 |
| M.Skjelbred-Ill. |
17.
STILLE
La mitt hode hvile.
Stille roper jeg min bønn.
Stille finner jeg tilbake
Til meg selv.
Bøyer meg i støvet
For å hilse. –
Jordens konge reiser meg
Som trær i skogen.
Jeg går i ørkensand og søker stillhet.
Jeg hviler under palmetrær
Og hører sus av noe mystisk.
En ubeskrivelig lengsel jager meg
Som en flyktning.
Jeg søker ro for sjelen.
Her, i det ukjente, hvor ingen bor,
Reiser jeg mitt telt for vinden.
Bare ånden gir meg føde,
Og kilden er aldri tom.
Jeg skriver i sanden:
Lys i mitt hjerte, gi meg visdom
Til å se din vei over grensen.
Send engler til min vandring
Mot Jerusalem.
KVELD
Hele kvelden sitter jeg i vakttårnet og ser
Skyer av perler stige opp fra brønnen,
Og jeg undres om mørket kommer snart,
Om natten blir uten gylne lamper?
Jeg kjenner ingen søvn. Jeg skriver
Til mine venner i hast: at tiden er nær,
At ingen skal miste sine kjære i stormen.
Budskapet kom fra en engel.
18.
BØLGER
Lov meg vann og brød
Og en hånd å holde i.
Jeg er en kvinne som trenger påfyll.
Gi meg dine øyne, så jeg kan se.
La meg bygge og leve på fast grunn
Til jeg er mett av dager.
Hvert øyeblikk er bilder med utsyn.
Din honning gjør meg sterk.
La meg reise på ditt hav
Til de ytterste bølger tar meg med.
Snart er jeg omkranset av tempelhøyder,
Og Svartisen er en lang slette
Med frådende, snøtunge søyler
Som bøyer av.
Her er mye ulevd liv
Blant de døde.
Jeg er en kvinne som ser barnet.
Før det kom ble det ført bort
Av en bøddel i hvite klær.
Og jeg gråt.
Alle ulevde liv forteller
Om krigen,
Den umenneskelige verden,
Hvor livet er for verdifullt å leve.
Og nå har jeg ingenting å leve for.
Bølgene tar meg snart.
Jeg ser de grønne slettene på Jæren.
Hvor er kornåkrene?
Livet blir båret over hele verden med små fly,
Som minner om fuglenes vandringer.
Lyset fanger kroppen,
Og bølgene kjenner ingen grenser.
Livet roper etter engler fra fødsel til grav,
Og fred for Israel, og de utvalgte.
19.
GRØNNE STEMMER
Hva skal jeg bli? Hvor skal jeg gå?
Hva er skrevet om meg i stjernene?
Jeg kjenner en vei, men går ikke dit.
Jeg vil være alene med bølgene.
Kjenner du meg? Har du sett meg før?
Jeg er altså fra en annen planet
Og har en fremmed aksent i språket.
Hvor er du ifra? Kan vi møtes igjen?
Jeg skal nå trikken. – Ha det, farvel.
Musikken i ørene surrer og går.
Det er kaldt, og jeg stuper til køys.
Hva er vitsen med alle studiene?
Skolen er bare for eliten.
Mitt barn skal få velge selv.
Jeg vil nok klare meg. Jeg har jobb,
Og hundre kroner timen.
Men, jeg har ikke råd til hotell.
Min mor sier jeg er rik – som er frisk
Og kan gå på arbeid hver dag.
Jeg ser på TV, hører musikk.
Er med venner iblant. – Det er livet.
Jeg kan ikke snu. Jeg har funnet min vei.
Tiden har jeg solgt til en prins.
Det som er igjen gir jeg til huset,
Og mine barn og barnebarn.
Jeg lukker døren, og går i blinde
Til en annen virkelighet.
Jeg er kjøpt og solgt, som en ku,
Som et stykke tøy, som fisk og gryn.
Jeg er redd. Hva venter meg nå?
Jeg er fattig, og trenger et lån
Til å betale gjelden.
Men, i deg er jeg rik.
20.
BORTE
Lenger enn langt
Kan ingen komme.
Strekke seg ut
I et himmelspenn,
Være til stede,
Gi av seg selv,
Møte vår neste
Før stormklokkene ringer:
Det er å elske.
Langt går vår reise.
Veien er brolagt,
Og fjellet er bratt.
Men jeg kommer til mine egne
Før lampene slokner.
KVELD
Sitter på en grå benk og spiser pizza.
Parken er ikke folketom, men rolig.
Lukten fra bakeriet glir sakte bort.
Jeg skal til et stevnemøte,
Og tiden går så altfor fort.
Kvinnene legger sine lystige planer,
Og noen unge menn går forbi.
Jeg skrår over gaten, og har feber.
Hjertet mitt slår ganske heftig.
Jeg er snart fremme ved palasset,
Og bortenfor fontenen
Finner jeg en jente som lyser.
Jeg har møtt henne før.
Kvelden legger sitt sjal over tanke og sinn.
Hun gav meg et kyss. Så brøt hun avtalen,
Og lyset sloknet i navnet, i havet.