Date archives April 2014

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.39-40) *Sigve Lauvaas

April 3, 2014

Våren av Carl Larsson

39.

Å SE

I vår egen bygd er vi blinde

For alt som er stort og flott.

Våre øyner, og hørsel, forsvinner

I vinden som farer bort.

Vi gransker ord i bøker

Og skriver brev på hjul.

Vi ser en smule bedre på avstand,

Og reiser jorden rundt.

Vel fremme ser vi mennesker,

Og bygdelag i kor,

Som fremmer språk og kulturmat

For liten og for stor.

Her vil vi se vår fremtid,

En lys og vakker drøm.

Det vakreste på jorden vår,

Er barnet som er født.

ORD

Ordene skal tjene oss,

Og smelte i vårt liv.

Vi bærer ord i alt vi gjør,

I tanker og drømmer.

Ordene holder oss sammen

Som lim og barn.

Det eneste vi virkelig trenger

Er ord og mat.

Så, la ordene komme.

Av ord blir vi rike. Vår arv.

Språket gir oss det beste:
Et liv i nådens hav.

Sammen har vi ord nok

Til å bygge vår fremtid.

Ordet kan stille stormen

Og gi oss fred.

40.

FLUKT

Min flukt er din flukt

I labyrinten,

I de tusen sjøers land.

Vi flyktet for lenge siden,

På en annen og tyngre vei.

Vi danset over jorden

På fjell med himmeltak.

Og nå er vi kommet tilbake.

Vår flukt, er flukten for livet

Som raknet som tøy og garn.

Mitt håp, er ditt håp for alle.

Flukt føder visdommens lys.

Fuglene flukter for føden.

Vi flukter for å se våre kjære.

Vårt mål er å møtes snart.

NAVN

Navnløse er vi ikke.

Så lenge vi lever på jorden

Har vi et navn.

Våre bønner skal stige som solen,

Og gi oss en evig havn.

Navnet og ordet skal lyse

For alle Guds barn på jord.

Og døden skal dø i sin maske

Som en tømmerstokk, morken og kald.

SKIP

Våre skip er en skapning.

Landskapet er alt vi ser.

Flittige hender følger et spor,

Og himmelens barn er søsken på jord.

De hvite seil er i rute.

Skip bygger bruer for liten og stor,

Og alle som vil kan bli med.

Skipet er livet og lyset.

Bestemor og Turid-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.36-38) *Sigve Lauvaas

April 3, 2014

36.

SPØRSMÅL

Jeg har en smørbrødliste

Med spørsmål over livet.

Alt som berører mitt hjerte

Fylles ut med ord.

Det virkelig store på scenen

Gir meg nye krefter.

Lys og varme skifter,

Men helt tilfeldig er det ikke.

Storm og stille dager

Rensker livets skolegård.

Jeg krever ikke kart og kompass.

Mitt spørsmål er å være din.

Over huset mitt går englevakt,

Og ordet åpner opp min dør.

Jeg leser stjerner. Vise menn.

Gir trøst og håp om himmelen.

Jeg er et spørsmål, nær og fjern.

Jeg reiser med en redningsbåt.

Mitt liv er ingenting og alt.

Gud skapte verden med et ord.

PÅ JORDEN

Her er en vei, og enda en.

Jeg tar små skritt, og store skritt.

Her er trapper opp, og trapper ned,

Høyre og venstre. Trafikken er stor.

Vi lever med en mur av spørsmål,

Og reiser med hurtigtog.

Vi flyr over hele verden

Og håper å treffes en dag.

Men vi har ikke tid.

Vi snubler iblant, men livet går videre.

Det er mulig å gjøre en sving.

At noen er svarte, og andre hvite

Forundrer oss ikke.

Vi er jo en av de.

37.

ET HELLIG LIV

Alle krefter flyter, lever.

Så lenge vi puster lever ordet.

Ingenting varer evig,

Bortsett fra et hellig liv.

Skapelsen er hellig.

Alt i denne vrimmelen er skapt

Av en levende Gud.

Vår plass i tilværelsen er her.

Jeg puster, og han åpenbarer seg.

Jeg tenker på menneskene,

Søsken som bygger hus

Og vet at de en gang skal dø.

Krefter holder oss i live.

Omgivelsene former oss. Ordet

Bærer oss gjennom verden,

Til vi gjenoppstår en dag.

SKILT

Verdens undergang

Er å skilles fra barna.

En hund kan vi alltid skilles ifra,

Men barna er en del av oss.

Om vi mister et lem, en del av kroppen,

Har vi sorg hele livet

Og må klare oss så best vi kan.

Å miste et barn er som å skilles for alltid.

Men håpet er å treffes igjen.

Når alle rettskrivingsregler er inne

Og alle mennesker har fått et hellig tall,

Da kan vi synge sammen – om Jerusalem.

Verdens første undergang

Møter vi i Bibelen. Men Noah fikk leve,

Og slekten økte i tall. Men barnet ble født

For å gjenskape det tapte.

Og snart skal vi aldri skilles mer.

Vi blir forfremmet i evighet.

38.

TRIKKEN

Trikken stanser, og jeg går av.

Hver trikkestopp er en møteplass.

Men alle har det travelt i dag,

Og raser videre.

Menneskene skal på jobb, eller,

Jeg vet ikke hva. De haster av sted som lynet.

Og bærer poser og pc til neste stopp.

Og trikken er alltid i rute.

Trikken durer sin vante vei.

Fra morgen til sene aften. Trafikken øker

Og minker av – når natten kommer til byen,

Og alle må sove og slappe av

Før klokkene ringer i tårnet.

SAMLE

Jeg må samle mine barn, samle mine sanser,

Og kjenne litt på livet.

Jeg må føle hva frihet er – når alle er store,

Og jeg er alene igjen.

Jeg må samle mine ord i en perm

Og vite at jeg har levd.

Jeg samler krystaller og gull,

Og spår at jeg kan leve lenge.

De minste forstår ikke dette.

De har ikke opplevd krigen.

Jeg samler smuler, og føler meg rik,

Selv om de andre har mye mer

Og kan reise vest eller sør,

Og oppleve livet.

Men jeg er alene – et fattiglem

Som speider på gamle stier

Mens årene går.

Den elendige må alltid tie.

Fiskere-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.34-35) *Sigve Lauvaas

April 3, 2014

Wenche Foss-Ill.

34.

VIND

Vinden blåser, verden skakes.

Mektig kommer havet inn.

Røsten høres, tørst er natten.

Vinden blåser nordavind.

Gylne streif av sol og sommer

Møter oss en dag i mars.

Vinden hviler i en tønne,

Før den slippes ut i vest.

Vinden bryter øy og holme,

Båter drives imot land.

Vinden kjenner ingen ende.

Fattig trøst er håpets havn.

KART

Hvert menneske har kart over landet,

Og vet hvor veien til stabburet er.

Huset er pyntet med lys og speil.

Ute er verden. Og tidens tegn

Roper i alle vinder.

Når været er rolig, går båten i rute,

Og vi kan se hvor landet er.

I uvær og storm er vi ille ute.

Da lyser havet med digre føtter

Som kravler på land med uhyggelig glød.

Men kunnskapen øker, og kartet blir større.

Vi seiler på vinger og skraper i jern.

Vi bygger en bro mellom jord og himmel,

Og lever som konger, i dur og moll,

Til basunen høres i fjellet.

Vårt indre, vårt ytre, by og land

Møtes på Svabergodden.

Her sanker vi rekved og brenner bål.

Så tegner vi kart for vår fremtid.

Det fortelles fra slekt til slekt st valget er gitt.

Vi kan ikke leve uten ord, uten ånd,

Og navnet som velsigner livet.

35.

SIST

Gravene dekkes av lauv,

Bølgene slår.

Jeg hiver etter pusten

Og er på vei hjem.

På innsiden har jeg en lengsel

Å få vite mer om livet.

Mens vinden jager landet

Faller de siste epler ned.

Jeg følger en gnist i vinden.

Det brenner i skog og hytter.

Til sist er jeg alene

Og hviler på en stein.

Stjerner går i bane

Og følger våre spor i verden.

Livet er en reise vi må velge

Til snoren klippes av.

SNUBLE

Jeg kan snuble og falle,

Og jeg kan reise meg opp.

I søvnen har jeg drømmer

Om stort og smått.

Fra alle synsvinkler kan jeg se Gud.

Jeg streber etter målet,

Mens det ennå er tid.

Jeg lyser i vinden som farer forbi,

Men er ingen engel.

Min eneste måte å leve,

Er å være til.

Drikke av kildevannet,

Og slukke tørsten av ord og ild.

Jeg følger det himmelske sporet,

Og vet at det snart er slutt.

Jeg ønsker en engel ved roret

Som kjenner veien,

Og kan lede meg trygt i havn.

Vind i tre-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.31-33) *Sigve Lauvaas

April 3, 2014

Munch-Ill.

31.

OM ORD

Jeg fornemmer ord, lukter, smaker, kjenner.

Søte ord gir vellyst, glede.

Sure ord er uten mening.

Dypt i mennesket er en brønn av ord.

Vi tåler å høre ord som lyser. De gir spor

I sjel og hjerte.

Jeg hører ord på veien, i fjellet.

Jeg luker ugress med bare hender,

Og lukter ord i mold og mark, i skog og lyng.

Og du er min venn, som ordet skapte.

Du er visdommen i verden. Hele universet jubler.

Ordet lever. Kjærligheten åpner dører.

Håpet, troen gir oss svar.

Hvem er vi? – Nådens barn.

BARN

Jeg er dette barnet

Som moren har på fanget.
Jeg kjenner nærvær,

Og føler hendene som modellerer

Og skaper levende fugler.

Jeg flyr som et barn,

Og dukker opp som en mann.

Jeg oppdager verden rundt meg,

Og andre mennesker,

Utenfor sirkelen.

Jeg er et barn som reiser,

Og blir ikke trett etter hundre mil.

Jeg må videre med hele meg,

Som en fullkommen gave.

Jeg plukker roser på veien.

Mitt hjerte skjønner at livet er kort,

At hver dag er et under.

Jeg tenker på fugler som flyr

Og bygger rede. Her er så mye,

Sier barnet. Jeg må velge.

32.

GLEMME

Havet glemmer ingen.

Bølgene kommer tilbake.

Selv om natten rir stormen av,

Er vi ikke glemt.

En kirkegård kan glemme dag og tid,

Men aldri sitt diende barn.

Hvert menneske er skrevet med navn

Og lyser i minnebøker.

Glemmer vi Frelseren, er vi fortapt.

Men han glemmer aldri oss.

Ordet som bærer universet gir liv og håp

I nåden for den vi er.

KLOKKER

Det hender ofte at klokker

Forteller noe uventet.

Det har hendt at klokker dør,

At skip går under.

På vandringen hører vi klokker

Som sus i trær.

Klokkelyng gir et tidløst rop i skogen:

Scenene er åpen for alle.

Tiden reiser som lynet,

Med nye drypp. Det gir nærvær,

Og tjener oss til liv.

Slekten hører klokker i vinternatten.

Det er en engel som går fra dør til dør

Med budskap om fred på jord.

ROM

Ensomt sitter Maria, men aldri alene.

Alle har en lengsel å møte Gud

Og kjenner nærvær av hellige engler.

Jeg er i rommet og bli løftet av lyset.

Det er min nye fødsel jeg lever nå.

33.

DØD

Uten smil og uten smerte,

Uten ånd og uten hjerte

I et kullsvart rom, en ørken,

Høres ingen søt musikk.

Døden tør å være synlig.

Død er trussel, ingen bolig,

En befrielse fra livet

Til en reise under jorden.

Bare fødsel kan gi styrke,

Bare lys kan vekke livet.

I en dag som vi er rede

Roper engelen opp navnet.

REISE

Vi ferdes fritt mellom himmel og jord.

Og reisen er tiden vi lever.

Rommet er synlig for alle som tror.

Skjønnheten ser vi i lyset.

Som fjellet forvitrer, forvitrer vår kropp.

Vi dømmes til nåde, forvandling.

Så heiser vi flagg på den høyeste topp,

Og forkynner den hellige handling.

Sant eller ikke, vår tro gir oss håp.

Vi strekker oss ut mot en stjerne.

Den peker på navnet, den evige dåp.

Vi møtes i paradislandet.

SMIL

Uten smil kan ingen leve.

Blind og blodig er vår vei

Helt til navlestrengen klippes

Og vårt smil kan vise seg.

Smil, min kjære, smil i natten.

Alle dager føder smil.

Vi er født til smil og latter,

Gleden av å være til.

Berglandfoto-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.27-30) *Sigve Lauvaas

April 3, 2014

Måne i morgendis-Ill.

27.

INDIA

Forsvinner døden ved Ganges?

En stjerne dør i vest.

Det glimter i lyn og himmel.

Snart kommer hellig regn.

Folk og land kan juble.

Hvert hjerte lyser i tidens tegn.
India skapes, og skapes på nytt

Når våren kommer med liv og lyst.

Døden er skygge. Et ufødt liv

Som fødes i millioner år.

Mennesker kommer, mennesker går.

Ordene, navnet. Budda er død.

En vannmelon lesker i ørkensand.

En dråpe forvandler alt.

India skal gjenoppstå som supermakt,

Et lys i verden av kjærlighet.

NAVN

Ære være ditt navn.

Jeg er døren. Jeg er livet.

Ammen, Halleluja.

Navnet er Fadere, Sønnen, Ånden.

Dere må synge. Ordet er fritt.

Dager skal komme.

Med himmelen åpen, er lykken livet.

Det trommer i natten. Spill mine små.

Av kjærlighet kommer navnet.

Det stiger en sky, og hender strekker seg,

Og englene maler det evige ordet:

Av jord er du kommet, av jord skal du gjenoppstå.

28.

UTMATTET

Jeg tenker ordene skrumper med alderen,

Søker tilflukt. Jeg lengter å få komme frem i lyset,

Så mine ord i dypet, speile landskapet

Som vokser over alle fjell.

Med tette masker binder veven, mens jeg søker tilflukt.

Jeg er sliten, og kan ikke hvile ut i labyrinten,

I en forvillet verden uten gjemmested, uten tråder

Til en ny vev. Mitt liv tæres. Mitt liv tørker ut

Som et tre i fjellet. Og stjernene nikker.

Jeg er utmattet, fortapt, og seiler.

Min båt er mitt liv. Mitt folk er mine røtter og greiner.

Jerusalem er mitt hjemland, min borg.

Selv er jeg et telt, en hytte i stormen, en vridd grein,

En utspunnet tråd fra fortiden. Jeg er slitt

Som en gammel bergmann. Mine hår lyser,

Og friheten holder meg i sjakk til jeg bæres bort,

Smertefri, til de eviges bolig.

DRØMMER

Jeg lever, jeg drømmer.

Jeg har lengsel og håp, og spiser

Brød som ord, som vinger

Som løfter meg til nye høyder.

Jeg seiler på ukjent hav, oppsøker byer

Som en ørn, traver på hvite hester

Fra land til land, og slynger meg rundt.

Verden er min bolig. Jeg elsker å leve.

Mine eiendeler er et åk.

Jeg drømmer om frihet fra alt.

Jeg reiser på en stjerne, på en flod av gull

Og opplever livet på nytt.

Jeg får nye krefter,

Og visdommen speiler mine valg.

Jeg er den jeg er fra begynnelsen,

Hver dag som himmelstormer.

En engel iblant oss forteller om navnet.

Ordet trenger inn og skaper en ny jord.

Jeg drømmer om hvite hester,

Og engler, og Gud.

29.

HJEM

Jeg bor der jeg bor.

Mitt hjem er mitt hjem.

Jeg gråter og ler.

I årevis har jeg møtt stillheten,

Fanget lys og varme.

Jeg sover i mitt hus,

Og vekkes av knitrende frukttrær.

Jeg går ut en morgen

Og møter høstens tusen farger.

Frukten er høstet inn,

Men jeg kan smake på været.

Mitt hjem er fredelig plett,

Et sted for de gode samtaler.

Her løses ord med ord,

Mens tiden danser i hagen.

Jeg løfter mitt blikk mot stjerner.

Det haster ikke å sove.

Jeg skriver et dikt om livet,

Så reiser ensomheten sin vei.

Det fødes så mange tanker.

Jeg har ingen tid å miste.

Slekten skal lyse for alle.

Jeg ser søker det Hellige landet.

ORD

Jeg bærer et ord over dørstokken

Til torget, til hele verden.

Jeg bærer bud om vennskap og fred

Til alle jeg kjenner.

Ordet er solgt i millioner år,

Og det kommer igjen i hver pust

I vårt hjem, i blomster og barn, i dikt.

Det er et prektig ord. Som en ørnevinge

Farer det over verden, og møter oss

Der vi er. Og ordet er naken hud

Mellom oss og Gud.

30.

GÅTE

Min sjel er en gåte,

Og gåtefullt renner vannet.

Det leker mellom steinene.

Som barn leker vannet mor og far.

Jeg er ingen dørselger. Min sjel

Reiser med fly, over hav og land.

Jeg møter meg selv i hver pust, i hvert ord.

Min sjel synger livet og døden.

ALENE

Jeg er alene. Min bror er reist.

Jeg roper ut, at jeg er her,

Når det banker på døren.

Jeg er i beredskap – om noen trenger hjelp.

Alene, i stillhet løfter jeg blikket.

Jeg stoler på Gud, og planter korn i usådd jord.

Jeg lever mellom klunger, men heiser flagg,

Og ringer i kirkeklokker hver søndag,

Hele livet, som lauv og lyng.

TOM ER GRAVEN

Graven er tom. Det ånder fred,

Og alle hjerter brenner i ord.

En gåtefull stillhet. Hvem tier?

Hvem gråter når graven er tom?

Et underlig skue.

Og engelen forkynner liv for alle.

Jeg forsøker å leve.

Jeg planter en rosebusk ved graven.

Det lyser i tusen stjerner:

Graven er tom. Han lever.

Og jeg skal få leve i Ordet

Som skapte oss i sitt bilde,

Som et avtrykk av Guds kjærlighet.

Ved den tomme graven

Lyser han fred.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.24-26) *Sigve Lauvaas

April 3, 2014

Livet-Ill.

24.

BARN

Det bor et barn på hvert hushjørne.

I hele verden bor et barn i oss.

Vi kom til verden, og puster.

Nødvendigvis skal vi leve som ord og lys.

Og alt som skjer opp gjennom trappeheisen

Får oss til å bli som barn igjen.

Vi lever, og begivenhetene setter spor

Som vi tar med oss på innsiden

Og stempler med våre føtter.

Og med vår munn gir vi beskjed

Hvor landet ligger.

TENK

Tenk, dette barnet er nærvær.

Som en liten fugl kommer det

Og klapper i hendene,

Og flyr mot himmelen når tiden roper.

Det er samling i en sky, eller i et tre

Langt der oppe.

Vi speider, men når ikke opp.

Som en ildsøyle lyser barnet

Og forteller sannheten.

Tenk, det er av barnet vi får vite om røttene

Har god jord, om været –

Som skyller oss mot de levendes land hver dag

Og gir håp, uten spørsmål

Om hvem vi er, eller hvor vi skal.

OVERLEVERE

Vi overleverer oss. Hvert ord er en overlevering.

Livet lever, løper på hjul, bærer meldingen

Om hvem vi er, roper navnet, lyser veien.

Hver dag strekker vi oss, gir signaler, puster kraften

Som får oss til å vokse, kjenne at vi er budbringere

Av ordet som kan smelte is, omskape verden,

Helbrede syke, vekke opp døde –

Til en blomstrende hage, til brød og vin.

25.

TID

Årene går. Årene lever.

Tiden roper i alle hjem.

Tiden er midt i alle, sentralen

For alt som er til.

Dikt meg en tid. Ønsk meg en sommer

Med ryggrad og pute.

La meg få hvile i paradis

Og smake på epler og pærer.

Løft meg inn i din aftensang.

Se meg i speilet, og les meg

Før tiden renner ut.

ORD

Jeg har et ønske, en lengsel etter ord.

Mine drømmer om Jerusalem

Må aldri tape spor, bli dradd i tvil.

Jeg reiser frem med styrke, og høster

Der jeg ikke sådde.

Tiden er min tilflukt, venn.

Jeg skriver navn, og havet ruller tusen mil.

Det går mot høst, og alle pasienter

Får en luftetur. En deilig vår

Griper oss. Av nåde kan vi leve,

Speile oss i mennesker og

Som etterlater håp om fred på jord.

ÅR

Jeg blir 63, og kan dø

Når tidens nettverk klippes av.

Jeg tar en heis, så er det klart.

Jeg er på vei umiddelbart,

Som tordenvær og lyn.

En hendelse, en togreise uten stans,

Over livets hav, over alpene,

Med tilgivelse for alt. Jeg ser

En ny og bedre bolig, en åpen dør.

Velkommen hjem!

26.

FLAGG

Vårt flagg møtes i toner og ord,

Smale striper av farger, sol

Som stiger og synker.

Vårt flagg er et speil, et forgjengelig bilde

Av noe stort som seiler med vinden,

Og kommer igjen og igjen.

Det flagger i dag. Det hvisker fra tusen flagg

Fra sjøfarere, fra bårer av gull

Som kommer mot land.

I flagget er du. Vår klode flagger for alle. Vårt liv

Er en høyde, et fjell som stiger og flyr.

Og snart er det dagen din. Et eventyr

Av tusen nasjoner og flagg som roper til deg.

Du er rik. Flagget vitner, signatur,

Ditt navn. Ditt navn.

FEDRELAND

Sjeler bytter fedreland,

Reiser på dunlette vinger

Og bygger hus.

I soloppgang jager hellige sjeler

Innover landskapet, lever i bølger

Og heiser flagg.

Våre sjeler surfer i verden, reiser

Fra sted til sted, tråler havet for gull

Og flyr i eventyr, speiler slekten

Som lyser i minner.

Våre mektige røtter lyser

Slik vi er.

BLOMST

Kom nå lille blomst, kom med lyst og kraft,

Med spor av musikk og dans.

Spill gjennom dager og netter vårt steinrike landskap.

Gi oss et bilde på vår: hestehov og hvitveis, løvetann,

Ballblom og gullstjerne, marsfiol.

Ordet lever i oss-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.21-23) *Sigve Lauvaas

April 3, 2014

21.

TONER

En tone som lyser.

Milde toner mellom mennesker.

En opplyst verden.

Her bor vi, hver for oss.

Og tonene siler fra stjerner

Og lyser inn i vårt hjerte.

Toner lyser livet,

Og helt fram til korset.

Jeg søker din stemme med lengsel.

Bare din kjærlighet

Kan møte mine strenger.

Bare du kan løfte meg over fjellet.

Den hellige tonen forvandler

Og gir meg evig liv.

Jeg søker ditt ord, dine hender.

Dine øyner gjennomstråler meg.

SMERTE

Uten at noen visste det

Kom denne smerten smygende

Og bemannet hele kroppen, rom for rom,

Til jeg var lammet

Og måtte kjøres i rullestol,

For jeg hadde ikke krefter mer.

Nesten ingen ord ble sagt.

Men fra dette øyeblikket var smerten

Min nærmeste nabo og uvenn.

Jeg klarte så vidt å leve videre,

Og tenker på alle turene.

Hele livet kommer nå i revy,

Og jeg føler meg beæret

Som ennå har krefter nok til å følge med

Fra dag til dag.

Jeg er båret på virkelighetens armer,

Og har hjelpere til det meste,

Men ordene stuper i meg

Og holder meg våken, og i form

Til å ta nye skritt mot målet.

22.

FISKETUR

Det ble en annerledes dag.

At jeg tok meg en tur, var ikke uvanlig,

Og at jeg prøvde fiskelykken,

Var helt normalt.

De små røde og brune fiskene

Var som venner i sjøen,

Og jeg ville gjerne ha tak i dem.

Og det ble napp,

Og fisken fikk jeg på land.

Men så smatt kroken

Og fisken i det våte element,

Og i strevet ploppet også jeg uti,

Med klærne på.

Det ble en kamp på livet.

Jeg kunne ikke svømme, og sjøen var kald.

I basketaket gikk jeg under

Både en og to ganger. Tredje gangen

Var jeg i en døs, ferdig til å gi meg.

Da, i samme sekund kommer

En arm og drar meg opp.

Livet var reddet.

Og redningsmannen var en engel,

Min brors beste kamerat.

De var på sykkeltur, og ville nedom

Lauvåsvågen for å se.

Det reddet livet.

Og jeg ble plassert på sykkelbrettet,

Og kjørt hjem til mor og far,

Som hvilte middag.

Det var en søndag på sensommeren.

Høyet var i hus,

Og jeg fant en hule å gjemme meg i.

Her sovnet jeg,

Og vaknet en time senere.

Noen ropte på meg, ropte mitt navn.

Kliss våt måtte jeg krype frem,

Som en grevling or hiet.

De våte klærne måtte byttes med tørre.

Livet måtte gå videre.

Engelen gav meg livet på nytt.

23.

LØFTES BORT

Løftes bort fra rommet,

Løftes av ord som griper, bærer.

Jeg hører stemmer, melodi,

Og løftes i en hellig tone.

Kjenner ømhet, harmoni,

Og slapper av.

Ordet gir meg fred. Alene

Går jeg ut. Jeg lever,

Kjenner pulsen. Våren kommer.

Livet spretter i lund og li.

Min dag er stor.

Det lyser over fjellet.

Og her bor jeg.

Et eventyr å være til.

Jeg spør. Du svarer.

Alt er kjærlighet.

Min Gud, min Gud.

Takk for i dag.

DANSER, FØLER

Jeg bringer ord i nye rom,

Jeg sår frø i moden åkerjord.

Hver teig skal vokse,

Modne aks skal skjelve, nikke,

Danse som en våryr fole.

Se, nå danser også jeg,

Føler, kjenner sommervarmen,

Fester blikket på en blomst,

Løftes bort i eventyret.

Liljer vokser, fugler synger.

Barnelatter vekker minner.

Jeg er fri, og reiser ofte.

Mine vinger løftes, bærer bud

Over alle hus og fjell.

Snart er månen i mitt øye,

Snart er stjerner. Gud er til.

Jeg kan telle, kjenne smerte.

Gleden gjør meg nesten blind.

Du er kronet, Edelwaise.

Illustrasjon-Livet

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.19-20) *Sigve Lauvaas

April 2, 2014

Fra Finnmark-Ill.

19.

EN DAG

En ganske alminnelig dag i livet?

Jeg lurer på om en slik dag finnes

Alle dager er jo så forskjellige.

Og det skjer mirakler hver dag.

At jeg lever er et mirakel. At månen ler

Og stråler gjennom et panser av luft,

Gjør meg åpen for underet.

Hver dag åpner en ny dør. En kraft

Veller imot meg og får meg til å tenke.

Ordene blir små. Tallene gjør meg svak.

Jeg er et null, men overveldes av skjønnheten

Som stråler imot meg, fanger meg

Og løfter meg høyt, som en sky i været.

Nettopp nå flyr jeg ut fjorden. Jeg flyr som et frø

Til et ukjent sted. Det er vinden som driver båten

Mot land, og nye hus skal bygges,

Og blomster spirer, trærne får lauv,

Og jeg er den eneste i verden som vet

At dette er min dag. Og miraklene står i kø

For å møte meg, med tilfeldigheter, håndtrykk

Som jeg tar med meg resten av livet.

Sånn er virkeligheten, en strøm av velgjerninger

Holder meg våken, gjør meg til den jeg er,

Stadig på vandring mot nye mål.

Med innflytelse fra hele verden kan jeg favne

Ordene og lyset som møter meg.

Det er min utvikling, møte med virkeligheten

Som jeg tar med meg som en klesdrakt, et språk

Jeg tolker og bearbeider, maler på lerret,

Smaker og føler med lengsel før solnedgang.

Jeg vil være til for noen som trenger en venn.
jeg lengter etter den ene på fjellet,

Og hører stemmer bak forhenget,

Og mitt navn lyser på veggen.

Takk for i aften. Takk for mitt liv.

Tidens hjul klapper hjulene sammen.

Og om et øyeblikk kan jeg se klart.

Veien til Jerusalem er åpen.

Og du er der.

20.

REGN

Det begynner å regne. Det regner,

Og veien blir til en bekk.

Jeg dikter at regnet kommer

Inn gjennom døren i huset mitt.

Regnet tar i oss alle, det flommer

Og stryker vår hud.

Regnet taler for døve,

Og til alle som ser i detalj

Når vinden snur.

Det regner i kveld i graset,

Og trærne luter sin rygg.

En fremtid med regn gir styrke

For den som er arm og tørst.

Se ørkensanden tier.

Det spilles ikke mer.

Mauren kryper i tuen.

Min uskyld føles som varme og fred.

Nå er jeg virkelig fri til å synge

Om regnet som løfter min sjel.

Regnet holder verden sammen

Og bølgene får liv.

Hvert barn kan lykkelig tralle

Når regnet stemmer i.

En slager fra farne tider: Litt regn

For den hvite mann,

Så alle som lever kan smile.

For regn er som lyset, en brann

Som farer over hele jorden

I bølger og elv, en sky.

Gud, gi at vi alle må ta imot

Det regnet som kommer med kjærlighet,

Så livet kan spire i hundre år

Og erobre verden på ny.

Da blir det godt å leve.

Nettverk-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.16-18) *Sigve Lauvaas

April 2, 2014

Kveldshimmel-Ill.

16.

HUS

Utette hus.

Der er hull i veggene.

Vinduene står åpne.

Grensene er visket ut.

Palmene svaier bak husene.

Vinden blåser fra syd.

Menneskene reiser jorden rundt

Mens klokkene tikker og går.

Vi behøver en søyle i livet.

Noe å strekke seg etter.

Vi trenger et nettverk av hjerter,

Og hender som holder fast.

Vi trenger hus, en luftegård

Og venner rundt vårt bord.

Om huset en dag vil falle i grus,

Er vi aldri alene på jord.

VÅRT KORTE LIV

Du forferdes kanskje

Av vårt korte liv?

Men tiden er ikke slutt med oss.

En tørket daddel, en regntid,

Så er det på an igjen.

Vårt liv er uendelig, som røtter i frodig jord.

Tenk, vi er uten grenser, og horisonten er vid.

Vi lever i en mysterieverden, på grensen

Til visdommens hage.

Her skal vi fødes på ny.

Vårt korte liv er besværlig, vi tråkker i søle og sol.

Men en dag skal vi løfte vår panne og se

Fikentreet har blader, og fuglene bygger rede,

Som i gammel tid.

Da er det godt å leve.

17.

SER

Hva er det øyet ikke ser,

Og øret ikke hører?

Hva er bak alle fjell

Som ingen horisont kan skjule?

Hvor kommer lyset fra

Som bor i hjertet ditt?

Hvem skapte stjernene,

Og deg og meg?

Jeg ser en verden utenfor,

Et landskap som er frodig, grønt,

Med tusen millioner engler

Som synger fred på jord.

TIL SLUTT

Til slutt vil sjøen komme

Og skylle over land,

Og bryte hus og hytte’

Og hente oss med tvang.

Til slutt blir alt så stille,

Og ingen er igjen.

Så kimer himmel klokker

For alle som kom hjem.

Til slutt er månelyset,

Og tusen stjerner små

En dråpe imot ordet

Som lyser i det blå.

Til slutt skal vi få synge

Med engler høyt i sky

Og lyse over verden

Som skapes her på ny.

Og jord og himmel møtes

I toner fra en sjel

Som drar oss til sitt tempel,

Til Gud, Emanuel.

18.

VIRKELIGHETEN

Virkeligheten er vår nærmeste nabo.

La oss ikke ødelegge livet med søvnløse netter.

Vi bør heller rive ned porten og møte de andre

Som venner, drømme og tenke som en vis mann.

Verken krig eller sorg skal ødelegge virkeligheten.

Vi er jo i samme båt, og skal fremover

I stjernevrimmelen, fremover som en tvetydig oase

For å gi det vi får, høste og så for hverandre.

Drømmene er ikke vanvittige narrespill, men

De helbreder kroppen fra vanære, og gjør oss unge

Som forelskede par under stjerneeple,

Mens sommervinden blåser gjennom teltdøren.

Virkeligheten tar imot oss når vi kommer,

Og spiller på alle strenger fra første dag, selv

Om vi ikke hører eller ser galskapen i verdensveven,

Som stadig kommer tettere innpå oss som en skygge.

DET SOM SKJER, DET SKJER

Jeg har ingen visshet hva som skjer,

Men håper og tror. Det er mitt hjerte

Som sier hvor skoen trykker,

Og det er mitt begjær som brenner alle broer

Før det nye landet speiler i sommersol.

Lykkelig er den som kan gå ut

I den dype morgenluften, og kjenne varmen

Som siler ned over trær og fjell, til oss

Som vandrer nakne for hverandre.

Vi har et hellig ønske, men finner ikke ord.

Og lyset brenner fra blå himmel, torsken vaker

Og turistbåtene inntar fjordlandskapet.

Vi er omringet av glade turister som ser

Og oppdager vårt eventyrlige liv i nord.

Kanskje skal vi møtes en gang på terskelen

Til en annen verden, med tusen spørsmål

Om kjærlighet og overgivelse. En uendelighet

Av hellige profeter skal stå frem, og Gud.

Nordnorsk savanne-Ill.

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.13-15) *Sigve Lauvaas

April 2, 2014

Ben Cofmann.Ill.

13.

LIVET

Vi har livet sammen,

Og er på jakt etter sollys.

Vi håper å treffe den ene på veien.

Om kvelden går vi inn i huset,

I labyrinten med mange rom.

Her lengter vi etter hverandre.

Vi flykter fra sted til sted.

Så lenge det er dag kan vi søke målet,

Som er en ny begynnelse.

Vi lever og bygger broer til nytt landskap.

Vi går over høye fjell,

Og oppdager hvem vi er.

Livet begynner en ny kurs.

Vi er sammen om alt,

Men i den syvende himmel er vi alene.

Vi løper sammen, og skilles.

Vi håper og tro på kjærligheten.

Og en dag skal vi se lyset klart.

På livets plattform må vi velge.

Vi har ansvar for vårt eget liv,

Og vi skal pleie jorden med vårt talent.

Ære være den som er villig til å gå ut.

Fra fjellet er en forunderlig utsikt.

På andre siden er det bare glede.

BÅL

Noen brenner bål, og gitaren triller i lyd.

Brått kommer våren, og alle vil bade.

Folk møtes til dans og fest.

Hos meg er alt stille.

Gjennom ruten ser jeg bålet som et eventyrlys.

Det brenner i sterke glør, som slokner mot natten.

Jeg finner madrassen og sovner.

Det er sommer snart. Jeg drømmer:

Solen er et hellig bål.

14.

NATT

Natten venter ingen,

Men alle kommer

Gjennom nattens port.

Natten er ensom, uten ord

Og trekker oss med en høstlig vind,

Som lauv og gras.

Natten krever ingenting av oss,

Men skjuler våre steg

Den stunden vi er sammen.

Natten lytter, og spør etter navn

Og tomme hus,

Og synger likt for alle.

LYSET BRENNER

Nattlyset brenner,

Og timene renner ut

Som tanker og ord,

Som latter og tårer.

Hvert sekund brenner en stjerne

I vårt hjerte, et dikt

Om å elske den ene.

Vi venter på lyset,

Som et tomt hus venter på sine.

Vi venter å favne vår elskede

Som brenner av kjærlighet.

MØNSTER

Er vi et mønster i veven?

Er vi en avklipt vev?

Er vi en tråd som skal leve

Og fylle verden med lys?

Er vi til for å tjene

Hverandre med alt vi har?

Er vi et mønster som varer,

Et speil for en ny tid?

15.

LYSETS ENGEL

Du forlater oss ikke.

I tro lever vi,

Men har mange spørsmål.

Blinde er vi ikke.

Vi velger, og vandrer med lengsel

Til et nytt landskap.

Dagens dør er åpen,

Og lyset kommer hvert sekund

Som en engel imot oss.

——-

Menneskene styrer verden,

Skritt for skritt,

Og legger nye åk til byrden.

Vi bærer korsets tegn på vår panne,

Men glemmer lyset,

Og taper målet.

Vi glemmer hvem vi er, og må rope

Etter en levende Gud

Som har skapt oss.

OPPREIST

Ryggsøylen holder oss oppreist.

Vi strekker oss etter lyset.

Menneskets navn drar oss

Som bølger på sjøen, som vind i seilet.

Vi er en tydelig stamme

Som er prisgitt livets mange luner.

Vi sliter oss gjennom skogen

Til en åpen himmel med stjerner.

Vi stråler mot lyset, som et gjenskinn

Fra det evige språket,

Som favner oss hver dag.

Vi må takke for fellesskapet i navnet,

Som reiser oss mot høyden,

Og gir oss troens håp til evig liv.

Motiv fra Finnmark-Ill.