Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives November 2015

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark4 * Sigve Lauvaas

E.Munch-Ill.
VERDEN
Verden koker.
Det bølger i overflaten,
Og de vindfulle klippene tar imot.
Klørne vokser hos menneskebarnet
Som sover urolig hver natt.
Men det er ikke krig.
Vi omgir oss av ørnevinger.
Gribbene biter,
Men vi klarer oss nok.
Verden er blitt et røverhi.
Vi pleier de gamle, men ser mørke skyer,
Og tiden sprenges i havet.
Hver dag er en gåte.
Landet blir farget av fremmed blod.
Vi gir alt i kjærlighet til Gud.

PULS
Pulsen slår.
Vi reiser oss, og blir bedrøvet.
Vi gir, men får ikke takk.
De armer vår jord.
Der slektene pløyde og sådde,
Vokser tistler og lyng.
De fremmede forstyrrer våre nerver.
Vi vet ikke hva som er rett
Før vingene er klippet.
Snart kan vi ikke fly. Vi må gjemme oss.
Noen har tatt vår åker, vårt hus
Og renset landet. Vi har mistet vår tro.
Bare fjellene står igjen.


MINNE
Fjellene vokser
Til hvite og grå flekker i minnet,
Til nakne trær.
De stirrer på månen,
Og natten som kommer
Inn i vår verden.
Og himmelen kommer nær.
Jeg vandrer som havet,
Som fugl i rute,
Og legge meg flat for døden og livet.
Mine krefter er alt jeg har.
FUNDAMENT
Ordet, troen og livet,
Er et fundament jeg aldri skjønner helt.
Men en gang i det fjerne
Blir visdommen åpenbart,
Og forvandlingen skjer over natten.
Som en kornåker kommer i brann,
Brenner mitt hjerte for sannheten,
Fundamentet som bærer.
De evige søyler i livet gir håp
I en vanskelig verden med krig og tårer.
Vi trenger en ny vår, en ny dåp.
  
DAGEN
Så lang en dag, så lang en vei.
Tiden jager fort av sted.
Mitt liv er nå min eiendom,
Min lønn er Sinai.
På berget gikk Moses opp.
Hvor ble han av?
Vår Herre gav oss bud og lys
For vandringen til Israel.
I dag står stjernen høyt, min venn,
Og peker på vår jord.
Hvem løfter barnet med et kyss
Og takker Gud?
Hvem metter verden med sitt ord
Og skaper liv og fred?
Dagen seiler, bølger slår.
Vi speider mot en ukjent strand.
Snart ser vi fjellet, som et tårn i vest.
Or havet stiger solen opp
Og gir oss fuglesang.
KJÆRLIGHET
Hvem brenner for kjærligheten,
Som er sterkere enn alt?
Det er lyset som holder verden sammen.
Lyset er kjærlighetens språk.
Jorden er holdeplassen, åkerlappen,
Der menneskene møter hverandre
Og forvandles til edelt metall.
Våre hjerter er kjærligheten i et nøtteskall,
Åpenbart for de vise, men skjult for massen.
Vi lever i ordet som skaper liv

Og åpner stengte dører.


Liten foss-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark3 * Sigve Lauvaas

Hemsedal-Ill.
HELHET
Dette er en hel bok,
Et fjell, en verden.
Dette er livet mitt. –
Og jeg er en del av alt.
Jeg er lenket til jorden,
Til menneskene, –
Mine brødre og søstre.
Jeg eier en formue av erfaring og tid
Som er flettet sammen
Til kunstverk, fjell og skyskrapere,
Vanlige fiskere, musikere, handelsmenn,
Og bønder som dyrker jorden.
Jeg dyrker levende ord.
SOVE
Jeg sover godt om natten
Og drømmer mine kjære i Afrika
Som går og går, og aldri kommer frem.
Jeg sover til jeg hører fuglesangen
Og kan stige ut til en blomstrende morgen,
Kledd for et elskelig publikum.
Jeg sover fra regn og latter,
Og puster ny luft til flyet letter
Og hele verden beveger seg mot nye mål.
Jeg sover i en ny atmosfære,
Jeg glir inn i en ny virkelighet
Som forvandler livet til en klode, til et fjell
Som lyser fra det endeløse havet,
Der båtene stimer sammen
Og jages av tusen bølger. 

 
VIRKELIGHETEN

Jeg ser virkeligheten i fjellet,
Det ekte og gamle fjellet
Som snakker alle språk.
Fjellet har toner og øyeblikk
Vi aldri blir ferdig med.
Som en rolig symfoni fyller det vårt indre
Og viser oss havspeilet.
Vi ser oss selv i fjellet.
Det holder seg godt, etter alderen.
Jeg har ikke så mye å si til fjellet,
Men fjellet har mye å si til meg,
Som vandrer i tåkedrømmer
Og tror på en ny vår.
Fjellet holder meg fast,
Og kaster ikke tiden bort med prat.
Fjellet er fortid, nåtid og fremtid,
Og er ankret til mantelen,
Og er kimen til alt som er – og beveger seg.
Jeg er bare en dråpe, en boble, et fnugg
I det store universet.
Men jeg er, og klamrer meg fast til fjellet
Som en maur i grålysningen.
Det virkelige fjellet – som berører oss
Med sitt lys, hvisker navnet.


TUR

Vi når sjelden middagshøyden
Før vi må trekke oss tilbake
Og rusle for oss selv.
Kreftene avtar, og vi er ikke trent
Til de store høyder.
Vi er fullstendig utslått etter en tur
Og må innhente oss,
Samle krefter til nye toppmål.
Vi skal være våkne for fjellet
Til vi ikke kan mer.
Stiene blir visket ut som et navn i livet.


HØYE HUS
Jeg sitter høyt
Og ser hele verden i et bilde.
Menneskene klumper seg sammen
Høyt over byens tak.
Jeg er den yngste i landet
Og skal snart overta.
Det er en oppgave i vente,
En vei å gå.
Høye hus stiger i fjellet,
Klamrer seg til grunnvollen
Og holder ut år etter år,
Som en slave.
Jeg sitter høyt
Og reiser med vinden.
I søvnløse netter går jeg bort
Til en ny virkelighet.
YNGST
Jeg var yngst av ti søsken,
Og haltet meg frem
Til en trygg sti.
Her er jeg nå med staven,
Og hilser de jeg møter
Med ordet som lyser
Og skaper kraft i hele kroppen
Så jeg kan leve.
Jeg er yngst, og svinger meg
Mellom grønne greiner –
Og blir beruset av musikken
Fra fossen som stuper

Og forteller om evighetens blå brønn.


Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark2 * Sigve Lauvaas

Nanna Kiønig-Ill.
REISE 3.
Jeg blir trett av å reise,
Og hviler ofte i sofaen.
Jeg puster dypt i foreldrenes åker,
Og tenker på barndommen –
Og kornbanda vi satte på staker.
Jeg reiser på havet,
Og oppdager at alt er ikke perfekt.
Miljøet råtner på rot
Og mennesker tar skade på sin sjel.
Jeg vet – det er en utfordring
Å reise mellom verdens storbyer
Med en urviser rundt halsen.
Jeg reiser sommer og vinter,
Hele tiden, dag ut og dag inn,
Til naboen dør av alderdom, helt alene,
Mens barna er i Europa eller Amerika
Uten gyldig pass.

REISE 4.
I begynnelsen lengtet jeg
Til fjerne kyster.
I dag lengter jeg til mine egne
Fjell og fugleknauser.
Jeg vil se de gamle stier, og gå
I ”Minnenes dal” – til sjelen letter,
Så kroppen kan lande i fred
For tidens storm og brøl.
Jeg lengter å se nye steder i verden,
Treffe nye mennesker,
Favne noen jeg kunne like
Å dele hotellrom med.
Jeg er en drømmer,
Men reiser i tidens strømnett,
Og utforsker stadig nye landskap.
Hele jorden er et eventyr, en katedral.

REISE 5.
Å reise gir adspredelse.
Jeg får gå på den kinesiske mur,
Se Norge fra luften, på langs,
Ankre i Det kaspiske hav,
Klatre i Himalaya.
Jeg elsker å reise,
Og drømmer meg bort hver dag.
Det er en uskrevet lov
At det er lov å reise,
Bare en kommer tilbake.
Vi kan ikke reise ifra seg selv,
Og vårt hjerte er med på lasset.
Alt vi har av erfaring og drømmer,
Er byggesteiner for et langt liv.
REISE 5.
Malmen i fjellet, i treet,
Er en edel masse.
Slagget er til ingen nytte
For den som driver butikk.
Jeg går ofte i fjellet og leter
Etter skatter.
Men, om fjellet var av gull,
Ville det bli et forbudt område.
Malmen holder hjulene i sving,
Og er som et hjerte på jorden.
Det er malmen som gjør at vi lever
Og kan fortelle historien videre.
BABEL
Midt i verden
Roper mennesker av alle språk
Og lyser som stjerner.
Radio og Tv lenker seg
Med usynlige tråder
Og puster liv i støvet.
Menneskene flokker seg sammen
For å skrive veien
Til det hellige landet.
Midt i verden oppfyller de løftet
Om Babels forvirring
Før solen går ned.
VÅKNE
Når livet kommer tilbake
Og bjørnen våkner,
Glemmer vi vinterkulden
Og de som gikk bort.
Livet er en oppreisning
Fra jordens dype kløft
Til lys og blomstring.
Vi reiser alle gjennom livet
Og drikker honning,
Og slikker sol fra fjellet.

Det er vår himmeltrøst.

H.Sørensen-Ill.

Uncategorized

FJELL Poesi 2000 – Ark1 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-Ill.

FJELL Poesi

Anno
2000
Sigve Lauvaas

Nobel forlag



ÅR
Årtusen, årtusen
I glass og ramme.
Fjellet i nord
Er ørnen sitt hjem.
En kvinne henger opp sine smykker
Og mimrer.
Jeg leser dikt helt for meg selv
I stillheten.
Årene maler i kropp og sjel,
Og ute reiser fuglene
Til et varmere land,
Akkurat som naboen.


KROPPEN
Kroppen er som en løk,
Den har mange dimensjoner,
Fasetter og ansikter.
Men kjernen er godt skjult.
Kroppen flammer av glede
Og holder seg varm.
Den er som et brev, en gåte
Som glitrer i solen.
Kroppen er en tømmerstokk
Som gjør sin nytte,
Og fyller sin plass i samfunnet
Til glede og trøst. 


REISE 1.
Den som reiser bort,
Lengter alltid hjem.
Fremmede ord
Forplanter seg i menneskene.
Den som reiser kan fortelle.
Og veifarende ble gjerne avisbud
I gamle dager.
Den som reiser ut,
Reiser også i sitt indre.
Alt som skjer på veien påvirker
Og former våre liv.


REISE 2.
Den som reiser
Går glipp av det som skjer
Hjemme i hagen, i nabolaget,
Og i sitt eget hus.
Men, det vi ikke får vite,
Blir aldri med i vår historie.
Selv om vi forsøker å være våken,
Med antenner og øyner,
Er der alltid noe som går hus forbi.
Jeg reiser ikke lenger, sier noen.
Men hver dag er en reis,
Både på indre og ytre plan.
Vi reiser og fornyer oss,
Vasker klær, og polerer bilen.
Vi trimmer hår og skuldre –
Helt til toget stopper,
Eller går for aller siste gang.