 |
| Bestemor og Turid |
11.
VEIBYGGER
Jeg bygger vei
For å komme til deg,
For å se deg mer.
Jeg bygger i eget land,
Og skal over grensen
En gang.
Jeg bygger, bestiger,
Og snegler meg frem
Til mitt eget hjem.
Jeg bygger mot stjerner,
For alle jeg favner,
For store og små.
Så treffes vi snart
Og danser i ring,
Ansikt til ansikt
I nordavind.
NETTER
Nettene kommer.
Og hungeren kjennes
Så underlig, rar.
Jeg måler meg selv under stjerner
Og merker at tiden går.
Jeg er et villgras, en lyngblomst,
Og du er en lilje, min drøm.
Jeg vandrer i praktfulle netter
Og våkner i kongens sal.
Her møter jeg en utvalgt prinsesse.
Gud, hjelp for en yndig dag.
Mitt liv triumferer som månen
I ring rundt alt som er skapt.
I mine hender er skrevet
Navnet jeg tenker på.
For evig skal ditt ansikt lyse.
Vår kjærlighet skal aldri dø.
12.
OPP I HØYDEN
Hver morgen triumferer jeg.
Livet selv triumferer.
Jeg er lykkelig, og jeg lever
Som et hjertebarn
Med hender og føtter.
Jeg tenker: Kjære Gud.
Hva skal jeg si? Mitt hjerte jubler.
På min panne lyser solen.
Og jeg fanger ditt blikk.
Jeg ser over fjellet, over fjorden
Til en ny soloppgang.
LEVE
Jeg skal ikke dø.
Jeg har en vilje av liv
Som skaper liv,
Som bærer meg fram.
Jeg kan ikke leke fremmed.
Jeg er her nå, og har et hjem
På andre siden av fjorden.
Jeg lever virkelig,
Og skal fullføre løpet.
Jeg lytter til vinden, lytter
Etter liv i skogen.
Våren kommer sakte
Og presser knopper og blad.
Jeg ser furer i håndflaten.
Mitt navn er skrevet der.
Å ønske hundre år, er stort.
Livet er en morgengave.
Gud velsigner oss med lepper
Som priser hans navn,
Og englene er øyenvitner.
13.
UTSTILLING
Fuglene er på utstilling
Som mennesker
Og trær.
Vi ser på hverandre.
Vi ligner mest på oss selv.
Ingen er som oss,
Og signaturen er vårt liv.
Hver dag glimter vi forbi vinduet,
Forbi speilet i gågaten.
Vi går på scenen hver dag
For å utmerke oss.
Vi gir oss til kjenne.
Vi er den vi er. Ingen skygge
Fra fortiden, men et åpent ansikt.
Vi er som bilder, kunst.
Veiene er dekket av kunst.
Når jeg legger meg ser jeg bilder
Fra galleriet:
Alle menneskene som synger
Og hilser adjø,
Før de drar hjem.
ROMMET
Med undring går jeg gjennom rommet,
Svever i rommet, betrakter
Alt som henger på veggen, og møbler.
Rommet er fullt opp av ånd, ordene
Beveger meg, får meg til å se lyset
Som flyter i rommet, gjennom alt.
Og ute flyter havet fra verdenshjørne til verdenshjørne.
Mitt hav seiler med meg, stille, mens klokkene tikker.
Og kloden går på hjul rundt solen, rundt
Alle mennesker som lever.
Og jeg er i rommet, et øye, et frø.
Jeg undres over skapelsen.
Alle ordene får meg til å stige som solen, stige.
Jeg forstår hvor liten jeg er i det blå rommet.
Jeg lever uten grenser.
