 |
| RichardL Larssen-Ill. |
Side 28.
TOMME ORD
Er ordene vi gir
Som visne blomster,
Som lauv i vind, –
Eller er de kraftfulle spirer
Til vennskap og liv?
Tomme ord skal visne
Som strå på mark,
Men gode gjerninger skal lyse
Som stjerner i nattesvart.
Ord vi gir hverandre
Skal blomstre og gro.
La ordene vekke ditt hjerte
Til håp og tro.
La alt vi sier stråle
Av kjærlighet og liv.
La tomme ord bli smeltet om
I kjærligheten din.
VIND
Vinden kan ikke tie,
Ordene kan ikke miste sin kraft.
Alt som kommer fra kilden
Lyser i svarte natt.
Båten seiler i vinden,
Frøet reiser over grenser og pass.
Barnet sitter aleine og søker
Hva Gud ville sagt?
Det roper fra begge sider,
Og vinden seiler sin sjø.
Menneskene søker sin redning
Og ber om det daglige brød.
Vinden spiller på strenger,
Og barnet synger Guds pris.
Ordet har krefter som skaper
Alt nytt – til et paradis.
Side 29.
TIDEN FØLGER OSS
Jeg går inn i dette landskapet,
I dette diktet
Som lyser imot meg.
Og tiden omringer meg fra første stund
Som en god venn, en bror.
Jeg har mange spørsmål om livet og døden
Som vekker til regnskap hver dag
Når mørket kommer.
Jeg er i tidens glødende sol,
I bevisstheten om at jeg er til
Som en støtte i muren
Som holder oss sammen.
Og tiden fører oss frem på ukjente veier.
Jeg er i skinnende klær
Og møter dagslyset med glede.
Her har tiden podet meg til treet
Som vokser fritt
Og strekker sine armer ut i lys og mørke.
Jeg blir til et utstrakt lys
Og hilser med tause smil til alle.
Ansiktet forteller om kjærlighet.
Jeg er favnet i arven som bæres frem av engler.
Skjønnheten lyser fra fjellene,
Og i menneskemassen hører jeg et talekor
Som nevner mitt navn.
Tiden følger meg som flytende vann,
Som usynlige vinger på veien.
Og alle spørsmålene blir til takk,
Og tilgivelsens beger tømmes i mitt hjerte
Som alabastkrukker
Til høyhellig sang og strengespill
Fra naturens underverk i landskapet.
Jeg er en del av alt
Og mitt legeme er mitt telt med adresse
Mellom høye fjell i tiden
Som favner mine fotspor som et kjært barn,
Og tilgir meg alle feiltrinn
Til den ytterste dag.
Side 30.
ROSER
Rosene gløder,
Og trærne tar på seg drakten.
Hele verden kler seg i sol.
Georginer og syriner smiler.
Jeg lever med en åpen dør
Med pludrende telefoner, musikk
Fra stjerner og blomster
Som strekker ut sine armer og ler.
Å leve er å elske seg selv
Og landskapet rundt seg med kjærlighet
Under en dyp blå himmel,
Der roser aldri dør.
Å LEVE
Å leve uten et hjerte
For alt som er rundt seg,
Er som å miste fotfeste,
Og ordene snører seg sammen
Til steiner som synker i havet.
Jeg lever i drømmen,
Og ser solen stråle på nytt
Og søker mitt hjerte og ditt hjerte,
Som etter små blomster som glitrer
Og gir seg hen.
Jeg lever, kjære, og lytter
Under skjelvende greiner og strå
Som forteller om høst.
Varsomt møter jeg mine egne
På knivseggen, på fjellet som reiser seg
I morgendis og forkynner fred
Til alle som lever som bilder av skaperen
Som åpner sitt hjerte,
Og trøster den målløse
Med nye ord som lever i oss
Og forelsker seg så lenge det heter tid.
Med stormklokker i det fjerne ser vi veien
Som blinker av kjærlighet
Og favner oss med kyss og tårer.