 |
| Jeanette-Ill |
20.
MENNESKE
I kveld kom jeg til deg,
Og alt er blitt nytt.
Før var jeg en fremmed i livet,
I tanke og dikt.
Nå er jeg en fugl over alle hav.
Jeg er blitt rik.
Og vinden lusker i trærne,
Og vingene er utspent for flukt.
Jeg streifer mellom himmel og jord,
Og føler Guds pust i ryggen.
Jeg klatrer mot det høye, det evige tårn,
Og favner sjelen til et menneskebarn.
Den ene har sett meg.
Jeg er blitt rik.
SOL
Solen kommer inn.
Velkommen til min stue.
Trekkspillet skal favne deg
Med toner og liflige melodier.
Kom inn med din gnistrende prakt,
Med din gullbeslåtte kjole.
I natt skal jeg favne din drakt
Og fly over hele kloden.
Du er som en verden, min sol,
Min evig, skinnende tanke.
Ditt navn er for engler høytid på jord.
Din munn er sjel og anker.
Velkommen, min pike, og gjør meg glad.
Vekk opp de døde spirer.
Kom vår, kom sol som en hellig dag,
Og gjør meg til vev i din solstråleprakt.
Velsigne lyset og varmen.
21.
UTSIKT
Med fjell og fjord
Og glitrende hav i vest,
Kommer båten inn.
Etter tretti år på reis
Blir lengselen stor, som en bør.
Når jeg ser heimen i vest,
Er det som himmelen blir skyfri igjen,
Med sol og måne på same tid.
Jeg sitter lenge i bakkene på Lauvås
Og kjenner at her hører jeg til.
Min verden er rund,
Men nå har jeg landet med hele min sjel,
Og ser etter arven fra far og mor.
LYNG
Av alle blomster som glitrer,
Er lyngen er kjærkommen venn.
Den er så nær på min reise
Og ringer for foten min.
Den er som en fryd i skogen,
Og taler sitt eget språk.
Den kryper mot fjell og tinde
Og synger fra tidlig vår.
På alle heier i fjellet roper lyngen ditt navn.
Bare du snur deg og tier
Hører du lyngen messer – Kom!
Her er plass nok for alle!
VI ER
Vi blir der vi er. Alderen tar oss med.
Formene blir tydeligere med årene,
Før de lyser i rommet.
Vi er melk og honning i det nye landet,
Opphavet til en stor slekt.
Vi er kilden som aldri tørker ut.
22.
VÅR
Liflig er dagen, liflig er våren.
Hvert menneskebarn er en liflig skapning
Som erobrer landet, som inntar rommet
Og hilser som en brudepike,
Med kjærlighet.
Du synger imot meg, i hjerte og sinn.
Du er som en vårblomst i livet.
Du løfter meg frem som et lite barn.
Og jeg blir så sterk, når jeg hører din stemme,
At jeg kan være meg selv.
Jeg synger om fred på den herlige jord
Og kjenner at styrken vokser.
Snart er jeg mektig, som fjell og hav,
Og vinker med vind mot sommer og sol,
Og løfter mine nakne hender.
Det er vår. Det er vår over åker og eng,
Over graver og skog.
Og jeg er den minste av alle nå
Som vandrer på denne jord.
Men jeg er glad for å være til,
Og synger for Israel, min rette bror,
At kjærligheten må seire til slutt.
STILLE
Stille på fjellet, i dalen, i huset mitt.
Alt er stille. Ingen vind, ingen latter eller tårer.
Stille som i graven.
Stillheten har senket seg over bygd og by.
Alle er stille for Herren.
Stille for å lytte. Det finnes usynlige ord
Som presser seg frem.
Stille stiger sol og måne. Alle sover
I denne uvanlige stillhet.
Vi har glemt å våkne.
Stille på steinen. Kornet modnes mot en gjestmild høst.
Alle skal få sitt i huset til far min.
Du og er velkommen inn.
23.
ANSIKT
Med ansikt til havet
Omfavner vi hele verden.
Vi omfavner hjerter og sjeler
Vi ikke vet av.
Ansikt til bølger
Som driver i millioner år
Fra kyst til kyst, til vår egen barm,
Tar vi imot – og kysser
Som små barn.
Vi speider, og benåder,
Og vekker liv fra graven.
Vi minnes de døde,
Og hilser vårens glød velkommen.
Den elskede våren!
LYTTE
Vi har tusen grunner å lytte,
Men har for vane å rase forbi
Som et selvfølgelig åndedrett.
Vi er velsignet, men vet det ikke,
Og snubler i spranget.
Vi vil høyere opp, men har ikke kondis.
Vi er berøvet krefter fra barndommen,
Og snegler av sted.
Om veien er lang, er vi på flykt
For å finne oss selv
Og det tapte paradis.
ØYEBLIKK
Tilbakelagte øyeblikk er vakrere enn noe hjem.
Det som er foran kjenner vi ikke,
Men i dag skal vi leve.
I dette øyeblikk er vi til som i evigheten,
Med pulsslag som vinger i en uendelig dans over havet,
Der vi bor, du og jeg.
