,
Og maler huset hvitt,
Med innskriften: Velkommen hjem!
KALLER
Vi kaller hverandre frø, korn, frukt.
Vi opplever glede i vinduskarmen, i parken.
Vi hilser med lydløse tøfler
Og bærer over med hverandre, løfter
Den som har falt, og strekker oss etter lyset.
Vi kaller på lyset, og står i utsiktstårnet og speider.
Kommer våren snart? 
Og hvem banker på døren i dag?
17.

PRESENTERE

Vi kan ikke presentere hverandre
Uten å være i samme bilde.
Selv maleren kan ikke gjemme seg.
Enhver som skriver,
Ja enhver som lever, må vise seg frem.
Det er en livslov uten grenser:
At vi hører til!
Mennesker imellom går i takt
Og lager spor, veier, musikk og sang.
De vandrer og taler med hele kroppen.
De viser sine evner, og presenterer seg
Som fremragende skapninger.
Ordene røper hvem de er.
Arme mennesker, med utsikt,
Går i takt for hverandre. De erobrer nytt land,
Og seiler på havet, skriver bøker,
Og blir aldri glemt.
HUKOMMELSE
Kan jeg nevne det?
Jeg har ikke lenger bruk for huskeliste.
Jeg får det jeg trenger,
Og innskriften på veggen forteller
Hvor jeg er og hvem jeg er.
De andre kommer tilbake.
De blir sett og hørt. Vi spiller sjakk,
Og unnviker trafikken.
Vår motor er avgrenset.
Jeg sover ikke, men tar vare på minner,
Sanker spor langs veien,
Og lokker fuglene til meg
Når vinteren kommer, er alle hjelpeløse.
Jeg klarer meg. Hukommelsen fungerer.
Jeg ber Fader vår, og tenker på Gud.
Så er det morgen. I tusen år
Har vi glidd gjennom dette landskapet.
Arkeologene graver i jorden.
Fra Israel-Ill.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.14-15) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.14-15) *Sigve Lauvaas
Blomst fra Israel.
14.
LEVE
Det er selvfølgelig å leve.
Min sjel surfer på vannet.
Jeg tenker høyt.
Soloppgang hele livet,
Midnattssol, og en trivelig natt
I Lyngenalpene.
Livet er et mysterium.
Vi er en frukt som nøtter og frø.
Vi flyr til et fedreland.
Måkene skriker. Kaos i trafikken.
Vi spekulerer å flytte snart
Til huset på Prærien.
Jeg lever, og jorden er rund.
Jeg surfer, jeg flyr,
Og jeg lærer språket ditt.
Snart er det soloppgang igjen.
Jeg er lys – med vinger.
Selvfølgelig lever jeg.
SYN
Jeg har langsyn, kortsyn. Jeg ser
Og har luktesans. Jeg hører,
Og kjenner min ømme hud.
Jeg ser inn i ditt hjerte.
Jeg sirkler rundt de andre
Og vagler meg.
Det er natt i Jerusalem. Jeg er våken
Og hører mannen ved siden av
Snorke som en mølle.
Kornet modnes. Markedet er frodig,
Som vanlig. Jeg kjøper frokost
I en familie restaurant.
Trafikken snegler forbi holdeplassen.
Jeg har kurs mot et kloster i Negev.

15.
AVSTAND
Jeg ser deg på mils avstand.
Vi spiser sammen, ligger sammen
På mils avstand.
Det øyet ikke ser, kan jeg fornemme.
Du er et geni, og jeg har fanget deg
I kjærlighetens garn.
Jeg er fortapt i dette bilde,
Og jeg ser din kropp fra en høy stjerne.
Dine øyner funkler hele livet.
Jeg hører ditt hjerte slå 3X3 slag.
Velsignet er du blant kvinner.
Velsignet er ditt avkom, Maria.
TOG
Hurtigtoget raser av sted,
Og vi er med til en fruktbar slette,
Mens toget raser videre fra stasjon til stasjon
Og knytter verden sammen.
Alle som satt på toget, utenom oss,
Glante i aviser eller surfet på nettet.
De levde i et skall som brøt alle grenser
På vei hjem etter jobb.
Toget tar alle med, i vissheten om målet:
Å tjene menneskene, så de kan dyrke og bo,
Og være en frukt for landet,
De som lever i fruktbarhetens lys.
BARN
Jeg så dette barnet, og trøstet barnet.
Som Jerusalem er en mor, og trøster sine,
Trøstet jeg denne fuglen med avklipte vinger.
Jeg gav den et glass vann, og nye vinger.
Så velsignet jeg barnet, mitt elskede barn.
Hva kan jeg ellers gjøre som gammel i Jerusalem?
 
Blomst fra Israel-Ill.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.11-13) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.11-13) *Sigve Lauvaas
Bestemor og Turid


11.
VEIBYGGER
Jeg bygger vei
For å komme til deg,
For å se deg mer.
Jeg bygger i eget land,
Og skal over grensen
En gang.
Jeg bygger, bestiger,
Og snegler meg frem
Til mitt eget hjem.
Jeg bygger mot stjerner,
For alle jeg favner,
For store og små.
Så treffes vi snart
Og danser i ring,
Ansikt til ansikt
I nordavind.
NETTER
Nettene kommer.
Og hungeren kjennes
Så underlig, rar.
Jeg måler meg selv under stjerner
Og merker at tiden går.
Jeg er et villgras, en lyngblomst,
Og du er en lilje, min drøm.
Jeg vandrer i praktfulle netter
Og våkner i kongens sal.
Her møter jeg en utvalgt prinsesse.
Gud, hjelp for en yndig dag.
Mitt liv triumferer som månen
I ring rundt alt som er skapt.
I mine hender er skrevet
Navnet jeg tenker på.
For evig skal ditt ansikt lyse.
Vår kjærlighet skal aldri dø.

12.
OPP I HØYDEN
Hver morgen triumferer jeg.
Livet selv triumferer.
Jeg er lykkelig, og jeg lever
Som et hjertebarn
Med hender og føtter.
Jeg tenker: Kjære Gud.
Hva skal jeg si? Mitt hjerte jubler.
På min panne lyser solen.
Og jeg fanger ditt blikk.
Jeg ser over fjellet, over fjorden
Til en ny soloppgang.
LEVE
Jeg skal ikke dø.
Jeg har en vilje av liv
Som skaper liv,
Som bærer meg fram.
Jeg kan ikke leke fremmed.
Jeg er her nå, og har et hjem
På andre siden av fjorden.
Jeg lever virkelig,
Og skal fullføre løpet.
Jeg lytter til vinden, lytter
Etter liv i skogen.
Våren kommer sakte
Og presser knopper og blad.
Jeg ser furer i håndflaten.
Mitt navn er skrevet der.
Å ønske hundre år, er stort.
Livet er en morgengave.
Gud velsigner oss med lepper
Som priser hans navn,
Og englene er øyenvitner.

13.
UTSTILLING
Fuglene er på utstilling
Som mennesker
Og trær.
Vi ser på hverandre.
Vi ligner mest på oss selv.
Ingen er som oss,
Og signaturen er vårt liv.
Hver dag glimter vi forbi vinduet,
Forbi speilet i gågaten.
Vi går på scenen hver dag
For å utmerke oss.
Vi gir oss til kjenne.
Vi er den vi er. Ingen skygge
Fra fortiden, men et åpent ansikt.
Vi er som bilder, kunst.
Veiene er dekket av kunst.
Når jeg legger meg ser jeg bilder
Fra galleriet:
Alle menneskene som synger
Og hilser adjø,
Før de drar hjem.
ROMMET
Med undring går jeg gjennom rommet,
Svever i rommet, betrakter
Alt som henger på veggen, og møbler.
Rommet er fullt opp av ånd, ordene
Beveger meg, får meg til å se lyset
Som flyter i rommet, gjennom alt.
Og ute flyter havet fra verdenshjørne til verdenshjørne.
Mitt hav seiler med meg, stille, mens klokkene tikker.
Og kloden går på hjul rundt solen, rundt
Alle mennesker som lever.
Og jeg er i rommet, et øye, et frø.
Jeg undres over skapelsen.
Alle ordene får meg til å stige som solen, stige.
Jeg forstår hvor liten jeg er i det blå rommet.
Jeg lever uten grenser.
  

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.8-10) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.8-10) *Sigve Lauvaas
Illustrasjon-Blomst

8.

VIN


Vi drikker vin med øyner
I måneklare netter.
Vi drikker våre lyster
I gammel kirkeskatt.
Når havet flør, vi sover
Og glemmer sorg og smerte.
I horisonten ser vi
En solstreif i et tre.
Vi svømmer, og vi drikker
Det vann som du oss skjenkte.
Nå svaier flagg og skjorte.
Vi hilser deg, god dag.
BLOMST
De bleke måneblomster
Som skinner høyt i sky,
De varmer oss om natten.
I drømmer er de gull.
Vi plukker disse blomster,
Og gir hverandre kyss.
Det lyser i en sommer
Av blåveis, klokkelyng.
Det er et stort mirakel
Med blomster i vår eng.
Et eventyr på jorden
Å stråle frem som dem.
Jeg lengter i min hage
At våren snart er her.
Se, blomster er en gave,
Som barn og stjernetrær.
Nå skinner sol og måne,
Og blomster i min hatt.
Gud, hjelpe meg å leve
Som deg, min kjære skatt.
9.

LEVER

Hvor mange av dem jeg kjente
Lever i dag, leser,
Følger med i det daglige?
Mange kysser støvet før tiden?
Det gjelder de svake
Som står på terskelen,
Som står på broen og vinker.
Hvor mange lever lenger
Enn sitt korte liv?
Det må jo ta slutt en gang.
Vi har ingen visshet om alt bak forhenget.
Vi seiler i medvind nå,
Men brått kan stormen komme.
Livet må vi ikke innskrenke.
Det er for dyrebart.
Vi må leve tappert, og ta imot utfordringene.
Alt er gitt oss av Gud,
Så vi kan se veien i perspektiv.
ADJØ
Adjø, så lenge
Alle dere som sitter på steingarden
Og venter at noe skal skje.
Det skjer noe hvert sekund.
Vi kan skrive det på himmelbuen
Og vekke stjernene.
Takk for nå. Takk i det endeløse.
Tidens jag fortsetter, og vi er sårbare
Og trenger en amme.
Enten vi sover eller er våkne, må vi søke mening.
Ordene forteller visdom,
Og lyset kommer inn i vårt hjerte.
Den dypere sannhet er vår trøst.
Adjø, så lenge.

10.
LYTT
Vi lytter til vinden.
Lytt til de levende.
Spring frem or graven.
Omfavn din neste.
Omfavn de levende.
Vi er bare gjester.
Snart hviler vi stilt
Arm i arm, arm i arm.
Lytt til de tusen som flykter
Fra krigen, fra alt.
Vi lytter til åndedraget,
Og ser forbrytelsen.
Det biter og klorer i oss.
Pilene stikker. Ordene
Blir ikke hørt.
Våre liv går tapt i vinden.
Hjelp, vi dør.
Våre arme hjerter visner,
Fortæres av mold,
Før solen kommer igjen.
DANS
Jeg danser, dans.
Jeg prøver å danse med favntak
Rundt hele jorden.
Jeg ser mine små danse
Etter vinden.
Dans med øyner og sjel.
Skjønnheten våker, stråler mot oss.
Dans mønster i bildet.
Dans til vingene åpner seg.
Vi flyr, vi flyr.
Dans som en tallerken, en sol
Over hele verden, til evighet,
Med hendene fulle av blomster.
  

6 år – en naturelsker.

  
Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.6-7) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.6-7) *Sigve Lauvaas
Illustrasjon Ukjent




6.
ANSIKT
Det lysner i skogen.
Ansikter møtes.
Lauvet legger seg ned
I gullsol, eld.
Det drypper fra trærne
Honning. Oase.
Vannet strømmer i bekker og elv.
Du griper i hender.
En skog av trær følger deg
På veien til alderdommen,
Og en nattergal.
Det lyser en stjerne.
Ansikter lyser for siste gang.
På jorden er fred.
Velsign mine barn
Som hulker i gyllen åker.
Lær meg å se.
STILLE
Fuglene synger aldr mer
For meg, for meg.
De stuper og synger for andre.
Mine svaner reiser sin vei
Og kommer aldri igjen.
Evig er de borte for meg.
De lever i stillhet, i et annet rom,
Der roser aldri dør.
VÅR
Våren kommer og blir borte,
Og kommer igjen med større kraft,
Som en tømmerhogger.
Våren svinger over tunet
Og gnistrer i nye blomster, og lauv.
Våren lyser i tusen øyner, 
Før stillheten etterpå.

7.
VI LEVER
Vi ønsker til lykke.
Vi lever,
Sannheten lyser vår vei.
En evighet stråler fra taket.
Jeg skriver et himmelbrev
Og tenker på deg.
Vi fyller vårt hode med minner
Og strekker en hånd imot.
Vi lever og gir av vårt indre
Bunter på bunter med ord.
Vi lever et øyeblikk her nede
Og deler kostelig gull.
En blomst mens vi lever skal lyse
Selv i den dypeste jord.
Hvert ansikt jeg møter i livet
Fyller min kropp med lykke,
Sannhet, visdom og makt.
Hver tøddel i alfabetet,
Og øynene dine,
Skal male min nye drakt,
I stjernevev.
FØDT
Født er jeg til å elske,
Født er jeg til å dø.
Jeg er født av en kvinne,
Og forstår at jeg må gå veien alene.
Jeg beveger meg, og går sakte
Mellom høye fjell.
Mine brødre og søstre skal også frem,
I samme retning, mot samme mål.
Jeg er født til å omfavne
De levende og hjelpe de forkomne.
Jeg retter hodet opp.
Stjernen skal lede meg nå.

Ill.foto.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.4-5) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.4-5) *Sigve Lauvaas

4.
SKRIVER
Jeg skriver
Og viser det samme ansikt.
Men jorden går rundt
Og skrivebordskuffen fylles.
Hva gjør jeg med alt?
Hvordan oppbevarer en minner?
Ordene strekker ikke til
Og vi sitter alene igjen.
Jeg skriver og dyrker min hobby.
Min lidenskap er blitt levebrød.
Uten ordene, er jeg ikke frisk.
Da vil sykdommen trykke meg ned.
Jeg skriver om løken
Som redder verden med vinger.
Jeg dekker over fremmedfrykt
Med kjærlighet.
VEIEN
Det nytter ikke å gå halve veien.
Alle må gå veien helt frem.
Her bor jeg. Her er mitt hus, mitt hjem.
Jeg omgir meg med en skog av trær.
De tilhører meg.
Landskapet er veien. Mine bevegelser
Trekker lasset, og jeg kan ikke stoppe nå.
Veien er mitt liv. Jeg er født
Med kart og kompass.
Jeg må bare lære å bruke det.
Jeg er født for å overleve.
Jeg er en båt på havet.
Jeg bønnfaller himmelens Gud,
Og skriver på veggen:
Hjelp meg over.
Hjelp meg i land på andre siden,
Uten redsel og smerte.
Jeg har gyldig pass.

5.
UTSIKT
Mitt liv er en utsiktsrampe.
Jeg ser mange mil.
Kornåkrer, skog og fjell er venner.
Jeg tråkker i vei.
Jeg klarer meg uten bil,
Og er ganske sprek.
Jeg ser etter hvitveis og lyng,
Og har utsikt til paradis.
Jeg har en visshet.
Bare det beste er godt nok
For den som vil bygge og bo.
Jeg ser over vinduskarmen
En måne som stikker frem.
Mitt liv er en fargerik vev.
Jeg spiller, og lytter til bekken.
Naturen er venn med oss alle.
Jeg hviler når solen går ned
Og passer perfekt i rommet.
MÅNEN
Månen smelter, solen stuper.
Jeg er våken, men trenger selskap.
Jeg ser, og lytter til motorveien.
Jeg føler ømhet for alle svake.
Jeg føler smerte når noen dør.
Behold min latter. Jeg er tidlig oppe.
Se min lampe. En månesigd.
Jeg leser dikt for mitt arme hjerte.
Og månen lyser veien min.
Hvis jeg vil, kan jeg gå i fjellet
Og møte hubro og nattergal.
Jeg teller dager og spår været.
Snart er det sommer og eventyr.
Og månen blinker og gir nye krefter,
Et lystig hjerte til far og mor.
Jeg lever lenge, og over evne

Jeg er en tjener på denne jord.


Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.1-3) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.1-3) *Sigve Lauvaas
1.
STILLHET
Du gir meg stillhet, stillhet.
Dine grenser er dype furer i mitt kinn.
Du kommer tidlig, solens øyensten,
Min nattergal.
Du er en skjønn erindring.
Et barn, et himmelblikk, en gud.
Du gir meg vårens dugg, et kyss på pannen.
Og jorden er min seng, min hjerteseng.
Du stiger over hei og himmel,
Og strømmer over meg
Med nådig regn.
Du kommer stille, som musikk, min kjære.
Du kommer som en svale, dunlett, mild.
Og stjerner åpner sine dører,
Og jeg er der.
I stillhet er jeg bare din.
SOL
Over alle åser kommer solen krypende.
Over alle grønne trær er gull.
Jeg speiler meg i en silkekappe.
Vidunderlig er du som gjør meg rik.
Og alle fugler spisser sine ører
Når solen spiller opp i vårens dans.
Da kommer smigrende de unge damer
Og strekker armer, ben, – og soler seg.
Men solen er en terning alle dager,
Og kommer når vi mest trenger den.
Som bjørnen går den i vinterdvale,
Men lyser opp når kulden er som verst.
Solen klapper oss på aksla som en ridder
Og stråler frem på høvisk vis.
Takk hver en dag for dette store under.
Solen dekker bord for prinsesse og for prins.
2. 
LYKKE
Det er en stor lykke i livet
Å vite hvilken verden en lever i.
Å vite at en eksisterer sammen
Med millioner andre, gjøre en sterk.
Det skaper perspektiver å se horisonten,
Og vite at der er noe bortenfor alt.
Vi kan sammenligne oss med stjerner,
For vi er skapt til å lyse for andre.
Vi kan løfte blikket, og vi kan stige høyt.
Fra den ytterste borg, eller fjell,
Kan vi se over alle grenser.
Et sted der ute er Gud i sitt bilde.
Jeg har også et bilde, og et hus å bo i.
Det er en lykke å være to.
Alle burde ha noen å snakke med.
Alle burde ha en venn i livet.
BØKER
Bøker kan snakke.
Den som har bøker, er ikke hjemløs.
Den som kan lese, kan finne liv i gamle skrifter.
Folk sitter på stranden og soler seg.
Noen leser, og beveger leppene.
Mennesker når hverandre med ord, med bilder.
Et kors forteller om Jesu død og oppstandelse.
En mur forteller om grenser.
Alle som kan se, har øyner som vinduer.
Jeg ser deg gjennom luften. Jeg fornemmer ditt nærvær,
Selv om du bor et annet sted på kloden.
Din kjærlighet forteller hvem du er.
En gang kan bøker bli bilder som åpner seg, ansikter
Som forteller hva hjertet er fylt av.
En gang møtes vi ansikt til ansikt over hele verden.
Da er vi i Noas ark.

3.
HAV
Havet har mange ansikter,
Og fjellene ser på oss.
Selv kaller jeg landskapet til meg
Når jeg er ute og går.
Vi føler oss alene, gjerne,
Og tenker smått om stort.
Vårt ansikt løfter pannen,
Og livet kommer imot.
Havet bølger som i fordums tid,
Og snart faller det til ro.
Som et menneskebarn sover det
Og samler energi.
Det bunnløse havet roper
Og synger til hele verden.
Havet angår oss alle.
Snart reiser båten ut.
Som i et vindu ser vi havet,
Og tømmer som flyter mot strand.
Skal vi bli de siste som berges,
Når brottsjøen knuser alt?
Ja, var vi en båt på havet i dag,
Et gullfat for alle på jord,
Så kunne vi oppleve lykke og fred,
Å gi av vår overflod.
MYE NYTT
Arme menneske. Her har skjedd mye nytt.
Bare i min tid på jorden
Har datamaskinen fått sin plass.
Hesten ble nesten utryddet,
Men er nå blitt et statussymbol.
Vi bygger ikke kirkebygg lenger,
Folk har det travelt med sitt.
Men, Gud, som styrer verden, smiler
Når alle menneskehender sover.     

”De har godt av å sove ut.”

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.44-46) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.44-46) *Sigve Lauvaas
Hjerte-Ill.




44.
HJERTE
Sammen er vi et hjerte,
Og jorden er et hjerte for oss.
Hele verden banker i hjerter.
Det strømmer evig blod i våre årer.
Vi jubler av lykke for den vi er,
Og sjelen lyser av glede.
Hør når du vandrer på jorden.
I dypet er et hørbart sukk.
Vi hører et hjerte iblant oss
Som gråter av sorg.
Trette og døde hjerter faller ifra.
Men livet skal brenne for alle,
Og stige i sang en dag.
Nåden skal lyse i verden.
Hvert hjerte skal finne sin plass.
I begynnelsen var vi et hjerte.
I evigheten er vi et barn.
TREET
Se, frukten modnes.
Mitt hjerte ser en bugnende hage.
Det lyser i epler og plommer.
Jeg klatrer i sensommerluft
Og smaker modne pærer.
Jeg er så forunderlig rik.
Treet stiger i landskapet.
Som et fjell stiger hver busk,
Og taler til oss.
Slik er det å være et menneske:
Vi skal plante et tre,
Og være en søyle for hverandre.
Treet stråler mot himmelen
Med luftige greiner strekker det seg.
Treet vender seg mot solen,
Og tar imot alt. Det spirer i kjærlighet.
Med en mektig rot holder treet
Samme adresse. Her bor jeg.

45.
BILDE
Bruk øynene godt
Før bildet viskes ut.
Alt er forgjengelig,
Bare sjelen er evig.
Ordet lyser i tusen år.
Så lenge det er dag
Kan vi lese ordet.
Mørket skjuler alt.
Bare lyset sprenger grenser.
Alt blir synlig i lyset.
Av lyset kommer fargene frem
Og gir oss håp på veien.
VÅR
Stille kom våren,
Og stille gjekk den
Fra gard til gard,
Langt oppi fjellet.
Ingen som har opplevd våren
Kan glemme underet.
Tenk, lauv og fuglemusikk.
Det er en gammel melodi
Som alltid er like ny.
Våren kommer som en gammel mann,
Med lys og varme hender.
Og lyset blir slukket av om kvelden.
Men venner møtes til fest igjen
I den lyse dag.
Da er det våryr latter
I bygda vår.
EPLER
Epler er røde og grønne. Frukthagen er blid.
Her kan jeg leve lenge. Visdommen sitter løst
I modne epler. Når jeg blir stor
Vil jeg plante en eplehage for en ny tid.

46.
ORD LEVER
Ord kommer til oss,
Lever i oss, blir synlige.
Ord blir plukket opp, undersøkt,
Vridd på, tømt for opprinnelig betydning,
Gitt ny betydning,
Og til sist kanskje også robbet
For den betydningen de kunne hatt,
Før ordene faller sammen
I en intetsigende haug av utbrukte bokstaver.
Så formerer ordene seg på ny,
Som lys og tid.
Ordene er våre hjelpere.
Ord lever som en del av kroppen.
Så snart vi tar ordene til oss,
Begynner prosessen.
Smeltedigelen er i oss.
Snart er det bare gull igjen.
Vektskåla er vårt liv
På godt å vondt.
Og dagene går.
NATT
Min natt er som en søvn.
Jeg drømmer en ny dag.
Ansiktet trekkes i alle retninger.
Jeg hører hjerter i natten, flukt
Fra en blytung tilværelse.
Søvnen er som en god musikk,
En myk pute.
Poesien fører meg til en blå natt
Med måne og stjerner.
Kilometer søvn fører meg
Til den utvalgte planet,
Til varm hud i universet.
Ordene tar meg som et barn,
Og fører meg i natten som sin elskede.
Ordene er mine venner i drømmen,
Og jeg er et barn
Som ler under blå himmel.
 
Kveldstemning-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.41-43) *Sigve Lauvaas

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.41-43) *Sigve Lauvaas

41.
LIVET
Jeg prøver å leve nå.
Alle prøver med hud og hår å leve,
Og alle tenker på farger og rom.
Tidens hjul løper. Skyene drar
Over de grenseløse landemarker.
Timeglasset forteller
Hvor langt det er på natt.
Hvor lenge vi er forpliktet å stå opp,
Vet bare den ene.
Vi prøver med bønner, og gylne ord
Som forvandler mennesker,
Men kjenner at utsikten snevrer inn,
Og jeg bærer en tung bør.
Jeg begynner å lengte etter pusterom, hvilepauser,
Mellom alle utflukter og gjøremål.
Jeg har et hus å pusse opp, et liv
Som trenger pleie.
Folk i min alder begynner å kvitte seg med ting.
De selger alt som binder og plager.
Folk vil være frie i dag.
Det er en streng lov: at tiden ebber ut.
Vi har ikke tid å snu oss tilbake.
Vi må se barnet i ansiktet, og være tydelige.
Vi har en forpliktelse: Å ta vare på livet,
Så ikke slekten forsvinner.
Vi trenger en hellig Gud.
ORD
Vi kan kle oss opp i ord,
Og spre ord for alle vinder.
Vi kan løfte ordene på torg og ting,
Og føle at luften beveger seg.
Markene grønnes. Mennesker ser
Ord på TV, og mimrer i vei på innsiden,
Og føler at det gjør godt å tenke
På henne eller han fra tiden som går.

42.
ÅND
Ånden sløvest ikke
Hos de som er oppreist i båten.
Som piletre vinker vi landet
Og lyser i tusen år.
Fredfullt kranser vi dal og fjell
Og bygger vårt hus.
Vi gir vårt liv av kjærlighet
Til våre egne søsken.
Vi favner og maler landet
Og alle vi møter på jord.
Vi synger, og ber om en himmel
Som ser oss, og løfter oss
Inn i det hellige rom.
ORD
Ord som er gjennomlyst
Kan gi oss et tegn.
Med syn og drømmer lever vi
Og skaper en levevei.
Vi gir av vårt eget til noen,
Og får mer tilbake igjen.
Vårt mål er å hilse de andre
Med fred ifra himmelen.
Ord lyser klart over jorden.
En stjerne viser vei.
Ord som i ånden får leve
Vil forme det evige seil.
Og vidt skal hvert ord få reise
Og møte hver sjel på tur.
De går denne veien mot Sion
Og møtes som barn av Gud.

43.
FUGL
Fuglene flokker seg.
Kornåkrene breier seg ut.
Sommeren kommer til alle.
Hver fugl er et sendebud.
Poesien lyser i fugler,
Som stjerner lyser vår jord.
Vi stryker vårt nebb og spiller.
Hver streng er et eventyr.
Vi slynger oss ut i mørket
Og våkner ved høylys dag.
Fuglen har fløyet lenge
På jakt etter hus og mat.
Ordene taler og taler.
Som fugler kommer de inn.
De møter vårt hjerte med stråler
Og morgenfrisk sommervind.
Takk alle. Hver fugl er et under.
Jeg ser, og jeg føler med dem,
Som følger en fugl på veien
Og deler sitt liv med dem.
HUS
Hvert hus har sitt ansikt,
Hvert ord lyser av liv.
Alle har et opphøyet bilde,
Og et avtrykk, en super kopi.
I verden er jeg ikke alene,
Men ensom kan alle bli.
Jeg går her og puster i fjellet.
De andre har hus og bil.
Jeg bor i et slott, men lever
Fritt som vandringsmann.
Jeg åpner mitt hjerte for alle
Som trenger et hus, et hjem.
  

Gamle hus-Ill.