Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives November 2015

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark14 * Sigve Lauvaas

H.Sørensen-ill.
ORDET
Mektig er ordet, det dyre og fagre.
Mektig er fjellet, som Herren skapte.
Mektig stiger din hellige sol.
Ordet er brødet, livet og veien.
Nå lyser evig din himmelstjerne
Og fører oss frem til din kirke på jord.
Sammen om ordet som lyser i natten.
Håpet og troen taler for seg.
Grunnfjellet lever i menneskesjelen.
Nåden har født oss.
Vi lever i deg.
FJELLET
Kirken er et gammelt hus.
Fjellet er en gammel kirke.
Ordet taler gjennom vinden.
Gjennom skog og mark går ordet
Som en lyngbrann. Fjellet synger
Høyt og tydelig for Gud.
Stille fjell i stille haller
Holder nattevakt i kveld.
Fjellet rir igjennom tiden,
Åpner seg for sol og vind.
Det er fjellets rette ansikt.
Furet, værbitt, hatet, elsket.
Fjellet er, og var og blir.
  
FJELL

Et fjell har mange farger,
Mange ansikter, –
Men kroppen er den samme.
Med lavtrykk og høytrykk i luften
Ser vi fjellet som en venn.
Trygg som alltid løfter fjellet hele verden
Av seg selv.
Fjellet snakker høyt og heftig,
Uten munn. Den stråler
Gjennom landskapet, gjennom alt
Og innvier jorden med dag og natt.
Den ser oss som strever,
Og utvider horisonten til en uendelighet
Av vennlige smil.
Når lyset kommer med sine varme lepper
Blir det vår i hus og hage,
Og fjellet våkner i april.

SKYER

Hvordan kan fjellene utslette seg selv
Og skygge for furuskogen?
Hvordan kan skyene tale i augustnatten
Og vandre videre
Uten å skape en fuktig jord?
Skyer brenner opp, 
Fjell stuper i sprukne brønner.
Himmelen skjelver i spenning og vold.
Ordene hviskes ut, og lyset skaper liv som varer
Inn i det blå, mens byene vokser
Og vi går ensomme igjen i parken
Og venter på gartneren.
Skyene møter oss i en regndråpe, i morgendugg.
Tal til regnet, så kommer skyene
Og seiler langsomt videre
Til en evig natt i landskapet.


BYEN
En barneflokk driver gjennom gaten.
Vinden synger i fullmoden åker.
Fjellet lyser i morgensolen,
Og nikker adjø når det går mot kveld.
Dørklokken ringer når noen kommer.
Trette bevegelser går gjennom byen
Når natten kommer,
Og trikken slutter å gå.
En barneflokk hilser alle de møter
Med smil og latter og eventyr.
Her bor de, i slummen. De har ingen tante.
De gjemmer seg bort. De skal ikke dø.
MELLOM OSS
Mellom oss er høye hus
Og fjell fra nord til sør.
Vi drømmer om å møtes snart.
Jeg lengter å finne veien til et hjerte
Som elsker å klatre i høye fjell,
Som elsker å lytte til fossen
Som kaller oss hjem.
Jeg vil reise over fjellet
Til min barndoms by,
Og heise flagg med slekt og venner,
Omkranset av kjærlighet.
Mellom oss er ingen mur, ingen grensepass.
Vi skal møtes med åpne armer
Og kjenne fjellets friske luft.
Vi skal tale ut om alt og drømme
Helt til dagen kommer, og vi kan fly i lykkerus

Til Lofoten, mitt paradis på jord.

Lofoten-ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark13 * Sigve Lauvaas

Fjell mot himmelskyer-ill.

PUST
Fjellet puster.
Trekkspillet river i fossen.
Lauvet danser.
Pust mine stjerner,
Og nøl ikke med å komme.
Jeg tar imot lyset og natten
Og hviler i dun.
Fjellet puster, og spiller.
Dette mektige fjellet, en koloss,
En verden av strenger og liv
Ser på oss, og ønsker til lykke.
Fjellet er begynnelsen og enden.
Den bærer oss gjennom livet.
Vi rir på fjellet hver dag
Mot en ny soloppgang.


SNØ

Stadig denne snøen, stadig en fredsplan,

Et eventyr i fjellet.
Stadig må jeg granske skriften.
Mitt våkeøye venter på jul,
Venter at snøen kommer til jorden
Og forteller om kirkegårdens skjulte navn.
Vi må følge med. Våre nærmeste skal stå opp
Og bli med i koret.
Gjennom myr og vidder må vi vandre,
Over fjellet til barnet
Som løfter sine armer imot oss.
Vi må ta imot vinteren med glede, med latter,
Og se etter sommeren, hvile ut
Til solen kommer igjen
Og skaper nytt liv i tuntreet.


HØST

I en vanlig høstnatt
Står et fjell og tier.
Noen ganger erindrer fjellet,
Som en gammel mor,
Hvor fedrene har bodd.
De kjører scooter milevis
Og vekker reven.
Høsten kommer, vinden uler
Gjennom rommet, dypt i fjellet.
Snart er snøen på sin reis
Og sperrer vei og sti.
Trærne neier, pines ned i ønskedrømmen.
Solen reiser dagens alter.
Lyngen kryper, barna synger.
Fjellet ler i stup, og mumler navnet ditt.
Nå er tiden her,
Og søvnen kjører vogn på vogn
Av snø i fjellet.
Til mitt hjerte hvisker vinden.
Fjellet legger seg i dvale, iser ned
Med store drønn.
Fjellet snorker midt i natten,
Stråler i sin tomhet, lenge,
Helt til våren vekker oss.
Avskjedstimen kommer.
Fjellet vinker takk for følge.
Gud er god.

Et fjell i brann
Taler til mitt unge hjerte, møter oss
Med strålefryd. Fottrinn høres.
Det er tidens klokkestrenger, kjære.
Spør fjellet etter vei og tid.
Våre fottrinn møter Gud.


BLOMST
Blomsten faller.
Navnløst reiser høstens blader.
Og trærnes nakenhet vil lyse
Som en flaggstang.
Blomsten stråler som en måne
Til den bøyer av bak fjellet.
Vårens blomst skal gå til hvile
Som et barn i slekten vår.
Evig eies kun det tapte.
Blomsten lever i det skjulte.
Nedi jordens mulm og mørke
Ligger gnistens altertavle.
Blomsten vekkes opp av solen,
Reiser seg i all sitt velde,
Smiler, synger, elsker barnet,
Maler liv av kjærlighet. 
LYKKELIG
Lykkelig er jeg som lever nå.
Med begge armer rundt fjellet
Kan jeg løfte hele verden
Mot en større himmel.
Trygt kan jeg vandre på livets sti
Og se de grønne fjell
Som hever seg mot stjerner.
Lykkelig er den som kan bære slekten
Inn i Guds himmel.
Lykkelig er jeg som har tusen år,
Som et fjell, under mine vinger.
Jeg er klar til å fly

Til et landskap med blomster og engler.


Mandeltreet blomstrer-ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark12 * Sigve Lauvaas

Færøy-ill.

HØYDE
Vi satt på en høyde med dempet musikk.
Sannheten våket over oss.
Vi var kledd i purpur og gikk mot landet.
I høyden er fuglen fri.
Avkledd sover den nye legende.
Den svakeste rustning er løgn og vold.
Jeg søker til fjellet, som barnet til far og mor.
Her vil jeg leve, og her vil jeg lyse,
Som en varde for alle folk.
Med ordet som våpen, med harpestrenger,
Søkte vi stillhetens mektige puls.
Og luften er balsam, som korn og fisk,
Et livsmål av krefter, – så hjerter kan fly.


ELSKE

Hun sa hun ville elske.
Hun elsket fiolinen, men ikke meg.
Hun var som en rose, et lys i verden.
Men hun lyste ikke lenge
Før hun vandret sin vei.
Hun sa ordene vinglet,
At alt var en gåte.
Hun elsket bølger og eventyr,
Og gikk lange turer med hunden.
Om nettene var hun uten drømmer,
Som et avgnagd bein.
Hun elsket solen, og gikk på stranden
Og følte bitterhet og hat.
Hun hadde ingen hun virkelig elsket,
Men lengselen var søt musikk./
Og snart vil hun blomstre frodig
Som en orkidé, og leve livet
I kjærlighetens fiskegarn.


I BYEN
I byen er fjellet en fløytetone.
Dit drar byens barn til fest,
Og holder stien åpen.
Klokkene kimer, og snøen daler.
Glassveggen mot veien blinker i lys.
Synlige båter ligger ved kaien.
Bølger av natt hilser med måneskinn,
Og etterligner oss.
Byen maler, og elven fryser.
Vinteren kommer med voldsom kraft,
Og river murene ned.
Himmelblomster synger i hvite stjerner:
Snart er det jul på frossen jord.
Slekten skal leve, og stige som fjellet,
Og lyse i natten som søster og bror.


BLÅ HIMMEL
Gjennom bølger av blått
Lyser vannet,
Lyser byen i skyer av gull.
Gjennom alt går en strøm av krystaller,
Små snøfnugg som dekker vår jord.
Og vinteren seiler mot havet.
Det lyser i himmelblått,
Og båtene søker havn for å feire.
Det er jul i hytter og slott.
Jeg er alene på fjellet og tier.
Jeg lytter til englekor.
En himmel av kjærlighet hilser
Guds fred. 
Det er frøet som gror.


SANG
Syng om fjellet, kjære venner.
Fjellet møter oss hver dag.
Se det vakre, se på fjellet.
Varden lyser, kongestav.
Snøen glitrer som en lykt
Med et vell av snø og frost
Fjellet former slekt og venner.
Isen smelter mellom oss.
Vi kan snakke ut om alt.
Fjellet er vårt høydemål.
Tungt og fagert står det der
Som et hellig himmelbål.


KOM
Kom til fjellet.
Kom til vitnemålets telt.
Her er utsikten til verden.
Fossen stuper ned fra høyden
Og slynger seg som elv mot havet.
Kom til friheten med hjerte,
Len deg bak og syng for livet.
Vi har overflod av alt.
Fjellet er vårt faste midtpunkt,
Gjenerobret – borg i verden.
Hjemlandstoner flyr i luften.
Jeg går barføtt over fjellet
Til et avslipt kirkespir.
Dagens timer er til ende.
Natten skjuler fjellets ansikt.
Månehjulet lyser gult.

 
Hurtigruta-ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark11 * Sigve Lauvaas

Fjell i nordlys-ill.

SKOG
En skog i flammer.
Det er høst.
Ditt liv er som en skog
Som brytes ned,
Og bygges opp hver dag
Mot et høyere mål.
Skogen snur seg imot oss
Og forkynner fred.
Den gir av seg selv
Og forteller om himmelen,
Som løfter verden til seg
Og velsigner barnet.
Skogen kommer med sitt bilde
Og beveger oss.
Den ser dagen i våre øyner
Og kjenner høst.
Den lukter som Lasarus
Når døden roper.
SLIT
Når jeg er sliten
Blir jeg dradd mot fjellet.
Jeg ser kammeraten min i blått.
Han likte seg ikke.
Det var for vanskelig å leve
I storbyens jungel.
Jeg går omkring på gamle stier
Og føler meg uttørket
Som en gammel gran.
Jeg må få luft under vingene,
Og søker stillheten i høyden.
Jeg elsker å se.


MENNESKE
Menneskehjerter er spørsmålstegn
Som gløder i dagen.
De hvisker i natten over livet
Som krymper som en gammel kjole.
De sitter på en grein og vipper
Til solen kommer. De kvitrer til hverandre
Og blåser i stjernene. De kommer nær
Og klumper seg sammen.
Som trær bor menneskene i byer,
Eller spredd på store vidder.
De finner sine egne og heiser flagg
Når våren kommer.
SPRÅK
Gjennom granbaret ser jeg en fremmed
Og hører stemmer fra en annen verden.
Ordene stryker gjennom natten
Med sterke vinger.
Språket synger i mine ører til jeg sovner.
Og en engel vekker meg ved daggry
Med sol i vinduskarmen.
Jeg skal møte nye mennesker.
En hop kommer imot meg. De taler
Om sine behov og lengsler, og løfter språket
Inn i mitt liv, som et mysterium
Fra en grenseløs verden.
Gjennom fjellet hører jeg bulder av fremmede
Som soper langs veier og stier
Og erobrer nye omgivelser, nytt land
Med bankende hjerter.


FJELLET
Jeg nærmer meg fjellet
Og snakker med fjellet.
Jeg gror inn i fjellet
Som skyer og vind.
Jeg berører fjellet
Og ser uglen som stuper,
Hører malstrømmen jage
Med tunge bølger.
Snart kommer solen
Og lyser opp fjellet.
Et eventyr forteller
Om livet i hennes kropp.
Fjellet kan snakke.
Jeg maler fjellet med tårer.
Mitt urfjell er kirken
Som lyser i alle slott.
KRIG
Jeg avviser krig.
Jeg vil bare være meg selv.
Helt fra fødselen har jeg søkt
Etter frihetens ankerfeste.
Men leiren i grunnen er som en myr.
Folk passerer. Jeg hilser og heier.
Jorden er svart etter tusen mil.
Men styrken er borte.
Makten og æren til Herren,
Som gav oss livet.
Jeg løfter mitt blikk mot fjellet.
Jeg avviser krig.

Høst på Holmen-ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark10 * Sigve Lauvaas

Solnedgang-Ill.

VED SIDEN
Ved siden av alt er fjellet
En mektig rygg.
Den stirrer mot solen
Med all sin tyngde,
Og kjenner seg glad og fri.
Jeg går her nede og lytter
Ved fjellets fot.
Det som er høyt og ekte
Gir livet en svimlende drøm:
Alle skal se en dag
At fjellet åpner seg
Og tar imot barnet som kommer
Ved siden av far og mor.
Fjellet skal løfte oss høyt
Og bære oss over alt,
Til solen igjen vil skinne
Og skape nytt liv i oss.
ALT ER LÅN
Hver dag og time er en flik av alt.
Vi har ingenting for oss selv.
Og tiden er klippet, sekund, minutt.
Og alt må vi ta imot i kveld,
Som en gave, som et lån til livet.
Og alt skal vi miste en dag,
Når vi flytter for godt.
Alle drømmene gynger i sivet
Mens bølgene slår.
Og vi er den dyreste skatt.
Det er en gåte.

INGEN

Jeg kjenner ingen
Og går naken gjennom livet.
Mine føtter er lær og stål.
Jeg føler ingen glede,
Og sorgen er min pine.
Jeg vandrer ensom,
Uten fuglesang, høst og vår.
Mitt fjell er høyt.
Det skygger for min sti.
Jeg går og går, og finner ingen venner.
Mitt hjerte fryser fast
I snø og råtten is.
Ingen kan helt forstå meg.
Mine dager er en evig landevei.
Solen skinner bak de høye murer.
Jeg er fanget,
Og går mye for meg selv.
Her i livet bryter havet
Og roper fra en snødekt pol.
Ingen ser dødens brodd som flammer
Og skyller over folk og land i nord.
Men Hurtigbåten er midt i stormen
Og fører sine hjem på Herrens ord.

BLOMST

Underlig med hvite blomster
På en snødekt jord.
Solen lyser snøkrystaller,
Og det kimer fra fjell og fjord.

Kirken nedi dalen lyser. 
Det er julenatt.
Himmelblomster synger salmer.
Kulden åpner nå for vinterdans.

Kirkeklokker, og hvite blomster,
Gir håp og trøst til jord.
Et barn er født, 
Og det er julekveld i nord.


SKYER
Blytunge skyer, blytunge fjell
Åpner seg mer og mer.
Snart kan vi se havet – der ute
Og tusen øyer med lys.
De speiler seg i vannet
Og reiser seg i fest og storm.
Alltid er fjellet vårt faste anker.
Og livet skal bygges på fjell.
Skyene seiler og svinner mot vest.
Fjellene lyser i vårskrud, i sol,
Og hilser alle som ser –
Snart er sommeren her.
MALERI
Er fjellene noe mer
Enn et maleri?
Har fjellene en dør til det innerste?
Tilgi meg, men i fjellet bor et troll
Som kjenner historien.
Fjellet har en sjel, en form
Som brøyter seg frem
Og legger beslag på hele jorden.
Fjellet er over alt, og under alt.
Vi går på et fjell hele livet,
Men vet det kanskje ikke,
Selv om vi har studert.
Vi vet ikke hva som bor i oss.
Vårt hjerte er så dypt
At lyset slipper ikke til.

Da trenger vi en åpen dør, et vindu.

Vi trenger noen som bryr seg,

Som gleder oss i dag.

E.Holen-ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark9 * Sigve Lauvaas

Værøy-ill.

FJELL I SOL
Fjellet ligger med sin nese
Hodestups for sol og vind.
Alt jeg ser er fjell her nede,
I blåne etter blåne,
Og føler dødens ro i marg og bein.
Men våren kommer snart med liv
Og fyller opp vårt rom
Med varme hender, bær og frukt,
Så fjellet blir et himmelslott,
En synlig majestet i sol.
JEG SER
Fra en nattlig fjelltopp lyser byen
Fra en livfull, fredfull jord.
Mennesker har kjærlighetens blikk
Til katedralens høye tinder.
Jeg er barnet i en kikkert
Som er rullet ut for melkeveien.
Her er utsikt til de andre
Som jeg elsker over alt i livet.
Jeg ser veven i Guds under,
Fra det minste snugg til fjellet,
Som ruver over jordens grønne dal.
Jeg ser fargepraktens skrud som glitrer
Som en pyntet brud i himmelsal.
Fjellet byr seg frem, og løfter verden
Inn i stjernehav.
Her er virkelighetens mysterium
En kraft som lyser fritt
Og hilser oss med sterke vinger,
Som en mor og far.


VIND
Jeg holder min hånd på hatten
Og skuer de norske fjell.
Det blåser fra vest.
Jeg speider som David i fjellet
Og søker et viktig spor.
Jeg tror på Gud.
Mens vinden blåser og havet brøler
Kjenner jeg kraften forener min tanke i bønn
Til den levende jord.
Hvor lenge skal rakettene flamme
Over mitt hus?
Hvor lenge skal krigen volde mitt folk
Og skjende vår arv?
Mens vinden raser, sitter jeg trygt
Og skriver et brev.
Takk til vår skaper som gav oss landet
Og elsker oss – som vi er.


MOT HAVET
Fra fjell til fjell mot havet
Med en stripe lys.
Gjennom gitteret ser jeg en ørn
Som hviler i skjæret
Og vekker min angst mot dag.
Jeg ser tegn på knokler og blod.
Jeg stuper mot havet, som mot et fjell,
Og kjenner at jeg er ung.
Fjellet har historien i lasset
Og vekker min tanke.
Kanskje er også jeg en koloss,
Et anker fra en annen verden
Som ønsker å bli sett.


FAST SOM FJELL
Sikkert har jeg funnet den rette.
Min tro er fast som fjell.
Jeg har lært vinden å kjenne,
Og vet at livet går mot kveld.
Jeg ser etter snø i fjellet
Og våkner til torebrak.
Et værskifte roper i rommet.
Nå kommer regnet snart.
Jeg ser etter svaneplogen
Som styrer langt mot sør.
Snart er vi alene i fjorden.
Vi er fjellet som aldri dør.
Fast er fjellet, det fagre,
Som lyser i alle land.
Et fjell med røtter og stamme
Gir trøst når vi reiser hjem.
Som bauta med navn som hvisker,
Guds fred over alle fjell,
Står jeg i vinden og kjenner
At livet stilner mot kveld.
ORD
Ordene kommer i vinden
Og slynger seg frem.
De lyser og blinker og speiler vårt liv
Som et hav, som et fjell.
Ordene kryper, nikker og ler:
Her er vår verden. Se hva som skjer.
Se hva som skjer.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark8 * Sigve Lauvaas

Svaberg-Ill.

USIKKER
Hva skal vi gjøre med fjellet
Som reiser sin rygg
Og stuper i havet?
Hva skal vi gjøre med livet
Når stormen kommer
Og vi står nakne igjen
Ved fjellet fot?
Trærne klumper seg sammen
Og holder av hverandre.
Overalt ser vi trær som mennesker
I tette nettverk.
De summer i klare vinterkvelder
Som bikuber om våren.
Hva skal vi tro om fjellet
Som har stått her i tusen år?
Det er et symbol på fred.
Det er vår grunnvoll
Og faste holdepunkt.
Uten fjell og kildevann,
Har vi ingenting å bestille.
Vi er uten håp.

TÅKE
Fjellene ligger i tåke
Til morgensolen får kraft nok
Til å trenge gjennom muren.
Fjellene huser mystikk fra eldgamle dager
Og stirrer med åpent blikk
Mot lyset som banker på.
Her vandrer de elendige,
Og prinser, prinsesser i hopetal.
Alle vil gjennom tåken til livet,
Som innhenter oss – og gir barnet fred.


ISFJELL
En rygg stuper i havet,
Brekker på langs,
Kiler seg dypt ned i avgrunnen
Og seiler, seiler
Som et lys over vannskorpa.
Det ruver ikke for vårt øye,
Men gjemmer sin kropp
Som et isfjell i nød.
Det roper i dypet etter ankerfeste
Og seiler, seiler.
Isfjellet reiser med sin hatt
Og taler sitt språk
Til en verden som sover.
Og dansen går lystig i tusen byer
Før stormfloden jager
Livet i graven.
MENNESKER
Vi mennesker er som isfjell
Som bare så vidt viser.
Vårt ansikt stråler kanskje fritt?
Men alle bærer med seg en kropp, et fjell
Av historie og liv.
Mennesker må snakke sammen,
Så kan verden bli bedre.
Klimaet vil bli mildere, og jorden
Får nye krefter, så vi kan leve lenge
I kjærlighetens lys.
  
OPPRINGT
Nylig ble jeg oppringt av en frue
Med briller og grå stær.
Hun hadde tragiske tanker,
Og møtte seg selv i døren
Med klipte vinger.
Hun hadde det travelt med andres liv,
Og skygde ikke for å mene,
Uten å vite sannheten.
Alt var et tidsfordriv,
En ring av smerte og nød.
Jeg tror det er viktig med korset
Og en fremtid i vente.
Kontakt med levende mennesker
Forener oss i kjærlighet.
Vi vokser, og flyr.


VAKKERT
Jeg klarer ikke beskrive det vakre.
Så vakkert er det som er skapt
At selv måneskinnet bare kan antyde
Rikdommen i mysteriet –
Å oppleve alt dette.
Det vakre henger sammen med fjellet,
Som holder oss over havet
Og gir oss et pusterom.
Her kan vi vandre i nattlig purpur
Og lære tidens gåte.
Jeg kan ikke beskrive lyset som vekker oss
Og får oss til å se det vakre.
Ansiktene lyser det kroppen er fylt av,
Og speider jorden

Som stråler som en katedral, symfoni.


A.Eriksen-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark7 * Sigve Lauvaas

G.Øyamo-Ill.

MIN LILLE VENN (Et minnedikt)
Jeg elsker barnet som forlot meg,
Jeg elsker min lille venn.
Jeg elsker vår kjære som ville ha vært
Sammen med oss i kveld.
Jeg lurer sterkt på hvordan det ville være
Å ha deg ved siden min.
Men det er for sent nå å begjære dette
Når døden har sanket deg inn.
Jeg savner deg veldig,
Men tror vi snart skal møtes igjen.
Jeg lever på minner, og vet
Alle morsomme ting vi kunne ha gjort.
Jeg tenker på deg hver dag og stund,
Og lurer på hvor du er nå,
Hvorfor du ikke kunne holde ut?
Jeg rekker deg hånden, og kysser deg.
Jeg elsker deg høyt som en stjerne
Som aldri blir borte mer.
Jeg lyser fred over barnet mitt
Med glansen av kjærlighet.
Sigve Lauvaas

SOL
Våre ord er små
Imot solens mektige kropp.
Vi ser ikke klart,
Som visdommens klare lys.
Men ordene gir oss en smak
Av livets uendelige rom.
Her senker solen seg ned
Og løfter barnet opp.


BÆRER
Vi bærer på hverandre.
Moren bærer barnet inn i verden,
Holder liv i frøet,
Reiser seg og bærer en ny generasjon.
Fjellene bærer oss over alt
Til dagene er dekket med smil
Fra en blå himmel.
Trærne bærer lauvet
Som bærer årstidene i sitt ansikt.
Og havet bærer bølgene
Fra pol til pol.
Vi bærer hverandre, og hilser dagene
Som berører oss med lengsel.
Vi bærer hverandre
Fra generasjon til generasjon.

SKRIV
Vi skriver kjærligheten inn i historien,
Og setter avtrykk i fjellet.
Alt vi tar på forteller om våre liv
Og lyset vi bærer med oss.
Skriv lyset i alle rom, skriv til vi skilles
Og møtes igjen
Som lysbærere på tidløse strender,
Der vi kan bade fritt og være venner.
Skriv fargene, landskapet, alle drømmer og visjoner,
Så andre kan se at vi lever,
Så de kan kjenne kraften av kjærlighet
I en vanskelig verden.
Skriv til jord og himmel møtes i lyset
Av hvite fjell.


DET VAKER
Fjellene vaker som fisker i vannet.
De følger oss med harde og skarpe øyner.
Fjellene gir oss en glimt av snø
I Jotunheim og Dovrehall.
Det vaker i menneskemyklderet
Som reiser over store vidder,
Som rein og hjort.
Fjellene står majestetisk i tusen år.
De strekker sin halds fra jorden
Mot stjernene.
Her er så vindunderlig friskt i høyden
Under månesigden.
GLANS
I juniglans og kløvereng
Roterer sommerfugler og humler.
De smaker på jordens deilige lukter
Og kretser mellom unge og eldre,
Som vitner til en lys dag.
Glansen av sol i øyner og ansikt
Får gresshoppen til å spille.
Det er varmt over hele landet
Og grågjessene sprader og kakler
I høyskolens korridorer
Med lystige fjær.
Se meg, sier barna i parken.
Se at vi lever, sukker de gamle
Som har funnet seg en benk.
De løfter sin hals mot det uendelige lyset
Som bader i havet,

Der sjømannen setter dype spor.


G.Øyamo-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark6 * Sigve Lauvaas

Negev-Ill.

REGN
Kom,
La oss danse på vollen i kveld
I lyden av regn.
Kom,
La oss falle til jorden
Og drikke av strømmende vann
Som banker på døren
Til vår katedral.
Se, fjellets kapell lyser i regn
Og løfter sin munn
Mens dråpene fyller luften
Og banker på jorden
Som seiler fritt av sted.
Regn gjennom rommet
Følger oss hele livet som en venn
Og løfter sjelen mot Gud
Som skapte alt.
KOM
Kom til fjellet, kom med ditt hjerte
Og bli beruset.
Kjenn luften som favner oss,
Som favner fuglene og lyngen
Og speiler hele verden
Med et fredelig pust.
Kom til frukthagen, til det hvite huset
Som rommer så mye kjærlighet.
Kom til fjellet, til ordet,
Og kjenn at Herren er god
Som lar alt dette skje.
– At vi møter hverandre
Gir håp for fremtiden.


VERDEN
I denne veldige verden
Er fjellene det tryggeste sted på jord.
Her er skjul for regnet
Og utsikt til en god alderdom.
Gamle fjell er naturens vektskåler.
Her er gullet gjemt,
Og her samles vi til fest for livet.
La oss se verden som omgir oss
Før det er for sent.
LIVET
Fugler lever av insekter,
Menneskene lever av hverandre.
Vi lever av å bli elsket,
Og vi elsker hele livet.
Vår kjærlighet til den ene
Er som et hjerte som slår ustanselig.
Vi skjelver som grasstrå i vinden
Og bøyer av når høsten kommer.
Vi stuper i nattemørke
Og lyser som himmelens stjerner.
Vi er øyne og ører som venter på svar
Om det evige livet.

DET UKJENTE

Vi reiser i det ukjente
Og jager mot fremmede kyster.
Vi slåss mot tiden
Som stuper imot oss hver dag.
Vi flyr på vinger som fugler
På fremmede språk.
Vi søker et fjell, en fast bolig,
Et hjem for tid og evighet.


REISE
Etter den lange reisen
Er vi kommet til de blå fjell.
Her sitter vi og ser på stjerner
En uendelig stjernekveld.
Takk for at reisen er over
Og vi kan slappe av
Og samle nye krefter til livet
Som lyser bak død og grav.
En morgen er vi fremme
Og synger som aldri før
Med tidløse englestemmer,
Med folk ifra nord og sør.
Her speiler barnet sin himmel
Og blomstene lyser om kapp
Med ord og toner som triller
Som kjærlige kyss mot natt.

ORD
Våre ord går med oss på veien
Og møter oss i stille stunder.
Som toget ruller over jorden
Danser ordene for full musikk.
Gjennom alle tider har ordene spredd sine blader,
Og vinker til alle nå.
Jeg står ved en grind og hilser
Hvert ord med åpne armer, og smiler og ler
Over frukten som flyr til verdens fire hjørner
Fra planet til planet.
Ordene er som nervetråder, som hender og lys.
De strekker seg frem og blir til en åker

For sultne munner, manna til evig liv. 


Veien-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark5 * Sigve Lauvaas

Grete Øyamo-Ill.

FJELL
Jeg støtter meg til fjellet
Og slår ring om fjellet,
Og tar fjellet med meg hvor jeg går.
Fjellet er i min verden
En katedral, en vis mann, en rygg
Som bærer meg fra a til å.
Jeg rører fjellet med rene hender
Og kjenner at fjellet puster.
Fjellet lever nå.
Tretthet i fjellet
Kan føre til sprekker og steinras,
Flodbølger og gråe hår.
Men jeg ser fjellet som en venn,
Et utkikstårn for livet,
En rampe for klokker som slår.
OVERFLØDIG
Sammen er vi tomme kar,
Overflødige munner
Som går gatelangs og venter
På en ny vår.
Vi rører oss, og stammer ordene,
Navn vi har lært å elske
Mens vi lever i skjul
Til solen kommer igjen.
Vi brenner inne med fordommer
Og tror at vi er utvalgt,
Mens gjerdene rives
Og hestehoven lyser vår.


STOPP
Jeg stopper ved porten
Og går inn i byen.
Fremmed vandrer jeg gatelangs,
Og hviler hodet i parken
Når nattklokkene slår.
Stopp med ventetiden
Og gå videre, min venn.
Snart er sommeren tilbake
Og solen varmer kroppen, og trærne lyser
Som stjerner fra hele verden.
Alt vi ser, er et bilde på noe større.
Menneskene må se i speilet.
De stopper ved et hellig navn,
Og oppdager de andre – etter hvert,
Før ventetiden er over.

SØVN
Søvnen kommer,
Og tiden flyr med spisse vinger
Gjennom dager og netter,
Til jeg våkner i lyset
Og ser min egen kropp
I en gylden vugge.
Jeg drømmer i søvnen
Som en konge i egen båt
På vei til De levendes land
Med hvite seil.
Jeg sover tiden i senk
Og går tørrskodd over fjorden
Til en ny virkelighet.
Ansiktet lyser,
Og jeg er født i det nye livet.


KAOS
Når fjellene revner
Og dalene skjelver,
Er verden i kaos
Fra morgen til kveld.
Når natten er over
– Mens ingen sover,
For alle er ute –
Og klarer seg selv.
De gråter i hjerte
Og bærer en smerte:
Hvor skal vi reise?
Vi trenger et hjem.
HVA
Hva kommer det av
At klokken går i retning tolv,
Og dag og tid forsvinner
Som dugg for solen?
Hva kommer det av at skrift og språk
Henger sammen med mennesker
Som våker over ordet,
Som aldri vender tomt tilbake?
Hva kommer det av at vinden øker
Mot natten, som banker i husveggen
Mens vi sover til nye krefter
Og tenker på Gud?
Hva er alt som beveger seg i tid og rom
Og fyller våre hjerter med undring,
Og speiler barnet, som gir verden

En ny virkelighet i lyset? 


R.Larssen-Ill.