 |
| Ole Bull- Ill.
26.
VERDEN
Når verden blir kald
Om kvelden,
Er det tid for å legge seg.
Da er himmelrommet alene
Med stjernene.
Med drømmen kommer månen
Som en blomst på veggteppe
Og puster varmt.
Du er modig når verden kjøles ned
Og kroppen blir kald
Og mørket siger inn
Som bølger fra havet.
Du roper på Gud,
Og englene kommer snart.
FARVEL
Det er år og dag siden jeg tok farvel,
Men minnene har satt seg
Og spirer i mange ledd.
Og nye skudd åpenbares
I barn som smiler og synger,
Helt til den siste stormen.
På avstand er noen venner blitt mer synlige,
Som stjerner i blått,
Som tiriltunge og blåveis.
De er som en dør som brukes
For å gjenvinne rommet,
For å se innover og utover.
Om jeg sier farvel til noen i dag,
Vet alle at jeg mener at stearinlyset må blafre,
At kjærligheten må vokse.
Jeg ønsker lykke og hell på veien,
At emigranter må se grønne enger
Og opplever fred på prærien.
27.
TOMROM
Unge kvinner og menn
Ser etter tomrom
De kan fylle med glede,
Og leser i hverandres ansikter
Og ser hvordan verdens meninger snur
Som planeter i blått.
De går med treningsdrakter for å erobre
Nye områder, og forsker
Tomrom med nye malerier
Som de fester på netthinnen
Som et bakteppe til den store konserten,
Når alle skal frem i lyset.
Tomrom blir til vinger som flyr
Når tiden er kommet
Og alle planeter skal bytte plass,
Som kinesiske styresmakter
Og folk på gamlehjem.
Alle mennesker er åpne for nye valg
Så lenge solen snur og livet går videre.
STILLHET
I stillhet blir de store gjerninger
Innskrift på fjellet.
Her kan smerten og gleden bli synlig.
Overalt er stillhet en oase for kreativ handling.
Barnet vokser, og den som kjenner ordet
Ser mirakler, som det er skrevet.
I stillhet skal alle kne bøye seg
For den allmektige, som skapte himmel og jord,
Og lot barnet bli født.
Stillheten drypper til alle mennesker
Som sol og frø, som vårluft
Som kommer med vinden. Stillheten elsker,
Og gir av sin varme. Den lytter
Og tar imot ditt ansikt.
28.
ORDET
Noen sier ordet lyser.
Noen sier verden fryser.
Noen sier klokken tikker.
Jeg skal reise inn i rommet,
Følge stien over fjellet,
Samle krefter til å lytte.
Hør hva ordet sier, folkens!
Det er tid å være våken.
Jorden brenner.
La oss kle oss for å stige.
La oss tenne lys i rommet.
La oss synge på ditt ord.
Det er navnet ditt vi nevner,
Du som lyser gjennom sjelen.
Du er evig. Du er rik.
VERDEN
Om verden er en drøm
Og vi er brikker i drømmen,
Må vi tåle å bli sett.
Skal vi røre oss fritt i rommet,
Er vi som engler
Og glimrende stjerner.
Verden er vår torg
For glede og sorg, for lys og mørke.
For lykke og fred.
La oss leve i denne drømmen
Til alle brikkene er på plass
Og vi kan se klart.
Ditt ansikt er et speil i verden,
En kraft og et ord
Som skaper musikk
Og får drømmen til å leve.
29.
VOKSE
Vi skal vokse ut av drømmene,
Røre oss fritt på torget
Og plukke det vi ønsker.
Vårt begjær skal vokse med alderen
Og speile hvem vi er.
Gni søvnen ut av øynene
Og voks i gjerning og ord.
Gå inn i rommet med frimodighet
Og løft lampen.
Vi skal våkne av drømmen
Og sprenge grenser.
Vi skal leve for hverandre i lyset,
I glitrende kjærlighet
Som stjerner i blått.
Vi skal vokse ut av bleiene
Og sveve som frø i vinden,
Kjenne kreftene som berører oss
Som trommestikker i orkesteret,
Der vi er vegger og tak
Med dype røtter.
SKJÆRING
Mellom natt og dag
Har vi en grense.
I dette skjæringspunktet møtes vi
Som omsorgsarbeidere.
Vi er barn som blir født som barn
Og som dør som barn.
Men noe er igjen.
En hellig grunn bevarer minnene
Når vi blir tatt bort.
I skjæring mellom språk
Og jordmor,
Er der en kvinne som føder tiden
På denne grensen er vi alle
Med hver vår dialekt, som speil i en gåte.
|
|
|
| Havet-Ill. |
