Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives Mai 2014

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.42-43) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.42-43) *Sigve Lauvaas
Solgull i åkeren-Ill.

ANSIKTER TREFFER MEG
Alle ansiktene som treffer meg,
Har jeg med meg gjennom hele livet.
De fyller mitt indre med sang.
Ansikter er øyner som håper og tror.
De ber om å komme nær mitt hjerte.
De ber om et møte, så vi kan se og måle.
Jeg er bare et menneske. Men livet
Åpner seg for tusen ansikter på veien.
Og jeg lytter etter ordene som treffer meg.
HØST
Høsten er ingen høst, våren er ingen vår.
Årstidene er som vandringsmenn:
De er alltid på reis.
Jorden under isen, snøen, stjernene:
Den våkner og sover, våkner igjen
Og spør etter våre drømmer.
Høsten roper i fjellet, spiller cello i skogen.
Høsten kommer inn Fjellporten
Og venter til våren banker på.
Mørke og regn forteller sin historie.
Eplehagen forteller til hele nabolaget
Om høsten som lyser i frukt.
ORD

Fremfor alt er ordene våre innerste rom,

Vår lykke som åpner seg hver dag med et smil.
Ordene varmer oss, lyser på veien
Og gir oss en lengsel, en pust av vår.
Det finnes alltid et ord i vår nærhet.
Ordene puster som barn, og setter dype spor.
De skriver vårt navn og forteller hvem vi er.
Ordene synger som fugler i rommet.
De er våre venner, vårt gryende håp i livet.
MALER
En forstyrret mann ble maler.
Han hadde sammenbrudd, men reiste seg
Og gikk til staffeliet som før.
Og alt han malte lyste av kjærlighet
Til den ene, som det aldri ble noe av.
En maler med nerver og blod nynner.
Det bobler strenger av følelse og penselstrøk
Gjennom natten. Blikket fanger fargene,
Og formene puster som gras og blomster.
Trærne synger av full hals.
I forlattheten maler van Gogh seg selv.
Et ulykkelig, gudsforlatt, menneske roper.
I forkledning roper geniet etter lys,
Og fargene strømmet imot ham som barn.
Fra den gang kunne maleren se engler.
SOLEN
Solen strømmer imot den ene.
Og ingen penselstrøk kan oppveie denne gullpenn
Fra himmelen, fra fjærlette skyer.
Maleren ser et ansikt, og maler en stein
Som bærer hele verden.
Solen blir pakket inn i ord som flyter over alt.
Vi puster ord og får drømmer og syner.
Vi ser vårt liv fra begynnelsen, og speider etter venner
Som glir forbi i sakte tempo.
Likevel blir vi alene igjen. En sjel, et speil
Som søker det tapte paradis.
Regnbuen forteller, fjellene forteller.
Ensom vandrer maleren mot havet, og stanser.
Bølgene er som menneskelivet. Det er verden
Som kommer imot oss, og vil ha oss med.
Havet stiger og synker, og glitrer i solen.
Vårt liv er en blomst i solregn, et ansikt som lyser gull.
                      

Ole Bull.Foto-Ill.

 

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.38-41) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.38-41) *Sigve Lauvaas
Olav Bjørgum-Ill.


38.
DET SISTE
Det siste blir aldri sagt.
Det siste er som vinden.
Jeg ser lenger enn alt jeg ser,
Og hører stemmer ved fjorden.
I natten kommer en gammel mann.
Ut vinduet skimter jeg månen.
Hvem våker med meg når toget går?
Jeg sitter aleine ved fjorden.
Det siste jeg sier sønnen min:
I år kommer snøen tidlig.
Det banker en engel på huset mitt.
Profeten har talt, og navnet
Lyser over hele jorden.
SE
Å se på lyset lenge,
Til vi blir en del av lyset
Og kan se bak alle fjell.
Se livet som kommer
Og puster gledesbud.
Se krystaller som lyser på veien.
Det er et under å se
Livet som kommer tilbake, år etter år,
Med smeltedigelen, og skaper
En ny verden.
Se snøskavlen et evig sekund.
Den sprenger grenser, strekker seg
Med armer og bein
Oppunder stjernetaket.
En tusenår gammel isbre lever
Sitt eget liv.
Jeg puster i undring, og fryser
Når snøkalven stuper i havet.
39. 
SVING DEG
Se, kunsten stiger i verdi.
Hurra for kunsten i mitt hus.
Se fargene, og formen bratt
Som Lofoten.
Kom, sving deg litt
Med bare bein.
Bli med og skratt for livet
Som svinger oss mot nord,
Mot nord.
De evig grønne trær
Skal svinge oss til jul igjen.
Og kunsten roper etter oss
Når vi er lenge borte.
Og ingen tørker støv av kunst
Som stues bort.
Da gråter maleriet mitt
I hundre år.
MÅNE
Se månen vandrer over land
Med gull på sine lepper.
En fargeprakt av himmelsol,
En bildevev for oss på jord
Som spiller månestrenger.
Månen er en salme fra det høye,
Et himmelhjul som svinger seg,
Og speider rundt vår klode.
Med undring ser jeg månen dra
En hest på slep.
Der sitter nå min kjære brud
Og lyser fred.
Og månen holder jorden myk,
Og løfter hav og land.
Den minste kjenner nattens glød
Som stråler gjennom vinduet
Og senker seg i drømmen min som tidevann.

40.
BLÅTT
Den båe fargen jeg jager etter
Blir skjult av skyer, før alt blir blått.
Blått hav, blå himmel,
Og blåklokker langs veien
Gir meg et hint om slottet ved R43.
Blått lys langs veien, sorg imellom oss
Om fattigdom og nød.
De strever etter blåe hus i byen vår.
Men alle maler hvitt som sne
Med flaggstang på.
Spå vakkert fuglebrett i blått,
Så vakker aftenstund ved enden av en vei
Som tar imot, og gir
En blå opplevelse, en tone fylt av liv.
REISE
Reise i blinde,
Være fraværende i møte med andre,
Kjenne seg forlatt i mylderet,
Slokne i mold og aske.
Reise med åpne drømmer,
Men vende seg bort,
Lukke vinduer og dører
Og vente på stormen.
Pakke remedier og reise bort,
Uten adresse, uten pass.
Reise med listige skritt til et sted
For å finne seg selv.
Gå langt uten nistepakke, uten ord,
Reise for å unnslippe verden
Som kaller den gjenstridige
Med nye hjerteslag, nye impulser.
Reise for å vokse, oppdage, se,
Flytte seg som fugl i rommet,
Være åpen, tilstede og ta imot
Kraften fra den ene, lyset.

41.
HÅP
Å bevare håpet i en vanskelig verden,
Gir nye krefter i stormen.
Våren er liv fra en dypblå himmel,
Varme fra det evige lyset.
Vennskap er kimen til noe stort
Som skaper håp og glede.
Jeg spiser brød og drikker vin,
Og ser at vi er slekt.
Mitt håp er å fly til himmelen.
Det forandrer livet på jord.
Jeg er en gjest, en fremmed her,
Men håper at vi møtes på andre siden. 
ROP
Når steinene begynner å rope,
Når fjellene synger i kor,
Når sypress og oliventrær slår med vingene,
Roper min sjel av fryd.
Kom alle barn på jorden.
Din sjel er et tempel for Gud.
Så høyt som vi elsker vår søster og bror,
Skal freden få plass på jord.
Dine lepper skal alltid synge Hans pris,
Og Ordet skal lyse i verden.
Sorgen skal skjules som dugg for sol
I ropet fra trær og blomster.  
Når hjertet blir salvet av ånd og kraft,
Lyser ditt tempel av kjærlighet.
Når ropet fra steiner og fjell går ut,
Kjenner vi at vi hører sammen.
  

Larsnes-Ill.foto

                     

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.35-37) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.35-37) *Sigve Lauvaas
Ill.foto
35.
STILLE

Stille glir vi inn i valsen,

Og fra hverandre.
Stille blir vi en krusning i vannet,
Borte mellom skyene,
Flyr til evigheten, flyr som engler
Og forsvinner inn i himmelen.
Stille setter vi spor
Og reiser bort alene, reiser
Mellom høye hus til kirketårnet
Som kimer veien frem
Til Oljeberget.
VI BLIR
Vi blir det vi er, det vi var
Bestemt til å være.
Vi blir gjennom verden en foss,
En strøm av ensomme små
Som lengter å finne den ene.
Vi blir på vår post
Og strekker oss utover, flyr
Mot en stjerne, et mål som blinker
Og kaller oss hjem.
Vi hører jo til et sted i det fjerne,
Vi vandrer fra fødsel til grav
Med hellige vinger.
Vi sover, og våkner uthvilte, rene.
Livet forteller hver dag
Hvem vi er.
DU
Du som er i mine armer nå,
Med musikk og sang,
Du er en lilje fra Jerusalem.
Du senker ditt lys over mitt hjerte,
Og jeg føler meg rik i ditt navn.
Du løfter meg til himmelen med dine ord.

36.
TO
Å være to i unge år,
Blåse i seljefløyte.
Å være tone år for år
Som sol og vann.
Å være to som elsker livet,
Alt som livet har.
Å være dette hjem for to,
Et fjell med dype røtter.
Å være denne jordvarme
Som gir og gir og gir.
Å alltid være nær igjen
Til engelen kaller sine.
Å elske, sove, være glad
Og fri som fugl i livet.
Å takke Gud for hver en dag,
Gir styrke til hverandre.
ORD
Ordet ble gitt oss.
Vi bærer ordet i munnen.
Det synger i greiner og tak.
Ordet forkynner og bærer verden.
Sannheten lyser i ord.
Som en guddommelig skikkelse,
Som en fakkel er ordet vår ledestjerne
Som vokser og bærer barnet.
Vi elsker og løfter armen mot dagslyset.
Ordet gir oss innsikt og trøst.
Vi våkner i rommet med vinger.
Vi reiser med ordet i vår munn
Og skjelver når kvelden kommer.
Vi er jo alene igjen uten lyset
Og varmen fra det gåtefulle ordet,
Som menneskene klamrer seg til.
Ordet og navnet er vårt hellige håp.
Vår tanke fylles av skjønnhet.
Fra dypet stiger vår ånd mot Gud.

37.
SKRIVER
Lyset skriver seg inn,
Barnet skriver seg inn
Og skaper historie for all tid.
Natten skriver i fjellet
Og mørke trær skriver.
Vær og vind skriver over hele verden,
Og barnet lyser med tusen øyner.
Gras og lauv skriver livet.
Barnet lever sitt liv
Og skaper et rom av roser.
Vegger og tak skriver.
Hus skriver fra år til år, gjennom mørke og lys.
Hver dør, hvert vindu møter oss
Som kraft som bryter,
Som bølger på alle verdens hav.
Vi skriver på veien, på vår vandring,
Og taler med vinger.
Vårt hjerte skriver i stjerner at vi er til
Som en del av regnbuen,
En farge, en tone som skriver og skriver.
SAMLER FRØ
Jeg samler frø,
Jeg bæres frem av engler.
Jeg er et lysbarn, født under stjerner.
Jeg bøyer meg for sol og måne.
Mine frø skal vokse, spire inn i livet.
Som en oase skal jeg leve.
Mine frø skal fly med vinden.
Jeg er elsket for å samle,
Elsket for å være lys i verden.
Ordet synger nye år og nye drømmer.
Over grenser synger frøet.
Jeg er født til denne kloden
For å bære himmeltavler,
Mosaikk til skapelsen og livet

Fra begynnelsen. 
Havre-Ill.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.31-34) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.31-34) *Sigve Lauvaas
Ill.foto.
31.
JEG GÅR
Jeg går på verdens landevei,
Og himmelen er mitt tak.
Jeg strekker meg for vær og vind,
Og bryter grenser over alt.
Hvert sekund har tiden overmakt,
Og gir meg mål å leve i.
På veien har jeg spunnet tråd
Som fletter meg til folk og dyr.
Naturen lever i min kropp.
Jeg lengter blåe fjell i horisonten,
Til eget hus ved Lysefjord.
Jeg hviler meg, som Kafka,
Inntil hundre år,
Til veien føles lett igjen,
Og jeg kan fly.
VANDRER
Alle jøder vandrer mot sitt mål.
Vi er tilskuere i verden,
Og trakter etter venner i naturen.
Vi er et rastløst folk
Som gripes av det lille strå.
Alt er skapt av Gud.
Vår tanke ruller over jord
Som sol og måne.
Snart er vi trette av å gå
Og finner oss et hvilested
Med vann og brød,
Så vi kan sove.
TANKE
Vår tanke er utmattet. Visdommen taler ikke klart.
Vi er på vandring over jorden til dødens piler treffer oss.
Med ord blir livet vevd. 
Et tilfluktssted vil favne våre bønner.

32.
ANSIKT
Vi sitter ved bredden av hverandre,
Ansikt til ansikt med livet.
Virkeligheten er vår pust.
Våre ansikter speiler seg i vannet.
Jeg kjenner et kinn mot mitt kinn,
En hånd i min hånd.
Ømheten vekket meg til tårer.
Vår underlige verden er her.
Vi sitter med melk og honning
Og erindrer barndommens rike.
Synlige for hverandre favner vi dette livet.
Alt skal vi gi til hverandre.
Vi eier hverandre for alltid
Og brenner av kjærlighet.
Vi er som fuglen på mønetak
Og hører frihetsklokker som ekko i fjellet.
KJÆRLIGHET
Hvis vi elsket mer, ville ingen dø.
Ljåen leter i graset.
Bestemor sitter ved rokken for siste gang,
Men kjærligheten synger i alle land:
Småfolk skal også bli store.
Bestemor synger for barn og barnbarn,
Og velsigner slekten som lever.
Kjærligheten skal vokse på jord,
Og kornet skal modnes, graset skal gro,
Og himmelen skal gi ly til alle.
Min sjel synger i vind og vær.
Skyhøyt skal tonene stige.
Vi elsker mer, år for år. Og alle vil se
En sommerdag, uten krig og frykt.
Av drømmer og syner skal verden lyse.

33.
JEG SER
Jeg ser på alle damene, og herrene,
Som går så tett i sammen.
De fryder seg, og måler seg.
For noen er det jammen flott
Å se seg selv i speilet.
Jeg vandrer rundt i byen litt
Og ser et utstillingsvindu.
Her er der mye pynt og stas.
Men ingenting i verden er så flott
Som denne ene.
Jeg ser litt hit, og så litt dit.
Her er så mange pene.
Jeg kunne nesten gått i knas
Av alt jeg ser.
All verdens stas, er ingenting
Mot det jeg ser i blinde.
ÅR
Hvor mange vårer har jeg hatt?
Hvor mange vintrer?
Hver sommer er jeg helt forlatt.
De andre drar til Syden.
Jeg speider etter noe stort,
Et fjell med utsikt over alt.
Jeg ser et følge komme nærmere
En gammel kirke.
Jeg bøyer meg for vind og vær.
Hvert år har sine plager.
Men gleden kommer til mitt bryst
Som kjærlighet og varme brød.
Høyt vil jeg vandre dag for dag,
Og bygge meg et himmelslott.
Hvert år er tavler i min bok.
Og tidens ekko taler.
34. 
KYSS
Jeg kysser vintersol og snø,
Jeg hører havet klapper.
Jeg kysser mark og eng og bø.
Gud ser at jeg er tapper.
Jeg finner venner over alt,
Og lykken er min høytid.
Tenk livet, det er kjærlighet
Som vokser over skyer.
Jeg kysser lyng og alt jeg ser.
Jeg er blitt helt fortryllet.
Tenk, jeg er født til slekten her,
Til det forunderlige livet.
MØNSTER
Jeg ser mønster i mennesker.
Prest og klokker går i takt.
Alle mennesker er vevd i et mønster
Med farger og form.
Det lyser mønster over alle hus,
Og ansiktene taler sakte.
Jeg ser mønster i trafikken.
Og alt peker frem mot noe stort.
Se, fødselen er på gang.
Og det er julekvelden.  
KLOKKER
Klokker slår pling plong. Sannheten skal frem.
Jeg kjenner veien til og fra et klokketårn.
Om natten kommer englene med hvite kapper.
De synger hele livet i mitt bryst: Kom hjem igjen,
Kom hjem til Ordet, og smak mitt brød,
Velsignelsen, og Amen.
Og klokkene ringer elleve, og orgelkrakken står tom.
Men englene spiller i månelys for alle som vil hjem.

Og klokkene slår pling, plong.


Lyngblomst-Ill.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.29-30) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.29-30) *Sigve Lauvaas
Fargerik by i Mexico-Ill.
29.
FARVEL
Farvel og adjø til alle der nord.
Mitt hjerte vinker og hvisker
Med tusen små engler og stjerner og sol:
Gud hjelpe den minste til seier.
Farvel til sommer og midnattssol,
Farvel til de tusen på havet.
Mitt hjerte har frihet til liv i nord,
Der seien og skreien synger i kor
Og velsigner det blågrønne landet.
Adjø og farvel til fuglen på Røst.
Jeg forteller til alle jeg møter –
Den storslagne fjellrygg som møter meg der
Kan fylle mitt hjerte med farger og ord
Som vokser til drømmer om natten.
Farvel til et landskap av himmeltrær,
Og livet ved kysten av Norge.
Farvel til de mennesker jeg møtte der.
Gud hjelpe dem alle med godvær og fisk,
Og møt dem med roser som aldri dør.
Velsigne hvert barn med glede.
Adjø til søstre og brødre.
SANG
Jeg er en fugl som er kommet bort.
Jeg fløy med vinden alene.
Sangen som drog meg hjem igjen
Var mor sin stemme i livet.
Jeg hørte toner i alle land, og søkte å finne veien.
Til slutt ble jeg var et kirketårn,
Der himmel og jord hadde møteplass,
Der englene kjenner sine.
Her fant jeg sporet, og fløy mot nord –
Til mitt gamle slott fra barndommens tid.
Og kjærligheten våknet igjen,
Og far og mor fikk en hedersplass.
Gud hjelpe med himmelglede.

30.
ANSIKT
Alle ansikter i byens gater
Vekker meg til dans og stev.
Jeg er opplagt ingen dikter,
Men jeg ser et hav av ansikter
I alt jeg ser.
Gleden sprudler over eng og åser,
Høye fjell og dype dal.
Jeg betrakter landskapet som vokser
Nå om våren –
Med blomsterprakt og lauvportal.
Alle ansikter i hus og hytter.
Gud, velsigne dem som søker skjul.
Se, naturen taler i den minste skapning.
Barnet springer, som på fire hjul.
Farger taler til mitt ømme hjerte.
Lyset vokser i min sjel: – Ditt navn!
Høyt mot nord: Jeg møter livets engler.
Midnattsol og kjærlighet, mystikk. –
Mysterium og smil, ditt ansikt lyser:
Livets blomst,
Gud skapte, med sitt ord.
I sitt bilde skapte han mann og kvinne
Du er konge, dronning –
Her på jord.
LYS
Lyset laver ned, lyset laver ned.
Lyset rekker opp til de høyeste fjell og tinder.
Sjøen flør i lyset – som vokser i sin dans.
Elven flommer over sine bredder.
Lyset lengter bort til natten,
Som igjen skal lyse veien frem
Når det evige lyset kommer.
Lyset kommer nærmere hver dag, hvert sekund,
Og favner oss alle med fred og glede.
Storm.no-Ill.
  • Nordlys fra Kvaløya-Ill.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.24-28) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.24-28) *Sigve Lauvaas
Morgensol-Ill.

24.
MITT LIV
Dette er mitt liv:
Ansikt til ansikt i jublende vind,
Sterkere for hver dag,
Høyere enn skyer,
En vev i blått.
Jeg flyr.
Jeg seiler over havet
Og slipes som fjell.
Mitt liv formes i smeltedigelen
Som alt levende.
Jeg er en del av universet,
En del av skapningen.
Jeg er et mønster.
Gjennom mange år har jeg levd.
Nå blekner mine tråder.
Mitt liv knytter seg sammen
Og lyser som glør.
Jeg forteller mitt liv
Inn i en ny tid.
HENDER
Hendene mine er tangenter.
Jeg spiller på mange strenger.
Og aldri er jeg alene.
Noen hører meg, noen ser meg
I det uendelige rommet.
Jeg er et bilde som fanger sollyset.
Jeg lyser farger og ord,
Bølger av musikk.
Jeg maler hele verden.
Mitt liv svinger seg i vinden
Og maler opptakten til en ny vår.
Mine hender ruller over pianoet.
Intense toner snur seg
Og roper ditt navn:
Er du min gjest i kveld?
ER du mitt bilde i kjærlighet?

25.
TANKER
Alle mine tanker ligger gjemt i et skall,
En vidstrakt åker ved havet.
Med årene søkker mine tanker i myr
Og lagres for ettertiden.
Jeg fødtes til jord som åndelig gull
Og flakket til huset var bygget.
Nå sitter jeg i mitt slott og ser
Ringer i vannet.
Jeg føler og preges av tusen lys,
Og skygger fra alle sider.
Hvor skal jeg av med min tankeflom?
Jeg fødes på ny med tiden.
ROM
Du gav meg et rom i din bolig,
Og jeg ble en trofast bror.
Og kirken fikk spir. Og forsoning
Ble utøst over hele vår jord.
Du gav meg et liv å forvalte.
Med ordet lyste din sti.
Og kirken og rommet ble synlig
For alle som hører deg til.
Vi vandrer i rommet, i tiden,
Og gripes av farger og prakt.
Du pleier ditt barn, så det vokser.
Av kjærlighet gir du oss makt.
Og rommet speiler din himmel
Så vi kan synge i kor.
Som fugler, vi flyr i ånden,
Og grenser blir sprengt på jord.
Du gav meg en bolig, min Herre,
Du velsignet mitt arme liv.
Ditt ord er et lys på min reise.
For evig – jeg hører deg til.

26. 
LYS
Det stråler lys fra ditt ansikt.
Ditt ansikt lyser, og gir oss fred.
Ditt gode og varme ansikt
Skaper trygghet i mørket.
Ditt ansikt lyser over havet
Til Amerika.
Et uendelig lys i hånden.
Lyset salver vår sjel.
Lyset flyr som fugler fra ditt ansikt.
Og du er min venn, søster og bror.
La oss lyse i dag
Mens tiden dirrer i trærne.
Og lek med meg på veien
Til paradis.
JEG FØLGER DEG
Jeg følger deg over alt.
Du er min sansende snødronning
Som beveger meg.
Jeg klatrer i dine trær
Og sanker frø for en lang vinter.
Natthesten lyser på veien
Til en endeløs fest.
Jeg følger deg med øyner og munn.
Mine ord skal holde deg våken.
Jeg renser jorden for slagg,
Og lyser når tiden kaller.
Du er min elskede.
I ensomme timer roper jeg navnet.
Min snødronning kommer
Og lukker meg inn til seg.
Før elvene tørker ut
Er jeg i frukthagen din, og lyser.
Jeg gir av mitt lys til verden,
Og min elskede skal arve meg.

27.
FARGER
Farger og former forteller,
Lukter og smak
Kjenner ingen grenser.
Alt vi ser og hører forteller.
Hvert menneske forteller sitt liv.
Fargene våkner i oss etter hvert.
Årene ligger i fargearkiv.
Fargene får oss til å se dypere inn
I vår mysterieverden
Av ukjente partikler av liv.
Vi kan ikke ta lyset tilbake.
Fargene trenger lys for å vise seg frem.
Og verden er deres hjem.
Her kan vi fange lys over alt
Og farge vårt liv.
BERØRING
Takk for alt som berører mitt hjerte
Av glede og sorg.
Takk for de bugnende trær
Som kranser vår jord.
Som ansikter stikker de frem sin panne
Og byr oss å komme nærmere.
Trærne flommer over vårt liv
Med kyss og vennlige klapp.
Lyset løfter oss høyere opp
Så vi kjenner at vi er ett med de hellige trær
Over hele jorden. Og på himmelbuen
Teller de oss som blomster
Fra en annen virkelighet.
Vi vader i lys og farger hver dag
Og kjenner at vi hører til.
Likevel lengter vi bort når kvelden kommer.
Vi strekker oss for å berøre himmelen.
Du fyller oss med din sjel.
Vi tilhører deg. Du berører mitt hjerte.

28.
VERDEN
Verden stuper en dag.
En dag er jeg alene igjen
På en øde slette.
Jeg vandrer gjennom en øde verden
Og kjenner ingen, uten deg.
Verden stuper ifra meg,
Og alt blir svart, som i Sahara.
En dyster stemme roper i sanden:
Du er en av oss.
Jeg går lenger og lenger,
Og lengter etter en oase, så jeg kan leve.
Jeg hører skrik fra villdyret,
Men ser ingen, og klarer å sove.
Verden stuper en dag,
Men jeg er her, og svømmer i farger.
Jeg vandrer som en pilegrim
Og lengter etter lyset.
Jeg kjenner ingen, uten deg.
VÅR
Om vinteren kommer,
Så vil det alltid komme en vår med sprudlende lauv
Og blomster som spiller og synger.
Våren favner oss som et barn
Og gir kyss og klem, og beveger oss
Mot en bugnende sommer.
Våren rekker ut sine hender og løfter oss høyt
Som stjerner og villgress.
Og vi blir båret gjennom livet av vår.
Om vinteren dekker over graver og fjell,
Vil vi alltid være der som frø – til våren kommer igjen

Og gir oss en ny pust av himmelsol.

Blomster kranser vår jord-Ill.

Uncategorized

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.20-22) *Sigve Lauvaas

ANSIKT TIL ANSIKT – 5/14 (s.20-22) *Sigve Lauvaas

Jeanette-Ill


20.
MENNESKE
I kveld kom jeg til deg,
Og alt er blitt nytt.
Før var jeg en fremmed i livet,
I tanke og dikt.
Nå er jeg en fugl over alle hav.
Jeg er blitt rik.
Og vinden lusker i trærne,
Og vingene er utspent for flukt.
Jeg streifer mellom himmel og jord,
Og føler Guds pust i ryggen.
Jeg klatrer mot det høye, det evige tårn,
Og favner sjelen til et menneskebarn.
Den ene har sett meg.
Jeg er blitt rik.
SOL

Solen kommer inn.

Velkommen til min stue.
Trekkspillet skal favne deg
Med toner og liflige melodier.
Kom inn med din gnistrende prakt,
Med din gullbeslåtte kjole.
I natt skal jeg favne din drakt
Og fly over hele kloden.
Du er som en verden, min sol,
Min evig, skinnende tanke.
Ditt navn er for engler høytid på jord.
Din munn er sjel og anker.
Velkommen, min pike, og gjør meg glad.
Vekk opp de døde spirer.
Kom vår, kom sol som en hellig dag,
Og gjør meg til vev i din solstråleprakt.
Velsigne lyset og varmen.

21.
UTSIKT
Med fjell og fjord
Og glitrende hav i vest,
Kommer båten inn.
Etter tretti år på reis
Blir lengselen stor, som en bør.
Når jeg ser heimen i vest,
Er det som himmelen blir skyfri igjen,
Med sol og måne på same tid.
Jeg sitter lenge i bakkene på Lauvås
Og kjenner at her hører jeg til.
Min verden er rund,
Men nå har jeg landet med hele min sjel,
Og ser etter arven fra far og mor.
LYNG
Av alle blomster som glitrer,
Er lyngen er kjærkommen venn.
Den er så nær på min reise
Og ringer for foten min.
Den er som en fryd i skogen,
Og taler sitt eget språk.
Den kryper mot fjell og tinde
Og synger fra tidlig vår.
På alle heier i fjellet roper lyngen ditt navn.
Bare du snur deg og tier
Hører du lyngen messer – Kom!
Her er plass nok for alle!  
VI ER
Vi blir der vi er. Alderen tar oss med.
Formene blir tydeligere med årene,
Før de lyser i rommet.
Vi er melk og honning i det nye landet,
Opphavet til en stor slekt.
Vi er kilden som aldri tørker ut.

22.
VÅR
Liflig er dagen, liflig er våren.
Hvert menneskebarn er en liflig skapning
Som erobrer landet, som inntar rommet
Og hilser som en brudepike,
Med kjærlighet.
Du synger imot meg, i hjerte og sinn.
Du er som en vårblomst i livet.
Du løfter meg frem som et lite barn.
Og jeg blir så sterk, når jeg hører din stemme,
At jeg kan være meg selv.
Jeg synger om fred på den herlige jord
Og kjenner at styrken vokser.
Snart er jeg mektig, som fjell og hav,
Og vinker med vind mot sommer og sol,
Og løfter mine nakne hender.
Det er vår. Det er vår over åker og eng,
Over graver og skog.
Og jeg er den minste av alle nå
Som vandrer på denne jord.
Men jeg er glad for å være til,
Og synger for Israel, min rette bror,
At kjærligheten må seire til slutt.
STILLE
Stille på fjellet, i dalen, i huset mitt.
Alt er stille. Ingen vind, ingen latter eller tårer.
Stille som i graven.
Stillheten har senket seg over bygd og by.
Alle er stille for Herren.
Stille for å lytte. Det finnes usynlige ord
Som presser seg frem.
Stille stiger sol og måne. Alle sover
I denne uvanlige stillhet.
Vi har glemt å våkne.
Stille på steinen. Kornet modnes mot en gjestmild høst.
Alle skal få sitt i huset til far min. 
Du og er velkommen inn.

23.
ANSIKT
Med ansikt til havet
Omfavner vi hele verden.
Vi omfavner hjerter og sjeler
Vi ikke vet av.
Ansikt til bølger
Som driver i millioner år
Fra kyst til kyst, til vår egen barm,
Tar vi imot – og kysser
Som små barn.
Vi speider, og benåder,
Og vekker liv fra graven.
Vi minnes de døde,
Og hilser vårens glød velkommen.
Den elskede våren!
LYTTE
Vi har tusen grunner å lytte,
Men har for vane å rase forbi
Som et selvfølgelig åndedrett.
Vi er velsignet, men vet det ikke,
Og snubler i spranget.
Vi vil høyere opp, men har ikke kondis.
Vi er berøvet krefter fra barndommen,
Og snegler av sted.
Om veien er lang, er vi på flykt
For å finne oss selv
Og det tapte paradis.
ØYEBLIKK
Tilbakelagte øyeblikk er vakrere enn noe hjem.
Det som er foran kjenner vi ikke,
Men i dag skal vi leve.
I dette øyeblikk er vi til som i evigheten,
Med pulsslag som vinger i en uendelig dans over havet,
Der vi bor, du og jeg.