 |
| M.Skjelbred-Ill. |
29.
ØYNER
Med andre øyne må jeg forsvare
Mine egne ord til brød
For dem som sier ingenting.
Men alt er mulig for de som tror
På kjærlighet og nåde.
Jeg vet det er langt imellom oss,
Og toget stopper ikke nå.
Det er trist å være alene
I en materialistisk verden
Hvor ordene nestene ikke får luft.
Mine øyne ser, og jeg ser langt.
Jeg vil så gjerne forsvare de vergeløse
Til sin rett,
Jeg vil se dem i øynene og be
Om tilgivelse og fred
For verdens synder.
INGEN
Nesten ingen av oss har hørt
Når nåletrærne fryser.
Vi kjenner bare våre egne nåler
Som stikker i rommet.
Det er trist, men vi treffer oss selv,
Og må knele.
Det er ingen som vet hva som er bak
Speilet som gir oss et bilde,
Som kranser oss med kjærlighet
Og regner oss som sine barn,
Enda vi er sorte får.
Vi er blinde for åndens krefter
Og kjenner ingen vi kan rope til,
For vi er fremmede
Og ingen kan språket.
30.
NAKEN
Ren og kledd kan vi håpe å være
Når stormklokkene slår.
Der finnes et liv som overlever døden,
Og den blinde får se.
Men dagen og timen kjenner ingen.
Vi kan bare håpe og be.
Vi aner en gåte om det levende vann:
At lamme går, syke blir friske.
Og rommet blir opplyst i natten
Av en som sier: Jeg er din venn.
Du skal seile på åpen sjø, –
Men jeg vil løfte deg i mine armer
Og bære deg til grønne enger.
Vi kan jamre over kalde dager,
Men vårt løp er ikke ferdig før høsten.
Og vi skal ikke se oss tilbake,
Men bo i Visdommens hus
Til teppet faller, –
Og vi er omstrålet av lys.
ORD
Ordenes høye himmel kan bli kald og grå.
Gi meg et ord som har kraft til å tine vinterkulden,
Så jeg kan varme mitt hjerte.
Ordene får oss til å vokse, ordene blir hellige.
Vi ser mer og mer i lyset.
Dette lyset skjuler ordets gåte for de vise,
Men blir åpenbart for de enfoldige til evig liv.
Syng ordet frem i gatene, over alle land,
Så glansen kan stige og kraften kan fylle oss
Med glede og fred.
Tal ordet på hushjørnene, og vær våkne
Så ikke ordet bli glemt.
Vær ordets tjenere, så skal dere se engler
Og en åpen dør.
31.
VÅR
I et forvandlet landskap møter jeg mitt indre,
Og dagens gåte er et mysterium.
Når spirene kommer frem or snøen, og sevjen renner,
Da møter jeg kraften som bærer verden
Og gir liv i overflod.
Hvor er du i alt dette som møter menneskene
Og fyller hvert rom med lys?
Selv fjellene blir blendet av sol når kraften stiger
Og våren basunerer med fryd og jubel det nye liv.
Våren er som et hjerte som begynner å slå,
Som den elskede kommer i døren,
Som venner som banker på, og alt blir glede,
Og fuglene bygger rede, mens knopper spretter ut.
Åpne mitt hjerte for din grensesprengende kraft,
Og legg varme i jorden så frø kan spire,
Og glem alt som tynger mot en ny oppstandelse.
Selg alt du eier, så verden kan forvandles.
Gi menneskene lys til å se veien frem
Til de evige kilder, til den evige vår.
MENNESKET
Hvert menneske har gull i lasten.
Som et skip farer det av sted i åpen sjø.
Vår tørst etter å eie gjør reisen vanskelig.
I regn og stjerneløse netter tenker vi på livets gåte,
Og seiler i villfarelse.
Sjøen blir mektige fjell, og vi tørster etter land,
Et sted å søke ly i stormen.
Vi har hellig last om bord. Alle bestemors bønner
Reiser seg som lyssøyler, og du blir reddet.
Hvert menneske skal samles som fuglene
For å veie gullet når høsten kommer.
32.
FRED
Det suser i biler. Lyder av metall
Farer forbi, som hestekrefter, som ny melodi.
Her, i dette landskapet skal vi skape fred.
Underlige tidshjul. Vi våkner og sovner.
Dager, uker og måneder, år etter år
Svinger vi oss med jordens ekko.
Hvor skal vi gå? Hvor finner vi fred?
All vår søken etter det evige, tar tid.
Vi bøyer oss og strekker oss. Signaler om hvile
Får oss til å samle nye krefter. Vi er lydhøre
Og kjenner fred i sjelen. Vårt indre
Møter Guds ansikt i Ordet.
TAL
Dører åpnes for samtale,
Veier åpnes for trafikk.
Vi møtes i hjemmet og på hjørne
Med hilsen og gode ord.
Vi lærer i livets skole
Og blir som et barn igjen.
Vi utvider grenser og speider
Mot Det nye Jerusalem.