 |
| Olav Bjørgum-Ill. |
38.
DET SISTE
Det siste blir aldri sagt.
Det siste er som vinden.
Jeg ser lenger enn alt jeg ser,
Og hører stemmer ved fjorden.
I natten kommer en gammel mann.
Ut vinduet skimter jeg månen.
Hvem våker med meg når toget går?
Jeg sitter aleine ved fjorden.
Det siste jeg sier sønnen min:
I år kommer snøen tidlig.
Det banker en engel på huset mitt.
Profeten har talt, og navnet
Lyser over hele jorden.
SE
Å se på lyset lenge,
Til vi blir en del av lyset
Og kan se bak alle fjell.
Se livet som kommer
Og puster gledesbud.
Se krystaller som lyser på veien.
Det er et under å se
Livet som kommer tilbake, år etter år,
Med smeltedigelen, og skaper
En ny verden.
Se snøskavlen et evig sekund.
Den sprenger grenser, strekker seg
Med armer og bein
Oppunder stjernetaket.
En tusenår gammel isbre lever
Sitt eget liv.
Jeg puster i undring, og fryser
Når snøkalven stuper i havet.
39.
SVING DEG
Se, kunsten stiger i verdi.
Hurra for kunsten i mitt hus.
Se fargene, og formen bratt
Som Lofoten.
Kom, sving deg litt
Med bare bein.
Bli med og skratt for livet
Som svinger oss mot nord,
Mot nord.
De evig grønne trær
Skal svinge oss til jul igjen.
Og kunsten roper etter oss
Når vi er lenge borte.
Og ingen tørker støv av kunst
Som stues bort.
Da gråter maleriet mitt
I hundre år.
MÅNE
Se månen vandrer over land
Med gull på sine lepper.
En fargeprakt av himmelsol,
En bildevev for oss på jord
Som spiller månestrenger.
Månen er en salme fra det høye,
Et himmelhjul som svinger seg,
Og speider rundt vår klode.
Med undring ser jeg månen dra
En hest på slep.
Der sitter nå min kjære brud
Og lyser fred.
Og månen holder jorden myk,
Og løfter hav og land.
Den minste kjenner nattens glød
Som stråler gjennom vinduet
Og senker seg i drømmen min som tidevann.
40.
BLÅTT
Den båe fargen jeg jager etter
Blir skjult av skyer, før alt blir blått.
Blått hav, blå himmel,
Og blåklokker langs veien
Gir meg et hint om slottet ved R43.
Blått lys langs veien, sorg imellom oss
Om fattigdom og nød.
De strever etter blåe hus i byen vår.
Men alle maler hvitt som sne
Med flaggstang på.
Spå vakkert fuglebrett i blått,
Så vakker aftenstund ved enden av en vei
Som tar imot, og gir
En blå opplevelse, en tone fylt av liv.
REISE
Reise i blinde,
Være fraværende i møte med andre,
Kjenne seg forlatt i mylderet,
Slokne i mold og aske.
Reise med åpne drømmer,
Men vende seg bort,
Lukke vinduer og dører
Og vente på stormen.
Pakke remedier og reise bort,
Uten adresse, uten pass.
Reise med listige skritt til et sted
For å finne seg selv.
Gå langt uten nistepakke, uten ord,
Reise for å unnslippe verden
Som kaller den gjenstridige
Med nye hjerteslag, nye impulser.
Reise for å vokse, oppdage, se,
Flytte seg som fugl i rommet,
Være åpen, tilstede og ta imot
Kraften fra den ene, lyset.
41.
HÅP
Å bevare håpet i en vanskelig verden,
Gir nye krefter i stormen.
Våren er liv fra en dypblå himmel,
Varme fra det evige lyset.
Vennskap er kimen til noe stort
Som skaper håp og glede.
Jeg spiser brød og drikker vin,
Og ser at vi er slekt.
Mitt håp er å fly til himmelen.
Det forandrer livet på jord.
Jeg er en gjest, en fremmed her,
Men håper at vi møtes på andre siden.
ROP
Når steinene begynner å rope,
Når fjellene synger i kor,
Når sypress og oliventrær slår med vingene,
Roper min sjel av fryd.
Kom alle barn på jorden.
Din sjel er et tempel for Gud.
Så høyt som vi elsker vår søster og bror,
Skal freden få plass på jord.
Dine lepper skal alltid synge Hans pris,
Og Ordet skal lyse i verden.
Sorgen skal skjules som dugg for sol
I ropet fra trær og blomster.
Når hjertet blir salvet av ånd og kraft,
Lyser ditt tempel av kjærlighet.
Når ropet fra steiner og fjell går ut,
Kjenner vi at vi hører sammen.
 |
| Larsnes-Ill.foto |