Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Date archives Desember 2015

Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark11 * Sigve Lauvaas

Havet kommer-ill.


KVELD
Kvelden lister seg stilt på tå.
Det er tid for alle barn å sove nå.
Månen lyser stilt fra huset sitt.
Stjerner lyser veien på vår jord.
Alle vandrer fritt i landet vårt.
Kvelden vever teppet sitt av gull,
Og byen lyser.
Månen lyser eventyr i natten.
Stjerner blinker. Engler synger:
”Nå er det julekvelden”,
Og ”Snart kommer nissen”.
”Det snør, det snør”.
HAVET
Havet kommer inn med bulder,
Havet kommer.
Rekved, tømmer, store trær
Driver inn fra fjerne kyster.
Havet kommer med sin samling.
Solen lyser. Havet smiler.
Jobben er å binde sammen.
Hele verden er en holme.
Tiden binder natt og dag.
Havet kommer med sitt ansikt,
Speiler himmelblomster ned.
Barna danser. Det er sommer,
Eventyr og kjærlighet.
  
BREV
Som dagen er et brev,
Er hvert menneske et brev –
Hver dag, så lenge solen lyser
Og månen holder nattevakt.
Dagen forteller om sitt liv
Fra nord og sør.
Og havet kjenner ingen grenser.
Det tar oss med til fjerne himmelstrøk.
Vi sitter på en bølgeskulder
Eller på en bergenabb, et fjell,
Og studerer tiden som kommer og går
Inn i vår verden, og erobrer oss.
Vi taler som et brev, synger og smiler
Over jordens språklige gitter,
Som holder oss fanget.
Vi har lepper av tusen dager i vårt hjerte.
Vi speiler verden i livet,
Og åpner oss for hverandre som brev
Fra øyer i havet.

MÅNEN
Månen er hvit, og havet er gråblått.
Månen hilser med hvite stråler,
Havet speiler fjellet mitt, og englene.
Månen lyser om natten til et tegn.
Havet gir sin mørke drakt til hele verden
Som ønsker å henge sammen.
Alle land og folk er lenker til livet på kloden,
Som sirkler i høye baner som en karusell,
Til månen stuper i havet.

Da blir det vanskelig å finner veien hjem. 


Kveldssol-ill.
Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark10 * Sigve Lauvaas

Færøyene-ill.

ORDENE

Mens stormen raser,
Sitter eneboeren og skriver vers
Om fioler og rosebusker.
Om havet kommer? tenker han,
Og skriver sine memoarer
Fra en annen tid.
Ordene velter inn
Gjennom låste dører, vegger og tak.
Han favner ordene med sitt hjerte
Og skriver vers om kjærlighet
Som sprenger grenser,
Og løfter verden til stjernene.


RIKDOM

Hvor mye kan vi eie,
Uten det gjør ondt?
Hvor mye kan vi miste,
Uten å bli skadet for livet?
Hvor går grensen mellom
Rik og fattig?
Og hva er forskjellen
På en verden som stuper,
Og evig liv?
Penger vokser ikke på trær,
Skylles ikke på land.
Lyset har evige verdier,
Men ingen status i samfunnet.
Mange verdier tar vi for gitt,
Det er en selvfølge.
Men luft og sol, vann og brød,
Må alle ha for å leve.

Og ingen kan skrive navnet
Uten tid og rom
I et gitter av kjærlighet.


BRØD
Havet er vei mellom folk og land,
Brødet er livet.
I denne verden lever vi fra hånd til munn.
Uten det daglige sollyset
Og himmelens varme omsorg,
Var vi som havet, en bølgende masse
Fra tidenes morgen.
Brød skaper folk – som erobrer
Og høster markens grøde.
De legger hvetekornet i jorden,
Og rikdommen øker.
Verden er befolket av fremmede.
Men slekten min har sin plass på fjellet,
Ved slettelandet i vest.
Her skapes nye arbeidsplasser.
Og jorden gir brød til alle.
SYNG
Syng, trø takten.
Havet synger inn i fjellet,
Over trær og høye hus.
Syng så lauvet fyker bort i natten,
Over alle fjell.
Havet kommer med sin stemme,
Klynker, nynner, vasker stranden.
Alt er ryddig. Havet synger
Flyktig, varsomt, høyt og ivrig.
Syng meg hjem med regn og sol,
Syng i glade sommernetter.
Kornet synger, stråler, lyser
Englevakt fra sør til nord.


EN VEI
En vei over havet, en vei mot vest.
Det lyser i lanterner.
Og alle skip seiler mot sitt mål.
Snart er alle mann på dekk
For å se det nye landet.
Det ukjente lokker og kaller vårt hjerte.
Vi ønsker å oppleve, kjenne og smake
Lukten av fremmed kultur.
Språket fører veien videre, over fjellet
Til en jungel av mennesker, –
Der livet er måkeskrik og eventyr,
Uten penger og gull.
Her, i den ytterste spiss av kloden,
Bodde jeg en tid.
Alt var en glede, alt var en evig vår.
Alt som de eide, hadde de sammen.
Jeg var en brikke i spillet, et offer
I eventyret om å erobre
En ny verden.

LEVE
Etter solnedgang
Ser jeg mange ansikter.
Det tar mange år før jeg ser alt.
Jeg lever i syner og drømmer
Og har stjernene til vitne, og en engel.
Jeg ser en hage, et bord
Med mange glade folk, ansikter som stråler
Og viser sin kjærlighet.
Jeg ser ripsbusker, og trær med frukt

For alle barn på jord.


Hav og himmel-ill.

Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark9 * Sigve Lauvaas

Øy i havet-ill.

HAVET
Når havet kommer inn
Og trærne slutter å puste,
Kryper menneskene,
Og alt flyter.
Drømmene reiser i bølgene,
Og havet presser våre liv
Til å se galskapen.
Og alt flyter bort.
Havet fosser,
Og strømmen tar byer og hus
Med seg i dypet,
Der hvalrossen skaper seg om
Til brød for verden.


ISFJELL

Isfjell tykkere enn Sahara
Flyter på havet.
Og havet gløder i vulkaner
Som sprer aske til verdens ende.
Isfjell kommer med stormen
Og skrår over store dyp,
Så skipene får problemer.
Og ukjente øyer blir hjemsøkt
Av flyktninger.
Vi lever på en isbre som kalver.
Snart er vi en del av havet
Som bryter mot fjerne kyster
Og setter spor.
Vi er en dråpe i havet,
Og passer oss for isfjellet i nord,
Som puster angst og uro i sjelen.
Når orkanen brøler og det er natt,
Roper jeg til Gud.


TALE
Jeg taler mine år.
Alle mine dager er en tale.
Jeg taler på veien hjem,
Og har ingen dager til overs.
Når fuglen flyr, flyr jeg
Stille som en svane.
Jeg vekker ingen med horn,
Pauker eller klokker.
Mine lepper taler,
Og mitt hjerte taler ditt navn.
Min sjel taler til verden
En underlig drøm.
Jeg taler mitt liv.
Og alle trær og fjell taler.
Så lenge bølgene slår
Vil jeg lovsynge sommeren.
Når han kaller meg hjem,
Og staven blir kastet i havet,
Høre jeg hans stemme.
Da bøyer jeg mitt hode til jorden
Som den bortkomne sønn,
Og kysser min far, og gråter
Av synet av et dekket bord.

Å LEVE

Vi lever i en bolig, i et navn.
Og stiger i lyset, i kjærligheten
Som lever i oss
Når vi lever i Skaperens ord og ånd
Som søsken – i forvandlingens tegn
Med utsikt til en ny himmel
Og en ny jord.


TID
En tid for livet,
En tid for døden.
En tid for sommer,
En tid for høst.
Tiden kommer inn livet
Som et frø.
Vi vokser til et menneske
Til tiden klippes av.
Tiden kommer og går
Som bølger på et hav.
Alle trenger tid for å leve
Sitt eget liv.
Tiden byr oss sin arm
Og trekker oss over de høye fjell,
Til solen kommer igjen
Og favner oss, og kysser vårt kinn
Til en ny dag.
BEVEGELSE
Bevegelsen i havet
Er som mosaikk i dans.
Solen prøver å forklare speilet,
Som gir oss et ansikt.
Alt er et språk, – og lek med ord
Som bobler i vinden.
Små frø spres over hele jorden
Som kjennetegn på våre røtter.
HAVET KOMMER
Havet kommer?
Hvem kan sove nå?
Vannet stiger over havnen.
Byen er i angst og sorg.
Hvor er gaten, hvor er veien
Ut av byen, opp i fjellet.
Havet stiger over muren.
Toget jager imot strømmen.
Tusen mennesker på flukt.
Bølger skyller Himmeltårnet.
Havet knuser byen, landet.
Stormen brøler inn i rommet.
Teppet faller. Havet kommer,
Det er siste timen
Før sola snur mot evig vår
Bak alle fjell, der ingen bølger slår.


EROBRE

Jeg skal erobre landet,
Snekre nye hus
Og bygge meg en tømmerhytte
Høyt til fjells, i eventyret.
Kom inn til meg,
Se elven krysser alle grenser,
Overskrider alle mål
Og legger seg som speil
Innunder breen,
Der isfuglen har reiret sitt.
Jeg skal erobre hjembyen en skjønn aftentime
Under stjernelys og månekrans.
Kanskje møter jeg en engel på veien.
Det er en drøm å se
Barndommens brolagte gater igjen,

Og skrive navnet 
Før toget går.

Åpen sjø-ill.

Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark8 * Sigve Lauvaas

Japan-ill.
BREV
Jeg satt ved havet
Og leste dagen.
Jeg satt på fjellet og leste dagen
I sol og regn, i snø og vind.
Jeg leser dagen i all slags vær,
Sommer og vinter, vår og høst.
Dagen er et hemmelig brev
Som brettes ut til et speil – over livet.
Jeg vandrer gjennom dagen
Til en ny dag – med runer og løkkeskrift
Av en urgammel gåte.
Jeg leser skinnbrev om tiden
Som legger seg lag på lag i våre liv.
Jeg bor på en øy
Med dag og natt som nærmeste nabo.
Her følger jeg båtene ut fjorden
Med kurs for Amerika.

DRÅPER

Det skal ikke mange dråper til
For å fylle havet til randen.
Dråpene kommer jevnlig med vinden,
Og skyene bærer dråpene over fjellet
Til ørkenlandet.
Her kan dråpene bety alt.
Menneskene venter, jorden tørster.
Hver dråpe er en gave, en skatt,
Som kan redde verden.
Jeg samler på dråper til en sjø,
Hvor vi kan være sammen –
Og kjenne varmen fra havet.

RIKDOM

Hvor kommer rikdommen fra?
Hele livet søker vi rikdom
I eiendom og gull, ord og kjærlighet.
Men har vi ikke brød, da er livet forgjeves.
Den som vil, kan prøve.
Rikdom er mer enn jag etter penger.
Om våre godsvogner blir høye som hus,
Vil vi ikke komme noen vei
Uten drivstoff.
Kroppen trenger føde,
Og bilen trenger sin diett – for å fungere.
Grensene er satt, og vi må ta det til etterretning.
Sånn er livet.
Rikdommen danser i Europa.
Men snart er det slutt på galskapen.
Åker må pløyes, og kornet må i jorden
For en ny høst.
Våre hender og våre ord er en rikdom.
Men alt er strev etter vind.
Uten visdom og kjærlighet, er alt forgjeves.
Uten Gud, er rikdommen død, –
Og arven vi etterlater – er som en ørken.


HISTORIEN

Legg historien bak deg.
Se veien frem som en livsoppgave.
Vi har mange blå fjell i sikte.
Landet er vidstrakt,
Og her er mange møteplasser.
Luften i høyden er tynn,
Men vi biter oss fast – som frø.
Vi skal leve i Peru til dagene er talte
Og vi må flytte. – Det er vår lodd i livet,
Å leve som søsken til vi dør.


ELSKE
Hun sa hun ville elske fiolinen,
Og havet, og fjellet.
Hun sa hun ville elske rosebusken
Og hagen med epletrærne.
Hun sa hun ville være på konserten
Når han spilte solo.
Hun ville gi ham et kyss for hvert nummer
Og følge ham til døren.
Hun sa hun elsket ordene på veggen
Og musikken han skrev.
Men hun kjente ikke hans hjerte,
Og fryktet vinteren i Telemark.

VERDEN
Du vet, verden er her, uten oss.
Men vi er så heldige. –
Vi kan være sammen om denne bygningen
Som skriker i sammenføyningene.
Du vet, det ville vært rart å sloss
Om å få bli med på ferden.
Det er tiden som bestemmer alt.
Verden er som et stort skip på havet,
Med kurs for andre siden.
Du vet det er farlig å reise alene.
Men vi er flere som skal samme veien,
Og himmelen er villig å ta imot
Både svarte og hvite, brune og gule folk.
Du vet, lyset tar slutt en dag, og musikken
Legger seg i jorden som knust glass.
Det blir farlig å leve da.
Men vi skal bare til andre siden.


ROP FRA HAVET

Det roper fra havet.
Det roper mitt navn.
Jeg hører skaperen rope fra havet
Inn i min sjel.
Angsten er borte.
Jeg hører mitt navn fra havet.
Jeg ser blomster i skyene
Som strekker seg mot fjellet,
Til mitt hvite hus.
Jeg lengter til fjellet.
Her tråkket jeg mine barnesko,
Og hørte havet i det fjerne
Som en mild latter.
Livet roper til meg fra bølgene.
Tiden er et opprørt hav.
Vinden roper etter mennesker
Som vil hjelpe.
Og lykkelig er den
Som åpner sine hender
Og velter steinen bort.
Havet roper ditt navn.


RIK

Du som er rik som et fjell,
Må ikke glemme din bror.
Du som har et hjerte som slår,
Hører klokkene kaller
Til ansvar for den ene.
Og hele verden synger ditt navn.
Den som er rik, må ære sin bror
Til solen går ned.
Og ingen kjenner dagen og timen
Porten åpner seg fra trengselen –
Til paradis og fred.

M.Skjelbred-ill.
Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark7 * Sigve Lauvaas

Havet-ill.

ALDER
Urgammelt er fjellet
Som havet speiler.
Min alder er som en bølge, et år.
Snart er det over.
Alderen tynger.
Det skremmer meg litt
Å komme i mål.
Jeg lever i tiden.
Min ånd fører roret.
Jeg vandrer med nakne føtter,
Og hører klokkene kimer.
Snart er det vår.
Fjellet holder oss fast i sin hånd.
Havet bølger i tiden.
Barnet lyser i hvite ullsokker
Fra bestemor,
Og språket fører barnet på veien
Til nye høyder.
Alderen bærer oss
Gjennom kappløpet i skiftende tider
Med fristelser og krav.
Vi føler og kjenner, og smaker frukten,
Og klatrer i fjellet
Som gras og lyng.
Vi lever av å høste det andre har sådd.
Mitt liv er en gave, dag for dag,
År etter år.
  
FØDSEL
Vi blir stemplet inn ved fødselen
Og får vinger til å fly.
Langsomt kretser vi med slekten
Rundt de nære ting.
Byen summer, fortauskanten setter grenser.
Barnet fyller rommet sitt med nærvær.
Alt som fødes farger jorden.
Ord og toner preger livet,
Fyller alle åpne rom med skjønn musikk.
Langsomt stiger barnet
Ut i denne kalde verden, gradvis skriver alle
Minnetavler av vårt nærvær.
Nye fødsler fyller land og byer
Med sang og paradis.
MORGEN
Tonefallet stiger med utslåtte vinger.
Fuglene flyr til sine oppgaver,
Og gamle og unge sitter rundt peisen
Og betrakter ilden.
Solen kommer med veldig styrke
Og piler gjennom vindusglasset
Med vakre smil fra en annen verden.
Vi møter en morgen med nærvær
Av engler og himmellys.
Vi åpner døren og tar imot livet.
Naturens orkester spiller for alle,
Og fyller rommet med flyktige minner.
Det kreves manntall for våre sjeler,
Og navnet skrives i morgenlyset
Med utslåtte vinger, i kjærlighet.


LEK
Når barna leker i eplehagen
Og sola stiger på himmelhav,
Da kjører englene tur i verden
Og plukker nøtter til julemat.
Når sola snur er det kveld i landet,
Og alle barna går til sitt.
De leker gjemsel og spiller ludo.
Her er så mye å tenke på.
En lek for alle, er gjetteleken. –
Hvem kjenner Noah som reddet verden,
Og hvem er David i Bibelen?
Hvem skapte lyset, fjell og fjorden?
Det er en gåte å høre til.
Når barna leker i eplehagen
Kommer skyer og vind fra vest.
De hører torden, og lynet blinker.
Og barna smiler. Nå er det fest.

TRØST
Hendene våre søker trøst.
Nakne favner vi hverandre
Og møtes på dypt hav i svarte netter.
Vi flyr med båter fra strand til strand
Og søker en ny verden under månelyset.
Vi søker en hånd å holde i,
Et fjell å klamre oss til.
Vi trøster oss med sol og nattefrost,
Og venter på en vår med milde netter.
Vi søker med vinger over hele jorden
For å finne barnet – som frelser alle sjeler
Med sitt liv.


DAGEN
Det er nå det gjelder.
Dagen er et brev.
Runer lyser og forteller
Litt av hvert.
Snille folk i hus og hytter.
Overalt er storm og gleder.
La oss samtale om verden
Og veien videre i kveld.
Visdommen skal øke.
Se hvor langt – flyet rekker.
Månen lyser, solen maler
Som en katt i hele landet.
Vi er heldige med dagen.
Vi må lytte, lære teksten,
Hjelpe hjertene som sliter.
Skape liv i øst og vest.


SKJEBNE
At nettopp jeg skulle klare meg,
Er et under.
Hjertet mitt har gjort sin jobb til denne dag.
Skjebne eller under. Langsomt ble jeg det jeg ble,
Og skriver navnet i tretoppene
Og i stammen.
Jeg er født til denne verden for å male kartet,
Kjenne veien over havet,
Lyse, blinke tydelig for alle andre
Som famler blindt.
Rettferdig står jeg her i døren, og vinker.
Jeg har røtter til å leve.

Jeg har tro, håp og kjærlighet.


M.Skjelbred-ill.

Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark6 * Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

HER STÅR VI
Her står vi og spinner
Språket som kaller og åpner dører.
Her kommer vi nå for å skape.
Vi ønsker velkommen en tråd i livet
Som farger jorden vår.
Jeg tenker alle må lære språket
Og våkne modig i stjernehavet,
Der alle snart er en vakker vev,
Og stråler kjærlighet tilbake
Til jorden vår. 
FLYKT
Skyene er på flykt.
Dagene er flyktige, stiger og synker,
Strømmer og fosser i stryk over jorden.
Blodige kriger forteller, formaner.
Vi vet vi må reise, og havet kommer.
Vi flykter om kapp med de andre – for livet.
Elgen flykter fra vidder og skog,
Og villdyret våkner, tiden fortærer.
Forvandlingen skjer over natten i verden.
Vi klamrer oss fast, som fisken i vannet,
Vi elsker livet, og flykter fra pesten
Og synger som trosten når våren kommer.
  
DRØM
I natt drømte jeg
At havet kommer. Og månen ble rød
Og kastet skygge over jorden.
Jeg drømte om død fisk, og barn som gråter.
Mellom alle hus gikk engler.
Noen sov mens havet kom på døren.
Alt ble svart, og det var natt på jorden.
VEI
Gi meg kartet, en vei å gå.
Gi meg et brød.
Gi meg, og gi meg.
Nå elsker jeg livet.
Naken var jeg.
Og nå er jeg kledd som en prins.
Og liljene synger for alle.
Lauvfallet kommer til høsten,
Men nå er åkeren grønn,
Og trærne vinker med lauv i sky.
Vind og sol gjør livet lett.
Jeg elsker livet.


ORD

Gi meg ordene tilbake,
Gi meg et stykke brød, litt vann.
Ordet skal vokse, jeg skal minke.
Men i dag skal vi feire St. Hans,
Og bålet brenner.
Et ord skaper liv i gamle glør.
Språket skal leve. Havet stiger.
Et ord er en bro, en oase i fedrelandet,
Det daglige brød.


MORGENSOL
Når jeg ligger i soloppgangen
Og ser ishavet,
Fylles hjertet mitt med sang.
Havhesten har mange vinger
Over bølgene mot kveld.
Jeg skal møte morgensolen.
Denne dagen er min venn.
Havet lyser speil av himmel.
Soloppgangen fyller rommet.
Jeg går modig over fjellet
Til en ny og vakker strand.
STEMNING
Hvis stemningen er bra,
Vil jeg komme med min lyre.
Beskjeden vil jeg løfte ordet frem
Med varme lepper.
Jeg pryder ingen katedral,
Men veier tungt i Slåttebakken.
Her går stemningen i taket,
Gjennom skogen, over havet.
Jeg skal fløte tømmer, bygge,
Se at tårnet stiger, synge.
Kirken vår skal vare lenge.
Jeg skal svinge klokkehjulet.
Jeg hører tausheten i rommet,
Og er døden nær på veien.
Jeg har glede av å skrive, tråkle ord
Til pryd ved havet.

JEG GÅR
Jeg går gjennom natten
Med dype steg.
Jeg ser etter blinkende stjerner.
Månen er bak med sin grønne lykt.
Jeg går gjennom tiden, –
Som smelter i oss.
Jeg går gjennom livet med lyset,
Som er et splintret tre.

Og havet er til for alle,
Hvisker en vind.
Jeg går til min post, og nevner et navn.
Jeg går under blinkende himmel
Til havet fryser.

GAVER
Alt er en gave. – Hvert sekund
Som bobler i blodet
Er en gave fra evighet.
Jeg holder meg varm,
Og ser meg omkring.
En lilje er som en gave av gull.
Jeg trøster meg nå med livet.

SÅNN
Sånn er arbeidshender.
Far min dyrket jord og sådde korn.
Jeg klapper og vinker med mine hender,
Og driver med rosemaling.
Jeg skriver i bølger
Og tar fri om sommeren.
Da reiser jeg til Lofoten og dikter

En ny salme.


M.Skjelbred-ill.

Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark5 * Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

HAVET KOMMER
Havet kommer over jorden,
Strekker seg som stjernelyset,
Fyller alle med sin fred.
Havet kommer med prøvelser,
Men Herren vet hvor grensen går.
Vi skal bli til barn igjen.
Vitner venter høyt på fjellet,
Bygger seg en Noas ark.
Først når ingen utvei finnes,
Åpner havet vei mot vest.

JORD OG LYS
Når lyset går opp i jorden,
Og alle graver åpner seg
Og vandringen er slutt,
Da er høsten forbi.
Jord og lys er søsken,
Som hav og himmel.
Tiden hviler over alle i nåde,
Og hjelper oss til å trappe ned
Når håret gråner.
Vi strekker våre hender ut
Og kjenner solvarmen,
Og merker at vi er en frukt
Av slekten som har overlevd
På grensen til havet.
Vi klamrer oss til jord og lys,
Som fisken klamrer seg til vannet.
Vi erobrer nytt land,
Og klamrer oss til blå fjell,
Som til en engel.


OPPRINNELSEN

Opprinnelsen til havet
Er vannet som renner fra
Fjellet som strekker seg
Og har sine røtter i havet.
Alt har en lenke til havet
Som holder oss flytende
Og forsørger oss hver dag,
Som vi skulle være guder.
Vi er bevegelige som havet
Og holder kontakten
Gjennom blodet som flyter
Som bekker til en stor sjø.
Havet er selve hjertet
Til alt som er på jorden,
Og holder oss våkne med skrik
Som fra en annen verden.
Dette er livet, sånn er det
Å leve under stjernene
Og lytte til bølgene som flyr
I blå skyer til en ny dag.


OMRÅDER

Områder jeg har besøkt
Blir mindre og mindre,
Som en bokhylle uten bøker.
De krymper med tiden
Og blir til levninger, skatter
I statsarkivet eller i en krok
For spesielt interesserte.
Ordene kommer ikke ut lenger,
De blir makulert på veien
For de passer ikke inn i språket.
De forsvinner som dugg for solen,
Uten at noen gråter.

Våre områder blir som filleristet,
Overtatt av andre –
Som nå – mer og mer befolker verden.
Vi er ikke mange igjen.
Sånn er livet.
GRAS
Graset svaier, regnet drypper, –
Og vi er narret til å gå ut,
Kjenne vinden, prate litt om været.
Du kan prøve. Hold deg fast til stien,
Gå i samme takt, og tøv om alt
Som brenner tanken, stjernelyset.
Se, de rosemalte hus, og trærne.
Graset vaier som en flamme.
Kjærligheten kommer sakte.
Gras og trær og unge damer.
Alt er vakkert, kyss i parken, elske,
Over evne, gi seg til den andre.
Graset sover, regnet drypper, –
Natten kommer over byen. Månen
Speiler eventyret. Solen ler i graset.

BOKSTAVER

Når mine bokstaver drukner i havet,
Er det tid til å hvile.
Når alt som skives fyller jorden,
Blir det ikke plass til mer.
Visdommen har en styrke i språket.
Den overvinner alle bølger
Og klamrer seg til tiden, og er vår redning
Når havet kommer.


HVOR MYE

Hvor mye har vi lov å vite?
Tallene går gjennom porten.
Alle vet at noen kommer.
Havet kryper.
Hvor mye regn kan være nok
Før havet stiger, bryter grensen
Over havnen?
Kjellerrommet flyter. Elven
Renner gjennom huset.
Ingen ser hvor mye ørken
Blir til åkerland.
Fjellet vet om bølgehavet.
Livet krysser alle fjell.
Landet bølger, skogen synger,
Barnet tier nattemørket.

Båten lyser, stjerner blinker.
Byen sover: Noen føder.
Havet kryper av seg selv.
Tiden svinger dag og natt
Or tåkehavet, teller rådyr, teller 
Folk og språk, og byer.

Ingen vet hva livet koster
Uten å ha levd en dag i byen vår.


VAKKER

Du er vakker. Jeg er vakker.
Vakre går vi over jorden.
Bier summer, blomster stråler.
Trærne synger liv i skogen.
Vakker by i andres øyne.
Jeg går rundt og vekker hopen.
Det er morgen, juledagen.
Vakre engler fyller byen.

Stjernen lyser veien hjem.


R.Larssen-ill.


Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark4 * Sigve Lauvaas

Foto-Lita-ill.

LØGN
Havet kommer.
Ikke tro det.
Ikke tro at regnet kommer.
Snart drypper vann igjennom taket.
Løgnen drypper ned fra veggen.
Avisene er våte nå.
De suger løgn som vann.
Havet ruller over jorden,
Som en bølge kommer havet
Over folk og land.
Og kornåkrene tråkkes ned.
Løgnen roper ifra tårnet.
Jorden skjelver, folket mumler.
Vi må gjøre hva de sier.
NRK har litt å svare – når de roper.
Kirken tier. Ingen vet.
VERDEN
Aldri har jeg sett en verden i blinde.
Folk vet vel hva de gjør?
Samvittigheten er ødelagt på veien,
I det falleferdige huset.
Verden huser mange svaler.
Noen lever, andre dør.
Skjønnheten skal lyse evig, åpne hjerter
For en verden som vil leve.
Den som ikke kjenner navnet,
Snubler over alt, som drukne menn.
Visdommen i hjertet åpner sjelen vår
For Gud, som elsker barnet.


VIND
Gud Fader forstår
At vi ikke kan forstå alt.
Om havet kommer,
Har vi et åndedrett, en pust.
På veien trenger vi å vite om Gud.
Vi sulter i tiden.
Vi banker på porten til paradis.
Men alt er ikke ferdig.
Vi lever fra hånd til munn
Og uttrykker oss i gåter.
Hvor kommer vinden fra?
Hvem eier havet?
Vi mangler tillit til Gud.
Vi mangler visdom fra Salomo.

TID
Alle har fått sin tid
Som en gave ved fødselen.
For at vi skal leve i fred,
Har vi fått lyset.
Tid og lys er kjærlighet,
Omsorg for andre, takk og lovsang.
Vi trenger tid for å leve
Som søsken på jord.
Vi søker etter holdepunkter
Og en stemme i massen,
En engel vi kan rope til
Når havet kommer.


HAV
Trær har alltid vært mine venner,
Blomster – er barn jeg elsker å se.
Havet er mektig, som fjellet i styrke,
Det ramler og bryter
Når noe skal skje.
Hav er hav, og fjell er fjell,
Alt er vakkert i stillhetens verden,
Der vi utveksler visdom
Og skriver om fred.
Først lytter vi til havet,
Så hører vi havet i drømmer, på veien.
Vi tenker på havet – hvor fisken svømmer,
Og stuper i havet når sommeren kommer
Med tretti grader pluss.
Jeg elsker havet. Havet er en kapital.
Uten havet var vi ingenting, –
Som utdødd fisk, eller stubber
Etter brannen som ryddet stien vår.
  
RUNER
Jeg skriver runer,
Meisler tegn i fjellet.
Og ser at noen leser dikt
Med runeskrift.
Det er så hellig å tyde runer
At bare prester kan forstå.
Mitt hjerte skriver runer i vinden.
Mine runer skal fly med pass
Til alle land og språk.

NÆRHET
For meg er havet nærhet.
For andre er fjellet det nærmeste.
Husveggen min står i vinden
Og tar av for havet.
Når døren er åpen kommer havet inn
Og fanger mitt hjerte.
Jeg har nærhet til naturen,
Som stiger mektig som en flodbølge.
Viss havet stivner
Og blir til grøderike sletteland,
Da er det ikke lenge igjen.
Havet tramper i klaveret, soper over byen
Og tar med seg hus og biler.
I vårens regn kommer en ny verden
Inn i hagen – og synger om kjærlighet.
Gud er i regnet, og fyller havet
Med våre bønner – i tid og evighet.

PÅ STRANDEN
Han går på stranden og plukker bein
Og tømmerstokker til arken.
Han gjenskaper det falne,
Og slår ring rundt de hellige,
Så ikke havet skal komme igjen.
Han går på stranden hver kveld og ser
Etter skatter og byggemateriale
For en ny tid, – med nærhet av lyset
Som skaper og frelser

Og forvandler alt i sitt navn. 


Foto-ill.

Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark3 * Sigve Lauvaas

Havbilde9-ill.
BEGYNNE PÅ NYTT
Når vi planter i tro,
Begynner treet å vokse.
Når vi løfter hverandre av kjærlighet,
Begynner vi å tro.
Det er troen som holder verden sammen,
Eller er det ordene, språket?
Eller kanskje det er havet?
Vi kan begynne på nytt
Når vi feiler på livets vei.
De veldige ordene: håp og tro,
Oppmuntrer oss til å se hverandre.
LILJENE
Liljene på marken vokser.
De arbeider ikke.
Gras og planter kler jorden,
Men kastes på ilden. Tørken svir.
Alt visner til sin tid,
Men alt har en mening, en oppgave.
Hvert strå betyr noe stort
I det virkelige livet.
Spør ikke hva dere skal spise,
Som hedningene.
Men ta imot livets gode gaver
Som gis dere, – som liljene på marken.
Alle som vender seg mot solen,
Blir fylt av en klar fargesymfoni.
Som liljene lyser på marken,
Lyser menneskene på veien hjem.

RING
Ringer går sammen,
Malmen lyser.
Solen holder oss våkne,
Og speider i graset.
Solen ser oss i tiden
Og ringer i sine bjeller.
Hver stjerne er ringer i livet
Som stråler i nattemørket.
Vi trenger en ring til erindring
For alt vi sa og gjorde.
Det fester vårt blikk på jorden
Og det virkelige livet.

EGET HUS
Hver er sitt eget hus.
Og alle spinner tråder
Til et enda større hus, og er viktige.
Vi spinner til vi dør, og ser ingen begrensning.
Tiden åpner alle dører, og veien lyser.
Vi spinner vårt eget hus,
Og forviller oss i garnet.
Vi tenker, og reiser om kapp mot målet,
Og ser ikke farene langs veien.
Ung og gammel reiser som galne
Og haler i tomsekker, og er forblindet
I alt som glitrer.
Tiden tar oss med. Og vi legger bak oss alt
På vår vandring i eventyret.
Det som gjelder nå, er å isolere
Og ventilere, skape lys
Så vi kan lese navnet.


HAVET KOMMER
Natten kommer, havet kommer.
I desember kommer havet
Over muren, inn i rommet.
Jeg er skjelven. Hva vil havet?
Havet stuper inn i huset,
Over grinden, over veien.
Over alt glir havets slegge.
Det spruter hav med faste hender.
Havet bryter trær og hjem.
Huset seiler fritt på bølgehavet.
Alle grensene er sprengt.
FANGET
Jeg er fanget i min egen kropp.
Jeg er sammen med min sjel på reisen.
Det er deilig, det er fritt.
Livet er et skall, en vev.
Jeg er fanget i et rom av diamanter.
Fjellet mitt er ånd og sjel.
Jeg er fanget, men jeg følger tiden.
Jeg har grenser nå, men flyr til paradis
Når havet legger seg – og alle går til ro.


ALENE

Jeg er alene i skogen, på fjellet, på stien,
Og drar hjem igjen til mor.
Jeg er alene, hos meg selv, og tenker langt.
Tusen mil, ja hele livet.
Jeg er alene i mitt eget skall
Som jeg drar med meg på eventyr
Til kvelden kommer,
Og jeg drar hjem igjen til mor.


HAVETS SANG

Om bølgene, om havet, kan vinden synge
Fra daggry til solefall.
I det summende mørke synger en hubro, en ørn.
Jeg hører lyden av håse skrik.
Så er det morgen igjen,
Og båtene tøffer på havet.
Havet strekker seg fra land til land,
Og knytter verden sammen i et speil
Som taler natt og dag.
Havet holder fest i kveld, og griper tak i byen vår.
Det svinger opp til farlig dans,
Og månen gjemmer seg.
Vi synger havets sang i nord og sør.
Havet er en vakker bro imellom alle folk og land.
Den rekker ut sin hånd til oss
Og gir oss håp.
Her kan vi fiske dagens rett,
Og reise til en bror i nød.
Her kan vi seile tusen mil, og kjenne varmen ifra sør,
Der solen favner hav og land med munnen sin.

PÅ HAVET

Jeg søker en havn.
Jeg ror i åpen båt.
Jeg søker et lys som kan vise vei.
Jeg kjenner at bølgene slår.
Det er tid å dra båten i land
Før stormklokkene ringer elleve slag!
Jeg ser bølgene slår mot fjellet.
De spør ingen om lov å være i fred.
De bryter seg inn i vårt hus,
– Litt hver dag, så lenge vi lever.

Ordet gir løfter. Havet gir håp.


Hav-ill.

Uncategorized

HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark2 * Sigve Lauvaas

Havbilde-ill.

HAVET
Havet kommer inn i stuen,
Fråder som en elv i storm.
Mørke skyer dekker hele verden.
Vi er reddet, takket være fjellet
Som er sterkere enn døden.
Stormen løyer imot kveld.
Havet kommer inn i rommet.
Vannet fosser over alt.
Jeg er minst, og lever farlig.
Ingen makt kan stoppe havet,
Uten Gud i himmelen.
Menneskene flyr i blinde.
Visdommen er så som så.
Havet kommer inn i stuen,
Rydder verden med sin skulder,
Skaper frykt på hele jorden.
Roper død i alle land.
REISE
Jeg hadde tenkt å reise
Til en stille øy.
Der var så underlige fjell,
Og bølgene var myke
Som huden til et barn.
Jeg hadde tenkt å reise
Før sykdommen stoppet toget.
Jeg måtte hvile ut
I et teppe av månestråler,
Til strofene av Wergeland
Og toner til Grieg.


HYBEL
Har du en hybel til våren?
– Men våren trenger ingen hybel,
Den har nok av plass.
Våren har liv i overflod
På en syngende, dansende jord.
Våren kommer med varme og fred
Som bærer oss frem.
En vår er hybel i hjertet mitt.
Det spirer og gror.
Alt som er vakkert skal våkne en dag
Til et hjertekor.
TRO
Vi håper og tror på våren
Med vennlige smil.
Vi tror det skal komme en sommer
Med fuglesang.
Vi drømmer og tror på en bedre dag
Under bratte fjell.
Der freden er størst kan vi leve nå
Og dyrke vår tro.
Vi reiser og ser gjennom vinduet
En verden i storm.
Vi våkner av torden, alarmen går.
Det blinker for Israel.
  
DANS
Små skritt, og en sving.
Dans er tidsfordriv og mosaikk.
En musikk som bærer
Fyller oss med kunst og poesi.
Vi fører verden frem i lag,
Og holder tiden litt på avstand.
Lengselen er paradis
Ved kjærlighetens alter.
GAMLE
De føler seg frem.
I dette rommet er høyden stor
Og fallet dypt.
Toner strømmer ned til oss.
Det hamres fra alle vegger.
Vinteren får ikke komme hit.
Vindmøller svinger i taket.
Gamle har ungdommen bak sin rygg,
Fortid, nåtid og fremtid.
De ser etter farger og smiler litt,
Beruset av vakre drømmer.
De tror på et under, på lysets makt
Og traller i eventyret.
Byen er rolig, det går mot natt.
Og himmelen er for alle.
  
TIDEN
En tid for alt.
En reise gjennom livet.
Årstider står for fall,
Men tiden varer til enden.
Språket pleier oss,
Og er fylt av håp og glede,
Selv om misbruk forekommer
I Herrens navn.
Tiden er et rom,
Og menneskene er på vektskålen.
Noen ganger tipper det over,
Og det blir krig.
KRANS
Bind deg en krans av kjærlighet,
En krans som aldri visner.
Skriv ord som skaper lys og kraft
Inn i ditt urolige hjerte.
Bind deg en krans av venner
Under sommerens grønne trær.
Gi frukt og blomster til alle
Du møter på veien her.
Snart er verden en nyskapt jord
Og mennesker lever sammen.
Kransen som strålte livet ditt.
Skal stråle for fedrelandet.
   

Havbilde-ill.