 |
| Kveldshimmel-Ill. |
16.
HUS
Utette hus.
Der er hull i veggene.
Vinduene står åpne.
Grensene er visket ut.
Palmene svaier bak husene.
Vinden blåser fra syd.
Menneskene reiser jorden rundt
Mens klokkene tikker og går.
Vi behøver en søyle i livet.
Noe å strekke seg etter.
Vi trenger et nettverk av hjerter,
Og hender som holder fast.
Vi trenger hus, en luftegård
Og venner rundt vårt bord.
Om huset en dag vil falle i grus,
Er vi aldri alene på jord.
VÅRT KORTE LIV
Du forferdes kanskje
Av vårt korte liv?
Men tiden er ikke slutt med oss.
En tørket daddel, en regntid,
Så er det på an igjen.
Vårt liv er uendelig, som røtter i frodig jord.
Tenk, vi er uten grenser, og horisonten er vid.
Vi lever i en mysterieverden, på grensen
Til visdommens hage.
Her skal vi fødes på ny.
Vårt korte liv er besværlig, vi tråkker i søle og sol.
Men en dag skal vi løfte vår panne og se
Fikentreet har blader, og fuglene bygger rede,
Som i gammel tid.
Da er det godt å leve.
17.
SER
Hva er det øyet ikke ser,
Og øret ikke hører?
Hva er bak alle fjell
Som ingen horisont kan skjule?
Hvor kommer lyset fra
Som bor i hjertet ditt?
Hvem skapte stjernene,
Og deg og meg?
Jeg ser en verden utenfor,
Et landskap som er frodig, grønt,
Med tusen millioner engler
Som synger fred på jord.
TIL SLUTT
Til slutt vil sjøen komme
Og skylle over land,
Og bryte hus og hytte’
Og hente oss med tvang.
Til slutt blir alt så stille,
Og ingen er igjen.
Så kimer himmel klokker
For alle som kom hjem.
Til slutt er månelyset,
Og tusen stjerner små
En dråpe imot ordet
Som lyser i det blå.
Til slutt skal vi få synge
Med engler høyt i sky
Og lyse over verden
Som skapes her på ny.
Og jord og himmel møtes
I toner fra en sjel
Som drar oss til sitt tempel,
Til Gud, Emanuel.
18.
VIRKELIGHETEN
Virkeligheten er vår nærmeste nabo.
La oss ikke ødelegge livet med søvnløse netter.
Vi bør heller rive ned porten og møte de andre
Som venner, drømme og tenke som en vis mann.
Verken krig eller sorg skal ødelegge virkeligheten.
Vi er jo i samme båt, og skal fremover
I stjernevrimmelen, fremover som en tvetydig oase
For å gi det vi får, høste og så for hverandre.
Drømmene er ikke vanvittige narrespill, men
De helbreder kroppen fra vanære, og gjør oss unge
Som forelskede par under stjerneeple,
Mens sommervinden blåser gjennom teltdøren.
Virkeligheten tar imot oss når vi kommer,
Og spiller på alle strenger fra første dag, selv
Om vi ikke hører eller ser galskapen i verdensveven,
Som stadig kommer tettere innpå oss som en skygge.
DET SOM SKJER, DET SKJER
Jeg har ingen visshet hva som skjer,
Men håper og tror. Det er mitt hjerte
Som sier hvor skoen trykker,
Og det er mitt begjær som brenner alle broer
Før det nye landet speiler i sommersol.
Lykkelig er den som kan gå ut
I den dype morgenluften, og kjenne varmen
Som siler ned over trær og fjell, til oss
Som vandrer nakne for hverandre.
Vi har et hellig ønske, men finner ikke ord.
Og lyset brenner fra blå himmel, torsken vaker
Og turistbåtene inntar fjordlandskapet.
Vi er omringet av glade turister som ser
Og oppdager vårt eventyrlige liv i nord.
Kanskje skal vi møtes en gang på terskelen
Til en annen verden, med tusen spørsmål
Om kjærlighet og overgivelse. En uendelighet
Av hellige profeter skal stå frem, og Gud.
 |
| Nordnorsk savanne-Ill. |