 |
| Munch-Ill. |
31.
OM ORD
Jeg fornemmer ord, lukter, smaker, kjenner.
Søte ord gir vellyst, glede.
Sure ord er uten mening.
Dypt i mennesket er en brønn av ord.
Vi tåler å høre ord som lyser. De gir spor
I sjel og hjerte.
Jeg hører ord på veien, i fjellet.
Jeg luker ugress med bare hender,
Og lukter ord i mold og mark, i skog og lyng.
Og du er min venn, som ordet skapte.
Du er visdommen i verden. Hele universet jubler.
Ordet lever. Kjærligheten åpner dører.
Håpet, troen gir oss svar.
Hvem er vi? – Nådens barn.
BARN
Jeg er dette barnet
Som moren har på fanget.
Jeg kjenner nærvær,
Jeg kjenner nærvær,
Og føler hendene som modellerer
Og skaper levende fugler.
Jeg flyr som et barn,
Og dukker opp som en mann.
Jeg oppdager verden rundt meg,
Og andre mennesker,
Utenfor sirkelen.
Jeg er et barn som reiser,
Og blir ikke trett etter hundre mil.
Jeg må videre med hele meg,
Som en fullkommen gave.
Jeg plukker roser på veien.
Mitt hjerte skjønner at livet er kort,
At hver dag er et under.
Jeg tenker på fugler som flyr
Og bygger rede. Her er så mye,
Sier barnet. Jeg må velge.
32.
GLEMME
Havet glemmer ingen.
Bølgene kommer tilbake.
Selv om natten rir stormen av,
Er vi ikke glemt.
En kirkegård kan glemme dag og tid,
Men aldri sitt diende barn.
Hvert menneske er skrevet med navn
Og lyser i minnebøker.
Glemmer vi Frelseren, er vi fortapt.
Men han glemmer aldri oss.
Ordet som bærer universet gir liv og håp
I nåden for den vi er.
KLOKKER
Det hender ofte at klokker
Forteller noe uventet.
Det har hendt at klokker dør,
At skip går under.
På vandringen hører vi klokker
Som sus i trær.
Klokkelyng gir et tidløst rop i skogen:
Scenene er åpen for alle.
Tiden reiser som lynet,
Med nye drypp. Det gir nærvær,
Og tjener oss til liv.
Slekten hører klokker i vinternatten.
Det er en engel som går fra dør til dør
Med budskap om fred på jord.
ROM
Ensomt sitter Maria, men aldri alene.
Alle har en lengsel å møte Gud
Og kjenner nærvær av hellige engler.
Jeg er i rommet og bli løftet av lyset.
Det er min nye fødsel jeg lever nå.
33.
DØD
Uten smil og uten smerte,
Uten ånd og uten hjerte
I et kullsvart rom, en ørken,
Høres ingen søt musikk.
Døden tør å være synlig.
Død er trussel, ingen bolig,
En befrielse fra livet
Til en reise under jorden.
Bare fødsel kan gi styrke,
Bare lys kan vekke livet.
I en dag som vi er rede
Roper engelen opp navnet.
REISE
Vi ferdes fritt mellom himmel og jord.
Og reisen er tiden vi lever.
Rommet er synlig for alle som tror.
Skjønnheten ser vi i lyset.
Som fjellet forvitrer, forvitrer vår kropp.
Vi dømmes til nåde, forvandling.
Så heiser vi flagg på den høyeste topp,
Og forkynner den hellige handling.
Sant eller ikke, vår tro gir oss håp.
Vi strekker oss ut mot en stjerne.
Den peker på navnet, den evige dåp.
Vi møtes i paradislandet.
SMIL
Uten smil kan ingen leve.
Blind og blodig er vår vei
Helt til navlestrengen klippes
Og vårt smil kan vise seg.
Smil, min kjære, smil i natten.
Alle dager føder smil.
Vi er født til smil og latter,
Gleden av å være til.
 |
| Berglandfoto-Ill. |