 |
| Negev-Ill. |
Side 41.
VITNER
Etter mørkets lange vinter
Ser jeg bøketrærne åpne seg
Til en gjenstridig vår.
Det taler i mitt hjerte når fuglene kvitrer.
Og alle gleder seg til blomsterkransen
Som synger fritt, og vitner
Om den ene.
Knoppens vilje til å briste, svelle ut
I varme netter, gjør oss våkne til å se
Forvandlingen i livet.
Lyset stråler inn i parken,
Der vi rusler rundt i glede, omsvøpt
Av en hellig vår.
UNDER
Hvilket under er det største?
Snøen tiner, knopper brister,
Nye fødsler, lek i parken.
Vinden suser, bølger klapper inn mot land.
Været skifter, tiden bærer
Barnet frem til nye under.
Som en årstid skifter maske
Forvandles vi i alle dager,
Krones til å dømme, bære.
Dyrebart er alt det skapte.
Vi er speil av Gud på jorden.
Enn så lenge er vi barn, musikk
I verdens filmorkester.
Lyset faller på vår panne.
Vi er opptatt av å lære. Alt kan skje
For den som lever.
Vi er seil på denne fjorden.
Drømmen er Jerusalem.
Side 42.
JEG LYTTER
Jeg lytter etter livet
Og går gjennom porten
Og legger ord til ord
Til en borg, et utsiktstårn.
Jeg vil se og lytte i strømmen
Av mennesker og dur
Som beveger verden.
Blomstene er synlige som barn
Med hjerterom og smil.
Jeg lytter etter forvandlingen
I landskapet, vandringen
Mot det evige håp som lyser,
En oase for landflyktige.
Jeg hører fottrinn overalt.
Menneskeheten beveger seg
Med myke hender i livets åker,
Og søker kilden til evig liv.
MIRAKEL
Hver dag skjer mirakel,
Men våre øyner er blinde.
Likevel blir de utvalgte velsignet
Og får drømmer og syner.
Smerten forsvinner.
Vi føder nye slekter
Og blir fylt av visdom.
Vi bruser av sang og musikk
Som smeltes i grønne enger.
Lyset skaper i oss nye krefter,
Så vi kan bære kilden
Og mirakler kan skje.
Vi tåler kjærlighet
Og blir som en oase i ørkenland.
Nye ord fyller oss med glede
Og vokser i oss til Gosen,
Det evige håp, og Paradis.
Side 43.
SYNLIG
Som en tryllestav er jeg blitt synlig.
En gyllen hånd strekker seg
Inn i verden
Til en lysende forvandling.
Omkring meg er fremmede,
Fjerne land, og mennesker,
Tilmålte bilder
Som forteller om ære og makt.
Uten vann er skipet ubrukelig,
Menneskene går i land,
Hodet bærer fortellingen
Om lysende engler.
Skogen brenner, ørken lyser
Som midtpunkt i verden,
Der jeg bærer gull
Til kongeskipet.
MOR
Mor var for meg opphavet,
Som en vugge på det store hav,
Der jeg rodde fra dag til dag.
Føttene mine var på vandring.
Jeg gikk over ørken og åkerland,
Jeg gikk over ørken og åkerland,
Og fant skjul for natten
I en fjellhule.
Mor var min trøst
Når alt så mørkt ut og jeg var i nød
Og blek av redsel på det store hav
Som førte meg til stadig nye strender.
Etter alle kunstens regler
Måtte jeg skifte maske, kle meg
Til å passe inn i veven
Mor hadde vevd en dag
Mens jeg ennå var usynlig.
Og med kjærlighet i hjertet løftet mor meg
Gjennom porten til denne verden
Som higer etter våre liv.
Side 44.
Før ordet
Var ingenting.
Alt er blitt til av ordet.
Mennesker, åkrer og hav,
Speiler ordet.
Ordet er lys,
Og lyset forteller oss
Om mørket,
Som trenger seg på
Fra alle verdenshjørner.
Ordet bor i mitt hjerte
Som en kilde fra evighet.
Men den som ikke har ordet,
Kan heller ikke se veien
Som fører til målet.
Før ordet var alt øde,
Og menneskene var ikke til.
Havet hadde ingen bølger, ingen havn.
Men i sin tid ble ordet levende
Og gav oss alt.
Vårt landskap
Er dekket av tid og rom.
Og ordet regjerer verden
Til klokkene kaller
Og gullporten lukkes for godt.
VERDEN
Vi lever kanskje i to verdener?
De hvitmalte lever i lyset,
De sortkledde vet ikke hva lyset er.
Ingen speider grønne enger
Som aldri har sett lys.
Uten farge kan ingen forstå
Morgenrøden og regnbuens glans.
Uten håp og tro, har vi ingen kjærlighet,
Ingen klippegrunn i livet.
Evigheten er nådens bolig bak forhenget.
 |
| Verden i sin hånd-Ill. |