 |
| M. Skjelbred |
5.
HIMMEL
Himmelen er myk.
Myrull jager med vinden
Og blir til skyer.
Regnbuen er over fjellet.
Det skal bli godt å sove nå.
Himmelen slipper lyset ned
Som stråler og glans.
Månen ser oss
Og måler alle våre veier.
Hvem er du? spør himmelen.
Hvem er den barmhjertige bror?
Hvem våger å hjelpe
Når verden skjelver?
Himmelen taler til oss natt og dag.
Vi er vergeløse, ensomme.
Vi er som lauv og strå i vinden.
Men, snart er vi engler
I det blå rommet.
STORM
Det stormer i vårt indre, noen ganger,
Og himmelens stjerner gransker oss.
Det stormer i hjerte og sinn,
Og vi begynner å snakke i søvne.
Vi hører bølgene slå mot land,
Der menneskene kryper.
Vi ber om nåde.
Det er nå det gjelder.
Tiden krymper inn i stormen
Og løfter alt levende
I en menneskesky som lyser
Og skriver vårt navn
I himmelspeilet.
FUGLENE
Fuglene våre synger. De jubler i tretoppene
Og flyr mellom oss. De strekker sin hals
Og svever som skyer og vind over fjellet
Mot syd, til en vennlig kyst.
Kan vi dirigere det koret? Fuglene synger i kor
Til den glade morgen, til lyset
Som stråler på tretoppene og fjellet
Med hellig gull fra Salomo sitt tempel.
Fuglene er pyntet til fest. Ingen gleder seg mer
Enn barna i Tusenmeterskogen.
Her skal tonene lyde fra et stort orkester
Mens våren kommer tilbake med alt.
6.
SALME I SKOGEN
Min salme i skogen er regnet
Som drypper fra grein til grein
Og gir næring til frøet som vokser
Inn i en blå himmel med stjerner.
Og salmen åpner porten til menneskene
Som går forbi med tomme hender.
Salmen fyller oss med glede og harmoni
Og taler fred i hjerte og sjel,
Så vi blir som barn igjen.
Vi overøses av kjærlighet fra det høyeste
Og går i ekstase ned av fjellet.
Da blir det sommer og sol
I kornåkeren til bestefar,
Som dyrket landet.
7.
FJELLET
Vi skriver mange ord om fjellet.
Og fjellet skriver hver dag våre navn
I revner og sprekker.
Over alt lyser en stråle av vårt liv
Som et gjenskinn fra fjellet.
Fjellet skriver dikt i bekker og elver
Som renner forbi vår dør.
Fjellet vekker oss, og gir oss gode ord på veien
Til en ny hverdag. Vi er regnet med.
Det er trygt med et fjell i ryggen.
Mitt fjell og våre fjell fryder seg
Når de ser vårt ansikt.
All naturen lengter etter oss og vil ha kontakt.
La oss favne det levende. La oss favne livet
Så ikke noen går tapt.
La oss drikke oss utørste i landskapet,
Og se oss selv. Her er vi nå.
VI SER
Vi ser og hører. TV’en ruller oss inn i hele verden
Med sine blikk på godt og ondt.
Vi er konsumenter av inntrykk. Og mediene pøser på,
Som fra en dyp brønn.
Vi ser at vi blir eldre, og kan ikke fordøye alt.
Vi tåler ikke det stadige trykket
Som vingeklipper oss. Snart kan vi ikke fly.
Våre meninger er skyer i vinden, som regn og svette
I søvnløse netter.
Vi ser teppet faller på scenen, og alt blir svart.
Vi ber om nåde. Det er vårt håp
At vi en gang må klare å se igjennom mørket
Til et lys som aldri slokner.
8.
HUS
De gamle tømra husa
Står staute mellom høge fjell.
Det er ikke typehus det gjelder nå,
Men flybillett og hotell.
På andre siden av havet, ved en strand,
Der solen aldri går ned
Og menneskene lever i fred,
Har jeg et sommerhus av teglstein.
Veggene lyser opp
Når månen og stjernene regjerer.
Da kan jeg drømme om en svunnet tid
Og ankre ved en gammel låve.
KONER I BYEN
De hadde hodeplagg
Og kjøpte sine varer på torget.
Vadmelskoner fra bygda
Solgte sine strikketøy og vevde plagg.
Det var en annen tid på veiene
Til og fra byen, der hesteskyssen
Og damplokomotivet suste forbi.
Koner i byen holdt seg i ro
Og kokte sitt daglige brød,
Og viste ære for land og folk.
Selv om de ikke forstod alt,
Gikk de varsomt i dørene.
Og barna fikk vokse opp.
Hver dag var en velsignelse.
Folk hadde ikke bruk for TV den gangen,
Nyheten fikk de på kirketrappa
Og i møte med omstreifere.
Det var fred mellom naboene
Når konene langs veikanten var mødre
Og velsignet barnet og brødet.