Date archives Januar 2015

Uncategorized

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del2 *Sigve Lauvaas

Januar 7, 2015

Skyer i natten-Ill.

LILJE

Du er en lilje.

Gi meg en dråpe vann

Så jeg kan lyse som månen.

Gi meg det hellige brødet

Så jeg kan synge til din harpe.

Du er rik på nåde, mirakelkvinne.

Du er en lilje i min hage.

SØNDAG

Klokkenes språk taler.

Lukten av middag i landsbyen

Forteller om velmakt.

Besøker du meg en dag

Skal jeg vise deg fyrtårnet

Og kapellet med alle gravene.

Søndag gir fred i landskapet.

Alle husene sover.

Piletrærne blomstrer. Hunden sløver.

Det lukter fra sigøynerkvartalet.

Alle vismenn er i skjul.

Tempelet lyser i verden.

Fremtiden du gav står på spill.

Hvem kan jeg stole på –

Når alle portene er lukket

Og natten siger inn gjennom veggene

Med luktens fire språk?

FJELL

Mitt ynglingsfjell

Er et fjell med måneregn,

Og kirsebærtre langs fjellsidene.

Og himmelen er blå,

Og horisonten er som krystall.

Jeg sitter ved brønnen og venter

At noen skal hente vann.

En kvinne med blomsterkjole

Kommer ved midnattstid,

Når alle sover.

Og hun skuler sitt ansikt,

Som for en blendende sol.

Og jeg får se henne.

Et under fra Gud,

Og jeg er en olding

Som trenger å hvile ut

Etter et langt liv på fjellet

Mellom de syv hav.

DRÅPER

Er jeg en dråpe i natten

Når dagen kommer

Og sjøen legger seg?

Er jeg igjen i det mørke havet

Når solen titter frem

Og drømmeskyer seiler

På blå himmel?

Er jeg en dråpe i horisonten

Når menneskene våkner

Og ser fjellet i brann?

Er jeg den ene som skal innta byen

Med basuner og spill

Når kongen kommer,

Og bruden venter i slottet?

FLYKT

Hvorfor er jeg en flyktning?

Jeg kunne dra hundre mil,

Og likevel bare være en hårsbredd

Fra evigheten.

Herre, jeg er ung,

Og kan ikke flykte fra livet.

Lippene roper etter en venn.

Jeg leter på veien etter navnet

Som aldri fordømmer

Den som kommer tilbake.

Jeg har levd på utsiden av samfunnet,

Og er ensom og nedbrutt.

Mitt skip er en celle på livsens hav,

I natt og tåke.

Men livet kan forvandles

Til en lanterne som lyser i natten,

Og forteller om underet.

Jeg har sett Gud

I en blomsterhage.

Et nærvær av ordet følger meg

Som mitt eget barn, og sier:

Du er min evige skatt.

FOR GAMMEL

Jeg er for gammel

Til å bli hørt.

Men regnet hører jeg.

Mine øyne flyter på havet,

Og bølgene fører meg i land

Som rekved i månelys.

Og jeg blir synlig.

Takk, jeg flyter på vannet

Som en lilje.

Håret flyter, og jeg kan ro

Til Afrika, til Amerika,

Følge Golfstrømmen

Og være fri.

Jeg er for gammel til å tale

Om kjærlighet.

Jeg syns ikke lenger,

Og ber den ene gjøre meg vakker,

Så jeg kan gå ut blant folk.

Føttene vegrer seg.

Koppen skjelver som ospelauv

Under regntunge skyer.

GI MEG

Gi meg en dag.

Jeg har kastet bort livet,

Men skramler videre

Med kortstokk og bøsse.

Gi meg et glass vann,

Og litt brød,

Så jeg kan se horisonten.

Fremtiden ligger i tiden

Som en spire, et frø.

La meg smake din kjærlighet.

Gi meg en levende tro,

Så jeg kan se stjernene

Og kjenne din finger.

TID

Tiden brenner ned.

Snart er rommet et røykfylt offer.

Ekko fra fjellet høres

Som fra en kongssal.

Dette rommet, som er mitt,

Finnes snart ikke mer.

Alt er bare en lyd i taket

Som daler til jorden.

Her vokser palmer og kaktus,

Og kroppen er såret av nattens regn.

Tiden stormer i verden

Og løfter sjelen or graven.

Synlig er alt det skapte,

Som ikke synker i jorden.

Synlig er Adam og Eva –

Som kom frem fra mørkets dyp.

BAK STENGTE DØRER

Alt jeg ser

Er en flik av himmelen.

Om taket blir løftet bort,

Ser jeg alt.

Alt jeg ser i natten

Roper til lyset som skinner:

Ta ikke himmelens stjerner ifra meg.

Bli hos oss i vår ytterste nød.

Du hellige skaper: Jeg er din.

Himmelen gløder i mørket.

Jeg bøyer mine knær.

Jeg skal skrifte for alt jeg gjorde,

Og fylle mitt liv med ditt ord.

Jeg vil male ditt usynlige ansikt

Og gi meg tilbake.

Alt skal du få.

Jeg er rik nok i ditt navn.

DEN USYNLIGE

Du usynlige

Som bor i nattens mørke

Og i dagens lys.

Du som maler jorden

Med din pensel,

Og gir liv til alle i ditt hus.

Kom til oss nå med gylne farger

Og se oss, du,

Som fester lauv på trær.

Uten den usynlige

Har vi ingenting igjen.

Ditt blikk løfter solen frem

Og favner oss i mørket.

Under Herrens himmel kan vi gå

Med prestedrakt.

Vi er en jordisk rest,

En flis av hele jordens millioner.

Vi bøyer kne og taler ut om alt.

Vi er så små som korn og salt,

Men elsker livet du oss gav.

Du lyser over jorden

Og skaper lys av kjærlighet.

Du gir oss visdom på vår ferd

Så vi kan vandre rolig

Mot himmelmålet.

Ill.foto

Uncategorized

DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 – Del1 *Sigve Lauvaas

Januar 7, 2015

Ill-foto

KVELD

Kvelden drar forbi.

Etter kvelden kommer natten

Som et mørkt blikk.

Sorte øyner drar forbi, langsomt.

Kvelden puster.

Lyden av stemmer i mørket

Drypper i landskapet.

Kveldens klokker slår ni slag

Før den er stille.

Kvelden drar forbi.

VENN

Hva er en venn?

Venner kan vi ikke holde

På urimelig avstand.

De er en del av livet.

Ikke fjernt beveger de seg,

Og tar kontakt iblant.

Venner er en gave,

Og kommer til riktig tid.

Adspredt som vi er

Møtes vi i døren, eller på trikken.

Alt går hurtigere dag for dag

Til gamlehjemmet,

Der vi gir hverandre hånden

Til adjø, og velkommen.

MIN PLASS

Det er på tide å gå til det innerste rommet

Og velge sin plass for fremtiden,

Som begynner nå.

Min plass må være blant de rettferdige,

Der faklene ikke slokner,

Og ingen blir glemt.

Det er på tide å gå hjem

Før natten tar synet ifra oss.

KANSKJE

Kanskje drømmer jeg –

At jeg var et lys

Som aldri sloknet?

Jeg var lykkelig som barn

Og fikk aldri rekning i posten.

Noen berørte meg

Så jeg forstod at jeg var elsket.

Kanskje ville mitt hjerte smelte

Som et stearinlys –

Hvis kjærligheten førte meg

Til de evige kilder?

Bare mine kalde føtter

Møter stillheten

Når solen gikk ned.

Kanskje har profetene brent seg

I lyset som aldri slokner?

Jeg ser dem ikke lenger.

Likevel er du hos meg nå.

ØYNER

Jeg ser, men tørr ikke lukke øynene

For verden som jager i natten.

Jeg vil knuse ondskapen,

Men har ikke det tveeggete sverdet.

Ordet er gåten i tilværelsen.

Jeg holder meg til de levende vannkilder,

Og leser Fadervår som øyensalve.

STEMME

Snart er min stemme stilnet.

Alle mennesker går i dvale.

Jeg hører tusen engler

Gå forbi mitt telt.

Om jeg åpner jorden, eller fjellets port,

Kan vi ikke møtes før tiden er inne.

REGN

Lykkelige barn i regnet

Kler av seg

Og bader i natten.

Månen lyser stien hjem.

Lykkelige barn gråter

Når noe er galt.

Regnet gråter over jorden

Som ligger brakk.

Lykkelige barn ser på meg,

Som snart er støv,

Og sier, huset smiler

Mens bølgene slår mot land.

I NATT

I natt skal jeg drømme

Om en rund måne

Som beveger seg som et kjerrehjul

Over alle hav.

I natt er månen i mitt hjerte

Og forteller om kjærlighet som varer

I hundre år, til alt er glemt

Om krigen.

I natt kommer regnet inn

Fra et opprørt hav

Mens fjellene i vest spyr ild og aske,

Og månesigden daler ned.

FREMTID

Fremtiden ligger i et testamente.

Vi lever fra hånd til munn på jorden,

Men fremtiden er fylt av oaser.

Vi er ensomme vandrere

På vei til fremtiden.

Der er gulløyner over alt.

Mitt hjerte er i fremtidens tegn.

MITT LANDSKAP

En engel sa til meg:

Ditt landskap er fremtiden.

Jeg ser om klokken slutter å slå.

Den dagen solen forsvinner

Og alt er natt,

Har vi ingenting å bære.

Mitt landskap er en vuggesang,

En pilegrimsvandring,

Et lerret på jorden,

En scene for alle mennesker

Som søker Gud.

SANG

Jeg synger på veien

Og kjenner dråpene som smil i landskapet.

Jeg synger som en nattergal.

En due takker for maten.

Jeg synger for henne jeg forlot,

Og alle stemødrene.

Jeg synger nattens pris

Og drømmens ekko.

Syng natt etter natt, min pike.

Og jeg synger i ditt kor i landskapet.

Du er nesten engel.

Jeg synger på fjellene, og ved kysten

Når båtene farer forbi.

Jeg synger de søvnløses drømmer

Så lenge jeg lever i speilet

Av stjerner på himmelen.

Ill.foto

Uncategorized

HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 – Del6 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

M. Skjellbred-Ill.

37.

DEG SELV

Selv om du ikke løfter en finger,

Er du deg selv.

Ditt stumme smil røper deg.

Kunnskapen om det gåtefulle

Holder deg i live.

Jorden er ikke bare rund,

Den er vakker –

Og lyser fra alle sider.

Små og store øyner våker over jorden,

Så menneskene kan se.

Om du ikke gjør alt du kan,

Er du likevel deg selv.

Natt og dag er du en pilegrim

På verdenskartet.

Ryggsøylen peker mot hodet,

Som styrer kroppen.

Du er deg selv ved glassveggen,

På rulleski over fjellet.

Og når du hører rop fra andre siden

Løfter du hendene i jubel.

Forvandlingen skjer omkring deg.

Årstidene skifter,

Og du blir selv forvandlet.

Du blir mer synlig, nær himmelen

Som sprer lys og glede.

Du er deg selv i parken og på torget,

Og velger klesdrakt

Etter hode og hjerte, vær og vind,

Du er et under, en ufattelig skapning.

Du beveger deg lett

Og kjenner eventyret om trollet

Som ble til stein.

ALENE

En kvinne, hun som ingen kjenner

Kommer lengst av alle.

Alene strever hun seg gjennom livet.

En båt på havet møter mange bølger

Og stormen river i seilet.

Båten drikker vann og kantrer

Mot strandsteinene.

En kvinne bærer et barn,

Og hun har ingen mann. Alle er igjen

På den store sletten, der ravnene flyr.

Hun vandrer gjennom byen alene

I mørket, i nattens gru og pinsler.

Hundene jager henne og flerrer klærne.

Fylliker velter imot henne

Da et overjordisk lys styres ned

Og sperrer veien.

Det var en engel som tok henne over elven,

Der moren fant henne

Mellom vrakgods og steiner.

Nå endelig skulle hun få fred

Og smake frukt fra bestemortreet

I den levende hagen.

38.

REISE SEG

Jeg reiser meg igjen.

Jeg bærer ikke slør,

Men gjemmer ansiktet i hånden.

Jeg vil ikke stikke meg frem,

Men lar ordene lyse.

Jeg er nedbøyd, men ånden stiger

Over alle fjell, over hav og land.

Jeg reiser meg mot kvelden

Som en stjerne.

ENGEL

En engel ga meg hånden

Og førte meg til et nytt land.

Den varme, rødlige solen,

Varmet mitt kinn.

Og mine gråblå øyner lyste

Inn i urtehagen,

Og jeg kunne kle meg i silke.

Jorden var vakker,

Og hellig er navnet jeg har funnet

På veien til Jerusalem.

En engel går ved min side,

Så jeg er ikke alene.

Jeg er kledd som en prins

Og er ikke lenger forlatt.

Jeg er velsignet med blinkende stjerner

Og et evig håp. Jeg skal leve.

Kom, jeg skal leve,

Og bo ved kornåkeren.

Huset mitt er et tempel,

Og engelen holder meg i sine vinger.

Jeg er ikke alene.

STJERNER

Stjerner blinker.

Du er ikke forlatt.

Himmelbuen stråler natt og dag

Og ser på oss med sine gråblå vinger.

Ansiktet blekner mot solen,

Klærne blekner,

Men ånden er sterk – og gjør levende.

Stjerner taler sitt språk,

Og vi forstår at vi er elsket.

39.

ØYEBLIKK

Ingenting er som et øyeblikk,

Eller skipet på havet,

Eller barnet i krybben.

Ingenting er som meg og deg,

Og klodens krumning.

Hvert øyeblikk er et øyeblikk

Av livet som reiser

Gjennom tidens gitter.

Et øyeblikk er som en statue i parken,

En venn du er glad i,

En vinterdag som blir borte.

Et øyeblikk er som arbeidsnever

Som blir til ingenting.

Likevel står solen opp og ser

Tidens hjul svinger under kuldebroen

Til et nytt øyeblikk med stråler

Fra englenes skare.

RUNDT OMKRING

Folk går hovmodige til sengs

Og våkner ubøyelige,

Med ansiktet mot speilet.

Omkring oss svirrer luften i flere lag

Og smiler, og tar imot våre hjerter

Som skjelver og banker.

Lauvet smiler som barn og ler i vinden,

Og sommernatten gir seg hen

Som en gammel jomfru.

Her er vi sammen som maur og gras,

Og utfyller hverandre som bekker og elver,

Helt til havet åpner seg.

40.

ENKLE ORD

Jeg hadde ikke sett henne,

Men til venstre og høyre.

Jeg gikk rett på huset, opp trappegangen

Og inn gjennom glassdøren.

Det var sommersol,

Og skyggen strakte seg

Mens klokken tikket, og blomstene

Fikk en håpløs natt.

Dette er et forsøk på å forstå verden.

Vi lever i en boble med lyskvalitet,

Livskvalitet, miljøkvalitet.

Og vi trommer i vei, uten argumenter.

Vi tilfører oss selv nye dimensjoner.

Vi er dyktige, og danser

Etter andre sine noter. Vi beveger oss

Med følelse og holdning.

Vi er synlige, og overfører kroppen

Til en ny arena.

Vårt indre regnestykke går i hop

Når solen kommer igjen

Og blomstene spretter ut.

Da er det vår i luften

Og evnen til å bli til sprenger alle grenser.

Men vi lever enkelt

Med språket, som bøyer oss

Fra vugge til grav.

KJÆRLIGHET

Kjærlighet er min dype skatt.

Bare i tidsrommet av et sekund

Lever jeg dypere, mer ekte.

Og språket fester seg i kroppen

Som lys og mørke.

Jeg lever i kjærligheten

Som utvider synsfeltet

Og får oss til å se horisontens blå skjær

Med navnet på veggen.

41.

MITT HUS

Huset løper imot meg.

Mitt hus brøler ikke,

Men kommer imot meg som et bilde,

Som en kropp.

Huset kysser meg, bærer meg

Og former meg, så jeg kan se verden

Utenfor stuedøra, bak alle grenser.

Uansett hvor tynnkledd jeg er,

Vil huset alltid varme meg, favne meg,

Og gi meg ly for vinden.

Mitt ytre kommer løpende,

Og bølgene trekker meg i land.

Tidevannet får meg til å smile.

Uten huset er jeg ingenting.

VISDOM

Innsikt er en styrke.

Jeg drives av sannheten – og får syner.

Jeg ferdes mot horisonten, og ser lyset.

Jeg håper visdommen slår rot,

At alle folk kan se frukten som faller til jorden,

Verden som brenner og skogen som dør.

Visdommen bremser ingen.

Den gir alle med romslig hånd.

Men våre hjerter er sløve, og ikke alle tar imot

Ordet som gir håp til verden.

Men navnet lyser opp i mørket og forvandler alt

Med visdom og kjærlighet i en ny tid

42.

DIN HÅND

Dalene daler, fjellene stiger,

Og jeg berører din hånd.

Bålet brenner, flammen blafrer,

Solen går i ring,

Men vi blir ikke svimmel.

Vårt liv har en skulder å lene seg til.

Din hånd er kjærlighet.

Alt mellom himmel og jord

Er skapt i din hånd.

Du er rik, du er min klippe, min trøst.

Jeg hvisker ditt navn. Du er min.

SKIFTER

Alt skifter med tiden.

Matpakkene blir mindre,

Veiene blir bredere, blokkene høyere.

Mitt hus skifter farge og form.

Parken blir villmark.

Klærne krymper.

Jeg går fra bordet til en liggestol.

Noen hvisker: gamlehjem, slott.

Sjelen må ha ro. Han tenker:

Fredens engel kommer snart.

Jeg drømmer.

Det er godt å være meg selv.

Roseblader våkner, solen kryper på jorden

Og tar i oss. Vi er smaksknopper,

Beger for en ny verden.

Vi flyr, kroppen flyr,

Og alt blir små prikker i dalen, i natten,

Før vi lander og vender oss til lyset.

Alt grønt ser på oss, og vi puster, puster.

43.

JORDEN

Jorden er vårt hus.

Vi puster, og Gud puster

I samme landskapet.

Han bor i samme blokk

Og møter oss ved morgengry.

Når vinden reiser er han her.

Når solen kommer er han er.

I regn og tåke kan vi møte Gud,

Som holder alt i sin hånd.

Vi bor her

Og hjertene våre slår

Med skjelvende strenger.

Jorden spiller harpe og sitar,

Og rosene bøyer seg i støvet.

Vi kjenner dråper av musikk.

Lyset skjelver i våre skjøre beger.

Og dette er vår verden.

Huset vårt roper etter mer sol,

Og mer av alt.

FRIHET

Jeg dikter frihet,

Et hav av frihet, langt og bredt,

Til de evige horisonter.

Jeg dikter bølger som slår mot land

Med drivtømmer til et nytt hus.

Jeg dikter et fredens paradis

Hvor vi kan elske hverandre.

Jeg håper at livet mitt gir mening,

At jeg er noe, – også utenfor diktene.

Jeg ønsker at min vei må bli synlig,

At musikken fra mitt hjerte kan skape glede.

Jeg puster, og håper å vokse

Høyt inn i stjerneheimen,

Der englene bor.

Uncategorized

HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 – Del5 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

M.Skjelbred-Ill.

30.

JULEN

Julen er en lysfødsel.

Lepper av engler synger i kor.

Evigheten tar rom i verden,

Og vi får se hans herlighet

Mens det ennå er tid.

Vår bror er født,

Og vi skal få leve med navnet,

Og bli forvandlet av nåde –

Mens hele menigheten synger

Halleluja, halleluja.

ROSER

Huset roper.

Rosene i hagen roper.

Luften smaker godt.

Det er sommer i verden.

Bærene fylles med nektar,

Og frukten av honning.

Menneskene går forbi

Og favner solen.

Hagen er vakker,

Huset blomstrer.

Barna ler og vekker fjellet.

Huset roper på alle hjørner,

Og vinduene stråler

Som barneøyne.

Og solen går forbi

Som en gammel postmann.

Det er tid for sabbat

Og helgefri.

Det regner i hagen.

Det regner på blomsten,

Og fuglene tier, og alt er stilt.

Sommeren trekker seg sammen nå,

Og blomstene graver seg ned

Med hode og skuldre.

Bare de grønne blader stikker opp,

Men alle venter på solen.

Og speiderne marsjerer,

Barna pynter seg, og rosene blir til brev,

Med avskåret silkeband.

Det er himmelroser.

31.

SNAKK

Jeg er et hus.

Jeg snakker,

Men jeg vet at jeg må skrive.

Livet handler om språk, bokstaver, ord.

Jeg skriver verden.

Min verden skriver meg

Et lidenskapelig kapittel,

Et åpent dikt.

Hjelp meg å skrive ord.

Jeg har et sterkt liv,

En intens energi,

En stor flate.

Jeg spiller på mange strenger.

Jeg snakker i støvet, i stillheten,

Og hører det rase fra taket.

Foreldrene mine er i live,

De er født i dette landet

Og snakker språket.

Jeg ser de skriver i stillheten,

Og tar imot mine ord.

Jeg snakker mennesker i historien,

Og oppfatter stjerner

Som store øyner, kjærlige blomster.

De kommer til oss hver natt.

Hjelp meg å skrive lys.

Språket taler, kunnskapen åpner dører.

Mitt hjerte håper i ånden.

Jeg ser bølger av ord som kommer til oss.

Tusen ord som er født i dag

Danser på asfalten.

Jeg hilser det usynlige og tier.

Jeg har ikke ord for nåden å være til.

Bli hos oss, sier jeg til språket.

Jeg vil snakke liv i huset.

32.

VERDEN

Denne verden er min

Et øyeblikk,

Til drømmene dør, til livet roper

Vann fra kilden.

Ordene strekker seg ut.

Du prøver å si noe.

Lydene kommer fra tungen

Og flyr.

Et mislykka ord

Finner seg aldri til rette.

Vi må be verden ta imot,

Så vi slipper å bli stumme.

Språket ligger i kilden

Som gir vann til hele verden.

Ordet er oppstandelsen og livet.

Lyset kommer fra ordet.

Stillheten kommer fra Gud –

Som prøver å komme igjennom

Gitteret, alle menneskefilter.

KJÆRLIGHET

Vi dyrker ikke kjærlighet,

Men språket, ordene.

Vi dyrker ikke vann, men korn

Til å bake brød av.

Kjærligheten kommer til oss i blinde.

Og vi tar imot kjærligheten som små barn.

Ordene blir synlige, menneskene åpne.

Vi er til for hverandre.

Kjærligheten skaper lys i mørke,

Forvandler mennesker,

Favner oss i stormfulle netter

Og gir oss nøkkelen til huset

Med mange rom.

UTEN DEG

Uten deg må jeg gå alene.

Jeg går naken gjennom verden

Uten din kjærlighet.

Uten deg er stillheten endeløs

Og Gud er en fjern stemme

Ingen kjenner kraften av.

Uten deg er solen svart

Og grønne trær mister sine blader.

Livet ebber i ørkenstøv.

Uten deg må jeg tigge om kraft,

Så jeg kan se lyset

Og kjenne din uendelige nåde.

MINNER

Jeg minnes glade sommernetter

Og dager med frukt,

Og fugler som fløy frem

Som jenter i blomsterkjole.

Jeg minnes håpet og gleden du gav

I ordet som renser og fornyer,

Så verden kan bli god igjen,

Så alle mennesker roper navnet.

33.

ANDRE SIDEN

Jeg kjenner ikke andre siden, stillheten

Som vekker oss.

Jeg kjenner ikke gitteret i språket

Og glassmaleriet.

Jeg kjenner ikke kirken som brenner,

For kirken er et hellig hus

I mitt hjerte.

Jeg kjenner skriften på veggen, navnet

Som roper i mørket, håpet i livet.

Jeg kjenner pulsen i trafikken

Som river og sliter i byen.

Mennesker går med maske.

Noen er stumme, andre ser lyset

Og blir forvandlet.

Stillheten på andre siden er flatt hav,

Ingen fløyter, ingen barnegråt eller latter.

Stillheten ligger gjemt i trær, under barken.

Den vokser som en skygge.

Stillheten kommer inn til oss

Og finner vårt hjerte.

Bare i stillheten kan ordet tale

Og navnet lyse.

SKOG

Skogen synger. Musikalsk vår. Lys

Fra hengende snøre.

Barna tegner skogen i verden

Som skaper liv, som renser hjertene.

Skogen taler som en konge.

Myndig hever den kronen, og åpner seg

For solen som gløder.

Graset gror, fuglene tier i mørket.

Stillheten kommer inn i huset,

Og alle sover i paradis.

34.

HUSET LEVER

Huset ditt lever.

Det er liv i huset ditt

Gjennom alle tider.

Huset lever ut seg selv.

Gulv, vegger og tak lever.

Bildene på veggen lever.

Dører og vinduer åpner opp,

Så vi kan se det virkelige livet

Som er skapt i oss –

For at vi skal leve i kjærlighet.

VARM SOMMER

Graset tørker, lauvet visner,

Lyngen blir brun.

Store vidder brenner i sol.

Markene blir gule tepper.

Bekker, elver og innsjøer roper

Etter regn.

Fisken dør i hetebølgen,

Og menneskene flyr

Til polhavet for å leske seg.

Dagen vokser inn i natten,

Og vinduene står åpne.

Folk og dyr går om hverandre

Og leter etter vann.

Kjærligheten er som svidd gras.

Og ingen tenker på huset,

Eller åkeren.

Alt er en ødemark for villdyr.

Solen står beint over oss

Fra tidlig til sent.

Og det er vanskelig å finne et skjul

Så vi kan hvile oss.

Velsignelsen er langt borte,

Som et fyrtårn på andre siden.

De hellige er tatt bort,

Og fredsengelen er reist over fjellet.

35.

ROP I MØRKET

Jeg roper til deg i mørket,

Og før det er blitt lyst

Roper jeg ditt navn.

Jeg strekker ut hendene og synger.

Du er en stjerne, et lys.

Du er ordet som seiler på hvite vinger,

Og kjenner oss som dine barn.

Hele livet roper jeg på deg.

Under måne, sol og stjerner

Ser jeg dine fotspor.

Du jager mørket, og lyser opp verden

Så vi kan se hverandre

Og kjenne ditt navn.

GLEDE

Kan mitt liv bli fylt av glede?

Jeg som har hatt stor sorg

Vegrer meg for kjærlighet.

Jeg fryser og klarer ikke ta imot varme ord,

Gnisten som kunne helbrede meg.

Mitt ømme hjerte, min sjel roper

Og lengter å favne Den ene.

Langt borte kom du fra.

Du vekket meg med kjærtegn

Og gav meg sangen som blomstrer

Deg vil jeg elske, min stjerne, min glede.

36.

VINTER

Snøen kommer dalende.

Villdyrene puster og skjelver.

Det damper i luften, det damper av alt liv

I vinterkulden.

Frostrøyken presser på.

Skogen luter seg, som en gammel hest.

Greinene pryder seg i glitter.

Snøen tetner i vinduskarmen

Og roper i store flak.

De høye hus blir troll i natten,

Og himmelens lyshjul stråler ned.

Det er en befrielse å oppdage

At tiden lever, at menneskene kommer

Langsomt i snøkavet.

De bader i vinterkulde og søker trøst,

Som frosne fugler.

HIMMEL

Ikke bare himmelen kommer nær oss,

Men hele stjernehavet.

Vi blir overlesset av lys fra rommet

Og puster med små åndedrag.

Vi lever i rimfrosten, i møte

Med de evige kreftene som banker på.

Plutselig møtes veiene, og vi

Er ikke alene lenger.

Plutselig går to elskende par forbi,

Mens himmelen blinker

Og byen våkner til liv.

Himmelen kommer til alle,

Og møter oss med kyss, som en venn

Som har vært lenge borte.

Vi er lysets barn, og har ingenting å skjule.

K.Herredsvela-Ill.

Uncategorized

HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 – Del4 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

M.Skjelbred-Ill.

22.

KLÆR

Vi kler oss i færøysk grasåker

Med sol på skuldrene.

Vi kler oss i aviser

På vei til andre siden av fjellet.

Vi kler oss hver dag

Med pust fra havet.

Vi er flyktninger på vei

Til en åpen dør.

Og treet vokser, generasjoner

Går frem med tiden.

Og klær blir til lys som vinker

Og forteller om alt

Som beveger vår navle

I skaperordet.

TREET

Fugler bygger reir,

Mennesker gjemmer seg for solen

Som vokter hav og land.

Treet gir tillit, som fjellet.

I storm og regn er treet det samme.

En tornebusk finner rom

I ørkensand, en hvitveis i norsk natur.

Treet puster og hvisker hemmeligheter.

Alt er blitt til i tåken.

Ut av vinduet skimtes en øy i havet.

Og kirkeklokkene kimer.

Vi vandrer fra land til land

Og kler oss i kjærlighet.

Visdommen baner vei i mørket.

Jorden blir mykere.

Noen steder slår treet røtter

Og kan vokse seg sterkt,

Men i Norge er det ikke lett

Å være vis i ordet.

23.

HAV

Jeg beveger meg på havet.

En båt er mine føtter.

Jeg hører bølgene, og ser brenningen

Som roper i det fjerne.

Bevegelsene skinner i solen

Og spisser seg mot måne.

All skapningen tier

Mot havets bulder.

Dråper av hav bor i regnet.

Jeg bor i en båt på havet.

Min ektefødte datter seiler

Til en ny vår.

Jeg føler meg fremmed

Og blir dradd hit og dit i verden.

Men himmelen holder meg fast,

Og er mitt anker i livet.

PUST

Jeg puster, fisken puster,

Skogen puster

Og huset puster.

Jeg bor midt i verden,

Og går som en skygge.

Jeg er et speil av solen

Som puster meg i nakken

Og følger meg hver dag.

Jeg puster meg utørst

Under stjerneblomster.

Jeg vokser, og kysser klippen

Som gir trygghet og fred.

24.

VI BÆRER

Vi bærer dagene med oss,

Kvelden og natten.

Vi bærer de fremmede

Som bor i eksil.

Vi bærer restene av verden

Som skriker og stønner.

Vi bærer hverandre,

Og håper april.

Havet er bror og søster,

Jorden er far og mor.

Røttene strekker seg i mørket,

Og vi skal snart feire jul.

BYEN

Byen brenner.

Havet koker og lyser

I hvite skjær.

Byen taler til meg:
Huset står ferdig og venter,

Og naboen venter.

Alt jeg ser og hører

Er byen mellom høye fjell.

Jeg skimter månen,

Og flyter på is

Til en by av telt,

Der havet skyller i land

Og alle gråter.

Jeg beveger meg rundt

Og ser etter vrakgods

Til en ny by.

Jeg vil bygge et nytt tempel

Og hus med mange rom.

25.

TA IMOT MEG

Jeg har overlevd

Som menneske,

Og danser på veien

Som lyser.

Jeg danser med roser

Og nellik

Og samler øyeblikk

Til nye vers.

Jeg søker feste i ordet,

Og avgrunnen er diger

Som en løvemage.

I ordet taler jeg språket

Som søker ditt hjerte.

Noen tar imot

Den ensomme pilegrim.

Og sjelen blir løftet

Til det hemmelige rommet

Bak stjernebyen.

VENTER

Jeg venter på deg

Under eiketreet.

Jeg venter fredsfuglen,

Og mitt hjerte smelter.

Jeg venter dine øyne.

Du lytter min pust.

Jeg kysser din panne,

Og alt blir glede.

Jeg venter i livet

Under epletreet.

Jeg ser på frukten.

Den er søt og god.

Du er den eneste.

Jeg vokser i deg.

Min øyenstein er du.

Jeg elsker navnet.

26.

VÅKNE

Når du våkner

Er huset ditt rent, og pyntet

Som en frodig dame

Med sminke og nye glass.

Vi samler oss i huset

Og runder av møte

Før natten griper inn

Med et hemmelig språk.

Du våkner imot meg

Som en sjel i huset.

Og jeg tar imot alt,

Dine smil og tårer.

Vi gir av hverandre

Til øynene slumrer,

Og fuglene kvitrer

I en blomstrende hage.

SOL

Solen står opp

Som en kjærlig mor,

Og høsten kommer

Som en oppløst setning.

Jeg syr og vever

Og kjenner farger.

Når solen lyser

Er livet alt.

27.

LUFT

Hvor mange vinger har vinden

Som regjerer over hele verden?

Hvor mange engler har luften,

Som gir liv og trøst?

Luften hviler på våre skuldre

Og får hjertene til å slå.

Luften svever i rommet

Og rekker ut sine hender.

Som en himmelstormer

Farer luften i syn og drømmer.

Den speiler vårt liv

Og syr navnet på jorden.

Vi planter kornet, og spiser frukten.

Vi går fra åker til åker

Med budskap om fred.

Det ordet forkynner – er kjærlighet.

Og ordet har vinger,

Som luft og blomster.

Englene svever som frø i luften

Og gir oss nye krefter

Og håp for reisen.

BIND

Jeg er ikke blind.

Jeg ser,

Og har frodige lepper.

Jeg lyser på veien,

Og plukker ord –

Som brød for sjelen.

Jeg sover godt,

Og våkner til solskinn

Over Husafjellet.

28.

SPØRSMÅL

Jeg har mange spørsmål

Som en dronning,

Og spør i vinden etter svar.

Jeg spør maurdronningen

Etter lykke i livet,

Og speider arbeidernes kamp

For å bygge huset.

Jeg holder meg til jorden

Og det landskapet som lever.

Jeg søker i ordet,

Og finner visdom der.

Jeg prøver koden som åpner låsen.

Jeg tar som gribben

Lys og luft,

Og takker for maten

Før alt er over.

Mitt hjerte er delt.

Jeg har mor og far.

Men, hva er hemmeligheten med livet

Som troner over alt

Som en skatt av nåde?

29.

ØYNER SER

Ved siden av meg går en blind.

Det er et ord som leter etter meg,

Sier en medvandrer.

Jeg roper, og noen svarer i mørket.

Kanskje er det en blind

Som åpner sine lepper for navnet

Som går forbi?

Da hører jeg en stemme fra rommet:

Kom til meg.

BARN

Kjære, ta ikke huset ifra meg.

La meg bo her.

La meg bo i ditt navn.

Se barnet som sover

Og drømmer om kjærlighet.

La ingen våkne med tårer.

Gi dem fred i ditt hus.

Gi oss navnet ditt,

Så vi kan leve i lyset,

Og elske vår neste.

Gi oss et evig håp i ditt ord,

Som er brød for sjelen.

Vær far for dine barn,

Og lær oss å dele navnet.

Kle oss med din kjærlighet,

Så vi kan bo i ditt hus

Så lenge solen lyser fred.

M.Skjelbred-Ill.

Uncategorized

HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 – Del3 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

12.

MIRAKEL

Det skjedde et mirakel på torget.

En lam ble frisk.

Hemmeligheten ble åpenbart

Når mannen gikk.

Mirakel på mirakel er jorden vår,

Og hver dag i barnehagen,

Og ellers rundt omkring.

Vi ser, og vi ser ikke,

Vi hører, men hører ikke.

Trær vokser, mennesker vokser,

Tiden går av sted – som en konge.

Og vi kan ikke gråte for det.

Mirakel lærte meg sangen.

Jeg synger om barnet i Betlehem,

Og den blinde som fikk synet igjen.

Jeg ser himmelen som en vakker hage

Med blomster, frukt og bær.

Jeg ser skog og sjø og fjell,

Og et slott med mange rom.

Englene blir vår familie.

Tiden er hvisket ut.

Mirakelet har skjedd.

Og alle verdens folkeslag møtes

I det hellige landet

Som stråler av kjærlighet.

Da er vi kommet hjem.

13.

STJERNER

En gang ville jeg gå etter stjernene,

Henge i en snor – og lyse

Ned på jorden, inn i alle hus.

En gang var jeg en Sereptas krukke

Som gav til alle som tok imot.

Og jeg skulle skrive ordet tydelig,

Så alle kunne lese.

Og bak tidens hjul, var jeg en engel

Som ble født til denne verden.

Og navnet er skrevet i mitt hjerte,

Som stråler av liv.

Jeg drikker melk og honning fra Sion.

MENNESKER

Jeg elsker mennesker,

Elsker språket, alfabetet, ordene

Som kommer flytende.

Alt vi velger på torget

Blir synlig. Ordene blir til mat

Og skaper lykke.

Jeg elsker disse ordene som taler

Rett til mitt hjerte.

Jeg elsker reisen med toget

Til verdens ende.

Jeg skal kjempe, le og gråte.

Men frem vil jeg. Ja, selv en dverg

Kan komme frem med budskapet

Når tiden er inne.

14.

REISE

Jeg vil reise langt.

Skriften på veggen, skrifter.

Ser på eiendommen, ser

Alt er fånyttes. Ingenting

Kan vi ta med.

Syv høyder i verden, syv byer,

Syv kontinent. Alt blir igjen i mørket

Når lysengelen kommer.

ALT KOMMER

Alt kommer til sin tid.

Amerika, Jerusalem,

Eiendommene, huset med navnet,

Femti mål jord.

I går så jeg en sommerfugl, en blomst.

Isrosene er borte, doggen, alt

Smelter i sol.

Isen glir ned av vinduet

Og jorden blir varm.

Alt kommer fra havet:

Fisken, skip, bølger, flyktninger.

De kommer fra øst og syd

Med arr i kroppen,

Hjertene banker for fred.

Jeg måler ordene, navn,

Og teller tårer i en omstridt by.

Pass for en hel verden rulles opp,

Engler dom daler ned i sky.

Jeg bøyer meg i støvet.

15.

TESTAMENTE

Fremtiden er mitt testamente,

Fremtiden lever jeg nå.

Mine barn ser alt som skinner,

Modne epler, korn, vann fra kilden.

Fremtiden er lepper med ord

Som kommer,

Og navnet som preger de hellige

I byen som lever i lyset,

Over alt.

Mitt testamente er sjelen, ånden

Som følger meg

Til min elskede fremtid.

MÅNE

Jeg har sett månen.

I går så jeg stjerner i natten

Som jaget mellom trærne,

Som bor i mitt indre.

Og lyset traff meg,

Og jeg ble revet med.

Mitt hjerte revnet.

Jeg ble ført inn i en hall av gull.

Her så jeg min engel.

Månen blør, en måne

Bøyer av for solen.

En rød måne vitner godvær,

Og jeg kan drømme.

Månen taler, og jeg kan tie

Under stjerneteppe.

16.

HUS

Mitt hus er ditt hus.

Og her bor vi alle

Mens solen ruller på banen

Som en langdistanseløper.

Solen vekker meg

Og månen gir meg søvn. –

Alt til sin tid. Og kraften kommer

Natt og dag. Energien

Løper om kapp i huset.

Regnet kommer. Det drypper

Fra taket. Jeg gråter ikke.

Jeg tenker på lykke

Og glade barn.

Jeg synger om Jerusalem.

Og huset åpner seg

Som en glassdør mot havet.

REGN

Regnet gråter

For all uroen i verden,

For alle flyktninger,

Og krigen

Som sprer redsel og gru

Over folk og land.

Regnet gråter

For stemmen som stilner,

For alle som går tapt

I vulkanen som tærer

Livet og døden.

Regnet gråter

For alle folk som sover,

Og for de forbrente barn

Som aldri får vende hjem

Til sitt eget land.

17.

HUSET

Med kvalt stemme

Lukker jeg døren.

Solen holder meg våken

Og lyser meg frem.

Jeg gråter som barnet.

Jeg har ingen havn.

Regnet siler,

Og månen er svart.

Jeg sover i støv og aske

Etter novembernatten.

Mitt navn er hvisket ut,

Og huset er brent.

Det som er igjen, er muren

Og et kjellerrom.

Men jeg lever.

18.

VANDRE

Jeg bor ikke,

Jeg vandrer videre.

Jeg flyr over jorden

Og finner roser.

Hver time gir nye glimt.

Jeg er et øye som ser,

Et øre som hører.

Jeg taler med stjerner.

Jeg vandrer i ondskapens verden,

Og finner meg selv

Blant venner og slekt.

Jeg strekker meg mot lyset

Og leser skriften.

Jeg synger som nattergalen,

Og sørger over tiden

Som blør –

Som en brennende natt.

Sverd og ild vekker meg,

Og jeg kan ikke tale.

Stum av skrekk må jeg sove

Til en ny dag.

19.

HAGEN

Der finnes en hage

Med vidunderlige blomster

Og frukt som vekker sjelen,

Og får mennesket til å se

Et lykkelig øye.

Jeg vandrer i byen

Og leter etter denne oasen

Som roper av kjærlighet,

Så snøen smelter

Og elvene blir til levende vann.

Bak ugress og lyng

Og gamle røtter,

Finnes en kilde, en hage

Etter mitt hjerte, en himmel

Skjønnere enn roser.

Og en røst taler til meg,

Og hvite engler synger

Før jeg våkner.

ÅKEREN

Kornåkeren, gullåkeren

Ble til en brødåker

Hvor alle mennesker i hele verden

Kunne spise seg mette.

Jeg så slåttekaren

Som meide ned åkeren.

Hungeren spredte seg,

Og tusenvis av mennesker døde.

Men såkornet i jorden

Kunne spire til neste år

Og vekke nye folk til arbeid.

Barn kunne vokse opp i fred

Mens våpen ble forvandlet

Til plog og harv,

Og åkeren kunne modnes igjen

Til brød for menneskene.

20.

Vi er forfulgt,

Vi sulter og er forbrent.

Vi er forbannet på jorden

Av mennesker som lever her.

Men vi elsker livet

Og har en Gud som vokter oss

Som sin øyenstein.

Vi går med ødelagte ansikter,

Forbrente kropper.

Vi vandrer over hele jorden

Med hvite hender,

Skinn og bein.

Bare på himmelbuen

Kan vi hvile vårt øye.

Bare i havet kan vi speile vårt ansikt.

Vår skygge hviler over jorden

Og skaper uro.

Men Gud har velsignet sitt folk.

Jeg er rolig i ordet

Som forteller om veien og livet.

Lyset skal følge oss,

Og jorden skal våkne under våre føtter.

Vi skal ikke for all tid gå på leirjord.

Snart skal vi gå i gater av gull

Og speile oss på tempelhøyden,

Hvor alle hellige samler seg

I troskap, tilbedelse og lovsang

Til påskeunderet.

STÅ OPP

De døde står opp

Av leirjord og ørkensand,

Fra havet og fra katakombene.

De døde skal leve med dem

Som vasker oss rene

Og lover en evig bolig,

Der vi skal møtes med jubelsang,

I Davids by.

21.

DRØMMER

Vi drikker ordene,

Synger de forbudte visene,

Spiser av frukten

Og påkaller de hellige.

Vi fornemmer gaven

Og tar imot med takk.

Vi løper langs murene

Og innvier byen.

Brødre og søstre

Med drømmer og syner,

Drikker av vannet

Som forvandler jorden.

Vi vokser i ordet,

Og styrken favner.

Vi blir til et folk

Med evige boliger.

Vi lever i lyset,

Og vasker vårt ansikt.

Alt som er skapt

Forvandles i lyset.

Snart er vi fremme.

Et øyeblikk stivner.

Alt er av nåde.

Vi lever i dag.

K. Herredsvela

Uncategorized

HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 – Del2 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

K.Herredsvela-Ill.

GI MEG

Gi meg språket tilbake,

Gi meg kartet til verdens ende.

Gi meg et kjøkken,

Så jeg kan lage mat

For de som sulter i verden.

Gi meg lys over livet, og visdom,

Så jeg kan se brødet

Som gjør alle ting nye.

Gi meg et fjell jeg kan klatre på,

Og et mirakel hus,

Hvor jeg kan se dine gjerninger.

Du som ser meg

Og styrer båten, er min venn.

Og jeg elsker dine ord

Fra begynnelsen.

JEG ER

Jeg er liten, men strekker meg

Over gjerde, over huset

Til en hage med frukt.

Jeg er liten, men ønsker

Å bli stor som David,

Og lyser etter Daniel i løvehulen,

Men han er ikke der.

Jeg ser fra føttene, og opp

Til stjerner og Gud.

Selv engler kan ikke måle seg

Med min tilbakekomst.

TILBAKE

Jeg vender tilbake

Til min barndoms by, til fjellet

Hvor jeg lekte med kongler.

Jeg er tilbake i ånden

Og ser vennene gå i regnet

Med smil og tårer.

Jeg ser noen elsker å synge,

Kle seg ut, være sykkel for hverandre

Gjennom hele oppveksten.

Alt i friluft, der huset står

Og venter at noen åpner døren.

Huset venter på deg.

Tilbake i lauvfallet synger jeg

Som tantene i parken, flyr med vinden

Til byen som favnet meg. –

Den gangen jeg var en sommerfugl

Og glei inn i terrenget

Som solskinn og regn.

SYNGER

Jeg synger alltid for mine små.

Jeg vugger barnet i rommet

Mellom skyer og sol.

Jeg synger så naboen må tie

Og tenke på neste vers,

Som er akkurat som i fjor.

Jeg synger om trær og blomster,

Og fjellet som stiger høyt over jorden

Til en ny verdensdel

Hvor stjernene står stille

Og blinker til alle –

I kjærlighetens orkester

Som takker Gud i tunger.

HJEM IGJEN

Jeg vender tilbake

Til min barndoms dal,

Til bygden og tunet

Med trær og åker.

Jeg ser etter hus

Som var her før,

Og nye fremsteg i datatiden.

Se, alle vender hjem

Med fjesbok – stil.

Og vinden synger i Gloppedalsura.

Jeg vender tilbake

Med nøkkelknippe,

Og ser etter trappen

Til barndomshjemmet.

Her møter jeg minner

Om slekt og venner.

Og speilet vitner om hvite tenner.

Jeg synger ordet

Som vender tilbake.

Jeg elsker brødet, Sereptas krukke.

Nå kan jeg se i åndens lys

At visdommen er fra Herrens hus.

Og dit vil jeg dra med første toget

Og stige i land før hanen galer.

10.

SANG

Alle synger om kirsebær,

Alle synger om Hanne-mor.

Og båten gynger i fjæra.

Alle synger om løst og fast,

Og eventyret får vinger.

Og greinen gynger på treet.

Men dagene går, og vinter blir vår.

Den vakreste tiden er i vente.

Og barna sover i huset sitt,

Og solen står opp.

Da smiler de elskede hver især

I søvndrukken kropp på pute.

Da er det som vinden hvisker i vei:

Du Hanne-mor, du Hanne-mor,

Og krydrer rommet med kjærlighet.

Det er som vinden har lepper.

VIN

Vinen blinker i øyner og fat.

Pianoet roper i strenger.

Gitaren er kvass som en gammel sigar,

Og duene kurler på taket.

Vinen er vakker som asalbær

Og lukten som Sions haller.

Vi elsker å krydre våren med alt

Som vekker tanker og drømmer.

Jeg sitter rolig i min diktervilla

Og spisser mitt øre for fløyte.

En gjøk skal sende musikken sin,

Og jeg skal danse for vennen min

På bølger i Stillehavet.

11.

TIDEN

Tiden renner i bekker og stryk.

Den ørkesløse tiden

Vokser med mine drømmer.

Og jeg skal se fossen på Svartebreen

Forsvinne i jordens mørke hull,

Som natten til verdens ende.

Tiden i Jerusalem, Safed og Beer Sheva

Fortonte seg hellig. Mitt hjerte gråter

Av glede og fryd – for Israel.

6000 år med tid, og likevel aldri fred.

Det høres som visdommen mangler,

At ordet ikke får ører.

Jeg tenker på ordet som taler og ser,

Om lyset som banker på hjertedør,

Og livet som banker i tiden.

Dette er vår arv: den tiden vi har fått.

Kanskje er røttene våre en hilsen?

Kanskje må vi løfte våre hender i bønn?

Så døren ikke blir lukket nå,

Mens vi ennå leter etter veien.

STIGE

Jeg dikter drømmestigen.

Jorden går under en dag, og jeg

Er på stigen.

Den magiske stigen tar meg med,

Og ordene blir venner

Som følger meg gjennom natt og dag

Til en hage med epler og plommer.

Og himmelske melodier høres

Som en symfoni fra hvite engler.

K.Herredsvela

Uncategorized

HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 – Del1 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

K.Herredsvela-Ill.

HUSET

Huset ditt har lepper.

Det roper

Og forkynner for all verden:
Her er jeg.

Huset ditt lengter

Å bli sett fra veien,

Så noen kan stanse opp

Og hilse.

Huset ditt er Jerusalem,

Fire tusen år,

Som en høysang i verden,

Et tempel.

Huset ditt er sjelen.

Den er malt med gull

Og vugger som et tre i storm,

Og dufter Jaffa.

MEG

Når jeg henger opp klærne

Og legger hatten på hylla,

Kan jeg lukke øynene

Og vandre i drømmer.

Jeg kan gå gjennom eplehager

Eller plantasjer med druer

Søte som honning,

Og luften svaler min kropp.

Jeg kan leke i natten

Og se på månen som kryper

Over jordhimmelen

Som en stjernevokter.

HVITE ROSER

Hvite roser sprer seg i hagen

Og kryper oppover min navlestreng

Til hode, der svalene flyr.

Det dufter mer hvite roser

I hagen til bestemor,

Som nesten ikke kan se lenger.

Jeg bærer frøene med meg

Til nye trakter og kontinent,

For å utbre budskapet.

Et rådyr flyr i luften, en rose åpner seg

Og peker opp mot lyset,

Mens barnet skriker og synger.

Hvor kommer alle rosene ifra,

Og hvem skaper den duften

Englene bærer i vingene?

De hvite rosene er som månesølv,

Som skygger av stjernenatten

Som smiler og ler.

Og mellom disse hvite roser

Renner bekker av melk.

Og mennesket drikker av nådens beger

Så lenge det er lyst.

SOMMERFUGL

Gi meg en sommerfugl,

En gløtt av solen

Så mitt hjerte kan smelte.

Jeg vil så gjerne se underet,

Når en larve blir til en sommerfugl,

Og jeg vil så gjerne lære det språket.

FIRE SPRÅK

For at menneskene skal forstå hverandre

Må de kunne fire språk:
Det er kroppsspråket,

Kulturspråket, Kjærlighetsspråket,

Hjertespråket.

Mennesker som forstår hverandre,

Kan finne løsninger på verdens største gåte:
Hvor vi kommer fra,

Og hvor vi går hen.

Språk er som en kornåker.

Alle av samme art, har ett språk.

Drikk, sier språket,

Så kan du vokse.

SPILL

Gi meg et klaver,

Så skal jeg spille en vise

Til alle som bor i dette huset.

Jeg vil pille på barneværelset

Og i stuen, der solen slipper til

Jeg vil spille gjøk-toner,

Så alle kan tro det er våren.

Jeg kan spille gull i rommet

Så alle blir sittende,

Og er forundret over tidens spill.

Naturen spiller på klaveret.

Dag og natt hører vi rasling i lyng

Og rop i vegger:
Er du hjemme, min elskede?

Du ser en skogsstjerne

Fra vinduet i andre etasje.

GARDIN

Blått henger gardinet.

Månen henger i blått.

Blåe kjoler.

Blåveis.

Jeg kan ikke favne alle.

Det slumrer, blir mørkt

Mellom trær og busk.

Og jeg er belyst

Av et katteøye, og månen

Som kommer inn.

Jeg er helt alene,

Og sitter her i drømmeskallet,

Og flakser som en venn

Som leter etter vennen sin

Før frukten er moden.

I MIN BY

Jeg er i min by.

Steingata er adressen.

Her er bøker i massevis

Og brosteiner.

En gammel port

Fører inn til huset mitt.

Jeg besøker meg selv,

Og trives med utsikten

Som viser fremtiden

I en åpen park.

Piletrærne tetter for trafikken,

Som presser på

Som et hav av bølger.
Og jeg er snart inneklemt

I en fargerik historie

Om å elske grovbrød og melk

Som en gammel gjeter

I ørkenlandet.

Jeg får nesten ikke puste,

Og hunden ble forgiftet.

Jeg favner freden, og ser etter

Grønne blad i piletrærne

Som strekker hals til naboen

Som aldri besøker meg.

TRÆR

Kan trær gråte?

De gråter når jeg gråter

Og ler når jeg ler.

Tuntreet er min beste venn.

Jeg bor på landet.

Og har en vismann til nabo.

Han er pilot,

Men konen har grønne fingrer,

Og vi kan snakke sammen.

Trær bevarer meg,

Så jeg kan leve lenge med øyner,

Og føtter som går

Like inn i fremtidens hage,

Hvor røttene er dype

Og alle forstår hverandre

Som søsken.

GITTER

Bak gitteret av lys

Ligger alle dagers mur,

Som jeg stiger over

Hver kveld når jeg skal sove.

Dette gitteret av språk

Ligger tett inn til huden,

Som dekker sjelen med glede

Og begjær etter fremtidens ord.

Bak gitteret kan jeg se

Ynglingsfjellet mitt,

Hvor jeg ofte gikk som barn

For å se byens lys i det fjerne.

ÅKEREN

Åkeren gråter

Når den ikke får blomstre

Og modnes som før.

Den fløyter i landskapet,

Men ingen hører lenger åkeren,

Som visner som et strå om høsten.

Åkeren er ikke grønn, men brungul

Som et sennepsfrø

Som kan bli så stort som heile verden.

Men, når åkeren er borte,

Gråter den ikke lenger.

Bare barna gråter. De får ikke nok mat.

Forfatter, 6 år-Ill.

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del8 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

E.Munch-Ill.

37.

MÅNE

Det er virkelig fullmåne

Over fjelltoppen.

Snøen ligger blank og fin.

En uteligger søker lykken

I en gammel låve.

Jeg ser alt fra blokken min,

Og har det godt –

Med Edvart Munch og måne.

Spor i snøen dekkes fort

Av nye spor, og snø i vind

Som seiler over bygda.

Rommet mitt har kvalitet,

Så månen får nok slippe inn.

Jeg elsker himmellyset ditt,

Og ekte snø som flyr i ring

Og vekker meg or dvale.

LYKKELIG

Jeg er lykkelig, og springer ut

Som lauv i li, som knopper små,

Og legger meg i graset.

Jeg dikter meg et eventyr,

Og våkner av et kyss.

Se, barnet mitt har kommet hjem,

Og jeg har glemt å kjøpe inn

Det vanlige.

Men likevel er gleden stor.

Nå kan vi le, og gråte litt

For alt som skjer på denne jord.

Så kan vi spise det vi har,

Og glemme alt som tynger.

For lykken kommer, lykken går,

Og alt er eventyr.

Det vanlige.

38.

NÅ

Nå lever vi.

I dette sekund er månen min,

Og solen din.

Vi velger det vi vil ha.

Vår bedre halvdel velger vi,

Og huset har vi sammen,

Så lenge det varer.

Nå spiser vi, og legger oss.

Og noen går alltid forbi.

Nå lever vi, og jobber litt,

Som tidsfordriv.

Og alle vil ha mat.

TAL

Nå taler mitt hjerte.

Vær stille, min venn.
Mitt hjerte har noe å si.

I praksis er hjertet mitt

Alltid våken, presis.

Det oppmuntrer meg til å leve

I frihet, i glede,

Med intelligens og oppmerksomhet.

Mitt hjerte taler inderlig

Om mor sin rolle,

Om far sin vei til paradis.

Og begge mediterer ordet

Som vokser.

Snart blir mitt hjerte fylt av fred

Og hellige drømmer.

JEG

Jeg er ikke den du tror jeg er.

Ved siden av meg er min halvbror.

Tilgi at jeg besøker deg. Jeg taler ømhet

Til alle. Jeg har vært her før.

Jeg har vært i katakombene

Og lest navnet: Jeg er.

39.

REGN

Det drypper gull fra taket,

Det regner gull.

Det er april, og våren kommer tilbake.

Livet regner fra himmelen.

Det kommer gull i hagen.

Luften drypper i gull,

Og jeg kan ikke våkne.

Folkemusikken er i gang.

Trærne svaier.

Det blåser fra nordvest.

Kroppen føler glede, fred.

Lyset minner om barndommens rike.

Det regner gull på marken,

Og trærne drypper av gull,

Men jeg kan ikke våkne.

KOM

Kom vind, kom regn.

Natten kommer i gaten vår.

Regnet våkner hunden.

Jeg snur ryggen til, og sover.

Jeg kryper sammen.

Kom til mitt hus, kom med tårer

Og vask meg, rens mitt hjerte.

Kom sol, kom måne.

La gullet favne kroppen.

Kom, og gi meg seier, musikk

Som skaper en ny verden, tonen

Som pløyer ny mark.

Kom korn, kom vann og lys.

Lek mine sår, plei de gamle.

Kom til mitt tempel, se meg

Før stormen jager landet

Og knuser fjellet.

Kom til mitt hjerte, og lær meg

Å elske ditt navn.

40.

NAVNET

Hvor skal vi gå

Når tiden renner ut?

Hvor er min tilflukt i rommet?

Hvor finnes nåde

Når verdenshjørnene knekker,

Og stolpene i mitt hus

Jevnes med jorden?

Hvor er navnet som helbreder

Og gjenskaper,

Forvandler og gjør levende?

Hvor er ånden som åpner dører

Og bøyer havet

Så stormen tier

Og angst blir til gledesrop?

Hvor er jeg når dragsuget kommer

Og tvinger byer til aske,

Og fjellet brenner?

Hvor er tiden når elementene roper

Og støvet virvler i luften?

Hvor er katedralen,

Der bøkene blir gjemt

Og englene synger navnet?

DØREN

Tiden stenger døren snart,

Og ingen kommer inn og ut.

Den siste dom er skrevet ned,

Og brød og vin er delt

I tusen ganger tusen fold,

Til alle folk på jord.

Hans navn er kjærlighet.

Og døren heter tidens tann:

En silkeport, en evighet

Med lys og levende vann.

41.

NOVEMBER

Du kom en kald novembernatt.

I dag er det bikkjekaldt.

Jeg salver ditt hode med olje,

Og gir deg alt.

Gå ut med det hellige ordet,

Forkynn navnet for alle folk.

Se åkeren er moden til høsten.

Tal kjærlighet, og trøst de svake,

Og varm deg i bitterheten.

Du kom som en liten konge,

Nå er du min bror og venn.

Se skyene mørkner mot havet.

Det er tid for å vende hjem.

MORGEN

Hver morgen rusler jeg i tunet

Og ser elven gli

Som en nypløyd båt i sjøen.

Jeg ser fuglene høyt i luften.

De får mat i en skål.

Hver morgen henter jeg avisen.

Den forteller om løst og fast.

En radiostemme synger.

Så er det radioandakt.

Hver morgen skriver jeg brevet,

Noen ord om livet mitt.

Jeg spiser en skive og lytter

Til fuglenes glade musikk.

Så tar jeg staven i hånden

Og vandrer en bytur med lapp.

Jeg møter mine faste venner

Og handler brød til min dyre skatt.

Så sitter vi to alene.

Vi bor på et gamlehjem.

Jeg leser i skriften og sover.

Jeg drømmer om himmelen.

Trapper til Himmelen-Ill.

Uncategorized

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 – Del7 *Sigve Lauvaas

Januar 5, 2015

E.Munch-Ill

33.

NAVN

Når det navnløse får navn

Og skikkelsen er den ene,

Et vesen fra oven,

En røst som roper fra pol til pol,

Må vi bøye kne.

Far ikke vill, sier den ene.

La kjærligheten slå rot.

Oppfyll løftene og vent

Til navnet blir åpenbart,

Så alle kan se.

KART

Navnet er vårt kart under solen.

Navnet har et ansikt, et bilde.

Hvert menneske vitner om navnet,

Uten alle vet det.

Hver tomme jord vitner

Om skapelsen.

Ordet peker veien.

Ordet er kart over land og byer.

Ordet veier og måler menneskene,

Og ser våre hjerter.

Uten ordet har vi ingen kraft,

Uten ordet er vi uten ansikt,

Og må skjule oss.

KIRKEN

Hvor er kirken, korset, graven?

Hvor er den levende, den førstefødte?

Hvor er barnet i krybben

Og englene?

Hvor er sangen, stjernehæren,

Fredsfyrsten?

Kirken har mange rom.

Den lever og dør, den åpner og lukker.

Kirken er en paraply

For alle som fryser og trenger nåde.

34.

VEIEN

Verdens ende er et sted.

Jeg finner nok frem.

Døden lyser i horisonten.

Det skremmer oss.

Vi går i lange lysløyper

Til en åpen port.

Døden kommer imot oss.

Og vi er flyktninger

Som vender hjem.

VENNER

Venner er små blomster på veien,

Lys og trær.

Vi snakker sammen om alt

Og bekjenner syndene.

Mellom venner er hvilesteiner,

Bekjentskaper, statuer.

Vi går videre, og lager spor

Som andre kan følge.

Venner er en viktig del av livet,

De er som søsken, som øyner

Som følger oss på veien,

Og gir trøst når vi trenger det.

GAMLE

Naturligvis er vi ikke gamle.

Sommeren er litt bakpå,

De døde snakker for seg selv.

Vi snakker for evigheten.

Naturligvis har vi ord som passer inn.

Ordene former oss, gir avtrykk,

Hjelper oss til å se.

Gamle kan se langt, uten briller.

Et hjerte er en hel verden.

Ingen kan skjule seg, uten den ene

Som bor i alt.

De gamle kjenner veien.

35.

FREMMEDE

Vi var fremmede og alene,

Misforstått av alle.

Vi ville godt, men ble dømt skyldige.

Vi var blitt forbrytere mot menneskeheten

Enda vi bare ville kjærlighet.

Øvrigheten tålte ikke ordet,

Tålte ikke korset,

Hadde ingen sans for helbredelse,

Var kalde i omgang med flyktninger

Og vanæret det hellige.

Navnet ble forbudt, den ene

Måtte fjernes fra landet.

De rykket ut med politi og sporhunder.

Alle fremmede skulle bort.

Jeg gav mitt liv for kjærligheten.

SKRIFT

Vi har funnet en potteskår

Og vi har tydet skriften.

Her har bodd folk før.

Vi er ikke de første som skriver.

Vi gjenspeiler skaperen,

Vi er et tegn i landskapet, et ansikt

Som tømmes i luft og vann.

Vi er maktesløse overfor været.

Men, vi er steiner i et stort byggverk.

Vi er drivtømmer til Noas ark

Og triumferer i lyset.

Skriften maler navnet på veggen.

Vi vet på hvem vi tror.

Vi gjenspeiler de hellige fra Sion

Og stormer mot målet.

36.

VIND

Stjernene blinker,

Vinden sukker,

Urtehagen venter på sol.

Ensomheten er til å kjenne.

Veien er kald og hard.

Dønninger høres

Båten glir inn til en trygg havn.

Vinden løfter skyene.

De seiler over himmelen.

Ensomme mennesker roper

I det gråblå fjellet.

Hvor er forklarelsens berg?

Hvor kan vi gå med alt som tynger?

Natten er en pansret vogn.

Vinden fløyter i natten,

Og fyrtårnet blinker.

Havet velter mot land.

Den ensomme fuglen er fløyet.

Tause smil er igjen.

Noen mumler i urtehagen:

Snart er det vår.

PUST

Vi puster, ånder, drømmer.

Vi snakker og ler.

Vi puster ordet, og fanger språket

I et åndedrett.

Vi lever, bøyer oss etter solen, strekker oss

Som en svibel, og flyter i vinden.

Vi puster og flyter over alt

Til det evige rom, til vårt eget åndedrett.

Vi puster bilder og lys, navn og minner.

Vi favner veven i landskapet,

Det hellige måltid,

Til vi må bæres bort.

E.Munch-Ill.