 |
| M.Skjelbred-Ill. |
30.
JULEN
Julen er en lysfødsel.
Lepper av engler synger i kor.
Evigheten tar rom i verden,
Og vi får se hans herlighet
Mens det ennå er tid.
Vår bror er født,
Og vi skal få leve med navnet,
Og bli forvandlet av nåde –
Mens hele menigheten synger
Halleluja, halleluja.
ROSER
Huset roper.
Rosene i hagen roper.
Luften smaker godt.
Det er sommer i verden.
Bærene fylles med nektar,
Og frukten av honning.
Menneskene går forbi
Og favner solen.
Hagen er vakker,
Huset blomstrer.
Barna ler og vekker fjellet.
Huset roper på alle hjørner,
Og vinduene stråler
Som barneøyne.
Og solen går forbi
Som en gammel postmann.
Det er tid for sabbat
Og helgefri.
Det regner i hagen.
Det regner på blomsten,
Og fuglene tier, og alt er stilt.
Sommeren trekker seg sammen nå,
Og blomstene graver seg ned
Med hode og skuldre.
Bare de grønne blader stikker opp,
Men alle venter på solen.
Og speiderne marsjerer,
Barna pynter seg, og rosene blir til brev,
Med avskåret silkeband.
Det er himmelroser.
31.
SNAKK
Jeg er et hus.
Jeg snakker,
Men jeg vet at jeg må skrive.
Livet handler om språk, bokstaver, ord.
Jeg skriver verden.
Min verden skriver meg
Et lidenskapelig kapittel,
Et åpent dikt.
Hjelp meg å skrive ord.
Jeg har et sterkt liv,
En intens energi,
En stor flate.
Jeg spiller på mange strenger.
Jeg snakker i støvet, i stillheten,
Og hører det rase fra taket.
Foreldrene mine er i live,
De er født i dette landet
Og snakker språket.
Jeg ser de skriver i stillheten,
Og tar imot mine ord.
Jeg snakker mennesker i historien,
Og oppfatter stjerner
Som store øyner, kjærlige blomster.
De kommer til oss hver natt.
Hjelp meg å skrive lys.
Språket taler, kunnskapen åpner dører.
Mitt hjerte håper i ånden.
Jeg ser bølger av ord som kommer til oss.
Tusen ord som er født i dag
Danser på asfalten.
Jeg hilser det usynlige og tier.
Jeg har ikke ord for nåden å være til.
Bli hos oss, sier jeg til språket.
Jeg vil snakke liv i huset.
32.
VERDEN
Denne verden er min
Et øyeblikk,
Til drømmene dør, til livet roper
Vann fra kilden.
Ordene strekker seg ut.
Du prøver å si noe.
Lydene kommer fra tungen
Og flyr.
Et mislykka ord
Finner seg aldri til rette.
Vi må be verden ta imot,
Så vi slipper å bli stumme.
Språket ligger i kilden
Som gir vann til hele verden.
Ordet er oppstandelsen og livet.
Lyset kommer fra ordet.
Stillheten kommer fra Gud –
Som prøver å komme igjennom
Gitteret, alle menneskefilter.
KJÆRLIGHET
Vi dyrker ikke kjærlighet,
Men språket, ordene.
Vi dyrker ikke vann, men korn
Til å bake brød av.
Kjærligheten kommer til oss i blinde.
Og vi tar imot kjærligheten som små barn.
Ordene blir synlige, menneskene åpne.
Vi er til for hverandre.
Kjærligheten skaper lys i mørke,
Forvandler mennesker,
Favner oss i stormfulle netter
Og gir oss nøkkelen til huset
Med mange rom.
UTEN DEG
Uten deg må jeg gå alene.
Jeg går naken gjennom verden
Uten din kjærlighet.
Uten deg er stillheten endeløs
Og Gud er en fjern stemme
Ingen kjenner kraften av.
Uten deg er solen svart
Og grønne trær mister sine blader.
Livet ebber i ørkenstøv.
Uten deg må jeg tigge om kraft,
Så jeg kan se lyset
Og kjenne din uendelige nåde.
MINNER
Jeg minnes glade sommernetter
Og dager med frukt,
Og fugler som fløy frem
Som jenter i blomsterkjole.
Jeg minnes håpet og gleden du gav
I ordet som renser og fornyer,
Så verden kan bli god igjen,
Så alle mennesker roper navnet.
33.
ANDRE SIDEN
Jeg kjenner ikke andre siden, stillheten
Som vekker oss.
Jeg kjenner ikke gitteret i språket
Og glassmaleriet.
Jeg kjenner ikke kirken som brenner,
For kirken er et hellig hus
I mitt hjerte.
Jeg kjenner skriften på veggen, navnet
Som roper i mørket, håpet i livet.
Jeg kjenner pulsen i trafikken
Som river og sliter i byen.
Mennesker går med maske.
Noen er stumme, andre ser lyset
Og blir forvandlet.
Stillheten på andre siden er flatt hav,
Ingen fløyter, ingen barnegråt eller latter.
Stillheten ligger gjemt i trær, under barken.
Den vokser som en skygge.
Stillheten kommer inn til oss
Og finner vårt hjerte.
Bare i stillheten kan ordet tale
Og navnet lyse.
SKOG
Skogen synger. Musikalsk vår. Lys
Fra hengende snøre.
Barna tegner skogen i verden
Som skaper liv, som renser hjertene.
Skogen taler som en konge.
Myndig hever den kronen, og åpner seg
For solen som gløder.
Graset gror, fuglene tier i mørket.
Stillheten kommer inn i huset,
Og alle sover i paradis.
34.
HUSET LEVER
Huset ditt lever.
Det er liv i huset ditt
Gjennom alle tider.
Huset lever ut seg selv.
Gulv, vegger og tak lever.
Bildene på veggen lever.
Dører og vinduer åpner opp,
Så vi kan se det virkelige livet
Som er skapt i oss –
For at vi skal leve i kjærlighet.
VARM SOMMER
Graset tørker, lauvet visner,
Lyngen blir brun.
Store vidder brenner i sol.
Markene blir gule tepper.
Bekker, elver og innsjøer roper
Etter regn.
Fisken dør i hetebølgen,
Og menneskene flyr
Til polhavet for å leske seg.
Dagen vokser inn i natten,
Og vinduene står åpne.
Folk og dyr går om hverandre
Og leter etter vann.
Kjærligheten er som svidd gras.
Og ingen tenker på huset,
Eller åkeren.
Alt er en ødemark for villdyr.
Solen står beint over oss
Fra tidlig til sent.
Og det er vanskelig å finne et skjul
Så vi kan hvile oss.
Velsignelsen er langt borte,
Som et fyrtårn på andre siden.
De hellige er tatt bort,
Og fredsengelen er reist over fjellet.
35.
ROP I MØRKET
Jeg roper til deg i mørket,
Og før det er blitt lyst
Roper jeg ditt navn.
Jeg strekker ut hendene og synger.
Du er en stjerne, et lys.
Du er ordet som seiler på hvite vinger,
Og kjenner oss som dine barn.
Hele livet roper jeg på deg.
Under måne, sol og stjerner
Ser jeg dine fotspor.
Du jager mørket, og lyser opp verden
Så vi kan se hverandre
Og kjenne ditt navn.
GLEDE
Kan mitt liv bli fylt av glede?
Jeg som har hatt stor sorg
Vegrer meg for kjærlighet.
Jeg fryser og klarer ikke ta imot varme ord,
Gnisten som kunne helbrede meg.
Mitt ømme hjerte, min sjel roper
Og lengter å favne Den ene.
Langt borte kom du fra.
Du vekket meg med kjærtegn
Og gav meg sangen som blomstrer
Deg vil jeg elske, min stjerne, min glede.
36.
VINTER
Snøen kommer dalende.
Villdyrene puster og skjelver.
Det damper i luften, det damper av alt liv
I vinterkulden.
Frostrøyken presser på.
Skogen luter seg, som en gammel hest.
Greinene pryder seg i glitter.
Snøen tetner i vinduskarmen
Og roper i store flak.
De høye hus blir troll i natten,
Og himmelens lyshjul stråler ned.
Det er en befrielse å oppdage
At tiden lever, at menneskene kommer
Langsomt i snøkavet.
De bader i vinterkulde og søker trøst,
Som frosne fugler.
HIMMEL
Ikke bare himmelen kommer nær oss,
Men hele stjernehavet.
Vi blir overlesset av lys fra rommet
Og puster med små åndedrag.
Vi lever i rimfrosten, i møte
Med de evige kreftene som banker på.
Plutselig møtes veiene, og vi
Er ikke alene lenger.
Plutselig går to elskende par forbi,
Mens himmelen blinker
Og byen våkner til liv.
Himmelen kommer til alle,
Og møter oss med kyss, som en venn
Som har vært lenge borte.
Vi er lysets barn, og har ingenting å skjule.
 |
| K.Herredsvela-Ill. |