 |
| Richard Larssen – Ill. |
34.
SANGEN
Jeg hadde en gang en sang.
Den var vilter og yr.
Jeg strekte meg ut etter sangen,
Og tonene fløy bort.
Jeg lengter i dager og netter
Etter sangen som lever.
Denne sangen skal bo i mitt hus.
Som en hellig tone fra år til år.
Jeg blir rik av denne sangen.
Jeg er som en gartner med vinger,
En bonde med modne aks.
Jeg møter deg i orkesterlunden.
Og om sangen slippes løs,
Vil den komme igjen som en due
Og kjærtegne mitt gule hår.
Min kjære vil synge til harpestrenger.
LYTT
Jeg lytter til de unge fløytene,
Smaker på melken,
Elsker engler og Gud.
Toner fra jorden stiger i blått hav.
Jeg fanger stjerner,
Og kysser med fuktige lepper.
Jeg er tro, og lever i håpet.
Jeg lytter etter stemmen
Fra Høysangens jubelkor.
Jeg lytter til musikken fra åker og eng.
Lyngklokker spiller i vinden
Solen hilser med varme blikk
Og favner jorden.
35.
SKOG
La skogen leve
Med slanke og tykke stammer.
De strekker seg høyt
Med blikket festet i himmelen.
La skogens trær bli svanger med våren
Og kjenne gleden i å vokse
Som et bilde på seier.
La oss glede oss over trærne,
Som var det våre egne barn.
De våker i landskapet som elg og ørn.
La skogen leve langsmed vannkanten,
Der elven stryker forbi
Og hilser med oppløftet stemme.
La bildet av skogen vokse i oss
Så lenge vi lever.
Det er på grunn av skogen vi er til.
FREMTIDEN
Alt beror på havet.
Alt beror på fisken og brødet
Som mettet fem tusen i ødemarken.
Alt beror på solen som dreier rundt og rundt.
Den bestemmer tiden. Og det er en gåte.
Kraften som ligger i lyset blir åpenbart
I våre liv, i alt som lever.
Og fjellene roper våre navn inn i fremtiden
Med malmfull røst.
Fremtiden begynner nå,
Og strekker seg ut som en vei.
Og alle veier fører til Rom,
Der paven sitter med krystallkulen
Og tenker på Guds vilje.
Akkurat som kornet mister sin kraft,
Mister menneskene sin kraft.
Hele jorden er avhengig av Skaperen
Fra dag til dag.
36.
LEK MED ORD
Jeg leker med ord.
De er perler på papiret,
Bilder i veven, lys i mørket.
Ordene gir visdom,
Hjelper meg frem i landskapet,
Der jeg svinger meg
Som en klode i blått hav.
Jeg er tørst på ord.
De gir meg krefter til en ny dag,
Og drømmer som bærer meg
Gjennom stormfulle netter.
Ordene varmer min sjel.
Mine kjære kommer med ord
Som må prøves i ild.
Gammel visdom smelter gull fra Sion,
Der jeg favner den ene.
KIRKEN
Kirken står tydelig, og lyser
Som en blafrende fakkel på prærien.
Byggesteinene er lenket sammen
Som mennesker på vei til det siste hvilested.
Kirken har sine feil og mangler,
Men er likevel et viktig holdepunkt for mange.
Jeg velger å gå til de fattige i landsbyen
Som venter på frelse. – Det gir perspektiv.
Kirke strekker seg som trær
Inn i en blå hverdag – over hele jorden.
Den vil favne menneskene med rød løper,
Og spiller dag og natt for de villfarne.
Kirken minner om et åpent hus i vinden
Der trell og konge søker redning.
Her får de mat for sjel og sinn.
De tvetter sine hender
Og møter Gud.
 |
| Portrett – 6 år |