 |
| M. Skjellbred-Ill. |
37.
DEG SELV
Selv om du ikke løfter en finger,
Er du deg selv.
Ditt stumme smil røper deg.
Kunnskapen om det gåtefulle
Holder deg i live.
Jorden er ikke bare rund,
Den er vakker –
Og lyser fra alle sider.
Små og store øyner våker over jorden,
Så menneskene kan se.
Om du ikke gjør alt du kan,
Er du likevel deg selv.
Natt og dag er du en pilegrim
På verdenskartet.
Ryggsøylen peker mot hodet,
Som styrer kroppen.
Du er deg selv ved glassveggen,
På rulleski over fjellet.
Og når du hører rop fra andre siden
Løfter du hendene i jubel.
Forvandlingen skjer omkring deg.
Årstidene skifter,
Og du blir selv forvandlet.
Du blir mer synlig, nær himmelen
Som sprer lys og glede.
Du er deg selv i parken og på torget,
Og velger klesdrakt
Etter hode og hjerte, vær og vind,
Du er et under, en ufattelig skapning.
Du beveger deg lett
Og kjenner eventyret om trollet
Som ble til stein.
ALENE
En kvinne, hun som ingen kjenner
Kommer lengst av alle.
Alene strever hun seg gjennom livet.
En båt på havet møter mange bølger
Og stormen river i seilet.
Båten drikker vann og kantrer
Mot strandsteinene.
En kvinne bærer et barn,
Og hun har ingen mann. Alle er igjen
På den store sletten, der ravnene flyr.
Hun vandrer gjennom byen alene
I mørket, i nattens gru og pinsler.
Hundene jager henne og flerrer klærne.
Fylliker velter imot henne
Da et overjordisk lys styres ned
Og sperrer veien.
Det var en engel som tok henne over elven,
Der moren fant henne
Mellom vrakgods og steiner.
Nå endelig skulle hun få fred
Og smake frukt fra bestemortreet
I den levende hagen.
38.
REISE SEG
Jeg reiser meg igjen.
Jeg bærer ikke slør,
Men gjemmer ansiktet i hånden.
Jeg vil ikke stikke meg frem,
Men lar ordene lyse.
Jeg er nedbøyd, men ånden stiger
Over alle fjell, over hav og land.
Jeg reiser meg mot kvelden
Som en stjerne.
ENGEL
En engel ga meg hånden
Og førte meg til et nytt land.
Den varme, rødlige solen,
Varmet mitt kinn.
Og mine gråblå øyner lyste
Inn i urtehagen,
Og jeg kunne kle meg i silke.
Jorden var vakker,
Og hellig er navnet jeg har funnet
På veien til Jerusalem.
En engel går ved min side,
Så jeg er ikke alene.
Jeg er kledd som en prins
Og er ikke lenger forlatt.
Jeg er velsignet med blinkende stjerner
Og et evig håp. Jeg skal leve.
Kom, jeg skal leve,
Og bo ved kornåkeren.
Huset mitt er et tempel,
Og engelen holder meg i sine vinger.
Jeg er ikke alene.
STJERNER
Stjerner blinker.
Du er ikke forlatt.
Himmelbuen stråler natt og dag
Og ser på oss med sine gråblå vinger.
Ansiktet blekner mot solen,
Klærne blekner,
Men ånden er sterk – og gjør levende.
Stjerner taler sitt språk,
Og vi forstår at vi er elsket.
39.
ØYEBLIKK
Ingenting er som et øyeblikk,
Eller skipet på havet,
Eller barnet i krybben.
Ingenting er som meg og deg,
Og klodens krumning.
Hvert øyeblikk er et øyeblikk
Av livet som reiser
Gjennom tidens gitter.
Et øyeblikk er som en statue i parken,
En venn du er glad i,
En vinterdag som blir borte.
Et øyeblikk er som arbeidsnever
Som blir til ingenting.
Likevel står solen opp og ser
Tidens hjul svinger under kuldebroen
Til et nytt øyeblikk med stråler
Fra englenes skare.
RUNDT OMKRING
Folk går hovmodige til sengs
Og våkner ubøyelige,
Med ansiktet mot speilet.
Omkring oss svirrer luften i flere lag
Og smiler, og tar imot våre hjerter
Som skjelver og banker.
Lauvet smiler som barn og ler i vinden,
Og sommernatten gir seg hen
Som en gammel jomfru.
Her er vi sammen som maur og gras,
Og utfyller hverandre som bekker og elver,
Helt til havet åpner seg.
40.
ENKLE ORD
Jeg hadde ikke sett henne,
Men til venstre og høyre.
Jeg gikk rett på huset, opp trappegangen
Og inn gjennom glassdøren.
Det var sommersol,
Og skyggen strakte seg
Mens klokken tikket, og blomstene
Fikk en håpløs natt.
Dette er et forsøk på å forstå verden.
Vi lever i en boble med lyskvalitet,
Livskvalitet, miljøkvalitet.
Og vi trommer i vei, uten argumenter.
Vi tilfører oss selv nye dimensjoner.
Vi er dyktige, og danser
Etter andre sine noter. Vi beveger oss
Med følelse og holdning.
Vi er synlige, og overfører kroppen
Til en ny arena.
Vårt indre regnestykke går i hop
Når solen kommer igjen
Og blomstene spretter ut.
Da er det vår i luften
Og evnen til å bli til sprenger alle grenser.
Men vi lever enkelt
Med språket, som bøyer oss
Fra vugge til grav.
KJÆRLIGHET
Kjærlighet er min dype skatt.
Bare i tidsrommet av et sekund
Lever jeg dypere, mer ekte.
Og språket fester seg i kroppen
Som lys og mørke.
Jeg lever i kjærligheten
Som utvider synsfeltet
Og får oss til å se horisontens blå skjær
Med navnet på veggen.
41.
MITT HUS
Huset løper imot meg.
Mitt hus brøler ikke,
Men kommer imot meg som et bilde,
Som en kropp.
Huset kysser meg, bærer meg
Og former meg, så jeg kan se verden
Utenfor stuedøra, bak alle grenser.
Uansett hvor tynnkledd jeg er,
Vil huset alltid varme meg, favne meg,
Og gi meg ly for vinden.
Mitt ytre kommer løpende,
Og bølgene trekker meg i land.
Tidevannet får meg til å smile.
Uten huset er jeg ingenting.
VISDOM
Innsikt er en styrke.
Jeg drives av sannheten – og får syner.
Jeg ferdes mot horisonten, og ser lyset.
Jeg håper visdommen slår rot,
At alle folk kan se frukten som faller til jorden,
Verden som brenner og skogen som dør.
Visdommen bremser ingen.
Den gir alle med romslig hånd.
Men våre hjerter er sløve, og ikke alle tar imot
Ordet som gir håp til verden.
Men navnet lyser opp i mørket og forvandler alt
Med visdom og kjærlighet i en ny tid
42.
DIN HÅND
Dalene daler, fjellene stiger,
Og jeg berører din hånd.
Bålet brenner, flammen blafrer,
Solen går i ring,
Men vi blir ikke svimmel.
Vårt liv har en skulder å lene seg til.
Din hånd er kjærlighet.
Alt mellom himmel og jord
Er skapt i din hånd.
Du er rik, du er min klippe, min trøst.
Jeg hvisker ditt navn. Du er min.
SKIFTER
Alt skifter med tiden.
Matpakkene blir mindre,
Veiene blir bredere, blokkene høyere.
Mitt hus skifter farge og form.
Parken blir villmark.
Klærne krymper.
Jeg går fra bordet til en liggestol.
Noen hvisker: gamlehjem, slott.
Sjelen må ha ro. Han tenker:
Fredens engel kommer snart.
Jeg drømmer.
Det er godt å være meg selv.
Roseblader våkner, solen kryper på jorden
Og tar i oss. Vi er smaksknopper,
Beger for en ny verden.
Vi flyr, kroppen flyr,
Og alt blir små prikker i dalen, i natten,
Før vi lander og vender oss til lyset.
Alt grønt ser på oss, og vi puster, puster.
43.
JORDEN
Jorden er vårt hus.
Vi puster, og Gud puster
I samme landskapet.
Han bor i samme blokk
Og møter oss ved morgengry.
Når vinden reiser er han her.
Når solen kommer er han er.
I regn og tåke kan vi møte Gud,
Som holder alt i sin hånd.
Vi bor her
Og hjertene våre slår
Med skjelvende strenger.
Jorden spiller harpe og sitar,
Og rosene bøyer seg i støvet.
Vi kjenner dråper av musikk.
Lyset skjelver i våre skjøre beger.
Og dette er vår verden.
Huset vårt roper etter mer sol,
Og mer av alt.
FRIHET
Jeg dikter frihet,
Et hav av frihet, langt og bredt,
Til de evige horisonter.
Jeg dikter bølger som slår mot land
Med drivtømmer til et nytt hus.
Jeg dikter et fredens paradis
Hvor vi kan elske hverandre.
Jeg håper at livet mitt gir mening,
At jeg er noe, – også utenfor diktene.
Jeg ønsker at min vei må bli synlig,
At musikken fra mitt hjerte kan skape glede.
Jeg puster, og håper å vokse
Høyt inn i stjerneheimen,
Der englene bor.
