MEDITASJON Poesi 2004 – Ark10 * Sigve Lauvaas
| H.Sørensen-ill. |
KORN
Å, du kjære vennen min.
Kornet gulner nå til høst,
Og vinteren er nær.
Men hjertet mitt er fylt av glede
For barnet som er født.
Se, livet kommer igjen som et korn
Til verden vår.
Det er vår trøst.
Så la oss prise livet, hver morgenstund
Som banker på vår dør.
Nå skal vi opp å vise oss,
Speile vårt ansikt i solens vinger
Og spise vårt brød.
TØRST
Jeg er tørst etter dagens strev.
Jeg er tørst etter vakre drømmer.
Jeg ser etter rennende vann
Og bekker som stuper mot havet,
Jeg ser etter hvite lam
Som smiler og breker langs stien.
Jeg ser etter et land
Som flyter av melk og honning.
Jeg tørster etter dine kjærtegn
Og roper ditt navn i natten.
Jeg ser etter dine hender som favner
Barnet som ble født i en stall julenatt
For lenge, lenge siden.
STJERNER
Hvem kan binde en stjerne?
Hvem kan åpne fjellet?
Hvem kan tømme havet?
En stjerne er du for evig,
Min stjerne i tidens lykkehjul.
Du kom som en vårlig bris
Og gav liv til mitt knuste hjerte.
En stjerne skal lyse i stillhet
Over jordens overgrodde stier.
Og lyset skal skinne gjennom tåke og natt
Til trangbodde høyblokker og hus i India og China.
Og millionbyer over hele verden skal se
En stjerne som viser vei til frihet
Over de blå fjell,
Der visdommen blir åpenbart for alle.
TONER
Gi meg en tone, et instrument, en kraft
Fra dine evige boliger.
Gi meg et ord jeg kan slynge ut i verden,
Så menneskene kan finne veien.
Gi meg en tone, så jeg kan spille ved morgengry.
Og la meg ta imot båtene fra havet
Med kjente og kjære melodier.
Du ser meg. I dine hender har jeg min bolig.
Jeg sender takk med en syngende stemme.
Mitt hjerte fryder seg i navnet.
Ditt ord lyser, og er et instrument for mitt hjerte.
Jeg lærer språket som toner i vinden.
Det nye livet er kjærlighet.
Gjerningens frukt vil forvandle oss.
Vi er en brøk av din kjærlighet, men vi skal ikke dø,
Vi skal leve. Og vi skal spille med våre hjertestrenger
For englene og Gud.
MIN GRØNNE JUL
Min grønne jul, mitt grønne fjell.
Hagen lukter kirsebær.
Ynglingsblomsten min er skogsfiol
Og lyngblomster fra hav og hei.
Det drysser gull fra stjernehav.
Mitt ynglingsfjell er Vårlivarden.
La visdommen få vise vei.
Jeg går nå trygt til det nye året.
Min grønne jul med fløytespill.
Her ligger tiden gjemt i alt.
Jeg ser en måne ved morgengry.
Og solen går lavt over Lauvåsen.
STEMME
Jeg er blind.
Mine lepper er stumme.
Ordene får ikke plass, finner ikke rom.
Jeg er nervøs, og kryper som et barn.
Jeg leter etter noen ord
Om å vandre i lyset.
Se, mine hender er åpne.
Mitt hjerte er åpen for din stemme.
Jeg lytter til fjellet, til vinden,
Og reiser i tidens hjul
Til en ny møteplass.
Jeg er blind,
Men jeg er ikke alene.
Jeg skriver navnet i blinde, og ser
I syner og drømmer. Jeg ser
Med åpne lepper i lyset
En verden som gråter.
JEG KOMMER
Jeg kommer med spørsmål
Om sol, skyer og vind.
Jeg ser på en blodfattig måne,
Og heiser flagg.
Det er tid å lete etter honning.
Her er så mye uro, folk hisser til krig,
Og mine barn er umodne aks i åkeren.
Jeg kommer med spørsmål,
Og ser stjerner i taket, og røyken
Fra bakerovnen.
Kjærligheten er ikke som et kirkelys.
At vi lever, er uforskyldt av nåde.
Hvem skapte dette rommet
Med fattige og rike?
Hvem skapte ordet som en kilde
For liv og evighet?
Jeg kom med krukker av kjærlighet,
Men gribbene plyndrer mitt liv.
Snart er jeg ribbet og naken.
Jeg sleper meg frem i støvet
Og leter etter en stein å hvile hodet på.
Når solen åpner døren,
Vil jeg samle de glasskår som er igjen.
Og jeg ber om nåde,
Så jeg kan se en forvandling.
Alt skal bli nytt en dag.
Og det kan begynne med meg,
I dette livet.
| Kveldsro-ill. |
MEDITASJON Poesi 2004 – Ark9 * Sigve Lauvaas
| E.Munch-ill. |
TILHØRE
Tilhører vi den samme jorden?
Planter, dyr og mennesker, –
Med et bakteppe av himmelvarder og stjernelys,
Bretter seg ut i landskapet.
Og mellom alt er små rom med detaljer
Og skapninger som spiller fiolin.
Jeg tilhører dette orkester.
Vi er i samme båt, og har vel en tidsramme
Som er noenlunde lik.
Alle tilhører samme symfoni.
Vi er plassert, for å fungere, for å tilhøre
De som håper og tror, og roper navnet.
GAMMEL
Når ordene faller fra hverandre
På leppene,
Og stemmen blir utydelig,
Ser jeg etter følsomme mennesker.
De forstår og kan lese munnen,
Kjenne pulsen
Og gi meg levende vann.
Når ordene blir grøt
Og ingen klarer å forstå mitt hjerte,
Vil jeg speile meg i ordet –
Som vekker mitt indre til stillhet.
Da vil jeg se klart
Og kjenne skriften på veggen
Som mitt eget navn.
ORD
Skriver ord, skriver byer og land, en lang strek
Som en landevei, en elv, en grense.
Skriver høye hus og fjell, en befolket verden,
Krig og fred, avmakt og nød blant fattige og rike.
Skriver stillhet, og en ny morgen med sol.
KVELD
Lyset er rolig,
Kvelden er blå.
Jeg spaserer på en fjellvei
Og tenker et underlig landskap
Med tøfler på.
Alt er rolig,
Ingen banker på.
Jeg sitter ved et vindu og speider
Stjerner i det blå. –
Men skyer dekker sikten,
Og tiden går mot kveld.
Jeg håper et øyeblikk
At kvelden drar forbi,
At det blir dag, og lyst igjen,
Med sommersol og frieri.
Jeg filosoferer om tidens mysterium
Og går ryddig for meg selv.
Jeg tenker adresser og møteplasser i livet
Og tusen blå fjell.
DAG OG NATT
Når dagen smelter bort
Og det blir natt,
Da våkner jeg og skriver brev
Om stort og smått.
Når natten smelter bort
Og det blir dag,
Da må jeg kikke ut og mate fuglene
Og gå en tur i parken.
Livet er som en film.
Mye går gjennom vinduet, ubemerket.
Mine dager flommer over av bilder
Som vil overbevise meg
Om en ny tid.
MORGEN
En ren morgen
Etter en regnfull natt.
En musikalsk morgen med fuglesang.
En morgen på mange språk
Med dansende barn.
Jeg sitter en morgen ved havet
Og betrakter bølgene.
Ingen kraft i verden kan måle seg med havet.
Det er bølger i dur og bass,
Vokal, konsonant.
I en forvirret tid er morgenen
En ny begynnelse.
Vi kan begynne med rene ark
Og brette ut våre liv,
Tyde skriften.
VI REISER
Vi reiser fra berget det blå
Ut i den store verden.
Vi reiser fra Lofoten til verdens ende,
Og ser fyrtårn og båter over alt.
Klippene forteller, jorden forteller.
Vi reiser gjennom urskog,
Og gjennom et mylder av mennesker
Som risikerer livet.
Vi reiser uavbrutt i tåke og natt,
Gjennom solfylte ørkenstrøk til havet.
Vi reiser så lenge det er håp,
Og klamrer oss til en gul stjerne.
KRAFT
Kraften i språket er lyset.
Hvert enkelt menneske som lyser,
Har kraften i seg.
Jeg hører fedrenes musikk i det fjerne.
Det er kraft i fløytespill og fiolin.
Det er kraft i språket.
Kraften taler som en vind, en stemme.
Den bærer oss over fjellet,
Over de syv hav – til verdens ende.
Og ingen kan rokke ved kreftene i fjellet.
Hør fjellet synger navnet,
Og har sine messetider som en munk.
Del kraften med hverandre, del lyset,
Så ingen går i mørket.
La ordet bli synlig i våre liv.
Når kjærligheten får speile vårt hjerte,
Lyser ansiktet som en sol.
Da er vi som et nyfødt barn,
Omringet av engler.
MASKE
Vi går med masker,
Går med glassøye, og ser bare litt
Mot venstre.
Kirken er ikke synlig, men veggmaleriet
Eier en stillhet, og et kors bak tykke murer.
Vi går med masker ved siden av hverandre
På veien til begynnelsen.
Der møter vi vårt eget speilbilde.
| Monet-ill. |
MEDITASJON Poesi 2004 – Ark8 * Sigve Lauvaas
| Monet-ill. |
OPP OG FREM
Jeg sover, og våkner,
Omfavner rommet og tiden,
Griper ordene
Og reiser meg i lyset.
Barndommen er forbi.
Jeg strekker meg etter stemmer,
Lytter til sus av biler, fly, tog.
Livet stormer frem.
Nye dimensjoner i rommet
Overvelder, sprenger grenser.
Min erfaring strekker ikke til.
Min uvitenhet må dale.
Jeg omfavner tiden,
Som spenner sine rep om meg.
Hvert sekund er et mirakel.
Jeg elsker navnet, og språket.
MUSIKK
Hver stemme i min musikk
Kan høres på alle språk.
Fortid og nåtid møtes i rommet.
Mine lepper elsker den som lytter.
Mitt hjerte fryder seg i ordet,
Som synger dag og natt over hele verden.
Stjernene spiller dempet,
Og jeg legger meg for å hvile.
Jeg vokser i musikken som beveger meg
Til en lidenskap for fremmede.
Jeg vil lære mer av ordet
Som skapte lyset, livet, musikken.
Og jeg omfavner min elskede på alle språk.
PÅ VEIEN
Ensom bærer jeg min krukke
Den lange og tunge veien.
Jeg møter sol og skygger
Og hører sang fra trær og fjell.
Hurtig kryper natten i rommet
Og roper som hvite traner.
Uglenes skrik er svake kurr
I lyset av månen på himmelhavet.
Jeg går i undring,
Og strekker mine hender mot lyset
Som taler i en blodrød sky.
Jeg elsker å være alene,
Men føttene er tunge nå
Og veien er lang.
Mine søsken vil aldri se meg
Før det blir dag i det fjerne.
Mor vil gråte stille, og håpe
At et under må skje.
Hvis uværet kommer,
Vil jeg samle mine krefter
Og bygge et alter for Gud.
Led meg den siste biten,
Så jeg slipper å dø.
STILLHET
Stillhet er som en palmegrein
Ved morgengry.
Livet er et heftig jag.
Stillhet er fred i hjertet
I en rolig park, under høye trær
Med gylne blader i bønn til Gud.
Stillhet er som en ny morgen
Med fuglesang, og stråler av lys
I blomsterbedet til mor og far.
LYSET
Når jeg ser ditt ansikt i lyset,
Blir jeg stum av beundring.
Ditt hellige lys, håpets lys,
Gir hele verden et løfterikt ansikt
Jeg hører en stemme i lyset.
Din stemme er som en morgenstjerne.
Jeg ser deg på himmelen
Som en hellig blomst.
Trett av drømmer teller jeg stjerner.
Jeg øver meg å se perler i lyset,
Ansikt i stillhetens orkester.
Jeg hører musikk i lyset,
Og jeg kysser lyset.
Lyset er min hemmelige venn.
I dette lyset kan jeg vandre i tanker
Og brette ut mitt hjerte.
Jeg er rik som en engel i lyset,
Og jeg er aldri alene.
GODHET
Jeg skal binde deg en blomsterkrans
Og pynte deg med gull i håret.
Jeg skal omhylle deg med godhet
Og gi deg en kjole av silke.
Du er den yndigste rose i mitt liv,
En juvel fra fjellet.
Min lampe skal aldri slokne i ditt nærvær,
Og vi må aldri skilles mer.
Mitt hjerte brenner for min elskede.
Jeg omhyller deg med godhet.
Hver dag skal solens skjønne bue
Gi meg en smak av din endeløse kjærlighet.
TIDEN GÅR
Tiden går, og jeg har ingen tid å miste.
Hennes pannebånd er gull og ametyst,
Og hendene er rene.
Hennes drakt er som morgenlyset.
Mitt hjerte finner ingen ord.
Ansiktet lyser på veien.
Jeg sitter og drømmer min engel
En hemmelig natt i august.
Hun er utkåret, opphøyet, en hellig sjel,
En elsket rosenbusk
I det blå – uendelige rommet.
Tiden går, og jeg sitter på min tue.
Elven renner forbi, og veien er lang.
Solen går ned.
Jeg må bevege meg før nattefrosten.
Jeg må se min elskede
Før det er for sent.
DU
Din ungdom er vakker som skogens fioler.
Dine øyne gløder som stjerner i det blå.
Jeg ville gjerne gi deg noen ord på veien,
Litt musikk, noen bilder, og et heftig hjerte.
Din ungdom dufter som en blomsterhage,
Din ånd spirer og stråler imot meg
Som tusen himmelstjerner.
Du vekker mitt bankende bryst til en solrik vår.
Jeg elsker å høre din vakre stemme.
Jeg ser deg i vinden. Du svinger meg rundt.
Du spiller med dansende trinn gjennom livet.
Jeg ser deg i drømmer, og elsker deg sårt.
| H.Sørensen-ill. |
MEDITASJON Poesi 2004 – Ark7 * Sigve Lauvaas
| Værøy-ill. |
VÅRT HÅP
Vårt håp er et anker for sjelen.
Vårt håp er å se klart, kjenne sannheten.
En dag skal vi oppleve lyset.
Og Israel skal velsigne alle folkeslag
I navnet over alle navn.
Vårt håp er hellig
Som et renvasket hjerte.
Maria har fått et barn.
Vårt håp er født av en kvinne.
En redningsmann er født til vår jord.
Ordet er vårt håp, vår makt og ære.
Maria er et tre med grønne greiner
Som dekker hele kloden.
Og englene synger om fred
For Jerusalem.
ET ROM
Du stiger inn i rommet,
Og lever i rommet som en konge.
Du ser lyset, og løfter lyset til taket.
Skyene reiser, og det blir en ny dag.
Regnet kommer, våren kommer,
Og høsten smiler i modne aks.
Alt strev etter gull, er fåfengt.
Men ordet gir håp for den som tror.
Og navnet velsigner et rent hjerte.
En stemme forteller om lyset
Som ble til hvite fjell i det fjerne.
Og regnbuen dekket hele jorden.
Vinger av engler danset og sang
Om kongen over skaperverket.
Da løftet Gud sitt ansikt i rommet.
ET STED
Noen venter et sted
At noen skal komme og redde verden.
De venter på dagen og timen
Og ser etter lyset,
Og åpner sitt hjerte i angst.
De er tydelige, og venter i spenning
På denne dagen med sirener
Og hvite engler.
De ser etter en morgenstjerne,
En ny dag.
Noen venter i stillhet, og puster rolig.
De vet at dagen vil komme
Og vekke hele verden.
Solen vil skinne,
Og lyset vil legge seg som en kappe
Over hele jorden.
Noen ser blomster i ørkenlandet,
Og alle vil snakke ett språk.
Folk går i hvite kapper
Og hilser hverandre med kyss.
Lyset vil aldri mer bli slukket.
Alle som lever er søsken.
De ser fargene i landskapet som venner,
Og gleder seg over hverandre
Som har funnet frem til kilden
Som aldri tørker ut.
VIND
Se, vinden er tilbake med natten
Som fuglene gjemte seg for.
Men snart danser lyset i fjellet,
Og tretoppene smiler i vinden
Som legger seg ved morgengry
Bak himmelvarden.
SPOR
Du finner spor
Og går etter et spor.
Dine omgivelser er fylt av spor.
Forsiktig ser du i speilet etter spor.
Kanskje du kjenner noen i slekten
Med de samme trekk.
Øyner og nese forteller mye.
Og munnen er et spor vi legger merke til.
På veien til de grønne klippefjell
Lyser solen i et spor.
Hvem kan si noe sikkert om opphavet,
Om begynnelsen,
Og alt som hører til i puslespillet
Til det fullkomne bildet?
Hvem bærer et spor i sitt hjerte
Og ikke kjenner Gud?
SIKKERT
Hvem kan si noe sikkert om fuglene?
Hvem omringer månen,
Og gir stjernene plass på himmelhvelvet?
Hvem roper i skyene, og venter til vi kommer?
Jeg er svekket, og er sikkert ingen god ambassadør,
Men prøver å se bølgene i landskapet,
I menneskehavet, og i mitt eget liv.
Bare den opphøyede kan se alt.
Den vise har sikkert rett i sannheten.
Øyeblikket er en sannhet vi kan ta for gitt,
Men tiden er et tøyelig begrep.
Og hvem styrer denne butikken?
Det er sikkert en mening med ordet?
Jeg tror på under.
Jeg tror på en ny tid.
HVIL I FRED
Tiden går.
Hvem kan holde meg tilbake?
Trettheten bor i kroppen,
Og mine bevegelser er svake
Når natten kommer.
Den store hvilen fester grepet.
Solen senker seg i havet.
For lenge siden hørtes rop
Fra bølgene.
I dag stråler solen i vakker bris
Før frosten farger lauvet.
Og noen lengter hjem.
De beveger seg sakte under et teppe
Av døvstumme blikk.
Hvil i fred.
Hvem kan holde engelen tilbake
Når tiden banker på?
Huset er rengjort til avskjed,
Og gjestene ser lyset
På veien til Emmaus.
MANGFOLD
Verden er mangfoldig.
Ordet er uutgrunnelig.
Visdommen er høyere enn stjerner.
Skapningen fryder seg i lyset.
Guds fantasi overgår alle mennesker.
Vi er kjærtegn fra en som elsker oss.
Vi er et orkester i menneskemylderet
Som søker en dirigent.
| Landskap med furu-ill. |
MEDITASJON Poesi 2004 – Ark6 * Sigve Lauvaas
| Nordlys-ill. |
ORD
Ord er mer enn penger.
Vitenskapen har raffinerte ord
I sin språkkrets.
Men visdommen og sannhetens ordforråd
Speiler skapelsen og veien.
Poesien er en form, et redskap
Til å formidle ordene.
Her finner vi balanse og stillhet,
Mystikk og klarhet.
Å lovprise ordet, er å lovprise lyset
Som kilden til alt liv.
Ordene gir trygghet og makt.
De bekrefter historien om barnet
Som kom for å frelse verden.
HØST
Solen brenner i trærne
Og kler trærne fra vår til høst.
Solen legger sitt teppe over skaperverket
Og gyller hvert strå
Til tiden er inne, og solen drar teppe sitt tilbake.
Trærne fryser i greinene,
Og lauvet blir rødt og gult,
Og tusen andre nyanser.
Høsten legger farge på naturen,
Og pakker den inn til neste vår.
Mens stjernene fløyter, sover vi og drømmer
Til den store gullmedalje.
Livet skal komme tilbake, lauv skal sprette
Og markene grønnes.
Høsten er vakker som horisonten.
Den gir seg selv for at vi skal få alt.
DRUER
Se druer, rotsystemet,
Observere hagens blomstrende trær.
Undring, ærefrykt og undring.
Skaperverket overgår alt.
Kronen på verket lyser.
Den første bokstav taler.
Nytteplanter, druer, aprikos,
Dadler og fiken.
Hvem spør etter brød
Når trærne slutter å vokse?
Ødelegg ikke frisyren, miljøet.
Jeg vil gå langs kornåkrene og puste
Fremtid og håp.
La årstidene føre oss nærmere
Drueplantasjen, naturen
Som driver sin egen butikk.
Vi er etterkommere.
Se århundrer i utvikling.
Men fjellene er de samme, og solen
Modner frukten
Så alle folk kan leve.
PREG
Vi preger og blir preget.
Vi elsker og blir elsket.
Vi vet at fravær fører til glemsel.
La oss derfor ikke være borte fra hverandre,
Så luften blir kjølig.
Jorden er stor nok for alle.
Vi tilhører ikke ensomhet, men fellesskapet.
Vi beveger oss, og setter dype spor.
Vi lever og lyser veien til verdens ende.
Vi preger våre omgivelser, som stjernene,
Til tiden klippes bort.
MITT HJERTE ROPER
Mitt hjerte roper
Hvem kan si meg veien,
Hvem kan fly over alle hav?
Hvem gir ordene makt,
Og hvem regjerer i verden?
Hvem er min venn i dag?
Mitt hjerte roper mens bølgene slår.
Begynnelsen demrer.
Jeg ser min bane.
Livet er en urolig reise.
Snart forvinner vi fra scenen,
Og mørket dekker vårt ansikt.
Jeg er hjemløs, og roper
Etter et ensomt sted, et høyt fjell
Hvor jeg kan trekke inn mine årer.
Jeg ser en ring av kjærtegn.
Du roper navnet mitt,
Og veien lyser.
VANDRING
I livet vandrer jeg fra fjelltopp til fjelltopp
Og setter spor, som alle andre.
Jeg vandrer med tårer i et språkgitter
Av mennesker som ler og gråter.
En vandring er en historie med kart
Som gjenspeiler dag for dag i en livsreise.
Jeg er en i folkehopen som er på vei
Til en ny tilværelse.
Mitt hjerte roper etter fred på vandringen.
Og målet lyser over alle fjell.
Her er jeg bare en gjest.
Men snart får jeg vinger, og kan fly.
SENTRUM
Sentrum i mitt liv
Er mitt ansikt, mitt hjerte, mine hender.
Ordet er sentrum. Jeg snakker, tenker, smiler.
Det fødes nye sanger i mitt hjerte.
Min sjel synger om natten.
Jeg snakker med Gud.
Sentrum i poesien, i mitt liv,
Er et våkent sinn.
Et legeme som kjenner, føler og smaker.
Når døden kommer, hva er igjen?
Hva er drømmen i livet
Når sentrum blir til en øy i havet, et fjell?
Se, fikentreet blomstrer, og ordene blir honning.
Da er visdommen gull,
Og mitt øye kan skue Jerusalem.
KJÆRLIGHET
Fremfor alt er kjærligheten
I et rent hjerte.
Da har vi et blikk som kan se
Gjennom stengte dører.
Jeg vil se ditt ansikt uten angst,
Og ditt hjerte uten sår.
Du er en rose i hagen, en blomst i vinden
Som åpenbarer ditt hjerte.
Alle dine bevegelser er en offergave.
Du gir deg selv for dine søsken, venner, naboer.
Ditt folk hyller deg med dyre gaver.
Du er et lys i slekten, en juvel i ødemarken.
| En åpen bok-ill. |
MEDITASJON Poesi 2004 – Ark5 * Sigve Lauvaas
| Negev-ill. |
LIVET
De døde står opp.
Kraften til å løfte følger våre barn.
Lyset lever med dem
Som bygger bolig i lyset.
De døde ser en ny vår.
Landskapet lyser inn i vår verden.
Det skal komme en tid.
Frukten er moden,
Og alle skal få spise seg mette.
DE HELLIGE
Noen påkaller de hellige
Og glemmer å påkalle navnet.
De hellige fra fortiden hviler i fred.
De som ser lyset, og tar imot lyset,
Får evig liv.
Kan du drikke av kilden,
Får du kraft til å leve.
Langs veien brøler ulvene,
Men brødre og søstre følger de hellige,
Så ingen blir tilbake.
ORD
Når ordene vokser inn i røttene,
Blir røttene til ord
Som lyser i greinene.
Når ordene lyser, kommer menneskene
Og speiler seg i lyset.
Da blir menneskene til lysbærere,
For de har ordene i sine hjerter.
Ord som vokser og får næring
Blir til nye ord, som lyser og skaper liv
Til en ny vår.
VEIER
I den store verden
Er mange veier, mange fjell og vidder.
La oss begynne å gå, bane vei
I det ukjente.
Der er mange stjernetegn på veien
Til Emmaus, Rio eller Paris.
Vi må flykte for stormen,
Være beredt før trengselen.
Vi må ha mot til å se, være våkne
Når natten kommer.
Bare navnet kan vugge oss i søvn
På veien til det ukjente.
STILLE
Stille legger vi fra land,
Stille går vi over fjellet.
Det er du og jeg, det er alle barn.
Stille går et tog den lange veien
For å møte lyset.
Som stjernene er strødd på himmelen,
Er menneskene strødd over jorden.
Noen steder lyser det
Fra titusen stjerner, en million,
Eller bare noen få – ørsmå stjerner.
Det er vi som har et ansikt som er født
For å tjene, for å lyse.
Som Betlehemstjernen skal vi peke
På verdens håp.
Dette er livet vårt i et bilde.
Lyset skal vokse, vi skal avta.
FRØET
Hvetekornet dør,
Mens åkeren vokser
Frøet blir til en skog,
Mens kimen blir mold.
Vi blir unnfanget, og får liv
Med tusen muligheter.
Skulle vi skrevet om alt fra begynnelsen,
Ville verden bli overfylt av ord.
Alt som kan skrives om frøet
Får plass i en liten bok.
Men skapelsen er større enn alt
Og setter sitt preg på hvert menneske.
SULTEN
En gang opplevde jeg sult.
Jeg gikk uten å spise i flere dager.
Da kjente jeg ingen sult mer,
Men ble mer og mer utmattet
Og måtte legge meg under et tre.
Fuglene sang for meg.
Hele himmelen sang om honning
Og modne kornåkrer.
Jeg hadde en tro, en mening med livet.
Jeg lyttet til regnet og vinden
Og reiste meg fra støvet.
Snart er jeg på vei over Polhavet,
Og skal utforske isfjellet
Med mikroskop.
Ordet er det daglige brød –
Som gir liv til alle som tar imot
Av et rent hjerte.
MEDITASJON
Vi tenker ord med dypt innhold.
Livet, døden, vår, høst, sommer, vinter.
Dette er ord vi aldri blir ferdig med.
La oss tenke: Begynnelsen, slutten,
Fortid, nåtid og fremtid.
Hvilke ord har den høyeste verdi?
Natten og dagen gir oss bilder å vandre i,
Som på en landevei.
Vi vandrer som barn i livet.
Vi reiser på et nattog,
Og klarer ikke se målet.
På sjøen holder vi i ripa.
Vi skal klare oss.
Vi gir aldri opp.
DAGENE
Dagene er smykket med drømmer.
Folk reiser i kø til butikken,
Ser på tv, og faller til ro
Under stjerner.
Dagen vekker oss til gode gjerninger.
Vi har reist fra søvnen
Og blir tatt imot av sollyset.
Dagen er en stor scene
Hvor vi kan se hverandre, og møte venner.
Dagen er en brikke i tidens gåtehav.
En verdensvev bretter seg ut.
Dagen er en holdeplass mellom himmel og jord.
Her kan vi forberede morgendagen
Og skru huset sammen.
Vi ønsker å være til stede i dagen, i verkstedet,
Der alle verdens språk vever trådene
Til tidens konsert bak forhenget.
LIVET
Hemmeligheten ved livet er
Våre gjerninger.
Død og liv er ikke verdt å snakke om,
Når vi har ordet.
Faderen gjenskaper verden uavlatelig,
Og vi blir gjenskapt i tilværelsen.
Og dette er vår lodd, vårt privilegium,
At vi må underkaste oss den ene,
Den høyeste makt.
Skaperen tar liv, og gir liv.
Vå må arbeide så lenge det er tid.
Vårens glans gjenspeiler evigheten.
Sannheten er vår kraft og vår visdom.
Og tegnet på kjærligheten er
At vi kjenner ordet.
POESI
Mennesket har mer bruk for poesi
Enn brød.
Når ordet er kilden til vår poesi,
Kan vi leve på den.
Tiden som får rom i kroppen,
Tar oss med fra dag til dag.
Barnet bærer livet i sitt hjerte.
Ordet er poesiens ledestjerne.
Barnet griper dette lyset
Og vokser i skjønnhet og styrke.
Lyset er et språk vi lærer fra fødselen.
Den som har ordet,
Lever i språkets stemme til en ny vår.
| Fyrlys-ill. |
MEDITASJON Poesi 2004 – Ark4 * Sigve Lauvaas
| A.Haisler-ill. |
FINT FOLK
Åpne døra til finstua,
Og se hvor fint folk satt før.
Vær gjest i ditt eget liv
Og kjenn – om du er velkommen.
Samle tid i små esker
Og del ut til fattige og rike.
Alle har bruk for mer tid
Og mer vann
Til jordomseilingen.
LYS
Solen bøyer seg ned til oss.
Den strekker sin lange hals i lange baner
Til den når oss med sine kyss.
Den holder oss i sine vinger
Og drysser gull i håret.
Den pleier jorden, og holder barnet varmt,
Så ingen går til grunne.
Lyset gir oss et ansikt,
Så vi kan speile hverandre på veien
Og strekke oss som levende stjerner,
Synlige for hele verden.
DET INNERSTE
Vårt innerste er berørt
Av jordens veldige vinder.
Vårt hjerte visner mot høsten,
Men lyser mot sol og vår
Som til en ny katedral.
Når dagene blir korte,
Kan vi tenke bak fire vegger
På utsikten fra fjellet.
Når vi lever i utlendighet,
Ser vi flagget som en varde
Vi kan klamre oss til.
Maleren finner motiver
Over alle grenser.
Og barndommens rike stråler
Som en himmelsol i oss
Til vi ser alt tydelig.
LAUV
La oss synge – for våren er kommet.
Tulipanene lyser
Og vakre drømmer blir virkelighet.
Grønnsaker og frukt lyser,
Og kornåkrene lyser over hele landet
Og skaper optimisme.
Vi trenger en sommer og en høst
Som skaper det bonden sådde.
Vi trenger å våkne fra vinterdvale.
La oss synge – for livet, for barnet
Som kom til vår jord, og gav oss alt,
Så vi kunne vokse og lyse.
SE
Se deg ikke tilbake.
Frosten i verden tar liv,
Men dine hender skal verne om livet.
Den som brenner for himmelen,
Tar del i innhøstingen
Og ser lyset bak alle fjell.
Vær ikke taus i nødens time.
Den som skaper liv, hjelper de fattige
Og verkbrudne fra undergang.
Se, skyene fylles av regn,
Og regnet kommer. Vinden vekker oss,
Men ingen vet hvor den kommer fra.
Intet blir til av seg selv.
Men formene i skaperverket endres
Av mennesker – og av tidens tann.
NØKLER
Vi har fått nøkkel til himmelen.
Vi har et rom der – som er ferdig.
Vi kan bruke nøkkelen på veien
For å åpne lysets port.
Stjernene lyser gjennom oss.
Våre nøkler er bundet sammen med vårt liv.
På grunn av nøklene
Er vi blitt en del av lyskilden.
Vårt testamente – er også en nøkkel
Til de som kommer etter oss.
Når de tar opp skatten de har arvet,
Ser de lyset, og følger lyset.
GÅ
Gå inn til deg selv.
Der vil du se og høre
En pulserende verden,
Og en elv som renner forbi.
Tiden puster i våre liv
Som lyser langs veien, og i skogen.
Og snart lyser også vi
Som fakkelbærere, som stjerner
I en grenseløs verden.
Gå bak alle fjell
Og se deg selv i døren.
Snart ser du syner. Og i drømmen
Ser du en sky av engler.
LYS I MØRKE
En natt er forbi.
Oppgavene venter.
Et oldebarn kan ikke klare alt.
Selv den som arver en formue,
Klarer ingenting alene
Klagemuren er en vegg av stein
Med bønner og lovsang.
Når mørket kommer lyser muren
Som et barn i en fortvilet verden.
Håpet er større enn mismot og hat.
Troen gir løfter i en såret verden.
Kjærligheten overvinner døden
Som truer alt liv.
Så, la oss ta imot dagen.
La oss elske hverandre
Over alle grenser.
| G.B. Høst på Holmen-ill. |
MEDITASJON Poesi 2004 – Ark3 * Sigve Lauvaas
| Lita-ill. |
MELLOM LINJENE
Det mest verdifulle står mellom linjene.
Ordene er bare det som viser på overflaten.
Som isfjell stormer ordene inn i vår verden
Og gjør oss små.
Et menneskebarn frakter ordene med seg
Som store skip.
Har du en kurs for din vei,
Så er ordene også på denne veien.
Mellom linjene er luftrom til store søyler.
Når ordene fyller vårt hjerte,
Har vi kanskje fått med noe av luftrommet.
Da kan vi se langt.
SAMTALE
Velg samtale,
Snekre ordene sammen
Så døve hører, og blinde kan se.
En samtale som overgår stormen,
Har en lys fremtid.
Hver dag fødes nye samtaler
Under stjernene.
Menneskene er et nettverk av samtaler
Som binder himmel og jord sammen.
La oss gjenerobre hjemlandet,
Barndommens rike.
La fjellovergangen føre til nye mål,
Der vi kan være venner.
Språket tar oss med.
Vi skal ikke ligge i grøftekanten,
Men ta vare på hverandre,
Og aldri nekte vårt opphav.
NÆRHET
Kom nærmere
Med dine velpleide lepper,
Og tal – så ansikt og hjerte blir synlig.
Kom til min arena i kveld,
Og applauder scenekunstneren,
Som vet å fortelle om livets under.
Nærhet er å ha tillit.
Det dufter av den som er i rommet.
Taushet har tusen ord som gløder
Og forteller fra vårt innerste hjerte.
RUSTNING
Visdommen er en rustning..
Visdommen lyser, og har ringvirkninger
Til hele nabolaget.
Som kjærligheten, er visdommen en kraft
Som følger den som tror.
I håpet lever vi, og venter på forvandlingen.
Ordene er en rustning for livet.
Ingen trenger å gå i mørket, som kjenner lyset.
Når høsten kommer blir alle kledd
Som kornaks på åkeren.
Sannheten er en rustning for alle mennesker,
Et helbredende lys på veien
Til verdens ende, perleporten.
VANDRING
Mesteren sier, vandring er livet.
Vandring kaster lys over dagen.
I dypsnø må vi fokusere på målet.
Blomster og trær vandrer i tiden.
Alt liv vandrer i tiden.
Vi samtaler om vandringen,
Og finner hverandre på veien.
Svar på alle spørsmål ligger i tiden.
Den som blir født har vunnet
I det store lotteriet.
DAGEN
Hvor gikk dagen,
Hvor kommer den fra.
Fargeglade mennesker møter solen
Bak språkgitter og fargegitter.
Vi har et hjerte som ser.
Dagen er ikke blind,
Den kommer til oss med sine vinger
Og åpner alle stengte dører.
Bli hos meg, sier dagen,
Og ruller ut sine soltepper.
Dagen øser over oss lys og varme,
Så vi kan se og kjenne hjemveien.
Alt skjer i dagen, som tynger
Og legger seg som et skjold over verden.
Vi bøyer oss frem, og er midt i rommet.
Dagen pleier oss, og flyr med vinden.
TENK
Tenk stort.
Hva er skapelsen uten ordet?
Hva er menneskene uten språk,
Uten lys og varme?
Tenk et mønster av tråder
Vevd sammen til et mønster
For vår tid.
Vi vokser i landskapet,
Som trær og lyng.
Vi åpner våre øyne for solen,
Som gir oss sin melk.
Det er stort å være til.
Jeg er i rommet ved morgengry
Og åpner alle vinduer
Til en solrik dag.
Tenk å gå videre,
Tvers gjennom tidens bølger
Til en blomstrende åker
Av hvete og mais.
Tenk hvilken makt
Som er gjemt i ordet og lyset.
Her bor vi, og skjelver
For tidens stemme i rommet.
PAKKE
Vi må ikke pakke oss bort,
Men være sosiale og gi av oss selv,
Vise nærhet.
Pakk ikke dagene bort, men lev i historien
Som i en levende bok.
La språket åpne våre øyne for bilder
Som lyser kjærlighet.
Pakk ut ditt hjerte for de fremmede,
Så de kan se lyset –
Og bli som en av oss.
| R.Larssen-ill. |
MEDITASJON Poesi 2004 – Ark2 * Sigve Lauvaas
| Foto-ill. |
MEDITERE
Meditere over de etterlatte,
Eller de som har gått foran.
Se kveldshimmelen,
Meditere over livet.
Holde hendene ut
Og samle krefter fra urfjellet
Som taler i naturen.
Kjenne energi fra solen
Som stiger, og svinger seg
Over hele verden.
Vi er en nerve i alt det skapte,
Har identitet,
Og er unike i skaperverket.
Han har tegnet vårt liv
I sin hånd.
TEGNE
Hvem tegnet sitt navn i våre hender,
Og hvem sendte oss ut som brev?
Hvem kjente oss før vi ble født,
Og hvem går på vannet?
Hva er budskapet,
Og hvem er midt i strømmen
Når jeg seiler for full musikk?
I lyset tegner vi vårt eget bilde.
I livet blir vi preget av andre sine liv.
Vårt hjerte speiler ordet.
Jeg tenker på Israel og veien hjem.
Han tegnet vårt bilde i sitt bilde,
Så han kunne kjenne oss.
Selv om vi vet navnet på kunstneren,
Vil mange ikke vedkjenne
At vi er Abrahams barn.
JULESANG
Nå er det julekvelden
Og folket har falt til ro.
Familie og venner er sammen
Og feirer det lille barnet
Som kom til vår jord.
Det lyser fra hus og hytter,
Og kvelden er mørk og lang.
Englene synger i kor om fred,
Og ønsker at vi må kjenne Gud
Som gav oss livet.
De så ham i Galilea,
Vi ser ham som lys i mørke,
Som vekker døde opp.
Hans navn skal evig regjere
Og åpne himlens port.
La julekvelden bli vakker,
Vis kjærlighet til din bror.
Tilgi, og lev for andre
Som trenger din hånd, ditt håp.
Nå er det tid til å synge og be
For friheten, for landet
Som kjenner stormklokkene
Og vet hvor bølgene slår.
VI MØTES
Vi møtes, og går hver for oss
Et langt liv.
Vi møtes på stranden.
Vi møtes på en kirkegård.
Vi har orkideer i vinduskarmen
Og har god utsikt til havet.
Vi ror hver for oss
På åpen sjø.
Slekt etter slekt ser jorden
Som et venterom.
Menneskene bøyer seg
For tidens tann.
Vi er ikke mange, men vi elsker
Veien til Jerusalem.
Vi elsker harpespill,
Og vokser i ordet.
LÆR
Lær meg din kjærlighet,
Ditt sinnelag.
Gi meg litt av din styrke,
– Og hold av meg,
På tross av mine feilsteg.
Gi meg din visdom,
Så jeg kan leve.
DAGEN
Denne dagen,
Den endeløse dagen.
Over Jerusalem er en sky av engler.
Blåhvite fjell lyser.
Dagen synger i skogen.
Langs alle veier høres stemmer.
Jeg ser engler i Jakobsstigen.
På høyden ser jeg tusen år
I fremmed land.
Og en splittet folkemasse roper,
Gjør døren høy.
LYTT
Vi trenger å lytte.
Vi er ikke alene i verden.
Vi lever i en ufattelig verden,
Og har en evig glede i ordet.
Vi lytter til fjell og stjerner,
Og ser en åpen grav.
Den som elsker navnet,
Har en venn i livet.
Støvet lytter til fottrinn.
Og rike og fattige hører og ser
Når tiden er nær.
Vi skal kjenne den levende
Blant de døde.
Han kommer igjen en dag.
| K.H. Naturbilde-ill. |