 |
| Richard Larssen-Ill. |
31.
HER
Dette er mitt liv
Mellom høye fjell
Og stjerneblomster.
Men snart skyer det til
Og regnet styrter ned.
Det fosser i juvet
Som fra en hel verden.
Mellom det våte lauvet
Rusler jeg av sted til en oase
Hvor husene står tett
Og menneskene er fremmede,
Som i Noahs dager:
De tror ikke på under.
Jeg vasker meg i regnet
Og går helgekledd
Gjennom byen,
Som er blitt mitt tilholdssted
Før avreise.
Her treffer jeg folk i undergangen,
Og snakker om livet
Som raser som et hurtigtog,
Til alt dreier seg om kraft og lys
I himmelrommet.
Nå skyer det til igjen
Og leddbussen snirkler oppover
Mens jeg kryper til køys
Med musikk fra en lang dag
Under høye skyskrapere.
STILLHET
Gi meg stillhet
Så jeg kan høre det stille ropet
Fra fjell og steiner, fra ur og hei.
La stillheten få rom i mitt indre,
Så jeg kan flytte inn og bli boende.
La stillheten vekke min sjel
Så jeg kan puste fritt, og være meg selv
Med en tydelig stemme.
32.
MORGENDIS
Jeg vil stige i morgendis
Og være en fugl over grønn åker.
Over myrer og skogholt vil jeg vandre
Til lyshimmelen favner meg
Og all naturen blir til et stort orkester.
Morgendisen dekker over mystiske bilder,
Og klynger seg til jorden
Som en nedbrutt og sønderknust mann,
Før solen kommer og løfter disen
Bort i den endeløse skogen.
Du er et teppe som stiger og synker,
Og pryder landskapet med små perler
Som glir inn i luftslottet, – og blir borte
Som dugg for solen, og føder nytt liv
I alle slekters morgendis.
LIV IGJEN
Når spiren våkner, og underet skjer,
Har jeg lyst å favne deg.
Jeg bøyer meg i takknemmelighet
Og roper til Gud.
Jeg må synge ditt navn
Og løfte armene som en spire.
Mitt hjerte må våkne, så jeg kan se klart:
Mysteriet, skapelsen.
– Vær meg nådig Gud. Jeg er en syndig mann.
Du har gitt meg livet,
Så jeg kan kjenne din veldige kraft.
Du er lyset fra evighet.
I dine vinger er jeg trygg. Livet kommer igjen.
En ny vår velter inn over oss hver dag.
Hvert sekund er en påminnelse om tiden
Som ringer i bjellene.
33.
INGEN VISSHET
Vi har ingen visshet om morgendagen.
Mitt liv kan bli kort eller langt.
Jeg har gått over mange broer,
Flydd over mange fjell.
Nå er jeg her,
Og jeg er viss på
At jeg ikke er den samme i dag
Som i går.
Mens tiden forvinner, stormer jeg frem.
Det er bare jorden som går i sirkel.
Eller kanskje hele verden dreier seg rundt
Sin egne akse.
Menneskene blir dreid på en skive
Og formet som en leirklump
I pottemakerens verksted.
Det dreier seg om å være medgjørlig
Og kjenne åndens kraft.
Vi sees snart i visshet
Om at det finnes en dypere mening med alt.
Skaperen har satt signatur i landskapet.
Der er vi nå, i endeløs taushet,
I mangel på noter.
FJELL
Jeg ser fjell så langt øye ser.
Fjell på fjell, helt til horisonten bryter
I det blågrå havet,
Der stemmen løftes
I henrykkelse over himmelstjerner.
Jeg ser elven svulmer og fosser i havet.
Bare fjellene står igjen
Som bauta over skapelsen.
De er ruvende tegn fra gammel tid,
Og vitner om et hellig håp.
Jeg kan klatre i fjell, og nå toppen.
Jeg kan beundre ulike fjellandskap.
Men fjellets storhet er høyere enn alt.