 |
| Wenche Foss-Ill. |
34.
VIND
Vinden blåser, verden skakes.
Mektig kommer havet inn.
Røsten høres, tørst er natten.
Vinden blåser nordavind.
Gylne streif av sol og sommer
Møter oss en dag i mars.
Vinden hviler i en tønne,
Før den slippes ut i vest.
Vinden bryter øy og holme,
Båter drives imot land.
Vinden kjenner ingen ende.
Fattig trøst er håpets havn.
KART
Hvert menneske har kart over landet,
Og vet hvor veien til stabburet er.
Huset er pyntet med lys og speil.
Ute er verden. Og tidens tegn
Roper i alle vinder.
Når været er rolig, går båten i rute,
Og vi kan se hvor landet er.
I uvær og storm er vi ille ute.
Da lyser havet med digre føtter
Som kravler på land med uhyggelig glød.
Men kunnskapen øker, og kartet blir større.
Vi seiler på vinger og skraper i jern.
Vi bygger en bro mellom jord og himmel,
Og lever som konger, i dur og moll,
Til basunen høres i fjellet.
Vårt indre, vårt ytre, by og land
Møtes på Svabergodden.
Her sanker vi rekved og brenner bål.
Så tegner vi kart for vår fremtid.
Det fortelles fra slekt til slekt st valget er gitt.
Vi kan ikke leve uten ord, uten ånd,
Og navnet som velsigner livet.
35.
SIST
Gravene dekkes av lauv,
Bølgene slår.
Jeg hiver etter pusten
Og er på vei hjem.
På innsiden har jeg en lengsel
Å få vite mer om livet.
Mens vinden jager landet
Faller de siste epler ned.
Jeg følger en gnist i vinden.
Det brenner i skog og hytter.
Til sist er jeg alene
Og hviler på en stein.
Stjerner går i bane
Og følger våre spor i verden.
Livet er en reise vi må velge
Til snoren klippes av.
SNUBLE
Jeg kan snuble og falle,
Og jeg kan reise meg opp.
I søvnen har jeg drømmer
Om stort og smått.
Fra alle synsvinkler kan jeg se Gud.
Jeg streber etter målet,
Mens det ennå er tid.
Jeg lyser i vinden som farer forbi,
Men er ingen engel.
Min eneste måte å leve,
Er å være til.
Drikke av kildevannet,
Og slukke tørsten av ord og ild.
Jeg følger det himmelske sporet,
Og vet at det snart er slutt.
Jeg ønsker en engel ved roret
Som kjenner veien,
Og kan lede meg trygt i havn.
 |
| Vind i tre-Ill. |