 |
| Skjelbred |
STILLHET
OG
FUGLE’
KVITTER
Poesi
6/14
Sigve Lauvaas
Nobel Forlag
*******************************************
1.
STILLHET
Stillheten etterpå
Er stillere enn alt.
Når jorden fryser
Er stillheten omkring oss
Som et mektig fjell.
Vi kan ikke røre stillheten
Med våre frosne lepper.
Vi har ikke ord.
STEMMEN
Ordene er aldri de samme
Når stillheten favner oss.
Vi er i dvale.
Ordene vi aldri fikk sagt,
Kommer aldri igjen.
De er luften som svever
Over de syv hav.
Stemmer kryper på bølgene,
Og vi blir med.
Vi kryper som skyer på himmelen,
Som maur på jorden.
Vi blir aldri trette av stillheten.
Den holder oss flytende.
Vi flyr som fugler i rommet
Til vi våkner i Paradis.
2.
ORDENE
Ordene som aldri ble sagt
Holder oss våkne.
Vi reiser med ordene.
Som en båt reiser vi med anker og seil.
Og en dag er vi ved målet,
Som lyser i det fjerne.
Her kan vi synge navnet
Og danse på grønne enger.
Vi er ett med ordene
Som bærer oss på sterke vinger.
Vi flyr hjem.
Ordene vokser som en skog
Og gir oss en frisk pust,
Som fra en alabastkrukke.
Den uvirkelige virkeligheten
Kommer over oss som et regnvær,
Og alt er stille
Til solen kommer igjen
Med sine varme kyss.
KVELD
Skogsmaskinene stilner av,
Og månen stiger over fjellet
Som en blank kule.
Det er kveld og stjernenatt
For en gammel bror
Som ikke har lenge igjen.
Kvelden klemmer oss til seg,
Som til en gammel mor.
Vi skal ikke være ensomme mer.
Vi skal ikke fryse.
En engel skal vokte våre steg,
Og himmelen skal lyse hele veien,
Til alt blir nytt
På den andre siden av fjellet.
MÅNE
Når jeg ser månen
Og hører stjernene tale,
Må jeg lytte som et lys fra jorden,
Som en blomst om våren.
Jeg lytter med glans over hele kroppen
Og er våken som et soløye.
Hvem hører graset i kveld,
Når alt er stille?
Hvem ser rosene i hagen,
Som er fulle av latter?
Det er sommervind i åkeren,
Og jeg er et barn
Fra en annen virkelighet.
3.
FUGLENE
Mitt hjerte brenner
Når fuglene kvitrer.
Øynene lyser i blå himmel
Og forteller om skapelsen,
Som alle er en del av.
Jeg er ingen fugl, men et hjerte
Som slår for livet.
Jeg lyser fra topp til tå
Som en gammel gran i skogen.
Jeg er vinden som hvisker
Fra fjellet:
Vi er i samme båt, på samme hav.
Et evig lys skal fange oss
Og gi oss fred en dag.
Stillheten senker seg over byen.
Engelen går forbi mitt hus.
Jeg er i trygge hender,
Og har navnet på leppene.
Hellig, hellig er vår Gud.
KALD KVELD
Månen er kald i kveld.
Rett ned speider lyset.
Mitt øye blir til en vissen kvist
Som bøyer seg.
Stjernene leter etter liv på jorden
Og lyser fra himmelens blå teppe
Dag og natt, dag og natt i stillhet.
Ser du meg? sier månen, og klatrer bak skyene.
Regnet kommer imot fjellet,
Og vasker fjellet
Før snøen dekker alle spor.
Og stormen jager i landskapet.
Mitt hjerte hviler under et hvitt teppe.
Ordene blir til ismosaikk
Og smelter når våren kommer.
ROSENE TALER
Når rosene åpner sin munn,
Taler de til hele folket.
Med nye toner stiger sangen
Fra rosehagen.
Duften av noe vakkert strømmer på.
Mitt ansikt ser et vell av blomster
I Paradis.
Her hviler freden.
Bare fuglekvitter og englesang.
Rosene åpner sin munn i sollyset
Og forteller til hele verden:
Nå er det sommer. Vinteren er forbi.
Og rosene gir seg selv til oss.
Det er ikke offer, men en gave.
Blomstene kryper imot oss, favner oss
Og kysser våre øyner,
Så vi kan se Gud.
 |
| M. Skjelbred |