 |
| Olav Garborg-ill. |
HAVET KOMMER
POESI
2003
Sigve Lauvaas
NOBEL FORLAG
 |
| E.Munch-ill. |
HAVET KOMMER
Havet kommer, havet kommer.
Det er ikke sommer nå.
Alle klamrer seg til fjellet.
Båtene er dradd på land.
Havet kommer som en mare.
Vi må redde det vi kan.
Havet kommer, havet kommer.
La oss finne ly for vinden,
Gripe tak i fedrelandet.
Her er rom for alle språk.
Havet rammer hele jorden.
Vi må spise før vi dør.
Havet kommer, havet kommer.
Bølger skyller imot Vik.
Alle finner båt og anker. –
Korn og fisk er brød for verden.
Havet kommer inn med bulder,
Vekker barnet vårt med skrik.
ET HAV
Et hav har mange dybder,
Et hus har mange rom.
Et folk har mange anker
I livets helligdom.
Vi tror, og lar oss drive
I tidens klare strøm.
Vi håper å se livet
Som lys i himmelrom.
Vår kjærlighet er festet
I evighetens dyp.
Vi elsker hav og himmel
Og takker Jakobs Gud.
SORG
Sorgen tynger.
Våre kjære er i sorg.
Solen gråter fra sin himmel.
Fjellet gråter fra sin borg.
Fins der ikke trøst i verden
For et folk i nød?
Vi må hjelpe dem som gråter,
Bygge broer, frelse jorden
Ifra hunger, pest og død.
GRIND
La oss åpne grinder for hverandre,
Åpne dører, heise flagg.
La oss være sammen, skape glede
I nabolag og menighet.
La oss lyse i tiden
Og klamre oss til ordet.
Språket er et redskap og en drivkraft
På vår endeløse reise
Ifra pol til pol.
La oss være sammen her på jorden
Som venner og søsken.
La oss nyte stillheten i fjellet
Og bøye oss for Gud.
SKRIVE
Det jeg skrev, det skrev jeg,
Sa en av mine venner.
Nå skriver jeg i min dagbok disse linjer
Og hilser alle og enhver med livet.
Vi rusler på en landevei, og ser oss selv i andre.
Vi opplever verden i et speil
Og følger solens gang rundt treet.
Her er så mange hemmelige landemerker
I dette livet som vi lever.
Havet trekker pusten mens vi går og går.
Jeg skriver for min egen del
Og bygger mine varder.
I kveldingen kan noen se en stjerne i det blå.
Og jeg vil hilse alle med et ord
Som havet har drevet hit.
Jeg samler vrakgods på stranden,
Og leter etter skatter.
Jeg er i de solhøye år, og klamrer meg til fjellet,
Så ingen kan rive meg ned i avgrunnen.
TID
Tiden gråter.
Tiden holder ut, men gråter.
Den hyler som barn i nød.
Likevel klamrer vi oss til tiden
Og bygger tiden inn
Med høye murer.
Ingen skal få røre min tid.
Tiden er hellig som ordet
Vi kysser tiden hver dag med vår munn
Og skjelver.
 |
| O.G-ill. |
