Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives Januar 2015

Uncategorized

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt4 *1990-2000

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt4 *1990-2000

Ill.foto

4.
TANKER I TIDEN

Jeg skriver fra dagligstuen,
Fra hverdagsbordet,
Fra et vindu.
Her sitter jeg og kikker ut
Til de millioner maur
Som strever for dronningen
Og det samfunnet.
Hva gjør vi,
Og har vi noen vi strever for,
Uten for oss selv?
Klart vi har noe å slite med alle.
Ikke alt går på skinner.
Veiene blir oppkjørt
Og nye traseer legges i budsjettet.
Ja, det er ikke lett
Å bo i et samfunn med mye omsorg
Og lite penger.
Vi er jo fattige noen hver
Når aksjemarkedet svinger
Og vi må gå på jobb
Med løfter om regn og atter regn.
Jeg skriver ingenting lenger,
Bare sitter og filosoferer,
Tenker på den gang da,
Og vil helst reise med toget
Til forventningene om god høst
Og stabil sommer slår til –
Som kjærligheten til fjellet.
ØYEBLIKK
Dette er et pent øyeblikk.
Pene folk bukker og håndhilser.
Jeg har sans for sånne øyeblikk.
Jeg blir begeistret av folk som omfavner
Og har mye utstråling.
De lykkes nok i jobben og privat.
Jeg ser øyeblikk som en stripe
Med krokus, tulipaner.
De kommer som perler på en snor,
Og er like vakre.
Bare forsyn deg. Ta imot.
Hvert øyeblikk er en sjelden gave.
Vi er beæret.
De kommer som en energibunt
Og pynter opp landskapet,

Der vi er forbrukere av nåde.

Uncategorized

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt3 *1990-2000

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt3 *1990-2000

Ill.foto

3.
BEKYMRING
Vær ikke bekymret, vær ikke redd.
Overalt er engler.
De svever i usynlige skyer.
Noen er glad i deg, noen ser deg
Og elsker deg for den du er.
Vær ikke redd for morgendagen,
Den kommer med nyheter:
Nå er det vår igjen.
VÆRET
Værkartet tegner ikke bra.
Det skal bli regn og vind fra vest.
Østhimmelen åpner seg for skyer.
Det kommer hagl – store som tennisballer,
Og jeg skal til frisøren snart.
Det blir en regnfull tur.
Bilen vil ikke starte,
Og jeg må gå mellom regndråpene,
Mellom vindkast fra vest,
Til sentrum, der frisøren min klipper
Gamle og svake, og fattige,
Til en rimeligere pris.
På veien hjem får jeg sitte på
Med en nabo som kjenner meg.
Det er godt å komme trygt frem
I regnet som styrter på asfalten
Og musiserer på tak og vegger
Og pikker på vinduet.
Jeg er hjemme, døren er låst.
Vinden forteller, og skjuler ansiktet.
Det er begynt å mørkne,
Og alle katter har søkt ly.
Jeg bor her, mellom tusen fremmede.
Men naboen smiler alltid.

Uncategorized

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt2 *1990-2000

MINE DIKT av Sigve Lauvaas – LØSREVNE Dikt2 *1990-2000
Ill.foto

2.
DET GÅR
Det går opp og ned.
Men ingenting skremmer.
Den late får sitt.
Den flittige utvider huset.
Skogen vokser, fjellet står fast.
Den som går, finner nok fram
Før månen kommer
Og kveldsmaten kaller.
LANGT
Det er langt mellom folk på vidda.
Det kan gå uker før nye spor
Gløder i landskapet.
Helst er det rein og villdyr som reiser.
De bor her, som oss.
Små stuer lyser ved fjorden.
De er venner og naboer i hundre år.
Alle snakker om alle,
Og ingen bekjentskaper eller giftermål
Kan ryste landskapet.
Det er langt til butikken,
Men fjorden er ikke langt unna.
I fjellmørke er det best å holde seg i ro.
VÅRT LIV
Vårt liv er lite verdt.
Men alle er unike,
Og alle har livet kjært,
Som fred og frihet.
Vårt liv er en gnist,
Et speil, en elv.
Alt som lyser vår
Og renner gjennom oss,
Skal bli til liv

Som gras og skog.

Uncategorized

SigveLauvaas *POESI-blogg OVERSIKT med LINKER 2010-2014

SigveLauvaas *POESI-blogg OVERSIKT med LINKER 2010-2014
Ill-foto

LES MINE DIKT – KONTAKT MEG – LES MINE DIKT VELKOMMEN

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.45-45) * Sigve Lauvaas
ORDET LEVER poesi – 4/14 *Sigve Lauvaas

Uncategorized

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del8 *Sigve Lauvaas

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del8 *Sigve Lauvaas
Ill.foto
31
FRØ

Jeg setter frø,
Og ser det vokser.
Snart en spire, snart en blomst.
Mørke krukker lyser nå
I sol og regn.

Frø kan gi meg nye tanker.
Livet starter som et frø.
Sakte går jeg over jorden.
Jeg er barn,
Og jeg skal dø.

Jeg kan prege verden,
Som en konge.
Gå med silkesko til fest .
Jeg kan klippe kart og farge
Kylling på et eggeskall.


REGN PÅ VEIEN

Du er ikke gått.
Det regner stritt på veien.
Gamle hus har regn
På vinduer og tak.

Og melkeruten kommer på veien,
Der regnet høljer ned
Og spretter opp som hagl.

Se regnet danser over jorden
Som små barn, som venner
Som har sommerfri.
De hvisker til hverandre.
Sommerhagen vokser
Inn i huset.

Vi skal lukke solen inn
Og kjærligheten.

32.
I LUFTEN

Ord svever i luften
Som dråper i et stort hav.
Bare se på oss, sier ordene
Før de legger seg i en sky
Og blir borte i natten.

I luften er ordene skjult,
Og de går gjennom alt.
Vi klarer aldri gripe ordene
Som har et annet mål.
De strømmer i luften
Som sild i stim,
Som dogg og regn.

Regnet vet hvordan det er
Under jorden,
Og har ingen angst.
Det renner fritt over alt.
Og fjellet blir vasket.

Men snart står regnet opp igjen
Og svever i skyer dag og natt
Til det gir seg hen,
Og legger seg som et teppe over jorden,
Som tar imot alt.

Men plantene tar til seg,
Og jorden favner hver dråpe.
Men solen trekker i vannet,
Som har kalde føtter,
Og må gi mye ifra seg.

33.
GRØNT GRAS

Sol og regn velsigner jorden
Med sine breddfulle skåler.
Og vinden driver over blått hav
Til Jærens rev og stormfulle strender.

Her er jeg, sier hesten,
Som drog lasset i gamle dager.
Her er jeg, sier treet,
Som nesten ikke klarer å stå.
Vinden kjemper med alt og alle
Før den legger seg flat,
Og vi kan puste ut
Mellom grønt gras og lyng.


EKKO

Vi hører ekko gjennom verden,
Gjennom korridorene,
På veien til jobben.
Og døren puster sjø og sol
Til den revner.

Det blir mer luft i alderdommen,
Men ingenting er gratis.
Vi må krype til dørklokken
Og vente til noen kommer.
Det er natt over landet
Som gav oss en rik barndom,
Det er natt over Davids by,
Og jeg reiser med El Al.

34.
I NATT

I natt kom søvnen til meg
Som en god venn,
Og talte fred til mitt hjerte.

Nattens kjølige fingre
Var utenfor døren
Og holdt vakt.

Jeg smykket meg med drømmer
Om å fange lyset
Til evig liv.

Tålmodig kunne jeg favne natten,
Som favnet meg
Som søkte nye krefter
I en gammel seng på Vestlandet,
Mens regnet samlet seg
I Steinsdalsfossen, og havet.


ORGANISTEN

Jeg holder meg til de svarte og hvite,
Og hendene er aldri i ro.

Når salen er tom tar jeg bilder.
Interiøret i kirken er kunst.

Jeg lytter intenst til toner
Og svinger meg opp og ned.
Når musikken erobrer verden
Skal alle igjen få fred.

35.
BILDER

Når bildene ser på meg,
Må jeg svare.
Jeg går alene i gamle rom.
Her møter jeg tante og onkel,
Og far og mor.

Vi levde i dette huset,
Og mennesker dør til slutt.
Jeg taper det store spillet
Om sjakk mellom
Gjerning og ord.


BLOMSTER

Jeg var ung
Og hadde blomster i vinduet.

Hvert menneske ser
Når regnet slår i berget.

Det omsorgsfulle regnet er synlig,
Og blomstene smiler i kor.
Men styrtregnet begjærer for mye
Og kveler blomsten.
Da går jeg inn i rommet
Og ber til Gud.

36.
FORVANDLING

En dag skal alt bli nytt.
Forvandlingen lyser i alle deler.
Freden kommer til jord,
Og kjærligheten sprenger grenser
Blant alle folk.

Enda står jeg stille
Og tenker på ord som beveger
Og får fjell til å slå sprekker.
Det er en annerledes forvandling
Med et renset hjerte.

Ill.foto


DRÅPER

Fra kilden kommer dråper.
Jeg eier en dråpe vann,
Og tørster ikke lenger.
En dråpe er en Sereptas krukke.
Jeg er velsignet og kan leve.

Oppmålingen er ferdig.
Jeg kan hvile ut,
Og våkne til nye dråper.
Ordet og vannet forener verden
En gang, før alt er slutt.

37.
STILLHET

Jeg står stille
Med bøyd hode,
Og planter en blomst.
Jeg tenner et lys for mine kjære.

Stille står jeg ved navnet
Og resiterer et vers om å elske.
Jeg lengter å se forvandlingen
Over alt – når engelen banker på.

Stille står jeg ved utvalgte steiner, stille
For å møte din nærhet og varme,
Og finne verdige ord i ditt lys.


ØNSKE

Jeg skulle ønske
Jeg kunne se i mørket,
Og styre mine tanker rett.
Jeg skulle ønske at erkeengelen kom
Med lys i ansiktet
Og gav meg en del av sitt lys.

Jeg skulle ønske mer kraft,
Så jeg kunne fly rundt i rommet
Og møte himmelen på en dag som denne,
Med regn og snø.

Jeg skulle ønske jeg kunne dreie rundt
Og møte de jeg møtte før,
Og være like glad som i eplehagen
Når frukten var moden.

38.
FØLER

Jeg føler meg som Barch,
Føler orgeltoner innfor huden,
At musikken griper meg,
At stemmen vibrerer
Som fra et elsket stemmebånd.

Jeg føler kjærligheten lyser,
At noen møter meg på kaien
Og det er sommer og sol.
Jeg føler vinden og regnet
Stryker meg om kinnet, og sier
Du er min bror.


LYKKEN

Lykke er som to dråper vann,
Som et perlekjede,
Som en elv som renner
Og skaper liv og glede.
Lykke er et budskap om øyner
Som ser kilden i ordet,
Og blir velsignet med visdom.

Ill.foto

Uncategorized

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del7 *Sigve Lauvaas

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del7 *Sigve Lauvaas
M.Skjelbred-Ill.

28.
DRIFT

Båten glir ut.
Vi er alle på drift.
Vi følger strømmen,
Og beiter fra alle sider.
Vi skriker etter sol og måne.
Regnet får komme iblant.
Vi fisker gull i havet
Og bryter gull på land.
Vi følger kysten til det ytterste skjær,
Og lever i undring og frykt
For alt som kan skje.
Vi lengter å hvile på laurbær,
Men drifter så lenge vi lever,
Til solen går ned bak alle fjell.
Da kan vi sove i fred
Og høste nye inntrykk om livet
Som kryper på jorden,
Før siste reis.


STRÅ

Som et strå i vinden
Svaier den slanke halsen.
Regndråpene tørker bort
Og forener seg med luften
Som kvekker i møne
På en gammel låve,
Der karjolene står ferdige
Til nye oppdrag.

Strået famler i luften
Som et barn etter noe å holde i.
Snart i tusen år har strået vippet
Og vinket i solens bølger.

Vinden reiser fra øst til vest
Og forteller om slipesteinen
Og et vidåpent kronblad
Før frosken kvepper i dammen,
Og kalvedansen.

29.
STILLHET

Jeg venter på natten
Som kryper imot meg
Med tøfler.
Stille kommer regnet på taket,
Og over hele bøen.

Tidlig står jeg opp
For å speide etter epler i hagen.
Solen kryper imot meg
Som en venn jeg har ventet lenge på.

Jeg konsentrerer meg i den nakne timen,
Og tenker på et bilde
Om Adam og Eva.
Så setter jeg meg rolig til bordet
Og spiser frokost med høytid.

Tomrommet mellom dag og natt
Blir borte i regnet.
Og jeg har et øye på hver side.


KORT

Kortene faller.
Hva ser du i verden?
Fortell meg om huset
Og veien frem.
Fortell hva du ser i speilet,
Min kjære.
La innsiden pryde
Ditt særmerkte navn.

30.
KART

Dette er et kart
Og et puslespill.
Det høres enkelt og greit.
Vindu og dører, grenser og fjell
Som stenger og åpner for solen.

Vi pusler i livet,
Og lever vårt kall.
Vi er snekkere, ingeniører
Som bygger og tegner
Vår fremtid.

Men kartet går ofte i stykker,
Og vi pusler feil.
Veikartet forteller planen
Vi bygger etter.
Det er nødvendig å ha kart for livet.


MÅL

Det finnes mål for måne og sol,

Og bjørkestammer og tak.
Vi måler hverandre for alt vi er,
Og graderes som skolebarn.

Vårt ansikt lyser. Vi snakker sant.
Visdommen er vårt mål.
Den som lever i kjærlighet
Skal brenne og lyse i hundre år.

M.Skjelbred-Ill.
Uncategorized

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del6 *Sigve Lauvaas

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del6 *Sigve Lauvaas

Lys i natten-Ill.foto
20.
LYS

Lys i regn.
Lyset gyller stien
Og dråpene på trærne triller
Som fra et gyllent bur.

Regnet vekker ekko
Fra taket,
Og solen kommer igjen, som før,
Med lengsel i blikket.

Vi er alle hyllet i høstnatten,
Og regnet tar i oss
Som en god venn.
Regnet stiger og synker som havet,
Og lyset stiger og synker.

Etter dag kommer natt,
Og stjernene lyser.
Vi hører fjerne ekko til avskjed.
Jeg er alene og haster på stien.
Fjellet må jeg over
Før høststormen setter inn for fullt.

Den kjølige aftenduften
Er min velkomst, og min avskjed
Før grenseposten i det blå.

Lyset tar meg igjen,
Og drar i meg.
Jeg våkner stivnet i stillhet.
Her er ingen klagetoner, bare lys
Fra de vingede skarer.
Lofoten våkner til liv i solstråleregn.
Og jeg er der.


KILDER

Der er skjulte kilder i mitt bryst.
Jorden kretser rundt meg.
Jeg ser en svimlende hær av stjerner.
Hvilken dybder i min sjel?
Vår nåderike skaper har gitt meg alt.

21.
LYS

Solen er mild
Og brer sitt blomsterskrud over hele jorden.
Den frosne marken får liv.
Velsignelsen er uten ende.

Dyp som freden er lyset i dine armer.
Fuglesang og barnelatter fyller rommet.
Stillheten senker seg,
Og Jesusbarnet blir født.

Jeg så den hellige gå på vannet,
Og blomster og mennesker ble vekket til live.
Den glitrende skjønnheten i lyset
Vekker de døde fra graven.

Lyset baner vei for våren.
Sommeren fryder seg i lyset.
Og kjærlighetens frukt takker og lovpriser
Navnet over alle navn,
Som kroner våren med blomsterskrud.
Og høstens frukt er en gave,
Som brød og vin.


LILJEN SOVER

Natten rår i jordens dyp
Mens liljen sover.
Men stjernene stiger,
Og himmelen blir full av blomster.

Bladene faller sakte ned
Mens liljen sover i jorden.
Fuglene farer langt av sted
Til fremmede land.

Rommet er mørkt,
Og liljen sover i rommet sitt,
Dekket av frost og snø.
Månen sender sitt gull til oss,
Mens skogen tier.
Liljen hører dagen til
Og venter på lyset og våren.

22.
STJERNER

Stjerner er hender i natten.
Fra mørkets ytterste grense
Kommer stjernene til oss
Og skaper liv.

Vi fanger lys på veien,
Og har lys i hjertet.
Vinden tar lyset med seg på sin reise
Til fremmede land.

Tunge skyer trekker lyset til seg,
Og daler over oss
Som regn og dryss fra engler.
Og jorden blir ren.


EIK

Kjempestore eiketrær
Tøyer sine greiner over gravlunden.
De står i tussmørke som troll
Og holder et øye med oss
Som går frem og tilbake.

Under eiken vokser blåklokker
Når solen kommer om våren
Og isen smelter til en elv
Som strømmer mot havet.

Graven har sin faste plass,
Som de kjempestore eikene.
Og stjernene lyser over hele jorden
Som et kraftverk for alle.

Eika har store, dype røtter,
Som suger til seg næring, og spiller
En viktig rolle for menneskene
Som elsker å stå støtt i stormen.
Eika er et mønster for våre liv.
Så lenge vi kjenner ordet kjærlighet,
Kan vi elske hverandre
Og følge slekten mot lyset.

23.
VENTE

Vi må lære å vente.
Vi har lengsel,
Men må lære å vente til våren,
Vente til sommeren.
Til høsten kommer frukt og bær.
Vi må vente til snøen tiner
Og blåveisen gir signal.
Vi må vente til modningsåret er forbi.

Takk Gud at vi må vente.
Der er en tid for alt.
Vi kan ikke flykte som et rådyr,
Men vi kan drømme.
Vi kan dikte fugler, og reise i blinde.
Men alt fører til et mål
Vi lengter å se solnedgangen,
Og kjenne den svale vinden
Som en kjærlig hånd.
Vi må lære å vente
Til basunen lyder,
Og vi kan gå hjem.


ØY

Vinden sier at vi er en øy,
At hvert menneske er øyer i havet.
Til sammen er vi et grenseløst kongerike.
Og solen er vårt nærvær
Som inspirerer og forfører.

Vi er mennesker med spinkle ben
Som går over jorden.
Vi er fanget her, uten å vite det,
Og tåler litt sol og kulde.
Vi streifer som en albatross over havet
Og speider rikdommer.

Vi er et barn i kveldslyset, uten grenser,
Og hopper fra øy til øy.
Fjellene i vest skjermer mot bølgene.
Men vi er ikke alene.
Og vårt liv er mønstret for evigheten.

24.
ORD

Leve av ord.
Legge ord ut på nett,
I aviser og bøker.
Spre ord i vinden
Og se hvor de havner til slutt.

Bruke ord til hverdag og fest,
Holde ordene opp,
Vandre i ordene til seier.

Tale og argumentere med ord
Så meningen blir tydelig,
Så ordene får sin krans
Kinn mot kinn.

Våre hjerter bruker ord
For å kjenne verden.
Vi skal gi ordene videre ut
Til en ny slekt,
Og til fjerne strender.


DRÅPER

Ord er som dråper i vannet.
De funkler og ler,
Og griper oss som lys i mørke.
Ordene bobler i oss
Fra fødsel til solrenning.
Og vi sitter alene igjen
Med bølgeslag i natten.

Ordene er som strå på marken,
Tidlig en morgen,
Med doggdråper som perler
På en snor.

Ordene gir tanker, og dikt
Til en ny syklus åpenbaringer,
Som gløder som blomster
Og flyr i vind,
Og gror under regnbuen
Med skyer og sol.

25.
GULL

Ordene dine er gull,
Som regndråper i tørr jord.
Med ord kan du sprenge fjell,
Med dråper av vann
Kan du redde verden.

Ord er musikk
Vi hører hver dag på trikken,
Og på vei hjem.
Ordene lukker og åpner dører
Og sprenger fjell.

Vi kan velge ord på torget,
Og dele ut hver dag.
Vi kan røre oss fritt med ord
I bagasjen, og gi oss til kjenne.
For ordene bor i oss,
Og preger vårt bilde,
Og setter spor gjennom hele livet.

Vi er et speil av ord
Som gir videre det vi har fått.
Ordene lyser
Og sprenger vei ut av rommet,
Som holder oss fast.
Vi er bare et bilde på veggen
En klokke som tikker og slår
Så lenge det er dag,
Og vi kan drømme om palmer
Og et evig liv.

26.
FJERN

De er fjerne i blikket.
Huset er lukket,
Og fjernt i vest går solen ned.
Vi fjerner oss fra stranden
Og suger kveldsluft.
Med urolige hender bærer vi barnet
Inn i rommet på den andre siden.
Ferjemannen har fått sitt
Og ror med spisse årer.


MARIA

Maria har fått et barn,
Og barnet er en kongesønn.
Nå skal hele verden se.

Maria vet at det skal skje
Som engelen har sagt en dag.
De vise menn fra Østerland
Får møte barnet i en stall.

Maria vet at Frelseren er født til jord,
På Herrens ord.
Det største som har skjedd,
Har skjedd i dag.
Og engleskaren synger høyt
For barnet og Maria.


BÅT I UVÆR

Båten rir bølgene på havet,
Og bølgene knuses mot land.
De våryre blomster på stranden
Bøyer seg ned
Og kryper som ormer i graset.

Det er ikke trygt –
Verken på sjø eller land
Når havet fråder og uler
Som et villdyr, og knuser båten,
Så ferjemannen må be til Gud.

27.
LUFT

Lufta er full av regn,
Og snøen kommer siden.
Jeg står ved glaset og speider.
Og får en anelse om været,
Som kommer med full kraft
Og dekker bord – for vinteren.
Lufta er kald, og bærer polisen
Over land og by.
Lufta dirrer av frostrøyk.
Jeg ønsker meg april.


FJELL

Snart raser fjellet,
Snart må vi flytte.
Vi søker feste på nakne berg.

Det regner ofte i Øygardtunet,
Og fisken vaker.
Og det er jul.

Se, fjellet kler seg med snø og glitter
Og heier vinteren hjem igjen.
Jeg går og rusler med mine tanker:
Om fjellets indre,
Og alt vi ser.

Det regner stritt nå – før stormen raser,
Og havet roper i tåkenatt.
Jeg måler stjerner i himmelrommet
Og håper våren vil komme snart.

Ill.foto

Uncategorized

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del5 *Sigve Lauvaas

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del5 *Sigve Lauvaas

Ill.foto-En dråpe i vann



20.
KUNSTNEREN

Jeg ser havet gynger.
Noen ganger er havet flatt.
Om vinteren kan havet brøle,
Og meisle og slå i fjellet.
Det setter sin innskrift i tusen år,
Så vi kan måle kreftene
Og fortelle om navnet.

Kunstneren er ute i vinden
Og har en drøm om å se innsiden
Av alt som er skapt.
Å se – er som å åpne en bok.
Og hvert øye ser bare et utvalg
Av hele samlingen.

Jeg bøyer meg i støvet
For mysteriet i ordet.
Bli lys, bli liv, sa den allmektige.
Vi må takke, takke for kjærligheten,
Så vi ikke mister det vi har fått.
Kunstneren spiller solo.


NATTEN

Natten er god til så mye.
Jeg skriver et brev til en venn.
Jeg hviler på pute og sover
Til solen kommer igjen.

Natten kommer med nysnø.
Tenk, alle spor er skjult.
Jeg sitter og tenker på blomsten
Som plutselig nå feirer jul.

Natten har stjerner i blikket.
Jeg favner alt lys jeg får.
Velsignet er barnet i krybben,
Og tiden som kommer og går.

Natten med måne forteller
Om livet som er skjult.
Snart åpner den gamle døren
Til samling i paradis.

21.
ROSER

Røde roser, hvite.
De stirrer opp,
Og øverst er en regnvåt krone.

Roser i hagen, langs veien.
Roser i livet åpner vårt sinn.
Vi er barn, små roser,
En ving av en rose
Som aldri dør.

Vi er roser i lyset som strømmer
Inn i vår barm.
Og vårt hjerte slår og slår
For en evig vår
Med grønt lauv, og gras.
Og tusen roser til fest
Over hele jorden.

Roser i sommersol og regn
Forteller om Gud.


REGN

Regnet kommer som vanlig om høsten,
Og vinden er som før.
Tvers gjennom livet går en undring.
Vi kan ikke leve uten regn.
Det er vårt brød.

Men frøet må ha sin spire, og akset må ha sin rot.
Ingen lever uten å blomstre.
Og alle trenger sol.

Regnet kommer tilbake,
Og gjenfødelsen kommer alle til del.
Vi er part i den store stammen
Fra Adam og Eva. Og alle har en sjel.

Sommerkvelden er vakker.
Regnet er perler i en strøm.
Dråper i natten gir krefter og liv
Til frøet som spirer og gror,
Og barnet som vokser
Som blomster og trær i april.

22.
SOMMER

Solen kjærtegner bladene
Og vekker alle knopper til dans
I en uendelig frodig hage
Under himmelens stjernetegn.

Solen kommer inn porten
Og trenger gjennom vegg og mur.
Vinduet ønsker velkommen,
Og døren er alt på gløtt.

Solen kommer med kjærtegn
Til liten og stor i dag.
En sommer er rett om hjørnet.
Vi kysser og favner alt.

Solen kjærtegner blomster,
Og frøet som ligger i jord.
Det roper i mørket og støvet:
Kom frem til sommersol.


GAMLE

Jeg snakket med dem ved aftentid
Og gav dem et glass eller to.
Litt honning og snaps på hjemmet
Var gleden som gav dem ro.

Det kom aldri flere gjester.
Jeg satt der en time, eller så.
De var så godmodig, trette,
Og så fikk de leve i fred.

De var glade for dette rommet,
Og stellet de fikk på jord,
Men ventet nok ganske kraftig
At engelen skulle komme snart.

De hadde solgt alt de eide,
Og misjonen fikk sin lønn.
Dørklokken var det siste,
Og navnet ble strøket ut.

Arbeid inne og ute, alt daglig stell
Ble historie på et blunk.
Nå lever de gamle på minner
Og takker en nådig Gud.

Ja, verden er snudd på hode.
Uten barn, har de ingen igjen.
Venner og kjære er døde,
Men de er arving til himmelen.

Jeg gjestet dem fire, fem ganger,
Så var det slutt for begge.
De gikk hånd i hånd gjennom livet,
Og ble gravlagt fra samme kirke.

Nå er det hele over, og regnet slår.
Kommunen har overtatt gården.
Litt omsorg ble lønn for strev.
Og alle kan sove, sove seg mett. –

Nå er reisen slutt for vår venn.
Men en dag kommer høsten til alle.
Eller kanskje blir det om natten
Når månen lyser i stjernehav?

23.
NATT

Natthimmelen er over oss.
Velkjent regn plasker med tunge dråper.
Jeg har minner om en velkomst.
Og jeg kommer tilbake.

Jeg går over historiens myr
Og banker på.
Jeg er en vanlig arbeider fra nord
Som trenger et sted å bo.

Regnet er i natten, og natten slumrer
Langs elver og fjell.
Ingen stjerner blunker og ler.
Natten er tett som en potte.

En natt er over meg. De andre sover.
Jeg speider etter en stjerne, og drømmer
På stien til Verdens ende,
Og jeg er sytten år.

Natten legger sin skygge over meg,
Så jeg blir blind av redsel.
Men solen kommer ganske snart
Og redder livet mitt.

To dråper kjærlighet går hånd i hånd.
Jeg er den ene dråpen,
Og ser på det duggfriske gresset.
Og du er en deilig blomst –
Som tar imot meg når jeg kommer.


HUS

Vi skal passe vårt hus, passe barn
Og holde orden.
Vi skal lære språket
Og kjenne visdommen i skriften.
Sannheten skal bo i huset
Fra begynnelse til enden.
Ja, om vi er fremmede, skal vi arbeide og be,
Så ikke ild, pest og krig ødelegger verden.
Vi må være våkne når engelen banker på.

Ill.foto


Uncategorized

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del4 *Sigve Lauvaas

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del4 *Sigve Lauvaas

Ill.foto 
15.
ORD

Ordene faller ned fra taket.
De faller som frukt
Og blir liggende under trærne
Til de blir jord igjen.

La ordene falle ned
Som stjerner fra himmelen,
Som snø over hele verden.
Ordene er hellige, nakne,
Og gir seg hen til oss.

Ordene kommer nærmere
Den som elsker ordene
Og tar dem i favn.
Ordene sprenger grenser
Og tar i oss som små barn.
De ønsker at vi skal se
Når de kommer til oss
Som små hellige steiner.
Ord er blomster i hverdagen,
Små frø som vokser
Og hjelper oss på veien.


STRAND

Stranden var dekket med rekved
Og tau fra skip.
Jeg gikk barbent og studerte
Bølgene som kom.
Havet klapper mot stranden
Og hilser ”takk for sist”.
Det behøver ikke si mer.
Og måkene skriker etter sitt bytte.

Stranden ligger igjen ribbet
Som en fisk som smaker,
Før kirkeklokkene slår
Og likfølge går mot kirkegården.

Her er fotspor til alle.
Og ordene skal deles på veien
Gjennom hele livet.
Lykkelig er den som ser
Når natten kommer.

Den som er våken når basunen tuter,
Kan hvile i fred.
Og stranden kan fortelle om havet
Som aldri blir mett,
Før forvandlingens time.

16.
ORDEN

Himmelens orden av stjerner
Gir oss et glimt av storhet.
Menneskets evne å se
Og undres over skaperverket,
Er en gåte alle dager.
Alt har sin plan, sin orden.
Og hvem er sentrum i alt dette?

Jeg hviler på mine laurbær,
Men er ingen verdensnavle.
Jerusalem er snublesteinen
Alle makter og nasjoner skal løfte på.
Men, la meg slippe å se når muren faller.
Snart er ringen sluttet.


JEG ER

Dine ord blir glemt,
Men dine gjerninger lever.
Sereptas krukke er aldri tom.
Hans hender i mine hender,
Så er jeg trygg.

Leve i ordet,
Ikke for jordisk gods og gull.
Leve i gode gjerninger,
I visdom
Som strekker seg ut
Som solen.

Jeg erhar stått opp.
Dette navn er i natten
Som salve, velsignelse, nåde.
Engstelige hjerter krever svar.
Han lever, og er midt iblant oss
På veien til Jerusalem.

Fullt av lengsel går vi.
Våre gaver til kongen lyser.
Før noen vet det favner han
De små barna,
Og velsigner alle
Med evig kjærlighet.

17.
GJENNOM ALT

Han gikk gjennom stengte dører,
Han gikk på vannet.
Plutselig var han midt iblant dem.
Med lydløse skritt kommer han til oss
Som en venn, og gir oss evig liv.

Du som stilte stormen,
Og forvandlet mørke til lys,
Gi oss din fred.

Ved juletid er alle lys tent,
Tv skjermen slumrer oss.
Og pengene renner i sand før vi våkner.


ÅPENT VINDU

Jeg bor ved havet
Med åpent vindu.
En stim makrell vaker,
Og jeg vet det ikke.
Jeg sover som et barn.

Før lekte jeg i skogen,
Og studerte kongler og lauv.
Nå er jeg pensjonert
Og søker visdom i ordet.

Når jeg kommer til det åpne vinduet
Kan jeg høre bølgene slå,
Og strendene blir fulle av rekved
Og gods fra fjerne land.
Jeg kjenner lukten av hav
Og ser på gradestokken.

Fuglene flyr.
Det går mot høsten.
Men de som blir igjen
Får en grei høst.
Kulden plager ikke stort,
Og skutene tøffer i fjorden
Til de blir borte.

Her er så fredelig.
Ingen plager meg her.
Regnet drypper fra taket,
Bekker fosser fra fjellet
Og lager grusganger.
Jeg tenker på Skaperen.
Alle skal få sin lønn, sier ordet.
Selv de elendige som tror
Skal arve Gud rike.

18.
FLYTTE

Jeg vil flytte fjell.
Jeg har prøvd å gå på vannet.
Jeg vil gå gjennom alt.
Men jeg er ikke kommet dit enda.



ROMA

Byen var en verdensby,
Så ble den degradert til fontener
Og katakomber.
Roma vokser som en steinhaug.
Den lyser i natten,
Men har liten makt på jorden.
Selv paven må be om nåde.

Troen er det kristne håp.
Byens hemmelighet er de kristne
Som har overvunnet mørket.
Det lyser fra vinduene
I en bakgate.
Der holder disiplene måltid,
Og det er langt på natt.


TYSK

Jeg lærte språket,
Og forstår enda noen gloser.
Jeg vegrer meg å snakke tysk.
Da hører jeg en stemme
Som hvisker baryton.
Da husker jeg krigen
Som skjærer i hjerteroten.
Fri meg fra ondskapen.
Gi meg fred.
19.
LYKKE

Av lykke kunne jeg nevne mange navn.
Jeg husker gledens agenter.
Men glemmer jeg mitt eget navn,
Har jeg ingen fremtid.
Den ene som fullfører løpet
Skal motta lykkens hellige vann.
Velsignelsen skal flyte i all evighet,
Og Herren skal åpne porten til paradis.


DRÅPER

Over meg er dråper i natten.
Omkring meg er myke dråper.
Og i fjellet tipler vannet frem
Fra en rik kilde.

Ingen bærer vann til huset lenger.
Dråpene ligger i luften
Til de bøyer seg ned
Og treffer jorden.

Dråper smaker godt i høstnatten.
Jeg åpner døren og går inn
Før himmelen skrur lyset på

Og viser oss all verden. 


Ill.foto.

Uncategorized

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del3 *Sigve Lauvaas

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del3 *Sigve Lauvaas

Midnattsol over Senja-Ill.foto


9.
NAVN

Jeg tegner deg.
Du er et gyllent navn.
Og vi er kronen på ditt verk,
Et bilde av ditt eget.

Det løfte som du gav,
At vi er dine barn, står fast.
Av visdom blir vi født på ny
I ordet som renser oss
Fra slagg og støv,
Til borger av ditt rike.


I NATT

I natt kan regnet komme.
Alle dråper i mitt fat
Skal bli til liv.
I natt kan alle skygger komme
Og feste seg i blått.

Jeg maler nattens blomster
Og øver meg i ordet
Som åpner dører, vekker døde opp.

Jeg ser en engel.
La meg male huset ditt
Med lys fra himmelen i natt,
Mens du går her forbi.

Det er en drøm.
Det tærer meg å drømme slik:
Min fattigdom er livet i et nøtteskall
Når aldri navnet ditt blir nevnt.
Jeg er en synder i ditt hus.
En fugl som flyr
Når natten kommer inn.
10.
MALE

Jeg maler det jeg ser.
Selv blinde ser – når de maler
Landskapet ditt.
De legger penselen i munnen
Og maler det ufattelige lyset
Som skinner dag og natt
Og farger landskapet.

Jeg maler verden som brenner,
Og en støvsky fra Island
Over havet, helt til Det fjerne Østen.
Så ufattelig det høres,
Men en dag skjer det noe nytt.
En engel maler navnet på veggen,
Og du kan fly.


HJEM

Jeg er hjemløs,
Jeg er en liten fyrstikk, en gnist
I nattens mørke landskap.
Bare du kan lyse opp universet.
Jeg er hjemløs under stjernene
Og tegner en gud som ser.

Jeg kaller på min Gud
Fra morgen til kveld,
Og ser lyset stige og falle
Som en båt i bølgehavet.
Time for time ligger jeg våken
Og tenker på engler
Og navnet.

Jeg ser et usynlig ansikt
Når morgenluften strømmer inn
Døren som åpner og lukker.
Jeg ser himmelen over Gandsfjorden
I et maleri av Håland,
Og sovner med en deilig smak.

11.
HER ER JEG

Her er jeg med to øyner, to ører
Og to hender.
Jeg snur meg rundt som en sol,
Og ser det frodige landskapet
Som roper fra jorden.

Hør på den evige
Som kaller de undertrykte
Fra verdens fire hjørner.
Se lyset taler i mørket
Og gir fred.

Her er jeg, som et øye i ditt øye,
Som en munn i din munn.
Jeg åpner porten til Edens hage,
Som er i full blomst.


GARTNER

Jeg forstår deg
Som må bruke kniven.
Gartneren tar bort det som er vissent
Og beskjærer treet.
Alt som ikke bærer god frukt
Blir kastet på ilden.

Gartneren ser
Bedre enn vi mennesker.
Alt som bærer god frukt, gjødsler han,
Så treet kan vokse
Og avlingen kan bli enda større.

Jeg ser for meg et bilde av gartneren
Som går i hagen.
Jeg ser for meg hele jorden,
Hvor menneskene er trær
Og gartneren er Gud.

La det være slik. Jeg skapte,
Sier den allmektige.
Jeg vet hva som tjener til evig liv.
Visdom fører til kjærlighet.
Sannheten lyser i ordet
Og de hellige,
Som den usynlige som ser alt.

12.
JEG SER

Jeg ser deg i et lys
Over Gandsfjorden, over Prekestolen.
Jeg ser ditt ansikt i blått,
Som en engel.

Du er som en gatelykt i en fattig by.
Du lyser så leppene våkner,
Og himmelens fugler synger
Med sine faste instrument
Så lenge lyset varer.

Jeg ser dine brune øyner
Og er lykkelig.


INN

Jeg går inn i meg selv,
Kler på meg ull for natten
Med stjerner og måne.
Jeg løfter blikket og stirrer på Gud
Gjennom en kløft i himmelen.

Jeg maler lyset.
Og skyene er en maske av folk
Som driver hit og dit.
Vinden haler og drar så støvet fyker.

Jeg er en rest av folket,
Og er i ferd med å miste ansikt.
Jeg har sett den usynlige.
Jeg har gått inn gjennom porten
Til det aller helligste.

Jeg går inn til meg selv
Og maler natten
Med drømmer og redde tanker.
Jeg maler skriften på veggen,
Og slukker lyset. Jeg vil ha fred.

13.
SPOR

Det er spor etter meg
Rundt omkring i landskapet.
Jeg har lagt en skisse til en film,
Og et kart til Noas ark.

Jeg tegner verden, og det ufattelige lyset.
Hvert ord setter spor i hjerte og sinn.
Jeg er våken i natten
Og skriver brev til de kongelige.

Så lenge vi lever har vi en fot på veien.
Vi går mot verdens ende.
Vi er pilegrimer som haster mot målet.
Jeg tar penselen og maler signatur.


BYEN

Byen lever i overmot og nederlag.
Det lukter sild og olje.
Drømmere med forspilte liv
Beveger seg med døde øyner.
Tankene kryper gatelang.

Jeg lærte på skolen og i livet.
Og språket ble enklere med tiden.
Jeg lærte trafikken,
Og de vanskelige ordene ble kjære.
Byen omfavnet meg til slutt.

14.
DEN LAMME

Han drog seg gjennom gatene
Og ble jagd av politiet.
Han ble spottet på,
Men hjalp der han kunne –
Og startet en møbelfabrikk.

Han fikk folk i arbeid,
Og gav trengende mat og klær.
Han reiste til Stavanger
Med hest og kjerre,
Og uteliggere og fattige
Fikk jobb på dagen,
Og husrom i overmål.

Den lamme startet bibliotek,
Og bygde Ebeneser.
Kunnskap og åndelig føde
Gikk hånd i hånd.
Fabrikken var base for møbelindustri
Og bønner til Gud.

Ordet skulle sette sitt preg
På folk og land.
Og alle bekymringer skulle bort
Som dogg for solen.
I dag lyser skiltet ”Åse Dreieri”
Og himmelen velsigner Per Krobar
Gjennom alle tider.


DE GAMLE

De gamle damene leker
Med å flette blomster.
De leker med ord
Og smiler til hverandre
Med lukkede øyner.

Et sekund er de borte,
Så lener de seg bakover i stolen
Og slumrer litt.
De er hjelpeløse i livet,
Og får det de trenger.

De gamle mennene sitter
På hver sin stol
Og filosoferer på tiden som går,
Og ser ut av vinduet,
Etter stjerner i snøen.

Ill.foto