 |
| Giljajuvet.Ill. |
35.
MORGEN
Det er morgen,
Og her er min hage.
Jeg legger meg ned i graset her
Og hviler meg litt, knuser tiden
Som kommer imellom
Og stikker meg som en veps.
Det er morgen og fred, og sommersol.
Kanskje en dag ligger du her
I armkroken min.
Så er det sikkert en sang vi kan nynne.
Jeg venter på svar.
Jeg venter på neste morgen.
MELODI
Det toner en melodi
Mellom ørene mine, gjennom huset.
Det skjærer i glass, og pirrer meg litt.
Jeg sover i natt. Jeg drømmer
Om kirsebær og moreller, litt vin
Fra en gammel kjeller.
Det lukter av noe uvirkelig, søtt.
En stjerne kan spille gitar.
Jeg er fri til å vandre.
Jeg elsker å synge i fjellet.
Der hører jeg klangen av din melodi.
Den kommer igjen og igjen
Som en lokkende tone.
Jeg møter deg der en stjerneklar natt,
Og englen over oss hvisker ditt navn.
Jeg elsker å løfte tiden.
Og du er min ville fugl i kveld, min skatt
Som synger i rommet når jeg sover.
36.
SE SOL
Se, solen holder meg,
Trærne holder meg.
Luften holder meg levende nå.
Jeg puster og trøster meg selv,
Går mellom stoler og bord, mellom alt,
Og vil forandre verden.
Se meg i vinduet, i speilet.
Det lyser i skogen.
Se skyene seiler, og menneskene
Trekker seg tilbake som maur.
Og vinden kommer,
Og vinden kommer,
Og solen kommer og tørker regnet.
Se hvem du er, hvem som er på veien.
Jeg hører stemmer, og stien slutter,
Og himmelen beveger seg.
Hodet er fullt av drømmer.
En sol holder meg i hånden og favner,
Favner alle, hvert minste strå.
TRÆR
Trærne står stille, bøyer seg,
Rister, og vokser i høyden, og ut
Som en skog, et virkelig slott i fjellet
Med fuglesang.
Trærne vinker og snakker med alle,
Og vokser i hundre år,
Og taler i høyden som måne og stjerner
Og kjemper for livet – for å holde seg fast
Når stormklokkene slår.
Trærne puster som barn og takker for alt
Før de må gi seg for sagbruk og hammer.
De blir til et hus som er høyt og flott.
Det speiler sitt ansikt, og ler.
Trærne har et eget språk i verden.
37.
DET GROR
Jeg puster i glør,
Og ordene gror i asken.
Det gror i min hage.
Mitt ansikt lyser.
Det gror over hele verden i dag,
Og blomstene maler jorden.
En fargerik himmel
Med drivende skyer og sol.
En underlig verden med ord,
Og mennesker som forsker
Og undrer seg over livet.
Hvem skapte frøet til alle?
Jeg puster i ord,
Som våkner som menneskebarn.
Så blir det aften og stjerner.
Og tusen ansikter lyser.
Det begynner å spille til natt,
Og vårsolen stiger frem.
LYSET
Når lyset følger oss hele dagen
Inn i kvelden og natten,
Er vi langt nord.
Det bugner av sol og blomster,
Og mennesker lyser i alle land.
Det er hjerter som lyser.
Det er lovsang fra engler
Som lyser i blått.
Kom nærmere du som lyser,
Så jeg kan rekke min hånd.
Jeg vil så gjerne favne lyset,
Favne kjærligheten
Så livet kan vare evig.
Jeg søker etter levende lys
Fra den første morgen.
I dypet av alt gløder en lampe.
Det er vårt håp.
38.
SE
Jeg ser fjellene,
Klatrer i stjerner og trær,
Favner landskapet med øynene.
Jeg frykter ingenting i ordet.
Jeg lever i skapelsen, og trøster meg
Med frukt og bær.
Jeg ser lauvet, og blomstene våkne.
Det er utstilling i hagen.
Og på supermarkedet bugner det av alt.
Blikket fanger omgivelsene,
Snakker til levende og døde.
Tankene velter i ord på innsiden,
Og jeg kan formulere en ny sang.
Vårens budskap er liv
Som strømmer inn i hele organismen,
Og glemmer alt som er bak.
Alt er blitt nytt over natten,
Og øynene blir åpnet.
Jeg ser Gud.
TID
Tiden kommer inn i rommet.
Fra begynnelsen er tiden en venn
Som fører vår for og gir hvile.
Jeg ser barn blomstre,
Og mennesker og dyr beveger seg.
De snakker sammen på ulike plan
Og blomstrer, og visner,
Og blomstrer igjen som all naturen.
Jeg skriver om tiden som et hjul
Som ruller på himmelen.
Det er krefter i tiden som ikke kan måles.
Livets krefter er hellige.
I livets dimensjon er tiden
Vårt eget speilbilde.
39.
ELSK VISDOM
Som livet og døden,
Er visdom en gåte.
Visdommens språk er kjærlighet.
Elsk visdom, elsk det som er ekte og sant.
Elsk det som varer evig.
Det er målet for vår vandring.
Tankene vandrer fra den ene til den andre.
Menneskene haster forbi
Med tunge bører.
De bærer ikke diamanter, men sitt eget liv.
Veien strekker seg ut,
Og vi lærer visdom.
Det er vår bærebjelke.
TILHØRIGHET
Jeg hviler i ringen av andre.
Min tilhørighet er minner, og daglige syner.
Jorden kommer nær meg,
Og tiden kommer meg i møte.
Ordene møter meg hver morgen.
Og jeg drømmer om å leve.
Skapelsen er det evige åndedrett.
Jeg blir favnet av lyset,
Og takker for min tilhørighet.
Jeg takker for visdommen i ordet
Som er kilden til liv og utvikling.
Jeg fyller mitt liv med kjærlighet,
Så jeg kan leve for andre.
40.
SPØR VINDEN
Om det er tid å legge seg ned,
Eller reise opp, kan få oss til å svette.
Jeg liker å stå på valg,
Jeg liker å velge ord i butikken,
Og kjenne og smake.
Kanskje er det vinden som spør
Etter en skog å tale til?
Vinden er som en stemme
Fra det blå, ukjente landet.
Den kommer som en skygge
Og drar i oss til vi er lydige.
Vinden koker i havet og plystrer i fjellet
Til evig tid.
Og jeg kan se på, føle og kjenne
At jeg er lauvet som blir borte
Som en skydott.
I stillhetens hytte kan jeg søke lys
Mens vinden jager landskapet.
Jeg klamrer meg til det evige
Som en maur til tua si.
Og alt gjør jeg i kjærlighet til visdommen,
Og livet som tar meg med
Over land og hav.
ORD
Det er ikke mye å føye til
Når alt er sagt.
Ordene dveler ved livet
Som går nedoverbakke,
Når høydepunktet er nådd.
Ordene maler i mitt innerste
Og bretter ut filleryer
Som konelige løpere.
Jeg kan bare ta imot,
Og bøye meg i støvet.
Ordene seiler sin egen sjø.
Jeg er bare en tavle i livet.
 |
| Lars Hertervig |