 |
| Richard Larssen-Ill. |
Side 4.
LYS
Et sted der oppe lyser himmelen,
Stjernene leker gjemsel, trærne svaier.
Bak huset leker barna uten stans,
Likevel er jeg alene
Og nysgjerrig hva som skjer bak neste sving,
Der samfunnets støtter bråker.
Folkehavet skjelver i lyset av sannheten,
Og visdommen som glimter i stjerner, ord som kommer
Alltid med et forheng, tvilrådige
Hva de skal si.
Midt i dette opphavslyset lever vi
Og tar imot av tidens ekko som hjaller
Fra morgen til kveld siste nytt fra verdenshjulet, veven
Som strekker seg over alle land og hav
Til vår lille stue i Telemark, eller her
På Vestlandet, med fjordland og fjell.
TA IMOT
Ta imot min barndom, mine smertefulle år
Som ble til et mareritt
Før dykkeren fant meg, og jeg ble fri
Over alle grenser.
Selv om jeg er i nærheten av meg selv,
Vet jeg ikke helt hva som er sjelens pust, ånden
Som går i generasjoner og forteller
Sannheten om ordet, visdommen fra Daniel
Om å tro med full visshet.
Ta imot de fremmede som dine egne barn.
En engel kan banke på, eller gå forbi
Uten å se lyset.
Ta imot budskapet, lytt etter vinden, se tegn
Som viser seg i sol og måne. –
Tiden er nær.
Snart har vi ikke mer å si til hverandre,
Forhenget revner, og alt er blitt nytt
Når vi våkner.
Side 5.
TILTREKKER
Ordene tiltrekker, møter oss
Der vi er i rommet, på veien til
En adresse, et fjell, utsikt
Til den vi er.
Ordene gir, former den levende, fornyer
Og bærer oss frem
Med vennlige nikk, håper
Vi kan se og begjære hver morgen,
Hver stund med alt vi kan få.
Ordene tiltrekker oss som tiden, som havet,
Magnetisk som stjerner og måne,
Som barnet, det evige kors
Mellom himmel og jord.
SE
Se i speilet, så vakkert, to øyner
Som kommer nær, et hjerte som banker
Og venner som møter oss der
I rommet, på trikken, –
Bemerker frisyren og klærne,
Mens sjelen våker, grunnen som bærer kroppen,
Vårt indre, vår evige søyle, kompasset
Mot en forunderlig verden, og tiden,
Venner og søsken i ordet
Som vokser i sør mellom palmer
Og suser mot åpent hav.
Det tikker i oss.
Se språket, navnet, hjemmet
Som reiser seg, fjellet som holder
Og kjenner oss, måne og stjerner
Med alt som bærer oss, fyller oss
Med tanker og ord,
Og tiden med alt som en rulletrapp, heis
Fra fødsel til død, som livbøye
På sjøen, på reisen mellom
Alfa og Omega.
Side 6.
LYS
Du lys av lys, ord av ord,
Gud fra høye himmel.
Kom til meg med din nåde stor
Og gi meg kraft,
Og gi meg lys,
Velsign meg i din vrimmel.
La meg få se og høre nå
Din stemme, dine hender.
Du gir meg av ditt skuebrød
Og løfter meg fra jorden.
Til deg, til deg jeg søker visst
Og går på dine veier.
Du tar meg inn i huset ditt,
Velsigner meg med under.
Ha takk for alt, for liv og sjel,
For dansen mellom venner.
Og form meg du i kjærlighet
Og gi meg alt jeg trenger.
REIST
Jeg har vært på ditt hellige berg
Og sett dine fingrers gjerninger.
Du har reist meg opp fra myr og is
Til ditt hellige paradis.
Jeg har sett ditt ansikt stråle.
Jeg har reist gjennom verden
I natt og tåke, og fulgt dine spor
Med en inderlig glød.
Du bor i mitt hus.
Ditt ord er en åpen dør
Som viser oss veien til Davids Gud.
Du er rik, du er alt. Din nåde er stor.
Du gir oss tid og krefter.
Og livet er lagt i vår Herres hånd
Som frelser, velsigner barnet,
Og løfter oss inn i sin herlighet
Før lysene slukkes for alltid.