 |
| En 500 år gammel bok. |
7.
ORDET LEVER
Ordet lever.
Tenk at ordet lever
Nesten av seg selv.
Ordet lever i vårt indre
Og gir oss liv.
Det folder seg ut i stillhet
Og åpner tåken,
Setter nye spor.
Ordet skyter frem or mørket
Og baner vei,
Og gir oss horisonter,
Nye kyster, bekkefar og fjell.
Ordet lever som en høysang,
Som en blomst i frodig jord.
Evig gir den oss tilbake,
Alt vi tar imot.
LEVENDE
De levende her nede setter spor
Og farer frem som skyer.
Så lenge det gjelder liv
Blander vi oss med stillheten
Og stiller spørsmål om dag og tid.
Vi går under regnfulle skyer
Og ser oss til venstre og høyre,
Plukker solstråler og kirsebær
Før aftenbønn og skjelvende hender
Roper etter de levendes land.
Jeg drømmer at jeg må leve i ånd
Og være til stede blant menneskene
I stillheten etterpå,
Når klokkene ringer for siste gang
Og gullporten åpnes for alle:
Velkommen hjem!
Velkommen hjem!
8.
BEKJENNELSE
Det er vår bekjennelse:
At vi reiser
Og stifter bekjentskap over grenser.
Vi omfavner andre mennesker
Som kronblader og aks.
Vi er nysgjerrige,
Og møter gjensvar.
Det er vårt håp i livet
At ordene skal møte oss,
Og slå rot som snøklokker og lyng.
Vi reiser sammen, og prater
Om kjærlighet og vær og vind
Til vi er ved målet.
Vi forener oss i bekjennelsen
Hvem vi tilhører,
Og prøver å forstå hverandre,
Og utveksler meninger om godt og ondt
Mens toget suser forbi stasjonene
På vei til en evig vår.
ORD
Vi kan ikke fortie ordet stillhet.
Selv i taushetens time
Kan vi stave ordet i vårt hjerte,
Og vi griper om høytiden
Som et nyfødt barn.
Ord er fortid, nåtid og fremtid.
Ordene samler oss rundt bordet som brød.
Ordene rommer mer enn vi aner,
Og skaper oss til mennesker.
Gjennom generasjoner blir vi til
En levende kirke.
Ord tilhører oss,
Og er merkverdige bilder som aldri sover.
Så snart vi nevner ordet
Kommer det til oss som en fugl
Og gir oss vinger, og kraft i overflod.
 |
| En åpen bok-Ill. |