 |
| M.Skjelbred-Ill |
33.
KRISE
All vandring går gjennom kriser.
Det som var fruktbar jord, blir ørken.
Menneskenes tale blir til fremmede ord.
Ånden er i dvale, og vi kjenner ingen
Som kan åpne boken i det hellige rommet.
Vi er utarmede sjeler på vandring
Mot et ukjent mål.
Utferden fra Egypt er en reise alle må ta,
Og alle må vende tilbake til Det lovede landet.
Ikke bare prestene skal forkynne, men alle,
For vi er alle utvalgt til å se
Det nye Jerusalem.
Den som bærer ånden i seg, skal vokse
Og så korn i tusen fold. Den som ingenting har,
Han skal få – så hjertet renner over,
Men den som kaster det brødet Herren gir,
Vil dø i stormen. Bare de hellige skal arve
Himmelen, og jordens skatter.
NY AVDELING
Det kribler i magen opp trappene.
Holder meg i rekkverket,
Tar heisen ned.
Det var flott utsikt. Månen lyste,
Og en dame leste dikt
Med blomster til de gamle.
Der satt hun, skaperen til ordene
Som ble formulert for en ny avdeling
Sinnslidende beboere, som elsker fred.
De sitter i hver sin stol og tier, magre,
Og heldige som ikke er utsatt for noe.
De er bare mer lutet enn før, og skjelver
Med bønn om litt smil og en varm hånd.
Det grønne inngangspartiet og verandaen,
Er en vakker gave.
De skulle ha noe å se på gjennom vinduet
Når regnet fosset ned.
Kanskje ville noen forstå at menneskene
Prøver å være engler.
Det hender noen kommer for å snakke.
I dag sang presten, og frokosten var ekstra god,
Med egg og ansjos.
De skulle sette seg i stolene og vente
Til kvelden, til suppegrøt fra i går.
Men snart kommer sola inn vinduet.
Den blir borte bak fjellene i oktober,
Og de høye bygningene skygger til april.
Lyset fra en levende sol skaper nytt håp,
Og beboerne kan danse med hvem de vil
Til rosignalet går, – og det er leggetid.
34.
HJERTER
Hvert menneske har visdom i hjertet,
Åpenbart i lyset.
Hjertets visdom er usynlig, men virksom
Når en gir den makt.
Denne visdommen kan helbrede mennesker
Og føre folk til fred.
Hjertets visdom er evig, som sjelen
Som er døpt i levende vann.
Denne visdommen må aldri forgå,
Men hjelpe mennesker til å se klart.
Hvert menneske er et tårn mot himmelen,
En varde på veien vi alle må utforske.
Visdommen er som ordet, født i lys,
En søyle mot stjerner.
Hva er et menneske uten visdom? –
Ingen blomster på kistelokket, ingen fremtid.
Alene som flyktning, uten mål.
En uttørret brønn. Ørkenlandskap. Ensomhet.
FJELL
Av og til møter jeg høye fjell
Og alt føles uoverstigelig, som en endeløs slette.
Jeg sitter til bords med profeter og høvdinger,
Og får ikke frem et ord, for jeg er støv.
Fornedrelsen fra generasjon til generasjon,
At vi ikke er noe, gir svar. Vi kan vente bedre tider,
Kjenne på været, og holde ut.
Hvor langt må vi gå før lykken fører oss over grensen?
Passet kan være farlig. Røvere står klar.
Jeg klamrer meg til de gamle stier, og puster.
Ånden gir meg kraft til å leve.
35.
ORD
Er ordene så betydningsfulle?
Må vi grave dem ned,
Legge lokk på, så ingen kan røre dem,
Uten de hellige engler.
Vi hører ord i natten, og vet
At det er ånden som roper. Vi hører stemmer:
Gi akt på ordene. De kan frelse verden.
Å ha de rette ordene, er nåde. Vi kan søke,
Uten å finne. Men i stille stunder
Kan vi oppnå å se ordenes hemmelighet.
Et himmelsk lys overskygger oss.
Senere kan vi legge ordene i gullkister
Til oppstandelsen, den siste dag.
Ordene vil ikke miste sin glans,
Og kan komme inn i oss og lede oss.
Som skriften er åndelig veileder,
Kan menneskene søke åndelig kraft i ordene,
Tale i tunger og helbrede.
I Ordet har vi all makt i himmel og på jord,
Og ingen vei er for lang, ingen fjell for bratt
For at vi kan møte engler i rommet.
TRE
Kunne jeg være et tre, stå i en åsrygg med utsikt,
Kjenne vinden og danse med,
Suge kraft fra jorden og høre fuglesang.
Kunne jeg være en naken stamme som kunne bære
En staselig krone, skrive med greinene
I stjernegitter – til langt på natt,
Lytte etter de kjære venninner og barn
Og folk med grått hår og skjegg,
Og forelskede par, mennesker i gull
Til den siste nattverd, –
Da var jeg et tuntre i hagen din
Og dekksgutt på Noas ark.
36.
TENK
Tenk å være avmakt i verden,
Aldri kunne løfte et ord
Gjennom verdens gitter.
Tenk å være såret av sorg og bitterhet,
Uten kjærlighet og varme hender.
Tenk å være hjelpeløs som et spebarn
Født i de selvgode sitt nærvær.
Tenk på gruven, undergangen
Som fører stadig dypere ned,
Der ingen er hjemme.
Å drukne i sin egen hengemyr
Fører til søvnløse netter.
Uroen holder oss over vannet,
Og vi er i kronisk nød til våren kommer
Og nye krefter gir grobunn for tro
Til et nytt liv.
RART
Rart å ikke kjenne naturen
Vi selv er en del av.
Rart å ikke kjenne sin egen sjel,
Som en bærer i hjertet.
Vi er mennesker på en rar klode.
Ingenting er som før oss.
Vi har forandret skapelsen.
Vi har fått lov til å velge.
Alt vi gjør lyser ringer i vannet,
Fører menneskene til nye horisonter.
Bare lyset har krefter til å åpenbare det skjulte.
Vi kan leve og dø i vår egen kropp,
Men våre gjerninger har stor virkning,
Og menneskene høster av hverandre
Til tiden rulles inn.