Date archives Januar 2015

Uncategorized

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt14 *1990-2000

Januar 20, 2015

Et van Gog hus-Ill.

14.

TID

Tiden er i rommet,

Og vi er i rommet.

Tiden følger oss på vår vandring.

Vi bor i rommet, i tiden

Som tikker sekunder, minutter,

Mens klokkene slår og hjertene banker.

Vi er oss selv, og speider i rommet

Og opplever bevegelser og pust

Fra skog og fjell og hav.

Tiden er usynlig, vinden er usynlig,

Men gjør seg til kjenne i landskapet,

Som mennesker og dyr.

Her lever vi vår vennlige barndom.

Tiden er for oss en kilde til liv.

Den favner oss og bærer oss

På sine skuldre.

Alle er prisgitt tiden. Når tiden klippes,

Er vi ferdige med reisen.

Et teppe legges over øynene,

Og kroppen seiler til en ny havn.

FROST

Snøen ligger tykk og kald,

Og alle himmelens lykter blinker.

Det er natt over Jerusalem,

Og frost over Golan.

Om morgenen titter solen frem

Og skaper liv og glede.

Snøen ligger som et teppe,

Og alle spor blir synlige.

Frosten gir seg til kjenne for alle.

Den taler sitt mektige språk

I et gitter av lys og mennesker

Fra hele verden.

Frosten advarer oss

Mot det som verre er.

Uncategorized

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt13 *1990-2000

Januar 20, 2015

van Gogh-Ill.

13.

REGN

I natt kommer vinden og regnet,

Og stormen banker på.

Jeg våker over Norskehavet –

Og tenker på fiskerkonen

Som venter med fire små.

Fuglene våkner fra drømmen

Og flakser i værbitt rom.

Regnet pisker på fjellet

Og himmelen er tung som bly.

Alene må jeg vandre i regnet

Og har ingen sted å bo.

LODD

Jeg kommer med den lodd jeg har

Og tiltrekkes av berøring.

Jeg vet at noe nok gikk galt

Når minstemann fikk avføring.

Tiden gir oss rom til alt.

Vi strikket julevotter.

Så går vi ut i stjernenatt

Og danser så kroppen svetter.

SKYER

Nå ser jeg drivende skyer

Over jordens eventyrland.

Jeg bor i et lite fiskevær,

Uten strøm og vann.

Solen måler landskapet

Og jeg får et gledelig syn.

Skyer maler himmelen rød.

Da blir det sol på ny.

Lyset løfter frem sitt bud.

Alle har noe å si.

Jeg ønsker velkommen alle små.

Velsignet er barnet ditt.

LIVET

Livets sekunder er dyrebar.

En reise i sekunder gir perspektiv,

Livet er mer enn en gammel eik.

Livet er far og mor.

Jeg elsker sekunder, og livets kilde

Som prøver å gi hver enkelt

En salmeskatt.

Litt visdom fra ordet

Vil leve i oss, og lyse

Over hele verden i hundre år.

Det sier vår kjære mor.

BREV

Jeg skriver et brev

Til min kjære mor,

Og forteller om Amerika.

Jeg reiser til Dakota i nord

Og leter etter gammel slekt.

En enke lyser i språket der

Og tårene triller ned.

Hun kom til det nye landet

Da hun var åtte år.

Nå er hun nitti, og håper sterkt

Å se sine kjære igjen.

Om natten er mørk, kan det gjerne gå.

Hun er frisk, og har fått seg en venn.

FLUKT

Angsten må flykte.

Verden er full av hat.

Åpne ansikter søker jeg nå.

Der kan jeg finne husrom

Og spise meg mett

Av kjærlighet.

La meg få bo i Jerusalem

Og nyte godt av kongens fat.

Åpne ansikter elsker jeg.

Der finner jeg trygghet og ro,

Og kan vokse til uante høyder.

Min venn er født i dag.

FJELL

Snøen laver. Fjellet lever.

Fjellet puster. Isen roper.

Breen reiser, frosten sprenger.

Hvite korn i fjellet synger.

Snøen vokser inn mot vidda.

Vinden uler som en varg.

Livet her er bare under.

Isen lever. Det er natt.

Breen sprekker frem mot våren.

Dype spor vil lyse opp.

Rein og hjort på heimebøen

Synger høyt om livet sitt.

VÅR IGJEN

Etter plaskregn

Kommer solregn, kommer

Regnbue og solglitter i trær og fjell.

Solen spiller på regnet

Og regnet spiller på fjellet,

Og så er det vår igjen.

Du blir vekket av sol

Og fuglekvitter.

Regnet er stille dugg over eng og voll.

Solen gyller landskapet.

Jeg forsøker å klimpre på gitaren

Grytidlig, før barna har stått opp.

SOMMER

Plutselig kommer sommeren løpende

Gjennom tunet

Med en snert av solvind

Over gras og fjell.

Skyene er lette og vinker farvel

I det endeløse rommet,

Mens jeg trimmer plenen

Og ser etter bringebær.

Sommeren tar oss med hele tiden

Og bærer oss til drømmeplassen,

Der vi kan hvile ut

Og samle krefter til en ny dag.

Igjen og igjen kommer sommeren

Og skaper liv og røre,

Og fugler og trær får vinger

Som et under – i sollyset.

VEISKILLE

Vi står ved et veiskille,

Og beklager ikke,

Men forteller gjerne om veien

Til fuglene får vinger,

Og vi må begynne på nytt.

Vi forteller om himmellyset

Og de dype netter med midnattssol.

Hver dag kommer vi til et veiskille,

Og vi blir tryggere –

Helt til vi ikke ser målet klart.

Da må vi søke hjelp av himmellyset.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del10 *Sigve Lauvaas

Januar 19, 2015

M.Skjelbred-Ill.

37.

GODT HÅP

Nye mennesker møter gamle

I håp om å lære nytt.

Sjelen synger seg til fødsel

Og stanser vår død.

Visdommen er den eneste kvist

Som gir frukt til rette tid.

Fornyelse ligger i troen på velsignelse

Fra begynnelse til slutt.

Vår slette er uendelig, vårt håp uten grenser.

Nåden er større enn alle fjell,

Og stillheten er som en kappe av gull,

Forseglet i kjærlighet.

MIN GLEDE

Min glede er ren som korn på modne aks,

Som frukt og bær, som blomsterhav.

Gjør meg til et redskap i din hage.

La meg sove ved sypress og daddelbusker

Og kjenne lukten av honning fra din vingård.

Grip min hånd, og plant meg som et tre.

Gi meg vann fra dine kilder,

Og reis meg opp, så jeg kan se din himmel

Før stormen raser og fjellene blir til eld.

La oss hvile i skapelsen

Og kjenne at du er nær med kraft,

Så jorden skjelver.

Gi oss din fred, og skap i oss lys,

Så vi kan møte engler.

Reis oss fra taushet til din himmel.

Gi oss din gåtefulle ånd,

Så vi kan gå gjennom stengte dører

Til evig liv.

38.

HØRE

Det gjør ikke noe

Om det ringer i telefonen.

Van Gogh hører ikke

Og Beethoven er langt borte.

En sørger over døvheten i samfunnet,

Men ingen gjør noe med det.

En tone hviskes ut med nye toner,

Og kjærligheten renner i havet.

Hva skal vi med mer bilder, mer musikk,

Mer som støyer og gjør oss til forlatte mennesker,

Langt borte?

Forlatthetens hus er vår dype tragedie,

Etter en søvnløs natt i Lofoten eller Vesterålen

Etter forlis og sakn av sine egne.

Sammenbrudd fører ofte til flammende bilder,

Langsom film, eller ekko fra fjellet,

Der lyset slokner, og en får sus i ørene

Eller musikk fra en fremmed planet –

Dypere enn havet.

HIMMELEN

Snart bryter himmelen sammen i tårer,

Og vi får et fuktig klima.

Vi står ribbet som tømmer, ferdig til foredling.

Nye skyskrapere skal lyse i landskapet

Og skape liv til nye generasjoner.

Vi går i solregnet og sender ord i eteren.

Vi er friske under regnbuen

Og taler i web til fjerne horisonter.

Nærhet er som en luftmadrass, en hvilepute,

En ullsky, havblikk, månelanding, kjærlighet.

39.

KILDE

La meg bli til lys.

Min kilde er rennende vann.

Jeg går gjennom lukkede dører.

Mitt sprukne kar er født på ny.

Skapelsen er bønnesvar.

Den eneste myndighet er opphøyet.

Min forgjengelighet er blitt lovsang

Under truende skyer.

Mitt hjerte er fylt av kjærlighet

Til livets kilde, til ordet.

GJENNOM ALT

Ingen grenser, ingen sperre.

Ånden går igjennom alt.

Meg selv er blitt løftet fra jorden.

Som et lyssky ble jeg med

Gjennom stengte porter og hinder.

Som en engel kunne jeg fly,

Og ble borte som en ånd.

Min sjel fryder seg over skapelsen

Og åndens virksomhet i verden.

Måtte alle oppleve åndens kraft

Og nærheten til det hellige.

Måtte alle se gjennom alt,

Så de kunne omvende seg

Til englekoret over Israel.

Over markene går jeg,

Over skyene ruller vogner.

Jorden er en skammel for dine føtter.

Du løfter oss til stjerner.

Jeg følger med til det usigelige,

Der lyset strømmer som vann,

Og vi er forvandlet til en ny skapning

I et evig fredsrike.

40.

Å SE

Å være usynlig

Krever sterke briller.

Å se,

Krever stort mot.

Vi kan se til mørket siger inn

Og vi sover.

Selv i drømmer kan vi se

Tydelige spor.

Vi er ikke alene som kan se

Inn i det ukjente.

Alle har en fremmed pol

Å erobre.

Å se gir syner,

Bilder i mosaikken

Som styrer våre valg.

Vi er fortapt uten dette speil

Av livets puls.

TAUSHET

Ordenes form skaper

Sterke relasjoner,

Som fødsel av nærvær,

Som liv av et gåtefullt lys

Fra tusen munner.

Stillhet gir krefter.

Når vi tier, taler ordene

Fra innsiden.

Dess mindre vår stemme er,

Dess bedre hører vi ordene

Og stillhetens hjerte i landskapet.

Våre tomme hender blir søyler av gull.

41.

TILHØRE

Var det Guds fantasi

At vi skulle tilhøre hverandre,

At vi skulle styre verden –

Enda vi ikke hadde vært her før?

Var det meningen at vi skulle bygge broer,

Passere grenser og hav –

Og forene alle gode krefter,

Så verden kunne bli ny igjen?

MUSIKK

Musikken tilhører oss i tusen år.

Vi lengter etter musikk fra skapelsen.

I musikken kan vi danse og være frie

Som fuglene.

Musikken roper navnet mitt

Og sier: Kom ut, bli med og syng.

Kjærtegn alle barn som gråter

Og løft de svake.

OMFAVNE

Jeg omfavner ordene, føler nærhet.

Rester av følelser griper meg.

Piler i luften gjør livet vanskelig,

Men ordene holder meg fast.

Ordene gir meg et eget språk.

De er kraftfulle hender, nærhet og glede.

Jeg elsker ordene, og bærer dem ømt

Som små barn.

Orden er mine hjertevenner.

Ordene har forgylte vinger, og flyr

Som gullfugler i luften.

Jeg omfavner ordene, mine barn.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del9 *Sigve Lauvaas

Januar 19, 2015

M.Skjelbred-Ill

33.

KRISE

All vandring går gjennom kriser.

Det som var fruktbar jord, blir ørken.

Menneskenes tale blir til fremmede ord.

Ånden er i dvale, og vi kjenner ingen

Som kan åpne boken i det hellige rommet.

Vi er utarmede sjeler på vandring

Mot et ukjent mål.

Utferden fra Egypt er en reise alle må ta,

Og alle må vende tilbake til Det lovede landet.

Ikke bare prestene skal forkynne, men alle,

For vi er alle utvalgt til å se

Det nye Jerusalem.

Den som bærer ånden i seg, skal vokse

Og så korn i tusen fold. Den som ingenting har,

Han skal få – så hjertet renner over,

Men den som kaster det brødet Herren gir,

Vil dø i stormen. Bare de hellige skal arve

Himmelen, og jordens skatter.

NY AVDELING

Det kribler i magen opp trappene.

Holder meg i rekkverket,

Tar heisen ned.

Det var flott utsikt. Månen lyste,

Og en dame leste dikt

Med blomster til de gamle.

Der satt hun, skaperen til ordene

Som ble formulert for en ny avdeling

Sinnslidende beboere, som elsker fred.

De sitter i hver sin stol og tier, magre,

Og heldige som ikke er utsatt for noe.

De er bare mer lutet enn før, og skjelver

Med bønn om litt smil og en varm hånd.

Det grønne inngangspartiet og verandaen,

Er en vakker gave.

De skulle ha noe å se på gjennom vinduet

Når regnet fosset ned.

Kanskje ville noen forstå at menneskene

Prøver å være engler.

Det hender noen kommer for å snakke.

I dag sang presten, og frokosten var ekstra god,

Med egg og ansjos.

De skulle sette seg i stolene og vente

Til kvelden, til suppegrøt fra i går.

Men snart kommer sola inn vinduet.

Den blir borte bak fjellene i oktober,

Og de høye bygningene skygger til april.

Lyset fra en levende sol skaper nytt håp,

Og beboerne kan danse med hvem de vil

Til rosignalet går, – og det er leggetid.

34.

HJERTER

Hvert menneske har visdom i hjertet,

Åpenbart i lyset.

Hjertets visdom er usynlig, men virksom

Når en gir den makt.

Denne visdommen kan helbrede mennesker

Og føre folk til fred.

Hjertets visdom er evig, som sjelen

Som er døpt i levende vann.

Denne visdommen må aldri forgå,

Men hjelpe mennesker til å se klart.

Hvert menneske er et tårn mot himmelen,

En varde på veien vi alle må utforske.

Visdommen er som ordet, født i lys,

En søyle mot stjerner.

Hva er et menneske uten visdom? –

Ingen blomster på kistelokket, ingen fremtid.

Alene som flyktning, uten mål.

En uttørret brønn. Ørkenlandskap. Ensomhet.

FJELL

Av og til møter jeg høye fjell

Og alt føles uoverstigelig, som en endeløs slette.

Jeg sitter til bords med profeter og høvdinger,

Og får ikke frem et ord, for jeg er støv.

Fornedrelsen fra generasjon til generasjon,

At vi ikke er noe, gir svar. Vi kan vente bedre tider,

Kjenne på været, og holde ut.

Hvor langt må vi gå før lykken fører oss over grensen?

Passet kan være farlig. Røvere står klar.

Jeg klamrer meg til de gamle stier, og puster.

Ånden gir meg kraft til å leve.

35.

ORD

Er ordene så betydningsfulle?

Må vi grave dem ned,

Legge lokk på, så ingen kan røre dem,

Uten de hellige engler.

Vi hører ord i natten, og vet

At det er ånden som roper. Vi hører stemmer:

Gi akt på ordene. De kan frelse verden.

Å ha de rette ordene, er nåde. Vi kan søke,

Uten å finne. Men i stille stunder

Kan vi oppnå å se ordenes hemmelighet.

Et himmelsk lys overskygger oss.

Senere kan vi legge ordene i gullkister

Til oppstandelsen, den siste dag.

Ordene vil ikke miste sin glans,

Og kan komme inn i oss og lede oss.

Som skriften er åndelig veileder,

Kan menneskene søke åndelig kraft i ordene,

Tale i tunger og helbrede.

I Ordet har vi all makt i himmel og på jord,

Og ingen vei er for lang, ingen fjell for bratt

For at vi kan møte engler i rommet.

TRE

Kunne jeg være et tre, stå i en åsrygg med utsikt,

Kjenne vinden og danse med,

Suge kraft fra jorden og høre fuglesang.

Kunne jeg være en naken stamme som kunne bære

En staselig krone, skrive med greinene

I stjernegitter – til langt på natt,

Lytte etter de kjære venninner og barn

Og folk med grått hår og skjegg,

Og forelskede par, mennesker i gull

Til den siste nattverd, –

Da var jeg et tuntre i hagen din

Og dekksgutt på Noas ark.

36.

TENK

Tenk å være avmakt i verden,

Aldri kunne løfte et ord

Gjennom verdens gitter.

Tenk å være såret av sorg og bitterhet,

Uten kjærlighet og varme hender.

Tenk å være hjelpeløs som et spebarn

Født i de selvgode sitt nærvær.

Tenk på gruven, undergangen

Som fører stadig dypere ned,

Der ingen er hjemme.

Å drukne i sin egen hengemyr

Fører til søvnløse netter.

Uroen holder oss over vannet,

Og vi er i kronisk nød til våren kommer

Og nye krefter gir grobunn for tro

Til et nytt liv.

RART

Rart å ikke kjenne naturen

Vi selv er en del av.

Rart å ikke kjenne sin egen sjel,

Som en bærer i hjertet.

Vi er mennesker på en rar klode.

Ingenting er som før oss.

Vi har forandret skapelsen.

Vi har fått lov til å velge.

Alt vi gjør lyser ringer i vannet,

Fører menneskene til nye horisonter.

Bare lyset har krefter til å åpenbare det skjulte.

Vi kan leve og dø i vår egen kropp,

Men våre gjerninger har stor virkning,

Og menneskene høster av hverandre

Til tiden rulles inn.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del8 *Sigve Lauvaas

Januar 19, 2015

M.Skjelbred-Ill.

29.

ØYNER

Med andre øyne må jeg forsvare

Mine egne ord til brød

For dem som sier ingenting.

Men alt er mulig for de som tror

På kjærlighet og nåde.

Jeg vet det er langt imellom oss,

Og toget stopper ikke nå.

Det er trist å være alene

I en materialistisk verden

Hvor ordene nestene ikke får luft.

Mine øyne ser, og jeg ser langt.

Jeg vil så gjerne forsvare de vergeløse

Til sin rett,

Jeg vil se dem i øynene og be

Om tilgivelse og fred

For verdens synder.

INGEN

Nesten ingen av oss har hørt

Når nåletrærne fryser.

Vi kjenner bare våre egne nåler

Som stikker i rommet.

Det er trist, men vi treffer oss selv,

Og må knele.

Det er ingen som vet hva som er bak

Speilet som gir oss et bilde,

Som kranser oss med kjærlighet

Og regner oss som sine barn,

Enda vi er sorte får.

Vi er blinde for åndens krefter

Og kjenner ingen vi kan rope til,

For vi er fremmede

Og ingen kan språket.

30.

NAKEN

Ren og kledd kan vi håpe å være

Når stormklokkene slår.

Der finnes et liv som overlever døden,

Og den blinde får se.

Men dagen og timen kjenner ingen.

Vi kan bare håpe og be.

Vi aner en gåte om det levende vann:

At lamme går, syke blir friske.

Og rommet blir opplyst i natten

Av en som sier: Jeg er din venn.

Du skal seile på åpen sjø, –

Men jeg vil løfte deg i mine armer

Og bære deg til grønne enger.

Vi kan jamre over kalde dager,

Men vårt løp er ikke ferdig før høsten.

Og vi skal ikke se oss tilbake,

Men bo i Visdommens hus

Til teppet faller, –

Og vi er omstrålet av lys.

ORD

Ordenes høye himmel kan bli kald og grå.

Gi meg et ord som har kraft til å tine vinterkulden,

Så jeg kan varme mitt hjerte.

Ordene får oss til å vokse, ordene blir hellige.

Vi ser mer og mer i lyset.

Dette lyset skjuler ordets gåte for de vise,

Men blir åpenbart for de enfoldige til evig liv.

Syng ordet frem i gatene, over alle land,

Så glansen kan stige og kraften kan fylle oss

Med glede og fred.

Tal ordet på hushjørnene, og vær våkne

Så ikke ordet bli glemt.

Vær ordets tjenere, så skal dere se engler

Og en åpen dør.

31.

VÅR

I et forvandlet landskap møter jeg mitt indre,

Og dagens gåte er et mysterium.

Når spirene kommer frem or snøen, og sevjen renner,

Da møter jeg kraften som bærer verden

Og gir liv i overflod.

Hvor er du i alt dette som møter menneskene

Og fyller hvert rom med lys?

Selv fjellene blir blendet av sol når kraften stiger

Og våren basunerer med fryd og jubel det nye liv.

Våren er som et hjerte som begynner å slå,

Som den elskede kommer i døren,

Som venner som banker på, og alt blir glede,

Og fuglene bygger rede, mens knopper spretter ut.

Åpne mitt hjerte for din grensesprengende kraft,

Og legg varme i jorden så frø kan spire,

Og glem alt som tynger mot en ny oppstandelse.

Selg alt du eier, så verden kan forvandles.

Gi menneskene lys til å se veien frem

Til de evige kilder, til den evige vår.

MENNESKET

Hvert menneske har gull i lasten.

Som et skip farer det av sted i åpen sjø.

Vår tørst etter å eie gjør reisen vanskelig.

I regn og stjerneløse netter tenker vi på livets gåte,

Og seiler i villfarelse.

Sjøen blir mektige fjell, og vi tørster etter land,

Et sted å søke ly i stormen.

Vi har hellig last om bord. Alle bestemors bønner

Reiser seg som lyssøyler, og du blir reddet.

Hvert menneske skal samles som fuglene

For å veie gullet når høsten kommer.

32.

FRED

Det suser i biler. Lyder av metall

Farer forbi, som hestekrefter, som ny melodi.

Her, i dette landskapet skal vi skape fred.

Underlige tidshjul. Vi våkner og sovner.

Dager, uker og måneder, år etter år

Svinger vi oss med jordens ekko.

Hvor skal vi gå? Hvor finner vi fred?

All vår søken etter det evige, tar tid.

Vi bøyer oss og strekker oss. Signaler om hvile

Får oss til å samle nye krefter. Vi er lydhøre

Og kjenner fred i sjelen. Vårt indre

Møter Guds ansikt i Ordet.

TAL

Dører åpnes for samtale,

Veier åpnes for trafikk.

Vi møtes i hjemmet og på hjørne

Med hilsen og gode ord.

Vi lærer i livets skole

Og blir som et barn igjen.

Vi utvider grenser og speider

Mot Det nye Jerusalem.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del7 *Sigve Lauvaas

Januar 19, 2015

M.Skjelbred-Ill.

25.

ELSKE

Elsker hun meg? Kan hun si sannheten

Om sin fortid? Glade vandrere elsker

En sommernatt med hennes lepper,

Som stanser trafikken

Og får alle til å snu seg.

Elsker frukten som henger ned, de frodige greiner

Som kjemper i vinden. Hennes hånd

Holder over mitt bryst. Jeg taper terreng

Og blir liggende i lyngen, helt uthvilt

Etter en lang natts søvn.

Elsker hun meg, får hun meg til å se

Stjerner fra en ny vinkel? Jeg bader i sol,

Og har ikke vært i åpen sjø før nå,

Med kurs for Paris.

Jeg legger meg godt til rette. Bølgene

Slår ingen strek over meg. Jeg er rolig

Og blar i en bønnebok. Kanskje må jeg videre

Før hun kommer? Kanskje blir det vinter

Og jeg må bli, inntullet i kjærlighet,

Til en ny sommer?

SANG

Vogg meg, vogg meg i søvn.

Trøst meg i sommervind,

Trøst meg med sangen din,

Dikt meg et eventyr.

Stryk meg med hånden din

Så jeg kan sove litt.

Du er jo vennen min.

Vogg meg til Afrika.

Vogg meg til stjerner,

Syng for mitt hjerte.

Jeg er din bror, din bror.

26.

KJEKKE FOLK

Når vi innstiller oss

Til å treffe kjekke folk,

Gjør en det lett.

Å ha en rett innstilling

Viser på adferden.

Det jeg forteller til andre

Betyr noe på deres innstilling og oppførsel.

Om jeg lett ser det negative,

Er årsaken kanskje uoppgjort synd.

Mye er sant om et menneske.

Hvorfor forteller jeg akkurat det?

Se det positive i hjertet.

Bli omstrålet av lyset.

Ta et standpunkt i dag. Si ja til det gode.

Etter din vilje, er det bare en vei å gå.

Vi skal fremover.

Skriv ned det du må, det du burde gjøre.

Da går det lettere.

Hva bruker du tiden til?

Har du tid til en pause nå?

Hva prioriterer du i hverdagen?

Det du vil prioritere, får du krefter til.

Den som gir meg kraft, har makt over meg.

Og denne kraften griper meg mer og mer,

Og er sterkere enn du aner.

Dette er skremmende og oppløftende.

Ondt er å fremelske det negative.

Det er derfor viktig hva en sier.

Med ordene signaliserer du en retning

Hva leser du? Hva ser du? Hva gir du kraft?

Hva taler du om med andre? Hva lytter du helst til?

Du kan lære å styre dine tanker.

27.

KRAFT

Gi kraft til det du ønsker å gi kraft.

– Hvordan får jeg det til?

Det du er opptatt av preger deg.

Ta alt du er opptatt av frem i lyset.

Se og smak om det er dette du egentlig vil.

Skriv det du ønsker, håper, vil og tror.

Speil deg i disse tanker, og føl deg fri

Til å være tydelig, synlig, oppriktig og rett.

Vei og mål dine oppriktige forsett,

Vær tro mot livet.

Syng en åndelig sang, eller les et bibelvers,

Så kommer hjelpen,

Og klarheten gjør at du blir sterk,

Og freden og gleden blir en del av deg.

Ordene vil skape det de står for.

Begynner jeg å takke, blir jeg takknemmelig.

Synger jeg muntre sanger, blir jeg munter.

Ordene preger mitt liv.

Jeg gir kraft og makt og retning i det jeg sier.

Det er avgjørende for mitt navn og min vei

At jeg søker det gode.

Da får jeg lys over livet

Og en krone av gull.

TREET

Et tre som er plantet ved rennende bekker,

Bærer rik frukt.

Vær glade alltid. Gled dere over det gode.

Sett lyset i staken. La ingen hindre oss

I å se skjønnheten i naturen, smilet i ansiktene,

De gode ordene, barns latter og glede.

Vi kan velge hva vi vil snakke om,

Velge bøker og bilder.

Sannheten er din borg og ditt anker.

Å tilgi gir nåde og trøst.

28.

FUGLER

Langt til havs, over kontinentet,

Seiler fugler hver dag.

Selv ser jeg fugler i frosne trær

Lette sine vinger.

Hvor skal disse glidefly ta veien?

Hvor er deres landingsstripe?

Dette er en gåte for alle,

Men jeg kan hvile trygt,

For de kjenner målet.

Ofte er mennesker som fugler,

Langt til havs. Vi ror på bølger.

Vi driver med strømmen

Og har fri flyt.

Der vi lander, har ingen vært før.

Der vi kommer fra, skal ingen tilbake.

Vi er flyktninger i verden.

Vi søker kjærlighet og mat.

Vi vil ikke fryse, og tenner et bål.

Vi trenger hvile

For å reise den siste biten,

Og vi trenger et mål.

DIKT

Dikt meg en sang i dag

Under trekroneringen.

Dikt meg en stjerne som kommer

Imot meg, og sier mitt navn.

Dikt meg en grind jeg kan åpne

Mot landet som gir fred.

Dikt meg en fugl

Som vet veien og målet,

Som kan ta meg med.

Dikt tiden til en reise mot jul

Og en ny fødsel.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del6 *Sigve Lauvaas

Januar 19, 2015

M.Skjellbred-Ill.

21.

TRENGSEL

Fra deres trengsel

Fridde han dem ut,

Med kraft gav han dem styrke,

Og deres lidelser ble forvandlet til seier.

De ropte til Herren i sin nød,

Og han rev bort deres plager,

Han helet deres hjerter

Og gav dem åndelig føde.

De snublet, men han reiste dem opp

Og frelste dem i deres trengsel.

Når deres sjel ble kraftløs,

Gav han dem nytt mot.

Han sendte sitt ord, som var liv,

Og døde sjeler fant hvile

I hans underfulle verk.

Hans barmhjertighet er stor,

Hans nåde er uten ende,

Hans gjerninger er underfulle.

Han frelser menneskene fra deres synder

Og reiser dem opp på den ytterste dag

Til evig liv i herlighet.

Hans navn er uten grenser.

Han er Gud og far og bror.

Han helbreder våre sykdommer

Så vi kan være friske, uten alder,

Til evig tid, til evig tid.

22.

SJEL

Din sjel er såret, og du har ingen lege.

Fortapelse er døden. Min bror trenger vann.

La oss legge en klut på pannen. Jeg ber.

I nådens time kommer hjelpen. Trøst mine barn.

Legg hendene på de svake. Navnet helbreder.

Ordene gir kraft i trengsel. Vi er døpt til liv i overflod.

Ta imot den hellige ånd.

EN GANG

En gang var jeg ved dødens port,

Og jeg fikk vende tilbake.

Fra den sorte natt skinte lyset.

Det var engler som hjalp meg.

En gang var jeg under havet

Og noen løftet meg opp,

Og jeg fikk leve.

Jeg var for svak til å tale, men fikk indre styrke,

Og mine lemmer ble fylt med varme og ånd

Fra den evige kilde.

En gang i Statene var jeg nær ved å stupe

Av utmattelse, men du fant meg,

Og gav meg nye krefter.

Din omsorg helbredet min sjel,

Og mitt nedbrutte legeme ble løftet

Til et nytt liv på jorden.

23.

VIRKELIGHET

Jeg liker å lese. Ordet gir meg lys.

Det er som musikk i mitt hus.

Jeg ser hjerter krumme seg for dine hender,

Som utstråler kraft til frelse

For hver den som tror.

Om jeg kunne være mer deg, var jeg lykkelig.

Gjennom livet har jeg måttet tåle ild og vann,

Prøvelsene har blitt til ensomhet.

Jeg er svak, men sterk i dette lyset

Som holder meg på veien.

Jeg bøyer meg i støvet for dine fingrers gjerninger

Og takker, og synger lovsanger, leser hymner

Til de hellige. – Du har satt meg fri,

Og jeg lever i din nåde. Amen.

BLOMSTER

De vakreste blomster

Er øyner som ser,

Barn som leker og skaper fred.

Tenk hvilken lykke det er på jord

Om blomster

Er tegn på kjærlighet.

Dine hender er blomster,

Ditt hjerte er gull,

Din sjel er segl i vår hellige tanke.

Å gi, skaper blomster i tusen foll.

Blomster er et mektig signal

På godhet, varme og omsorg.

Vårt liv er en blomst, et ord

Som strekker seg til de ytterste grenser.

24.

LYS

Noen løfter deg inn i lyset.

Du møter en ny dag.

Dine øyne ser fremover.

Du er svanger med tiden som var

Og tiden som kommer.

Lyset holder deg våken.

Du har valget: å høre til,

Eller skjule ditt ansikt.

Du lever i meg som et barn.

Lyset er min identitet.

Ditt ord forkynner glede.

Du metter verden med gode gjerninger,

Ditt lys er min fred.

Å LEVE

Å leve er å føle,

Være nær det en tror,

Kjenne den indre stemmen,

Være varm og god.

Å leve er å se

Selv i mørke natten,

Kjenne veien og målet.

Det er livet på jord.

Å leve er å være i ordet,

Vokse i visdom og alder.

Å leve er å så kornet,

Og høste til livets vår.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del5 *Sigve Lauvaas

Januar 19, 2015

M.Skjelbred-Ill.

17.

STILLE

La mitt hode hvile.

Stille roper jeg min bønn.

Stille finner jeg tilbake

Til meg selv.

Bøyer meg i støvet

For å hilse. –

Jordens konge reiser meg

Som trær i skogen.

Jeg går i ørkensand og søker stillhet.

Jeg hviler under palmetrær

Og hører sus av noe mystisk.

En ubeskrivelig lengsel jager meg

Som en flyktning.

Jeg søker ro for sjelen.

Her, i det ukjente, hvor ingen bor,

Reiser jeg mitt telt for vinden.

Bare ånden gir meg føde,

Og kilden er aldri tom.

Jeg skriver i sanden:

Lys i mitt hjerte, gi meg visdom

Til å se din vei over grensen.

Send engler til min vandring

Mot Jerusalem.

KVELD

Hele kvelden sitter jeg i vakttårnet og ser

Skyer av perler stige opp fra brønnen,

Og jeg undres om mørket kommer snart,

Om natten blir uten gylne lamper?

Jeg kjenner ingen søvn. Jeg skriver

Til mine venner i hast: at tiden er nær,

At ingen skal miste sine kjære i stormen.

Budskapet kom fra en engel.

18.

BØLGER

Lov meg vann og brød

Og en hånd å holde i.

Jeg er en kvinne som trenger påfyll.

Gi meg dine øyne, så jeg kan se.

La meg bygge og leve på fast grunn

Til jeg er mett av dager.

Hvert øyeblikk er bilder med utsyn.

Din honning gjør meg sterk.

La meg reise på ditt hav

Til de ytterste bølger tar meg med.

Snart er jeg omkranset av tempelhøyder,

Og Svartisen er en lang slette

Med frådende, snøtunge søyler

Som bøyer av.

Her er mye ulevd liv

Blant de døde.

Jeg er en kvinne som ser barnet.

Før det kom ble det ført bort

Av en bøddel i hvite klær.

Og jeg gråt.

Alle ulevde liv forteller

Om krigen,

Den umenneskelige verden,

Hvor livet er for verdifullt å leve.

Og nå har jeg ingenting å leve for.

Bølgene tar meg snart.

Jeg ser de grønne slettene på Jæren.

Hvor er kornåkrene?

Livet blir båret over hele verden med små fly,

Som minner om fuglenes vandringer.

Lyset fanger kroppen,

Og bølgene kjenner ingen grenser.

Livet roper etter engler fra fødsel til grav,

Og fred for Israel, og de utvalgte.

19.

GRØNNE STEMMER

Hva skal jeg bli? Hvor skal jeg gå?

Hva er skrevet om meg i stjernene?

Jeg kjenner en vei, men går ikke dit.

Jeg vil være alene med bølgene.

Kjenner du meg? Har du sett meg før?

Jeg er altså fra en annen planet

Og har en fremmed aksent i språket.

Hvor er du ifra? Kan vi møtes igjen?

Jeg skal nå trikken. – Ha det, farvel.

Musikken i ørene surrer og går.

Det er kaldt, og jeg stuper til køys.

Hva er vitsen med alle studiene?

Skolen er bare for eliten.

Mitt barn skal få velge selv.

Jeg vil nok klare meg. Jeg har jobb,

Og hundre kroner timen.

Men, jeg har ikke råd til hotell.

Min mor sier jeg er rik – som er frisk

Og kan gå på arbeid hver dag.

Jeg ser på TV, hører musikk.

Er med venner iblant. – Det er livet.

Jeg kan ikke snu. Jeg har funnet min vei.

Tiden har jeg solgt til en prins.

Det som er igjen gir jeg til huset,

Og mine barn og barnebarn.

Jeg lukker døren, og går i blinde

Til en annen virkelighet.

Jeg er kjøpt og solgt, som en ku,

Som et stykke tøy, som fisk og gryn.

Jeg er redd. Hva venter meg nå?

Jeg er fattig, og trenger et lån

Til å betale gjelden.

Men, i deg er jeg rik.

20.

BORTE

Lenger enn langt

Kan ingen komme.

Strekke seg ut

I et himmelspenn,

Være til stede,

Gi av seg selv,

Møte vår neste

Før stormklokkene ringer:

Det er å elske.

Langt går vår reise.

Veien er brolagt,

Og fjellet er bratt.

Men jeg kommer til mine egne

Før lampene slokner.

KVELD

Sitter på en grå benk og spiser pizza.

Parken er ikke folketom, men rolig.

Lukten fra bakeriet glir sakte bort.

Jeg skal til et stevnemøte,

Og tiden går så altfor fort.

Kvinnene legger sine lystige planer,

Og noen unge menn går forbi.

Jeg skrår over gaten, og har feber.

Hjertet mitt slår ganske heftig.

Jeg er snart fremme ved palasset,

Og bortenfor fontenen

Finner jeg en jente som lyser.

Jeg har møtt henne før.

Kvelden legger sitt sjal over tanke og sinn.

Hun gav meg et kyss. Så brøt hun avtalen,

Og lyset sloknet i navnet, i havet.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del4 *Sigve Lauvaas

Januar 19, 2015

M.Skjelbred-Ill.

12.

LES

Skapelsen er en bok.

Alt er skrevet før.

Les livet.

Les skyenes flykt og tankenes vev.

Les stjernene, skriftens utopi,

Les det usynlige.

Så lenge du kan se, er der lys,

Så lenge du lever, finnes håp.

Syner og drømmer, tegn og under,

Åpner for nye reiser.

Du er lenket til ditt eget liv.

Alt du leser, er du en del av.

Du skal oppleve frukttrær i blomstring

Og modne kornåkrer,

Før siste holdeplass.

Våre gjerninger forteller verden hvem vi er,

Og det står skrevet:

Verden er en øy av trær

Som seiler på åpent hav.

Fattige og rike føder før høsten kommer.

Og grøden skal veies og måles

Før de hellige lyser i rommet,

Som skriften på veggen.

NYHET

Frosten i verden damper som varme kilder.

Å bade i Jordanelven, gjør ingen rein.

Vi må se på Dødehavets frukter.

Ingen kommer til Faderen uten billett.

I evighet troner vi i det vektløse rommet,

Der ingen fryser og ingen dør.

Når timen er kommet, blir alle som Gud.

Vi er frukt av ordet, og greiner av nådens tre.

13.

SANG

Den gang nettene var lyse

Og håpet grønt,

Kunne vi fange fisk med hendene

Og være glade.

Sjelen ble aldri trett av å lyse i natten,

Som stadig ble rikere og rikere,

Til alle flammer sloknet. –

Men noen havnet på feil side.

Jeg husker stormen over Skagerrak

Og alle vennene som spydde.

Det var en dristig dåp – for alle

Som ikke var bygd for høye bølger,

Og trodde på mammon.

Igjen står jeg ved vannkanten

Og strekker øynene mot stjerner.

Jeg vet det er sent å snu

For den som er blitt gammel,

Og ikke har søkeord til paradis.

BREV

Hva jeg vil med dette brev,

Er å åpne faste linjer over de syv hav

Til noe som ikke finnes:

En grønn gitar, et instrument for kjærlighet

For dem som føler tidens tann.

Ja, gledens små agenter, se

Skjønne drømmeskyer.

De seiler over alle hav

Og møter verden med et smil,

En glorie av sol og fred.

Og verdens sprukne hjerter får en vakker drøm:

At ørken skal bli fruktbart land –

Av kjærlighet.

14.

HIMMEL

Himmel, du er det første jeg møter

Ved morgengry, før solen har våknet.

Du varmer min sjel, gir trøst og ly

For stormens grådige piskeslag.

Du er kirketak og mast.

Dine engler er alltid ved min side.

Du ser når jeg spaserer.

Jorden er levende i ditt lys,

Horisontene blekner i din skygge.

LENGSEL

Natten er ung, som et føl

På sin lange vandring.

Underlig musikk rekker til min sjel,

Og jeg blir henrykt.

Stemningen holder meg fanget

Og ord fra klosteret taler.

Min skjebne er beseglet

Og jeg må vandre til ørkenlandet

For å søke næring i ordet

Som holder meg våken dag og natt

Med englespill og sang.

LYTT

Jeg vil lytte etter ordet fra din munn,

Dyppe min penn i ditt blod

Og skrive vers for det udyrkede landskap.

Dine ord klinger som søt musikk,

Og min sjel soler seg i din sol.

Selv dødens ørken får sin trøst.

Du oppreiser den falne slekt til evig liv.

Ditt spill er en fryd for hjertet.

Dine ord fyller våre lemmer med glede.

Du er den nye vin. Og englene danser.

15.

FØLE KULDE

Hold meg varm, gjør meg sterk,

Gi meg trøst og mot, rekk meg din hånd.

Se snøen smelter av ditt ord.

O’ Gud, som jeg ser i mine drømmer

Som et lys på det bølgete hav,

Kom nær meg, kom inn i mitt hjerte,

Bring varme til den frosne jord.

La bålet brenne. La livet kjenne at du er god,

Se dine gjerninger, føle din nærhet.

Mine knopper fryser, mine blader er i dvale.

Men en gang skal jeg våkne til liv, og reise mine vinger

Over hele verden, seile i en sky av sol og regn

Til fattige søsken, til ørkenlandet.

ELSKE

Hva er å elske? Mine øyne jager uavbrutt

Til varme kyster og svale stier i fjellet.

Jeg ser det bølgete landskap,

Og undrer meg over livet.

Slik er det: ustanselig skal vi søke den ene,

Fuglen som har stjerner i blikket

Og vinger i spenn, som en skjønn blomst.

Elske, elske honning, søt vin, kvinner som føder:

Det er en jordisk makt sterkere enn fjell,

Mykere enn ull.

Å elske skapningens søster, mitt eget tvillinghjerte

Fra opphavet, – er som å bevege verdens indre

Og sender stråler mot nye horisonter.

Ta imot mine drømmer. – Jeg er ingen profet,

Men roper til alle: Kom hjem, kom hjem!

16.

GAVER

Gi til de fattige,

Strø dine gaver i rikelig monn.

Livet er hellig.

Vi er levende steiner.

Gi av ditt hjerte,

Så får du mye igjen.

Les i ånden hva skriften sier.

Din gave kan redde liv.

Din sjel er en dyrebar skatt for Herren,

Det edleste gull på jord.

Du er en åpen bok på veien,

En hilsen til alle som tror.

Om dagene skifter, er Gud den samme:

Frelser og konge, venn og bror.

BESTEMOR

Det er snart hundre år siden

Bestemor reiste seg opp i sengen

Og sa at jeg var hennes gutt.

Hun hadde båret meg med englevinger,

I bønn, siden jeg ble født.

Nå var hun syk, og hadde reist hele livet,

Og ventet å få komme til den hellige byen

Med et nytt hjerte.

Hennes grav er et minne

Som gir rom for håp og fred.

Julenatten bøyde hun seg mot Betlehem,

Og fikk et glimt av himmelen –

Før det var slutt.

Da lyste hun som en stjernesol.

Uncategorized

GULLbok5 – Poesi2008 – Del3 *Sigve Lauvaas

Januar 19, 2015

M.Skjelbred-Ill

TRENING

Botrening, sier ingenting.

Alle trenger et sted å bo, og mat,

Alle trenger kjærtegn, en soloppgang,

En stemme, noen som kan være sterkere.

Måkeskrik og fløytespill

Gir tanken vekst, en plass å feste navnet til.

Vårt seil er ferdig.

Vårt hjerte ror i gåtehav.

Våre skrifter blir klenodium i klosterrom.

Vår gjerning viser hvem vi er.

Vår stemme og vårt sinn, vårt lys

Minner oss om kjærlighet.

Alt er et mysterium, et gåtefullt mysterium.

Vår sang forvandles. Vi taler nåde til vår bror,

Og livet blir grenseløst –

Som åpne hender mot vår kropp,

Et hav av himmelgull.

Vi seiler ut for full musikk.

LIVET

Jeg hører stemmer.

Noen synger mellom graver

Med fremtidens håp i øyet.

Du er elsket og æret av livet

Som favner og åpner dører.

Jeg er en pust

For de falne og svake

Som arver vår jord –

Og hvisker bak graver

Lys over fremtiden din.

Jeg er din bror.

ORD I ORD

Les nå.

Det er lenge til neste gang myren drar oss

Og elven trekker i menneskekroppen.

Hvor går du?

Hvem er den skyldige,

Som alltid må være på flukt?

Ordet lyser i stjerner,

Og grunnmuren gir oss nye krefter

Til å puste og smile.

Les mitt hjerte

Til ordene taler visdom.

Les så dine hender kan se

Stjernen vår.

HVITE FJELL

Fjellene stråler, stråler, reiser seg, og ler.

Hammer etter hammer, berg etter berg,

Blåfjell etter blåfjell nikker i solen,

Slår seg på magen, og sier:

Jeg blir aldri mett av dette magiske,

At noen kjærtegner min kropp.

ORD

Gled deg i min glede. Vær alltid glade.

Syng lovsang fra vugge til grav.

Takk for alt fra mors liv.

Aldri skal menneskebarnet fortvile.

Vi har søsken over hele jorden,

Venner i liv og død. Vi er forvandlet,

Og velsignet av ekte kjærlighet.

ORDET

Av ordet stiger solen opp,

Av ordet ble vi alle født.

Gud Fader, Sønn og Hellig ånd,

Du hellige fra evighet, du visdoms kraft –

Lys for min sti, gjør ordet klart,

Så jeg kan se din himmel snart.

Vær med oss du i all vår nød,

Mett oss med kildevann og brød,

Styrk oss i troen, gjør underverk

Imellom dine barn på jord,

Så vi kan se ditt lys i dag,

Du levende, all skapermakt,

Vår trøst i liv og død.

Ditt ord står evig fast,

Du er vårt seil, vår mast,

Vår vei og havn.

Halleluja.

Kom, spis av nådens englemat,

Og syng med oss, Halleluja.

KRAFT

En ny kraft er kommet inn i mitt rom.

Den indre stemmen gjør ordene levende.

Mitt sinn sveller over i jubel.

Ditt lys strømmer over meg,

Ditt korn gir menneskene føde,

Og ingen er glemt.

Fuglene spenner sine vinger over jorden

Og fryder seg over dine hellige gaver.

All jorden reiser seg or støver –

Som gjenfødt i Den store hvite skare.

10.

ØYNER

Mine øyne ser svart.

Hva ser jeg i dette mørke rommet

Hvor ingen kirker finnes

Og ingen bratte fjell?

Alt er svart

Som i en natt uten hull, uten gitter.

Mine strenger blir beveget,

Og øynene roper etter stjerner.

Hvor er havet?

Jeg hører bølgeslag,

Noen som klapper i hender

Og hvisker til jorden:

Bli liggende. Hold deg fast.

Jeg reiser meg

Og øyner håp om lys.

Jeg ser en stråle gjennom vinduet

På vei mot skapelse og evighet.

KILDE

Din kilde er åpen for alle

Og renner med et friskt pust.

Du vasker mine hender i ømhetens lys

Og kysser min panne.

Du evige stjerne fra Paradis,

Velkommen inn i mitt hus.

Du metter min sjel med godhet,

Og ditt brød holder meg levende, varm.

Alt du er, elsker jeg.

Du er min borg, min bolig, min hyrdestav.

Du dekker over mine synder

Og bærer meg over alle hav.

11.

MUNKEN

Se etter munken. Spor i en hymne.

Gå inn i Ordet, bli sterk.

Se etter åndelige glør.

Tal til det indre. Gi livet

I skaperens hånd.

Se etter trær som roper mot sky,

Se etter kilden som aldri blir tørr,

Syng hymner til den som er over alt,

Som vasker ditt hjerte

Og fyller din sjel med liv.

Se munken i morgensol bøyer sin kropp.

I støvet spirer frø til en ny tid.

Vær villig å gå når timen kommer

Og den nye vin deles ut.

DØD

Vår død forvandles til liv.

En reise blir avbrutt,

Og evigheten tar over butikken

Som samler gull.

Hvem er du, menneske,

Som ikke kjenner veien,

Som går i blinde?

Du er en gren på samme treet,

En frukt av samme stamme.

Vakrest er blomsten mellom torner.

Den som ingen vil vite av,

Skal bo blant engler.